 |
  |
  |
  |
  |
|
   |
Biscaya - bukta som fortjener sitt rykte |
 |
|
|
100 nautiske mil sør for La Coruña, 11. oktober 1999 Skrevet av Morris Så er vi altså to på Storefri. Biscaya står for tur, og vi har anslått det til å bli en fire dagers etappe. De tre første dagene går fint. Vi har riktignok kraftig vind, men ikke mer enn at det går greit. Det skjer ikke noe spesielt bortsett fra da en diger ubåt bokstavelig talt dukker opp 70 meter foran oss. Vannet er forsatt hvitt av luftbobler når vi passerer i kjølvannet... Den fjerde dagen blåser det opp. Vi ser en mørk vegg komme imot oss, og i løpet av en times tid blåser det liten storm. Sjøen bygger seg opp og i kveldinga krysser vi oss fremover i 7-8 meter høye bølger. Vi ruller inn stormfokka så den er på størrelse med en REMA-pose, men gjør allikevel god fart. Utover natta er det svært slitsomt å holde seg våken i fem timer, så vi kutter ned til tre-timers vakter. Utpå morgenkvisten løyer vinden. Endelig er vi igjennom lavtrykksryggen, tenker vi. Men neida! Biscaya trekker på nytt pusten...og nå blåser det enda sterkere. Vi begynner å bli ganske så slitne. Vi har holdt det gående i nesten fire døgn. Alt ombord er klissvått og vi beveger oss nesten ikke mot målet, La Coroña. Tross dette gir vi ikke opp, vi er altfor nærme til det. Nå er natta over oss igjen, og det uler i riggen. Været er nå så tøft at vi bare klarer en time i strekk ved roret. Hvilende vakt sover ved siden av i akterbrønnen. Vi må hele tiden konse maks for å holde båten på riktig kurs, jeg kan ikke engang kikke på klokka. På en time presterer jeg å spørre Morna om hva klokka er fire ganger. Jeg mister helt begrep om tid. Tallene fra vindinstrumentene og kompasset glir sammen til en mølje. Jeg slår meg selv i ansiktet for å holde meg våken. Det funker. I tre sekunder. Under dekk er det et øredøvende leven; knirking i skrog og rigg, høye smell fra sjø og seil, og klirring fra utallige løse gjenstander... Hvis man ikke visste bedre, ville man trodd at noe virkelig galt var i fred med å skje... Nå er det slett ingen idyll å være ombord på Storefri. Selv en glattcelle ville vært å foretrekke... Natten er lang, mørk, våt og slitsom. Når det lysner av dag er vi utslitte, og enige om at dette er nyttesløst. Vi tar ned seil og legger ut drivanker. Vi går ned og legger oss i seks-syv timer. Når vi våkner blåser det forsatt like mye. Vi bestemmer oss for å gå inn til Gijon, en liten by midt på Spanias nordkyst. Nå får vi uværet i ryggen, og et døgn senere er vi trygt i havn. Her møter vi flere som har vært ute i det samme uværet, bl.a. fem soloseilere som er med i en trans-atlantisk regatta. Båtene deres er ikke mer enn seks og en halv meter lange. Og vi som trodde vi hadde liten båt...
Etter en velfortjent helg seiler vi til La Coruña, der Ali og Dees møter oss på kaia. Det er et gledens gjensyn, og humøret er på topp inntil Dees pakker ut bagen som har ligget en måned i bunnen av båten...
Spanjolene er livsglade mennesker. De tjener ikke så mye, men vet å hygge seg. Mens Ola spinker og sparer i årevis for å imponere med en ny Mercedes, går heller Pablo ut og spiser godt og koser seg med et glass vin. Gjerne både siesta og kveld. Denne livsstien kan vi på Storefri like.
La Coruña har et skjeldent bra uteliv. Vi er ute tre dager på rad, og når vi drar "hjem" i fem-seks tida, er barer og gater fortsatt fulle av feststemte folk.
Etter en "slitsom" langhelg, setter vi kursen mot Porto. Men det er rart med seiling. Man havner ikke alltid der man hadde tenkt... Morris
Copyright 1999 Storefri
|
|
[Forsiden] [Siste
reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret] |
