Jeg liker å late som om jeg ikke er så veldig påvirket av slekta. Det er selvsagt ikke sant; vi er alle påvirket av slekta. Sånn er det bare, og hvis det var annerledes ville sikkert både polet og psykiaterne gå konkurs.
Jeg må bare innrømme at jeg er nokså påvirket av tante Agnes. I virkeligheten het hun ikke Agnes, selvsagt, men ettersom hun er død nå spiller det ikke så stor rolle om hun het Agnes eller Inga eller Mildrid eller Solveig eller Olga.
Da jeg var unge var tante Agnes en hvithåret gammel dame som bodde i et lite hus i en middelstor by i Midt-Norge. Hun var enke, eller kanskje hadde hun bare sent mannen ut på et ærend han ikke hadde kommet tilbake fra enda. Hva vet vel jeg? Hun bodde iallefall alene. Huset hennes var et sånt typisk gammeldamehus; stive møbler, broderte puter, heklede duker, begoniaer og bedehuseffekter både her og der. Jeg tror hun var medlem av en eller annen misjonsforening.
Vi dro til Trondheim fra tid til annen, og besøkte diverse slektninger som bodde der. Bare stort sett ikke tante Agnes. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for hun var jo en veldig hyggelig dame. Den ene gangen vi besøkte henne da jeg var omtrent seks år gammel ble hun riktig glad for å få besøk og hun bakte verdens beste sjokoladekake. Og jeg og tremenningene mine fikk hjelpe til og slikke vispen og slikkepotten etterpå. Det var det visst noe galt med og jeg så aldri tante Agnes igjen før jeg var minst 12 og vi var i begravelsen til en annen slektning og hun var der og.
Det hadde seg nemlig slik at tante Agnes hadde et «problem». Dette «problemet» førte til at hun var stamkunde på polet og kakene hennes hadde en ingrediens de fleste voksne i slekta ikke ville at unger skulle stifte bekjentskap med.
Men de var rett og slett berusende gode. Resten av slekta bakte tropisk aroma-kake. Tante Agnes bakte tropisk pol-aroma-kake. Den var mye bedre. Andre mennesker dynket bløtkaker med ting som melk eller sukkerlaken fra hermetisk frukt; tante Agnes brukte eggelikør eller ferskenlikør. Eller vodka. Det funker som bare fasan.
Hun laget også en eplekake jeg ikke aner noe om ingrediensene i (ja, selvsagt var det epler i den. Og sukker, mel, egg, og sånt) men den kunne live opp både misjonsmøter og syklubber som ingenting annet. Jeg regner med at det er enkelte rundt om i byen som fremdeles savner henne.
Da jeg var student i Trondheim stakk jeg selvsagt innom fra tid til annen. Jeg besøkte andre slektninger også, men mest tante Agnes. Hun var jo en riktig trivelig gammel dame og man kunne snakke med henne om alle slags ting. Hun holdt seg godt oppdatert, og kunne en god del om organisk kjemi. Som en god trondhjemmer hadde hun et lite kjemisk «eksperiment» stående i kjelleren, noe som gav en helt ny mening til «7 sorter til jul».
Og hun prøvde aldri å late som om hun visste noe om popmusikk eller moter. Det er jeg evig takknemlig for.
Så hvordan har tante Agnes påvirket meg? Ikke sånn at jeg har to vodkaflasker i fryseren «bare i tilfelle». Neida, en greier seg fint her i gården. Og en flaske Kahlua.
Men når jeg en sjelden gang baker kaker, så går det med endel polvarer. Min tropisk aroma-kake inneholder etpar desiliter Kahlua og er dynket i rom. Kahluaen går i smørkremen, i tilfelle noen lurer.
Jeg tenkte bare jeg skulle nevne dette, for jeg bakte en i dag og hvis noen stikker innom for kaffe bør de ikke ta bilen. Og jeg slikket både vispen og slikkepotten så ikke be meg om å kjøre heller!
Marinas Gale Verden 
😀 Artig historie! Liker sånne typer som tante Agnes, og hun har jo ført en god lærdom videre! Skal jaggu meg prøve Kahlua i sjokoladekaka, selv om det ikke er ofte det er hverken kake eller likør her til vanlig. Men det hørtes vanvittig godt ut!
Ja, Kahlua i sjokoladekaken er godt.
Men kanskje ikke så god ide å dynke bløtkaken med schnapps når man baker til barneselskap? Tante Agnes ville nok gjort det!
Herlig historie, den tanta di høres utrolig artig ut! 🙂 Og nam til beskrivelsen av kakebakingen hennes (og din), jeg tror jeg skal la meg inspirere neste gang det bakes noe her. Lurer på om jeg må vente til Tenåringen er bortreist..?
Flott tante.
Her om dagen kom kona hjem med en kake hun hadde fått bakt. Vet ikke mye om ingrediensene, med det gikk med en hel flaske bacardi og en stor pose rensede valnøtter. Mycket bra.
Kakebaking er ellers ingen utbredt kunst i Panama, slik at det vanligste er å sette det ut. Man får noen andre til å bake. Dermed scorer jeg billige poeng med å kjøpe en ferdig kakebunn, dynke den med en eller annen sprit, choppe opp en eller annen frukt som mikses med et eller annet syltetøy, og dekke det hele med bløtkakekrem.
Det er vel noe som heter at «in the land of the blind, the one-eyed is king», og det tror jeg passer med Panama og kakebaking.
Lothiane:Ja, tante Agnes var en hyggelig dame, og litt av en karakter, selv om hun var vel egentlg ikke tanten min på ordentlig. Hun var visst gammeltanten til noen av tremenningene, tror jeg.
Og det er mulig at kaker inspirert av tante Agnes bør vente til tenåringen er bortreist, ja!
Milton: En hel flaske bacardi i en kake burde gjøre dagen litt festligere, ja!
Ferdige kakebunner er heller ikke noe å kimse av. Mye raskere enn å bake selv, og utrolig hva man kan gjør med dem.
Og Panama høres ut som et sted tremenningen min som er lei det norske været og vil være kakebaker på heltid burde tenke på!
Kul «tante» med sans for trøndersk husflid dette her ja :o) Det er nok mange i det omtalte distriktet som fortsatt har godt over middels kunnskaper i organisk kjemi..
Jeg pleide forresten å stikke innom en gammel «tante» i barndommen (mener hun var halvsøster av min bestemor), men hun hadde Philips Bambino platespiller og bunkevis med alskens rare innspillinger på loftet. Tror egentlig ikke noe av det kunne karakteriseres som «popmusikk», selv ikke i lys av det utvidede kulturbegrepet.
Om hun hadde diverse likører eller andre sterke saker for å piffe opp kakebaksten på lager kan jeg ikke huske (muligens et argumant for at hun hadde…), men hun var også en sånn «tante» som hadde mange rare meninger og synspunkter og var gøy å snakke med for en nysgjerrig liten tass. Skulle ikke forundre meg om hun var medlem i den lokale misjonsforeningen også!
Morsomt og fint fortalt Marina :o)
Ja, organisk kjemi er definitivt en trønders «vitenskap», vel, iallefall visse områder…
Og kanskje tantene våre var medlemmer av den samme misjonsforeningen? De møtene kunne vært interesante!
Du hadde ikke tilfeldigvis også slektninger på Sparbu? Vokste opp med noen av dine navnebrødre som nabo, og sønnen var ihvertfall kjent for å ha de villeste hjemme alene-festene i hele bygda.
Nei, jeg hadde ikke slektninger på Sparbu. Men jeg tror at en av tremenningene mine hadde en kjæreste derfra engang. Kan ha vært samme fyren, når jeg tenker meg om…
Tilbaketråkk: Førjulsbeskjeftigelser « Marinas Gale Verden