1753 |
Inspirert av Montesquieus
maktfordelingsprinsipp erklærer paris-parlamentet
at kongens makt er basert på en kontrakt mellom Frankrikes
konge og det franske folk der parlamentet er dens voktere.
Kongen reagerer ved med makt å forvise dommerne til
deres gods på landet. Parlamentet fordømmer kongens
handling og nekter å godta konstitusjonen.
Derved står Frankrike uten en konstitusjon som er godtatt
av alle offentlige myndigheter. |
1760 |
Internasjonal opposisjon mot eneveldet
og aristokrati, flere revolusjonære omveltninger over
hele Europa. Økende tvil om doktrinen om enevelde
av Guds nåde. Man så heller på kongen
som representant for et suverent
folk. (Men var han en effektiv representant?)
Noen dommere lager en ny teori om at hvert provins-parlament
var en del av det samlede franske parlament som representerte
hele nasjonen. Dommerne søker støtte fra opinionen
ved å offentliggjøre innstillinger og forslag
gjennom pamfletter og løpesedler. (Disse var forløperne
for dagens aviser og dagens offentlige debatt.) |
1763 |
Slutt på syvårskrigen. Frankrike
i stor krigsgjeld. |
1764 |
Kongelig forordning forbyr offentliggjøring
av innstillinger og forslag. Parlamentet i Dijon protesterer
og fremholder verdien av offentlig debatt. Den første
offentlige debatt om retten til pressefrihet finner sted. |
1766 |
Kong Ludvig XV rir inn til Paris
i spissen for et kompani soldater og inntar sin plass som rikets
øverste dommer og parlamentets sjef. |
1771 |
Kongen avskaffer parlamentet som institusjon. |
1774 |
Kong Ludvig XV dør. Hans
sønnesønn Ludvig XVI krones som ny konge. |
1775 |
Parlamentene gjeninnsettes av den nye
kongen, men dommerne må nå avfinne seg med at deres
handlefrihet er begrenset av loven, høyere myndighet
og opinionen. |
1776 |
Kongen gir en ny lov der bøndenes
plikt
til å utføre veiarbeid erstattes med en ordning
hvor alle jordeiere betaler en skatt. Dermed kan staten i
stedet ansette profesjonelle veiarbeidere.
Slik lettes bøndenes kår, mens adelen må
betale en form for skatt. Adelen ser sine skatteprivilegier
truet, og paris-parlamentet nekter derfor å protokollføre
den nye loven. De hevder at kongen ikke har rett til å
endre tradisjonelle rettigheter som etter adelens mening er
del av Frankrikes fundamentale lover. |
1781 |
Finanskrisen øker i omfang. Finansminister
Jacques Necker offentliggjør en litt
for optimistisk statlig finansrapport som ledd i sitt forsøk
på å gi Frankrike troverdighet blant kreditorer
og derved tilgang på billige utenlandske lån. Dette
er første gang det offentlige får innsyn i statlige
finanser. Necker blir på grunn av dette avskjediget
av regjeringen samme år. |
1783 |
Dette året markerer slutten
på den amerikanske frigjøringskrigen. Amerikanerne
har realisert politiske ideer og utopier,
og derved vist franskmennene at disse er mulige å gjennomføre
i praksis. Oppglødd av nye ideer, vender franske soldater
og offiserer hjem til Frankrike etter endt krigstjeneste i
Amerika.
Krigsgjelden kaster imidlertid Frankrike ut i økonomisk
krise. Charles-Alexandre Calonne utnevnes til generalkontrollør
for finansene. Statskassen har da gjeldsutgifter på
50% av samtlige statsutgifter. Colonnes forsøk
på innsparing under militærvesen og hoff møter
motstand fra kongefamilie, hoffadel og ministre. Han søker
så utad å gi inntrykk av et rikt Frankrike som
kan bære sin statsgjeld. Han setter også igang
byfornyelse og kanal- og havnebygging som fører til
virksomhet og økonomisk optimisme.
Det franske folk har altså inntrykk av et rikt Frankrike,
mens landet i virkeligheten nærmest er bankerott. |
1786 |
Utenlandske finansfolk nekter å
formidle eller gi Frankrike flere lån. Finansminister
Calonne presenterer regjeringen for en krisepakke
i håp om å løse finanskrisen. Denne innebærer
at også adelen må betale skatt, noe som ikke blir
godtatt.
Men siden Colonne og Necker tidligere hadde
vært slike optimister, er det nå ingen som tror
på dem lenger. Til slutt gir notabelforsamlingen likevel
etter mot at en valgt forsamling heretter må ha innsyns-
og kontrollrett over hvordan kongen styrer finansene. Colonne
får avskjed og må flykte til utlandet for å
unngå hevn fra adelen. |
1787 |
Etienne-Charles de Loméniede
Brienne blir utpekt til nytt regjeringsoverhode. Han
setter igang en enorm reformaktivitet som bl.a. avskaffer
tortur, opphever veihoveri,
innfører fri kornhandel og gir protestantene rettsstatus.
Men adelen motsetter seg skattereformer og starter «adelsrevolten».
Dette opprøret når sitt høydepunkt idet
paris-parlamentet avviser loven om grunnskatt for både
privilegerte og uprivilegerte samtidig som det krever stenderforsamlingen
(representanter for folket) innkalt. Kongen innskriver likevel
loven om grunnskatt hvorpå parlamentet erklærer
dette for ulovlig. Til slutt blir det et kompromiss som innbærer
at stenderforsamlingen skal komme sammen igjen i 1792. |
1789 |
Kongen fratar parlamentene all politisk
makt og det blir opprettet et nytt råd. Det blir satt
i gang byråkratiske og juridiske reformer. Disse fordømmes
av paris-parlamentet som despotiske.
Parlamentene blir opphevet hvorpå folk går til voldelig
opprør. Krisetilstanden gjør at kongen fremskynder
møtet med generalstendene til 1. mai samme år.
Kongen gir samtidig full pressefrihet og oppfordrer til offentlig
debatt frem mot møtet. |