S/Y Coulant

Reykjavik.
Vi fant fort ut at vår planlagte tid i Reykjavik ville bli for snau og utvidet den raskt med et par dager.  Vi lekte turister og dro på den guidede, klassiske turen: Geysir, Alltinget og Gullfoss.  Det var en full dagstur med mye busskjøring hvor vi dessuten fikk sett en del av Island.  Og det var Island på sitt beste med strålende og varmt vær.  Vi koste oss og følte oss vendig “hjemme”.  Særlig besøket på Alltinget (egentlig bare “en plass ute i naturen”) med full orientering var imponerende.  Det var riktignok et nederlag at vi måtte ha guiding på engelsk etter som vi – tross flere iherdige forsøk – ikke forsto nok islandsk til å få med oss selv det mest grunnleggende.  Så det var bare å “ta nederlaget” og henge med på engelsk. 
Etter som Reykjavik var første stopp etter mange uker med begrenset infrastruktur,  hadde vi en  lengre “to do” liste vi skulle igjennom i løpet av oppholdet.  Vi ble anbefalt å gå til “Reykjavik Backpacker” som visstnok skulle kunne hjelpe oss med det meste.  Og det gjorde vi.  Og fikk fikset “alt” fra vasking av tøy til leie av sykler.  Åpent 24 timer og hele den unge betjeningen var like blid og hyggelig uansett hva våre ønsker var.  Det eneste de ikke klarte å hjelpe oss med – men det klarte heller ikke en eneste forretning i Reykjavik å hjelpe oss med – var å skaffe oss et lite Islandsk flagg som vi kunne bruke som gjesteflagg under vårt opphold på Island.
Tilbudet av butikker og restauranter i Reykjavik var imponerende.  Nå var vi de siste månedene med seiling på Newfoundland, Labrador og Grønland ikke akkurat bortskjemte med tilgang på dette og  vi var da også meget takknemlige for alle mulighetene som nå sprang frem.  Og prisnivået var rimelig  -  langt fra det høye nivået som Island tidligere var kjent for.  Så nå ble ikke en eneste lunch eller middag spist om bord: vi eksellerte i gode måltider på byen.
Vestmannaeyjar.
Den opprinnelige planen var å seile Islands sydkyst frem til en liten by som heter Høfn før vi skulle seile over til Færøyene.  Da vi  nærmere på kartet, fant vi ut at sydkysten  var lite spennende og vi la om planene.  Vi ville seile til Vestmannaeyjar og derfra direkte til Færøyene.
Vestmannaeyar er kjent for de fleste for det store vulkanutbruddet i 1973 som begravde flere hus og som “endret” øyas topografi betydelig.  Utbruddet som varte i flere måneder ga en større og annerledes kystlinje.  250 millioner m3 lava ble lagt i tillegg til den gamle øya og ikke minst fikk hovedhavnen et helt annet innløp enn det hadde tidligere.  Ved hjelp av store vannkanoner som kjølte ned lavaen klarte man til en viss grad å styre løpet til den flytende lavaen slik havnen ikke ble stengt, men snarere fikk en mer skjermet innseiling enn tidligere. 
Det var gangske mektig å seile inn mot havnen med hele den nye lavakysten på babord side og de høye og mektige fuglefjellene på styrbord side.  Og inne i havnen ble vi vel mottatt da en representant fra havnekontoret sto og ventet på oss og ga oss “gjesteplassen”(ja, de hadde bare 1 gjesteplass) og fortalte at her var det ingen havneleie, strømbruket var gratis og de håpet at vi ville bli der riktig lenge!  Hyggelig.  At sentrum bare lå 50 m opp fra havnen gjorde jo at alt ble mye enklere også.
Byen hadde i underkant av 2.000 innbyggere og hadde begrenset med tilbud, men den hadde det vi var interessert i: 1) god restaurant med gode hummer retter på menyen og 2)et helt nytt badeanlegg med svømmebasseng og “Heitapottur” (små kulper med høyere temperaturer).   Det var dessuten tilrettelagt med mange interessante og gode fotturer på øya, så her gikk det an å være.
Et populært opplegg på Vestmannaeyjar var for øvrig å ta med mat opp til krateret og grave seg noen  cm ned i baken for å lage maten i den varme lavaen. Man bør imidlertid ikke grave for langt ned: 1m ned i bakken holder nemlig laven 450 grader og det er nok i overkant når det gjelder matlaging!  
Vi ble et døgn lenger enn planlagt da vi ventet på et godt værvindu til vår 400 n.m overseiling til Færøyene.
Overseilingen Vestmannaeyjar – Færøyene
startet i 23 m/sek (liten storm).  Med vinden godt aktenfor tvers.  Vi hadde tatt ut nok værbilder og Grib filer til at vi var rimelig sikre på værutviklingen de neste to døgnene.  Folkene i havnen bare ristet på hodet da vi gikk ut i den vinden og seilte av gårde i rimelig stor sjø og bare med en bitteliten flik av genoaen satt.  Det var sol og alt funket som det skulle.  Forresten, ikke alt:  Den kraftige vinden hadde tatt med seg mye aske fra Island og Coulant så ikke spesielt vakker ut med et sot/askelag over hele båten.  Så for en gangs skyld oppsøkte vi nå bølger som ga oss oversjø og som vasket båten ren.  Etter bare 1,5 time med den harde vinden gikk den – helt etter meldingene – ned til 8 m/sek og vi kjørte normal seilføring igjen – helt etter planen.
Vi var også heldige med strømmen den siste biten inn til Færøyene:  Vi var på forhånd advart mot sterk strøm inn den siste biten til Torshavn.  Vi fikk da også 6 knops strøm den siste 1,5 timen, men vi var heldige og fikk den med oss.
Færøyene
var en positiv overraskelse.  Velstelt, velorganisert, fin marina og så snakket de “norsk”.  Eller som de selv sier det “vi snakker dansk med Færøyisk betoning, da blir det omtrent norsk”.  Og det funket!
Færøyene er, som de fleste har fått med seg, en dansk selvstyrt region innen Danmark (mye likt Grønland).  De bestemmer med andre ord det meste selv, men må overlate utenrikspolitikk og forsvarspolitikk til Danmark.  Færøyene består av 18 øyer med til sammen et areale på 1.400 km2.  De har 47.000 innbyggere hvorav 20.000 bor i Torshavn.  De er ikke medlem av EU og er veldig fornøyd med det!
Det kanskje mest interessante i Torshavn var den gamle tømmerbebyggelsen fra middelalderen som fortsatt var intakt.  Med gress på taket og full pakke.  Og den er en av de få i hele verden som har klart å unngå altødeleggende branner som har vært de fleste andre lignende bebyggelser til del.
Denne bebyggelsen og den vanlige bunkringen var det vi fikk med oss før vi tok fatt på neste overseiling:
Færøyene – Shetland.
En kjedelig overfart med null vind og helt flatt hav.  Dvs motor hele veien.
Den eneste hendelsen på overfarten var at vi kom over en gul “torpedolignende” sak som lå og fløt.  Vi skjønte raskt at dette var en beholder stapp full av elektronisk utstyr og ettersom det sto PGS på den, ringte vi til PGS i Oslo og oppga posisjonen på bøyen slik at de kunne dra ut og hente den.  De bekreftet at de hadde mistet den fra et fartøy og var veldig interessert i få den tilbake og skulle  sporenstreks sende  en båt ut fra Færøyene for å hente den.
Vi hadde nøye planlagt og “timet” vår ankomst på Shetland.  Den letteste veien å komme til hovedstaden Lerwick var å gå gjennom det kjente – og fryktede – Yell Sound og her var det riktig å treffe tidevannet riktig. Vi traff perfekt og fikk 6,5 knops medstrøm gjennom sundet og perfekte forhold helt ned til Lerwick.
Shetland.
I Lerwick har Harbour Control laget en velkomstpakke til besøkende båter med all tenkelig informasjon.  Og i en form som gjør at man FØLER seg velkommen.
Det var på tampen av sesongen så det var bare å velge blant kremplassene i gjestehavnen.  Det var faktisk bare 4 andre seilbåter i gjestehavnen mot normalt 25-30 midt i sesongen som hovedsakelig er fra 15. juni til 10. august. 
Skipperen har vært i Lerwick med båt flere ganger og vi trengte således ikke lang tid til “å gjøre” byen.  I tillegg ønsket vi å besøke Scalloway  - en liten sovende by som ligger 15 minutters kjøring fra Lerwick og som var basen for  Shetlands Larsens og gjengens hans under 2. verdenskrig.  Byen hadde bare for 3 uker siden åpnet et nytt museum hvor mye av utstillingen dreiet seg nettopp om Shetlands gjengen og deres aktiviteter under krigen.   Og det er tydelig at Scalloway føler seg nært knyttet til Norge fortsatt selv så lang tid etter krigen og er veldig stolte av forbindelsen.  Nye norske kontakter blir nå knyttet i forbindelse med en stadig mer aktiv offshore sektor med norske selskaper i ledende roller. 
Overfarten Shetland – Bergen
ble en hyggelig, men også vemodig overseiling.  Hyggelig fordi vi hadde drømmeforhold med sol og medvind og vemodig da vi visste at dette ble den siste overseilingen på langturen.  Fra Bergen og hjem til Moss blir det kystseilas kun med dagsetapper.  Seiling i kjent farvann.
Overfarten Shetland – Bergen var veldig forskjellig fra andre overseilinger ved at vi på overfarten så mye liv og aktiviteter fra borerigger, offshorefartøyer og fiskefartøyer.  I perioder måtte vi faktisk seile slalom mellom enhetene.  Ved de andre overfartene har vi ikke sett noen aktiviteter i det hele tatt.
Nå skal vi ha noen avslappende dager i herlige Bergen.  Det føles bare så riktig at Bergen var første by vi gjorde landfall i Norge.  Her er det godt å være.
Før vi starter på sjarmøretappen hjem til Moss.
Bergen, 25. august 2011.  

.. og det har det vært siden torsdag 14. juli og det blir det frem til torsdag  21. juli.  Da er vi fullt mannskap om bord og vi seiler sydover igjen.

For de som ikke har fått det med seg: Nuuk - tidligere Godthaab - er hovedstaden på Grønland og ligger på vestkysten av Grønland.  På ca 64 grader nord (omtrent like langt nord som Trondheim).  Og vil være turens nordligste punkt. 

Siste blogg ble avsluttet på Canadas dag den 1. juli.  Det var en iskald og trist dag med 6 grader som makstemperatur.

Dagen etter var like kald og i tillegg sluttet varmeapparatet å virke.  Krise!  Vi lå til ankers og hadde heller ingen mulighet til å koble oss opp på noe el nett.  Vårt nye mannskap: Tarjei og Øystein kom imidlertid om bord og med dem - mye glede, moro og varme.  Øystein kastet seg øyeblikkelig over varmeapparatet og stilte diagnosen at apparatet var fullt av sot og dessuten måtte skifte brenner  -  noe som ikke kune gjøres i St.Anthony.  Men ved å “kakke” på apparatet mente han at han kunne få det til å fungere midlertidig - kanskje helt frem til Nuuk - og således få varmen tilbake i båten.  Og sannelig fikk han det til og reddet situasjonen  -  og ble øyeblikkelig utnevnt til Coulants reparatør.  Deilig med varme igjen.

L’Anse aux Meadows  - på nordspissen av Newfoundland - stedet hvor Leif Eriksson gjorde landfall da han “oppdaget Amerika” i år 1000.

Vi leide bil og kjørte opp til stedet hvor Anne Stine og Helge Ingstad hadde - i nært samarbeid med de Canadiske og de lokale myndigheter - gjennom sine utgravninger funnet hvor de første vikingene handde slått seg ned.  En stor bauta over de to blad Ingstad sto ved inngangen til Visitor Center og hadde til og med tekst på norsk!  Vi følte oss stolte og ydmyke.  Resten av dagen ble en stor opplevelse.  Så snart de oppdaget på senteret at vi var norske, fikk vi spesialbehandling og ble nærmest “båret” frem og fikk alle mulig interessante orienteringer.  Været var like iskaldt den dagen, men det gjorde ingen ting: Å være nordmann den dagen varmet.  Og skipperen følte at han hadde oppfylt løftet han ga til Helge Ingstad for mange år siden.  En av de viktigste milepælene for turen med Coulant var i havn.

Labrador.

Dagen etter var det avseiling for Labrador.  Og også denne gang var vi innom bukten ved L’Anse Aux Meadows på vår vei slik at vi fikk hele inntrykket også fra sjøsiden en gang til.

Battle Harbour. 

Så var det å navigere seg mellom isfjell og sette kurs over mot Labrador.  Og opp til Battle Harbour.  En havn som er karakterisert som “an old British Port” og som lenge ble kalt “The Salt Fish Capital of Labrador”.  Stedet er i dag (dessverre) helt fraflyttet om vinteren, men det er ca 10 personer som bor der om sommeren. De sørger for vedlikehold og tar i mot gjester som kommer innom med rutebåten.  Pluss noen få seilbåter - som oss - som kommer innom.  Nesten alle bygningene var gjort om til museumsbygninger og det var gjort særdeles profft.  Vi brukte timer på å gå rundt og fant stedet til å kanskje være det mest interessante stedet vi har vært innom på hele turen.  Det var bl.a. nettopp i Battle Harbour at R.Peary holdt sin pressekonferanse etter å ha erobret nordpolen og hvor journalister fra hele verden kom for å få med seg detaljene fra turen.  At Peary valgte Battle Harbour, skyldes at G. Marconi nettopp fra dette fiskeværet hadde gjennomført noen av sine første transatlantiske morsesendinger og at stedet således hadde et utmerket informasjonsutgangspunkt.  Mastene Marconi hadde brukt den var av tre og hadde selvfølgelig råtnet og forsvunnet, men vi kunne fortsatt se hvor de hadde vært.

I Battle Harbour hadde de fortsett en helt intakt  - og operativ - gammel landhandel til å toppe opplevelsene fra gamle dager.   Helt fantastisk.  Vi hadde virkelig problemer med å forlate denne perlen!

Overfarten Labrador - Grønland.

Vi hadde opprinnelig planlagt flere stopp oppover Labradorkysten før vi skulle setter over Labrador havet/Davis Strait til Grønland, men ingen ville være i nærheten så interessante som Battle Harbour.  Så da vi så at det kunne være et godt værvindu å komme seg over, slo vi til.  Fra en liten og fin naturhavn, Eagle Cove, dro vi kl 04.00 ut med kurs for Arsuk på Grønland.  Vi hadde beregnet distansen til å være ca 600 n.mil og regnet med å bruke 4-6 døgn - avhengig av vinden.  De første to dagene var det varmt og fint, men lite vind så det ble motor hele tiden.  Vi ble bekymret:  Vi hadde regnet med mesteparten seiling og hadde selvfølgelig ikke nok diesel til å gå for motor helt over.  Men det var ingen grunn til bekymring:  Vinden kom!  Så det holdt. 

Det ble en meget variert overfart: Vi hadde alt fra helt vindstille til 18 m/sek.  En del vind rett i mot, men heldigvis etter hvert på med 50-60 grader på styrbord baug.  Etter 1,5 døgn med sol og varmt, ble resten mere “slik det nok normalt er”:  med mye regn og mye oversjø.  På natten var vi nede i 2 grader og på dagtid kom vi opp i 7-8 grader.   Vi måtte skifte mål på Grønland fra Arsuk til Paamiut litt lenger nord da vi en periode ble drevet nordover.  Øysten og Tarjei som hadde ønsket seg en tøff seil-gjennomkjøring fikk sitt ønske oppfylt så det holdt.  Når vi nærmet oss Grønland, fikk vi også utfordringer med tåke og mange isfjell.  SIMRAD radaren var glimrende og vi plukket lett ut alle isfjellene.  Fullt så lett var det ikke med de såkalte “growlerne”: små isflak som gjerne følger isfjellene, men de ligger gjerne på lesiden av isfjellene.  Så ved å passere isfjellene i lo - og dessuten holde knallhard utkikk - gikk det hele greit.  3 timers vakter med to på hver vakt fungerte perfekt.

4,5 døgn og 624 n.mil etter avseilingen fra Eagle Cove kom vi inn til Paamiut på Grønland.   Det var riktignok formiddag da vi kom inn til Paamiut, men skipperen beordret triple ankerdrammer til mannskapet etter fortøyning.  Vi hadde jo tilbakelagt den tredje lengste havetappen siden avreise fra Moss 9. juni.  Og værmessig var dette nok den tøffeste.

Paamiut (tidligere Fredrikshaab - nå brukes kun de Grønlandske betegnelser).

Det første vi så da vi kom inn i havnen, var en annen norsk båt vi hadde truffet i USA tidligere: “Skamløs”.  Ingen om bord nå.  Dessuten lå “Artic Explorer” - en gigantisk norsk seismikk båt - der. Så de norske farger var godt representert.

Vi tok kontakt med den store fiskeforedlingsbedriften i Paamiut - Royal Greenland - og ble invitert å bruke en av deres leiligheter med dusj, badstu og boblebad.  Herrrrlig!.   I havnen fikk vi nå dessuten 220 volt strøm og europeiske gassflasker.  Velkommen til “Danmark”.  Paamiut har ca 1.500 innbyggere og var riktig så pen og fargerik.  Vi syntes at alt var veldig så nymalt og rent og fikk da også raskt forklaringen: Dronning Margrethe og Prins Henrik var på tur med det danske kongeskipet (eller heter det “dronnningskip” i Danmark?) og skulle komme på besøk den 19. juli.  Vi tok oss opp til politistasjonen for å klarere inn fra Canada.  Den eneste politimannen på vakt kunne fortelle om mye fyll og vold i byen, men advarte oss også om et par isbjørn som ruslet rundt i utkanten av byen og som av og til tok seg en bytur!

På vei ut fra Paamiut et par dager senere hadde Øystein og Tarjei fått til en avtale med en lokal båteier som tok dem ut i sin båt slik at de fikk filmet - og tatt bilder av - Coulant ute i havet med isfjell omkring. Øystein var hele tiden ivrig med sin filming og skipperen håper at han også fikk noen gode “snutter” fra den friskere delen av overseilingen fra Labrador til Grønland.

Paamiut  -  Nuuk.

Turen Paamiut - Nuuk har vært en rolig tur all den tid vi ikke har hatt vind og har måttet gå for motor.  Men vi har sett mye mektig natur og mange mektige og vakre isfjell så opplevelsene står i kø.  Dessuten var vår overnatting i Faeringehavn en hyggelig opplevelse med en god naturhavn og en interessant vandring i et fiskevær som ble fraflyttet i slutten av 1960 årene, men hvor bygningene sto igjen og ga et godt inntrykk av hvordan det må ha sett ut på den tid.  Et enslig inuit-par med dere tre små barn var der på sommerferie og var hyggelige guider for oss.

Nuuk.

Med sine 16.000 innbyggere er Nuuk en “stor” by.  Det er mektige omgivelser rudt om med sjø og høye fjell.  Byen er full av biler, men alle veier stopper ved utkanten av byen.  Skal man reise videre, er det to muligheter:  fly eller båt.  Derfor ser det da også ut som om det er en båt per person her.  Men det er små båter som ligger i “småbåthavnen”.  Der får ikke vi med våre 42 fot plass.  Vi var imidlertid heldige og fikk plass utenpå en dykkerbåt i hovedhavnen og har etter hvert blitt god venn med eieren av dykkerbåten slik at vi føler oss trygge på at vi får beholde plassen til vi drar.

Sømandshjemmet byr på dusjmuligheter, vaskemuligheter og billige måltider og blir mye brukt av Coulants besetning.  Ellers har byen en rekke meget gode restauranter og barer, men ALT er dyrt.  Men etter det sparsomme utvalg vi fant av kolonialvarer på Newfoundland og Labrador synes vi nå har kommet til paradis med alt tenkelig av danske meieriprodukter, kjøttvarer etc etc.  Noen varesammensetninger synes vi likevel er spesielle:  Svært mange forretninger selger geværer over disk.  Da vi var over for å fylle diesel i dag, hadde dieselstasjonen utstilt over 60 geværer som var til salgs over disk.  Diesel og gevær!  Og “no questions asked”.  Hmmm.

Serviceinstillingen er også her enestående.  Samme dag som vi kom inn til Nuuk sviktet varmeapparatet igjen (glimrende timing).  Intet problem.  Lørdag morgen kom en kar fra forhandleren og hentet apparatet.  Kl 15.30 var det renset, pusset og enkelte deler skiftet og hele stasen var montert i båten igjen til vår varme glede. 

På søndag kom Danebrog (det danske kongeskipet) innom og la seg rett på den andre siden av havnen for Coulant.  Et riktig hyggelig besøk selv om vi leser av avisene her at Dronningen ikke hadde vært heldig med en del av sine kommentarer om menneskeskapte klimaendringer.

Nå går turen sørover igjen.

Tarjei og Øystein reiste hjem fra Nuuk på lørdag.  I dag kom Hans-Jul og i morgen kommer Anders med fly.  Da er vi fulltallige for neste etappe.  Som går Nuuk torsdag 21. juli via en rekke interessante (vikinge)steder på SørVestkysten av Grønland før vi seiler over til Island.  En overseiling som kan bli til nok en fin opplevelse.

Så følg med, følg med.

 Nuuk, Grønland, 19. juli 2011. 

Maine.

Seilingen opp Maine kysten har vært en ren glede.  Det har etter hvert blitt en del øyer så vi kan nesten snakke om noe som nærmer seg en “skjærgård”.  Med dertil hørende hytter og hus.  Det har vært flere vakre naturhavner og småsteder og vi har hatt noen fine kvelder ute i naturhavnene.  Dog har vanntemperaturen - ca 13 grader - lagt en sterk demper på badelysten.  Men til gjengjeld ser vi mye sel igjen og det er jo hyggelig.  Maine er jo kjent for sine hummere og som nevnt i forrige innlegg, spiser vi mye hummer.  Ulempen er jo at hummeren må fanges og vi hadde hele veien opp Maine tusenvis - faktisk titusenvis - av hummerteiner vi måtte styre utenom.  I flg statistikken skal det være 3 millioner hummerteiner utlagt i staten Maine og vi føler at vi har sett dem alle!

Southwest Harbour. 

Siste stopp i Maine - og i USA - var Southwest Harbour (ja, havnen heter faktisk det) som ble et veldig nyttig stopp for oss.

Vi tok kontakt med det kjente Hinckley verftet (som lager klassiske motorbåter i tre) for å høre om det var mulig å få tatt opp båten et par dager og få gjort en del service arbeider.  Servicesjefen var meget grei og klarte å snike oss inn i køen slik at vi gikk opp dagen etter.  Og vi fikk raskt bekreftet våre mistanker:  Båten var usedvanlig skjellbegrodd og det var på tide med en skikkelig rengjøring av bunnen og påføring av nytt bunnstoff.  Bunnstoffet - VC 17 som vi har brukt i alle år - hadde vi etter mye om og men fått tak i i Boston  så nå var det bare å sette i gang.  Skipperen og Tor jobbet som besatt for å få rengjort bunnen, vasket og slipt og gjort klart til stoffing.  Imens tok verftets folk full overhaling på motoren, riggsjekk, byttet kuleventiler på aktre toalett og lagde nye støtteklosser til rormannen i cockpit.  Båten ble stoffet og så ut som ny før den ble satt på vannet fredag ettermiddag - en halv time før arbeidstidens slutt.  Perfekt.

Vi hadde håpet at vi samme dag/kveld kunne ta fatt på overseilingen til Dartmouth i Canada (en “overnighter” på ca 120 n.m) , men værmeldingen ga klar beskjed om at det ikke var noen god ide.  Så hvor dårlig vi enn likte det, var det bare å forberede seg på å tilbringe helgen i Southwest Harbour og vente på værvinduet som skulle komme på mandag og som skulle gi oss muligheten til å komme oss over.

Anna og Bart.

Anna og Bart er gode venner til Roger Timm og skipperen hadde truffet dem i Florida tidligere.  De hadde akkurat kommet opp til SW harbour for å tilbringe sommeren i sitt sommerhus.  Coulants besetning ble derfor søndag tatt rundt  på sightseeing i nærområdene og til nyyyydelig middag om kvelden av Anna og Bart og fikk en kjærkommen avveksling fra å sitte i båten i det forferdelige været. 

Coulant lå forøvrig på bøye i det dårlige været - noe som er å foretrekke da den får været rett forfra og beveger seg lett.  Vi fikk oss imidlertid en overraskelse da vi kom opp i cockpit for å ta jolla inn til land og til middag med Anna og Bart.  Jolla var ikke der!!  Forsvunnet!  En runde med kikkerten viste at den lå og drev innerst i bukten og nokså flaue måtte vi innrømme at vi nok hadde vært for slepphendte med fortøyningen i det dårlige været.  Vi tok raskt kontakt med US Coast Guard som hadde sin stasjon like ved og fortalte om situasjonen.  Og mot alle odds - Coast Guard går kun inn i situasjoner som har med overhengende fare å gjøre - svarte de øyeblikkelig med å sende en båt og hentet jolla til oss.  Og overleverte den til oss på Coulant med et stort smil og syntes “bare det var hyggelig”.  (Ifl Bart gjorde de det fordi vi var norske.  Hadde vi vært amerikanere, ville de aldri ha gjort det).  Takk-o-takk.

Mandag ettermiddag var været endelig blitt godt nok til at vi kom oss av gårde.  Vi fikk en fin seiling over The Bay of Fundi til Yarmouth på Nova Scotia i Canada.

Oppsummering av turen gjennom USA.

Den 26. mars 2011 seilte vi inn til Key West i USA og to og en halv måned senere 13. juni 2011 avseilte vi altså USA.

Det har vært en interessant, hyggelig og ikke minst en begivenhetsrik reise.  Over alt har vi møtt overveldende gjestfrihet.   Amerikanerne vet ikke hva godt de kan gjøre for oss og det eneste triste er at vi hele tiden må reise videre når vi stadig får nye venner.

At den amerikanske dollaren har vært så lav, har selvfølgelig vært en stor fordel for oss.   Utvalget i matvarer og drikkevarer er enormt og vi tør ikke tenke på hva det ville ha kostet med tilsvarende bunkringer med mat og drikke i Norge.  Det eneste vi har savnet er halvstekte rundstykker og gode brød.  Vi har også hatt vanskelig med  å finne godt øl.

Det blir naturligvis mange måltider på land.  Det er ikke nødvendigvis så dyrt etter som vi har funnet at “normale” porsjoner for amerikanere er større enn det vi er vant med.  Så ofte klarer vi oss bare med en forrett . Og så er jo hummeren så rimelig at det ville være idiotisk ikke å nyte den i mengder……….

Fra selve båtlivet er vi overrasket over hvor lite båter vi møter ute på sjøen.  Det gjelder både nyttetrafikk og lystbåter.  Og nesten ingen fiskebåter.  Vi føler oss nesten litt alene ute på havet.  Det hadde vært hyggelig med litt mer selskap!

Navigasjonen går greit.  Selv om det amerikanske merkesystemet er forskjellig fra vårt.  Ledmerker - dvs bruk av røde og grønne staker/bøyer for å markere leden - er motsatt av det vi er vant med.  De har røde staker om babord ut av havnene og på styrbord inn (”Red Right Return”).  Fordelen er imidlertid at de er flinke til å merke bøene/stakene slik at du alltid vet hvilket merket du passerer - gitt at du er nær nok til å lese merkingen.  De bruker ikke kompassavmerking eller kardinalmerker (nordmerke, østmerke osv) noe vi ofte savner da det gir mer presis markering av grunner.

Svært mange tåkelurer går døgnet rundt: tåke eller ikke.  Fullt nivå hele tiden.  Dog ikke inne i nærheten av bebodde områder.

Yarmouth

var en grei innklareringshavn i Canada.  Selve innklarering tok 15 minutter.  Og ikke før vi var klarert inn, så kom det en ny, norsk båt inn for innklarering.  Det var motorseileren Polar Sektor fra Tromsø med en gjeng med godt voksne gutter fra Tønsberg.  Eieren hadde kjøpt båten i Boston og nå skulle båten seiles hjem til Norge.  De skulle være hjemme 15. juli så de hadde voldsomt hastverk og dro videre etter de hadde fått seg en bedre frokost.  De hadde skulle samme vei som oss, men som sagt i et helt annet tempo.  Det var nok det siste vi så av dem.

I Yarmouth var de  - som alle andre steder i Canada - stolte av at den Canadiske dollaren var sterkere enn den amerikanske.  Men de så også baksiden av medaljen:  Besøkene fra USA hadde falt dramatisk i år  -  amerikanerne ferierer hjemme.  De har ikke råd til annet!

Lunenburg 

var en hyggelig overraskelse på vår seiling oppover sydøstkysten av Nova Scotia.

Byen ble etablert i 1753 ved at guvernøren la ut et område til byen og transporterte 453 nybyggere dit.  Av disse var 2/3 tyske og 1/3 franske og sveitsiske.  Byen bygget seg opp til å bli en base for båter som fisket på de store bankene og ble ikke minst kjent for at de bygget den kjente seilbåten Bluenose som både var fiskebåt og en kappseiler av rang som banket amerikanerne i regattaene.

Uheldigvis stoppet et voldsomt overfiske tilgangen på fiske og  Lunenberg - som så mange andre småsteder lands kysten av Nova - Scotia - gikk inn i vanskelige tider med avfolkning og tibakegang.  Byen klarte imidlertid etter hvert å bygge seg opp igjen på noe fiske og på tidlig satsing på turisme og er i dag med sine 3.000 innbyggere igjen blitt en aktiv kystby.  Coulants besetning ble fascinert av dugnads- og entreprenørånden som rådet.  Vi var også på besøk i hallen hvor Bluenose II nå blir rehabilitert. 

På tur i byen fikk vi oss en real overrakselse.  I parken sto det en stor bauta med norske flagg i kryss og med påskrift - både på norsk og engelsk -  at  det i Lunenburg under krigen var opplæring av norske styrker og at bautaen hedret de som var med!  Begge påskrifter hadde avslutningen “Alt for Norge”!

Halifax.

Vi har nå kommet til Halifax og ligger nå i marinaen til The Royal Nova Scotia Yacht Squadron.  Intet mindre!  Et veldig flott anlegg med stort, flott klubbhus hvor vi stort sett spiser både lunch og middag.  Vi blir da også “kongelig” behandlet og har fått mange nye venner.  Og vi har fått noe av det vi kom for: Vi har fått gode råd om vår videre seiling opp Nova Scotia, opp Newfoundland og seiling langs Labradorkysten. Dessuten har vi i byen har vi fått handlet kart helt frem til Nuuk på Grønland så nå er vi klare til å ta fatt på neste etappe. 

Skipperens kommentarer:

• Den 9. juni var det ettårsdagen for avreisen fra Moss på turen. 
• Vet du hva de kaller innbyggerne i Maine:  Maine-jacks (ha-ha)
• Med det kalde været vi etter hvert har fått, priser vi oss lykkelige for at vi har et supert varmeapparat som virker som det skal
• De lyse kveldene har gjort det lettere med lange dagsetapper  -  noe vi vil få mange av i tiden fremover
• På Nova Scotia stoppet hummer fangsten 31. mai,  mao ingen bøyer til hummer teiner her.  Herrrrlig.
• Det gleder oss å registrere at de eneste norske produktene vi finner i hver eneste havn, hver eneste by, er Helly-Hansen produkter.  For de som ikke vet det er Helly-Hansen en Mosse-bedrift!!

I morgen tidlig gyver vi løs på neste etappen som går opp til nordspissen av New Foundland.  Vi skal ta i mot Tarjei og Øyvind i St.Anthony den 2. juli og opp dit er det det 655 n.m.  Seilingsplanen er lagt og vi gleder oss.

Halifax, Nova Scotia, Canada, 19. juni 2011.

Siden forrige blogg har Coulant seilt seg gjennom statene Virginia, Maryland, New Jersey og ligger for øyeblikket i Oyster Bay i Long Island Sound i staten New York. 

Verdens største marinebase.

På vei ut Norfolk og mot Stratford passerte vi resten av marinebasen til US Navy.  Imponerende!  Vi observerte 3 store hangarskip og 9 destroyere pluss en rekke mindre fartøyer.  Alle ekstra bevoktet og med flytende lenser utenfor som hindret all uønsket båttrafikk nær fartøyene.  Med vårt norske flagg ble vi godt observert - ikke minst pga vår ivrige bruk av kikkerten.  Marinagutta om bord på Coulant så med en viss skepsis på at George W. Bush hadde fått det nyeste hangarskipet oppkalt etter seg og hadde heller foretrukket at han heller hadde fått en eller annen obskur flyplass til å bringe navnet sitt videre. 

Chesapeake Bay

er et av de områdene amerikanerne omtaler som seilernes paradis.  Og vi forstår hvorfor.  Den er seilervennlig, den har en rekke praktfulle naturhavner, de koselige småbyene ligger på rekke og rad og det er aldri langt til neste havn.  Så her er det noe for alle.  Også for Coulant.  Området viser klart nærheten til Washington ved alle forsvarsanleggene oppover.  Med State of the Art utstyr som vekket stor interesse ombord i Coulant.  Dette må være “last line of defence” for angrep fra øst på Washington.  Vi fant det derfor best å holde oss strengt til de seilingsrestriksjoner som var lagt på området.

Vi startet Chesapeak Bay med en naturhavn opp i Hill Creek og hadde festmåltid om bord.  Vi nordmenn er jo rimelig bortskjemte med naturhavner selv, men selv vi ble mektig impornert over naturen, stillheten og skjønnheten her.  Og det var akkurat mange nok andre båter til å skape stemning, men ikke flere enn at roen og stillheten ble beholdt.   Arkitekturen i den lille bebyggelsen i nærheten var forskjellig fra det vi er vant med hjemmefra.  Ellers kunne det ha vært et sted i Norge.

Oxford var en liten by på 1.000 innbyggere vi kom inn til ut på kvelden etter en lang dag.  Ledelsen i de to små marinaene var gått hjem for dagen så vi la oss like godt til anker rett utenfor.  Et par gode restauranter, en skikkelig sjømannspub, noen få koselige butikker og flere trebåtbyggerier gjorde stedet til en perle av en liten by.  Et av trebåtverftene hadde sitt eget museum så en halv dag på museet og verftet - med eieren som entusiastisk guide (han hadde jo vært flere ganger i Norden må vite) - var et avvik fra vår tidsplan vi gledet oss over.  Og selv om det var dårlige tider i USA og ordrene ikke kom inn så tett som tidligere, var det fortsatt arbeid nok for år fremover.  De manglet faktisk arbeidskraft, men gode trebåtarbeidere var vanskelig å få tak i og enda vanskeligere å få til å flytte.

 Annapolis

er en liten by som “alle” sa at vi bare måtte innom.  Ikke bare fordi det er en usedvanlig pen og ren by.  Men den betegnes (i alle fall av byen selv) som USA’s seilerhovedstad og ikke minst: her er USA Naval Academy.  Og da var jo løpet klart for “the Navy Buffs” om bord på Coulant.  Vi var heldige og kom inn allerede ved 16 tiden og fikk kremplassen i marinaen.  Samme dag var det regatta på havnen med nærmere 100 små og store seilbåter og mållinjen var rett bak Coulant.  Så her behøvde ikke vi å oppsøke action  -  den kom til oss.  Bedre underholdning til vår ankerdram har vi vel ikke tidligere hatt på turen.

Marinagutta om bord på Coulant hadde en stor dag neste dag med omvisning på US Naval Academy som har 4.400 kadetter.  Bygningene var av fransk(!) arkitektur og hele det over 1.000 mål området sydet av aktivitet.  Området var topp utstyrt og omkranset av treninsarenaer og parker som gjorde hele området svært innbydende.  At Sjøkrigsskolen i sin tid ble lagt til en såpass liten by (ca 50.000 innbyggere) skyldtes visstnok at den halve timen det tar å kjøre ned fra Washington gjorde det lettere for politikerne å “holde øye med” skolen.

Delaware Bay. 

Etter Annapolis var det bare å seile “helt inn i Chesapeak bukta” for der å ta C & D kanal (Chesapeak & Delaware Canal) over til neste bukt: Delaware Bay.  Og ikke bare gikk vi fra den vakre Chesapeak bukten til den direkte stygge Delaware bukten:  vi fikk også et totalt værskifte.  Til det triste.  Kaldt, mye vind (motvind selvfølgelig) og øsende regn.  Så vi tok hele bukten i et langt steg og kom inn til Cape May ytterst i bukten kl 20:00 om kvelden etter en laaaaang dag med med drittvær.  Vi var kommet til den 14. mai.  Det var på dagen 100 år siden skipperens far ble født og det ble doble rasjoner med ankerdrammer (som etter dagens strabaser smakte ekstra godt) og skipperen inviterte på hummermiddag på stedets meget kjente og omtalte Lobster House som en verdig avslutning på kvelden og feiring av dagen.

New York.  

Coulant har hele tiden hatt som plan å feire 17. mai i New York.  Om ettermiddagen den 15. mai la vi derfor ut fra Cape May i fin seilvind med kurs for New York.  Det var en tur på 140 n.m og vi ønsket å ta det som en “overnighter” og å komme inn på formiddagen (på dagslyset) den 16. mai.  Vi hadde strålende vær og seilvind hele natten, men på morgenen kom drittværet tilbake.  Så vi som hadde gledet oss til å seile inn til New York og hilse på Frihetsgudinnen og se Manhatten i morgensol, ble nokså skuffet.  Øsende regnvær og sterk kuling (motvind selvfølgelig) var det vi fikk de siste 6 timene før vi la oss til i en marina like ved Battery Park på Manhattan. Vi lå imidlertid svært dårlig i havna pga av dønninger fra alle fergene som passerte rett utenfor marinaen og besluttet å forhale ut til et stillere område i Queens om natten til 17. mai.  Kl 05:00 hadde vi timet avgang for å få medstrøm opp East River.

Og medstrøm fikk vi.  I tillegg til våre egne 6 knop så fikk vi 6 knops medstrøm så i 12 knop navigerte vi oss ut til Queens området (vi lå som naboer til Mets - stadion for de som er baseball orientert) hvor i alle fall båten lå stille. 

17. mai.

Fra vår nye marinaplass tok vi taxi inn til Sjømannskirken på Manhatten  (etter først å ha vært via Brooklyn hvor vi trodde Sjømannskirken  fortsatt lå) og så barnetoget.  Hele arrangementet foregikk ute på gaten noe som var et spennende opplegg etter som regnet kom og gikk hele tiden.  Etter at barnetoget hadde gått rundt kvartalet til marsjer spilt på et musikkanlegg på en tralle som ble trukket rundt, var det alment oppbrudd og vi fant det på tide å starte de voksnes feiring.  Sammen med Hanne og Erlig Strøm, deres sønn Christian og hans amerikanske samboer forhalte Coulants besetning til Waldorff Astoria for mere passende “17.mai forfriskninger”.   Det var godt å se at hotellet var der fortsatt og så akkurat ut som det alltid har gjort. 

Om kvelden hadde vi festmiddag på den så omtalte restauranten Smith og Wollensky og her ble gruppen også forsterket med Jan Fredrik Trondsen (”Jaffen”)  -  også han venn fra Singapore tiden.  Det ble en meget hyggelig og livlig (og dyr) aften, men så avgjort en aften som var 17. mai verdig.

18. mai reiste co-skipper Tor tilbake til Irland på 14 dagers landlov og skipperen og hans hustru tok dagen svært med ro.

19. mai navigerte vi oss imidlertid videre i tjukk tåke som akkurat lettet da vi kom inn i praktfulle Oyster Bay.  Vi hadde ringt opp marinaen tidliger på dagen for å sjekke forholdene og nå ble vi møtt langt ute i bukten av en båt med en rørslig kar med ordene: “Velkommen Coulant!  Hvordan har dere det?”.  Det var Peter som driver marinaen og som hadde jobbet et par år i Halden og plukket og noe norsk under sitt opphold.  Han parkerte oss i en bøye (etter vårt eget ønske) rett ved mariaen og her har vi full oversikt over det meste.

Oyster Bay

er nettopp som navnet sier, en bukt med østers.  Mye østers. Kvalitetsøsters.  Bare så synd at verken skipperen eller hans hustru liker østers.  Men de HAR også annet på menyen på restaurantene så det går utmerket an å spise her uten å spise østers.

Men østers var faktisk en av hovedgrunnene til Teodor Roosevelt (Presidenten, the Governor, krigshelten, Nobelprisvinneren, forfatteren og familiemannen) kjøpte en stykke land på Sagamore Hill (ca 3 km fra Oyster Bay sentrum) i 1880 og bygget sitt hjem i på 1.500 m2 i 1885.  I sin tid som president i USA drev han store perioder av året hjemmet som en slags “sommerhusutgave” av Det Hvite Hus.  Eiendommet er meget godt bevart som museum og det spesielt interessante er at 95 % av all innredning er original.  Og det er ikke så vanlig i USA som ofte kjører på med (dårlige) kopier.

Guidene på Sagamore Hill er usedvanlig inspirerende og etter noen timers gjennomgang av eiendommen og orientering om Tedddy Roosevelts liv, blir man fyllt av respekt og ydmykhet for denne imponerende statsmannen.  Skipperen på Coulant kunne ikke la være å reflektere over hva han selv har prestert på sine 63 år når han tenkte på at Teddy Roosevelt døde allerede i en alder av 61 år!

Ellers er Oyster Bay forøvrig omkranset av mange prakteiendommer.  Fra Oyster Bay og inn til Manhatten er det bare 40 min. med ekspresstog så det er et populært sted både for helårs- og sommerboliger for de “vel bemidlede”.  Ekstra hyggelig er det selvfølgelig at mange av dem også har sans for klassise treseilbåter så her ligger de som et flytende museum i bukten.  Praktfullt!!

Til Connecticut.

I dag er planen å seiler tvers over Long Island Sound til Connecticut siden - nærmere bestemt Westport -  for å besøke Jaffen.  Og endelig er solen tilbake så dette ser lovende ut.

Kommentarer/betraktninger fra skipperen.

• I havnene er det tre typer overnattinger som gjelder:  Kaiplass i marina, på bøye i tilknytning til marina og ankring.  Med prisdifferensiering der etter.  Marinaplass er selvfølgelig det dyreste og er dyrere jo nærmere det er de populære områdene. Det kan koste USD 1,- pr fot i de mer perifere områdene, mens det f.eks på Manhatten kosten opp til USD 6,- pr fot (og Coulant er som kjent 42 fot!) og i Newport er USD 5,- pr fot.  Vi på Coulant foretrekker å ligge på bøye:  Da ligger båten alltid vendt mot vinden og det gir god lufting og er dessuten vesentlig rimeligere enn kaiplass.  Man har dessuten full tilgang til marinaens fasciliteter som toaletter, dusjer, vaskeri etc.  Og det er alltid god plass til jolla  inne i marinaen.
• Gjestfriheten vi møter her i USA er overveldende.  Over alt hvor vi kommer står folk nærmest i kø for å hjelpe til.  Eksempel: Da vi ankret opp i Oxford, tok vi jolla inn till enden av en liten bukt for å gå i land og ta en tur i byen.  Idet vi fortøyer jolla stopper det en bil og ut kommer det en kar som spør om vi trenger transport noe sted.  Han hadde fra huset sitt sett av det var en utenlandsk båt som ankret opp og tenkte at de trenger sikkert transport.  Og så hoppet han i bilen og fulgte etter oss fra land til der hvor vi gikk i land.  Har vanskelig for å tro at dette kunne ha hendt i Norge.
• Mange amerikanske seilbåter seiler og motrer veldig mye med fulle kalesjer oppe.  Selv i fint vær sitter de totalt innelukket bak kalesjene sine under fart.  Så en amerikanske avdeling av “kalesjekameratene” vil så absolutt være på sin plass.
• Det kan se ut som det er mange norske båter som skal  “den nordlige ruten” (Newfoundland, Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Bergen).  Bare på de siste ukene har vi møtt tre norske båter med de samme planer: “Skamløs” som vi traff i ICW, “Serendipity” vi møtte i Cape May og “To fluer” (som kanskje mange har fulgt med gjennom Seilmagasinet) som vi traff i marinaen på Manhatten.   Vi har alle omtrent samme tidsplan så det skal bli hyggelig å få følge oppover.

Tiden fremover.

Rett over helgen kommer Annette og Andreas og familien Vogt skal kose seg en ukes tid med å seile Long Island Sound og via Cape Cod Canal og opp til Boston.  Det er første gang på mange år at det passer for alle 4 å seile sammen så det blir nok et høydepunkt.

Oyster Bay, Long Island Sound, 21. mai 2011.

Titusville

var stedet bloggen ble avsluttet siste gang.  Stedet var anbefalt av flere båter, men viste seg å være en gedigen skuffelse.  “Byen” var jo ingen by i vanlig forstand, men kun en highway (US 1) med noen hus, noen småbutikker og noen slitne moteller på hver side.  Akkurat slik vi har sett det på TV og på amerikanske filmer.  Byen var derimot spredt over et stort område og uten bil har man ingen sjanse til å komme seg rundt.  Og hele området hadde kun 2 - to - taxier til disposisjon.  Hele området var dessuten preget av de vanskelige økonomiske tidene og det var mye lokaler - både forretningslokaler og hus/leiligheter - til leie og til salgs. 

Bedre kommer det heller ikke til å bli med det første: JFK Space Center, som klart er den største arbeidsgiveren i området, hadde nettopp sagt opp 3.000 ansatte og nye 6.000 vil bli sagt opp i slutten av april.  Det vil selvfølgelig gi dramatiske effekter i området.  Den siste space-shuttel’en er planlagt skutt opp den 29. juni og deretter er det slutt.  Ingen lys fremtid med andre ord.

Den vanskelig situasjonen har naturlig nok også medført sosiale problemer og høyere kriminaliet.  En av restaurantene vi besøkte hadde for eksempel hyret egen politivakt for å hindre væpnet ran av gjestene!  Da er det ikke like hyggelig å gå ut lenger.

 Et hyggelig bekjenskap i Titusville var imidlertid sjøkuen - eller Manatee som den heter på amerikansk.  “Sjøku” (amerikanerne kaller den også “seacow”) er et godt navn: Den blir ganske stor - opp til 600 kg - er vegetarianer og beveger seg rolig rundt i grunne områder meget og er totalt harmløs.  Det var mange av dem i havnen i Titusville og en av de kom helt opp til skipperen når han lå i jolla og vasket vannlinjen.  Snuten og ansiktet ligner veldig på trynet til en stor sel og den luktet ikke særlig godt da den dukket opp 50 cm fra trynet til skipperen.  Det var et møte preget av nysgjerrighet fra begge parter som brukte god tid på å utforske hverandre.

Daytona Beach

var bare en overnattingsstopp hvor Sunniva mønstret av neste morgen.  Vi så bare byen fra kanalsiden, mens det “virkelig livet” var på Atlanterhavssiden ble vi fortalt.

På grunn på vei mot St.Augustin.

Hele Intracoastal Waterway (ICW) skifter hele tiden.  Sandbanker forskyver seg og staker og bøyer som marker grunnene må flyttes stadig vekk.  Men ofte ligger flyttingen faretruende på etterskudd.  Og det er ikke alltid lett å få tak i den lokal kunnskapen om hvordan sandbankene har lagt seg akkurat i dag.  Vi var blitt advart om at Matanzas Inlet var et et område hvor sandbankene flyttet seg fort og hvor det kunne være vanskelig å komme i gjennom.  Vi la oss midt i leden mellom stakene og bøyene som markerte leden, men gikk likevel rett inn i sanden.  Intet problem: Det var bare å bakke seg ut igjen.  Men ved vår kjøl som krever 7 fot vann - og vi var nå på nesten laveste vann - var det bare å gå tilbake og vente på høyvann neste dag.  I marinaen vi la til fikk vi det råd å ringe til taubåtkompaniet som trakk de fleste båtene av grunnen (de aller, aller fleste båtene her nede er store cabincruisere og har jo mye større problemer når de går på grunn enn oss som bare setter kjølen i sanden).  En taubåtskipper ga oss således klare instruksjoner om å gå så langt opp mot stranden på vestsiden av leden om vi turde - “og så går du ennå litt nærmere stranden” - og så “kiss the red markers”.

Dette gjorde vi så neste dag - og på høyvann - og hadde da ingen problemer med å passere Matanzas Inlet.  St. Augustin neste.

St. Augustin.

Er den eldste byen i Nord Amerika.  Med sin over 335 årige historie representerer dette noe veldig spesielt for amerikanere.  Fortet Castillo de San Marcos ble påbegynt i 1672 og er i dag en av de eldste “standing structures” i USA.  Det ble opprinnelig bygget av spanjolene for å beskytte deres interesser i USA og har gjennom tidene ført 6 forskjellige flagg, blitt bombartert og tatt flere ganger og også overlevd en rekke “hurricanes”.  Fortet er liksom grunnstenen i St.Augustin som ikke er noen spesielt stor by.  Den er preget av spansk arktektur og at Rockefellers partner, Flagler, tapte sitt hjerte til byen og investerte enorme summer i utviklingen av byen.

Det er en vakker by med ALT man kan tenke seg av kvaliteter.    Man er rett og slett nødt til å bli glad i byen.  Særlig gamlebyen selvfølgelig.  Våre venner fra Sanibel i Florida: Cindy og Roger var også på besøk i byen på vei til sin datter i Charleston.  Vi hadde således ypperlig og hyggelig guiding gjennom byen.  Den samme helgen vi var der var det også “graduation day” på universitetet så det var et voldsomt liv i byen.  Og ikke minst på puben “Trade Winds” om kvelden med god, amerikansk country og Rock musikk.

I St.Augustin lå vi på bøye utenfor byen.  Detvar ikke mer enn 3-4 minutter med jolle inn til sentrum likevel.  Noe skipperen liker godt.  Her ute svinger båten mot vinden til en hver tid og med lukene oppe, strømmer vinden gjennom hele båten og gir en velkommen avkjøling om bord.  Vi ligger også i behagelig avstand fra alle moskitos som når har tatt av etter vinterdvalen og leter etter nye ofre.  Og dette er gjerne to-motors moskitos! 

Fernandino Beach

var vår siste stopp i Florida før vi skulle ut av kanalen og ut til havs igjen.  Byen var en liten by og dominert av to store cellulosefabrikker (så vidt skipperen kunne lukte: sulfat-cellulose) og var ellers kun egnet som en overnattingsstopp.

Savannah.

Etter 14,5 timers motorseiling kom vi frem til Savannah i Georgia.  Byen som for de fleste vel representerer den mest erke-sørstatsbyen man kan tenke seg.  Det er ikke uten grunn at TV serien “Roots” om slavetiden nettopp ble tatt opp i Savannah.  For selv om den verste tiden er over, er det fortsatt kirker her som er “only for blacks or only for whites” som drosjesjåføren vår sa. 

Byen er delt opp i et rigid nettverk av gater øst-vest og nord-syd, men myket opp med en mengde små parker som opptar ca 1 kvartal og som regel er ment å hedre en eller annen kjent sørstatsprofil.  Det er mange vakre bygninger med sørstatsarkitektur og byen har så absolutt sin sjarm.  Med unntak av riverside delen som er kjedelig.

1 dag i byen var imidlertid nok.  I dag er vi tilbake i marinaen som ligger ca 15 km utenfor bykjernen og venter på co-skippr Tor som kommer tilbake etter ca to ukers påskeferie i Irland.  Her i marinaen er det både sykler og bil (!) til utlån, så vi har booket bilen kl 11:00 for å dra til WallMart for å bunkre det vi trenger for å komme oss videre til Charleston.

 Været har slått seg litt vrangt i dag, men det er en utfordring vi må regne med etter så mange drømmedager på rad nå.

Charleston: Here we come.

Savannah, Georgia, 27. april 2011