Arild Normanns Fotodokumentasjon av Rodeløkka

Tidligere trehusbebyggelse langs Trondheimsveien mot Hammerfestgata (t.h.) og Sæthers Såbefabrikk bakenfor.

På forsommeren 2008 fikk velet en mail fra Arild Normann, som ikke er Rodeløkka-beboer, men som skrev at han satt på en del fotografier han hadde tatt på løkka for om lag tretti år siden. Var velet interessert i å kikke på dem? Selvsagt var vi interessert, og godt var det. For Arild Normann satt på en virkelig skatt av en fotosamling, som i sin tid var blitt utstilt på Deichmanske bibliotek. Bildene var tatt i 1974, da Arild Normann var fotostudent og ville dokumentere Rodeløkka før strøket ble revet, slik planene da var.

Nå ville Arild forære velet sin samling av Rodeløkka-bilder. Den tok vi imot med stor takknemlighet. Ikke bare rommer den bilder av hus som måtte gi tapt for nybygging, den dokumenterer også noen av løkkas småbedrifter som heller ikke finnes mer. Disse utgjør en viktig del av løkkas nære historie, som vi forsøker å ta vare på her på velets hjemmeside.

Vi har nå digitalisert mange av Arilds bilder, som vi med hans tillatelse publiserer. Naturligvis gjelder copyright-reglene: at ingen bilder kan publiseres andre steder uten Arilds tillatelse. Noen av bildene er til dels portretter av personer som Arild ikke noterte navnet på, og som ingen i dagens velstyre husker. De av leserne som kan identifisere noen av ansiktene, bes ta kontakt!

Arild Normann anno 1974 (t.h.) i prat med Sverre, et av Rodeløkkas kjente fjes.

Her er Arilds egne ord om seg selv og foto-dokumentasjonen av løkka:

Under min tid som elev ved Fotoskolan i Stockholm fikk jeg som oppgave å gjøre en fotodokumentasjon av mennesker og miljø et sted i Norge.

Jeg husker ikke hvorfor jeg valgte Rodeløkka, men antagelig hadde jeg lest en del i avisen om kampen mot sanering av området, og tenkte at jeg burde ta bilder av hus og menneskene som bodde der før alt forsvant. Heldigvis gikk det ikke så galt som jeg trodde, selv om mye ble revet.

I flere uker, vår og sommer 1974, vandret jeg på Rodeløkka, og ble kjent med mange hyggelige mennesker. For meg var det viktig å dokumentere småindustrien på Rodeløkka. Alle disse småbedriftene som nå bare finnes på negativer. Jeg husker spesielt øyeblikket da jeg fotograferte smeden. Jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av ham. Uten et ord stilte han seg opp under lyspæra i taket, og smedens grove ansiktstrekk ble synlige. Jeg kom tilbake for å vise ham bildet, men smia var stengt. Jeg så aldri mannen igjen.

I 1975 laget jeg en liten utstilling av bildene på Deichmanske hovedbibliotek. Jeg ble intervjuet av Knut Evensen i Dagbladet og sa følgende om utstillingen: «Jeg kom i kontakt med vanlige mennesker som ikke har noen status som gjør at de blir oppsøkt av presse eller forlag, fikk snakke med dem og fikk vite hva de følte i forbindelse med sitt nærmiljø. Dette synes jeg er et nøkkelord: nærmiljø, gjenopprettelsen av nærmiljøet, understreking av dets betydning.»

Jeg håper at disse bildene kan være et interessant tillegg til alle de bildene som er tatt av Rodeløkka opp gjennom årene.

Arild Normann

SMÅBEDRIFTER PÅ RODELØKKA

Rodeløkkas nærmiljø rommet store variasjoner med sine mange små og store bedrifter. Det var omlag 60 av dem på midten av 1970-tallet, med over 200 arbeidsplasser. I saneringsstrøket hadde de sin faste kundekrets og lav husleie.

40 år med saneringstrussel førte til likegyldighet med hensyn til modernisering av bedriftene. Resultatet var til dels dårlige og usunne arbeidsplasser.

Her er noen glimt fra Sæthers Sæpefabrik, som lå mellom Trondheimsveien og Tromsøgata i et murhus som nå er revet.

Dette bilverkstedet fantes der fellesarealet nedenfor Rodeløkka velhus nå ligger. Murhuset til venstre og garasjen ved siden av ble revet, mens teglsteinshuset midt på det øverste bildet er rehabilitert til bolig og utvidet.

Brenselsentralen lå mellom Tromsøgata og Snippen, der det på 1980-tallet ble bygd flere bolighus som har adressen «nye» Snippen. Vedfyring var fortsatt utbredt på 1970-tallet, så karene som jobbet her, hadde trolig nok å gjøre i vintersesongen.

Glassmester O. Svendsen sen. eftf. holdt til på hjørnet Verksgata-Gøteborggata, og var, som vi skjønner av navnet, en tradisjonsrik småbedrift. Gården måtte gi tapt for boligblokken som nå er Verksgata borettslag.

Skiltet til Rodeløkkens Treskofabrikk troner fortsatt over portrommet til Langgata 5, men treskoproduksjonen (øverst) har måttet vike for boliger. En annen småbedrift var F. Kragerøs bokbinderi. Kjenner noen igjen trappa på bildet og kan fortelle hvor de holdt til? Og hvem bokbinderne på bildet under er?

Kvikk ryddekompani og bruktutsalg holdt til i Solhauggata. Sjefen var Antonsen (bildet over), også kalt Makker'n, som hadde en brokete gjeng sjauere i arbeid. Makker'n var en svoren Vålerenga-tilhenger som også støttet klubben økonomisk, og han var en av løkkas sterke og kjente personligheter. Hele kvartalet (bildet øverst) er revet og erstattet med nye småhus.

Kroghs kolonialforretning på hjørnet Solhauggata - Langgata og Mekki snackbar på Rodes plass var gode representanter for løkkas småbedrifter innen matbransjen. Begge holdt stand til rundt 1980.

Syver var, i likhet med Kroghs kolonial, en institusjon på løkka, som fram til 1980-tallet hadde en del småbutikker. Syver lå i Verksgata, mellom Rodes plass og Fjellgata, og gården ble revet for å gi plass til boligblokken i Fjellgata 1.

Var det ikke et renseri Hillestad hadde ut mot Tromsøgata? Og drar noen med lang hukommelse kjensel på karen i forgrunnen? Næringsvirksomhet av ymse slag, slik som billakkering, holdt til på «Hillestadtomta», som også rommet området bak trehuset til venstre på bildet.

GODE KREFTER MOT SANERING

Det bodde ca. 930 personer på løkka i 1974. Saneringstrusselen førte til at boligmassen forfalt, og dette begrenset beboernes tiltakslyst for å sette husene i stand. Men utover på syttitallet begynte beboerne å yte aktiv motstand mot planene om å rive trehusbebyggelsen. Det oppsto en allianse mellom gamle Rodeløkka-beboere og unge nyinnflyttede, deriblant noen arkitekter og sosiologer, som ikke ville vente lenger på en avgjørelse om Rodeløkkas fremtid. De ville avgjøre den der og da ved å få til et bevaringsvedtak for hele Rodeløkka.

Som et ledd i kampen mot rasering gikk man til direkte aksjon for å bedre bomiljøet og husene på løkka. Man gikk i demonstrasjonstog mot kommunens saneringsplaner og trosset saneringstrusselen ved å pusse opp flere husfasader på dugnad. Dessuten kjempet man mot andre forslummingstrekk som tomme leiligheter og bruksendringer fra bolig til kontor og lager.

I teksten som ledsaget Arilds bilder på utstillingen i Deichmanske hovedbibliotek i 1975, sto følgende politiske analyse å lese: «Kommunen må snarest revurdere byfornyelsespolitikken ved å innse at boligmangel og sentrumssanering er resultat av pressproblemet i Oslo-området. Dette kan ikke løses ved å bygge seg ut av byen eller rasere gamle boligstrøk. Problemet må løses ved å gå til årsakene, som ligger på det rikspolitiske plan: Effektiv distriktspolitikk og kontroll med næringslivet og den offentlige administrasjonsvekst i Oslo-området. Sanering løser ikke boligproblemet for noen, den skaper bare nye problemer for flere.»

Fasaden til Tromsøgata 28 males på dugnad av Rodeløkka-entusiaster. Til venstre sitter Einar Sandbæk, som bodde i Hammer - festgata, deretter Brit Levinsky som bodde i Tromsøgata og Lars «Lasse»Nordin, en svenske som leide hus i Tromsøgata. Til høyre sitter Marit og Magnar Johansen, som bodde i Langgata. Senere skulle Magnar bli boende i dette huset, og her bor han fremdeles.

HUS SOM MÅTTE GI TAPT

En fordums boliggård, sett fra langsiden og fra gavlen, i Solhauggata ut mot Trondheimsveien. Dette store trehuset ble revet for å gi plass til en ny boligblokk. På tomta i forgrunnen ble Rodeløkkas helse- og sosialsenter bygget.

Barna på Rodeløkka har alltid funnet lekeområder. Jenta til venstre heter Gry Anita, har vi fått opplyst av en løkka- beboer, og hun til høyre heter Tove, kan Tove Jeppesen selv opplyse i en mail til velet. «Jeg kjenner igjen genseren og nøkkelen rundt halsen,» skriver Tove, samt at hun da bodde i Snippen 5.
Gravemaskin-grabben skapte åpne rom for lek samt overblikk både i Solhauggata og på området mellom Tromsøgata og Snippen, nå bebygd med mindre boligblokker. Drar noen kjensel på herren i forgrunnen på bildet over?

Tromsøgata 21 midt på bildet ble revet for å gi plass til en moderne boligblokk som en forlengelse av nummer 19.

Hjørnegården Gøteborggata 28 fikk et dramatisk endelikt. Gården ble okkupert av et dusin unge boligsøkende høsten 1975, på initiativ fra Rodeløkka leieboerforening, som et ledd i kampen mot forslumming. Den private gårdeieren satte alt inn på å knekke okkupasjonen. En natt tok det mistenkelig fyr i et uthus, men okkupantene fikk reddet seg ut og gården ble ikke overtent. Likevel ble den revet året etter. Helt siden da har tomta stått ubebygd og har kun vært benyttet som parkeringsplass.

På bildet skimtes også Gøteborggata 30, der Felgen sykkelverksted holdt til. Gården ble revet på midten av 1980-tallet. I murgården overfor, nummer 32-34, holdt Ole N. Ruuds møbelfabrikk til. Verkstedet var 1800 kvadratmeter stort og hadde 40 snekkere arbeid. Kommunen vil nå beholde bygningen som en del av Rodeløkkas industrihistorie.

En av Rodeløkkas vannposter som også er gått tapt.

Tekst og montasje: Morten og Kurt Evert

© Arild Normann