Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
|
I forrige artikkel skriver Unni Nilsen om skoleforholda i Kvalsund på 1700-tallet at skoletilbudet da var ganske bra, men at det var i forfall ved århundreskiftet. I denne artikkelen følger vi utviklinga fra begynnelsen av 1800-tallet, da Kvalsundområdet ennå var en del av Hammerfest landsogn. Fra dette blei så Kvalsund skilt ut som egen kommune i 1869. Sett fra fornorskingsforkjempernes side er Kvalsund en av deres største suksesser. I 1800 var samisk det helt dominerende språket i nåværende Kvalsund kommune. To hundreår seinere er det knapt noen under 50 år i kommunen som har samisk som morsmål. Skoleåret 2006/07 hadde ingen elever her samisk som fag. Hvordan har dette vært mulig? |
På 1860-tallet blei det bygd flere skolehus, men fortsatt måtte mange ta til takke med omgangsskole. På 1880-tallet skjedde undervisninga i Kokelv i en fellesgamme, der husdyra var innerst, folk bodde i midten og skolen blei holdt ute i døra.
Selv om det utover 1800-tallet kom både nordmenn og kvener til Kvalsund, var samisk fortsatt det språket som flest snakka. I 1886 var det i kommunen tre samiske skolekretser og én norsk/samisk krets, samt omgangsskole for samiske barn. Først ved folketellinga i 1930 var det såvidt flere norsktalende enn samisktalende.
I hvilken grad beherska så de samisktalende norsk? Omkring dette er det sterkt motstridende påstander. Prest C. Aars hevda i 1849 at sjøsamene i prestegjeldet kunne så mye norsk at samisk i opplæringa var unødvendig. Seminarlærer A. J. Lasson fortalte derimot året etter at av 20 samer på konfirmasjonsskolen var det 18 som ikke forsto norsk, mens 2 forsto litt. Likevel blei det brukt norske bøker. På grunn av sokneprestenes harde fornorskingslinje utnytta man heller ikke de mulighetene som fantes for bruk av samisk i undervisninga. Sjøl om det på 1860-tallet kom lærebøker med dobbel tekst, blei bare de reine norske bøkene brukt i Kvalsund. I følge bygdeboka var det i 1874 115 skolebarn i Kvalsund kommune, og 78 av dem ønska undervisning på samisk. På slutten av 1800-tallet truer befolkninga med å klage til biskopen over at presten hindrer bruk av samisk. Ei liste over samiske elevers norskkarakterer fra 1886 viser at av 35 elever hadde hele 23 karakteren 4,5 eller 6, noe som vil si at de kunne svært lite norsk.[1]
Et brev som skolestyret sendte til Skoledirektøren i 1890 viser klart at foreldra ønska undervisning på samisk, men det ville ikke skolestyret at de skulle få:
«I anledning af Hr. Skoledirektørens Skrivelse af 8de Oktober sidste angaaende Undervisningssproget inden Folkeskolen (Skolelovens §73 2et Led) har Skolestyret i Møde den 7de November sidste enstemmig udtalt sig saaledes: Man tør ikke tilraade, at Adgangen til at benytte Lappisk eller Kvensk ved Kristendomsundervisningen i Kvalsund Folkeskole udvides saaledes, at Forældrene faar bestemme det Sprog, der skal anvendes. Skolestyret mener, at en saadan Ordning ville medføre Splid og desuten virke skadelig paa Skolen i det Hele. Derimod finder man at kunne foreslaa, at det lappiske eller kvænske Sprog som hittil benyttes som Hjælpesprog, og at de nu brugelige Læse- og Lærebøger med dobbelt Sprogtext fremdeles bibeholdes.»
Kirkedepartementet vurderte i 1898 Kvalsund kommune som en av de kommuner der det fortsatt var behov for å bruke samisk som hjelpespråk.
| 
|
| Saraby skole 1908 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Klubben skole (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
En usedvanlig stabil lærer var Henrik Arild, som var «kretsskolelærer for almueskolen» fra 1860 til 1901. Han hadde sitt hovedsete i Fjordbotn i Repparfjord, i skolens lærerbolig, men underviste også på andre skoler i kommunen, i alle fall i Neverfjord krets. Om hans familie opplyses i bygdeboka at de alle snakket norsk. Sjøl tolka han mellom norsk, samisk og finsk. Han må i alle fall ha brukt samisk som hjelpespråk, for i hans søknad til Finnefondet i 1886 er det ei liste over «antallet af de Børn hvortil det Lappiske Sprog maa benyttes som Hjælpemiddel».
De siste åra før Henrik Arild blei pensjonert, vikarierte hans sønn, Andreas Arild, for han. Familien Arild var av blanda avstamning, men likte helst å framstå som norske. Vi gjengir i denne boka Andreas Arild sin fortelling om da han kom som lærer til Kokelv i 1898, samt en av hans søknader til Finnefondet.
|
Halsen skole (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
| 
|
| Bryllupsbilde av Anders Larsen og kona Petra. (Foto: Tromsø museum) |
Skolebarn i Repparfjorden (Foto: Anders Larsen / Tromsø museum) |
Anders Larsen var en aktiv forkjemper for samisk språk. Sammen med sine brødre grunnla han i 1903 det som har vært kalt den første samiske forening, med sikte på å gi ut avis på samisk. Det førte til avisa Sagai Muittalægje [3], som kom ut annen hver uke i perioden 1904–11, hele tida med Anders Larsen som redaktør. Vi kan i ettertida undre oss over hvordan han klarte dette ved sida av full jobb som lærer og med den tidas kommunikasjoner. Avisa uttrykte sitt syn på språkpolitikken i skolen slik: «Samene bør ikke sette seg mot at deres barn lærer norsk, men hver same bør kunne lese sitt morsmål.»
I 1902 fikk Finnmark egen skoledirektør. Det var Bernt Thomassen, som blei kjent som en hard fornorskingsforkjemper. Larsen brukte samisk språk som hjelpespråk i undervisninga og gjennomførte i alle fall kristendomsundervisninga på samisk. Men innenfor de skolekretsene der Larsen underviste var dette bare tillatt i Kokelv, og bare fram til 1910. Han kom derfor i strid med skoledirektøren. Denne striden blei skjerpa på grunn av skriveri i Sagai Muittalægje, både på grunn av det Larsen sjøl skreiv og leserinnlegg som han tok inn i avisa. I 1904 skreiv en leser et innlegg som Thomassen oppfatta som sjikane av han. Det gikk da så langt at skoledirektøren trua med både å politianmelde Larsen og å avsette han som lærer. Noen av leserne gikk atskillig lengre enn Larsen sjøl i å kreve samisk skole. En innsender skreiv at dersom ikke samiske barn får samiskundervisning, bør samene nekte å sende sine barn til den norske skolen og heller sette dem i privatskoler.
Sagai Muittalægje spilte en viktig rolle da den første samiske stortingsrepresentant, Isak Saba, blei valgt i 1906. Det var også her Saba offentliggjorde sin sang «Sámi soga lávlla», som seinere har fått status som samenes nasjonalsang. Etter hvert fikk Sagai Muittalægje økonomiske problemer. Dette bidro nok til at avisa gikk inn i 1911, men også politiske motsetninger kan ha spilt inn. Året etter ga Larsen ut den første samiskspråklige romanen, Bæivve-Alggo [4]. Den skildrer en sjøsamegutts møte med fornorskinga i skolen og samfunnet og hans utvikling fram til samisk aktivist.
Larsen var ikke bare lærer, redaktør og forfatter. Han var også aktivt med i kommunalt arbeid og hadde ei rekke verv, bl.a. som kommunerevisor, medlem av ligningsutvalg og fattigstyre.
Anders Larsen var en klar motstander av Finnefondet, som var et av hovedinstrumenta i fornorskingspolitikken. Likevel søkte han også som andre lærere om lønnsbidrag fra Finnefondet. I finnefondsarkivet er det bevart hans søknad fra 1900, da han var i Rafsbotn. På denne har formann H. Borch i Alta skolestyre skrevet: «Oversendes ærbødigst Tromsø skoledirektør med anbefaling. Hr. Larsen arbeider med flid og samvittighetsfuldhet paa børnenes fornorsking.»
I 1905 søkte Larsen fra Kvalsund, der han oppgir at «i enkelte kredse er kun finske børn, og skolearbeidet yderst tungvindt, men norsk læres efter hånden».
Av hans søknad for året 1915 går det fram at han underviste disse kretsene, som her er oppgitt med «børnenes sprog»:
«Repperfjord: Lappisk og kvænsk, 2 norske barn.
Kokelv: Lappisk
Klubben: Lappisk og kvænsk»
Etter hvert blei Anders Larsen utslitt og oppgitt av å kjempe i motvind for samenes sak. I 1917 bidro han med artikkelen «Fornorskningen i de nuværende skoler i Finmarken» i artikkelsamlinga Fornorskningen i Finmarken [5], men etter det var det lite som kom fra han. I 1918 flytta han fra Kvalsund til Sandtorg i Trondenes, nåværende Harstad kommune. Et par år seinere starta Josef A. Pedersen (Baukop) i Porsanger ei ny samisk avis, Samealbmug. Han ba da Anders Larsen om å være redaktør, men Larsen sa nei. Han nøydde seg med å skrive noen få artikler i denne avisa, og siden kom det ikke mer samepolitiske ytringer fra Larsen. I Trondenes var han lærer til han blei pensjonert i 1940 og der døde han i 1949.
Like før han døde gjorde han ferdig den lille boka Mærrasámiid birra [6]. Denne blei gitt ut året etter i norsk oversetting av Just Knud Qvigstad, først i 1979 kom den ut på originalspråket. I det Larsen her forteller fra sjøsamenes liv er det mye som bygger på det han så og hørte mens han var lærer i Kvalsund.
Søknaden om kr 100,00 til internering begrunnes slik: «Bidraget til Internering agtes anvendt saaledes at tilreisende trængende Skolebørn faar dels hjelp til Indlogering hos Familier paa Skolestedet, dels Kosttillegg forsaavidt de bor paa de for Eleverne i Skolehusene indrettede Logirum.»
Søknaden om kr 150,00 til småskole i Torskefjord er begrunna slik: «Torskefjord ligger paa østre Side aaf Kvaløen med en 25 kilometer lang besværlig vei til nærmeste Skolekreds paa fastlandet, Halsen. Befolkningen er norsk, men i smaa Kaar. Her vil i den nærmeste fremtid blive 8 skolepliktige børn. Hidtil har det været omtrent ugjørligt at faa Børn fra Torskefjord til at møde i den almindelige Kredsskole. Hvis bidrag erholdes, tænkes avholdt 6 á 8 ugers skole.»
Sjøl om oppretting av egen skolekrets for ei bygd der befolkninga var norsk, kan synes å være noe i utkant av Finnefondets område, må det ha blitt innvilga. Søknaden for 1902 forteller at Torskefjord krets da var oppretta, og man søker da om tilsvarende småskolekrets for Stallogargo.
Ogsaa i Grøtnes kreds foregaar undervisningen udelukkende paa norsk.
I Saraby kreds er samtlige børn lappiske, og det lappiske sprog maa her benyttes som hjælpemiddel ved undervisningen for de mindre børn, idet den af kirkedepartementet under 18/4 1898 udfærdigede instruks ang. brugen af lappisk og kvensk som hjælpesprog efterfølges.»
Etter at Anders Larsen flytta var det helt slutt på bruk av samisk i undervisninga i Kvalsund-skolene. Langvarig fornorskingspolitikk ga etter hvert resultater og utover mellomkrigstida skjedde det et språkskifte i deler av kommunen. I andre områder, som Kokelv og Revsnes holdt samisk seg lenger, de siste barna som vokste opp med samisk som hjemmespråk blei født først på 50-tallet og gikk altså på folkeskolen på 60-tallet. De siste samisktalende var tospråklige når de kom til skolen, men så seint som under krigen var her elever som kom til skolen med svært små eller ingen norskkunnskaper.
Kokelv hadde dispensasjon for å ha kristendomsundervisninga på samisk lenger enn resten av kommunen. 08.09.1911 sendte Kirke- og undervisningsdepartementet dette brevet til skoledirektøren i Finnmark:
«I anledning av hr. skoledirektørens skrivelser av 28 og 31 oktober f.a. meddeles til efterretning og videre kundgjørelse at departementet i henhold til §6 sidste led i instruks av 18/4-1898 angaaende bruken av lappisk som hjælpesprog ved undervisningen i folkeskolen efter omstendigheterne finder at kunne samtykke i at religionsundervisningen i Kokelv kreds i Kvalsund indtil utgangen av skoleaaret 1911-1912 foregaar udelukkende paa lappisk.
J. Qvigstad J. Meiste»
Av skolehistoria ser vi at kommunen har hatt problem med å finansiere et anstendig skoletilbud. Med spredt befolkning og dårlige kommunikasjoner var det behov for mange skolekretser. I 1926 var det hele 9 kretser, derav 4 udelte, 3 todelte og 2 tredelte. I alle fall en av disse, Sjåholmen skole, hadde aldri eget skolehus, men leide rom i et privathus til kretsen blei inndratt i 1933.
Jens Berg-Hansen forteller i Gløtt fra Kvalsunds skolehistorie:
«Skolestyreprotokollen gir nok av eksempler på både offentlig og privat fattigdom. Mangler og forfall ved skolehusene behandles stadig, og løses oftest ved at formannen gis fullmakt til å ordne saken «på billigste måte» eller å anskaffe det mest nødvendige, ...
Den private fattigdommen møter vi også. Skolestyret dekker hvert år lærebøker for barn der de foresatte ikke har råd til å betale selv, og gjennom skoledirektøren kommer det særbidrag til klær og sko til fattige skolebarn.»[7]
Et sentralt ledd i fornorskingspolitikken var bygging av internat. Kokelv fikk statsinternat i 1922, og kommunen gjorde flere forsøk på å få staten til å bygge flere internat. Det lykkes ikke og det blei derfor satt i gang kommunale internat, i Neverfjord, på Komagnes og i Repparfjord. Siden kommunen ikke hadde råd til nybygg, blei internata satt i gang i gamle hus. Ved Neverfjord internat var forholda så dårlige at foreldra sist på 30-tallet gikk til langvarig skolestreik.
Kvalsund var fullt ut offer for tyskernes brent jord-taktikk og ingenting sto igjen. De aller fleste i Kvalsund blei evakuert, noen ganske få rømte til fjells. De som var i skolepliktig alder 1940–47 tapte trolig alle ett eller flere års skolegang, og i den grad de fikk skole var denne hemma av stadig skiftende forhold og lærere, dårlige skolebygg og dårlig tilgang på læremidler.
|
Isak Leiros var lærer i Kvalsund i en mannsalder. Her er han avbilda sammen med kona Svanhild og dattera deres. (Foto: Robert Paine / Finnmarksbiblioteket) |
Befolkninga i Kvalsund blei under evakueringa spredt over hele landet og de elevene som fikk skolegang mens de var evakuerte, fikk det under svært forskjellige forhold. Etter frigjøringa var det mange som fikk skole i de spesielle leirene og skolene som var oppretta for finnmarkselever.
Den første undervisninga i Kvalsund starta våren 1946 i ei halvferdig skolebrakke på Halsen (nær Kvalsund sentrum), i løpet av skoleåret 1946/47 var det reist skolebrakker i alle kretser: Stallogargo, Kokelv, Komagnes, Neverfjord, Saraby og Repparfjord.
Som kjent flytta folk stort sett tilbake til sine hjemsteder, stikk i strid med sentrale myndigheters ønske om sentralisering. Brakkeskoler blei også satt opp de fleste steder der det hadde vært skole før krigen. Men da disse skulle erstattes av permanente skoler, kom diskusjonen opp igjen om hvilke steder som skulle få skole. Tidligere skolesjef Ernst Hokland skildrer dette slik for Kvalsunds vedkommende: «Sentrale myndigheter slo til lyd for etablering av kretser med gunstigst mulig klassedeling, mens en lokalt fikk krav om oppretting av nye småkretser, i Revsneshamn, Saraby, på Skjåholmen og i Fægfjorden. Bare det siste kravet ble imøtekommet, mens Skjåholmen i en periode tidlig i 50-åra hadde skole i leide lokaler i den hardeste vintertida.» [8]
De permanente skolene blei ferdige fra 1951 til 1960. Av fire internat før krigen blei bare to gjenreist, Kokelv og Neverfjord, begge sto ferdige i 1956. Internatet i Neverfjord blei lagt ned i 1977 og i Kokelv i 1982.
På 1940- og 50-tallet var det derimot ei tid at Kvalsund trakk elever fra store deler av Finnmark. I 1946 kom mange frivillige for å delta i gjenreisingsarbeidet gjennom Fredsvennenes hjelpetjeneste [9]. De arbeida på flere steder på kysten av Vest-Finnmark, og hadde sin hovedbase i Kvalsund. Her arrangerte de yrkeskurs høsten 1946 og våren 1947. Det var kurs for snekkere, mekanikere, i husstell og søm. Disse kursa er nærmere omtalt i andre artikler i denne boka. I 1947 blei bygninger og utstyr overlatt til Vest-Finnmark yrkesopplæringsnemnd og Kvalsund kommune. Noen av de som hadde vært lærere det første året fortsatte ennå et år. Kommunen holdt da yrkeskursa gående fram til 1951.
I 1949 flytta Svanvik folkehøgskole [10] midlertidig til Skáidi, og var der til 1964.
I 1953/54 blei det satt i gang frivillig kommunal framhaldsskole, som varte fram til 9-årig skole blei innført i 1964. Det blei da bygd nytt ungdomsskolebygg i Kvalsund og alle elever fra hele kommunen måtte dra hit for å gå 7.–9. klasse. Da blei noen av de minste skolekretsene inndratt; Komagnes og Fægfjord i 1964 og Repparfjord i 1966. Samtidig blei det oppretta skoleskyssruter. Skolemyndighetene ønska nå ikke utbygging av nye internat, så for elever som måtte gå ungdomsskolen i Kvalsund og ikke kunne komme hjem hver dag med skoleskyss, blei det ordna med privat innkvartering. På det meste var over 70 elever innlosjert privat i bygda. Behovet for innkvartering gikk ned da Kokelv fikk ungdomsskole fra slutten av 70-tallet og det blei bygd helårsveg til Saraby.
I løpet av 1980-tallet gikk elevtallet i kommunen kraftig tilbake. På Stallogargo skole blei storskolen overført til Kvalsund da Kvalsundbrua blei bygd i 1981, og ti år seinere blei også småskolen lagt ned. Klubben skole er formelt sett ikke lagt ned, men har ikke vært i drift siden 1994. I 2007 er det bare tre skoler igjen i drift i kommunen: Kvalsund, Kokelv og Neverfjord.
Fra kommunen si side ønska man i minst mulig grad å forholde seg til at en stor del av innbyggerne var samer. Da skolesjef Ernst Hokland i 1970 skreiv om «Skoleforhold i Kvalsund kommune 1945–1970» blei det samiske bare nevnt svært indirekte: «I likhet med de fleste mindre landkommuner i fylket hadde Kvalsund de siste årene før krigen et skolestell som nok var preget av mangler. Spredt bosetting, visse språkproblemer og svak økonomi var hovedårsakene til disse manglene,...» [11] (Vår utheving. Red.) Hva språkproblemene gikk ut på er ikke forklart, og den etniske sammensetninga av kommunen er ikke nevnt utover denne antydninga.
Som de tidligere elevene her forteller, har det vært svært lite eller ingenting elever har lært om lokalhistorie. Noen av fortellingene antyder en av årsakene; lærerne kom på 1900-tallet i stor grad utafra, i etterkrigstida mest sørfra, og hadde liten kontakt med foreldre og lokalbefolkninga ellers. Dette kan kanskje også være noe av bakgrunnen for at da to forfattere så seint som i 2005 besøkte en skole i kommunen for å fortelle om gjenreisingstida i Kvalsund, opplevde de at interessen var stor for dette blant elevene, men derimot ganske liten blant lærerne.
Noen hederlige unntak finnes likevel. Da Jens Berg-Hansen på 1980-tallet var ansatt på kommunens skolekontor, samla han mye lokalhistorie og laga flere hefter. Ved Kokelv skole har også lærere og elever arbeida med å samle lokal historie.
Fornorskingspolitikken ramma hardt i Kvalsund og mange reagerte med å ville fjerne alt som kunne minne om ei samisk fortid. Fra Klubbukta i Repparfjord fortelles det at et eldre samisktalende ektepar på 1950-tallet sørga for å brenne alt de hadde som kunne minne om samisk kultur. Samtidig ba de sine barn innstendig om at de ikke måtte lære samisk språk videre til sine etterkommere.
Kommunestyret og kommuneadministrasjonen har i stor grad vært dominert av fornorskingsforkjempere. Da det på 1980-tallet var diskusjon om utvidelse av området til Samisk utviklingsfond (SUF), oppsto her en hissig debatt om Kvalsund skulle søke. En av motstanderne kalte det «Judas-penger». Det endte likevel med at kommunen søkte og blei del av området til utviklingsfondet. I seinere år har striden blussa opp igjen rundt spørsmålet om Kvalsund kommune skulle flagge på samefolkets dag, 6. februar. Kommunens samiske fortid er fortsatt et ømt punkt for mange.
Kommunen opplyser at de stort sett har klart å få til samiskopplæring for de som ønsker det de årene det har vært etterspørsel. I de siste årene har det i følge skolekontoret ikke vært forespørsel om samiskopplæring. Kommunen har de senere år praktisert å levere ut informasjon om samisk- og finskundervisning til de som begynner på 1. trinn. Når dette skrives våren 2007 er det kommet krav fra foreldre om samiskundervisning fra høsten 2007.
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3