cabaret

 

Mildt sikkert ses her den store cabaretartisten fra Krakow Piotr Skrynecki tronende som frihetsstatuen i New York, 1987, plakat, så berømt var han

Wielkanoc (Påske)

 

Wielkanoc
Wielki piątek er om 2 dager. Når man ser denne åpenbaringen som polsk språk er, er det til å sammenlikne med gresk. Thalatta! Hav, morze, mare, på latin, hus heter dom på polsk, så latin har nedfall i polsk. Meer på tysk, for hav, engelsk sea, ocean, okeanos på gresk. Hav. Himmel, niebo. Bog er Gud.
Jeg føler meg mer inn i dette nå, relaterer, God på engelsk, dog, Gott, Gud, hund, bikkje, pies, hund, jeg ser disse fire språkene begynner å kunne snakkes om, pies på polsk for hund ligner engelsk piece, et stykke, schtøkke, a piece. Pjäs på svensk betyr teaterstykke, det er fra fransk, piéce, jeg ser noe der som forslår.
Let's make peace the way we did in Stanleyville and Saigon! Tom Lehrer, parodisk sang, 1964, that was that year that was 1964. Peace, fred, Frieden, pokój, spokój, på polsk, fred, ro. Rom. Få rom til å bevege seg, tenke.
Det er til å forstå, alt, og denne k-en i polsk, engelsk c, i ordet for fred, det napper, det minner om gresk, og latin. Room, zimmer, rom, pokój.
Polen er i det indre, viser innholdet i begrepet, rom er det utvendige, som zimmer, som man gå nærmere inn på, en marekatt dette, at polsk viser innholdet, germanske språk det ytre, som i eple, apple, jablko, der føler jeg dette polske ordet for eple viser innholdet, malina, bringebær, truskawka, jordbær, strawberry, jordgubbar, smultron, polsk er mer i det indre, på markene.
Egg på ungarsk er tójas. Det likner polsk, jajko, det indre, plommen, żóltko, aha, på polsk, det likner ordet for gult, gull, rett og slett. Yolk, på engelsk.
Folk. Jablko, eple, appel, apfel.
Plomme, i trær, śliwka. En handling, minner om slikke, lisać. Snegle er ślimak. Slik.
Jeg har fått fatt i noe.
Løpe, biec, biegać.
Språket åpner seg! Ogólnospoczywczy, betyr alminnelige forbruksartikler, artikuły ogólnospoczywczy

Språk skal forstås, ikke læres.
Tylko, bare, nur, only, fire forskjellige ord, men til å få forstand av, only the lonely, på engelsk, Roy Orbison, gull. Rim, ordspill. Godt. Ting henger sammen, nie jest tylko tylko, det er ikke bare bare, direkte oversatt faktisk er dette, det holder, polsk har også dette uttrykket, det er ikke bare bare.

Den katolske tro

Når man ser på dette som kalles katolisismen, er dette fremmed, i første omgang, for vi har ikke helgener, nei, vi har en del andre ting, men ikke denne kontinuerlige pavekirken gjennom historien, med læresetninger og slikt, med Luther ble dette oppsplittet.
For polakker er kristentroen selvsagt, for 96 prosent, for å si det slik, virkelig, og det gjør seg utslag i en del brytninger med omgivelsene, de blir oppfatta som vanskelige å ha med å gjøre av alle nasjoner rundt, i EU og FN og hva som helst, men det er noe her som må gås opp, dette med Guds eksistens, jeg leser Thomas Aquinas, fra side 1, kommer til hans gudsbevis, som er fra Aristoteles, fullstendig tilforlatelig, så jeg kan snakke med polakker om dette nå.
Det må ha vært noe som begynte alt, den første ubevegelige beveger, for å si det med Aristoteles.
Ikke sant?
Videre er det det å si at dette er noe som er lett å forstå, selv for barn, og dette med Jesus er en åpenbaring, sies det, dette er revelation, av Guds eksistens, for menneskene, greit for meg, man kan bruke dette begrepet, åpenbaring, bedre på engelsk, "revelation" som blir et god teknisk ord i denne forbindelse, det er det de mener, at Kristus-hendelsen viser Gud.
Og de mener at dette er bare sånn det er, der ble Gud åpenbart for mennesker. I Jesu oppstandelse fra de døde.
Greit.
Videre er det dette å si, at Jesu helbredelser av syke, er forstått, det er klart at sykdom skyldes skyldfølelse, det vet vel jeg, jeg ser dette i meg alltid, og blir sliten av å ikke kunne si det, man blir syk ut fra skyldfølelse, Jesu "Dine synder er deg forlatt", er dette, men jeg kan helbrede meg selv i så henseende. QED, for å si det slik quod erat demonstrandum. jeg har gjort det. I høst.
Videre, det er det å si at dette med helgener er tilforlatelig helt greit, de gjorde noe spesifikt godt, ta St. Halvard, som jeg har jobba med, mye, han redda en jente som var anklaga for tyveri, fre hennes forfølgere, og det er dette med selvtekt som han ville forhindre, videre dette med å ta alle mennesker på alvor, uansett hva de har gjort, se mennesket! Ecce homo!
Fritt fra alt dritt som det er sagt om dette, som Jesus som sa om de som ville steine kvinnen som var grepet i hor, den som er uten synd, kaste den første sten. Bra.
Gjennom helgener er også noe av Gud åpenbaret ja.

Krakilsk

 

Av og til virker polakker som i konstant illebefinnende, vondt i magen og slikt, vekk! De tør ikke åpne seg, gå i dialog, sier bare hva de mener og driter i om du er enig eller ikke, kan ikke lytte for fem øre, dessuten mener de masse om deg før du får sagt kake, i total forsvarsposisjon hele tiden, dette er meget komplisert å skjønne og komme gjennom, bak, forholde seg til, merkelig sak. Hæ?
Jeg vet det er sånn, men går i fella gang på gang, her om dagen da jeg skulle kjøpe fisk, glemte jeg den riktige bøyningsformen, da ble hundreogett ute, videre sa jeg spontant "danke", her i går, altså tysk for "takk", i en tobakksbutikk, det bare kom opp, i stedet for å si takk på polsk, dzięki, eller dziękuję bardzo, mange takk, videre, nei dette bare kom av seg selv, flott, jeg sa "danke", var tysk i det øyeblikket, systematisk forståelse av denne forsnakkelsen dreier seg om at tyskere har de størrre respekt for enn andre, kanskje, ut fra fortidig angst, likevel, jeg sto fram som tysker der, like tøff som dem. Dama skvatt.
Herlig! Respect! Jawohl! Jeg ser inn i noe da, historia, jeg burde lære meg russisk, for å ta dem østfra, snakke svensk, for svenskene erobret Polen en gang, eller to, minst, videre kommer jeg på Karl den store, videre det tysk-romerske keiserrike, som ga polakkene deres første biskop, anerkjente staten deres, tidlig middelalder, sånn sett, videre er jeg klar for å gå på norsk viking-manér, bli mer ubehøvlet på norsk, snakk norsk! Hvorfor kan ikke polakker lære norsk, det er da lett!
Bonde, jeg er norsk bonde, for mye, står med lua i hånda,overfor ildfulle polakker, er prøvende, men det er nødvendig, det er meg, så bare slapp av folkens.

Frihet

 

Det det dreier seg om i Polen er frihet, fra gammelt, for å se positivt på det, dermed kommer jeg inn i en park kalt Błonia, en huge gresslette uten trær, for sommer og i det hele tatt istelt om vinteren, videre i en gate som har det klingende navnet Florianska, fra en eller annen side kommer man inn der til nerven her som er det som ingen vet hva er for noe i øyeblikket, men det traves rundt omkring.

Alchemia

Slott over slott seg bygger, sa Peer Gynt, her ved inngangen til pub Alchemia i Krakow, Kazimierz er jeg på å kikke, videre er det mulig å gå inn der og gjøre seg til og gjøre furore, men det er ikke min hensikt, her er jeg mer for å føle, denne inngangen til polsk og jødisk kultur i ett, europeisk kultur, er så innholdstungt at det ikke er rart dette er et hipt sted, for dette føler alle, videre inn i flere rom her og jazz i kjellern og i det hele tatt gammel leilighet for tilsnikere i materien, ofte er det her det skjer, i verden, et punkt.
Der du rikker verden bare ved å være der, se zukunft, fremtid, i ethvert øyne som stikker innom, se jødenes stilling her før krigen og nasjonalismens fremkomst da som nå i en horror uten like, enhver syns best om sine barn, sine folk, sine venner, og så videre, og så er det igang med ære og dritt og møkk og en for alle alle for en, sånn skal det da sies at dette er d'Artagnan og de tre musketerer og i det hele tatt historiens søppel.
Men der er følelse og fylde og håp og stemning og lys og musikk der klezmer jødisk fele spilles.

Migrena dør

Migrena legges ned, fint sted, en kafé i Krakow, i ul Golebia 3, der det også er en annen kafé, dette er den minste, på samme adressen.
Det sies at polske begravelser er gigantiske, det skal skje i kveld.

Å forstå

Hva vil det si å forstå. Intuitivt forstår jeg hvorfor Polen er et lukket land, med lukkede mennesker, ut fra landets historie, pressa mellom tre stormakter, det har blitt kompakt her. Jeg skjønner hvordan en mobiltelefon virker. Jeg vet hvor man får kjøpt kaffe. Jeg kan skrive.
Jeg har en forståelse av hvorfor Norge sa nei til EU, og Island, vi føler oss ikke som en del av Europa. At Sveits ikke er medlem, er en annen greie, dette landet har en uavhengig posisjon i Europa som de vil bevare, og som andre land har interesse av fra gammelt og er avhengige av.
Jeg skjønner hvorfor min roman Grynt ikke solgte mer enn 300 eksemplarer.
Men jeg skjønner ikke hvorfor de store forlagene ikke har utgitt mine romaner, de store. 20 refuserte hittil.
Jeg skjønner noe av hva som står i en bok som ligger på bordet her, for jeg har fått det forklart.

2
Jeg vet at 2+2 er 4. Jeg skjønner hvordan man lager kaffe. Og jeg kan lage kaffe. Jeg vet lite om hva folk her i Polen bruker fritida si til. Det synes som om de fleste ser mye på TV. Sport.
Videre har jeg en opplevelse av hovedstrømngene i polsk politkk for tida, slik at jeg kan snakke med folk om det. Bidra til å forandre det.

3
«Jeg skjønner ikke Faust». En replikk jeg fikk referert, en jente som studerte idéhistorie på Blindern sa det. Jeg skjønner Aristoteles, og Immanuel Kant. Jeg har lest Hegel, skjønner at hans verk Åndens fenomenologi var helt ny i verden, den var skjellsettende for alt som kom etterpå av filosofi.
Men den var inspirert av Napoleon, av historiens gang, kampen for frihet.

Videre. Det å forstå. Mange er opptatt av om de forstår en tekst. Studenter er gjerne det. De ente et essentia av Thomas Aquinas er regnet som vanskelig å forstå. Verdens vanskeligste filosofiske tekst, sier noen. Jeg forstår den teksten. Den er svært innholdsrik, ikke mange sider, så det tar tid å forklare andre hva som står der.
Jeg har ikke støtt på filosofiske tekster jeg ikke har forstått.
Teologen Karl Barth har skrevet et verk som heter Rudolf Bultman, ein versuch ihn zu verstehen. Ok. Jeg har ikke lest den boka. Tysk. Skal litt til før jeg gidder å lese den. Jeg forstår Bultman. Bra mann.
Jeg husker jeg var på første mai – møte en gang, i Stavanger, oppfatta ikke hva taleren sa. Videre fulgte jeg de kjente debattene i Norge mellom Gro og Kåre, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland, skjønte ikke bæret. Et tankekors.
En type selskapslek, kommer jeg til nå. Denne duden fra Arbeiderpartiet i Stavanger snakka ikke til meg, han snakka til noen partifeller eller noe slikt, skulle gjøre karriere. Slik kan jeg forstå denne talen nå i ettertid. 25 år etter.

Filosofen David Hume har interesse, filosofihistorisk sett, men ikke essensielt.

Dermed kommer jeg til at det å forstå ikke er noe essensielt. Man må gå til selve livet. Jeg støter på en person jeg ikke forstår. En polakk på gata, jeg får en følelse av at han er i en helt egen verden, som jeg ikke har peiling på, dokumentmappe under armen, og jeg begynner å lure på hva han jobber med, hva han tenker på, hvilke planer han har for dagen, og så videre, er han et regningsbud? En torpedo? Advokat? Selger? Forretningsdrivende i underbukser?
Han bare går rett mot meg på gata og en fremmedfølelse tar meg.
Hvem faen er dette? Hvem jobber han for? Hva er poenget?
Jeg begynner å gjette, dikte om fyren, en traust polakk som har jobb og ild i blikket og skal gjøre karriere på et eller annet felt, og kona er blid når han har god plan i så henseende, kanskje hun kan få seg pelskåpe og begynne å gå på konditori om formiddagen. Øke i anseelse i denne byen og bli invitert histen og pisten, hun gleder seg. Framifrå!
Dermed har fyren her ikke interesse av essensielle samtaler, han er fremmedgjort i samfunnet. Dette forklarer min fremmedfølelse i møtet med ham.
Ok, dermed modifiserer jeg mitt utsagn nå om at forståelse ikke er essensielt, jeg forstår ikke denne fyren personlig, jeg forstår han nå i første omgang som fremmedgjort. Han har mål i livet som er triste. Stige i gradene i samfunnet, det er et ekkelt mål å ha. Huff.
I en viss forstand kan jeg forstå det, for overklassen driver med ting som muligens er interessante, og inngangsbilletten kan rett og slett være at kona går på konditori her i fine klær og er beleven og blir introdusert dermed til skikkelig rike folk som har makt, og samtidig er smaksdommere i kunsten i verden.
Ok, jeg ser, dette er greit.
Han er snill, beleven, utadvendt, ser jeg nå, en hare, som jeg kan følge, for jeg er også interessert i den rike overklassen her, som jeg vet fins, og kjøper kunst, for jeg driver i den bransjen, et firma. For norsk polsk kunstutveksling. Ok.
Hm.
På seg selv forstår man andre, et norsk utsagn. Godt. Sant.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke får utgitt roman, det er et tankekors, som er der hele tiden. En vill bekymring, til å bli gal av, for jeg skriver hele tiden. Det er noe med posisjon. Jeg er ikke ansett som viktig av noen som skal tjene penger, eller ære, slik at de uten å blunke gir meg ut. Kjendiser gir ut bøker hele tiden, uten at noen kan si noe på det, for dette er det penger i.
Forlagene lanserer noen forfattere som de mener har fremtiden for seg, som de kan satse på, av typen Frode Grytten og Erlend Loe. Forlagsvirksomhet er business.
Forlagene tror ikke de kan tjene penger på meg. De tror heller ikke at det å utgi meg gir dem øre, noe sted.
Penger og ære, det synes de å være opptatte av.
Jeg er på et møte, der et stort norsk forlag lanserer sin høstliste. Forlagssjefen går gjennom alle romanene, som han øyensynlig har lest, har godord tilforlatelig om alt, meget elegant og unervøs er han. Anders Heger i Cappelen.
Fienden har navn og adresse, sa Brecht, men dette er ikke min betraktning, jeg vil forstå. Anders Heger er gallionsfigur for dette forlaget, dyktig på sitt.
Jeg har vært innom dette forlaget en del ganger, det var det første jeg forsøkte å bli utgitt på, 1992, traff en jente jeg kjente fra filosofistudiet, hun jobba der, som redaktør, Inga Bostad, bra samtale. Senere har jeg møtt andre i dette forlaget, og en gang eller to blitt sint.
En gang, 1997, hadde jeg skrevet en roman med en greie som kanskje var ny, som jeg ikke følte for å bare la dem lese uten videre. Jeg hadde skrevet en roman hvor leseren var morderen. Jeg var usikker og redd og det endte med at jeg ikke leverte den til Cappelen, jeg fikk ikke kontakt, senere leverte jeg den til Solum, i kontakt, men de ville ikke utgi den, så kontakta jeg Geir Gulliksen i Tiden, han leste den og sa at han syntes den var for kul. Han hadde jeg en personlig kontakt med på den tiden. Så gikk jeg til det nye Geelmuyden.Kiese forlag, fordi jeg kjente en som jobba der, videre lot jeg forfatteren Kjartan Fløgstad lese noe av boka, han kom med en skriftlig vurdering. Som jeg la ved til geelmuyden.kiese.
Jeg var innom forlaget og traff folk, ble invitert til mottagelse på kunstnernes hus med tapas og lansering av deres første bok, et kunsthistorieverk. Boka mi ble ikke antatt.
Hvorfor.
I 1998 skrev jeg en roman som heter Kampen, om en fotballkamp skildret av storspilleren på det ene laget mens kampen foregår. Og det er en del nyskapninger i den romanen, som jeg kan fortelle om, men ingen ville utgi den. En kafka-opplevelse.
Flere av mine venner leste den boka og likte den.
Alle jeg snakka med med makt i den litterære verden vek unna. Geir Gulliksen ville ikke si noe som helst, Dag Solstad leverte jeg den til, da han sa han ville lese den, da jeg spurte han om det på telefon, men han leste den aldri, eller kom hvertfall aldri med noen tilbakemelding. Osv.
Kafka.
Ok. The Kafka experience. Senere lagde jeg et film-manus, jobba for å få folk i filmbransjen i tale, men de møtte aldri opp til avtaler. En fyr, Crispin Gurholt, møtte opp til en avtale, sa at ideen min var god. Senere kom han aldri.
Ho ho.
Da Kafka leste opp for venner fra sine romaner, lo han ofte godt, det var stor humor i dette.
Umulig. K. Har får jobb på Slottet, som landmåler, men han får aldri kontakt med de som har ansatt ham, for eksempel Herr Klamm, en dignitet på slottet, Herr Klamm unngår ham som besatt, reiser fra restauranten mens Kafka er på do, osv.
Umulig.
Det er noen som ikke liker meg.
Dermed skriver jeg en roman nå som heter «Umulig». Og er sånn sett fornøyd, den blir aldri ferdig, men prosessen er god og viktig og nyttig hele tiden. Jeg blir kalt Hjalmar Ekdahl, blir mobba her og der, flirt av, som Søren Kierkegaard, ikke utgitt, som van Gogh, men dette kan jeg jo ikke si offentlig. For da kommer hylekoret fra bermen ennå mer, han tror han er van Gogh! Kierkegaard! Uff.

Dette er altså ikke forståelig, det er absurd.
Så jeg har jo lest og fått inntrykk av Albert Camus' Den fremmede, en av de få bøker jeg har lest to ganger, og Kafka er jo pinlig aktuell, men det er meg som styrer dette løpet, slapper av.
«Jeg skjønner ikke Faust». Denne jenta husker jeg ikke engang hva heter nå, men hun skulle jeg gjerne prata med.
For Faust er jo bare en dust som allierer seg med djevelen for å få seg dame.
Kan det være at kona står bak? Som i tilfellet med denne polakken jeg i første omgang ikke skjønte? Trolig.
Kona til forleggeren? Der de ikke har tid til sånne som meg? Der de har en egen agenda om å komme seg opp og fram i samfunnet slik at kona blir blid? Ja, slik er det.
Da forstår jeg.
Så dermed er alle «vurderinger» av meg sagt på denne bakgrunnen, egen karriere. Og det har med ektefelle og partner å gjøre.
Dette er folk som skal opp og fram i verden for å bli kjent med de rette. Bli feira. For da tror de at de får seg dame, og så videre. Type. Hu hu. Ha!
Jeg forstår. Puh!
Sånn er det. Jeg daler ned fra mitt selvpålagte drama, ser samfunnet som det er.

Pigeon street

Lett er det ikke, men her i Duegata ul Gołębia er det nokså merkelig rått om aftenen der denne går fra universitetets hovedbygnging et langt stykke helt ut til ul Bracka, det vil si to strekninger, bare, fra en gate til en gate til, nei fra en plass til en gate til enda en gate, men det er bare det at dette er et eventyr, for kristne fylliker i disse pubene langs her på kvella og videre en del studentrestauranter som Koko og slike og en militærrestaurant og nede langt i en kjeller fins Bohema, en restaurant og det fins mengdevis. (av dritt)
Her går turtelduer av alle årsklasser og arter, species, et rottereir.

Grodzka

Veien til slottet, den første gata i Krakow, fra slottet til Markedsplassen, umulig å bli kjent med, for den er så lang og inneholder så uhorvelig mye at det ikke er mulig å få ram på for fem øre, hver millimeter er innholdstungt. Denne gata er en av to turistgater i Polen, den andre er Florianska, som skal beskrives nærmere, ikke det at noen av disse gatene er flottere ann andre, men det er ikke Karl Johan, for å si det slik, heller ikke Gamla Stan i Stockholm, jeg tror ikke noe i verden likner på dette, Petersplassen i Roma er ingenting i sammenlikning, og så videre, dette er så tett.
Her har hver dag i Polens historie gjennom tusen år nedgravd seg, hver jævla dag, tidsalder, hva du vil og det er et kjerneområde i verden for meg i øyeblikket.
Her jeg sitter, nede i gata ikke langt fra slottet, Wawel, kommer Wolford i øynene på meg, motebutikk, ved siden av en eiendomsmegler, tankene går rundt i gata, jeg sveiper til Malina, Miod Malina, som er restaurant og betyr bringerbærhonningrestauranten, bare det er nok til å bli satt fullstendig ut, at en restaurant heter Bringebærhonningrestauranten! Miód Malina!
Har vi sånt i land vi kan sammenlikne oss med, ikke i Bergen, ikke på Vegårshei eller Steinkjer eller faen. Bringebærhonningrestauranten! Ikke puben, men det går for det samme, og vi ser inn i en del flere steder her, som Balaton,ungarsk restaurant, en liten verden i seg selv, og det er plass for Maria Magdalena her og jesuittkirka for Peter og Paulus midt i, som troner der, liksom, men som bare blir forflata dønn, her ligger verdens mest kjente jesuitt i Polen gravlagt, Piotr Skarga, som var den svenske kong Sigismund Wasa av Polen sin rådgiver fra slutt 1500-tall, her ligger han, liksom, bare, i Krakow, men Sigismund flytta hovedstaden fra Krakow til Warszawa! Sier historiebøkene, aha, Krakow bevarte nok likevel stillingen som et rimelig hellig sted likevel ja. Fuck.
Og man kan gå inn i denne kirka med bare dumme konserter for turister for å tjene penger og sikkert fint nok, men det er så overlessa med svisker at det halve kunne vært nok, som på Miod Malina som jeg har vært engang og bare spiste desserten, såvidt jeg husker, i min tidlige fase i Polen på 1800-tallet, jula 2006.
Joda! Man man ta spranget til en eller annen dum street art shop, glømme seg selv og tro dette er skikkelig ekte pønk grafitti vare, men blæh, selvfølgelig, det er money money money goes into the catholic treasure for the big things in the vatican rag und so weiter, det er snart påskesmell og hissigpropper av noen munker og nonner her, utkledd som sivilpoliti for påska går rundt her og lurer på om alle har det bra slik at de kan frike ut i påskefestkuken.

Middelaldersk

Polen, Krakow, har en stor middelalderby, kalt Gamlebyen, der det er stein på stein og rester av bymur, meget stor, kvadratisk, rund, inkludert en borg, et slott, skikkelig befesta var detta.
Slik var middelalderen, vanskelig å forestille seg, hvor fikk de mat fra på slottet, og så videre, gjennom porter i bymuren, det ble drevet handel, med tilsvarende europeiske byer, Polen var en stat med Krakow som hovedstad.
Herfra i sør kontrollertes Polen. The Krakow stronghold.
Dette ser vi i dag, dermed kom denne bymessige bebyggelsen fram, rundt slottet, Wawel, her gikk middelalderske mennesker rundt omkring og solgte varer og ble håndverkere og prester.
Som nå.

Plac Św. Marii Magdaleny

 

ok, Mara Magdalenas plass, den hellige, her er jo en helt grei plass, med Peter og Pauls katedral kirke bak, rett ved, denne kirka er jo gigantisk, som en rekke andre kirker i denne byen.

Videre, i minnet en del andre kirker i verden, i Frankrike og England og Italia og Norge, gotiske katedraler og romanske og domkirkeodden i Hamar og jeg ser meg selv i sverd.

Europeisk historie

 

Det er vel ikke klart for enhver alle hendelser i Europa de siste tusen år, man kan se det fra forskjellige steder sitt synspunkt, Franrkrike, Wien, Polen, Spikkestad, videre kan man se engelsk historie og spansk historie, og se på dette med Romerriket som modell for det videre, men det er nok slik at nasjonalstaten slik vi kjenner den først oppsto med den franske revolusjon, som den britiske historikeren Norman Davies sier.
Før det var det dynastier som kriga, bare det. Og gifta seg med hverandre i innavl, blant de bedrestilte, i hoffet, over hele Europa.
Den legendariske Marie Antoinette av Frankrike var for eksempel datter av Maria Therese av Østerrike, og kom ikke med replikken om kaker for ingenting, dette hadde gått i degenerasjon, som det russiske imperiet som falt, dekadansen rula.
Huset Habsburg er kjent for ekstren innavl, det er nå påvist, et utall ekteskap mellom fetter og kusine og onkel og niese, og stor barnedødelighet og misdannelser i fleng.
Så dermed er europeisk historie i en viss forstand ikke interessant før etter den franske revolusjon.
Alt som skjedde før det var de rene adelskriger, men 30-årskrigen var stor drapssak, med femti prosent sivile dødsfall, terror, leiesoldater, utarming av befolkningen, så det er en kontinuerlig historie også. 1618-48.
«Tredveårskrigen eller trettiårskrigen er navnet på en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger, og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren, og den franske kongemakten»
(wikipedia).
Dette synes korrekt, ekstremt riktig, en dynastisk krig om hegemoni i Europa.
Ok.
Så europeisk historie er en kampsak, om tematikken, man kan se det som en kamp for frihet, som kom med Magna Carta i England år 1215, til den engelske parlamentarisme 1689, franske revolusjon 100 år seinere og russiske revolusjon 1917.
Folket skal styre.
Nå er alle europeiske stater prinsipielt parlamentariske demokratier.

Polen

Her er det som på Majorstua, omtrent, og man kan se Løvebakken både her og der, det som er forskjellig er alle helgenstatuene, ellers intet. Slik er det i Italia og Hellas også, og Spania, i katolske land i det hele tatt. St. Olavs gate og St. Halvards gate i Oslo, har noe, videre er det jernbanestasjon her i Krakow som ligner på Østbanestasjonen, et kjøpesenter som Oslo City og i det hele tatt.
Krakow er mer stressa i Oslo, med masse små butikker, det er ikke kiwi og ica og rimi og rema, det er små matbutikker og små sjapper for enkelt middag, med suppe som forrett, noen kafeer er nedlagt, siden jeg kom hit for over 3 år siden, som i Oslo, det skjer forandringer, men på Karl Johan har det ikke forandra seg mye på lenge, selv om det har skjedd der også ja, vi ser at det er store store likheter mellom disse byene Oslo og Krakow, rimelig like store.
Drabantbyer i Oslo er tilsvarende, det slo meg først at det er annen farge på blokkene, det går ikke T-bane i Krakow, men busser og trikker, og tog, som til Ski, jeg ser at man kan ta tog lengre strekninger, til Skarnes, Ustaoset, her ta buss til Zakopane, vintersportssted, for klatring i fjell.
Man undrer seg over lufta i Polen, det er ikke havneby, som Oslo, nei, Krakow er langt inni landet, ved en stor elv, slik er mange europeiske byer som Praha, Magdeburg, Wien, rett og slett, hjertet av Europa, der elvene kommer fra.
Så dette er et synspunkt, at byen er Krakow, og er tilsvarende Dresden, Budapest, Wien og slikt, Lyon, inne mot Alpene, den store europeiske fjellkjeden, Milano, Torino. Og landet har mindre betydning enn byene, slik var det før befesta byer med feite bymurer masse steder i dette området.
Oslo har Akershus, som Halden har Fredriksten og Fredrikstad Kongsten og Bergen Bergenhus, men det fins ikke slike bymurer i Norge, men vi er beskytta av vannet.
Dermed er i en viss forstand Krakow by viktigere enn Polen.
Polen som stat, nasjon, område, med ett språk, er noe annet, på en måte, en statsdannelse som har sin historie, tusen år tilbake som Norge, og Sverige og Russland og Danmark, nord er dette greia, sør for Donau er historia fra Romerriket, sivilisasjon.
Så dermed, skal man betrakte Polen, kan man betrakte språket, som er veldig forskjellig fra norsk, og er slavisk, så dermed forskjellig fra germansk, som er vår språk-gruppe, men går man dette nærmere etter i sømmene, er det ofte faktisk likheter mellom engelsk og polsk, dette kan eksemplifiseres, som ordet for «bruke», som er to på polsk, som på engelsk, tilsvarende «use» og «spend», używać og spędzać, akkurat de samme orda, for spędzać uttales spend-..., for ę uttales omtrent «en»
spend money og use a bike. «Use» er å bruke et redskap, «spend» er å bruke opp noe, penger, tid, I spent some time in Miami, førståss.
Dette er interessant.
Manglerud Spenn? I've spent all my money on whisky and beers! Altså «spenn» er penger du kan bruke. Opp.
Spandere, det samme, aha. Der har vi dette på norsk.
Traurig at man må gå opp alle disse lange veiene, men det er instruktivt, da forstår man, og også sitt eget språk bedre, i essens.
Polen som stat, land, i verden, er jo en sak som slår, på flatlandet var det adelen som hadde makta, storgårdene, med egen borg, som forsvarte landet, kunne kreve støtte av bønda til våpen, for å jage vekk andre som ville ha landet, erobrere, slikt, småkonger, rett og slett, i Polen kalt magnater.
Polen ble aldri skikkelig samla under en sentralmakt, det var bare i ekstremsituasjoner da hele landet var trua, som i 1410 og 1683, først og fremst, magnatene styrte med polsk riksdag. Det har også å gjøre med at Polen aldri ble noen erobrernasjon, som Tyskland og Frankrike og Russland og Østerrike og England. Rett og slett. Norge.
Sverige hadde sterk sentralmakt og var en periode et erobrerfolk, til 1718 da Karl XII døde.
Nå er Polen en samme type demokratisk stat som Norge.
Nei, likheten slår en mer nå i øynene, at alle byer i Europa er rimelig like, rett og slett, som i USA og hele den vestlige kultur.

Det kristne Polen

 

Hm. Det er det som er greia ved Polen, at det er et kristent land, dernest katolsk, som alle snakker om, men det er et dypt religiøst land, med alt det innebærer. kristent.
Hva betyr det.
Alle har et forhold til Bibelen. Alle har et forhold til det guddommelige.
Hm. Hva betyr det i praksis. Kristendommen er i Polen den åndelige dimensjon, som står over alt annet. Mind over matter.

Plac Wszystkich świętych

 

Allehelgensplassen, tilforlatelig plassert i Krakow mellom fransiskanerne og dominikanerne, med hver sin gigantiske kirke, i kloster, her går Franciszkańska og Dominikańska fra hver sin side, og det er sånn det bare er. Allehelgensplassen ligger midt mellom disse to store klostertradisjoner, de mest kjente, fransiskanerne er fattige, dominikanerne intellektuelle, Frans av Assissi og Thomas av Aquinas, man kan få kjøtt og blod på dette, mer og mer, men midt her er virkelig noe skikkelig erkekatolsk, dette med helgener, som har sin vilt store plass her, fremmed for oss, om jeg må be, dermed kan man ta tak.

Nowa Prowincja

 

En kafé i Gamlebyen som man kan gå ut fra og sitte på og spise kake og drikke sjoklade, te, øl, sprit, alt som er gøy, i ul. Bracka, som går ned fra torvet det store og man ser hellingen. Her er jeg i øyeblikket og setter fram bilde av polske soldater fra i går i bevegelse, sikkert noe dritt av noe jubileum, defilering, stor komikk, men jeg er ikke i brunst dermed, for å si det som det er er dette stedet Nowa Prowincja mulig å finne lett, jeg finner ingen gode bilder nå, men det er her det skjer for øyeblikket en søndag formiddag der man danser.
Ok, med meg har jeg mitt blikk og en strømførende ledning har sjokolade foran meg som er drukket mer eller mindre, en skje til å grave med og vi vet at czekolada er stort her i byen sikkert fra veldig gamle dager, 7 zl.
På en prikk ikke i virkeligheten, jeg ser ut på gata der det er brostien og det går folk og benker er på plass for sommer som er på gang etter hard vinter som i Norge.
Her ferdes studenter mest og noen er ikke polske og det er en liten bokhylle her og jeg trives.

Jøder

 

Żyd. Żydowski. Życzen. Ønske. Trumf, det er noe her som bør snakkes mye om, at New York er verdens største jødiske by, det blir sagt, det er vel riktig, sånn sett, hva er en jøde, i dag så jeg en gjeng jøder med kalott på tur her i Kazimierz, den gamle jødebydelen i Kraków. Man kan se to plasser her, en folkelig plass, der jeg er nå, som heter Plac Nowy, og en for rikfolk som heter Szeroka, den brede gata, der er det dyrt og fancy på gammel måte, og jeg er begge steder og kontemplerer fortida. Før krigen, før holocaust, før det igjen, på Jesu tid, videre da kristendommen kom til dominans i verden, fra Europa, med Karl den store år 800 og Europas senere ekspansjon til alle verdens hjørner. Engelsk som verdensspråket, englenes språk.
Polen hadde mange jøder, 3 millioner polske jøder ble likvidert i Auschwitz, altså halvparten av alle, og Auschwitz ligger i Polen, Oświęcim. På polsk, en landsby litt innafor her. Hm.
Det er merkelig så det holder dette her, denne fortida, og det er konflikt stadig, i verden, mellom jøder og andre. Uhyre misforståelig, og man snakker om Israel-lobbyen i USA som består ikke bare av jøder, men av mange fundamentalistiske kristne, som ser på Israel som hellig. Merkverdig. Som forløper for Jesus og greier, jeg ser inn i dette komplekset, med Abraham som stamfar for de semittiske religioner, jødedom, kristendom, islam, og jeg er ikke riktig klar over hva jeg skal si her i denne sammenhengen, det er nesten umulig.
Et drama, fra fortida.
Jeg er ikke der, for øyeblikket, og er et annet sted,i en kontemplasjon, om vår tid, om våre forhold, om Norge, og verden, der jødene ikke hadde adgang til landet etter grunnloven av 1814.
Bilder, flash, fra scener, fra kjente jøder i verden, som Franz Kafka og Sigmund Freud, for eksempel, i vår tid Woody Allen. Leo Trotskij. Fra Odessa, Ukraina. Osv. Albert Einstein.
Oczywisty! Selvfølgelig! Det er mange jøder i verden, men ikke alle oppfatter seg som del av en familie, en slekt, selvfølgelig, så heller ikke jeg. På min familie og slekt, bakover, dette med slekt er tull, for egen identitet og sødme.
Jeg er fra Norge, av norsk slekt, men ett fett, jeg er der jeg er og vil kommunisere med alle, jeg har ikke interesse av at jeg er norsk når jeg snakker med folk, primært, det har ingen interesse, vi må følges ad og få en samtale, og da er det aktuelt å fortelle om fortid, ikke før.
Om du er polakk, eller greker, eller amerikaner, eller vokst opp på en sydhavsøy, hva så. Eller same. Jeg kan ikke definere meg til noen gruppe, rett og slett, primært.
Ok, dette er vel det som er å si om saka.

Was ist das, die Universitet?

 

Jadda! Her er dette universitet i Krakow etter dronning Jadwiga som etter legenden ga bort alt sølvtøyet sitt for å få finansiert dette universitetet som har navn etter gubbem kong Jagiello fra Litauen opprinnelig, starta nytt dynasti og greier, år 1400, slo tyskera i 1410, slaget ved Grünwald, som feires som faen i øyeblikket i år, det jagiellonske universitet.
Kompakt, mitt i sentrum, du ser det ikke før du veit det, går nærmere inn på det look closer, nei, dette er kjempestort en hel rekke bygninger som bare er her helt tilforlatelig, vi bivåner en del forhold og tricks og Kopernikus er det statue av utenfor hovedbygningen og greier og her feires, forna dar, videre hva er et universitet, tilforlatelig, egentlig, det er et sted som skal stå for sannhet, for visdommen i verden, etter moten, etter ideen, fra Platon og slike, her skal de beste i verden være samla, de som skjønner mest, her er forkningsfronten i vitenskapen og de dypeste nye filosofer og greier og greier, og ideen er jo god den, men det å kunne sin filosofihistorie er ikke nok, du må tenke sjæl, som slike som John Locke nyttig poengterte, i 1690, den boka jeg leser nå, tusen sider, an essay concerning human understanding, dermed er visdommen ikke på boks, den er i deg.

Café Sonata

 

På en beliggenhet rett ved kirke som er den mest sakrale i denne byen for her er minnet etter den hellige Jadwiga som grunnla Krakow universitet år 1400, det er det og det er snart påske, men her er musikk i veggene og ikke noen folk andre enn meg og det er i et galleri som jeg en gang sikkert vil kikke nærmere på, mulig jeg har vært her før, men ett fett for øyeblikket, for nå er det sonatesatsform som gjelder, kanskje, denne musikkformen er som den er og den kan læres, prøves, viderutvikles som alt annet, dermed er dette musikk i toner og noter og en dirigent står borti hjørnet og tenker før orkesteret kommer på plass i Wien og spiller for fulle mugger.
Partitur, fulle folk, fullt i lokalet, også i Wien, der Mozart sikkert dirigerte og Haydn og ingen hvemsomhelst kom opp på podiet som solist eller sang og Joseph Joachim spilte Beethovens fiolinkonsert og Brahms's fylde i siste satsen.
Ok, her er det ikke meg som driver, men navn skjemmer ingen, men inspirerer meg, det tar meg ut på viddene, til fiddler on the roof i jødeland i Russland i gammel tid og if I were a rich man, som Tevye synger, parodi på jøder, fikk jeg med meg seint, videre inn i Polen på Chopin mazurka og musikk og folketoner etter Martin Øvrebakken og jeg er ikke fra Snåsa.

Herlig

 

Herbata Goralska og i det hele tatt vår i Kraków for fine fruer som begynner å demre i hvitt om hva for slags by dette er, mine herrer. Videre er det rømt mange fugler herfra en gang i tiden, det er tydelig, nydelige piker dåner over synet av meg.

Norsk polsk kryptikk

 

Ofte er det slik å forstå ikke meg det er noe galt med, der den norske diskurs likner til forveksling den svenske og den polske, selvtilstrekkelige diskusjoner som ikke har interesse, hvorvidt dette landet man snakker ut fra skal gjøre ditten og datten og utenverdenen er bare en flause. Ok, slik er det, og dette må bare jobbes med til enhver tid og hele tiden, seg selv nok, dermed fås det en greie på utvendighetsarbeid i begge land, helt nødvendig, og dette er innebefattet en kritikk som går på nasjonal selvforståelse som gode land å bo i i den offisielle reklamen, statsminister Tusk sa en gang at vi skal bli det nye Irland, det var før finanskrisa, videre er i dag oljefondet på beina igjen i Norge etter finanskrisa, som kjepper i jul, jo, ting skjer.

Ljan

 

Utsikt til innsikt, når våren kommer kan man gå over her med sjumilsstøvler, over Hallagerbakken, det er takken