Pirater og konvoi
Silkeseilas
Hai og akvariefisk
Adoptert
Kannibaler
Man of the forest
Soloppgangens land
Til Alaska

Home
Necessitys jordomseiling

Noen høydepunkt etter 4 1/2 år

 

Bilder og video:


Piratmelding studeres:

ANTI PIRACY SITREP MSG: A173/2005

THIS BROADCAST WARNS SHIPS IN PASSAGE IN WEST AFRICA REGARDING PIRACY AND ARMED ROBBERY...

Og så var det orkanene:

HURRICANE EPSILON FORECAST/ADVISORY NUMBER 22
NWS TPC/NATIONAL HURRICANE CENTER MIAMI FL AL292005
2100Z SUN DEC 04 2005

HURRICANE CENTER LOCATED NEAR 34.3N 38.0W AT 04/2100Z
POSITION ACCURATE WITHIN 15 NM

PRESENT MOVEMENT TOWARD THE EAST OR 90 DEGREES AT 10 KT


Og så snudde orkanen og kom mot oss..


Dag etter dag


Fakarava - fantastisk over og under vann


Fra Garuae


Vår familie på Palmerston


Eva på stranden


Hovedgaten på Palmerston


Dans på Malakula


Chief Seito


Orangutanger


Eva og Princess


Ken and friends



Non døgn ut fra Hitachi fikk vi litt røft
vær


Angrepet av en Bald Eagle


Denne binna tok fisk hele tiden


Enkelte smaker på jolla


Kodiak bjørner er gode til å svømme. Denne betraktet oss mens vi betraktet den.


Oter på besøk

 

Dette har tidligere stått i Norsk Havseiler og Krysserklubbs publikasjon Neptun

Forventinger og planlegging

Vi har vært ute før, på en helt vanlig atlanterhavstur, med Cuba i programmet. Det var en stor opplevelse med båt, familie og mange nye venner til vanns og til lands. Ved hjemkost var vi solgt. Til tross for både interessante, og til tider krevende jobber tenkte undertegnede på båt og langtur hver eneste dag. Planlegging av neste tur begynte vel egentlig da vi kom tilbake til Norge i 97. Da vi dro ut igjen i 2005 var alt klart med ny båt og mer vidløftige planer. Vi gledet oss som unger. Nå er vi ute på femte året. Her er noen, av mange, høydepunkt:

Pirater og konvoi

Natten er uten måne, det er nesten ingen vind og lanternene fra mange seilbåter vagger mellom stjernene. Stemningen ombord er ladet. Det har gått ut piratvarsel og vi går i konvoi, ”the Norwegian Convoy”, langs kysten av Marokko. Piratvarselet kom over vår Inmarsat og fra ARCs hovedkvarter.

Navnet til tross, det var mange nasjoner med i konvoien, og ingen var strengt tatt særlig bekymret. Men situasjonen var uvanlig.

Da vi krysset Atlanteren i 96 var passaten i form, og veivalget ganske enkelt. I 2005 var alt annerledes. ARC startet på kryss med en kuling fra sør. Faktisk ble det litt mye for mange, og et betydelig antall båter returnerte til Kanariøyene med sjøsyke mannskap og skader på båten. Selv var vi mest opptatt av den gjeldene ”hurricane warning”. Det var orkanen ute i Atlanteren som brakte oss til kysten av Marokko. De mange rådgiverne som fortalte oss hvor det var best å gå brakte oss kanskje vel langt mot land. Vi hadde nok foretrukket mer vind og færre ”pirater”.

Med dagslyset kom vinden. Vi forandret kurs mot vest og håpet at orkanen ville holde seg i nord. Plutselig var ARC atter en slags regatta. Det ble en humpete og opplevelsesrik tur til St. Lucia. Nok en orkan dukket opp. Vi hadde stadig besøk av hval, og rundt oss kolliderte folk med dem. En båt mistet nesten kjølen og mannskapet ble evakuert. Men det er konvoien under stjernene som huskes best.

Til toppen

Verdens lengste silkeseilas

Stormsvalen er på VHF’en. Tom er tydelig fornøyd. Nok et døgn med 180 nm tilbakelagt. Det femte døgnet på rad med en snittfart på 7,5 knop eller bedre. Vinden er stabil med 15-20 knop fra NØ. Gennakeren er oppe dag og natt. Dag og natt er antrekket badebukse – bortsett fra 17. mai. Da kom blazer og bluse frem. Passe varmt, passe svalende bris. 28 grader i vannet. Gnistrende stjernehimmel om natten og gnistrende hav om dagen. Gnistrende seilas dag og natt. Hele tiden har vi både Stormsvalen og Checkmate i sikte.
Vi er snart midtveis mellom Galapagos og Marquesas.

Forholdene varte i enda seks døgn. Kjedelig? Ikke i det hele tatt. Som en australsk venn sa det. To seilbåter på samme sted på samme tid med samme kurs – ”it’s a race”. Vi var tre, og vi måtte passe på for å holde følge. Muligens kunne Stormsvalen seilt fra oss i de gjeldene forhold, men det var vel ikke slik at de bremset. Selv med oppmerksomhet på seiling hadde vi god tid. Lesing, kortbølgenettet med ca. 20 andre båter spredd ut over stillehavet, og ja: Daglig spanskkurs på VHF’en. Ikke at noen av oss snakker spansk, men det er utrolig hva man kan gjøre med et spansk spill og en ordbok. Vi var i et av de minst trafikkerte områder i verden, men følte det sosiale nærværet av to andre båter samt de litt fjernere båtene på kortbølgenettet. Bortsett far 17. mai husker jeg ingen av disse dagene spesielt, men jeg vil aldri glemme roen og tilfredsheten ved denne seilasen, en følelse som var felles for både Eva og meg.

Til toppen

Hai og akvariefisk

Vi ligger på bunnen på 30 meters dyp og blåser bobler. Stedet er Garuae pass, åpningen gjennom korallrevet inn til lagunen på Fakarava i Tuamotos. Eskild holder seg fast ved siden av meg. Strømmen er ganske kraftig. Vannet er krystallklart. Det er mer enn klart nok til å se overflaten, men sikten er allikevel begrenset - av ”millioner” av fisk i alle regnbuens farger – og hundrevis av hai. Mest revhai, men også en og annen gråhai, ”hammerhead” og ”bull”. Det føles ikke det minste farlig. Tvert i mot ligger jeg her og småler og tenker ”at dette er det absolutt ingen som kommer til å tro”. Kanskje er det et snev av nitrogenrus, men i så fall gjelder det Eskild også, for når vi kommer opp forteller Eskild at han lå og lo han også. Nitrogenrus eller ikke, dette er et magisk sted. Ihuga dykkere fra hele verden betaler titusenvis av kroner for å komme hit. For oss er det et sted på veien, men ikke mindre magisk av den grunn. Vi har hjemmet med oss og for en stund er vi bosatt i dette klassisk polynesiske paradis. Sol, vann, sand med palmer og sjarmerende og meget gjestfrie polynesere. Kulturen er kanskje ikke som for to hundre år siden, men naturen er inntakt og gjestfriheten er ikke begrenset av at de lokale bor i hus. Og opplevelsen blir på ingen måte ødelagt av at det lokale bakeriet selger franske bagetter av høy kvalitet.

Til toppen

Adoptert

Palmerston Atol, Cook Islands: Vi har seilt i 4 døgn fra Mophelia i fransk Polynesia.

Tidlig på morgenen 10.08.06 runder vi nordpynten av atollet og blir straks møtt av en liten, åpen aluminiumsbåt. Ombord er Bob og Tupou som erklærer at vi er adoptert og derved medlem av deres familie. Det er utrolig at de oppdaget oss der vi bokstavelig talt seilte rett ut av tropenatten.

Vi er ikke første norske båt her – på langt nær. Mange har vært her og mange har noen av sine beste minner fra dette lille atollet. Ragnar Kvam har til og med stått for en innsamlingsaksjon slik at de lokale kunne få en skyssbåt.

Det er konkurranse mellom familiene på øya, så i sesongen ligger 3-4 familier klare til å kapre en gjest. Alle måltider deles med familien, og du deltar i dagens gjøremål. Kanskje er det en aluminiumsbåt som trenger noen nye nagler – de fleste seilere har utstyret om bord. En vaskemaskin skal repareres eller en bøye skal legges ut. Eller du skal rett og slett delta i fisket. Har du medisinsk utdannelse er du fullt beskjeftiget. Du er del av livet på en isolert sydhavsøy. Frakteskuta fra Rarotonga kommer kun hver 3. måned – kanskje (den norske skyssbåten gikk dessverre konk, muligens pga en smule korrupsjon). Forsyninger, medisiner og verktøy som du har om bord kommer godt med. Men uansett hva du legger igjen, så får du mer enn du gir. Vi spiser og familien synger, spiller og danser. Vi lærer eksotiske triks. Hva med ”chicken call”? På øy etter øy har vi sett med undring at hønsene går vilt omkring, men at hver enkelt høne tilhører en bestemt familie. Hvordan holdes de fra hverandre? Chicken call! Hver kylling blir preget med en bestemt sang når de klekkes. Når datter Monokoa synger familiens spesielle sang kommer deres høns løpende. De andre fortsetter uforstyrret.

Vi blir en uke. Båtene er ankret utenfor atollet, og snur vinden kan det fort bli kritisk. Vi har vært heldige i syv dager, men så blir det meldt vestavind. Det er bare å takke Bob, Topou, Taya, Monokea, Bury og Mehau og sette kurs for Niue.

Til toppen

Vennlige kannibaler

Misjonærene greide aldri helt å ”temme” Vanuatu. Som på Fiji i øst havnet mange i gryta. På Vanuatu hadde de nok i tillegg fordelen av at Storbritannia og Frankrike bestemte seg for å dele koloniherredømmet. De ble jo ikke enig om så mye, så det kulturelle trykket på lokalbefolkningen ble nok mindre. Derved beholdt de i større grad enn mange andre steder sine opprinnelig skikker – inklusive kannibalismen. Offisielt tok den slutt først i 1967.

Dette var vi klar over da vi seilte inn i Banam Bay på Malakula. Vi ble meget godt og vennlig mottatt av den lokal høvdingen Chief Seito på 83. Tilfeldigvis hadde sønnesønnen hans skåret seg stygt på foten like før vi kom. Vår medisinkiste er velfylt så vi kunne definitivt hjelpe. Det satt Chief Seito pris på, og det ble mange Kava kvelder med ”storien” (fortellinger fra stammens fortid), dans og sang og mange omvisninger. Sang og dans foregår med tradisjonelle kostymer, dvs svært lite. Deres historiske sagn er ganske blodtørstige beretninger om fiender og tabuer. Fortellingene fremstod allikevel som fjern fortid inntil Saito tok oss med på en omvisning i stammens skoger. Litt inn i jungelen griper den gamle høvdingen meg i armen, ser på mine underarmer og utbryter: ”You know Jan, 50 years ago you would have made a very nice steak”. Han sa det med et skjevt smil, men jeg var aldri i tvil om at han mente hva han sa. Denne delen av Malakula var blant de siste stedene kannibalismen ble praktisert.

Til toppen

”Man of the forest”

Vi reiser fra høydepunkt til høydepunkt. New Zealand og Australia er steder hvor vi gjerne hadde bodd, om det ikke hadde vært så langt hjemmefra. Så veldig eksotisk er det dog ikke. Det er imidlertid Kumai River på Kalimantan (Borneo) i Indonesia.

Et stykke opp elven kunne vi seile med Necessity, men inn i den virkelig jungelen er en klotok (lokal elvebåt) mer egnet. Sammen med Lisbeth og Lasse på Hilda leide vi en, og dro innover mor Camp Lekey. Camp Leakey er opprinnelig en forskningsstasjon for forskning på organgutanger. På Malay heter de Orang Utan, bokstavelig mann – skog. Og menneskelige er de. I dag er Camp Lekey mer et senter for å hjelpe de hardt pressete Orangutangene. Deres biotop blir stadig mindre når jungelen svis av på jakt etter tømmer eller dyrkbar jord. På et mindre område trenger disse fantasiske dyrene litt mattilskudd. Det får de rundt Camp Leakey. Her kan man møte alt fra ville eksemplarer til kjendiser fra forskningsverden. Her gikk vi tur i jungelen hånd i hånd med Princess, kjent som kanskje det smarteste ikke menneske. Da hun ble litt for husvarm, ble døren til kjøkkenet låst med en hengelås. Nøkkelen ble imidlertid ikke gjemt godt nok. Med den i hånd låste hun seg greit inn. På YouTube ligger også dokumentasjon på hvordan hun tar fortøyningen på en kano, griper åren og padler av gårde. Allikevel er det nok mer imponerende å stå overfor hennes ville artsfrender. Med unntak av de største hannene er de harmløse nok, absolutte vegetarianere som de er. Dersom du ønsker en opplevelse som kan gi deg den gode hårreisende opplevelsen, så dra dit. Oppover elven møter du, om du er like heldig som oss, også proboskus aper, silver back og en og annen flygende slange. Med egen båt er det til og med ganske enkelt å komme dit.

Til toppen

Soloppgangens land

Selv tre måneder var for lite i Indonesia. Faktisk ønsket vi å dra tilbake dit, men da vi prøvde igjen skulle de plutselig ha et toll depositum på $20.000. Forklaringen på hvordan det skulle innbetales var vesentlig bedre enn oppskriften på hvordan vi skulle få det tilbake. Dermed ble det nordover gjennom Malaysia og Filippinene. Det var ikke bare Volvo Ocean Race som møtte dårlig vær på den turen, men vi lar vår tyfon ligge.

Den store overraskelsen var Japan. Allerede på Okinawa, øyrekka sør for Kyoshu, ble vi ”adoptert”. Det la grunnlaget for en tur med ”wining & dining”. Aldri er vi blitt bedre mottatt, og den konkurransen er hard. Kenyo på Okinawa er selv seiler. Han kjøpte et Japansk oversiktskart og inviterte seg selv og kona Yoshimi til middag i Necessity. Han tok like godt med seg noen venner, også de gode i engelsk, noe som er mangelvare. Til sammen kjente de seilere i de fleste havnene i Japan. Mange ble mobilisert. På kartet ble den mest interessante ruten tegnet inn. Kenyo hold nøye rede på hvor vi befant oss, sendte oss oversettelser av japanske værmeldinger og varslet neste stoppested. Vi ble titt og ofte møtt noen nautiske mil utenfor havnene og loset inn til en god fortøyning eller en seilforening. Der fikk vi som regel en time på oss før den første sightseeingen begynte. Det ble slott, templer og storslått natur. Deretter var det restauranter, private fester og alminnelige hjemmebesøk.

Selv undertegnede ble ”narret” til kareoke, noe som antagelig var mer morsomt en musikalsk. På japansk vis var det også tilbud som ikke innbefattet Eva, men disse japanerne var såpass vant med europeiske forhold at de tok avslaget med en latter og et smil. Vi ble kjent med såpass mange japanske hustruer at det ble helt tydelig at de aksepterte denne formen for sidesprang. Vi tok aldri mot til oss og spurte om de syntes det var ok.

Til toppen

Nordover til Alaska

Var alt dette bare pga våre gode kontakter? Definitivt ikke. Ved vår avgang fra Hitachi-ko var cockpiten på Necessity plutselig fylt med delikatesser. Lokale fiskere hadde rett og slett fått det for seg at det var en passende gave for folk som var dristige nok til å sette kurs for Alaska.

Turen opp til Kiska i Aleutene var som den ofte er: Våt, stormfylt og kald. Necessity fikk vasket seg, og vi fikk bøyd en rekkestøtte da en sjø traff et solcellepanel. Men veivalget var tross alt bra. De 2000 nm ble unnagjort på under 13 døgn. I strålende sol fikk vi den snøkledde vulkanen på Kiska i sikte. Albatrossene eskorterte oss inn akkompagnet av en svær flokk med svært støyende, og meget store, Stellar sjøløver. Ingen mennesker ønsket velkommen, for øya er ubebodd. Men det er mye å se på. Øya var okkupert av japanerne under krigen. De etterlot seg mye da de dro og mye er der fortsatt. Et par miniubåter ligger på land. Kjøretøyer, landgangsbåter og kanoner er spredd utover. Hvis man virkelig leter kan man visstnok finne ammunisjon også. Dessuten en arktisk natur som mest av alt minner om steder på Svalbard. Turen langs Aleutene går i storslagen natur med fantastiske vulkaner. Mange med røyk opp fra toppen. De få bosetningene er interessante og befolket med gjestfrie Aleut eskimoer og enkelte hvite. Eller det er fiskesentra som Dutch Harbor (Deadliest Catch) og Sand Point. De fleste lever fortsatt av det landet gir uten alt for store problemer.

Albatross og ørn, spekkhuggere og sjøløver, bjørn, elg og otre - Alaska

Vi sitter ved bredden av den lille elven i Geographic Harbor. Det hele er litt uvirkelig, for rundt oss er et dusin grizzly bjørn opptatt med å fiske laks. Det hele foregår 10-20 meter unna der vi sitter (av og til mye mindre), men personlig er vi er ikke særlig bekymret over bjørnene. Derimot er vi litt bekymret for jolla. En bamse holder fast kurs mot vårt så viktige transportmiddel som ligger nede på stranden. Bjørnene er kjent for å være nysgjerrige, men de er også kjent for å av og til å smake på en fyldig pontong. Vi ble advart mot dette lengre øst på Alaska halvøya. Vi holder pusten, men bamsen går forbi, kanskje for å grave etter skjell lengre ut på stranden. Igjen er vi konsentrert på dette fantastiske skuespillet som glatt holder Attenborough kvalitet. Her er binner med unger, gamle hanner og uerfarne ungdommer. I elven står laksen skulder ved skulder, så selv de uerfarne kan ikke helt unngå å fange en fisk nå og da. Da ser de nesten overrasket ut. De drevne fisker så spruten står og spiser i ett sett. Binnene deler med ett og to år gamle unger

Kulissene er imponerende. Geographic Harbor bringer tankene hen på Trollfjorden. Over øyene svever Bald Eagles og i fjorden er det oter. I havet utenfor, mot Kodiak, svømmer knølhval og spekkhuggere. Det høres ut som en turistbrosjyre, men vi har ikke blitt utsatt for noen brosjyrer så langt. Dette er rett og slett Alaska. Aldri har vi sett så mye vilt på land eller i havet. Det finnes selvfølgelig lokale bosetninger, men stort sett har vi forestillingene for oss selv.

Hva nå?

Nå ligger Necessity på land i Seward. Til våren setter vi kurs mot Prince William Sound, Glacier Bay og siden mot Canada, USA og Mexico.

Jan Fr. Mack 26.01.10

Til toppen