Kirchberg i Tirol og de østerriske alper

Da var det klart for alpene og Kirchberg i Tirol-regionen i Østerrike. Dette lille, men populære skistedet ligger ca. en times kjøring øst for storbyen Innsbruck, og hvis man kjører i 20 min til, kommer man til det mer kjente Østerriske skisportstedet, Kitzbühel.
Vi startet turen fra Vicenza ca. kl 14 fredag, og planen var å bruke om lag 4,5 timer på den 400km lange turen opp til Kirchberg. Men for de som kjenner meg godt, så kommer det kanskje ikke som et sjokk når jeg sier at dette ikke gikk som planlagt. Det hele begynte når unge Andersson kikket på kartet, og fant ut at det går jo en motorvei i tunneler gjennom fjellet fra området nord for Vicenza, og over til byen Trento, som ligger like nord for den flotte Gardasjøen. Planen var opprinnelig å holde seg til motorveien som går fra Vicenza, ned til Verona, som derfra slynger seg nordover forbi Gardasjøen og Trento før man kommer inn i mer alperlige strøk, passerer Bolzano, og krysser grensen til Østerrike like nord for byen Brennero. Som sagt så ble det gjort endringer i denne planen, og jakten på dette tunnel-anlegget, som jo måtte være storslaget, ble i gangsatt. Det hele startet veldig bra, med 4-felts motorvei, men etter ca 45min kjøring ble vi dirigert inn på vesentlig mindre veier, og blunderen var et faktum. Saken var at dette supre tunnelanlegget trolig ikke var ferdig enda, noe produsenten av min kartbok anno 2008 ikke følte det var nødvendig å opplyse om, slik at vi ble tvunget til å kjøre gamleveien over fjellene til Trento. Heldigvis var været strålende, og vi fikk en kjempetur på denne veien som var som skåret ut av det legendariske WRC-løpet i Monte Carlo. Men problemene sto i kø for oss denne flotte dagen, og neste kamel som måtte svelges var når vi skulle ut på autostradaen like nord for Trento. Der hadde de selvfølgelig stengt påkjøringsrampen for veiarbeid, så etter ca 1 times kjøring i Trento-by for i det hele tatt å finne veien til motorveien, måtte vi kjøre 1 time sørover igjen til den lille byen Roverto, før vi endelig kunne få snudd nesen på vår franskættede leiebil nordover mot alpene.

Men kvelden var enda ung, og en ulykke kommer sjelden alene. Etter om lag 2,5 times kjøring ankom vi Innsbruck, og nok et veidele sto for tur. Her kan man velge om man vil kjøre østover mot Salzburg, eller vestover forbi Garmisch Partenkirchen og inn i Tyskland. Vi skulle selvfølgelig gjort det første, men som dere sikkert skjønner av denne historien, så la vi i vei mot Garmisch. Grunnen til dette er fortsatt ukjent, men vi velger å skylde på det veldige regnværet som herjet Innsbruck denne vårkvelden i mars. Uansett skvatt undertegnede noe til da jeg etter noen mil oppdaget at det begynte stå store hvite rundinger med bokstaven ”D” i, noe som selvfølgelig betydde at vi var på god vei mot Tyskland. Heldigvis fant vi raskt en avkjøring, og svingte inn på en Esso-stasjon like ved for å få litt assistanse fra lokalbefolkningen, slik at vi kunne lokalisere hvilken side vi var på i kartboka. Etter litt kommunisering på tysk og engelsk fant vi ut at vi befant oss ved det lille tettstedet Sellrain, vest for Innsbruck. Dette resulterte da i at vi måtte tilbake til Innsbruck igjen, for så å sette kursen i retning Salzburg. Herfra gikk turen fint, og vi forlot autostradaen ved Wörgl, og begynte oppstigningen til Kirchberg. Jeg hadde hele tiden telefonisk kontakt med Ørjan og Sofia, som hadde reist opp en dag i forveien, og de sa at når jeg kom til en stor kirke, skulle jeg ringe, for da var vi i Kirchberg, og de skulle møte oss der. Som sagt så gjort, og Ørjan sa at vi bare skulle vente der så kom de bort. Vi ventet både i 10 og 15 minutter, men ingen kjentfolk var i sikte. Så ringer telefonen, og det er Ørjan. Jeg hører han har en litt lattermild tone, og så sier han: ”Er du sikker på at du er i Kirchberg? Jeg tror du er i feil by…”. Vi fikk oss en riktig god latter, for etter en rask tur innom en pizzeria like ved for å spørre om hvor vi befant oss, viste det seg at vi var i nabobyen Brixten, og Kirchberg var 5 min lengre opp i grenda. Brixten har også en stor kirke, så det var vel ikke helt feil at vi tok en stopp der, siden dette var vårt referansepunkt. Men ca kl 2130 fredag kveld, ankom vi endelig Kirchberg, 7,5 timer etter avreise fra Vicenza. Vi fikk booket oss inn på hotellet, og etter at bilen var parkert og pargen plassert på rommet, var det tid for den første pilsen. Og gjett om denne smakte. Vi drakk opp og ruslet videre for å møte Ørjan og Sofias andre reisefølge, som besto av Sofias venninner Karina og Anette og deres kamerat Lars Erik. I tillegg var også deres venninne Caroline, som bor og jobber i Kirchberg, med på moroa. Vi hadde en kjempehyggelig kveld, og gjorde oss godt kjent med våre nye skandinaviske venner, og planene for lørdagen ble lagt. Værmeldingen sa at selv om det hadde vært regn de siste dagene, skulle det klarne opp, og bli fint vær på lørdag. Vi fikk i oss litt nattmat, og krysset både fingre og tær for at værmeldingen stemte, og tok kvelden på vårt lille hotell, slitne etter en lang dag i bilen.

Lørdag morgen startet med en rask frokost på hotellet. Og siden vi alle var hissige på å komme oss opp på fjellet så tidlig som mulig, gjorde alle sitt for at vi skulle komme raskt av gårde. Hege og jeg fikk lånt oss hvert vårt brett og par støvler av noen hyggelig brettfolk som bodde i Haus Christian. Dette er et gjestehus som beboes av folk som lever for å kjøre brett eller ski store deler av den alpine sesongen. Her bodde da også Ørjan og Sofia, så derfor kom vi i kontakt med disse folkene.





Vi kom oss på bussen som gikk til gondolbanen, som deretter skulle ta oss videre opp på fjellet. Været var ikke som vi hadde håpet, da store deler av dalen var dekt av tåke og dis, men vi ble fortalt at været skulle være fint på toppene. Og om det var. I det gondolbanen ble trekt igjennom dette lokket av tåke, åpenbarte det seg et eventyrlig landskap, som tatt rett ut fra en reklamefilm for et eller annet reiseselskap med alpene som destinasjon. Himmelen var helblå, solen var som en varm, strålende appelsin, og temperaturen kunne sammenlignes med en gjennomsnittlig varm, norsk sommerdag. Vi var over oss av begeistring, og fikk spent på oss brettet og satt utfor. Helt vilt. Er vanskelig å beskrive en slik følelse som vi hadde, der vi suste ned alpesidene og var helt fri fra alt av bekymringer.

Etter et par timer kjøring avtalte vi å ta lunsj på en restaurant som ligger på om lag 2000 m.o.h. Dette er da en restaurant som ligger på toppen av et fjell, med bakker rundt på alle sider, og for en utsikt vi hadde. 360 grader rundt var alt vi så fjelltopp på fjelltopp. Det føltes som å lunsje på verdens tak. Vi var alle enige om at dette var noe av det beste vi hadde opplevd med brett på bena, og at vi skulle gjøre denne turen opp igjen på et senere tidspunkt også.
Etter et utsøkt måltid av en lunsj, og en klein pils, var vi klar for en ny runde i bakkene. Vi hadde noen flotte timer i strålende solskinn denne dagen, og når ettermiddagen sto for tur, var det tid for dagens første afterski stopp i bakken. Lars Erik fylte år, så han fikk den rettmessige bursdagssangen og gratulasjoner fra hele gjengen. Det ble et par afterski stopp på veien ned, og da vi fant ut at det var på tide å ta turen tilbake til hotellet, viste det seg at klokken var blitt 20, og mørket hadde lagt seg. Dette tok vi som en utfordring, og brettet ble spent på føttene, og vi satte i vei nedover i retning Kirchberg. Månen var kommet frem, og ga oss noe nødvendig lys, men her gikk det stort sett på instinktene i det vi suste nedover den siste biten av bakkene. Spennende, er vel det man kan si om en slik tur.
Vel nede var det duket for tidenes raskeste dusj og fiks på hotellet, før middag på en flott restaurant i byen sto for tur, til ære for Lars Erik. Vi spiste og hygget oss, og gledet oss over denne flotte dagen vi akkurat hadde vært med på.
Søndag var det klart for avskjed med våre nordiske venner, og vi takket hverandre for en veldig flott helg. Vi fikk gode ønsker om en behagelig reise tilbake til Vicenza, og kursen ble satt. Med alle erfaringene fra fredagen ferskt i minne, følte vi oss sikre på at turen hjem ville gå problemfritt. Og bortsett fra noe snøvær over fjellet fra Innsbruck, gikk dette veldig fint. Etter fire timer og 50 minutter var vi igjen tilbake i Vicenza, med minnene om en flott helg med oss i bagasjen.
Jeg vil takke Ørjan, Sofia, Karina, Anette, Lars Erik og Caroline for en kjempeflott helg i de østerriske alper. Spesielt takk til Caroline som ordnet billig hotell til Hege og meg selv. Jeg håper at vi kan gjøre dette flere ganger, og kanskje også få med oss flere av de eminente deltakerne av KAOS-resor neste gang.





Her nede i Vicenza har vi ingen påskeferie som dere der hjemme, men vi har fri 2.påskedag, slik at vi får en lang-weekend neste helg. Jeg ønsker dere alle en riktig fin påske, og håper dere nyter disse velfortjente fridagene.

Vi snakkas!

PS! Grunnen til at bloggen ikke har blitt oppdatert på en stund, er fordi jeg har vært sengeliggende med feber og halsvondt etter at vi kom hjem fra Østerrike. Men formen er bedre nå, og oppdateringene vil komme i samme intervall som tidligere fremover.

Ciao!