La Calera 21. oktober 2009

Tilbake i La Calera, der det skjer ingenting, og der jeg avslutter mine ti uker i Ecuador blant indianere med hestehaler og fletter, men uten vaskemaskin.

Jeg tar min tørn på Sumak Mikuy (Utmerket Smak på quichua) som diversearbeider. Her på denne minibedriften i Cotacachi driver de for det meste med økologisk bærproduksjon. I går har vi vært og tynnet i åkeren der det vokser uvilla-bær, og i dag har vi vasket bær og satt dem i tørkeskap. Eksporteres bl.a. til Tyskland. 

Med dette tar jeg avskjed med UNORCAC og Ecuador i det hele tatt. Ecuador – noe tilfeldig valgt  ut blant verdens utallige land. Har jeg kommet under huden på landet og befolkningen? Neppe. Kunnskapene er nok overflatiske og tilfeldige, som det må bli etter så begrensa tid i et nytt samfunn. Tross mange triste hendelser, håper jeg det er det  positive som skal sitte i minnet, ikke kjeltringene som stakk av med kameraene våre, og mange andres, som jeg har fått beretninger om. Vi slapp i hvert fall pistol mot tinningen og kniv mot strupen, som også nordmenn har opplevd her i «fredelige» Ecuador.

Ecuador, lillebror i Sør-Amerika, som ikke klarte å kvalifisere seg til fotball-VM (to tap mot Uruguay og Chile). Landet som går mot venstre, bruker amerikanske dollar, men som sammen med sine naboland i Sør-Amerika jobber iherdig for å innføre en egen pengeenhet – sucre. Landet der Che Guevara fortsatt er et ikon. Landet som har stekt marsvin som nasjonalrett (ser ikke pen ut, og smaker heller ikke noe særlig). Landet med hatter og supper og et utmerket bussnett (med tjuvradder ombord!). Landet med en moderne hovedstad, men med ufattelig fattigdom i alle deler av landet. Jeg har reist et par hundre mil de siste ukene og har sett tusenvis av rønner, uferdige hus, rot og søppel som flyter overalt. Her har Correa en liten jobb å gjøre med revolusjonen sin. Men så oppi dette møter man blide og smilende (men også litt triste) mennesker som strever og klarer seg som best de kan. Jeg tror ikke på noen myte om at fattigdom skaper lykke, men de gjør som best de kan oppi elendigheten og innser at det ikke blir så mye bedre i deres levetid (den offisielle arbeidsldigheten har økt til 9,1 %, men er trolig langt høyere).

– Det kjedeligste jeg vet er å høre i detalj om andres turer, sa Claus Helberg, Turistforeningens avdøde sjefscicerone en gang. Derfor burde jeg kanskje ha holdt kjeft? Det er vanskelig ikke å berette om sine opplevelser når man har jobbet som journalist og «folkeopplyser» i 35 år. Det har blitt noen litt uhøytidelige og kjappe rapporter, og ingen stor prosa eller journalistikk, dette, men noen har sågar tilbakemeldt at de har likt det de har lest. Jeg sitter og leser Thomas Kohnstamms «Do Travel Writers Go to Hell?» (Kjøpt hos The English Bookstore i Calle Jose Calima i Quito – tusenvis av engelske bøker der, og noen på norsk!) Trolig er svaret yes. Men uansett hvor man havner, så er det ugjenkallelig slutt for denne noe mindre profesjonelle reisejournalistens vedkommende.

Familien har vært et savn hver dag, og mer enn to måneder hjemmefra er mer enn jeg burde ha gitt meg ut på. Man gjør seg unektelig mange erfaringer under en slik utflukt, og skal jeg agere Reiserik en annen gang er dette noen av reiserådene:

– Reis ikke fra en uløst konflikt – du tar den med deg hvor du enn drar. Det sliter deg ned.

– Beregn nøye før du reiser hvor lenge du klarer å oppholde deg vekk fra dine nærmeste. Et par måneder kan synes kort, men ukene blir ofte drøye når man lengter hjem, og man opplever motgang i tillegg.

– Ikke la frykten for kriminalitet ta overhånd, men bruk sunn fornuft i alle situasjoner. Hold kameraer og mobiler tett så tett inntil deg du kan. Se opp for «hjelpsomme» mennesker og spyttklyser som skal forvirre deg. Legg ikke verdier i «utenpålommer» i buksa. De blir spjæret opp med kniv. Mange har gått i disse klassiske fellene – ikke minst Reiserik.

– Kopier bildene dine ofte – på minnepinner og/eller en CD. Send gjerne hjem og fordel bildene (og pengene) på ulike gjemmesteder. Sjansen for at kameraet blir tatt er større enn som så om du er mye på farten. Unngå at uerstattelige minner forsvinner.

– Vær åpen og ydmyk overfor de nye kulturene du møter. Ta del i alle opplevelser du kan. Det beriker livet ditt.

– Forbered deg på sjukdom og motgang – det kommer uansett om du vil eller ikke.

Internett har vært navlestrengen hjemover, og takk til alle som har mailet og holdt motet oppe. Takk til Designmarit som har lagt ut mine rapporter og bilder nesten før jeg har sendt dem. Og til Atlantis som har designet et opplegg her borte som inkluderer sikkerhet. Jeg tas imot når jeg kommer og følges til flyplassen den 26. Organisering av såvel spanskundervisning som jobb har fungert (jeg er ikke betalt av Atlantis for å skrive dette, men gå gjerne inn og se hva de har  å tilby: www.atlantis.no).

Og først og fremst takk til min kjære familie som jeg vet tar imot meg med kyss, klapp og klem (?) når jeg er hjemme i kulda igjen 27. oktober. De tar nok imot en annen mann enn han som dro.

Hilsen en sliten Hjemreiserik

Quito 15. oktober 2009

Det er nesten ikke til å tro: På bussen fra Baños/Ambato til Quito i dag ble Kjersti frastjålet kameraet sitt, akkurat maken til det jeg mistet for få dager siden! Hun hadde pakket det underst i sekken, under noen klær. Sekken hadde hun mellom beina under setet. Likevel klarer noen  å få tatt med seg kameraet og forsvinne fra bussen uten av passajerer i nabosetene har merket noen ting!

Hun sa fra til sjåføren, som igjen kontaktet politi, som kom ombord og ransaket alle som var med. Men da var jo tyvene borte forlengst. Både jeg og andre ombord hadde merket oss tre gutter som løp av bussen litt tidligere, og det er nok disse som har operert sammen. Men hvordan? Nesten utrolig.

Nå begynner vi å bli litt lei av Ecuador begge to. Man føler seg unektelig urolig etter alt dette tøvet. Kjersti drar hjem etter planen søndag og jeg neste mandag. Akkurat nå sier jeg heldigvis.

Hilsen Forbannaerik

Baños 15. oktober 2009

Etter åtte trøtte timer på bussen fra Cuenca kom vi endelig til Baños, ca. 15 mil sør for Quito. Baños betyr bad, og her er det bad av mange slag, både kalde og varme, og gjennom en årrekke et reisemål for alskens badegjester. Men vi stakk ned til Wonderful Ecuador, et selskap som bl.a. arrangerer turer inn i jungelen. For 35 dollars dagen kan vi oppleve herlighetene, vel tre timers kjøretur herfra.

Amazonas er virkelig svært, og vi var vel ikke en centimeter inne på kartet, men likevel i jungelen. Med bil innover en nesten uframkommelig vei, før vi stanset ved en smal sti som etter hvert førte over ei gangbro inn til et bittelite minisamfunn med noen få familier. Her overnattet vi under moskitonettene våre, men før vi sovner rusler vi ned i den vesle bambushytta til Madelene, som sitter og former kjeder i det svake lyset. Hun lager vaser, fat og kjeder  for salg. Ikke store kunsten, men vi kjøper da for høflighets skyld med et fat eller to.

Madelene er 40, har født ni unger, og ser noe eldre ut enn de 40, for å si det veldig pent. Jentene er nydelige her, opptil en viss alder. Men åtte–ti barnefødsler, som ikke er uvanlig, setter sine merkbare spor. For oss kan det se ut som de lever det gode liv her inne i bushen, men slitasjen er tydelig.

Fra basen i vår luftige hytte, tok vi turer innover sumper og bekkefar. Vasset i vann til livet og følte oss som Tarzan. Selvfølgelig hadde vi med guide. Å gå seg vill her inne er den sikre død. Palmer og andre vekster går mange meter over hodene på deg, og terrenget er ganske flatt. Godt da å ha en kjentmann som kan ta botanikktimen her ute i et terreng som vel ikke kan kalles annet enn eksotisk. 

Vi overnattet to ulike steder. Dette er virkelig plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men det gjør de altså, indianerne her, og tilværelsen virker så rolig at man sitter i beundring. Her stresses det ikke unødig. Her tar mannen macheten og tar en runde og hogger noen palmer, setter seg og retter ut en spiker. Konene går rundt med en unge eller to på ryggen. Hva de jobber med, er vanskelig å se ved første øyekast, men det daglige brød skal jo bringes til veie hver dag. Og her er det langt til super’n og dårlig med kjøpekraft. Fascinerende å være her i alle fall.

I et av småsamfunnene vi var innom, bor tre familier, men sannelig har de egen skole. En lærer kommer fra Puyo, seks mil dårlig vei unna – hver dag. 

Aper stod på agendaen for turistene fra nord, og de flotteste og mest fargerike papegøyer skravlet i palmene i Indi Shuri, hos David og Senaida, 19 og 18 år gamle, som bor her sammen med ei lita datter. De går og rusler rundt, fisker og passer hønene mens de venter på turistene. Jeg ble med David ut i den vaklevorne kanoen og slengte med snøret, men elva var så møkkete pga. regnværet at fisken uteble.

På kveldstid opplevde vi sjøllysende insekter og mark. Og har dere sett en trompetero? En virkelig veldesignet og stolt fugl som spankulerte rundt og hersket i høneflokken.

Elva flommer stille forbi og alt virker som idyll. Men ville jeg klart å bo der lenge? Flott med en overnatting eller to, men trolig ville jeg gått på veggen etter ei knapp uke. 

De bor her inne altså, flere tusen mennesker fordelt på små communidades. De besøker Puyo en gang innimellom, men som guiden sa: – Det er ikke bra at de får oppleve livet i byen, for da får de kanskje lyst til å flytte!

At det fortsatt er regnskog, fikk vi oppleve ganske voldsomt. Kom til første lodgen i stekende sol. Noen minutter etter hølja det ned som det bare kan hølje i Amazonas. Et par timer etter kikka vi opp på en stjerneklar himmel.

Så nå har vi altså vært i Amazonas, som er vanskelig å beskrive. Dette må oppleves.

En tredagers tur inn i regnskogen er en opplevelse jeg unner alle. Begynn å spare, og dra før regnskogen er borte!

Og uten kamera måtte jeg nøye meg med å ta bilder med hjernen. Men der sitter de godt veldig lenge ...

 

Hilsen Amazonaserik – jungelens konge

Cuenca 8. oktober 2009

Dessverre en fryktelig trist melding i dag. Det splitter nye kameraet mitt med flere hundre bilder på minnebrikka ble stjålet i dag. Er utrøstelig akkurat nå.

Vi hadde overnatta i Salinas og skulle dreie inn fra kysten mot gamlebyen min, Cuenca, da det skjedde. En svært så «hjelpsom» fyr skulle hjelpe med med å stappe sekken oppi hylla, rett over setet mitt. Da hadde vi allerede entret bussen i Guayaquil og jeg trodde sikkert at mannen var ansatt i busselskapet. Jeg følte meg trygg og var uoppmerksom et øyeblikk. Da jeg skulle ta ned sekken litt seinere, var kameraet borte, og mannen det samme.

Oppi all ulykka er det en liten trøst i at jeg hadde tatt kopier av endel av bildene, og noen sendt hjem. Men flere hundre bildere tatt de siste ukene i nord og langs kysten er borte for alltid. Dette er det jeg frykta mest av alt, å miste minneboka mi. Jeg kan selvfølgelig få tatt opp igjen noen når jeg skal nordover igjen siste uka, men de fleste er uersattetlige, og bilder jeg var fornøyd med. Dette er rett og slett en hendelse som har gjort meg deprimert. Alt det som skjer de to siste ukene blir en nedtur etter dette. Hadde gleda oss til å spise cuy her i Cuenca i kveld og å se Ecuador-Uruguay imorra, og ikke minst til turen inn til Amazonas neste uke. Alt virker gledesløst akkurat nå. Kameraet får jeg igjen på forsikring, men bildene er borte ...

Klandrer meg sjøl for at jeg ikke tok sekken ved beina ved setet som vanlig. Har passet på kameraet som en smed hele tida, og så skal denne kjeltringen i Guayaquil lure meg. Pussig, eller kanskje ikke så rart, at det skjedde akkurat der, for Guayaquil er en by alle advarer mot. Tre drap i døgnet frister ikke akkurat til uteliv på nattestid. Men at det skjedde inne i bussen, det er noe jeg ikke kommer over på ei stund. I hvert fall ikke på ei god stund.

Vi blir her i Cuenca to netter før vi drar nordover ...

Hilsen en meget deprimert Reiserik

Du vet du er i latin-amerika når bussturen domineres ev en to–timers voldsorgie i form av science-fictionfilm på volum max. Det spiller ikke så stor rolle at filmen er dubba, de sier ikke så mye likkavæl, dessuten er ikke handlingen så altfor komplisert. Ondt møter godt og begge parter får utdelt en haug av maskingevær. Så forsøker de å tilintetgjøre hverandre i to timer, da har som regel det gode vunnet. Som oftest representert av actionhelten Jean Claude van Damme. En viktig del av latin-amerikansk kultur. Busskultur i det minste.

    

Det var på turen over fjellet fra Guayaquil vi fikk oppleve herligheten. For meg var det ikke første gang, nei, på snirklete veier i Bolivia har jeg sett meg gjennom brorparten av Van Dammes karriere. Filmene er fremdeles like dårlige.

Dessverre var det også på denne bussturen at kameraet forsvant. Jeg skal ikke si at han var dum, men det beviser hvor forsiktig man må være, særlig på store steder der en ikke kjenner folk. Men shit happens, sier man, og jeg må ærlig innrømme at jeg synes fattern tok det med fatning, til tross for noen felte tårer på bussen. Nå har vi brent alle mine bilder på CDer, så da er noe redda iallefall. Og kameraet får vi jo igjen på forsikringa.

Jeg kan godt forstå at Reiserik har kost seg her i Cuenca. Det virker som en ciudad muy tranquilo, med vakre bygninger i kolonistil, fruktselgere under trærne på plazaene og kafeer på hvert hjørne. Planen for kvelden er å spise cuy, den lokale delikatessen, bedre kjent som stekt marsvin. Det koster hele 20 dollar og jeg vet ikke om jeg gruer eller gleder meg.

I mårra skal vi se fotball! Uruguay-Ecuador, og det gleder vi oss til begge to. Vi kommer tilbake med oppdateringer på resultatet. Heia Ecuador!

 

Hasta luego, Kjersti

Montanita 7. oktober 2009

Våknet før seks idag. Bølger drønnet inn mot stranda. Ble sittende på verandaen og bare nyte. En oversanselig oppvåkning. Dette kan ikke vare evig ...

Enkel frokost med pan, bananer og ananassyltetøy før noen timer nede i sanden innhyllet i solfaktor 10. Resultat: Hummerrød hud, selvfølgelig. Skulle brukt 30 på mer enn trynet.

Reker i penaøttsaus til middag sammen med en langpils og en kopp kaffe som dessert. Du får en kopp varmt vann og ei krukke Nescafe på bordet, og så blander du sjøl. Slik er det i dette landet. Enkelt, men billig, og helt greit som alt annet her.

Så som støvet fra de gruslagte gatene, søpla som flyter absolutt overalt, lausbikkjer og haner som galer midt på natta. Også her i turistparadiset. Det virker som om folk overser sine nære omgivelser, som vi nordboere griner på nesa av. «Vi har det da pent rundt husene våre, har vi ikke?» Men de ser ikke det spor bedrøvet ut, de som bor midt oppe i det vi kaller skitten. Så spørs det da om vi «rike» oljesjeiker i nord med våre nyeste IKEA-møbler og taco foran flatskjermen på fredagskvelden er så mye lykkeligere enn folk her borte på disse breddegrader. Neppe. Her smiler de og samles rundt matfatet på kveldstid. Det ser rett og slett ut som de trives, de fleste.

Når jeg kommer hjem skal jeg strø sand på stuegulvet, blande med slitt flaskeskår og hundemøkk, spise ris og kylling, og bli lykkelig. Stresset ble i alle fall ikke oppfunnet her i Ecuador!

 

Nos vemos!

Avslappeterik

... som overlater bokstavene til gjesteskribenten:

 

Hippiemekka, eller bacpackernes paradis. Alt ettersom. Det er unektelig litt rart hvordan alle steder der backpackere reiser dukker det opp slike landsbyer, som stiller alle behov hos de unge reisende. De er på en måte en egen rase, og elsker slike steder som nettopp Montañita. Samtlige steder i «strepa» serverer overprisa vestlig mat i tillegg til den lokale. Og nært sagt alle spiller den samme spillelista fra stereoanlegget, der Bob Marley er en stor favoritt. «So where have you been». «You really should go to Colombia. The massages you get over there are like incredible» osv.

Til tross for at jeg også denne gangen reiser med sekken på ryggen, er det litt annerledes å backpacke med en pappa på slep. Selv om Reiserik er et fleksibelt og trivelig reisefølge, tror jeg ikke han har tenkt å bli med på fest med den yngre garde, så da legger vi oss heller på senga med en god bok og en støyt Zhumir som han prøver å prakke på meg til stadighet. Den vi smakte i går, med kokossmak var ingen høydare, spør du meg. 

 

Dagen i dag startet med å lese ut den fantastiske boka Mengele Zoo, før jeg tok meg en løpetur langs stranda. En perfekt morgen. Reiserik har allerede innstallert seg på håndkleet på la playa, jeg får vel snart gå ned og holde ham med selskap.

 

Livet er herlig. 

Kjersti

Montanita 6. oktober 2009

Vi våknet opp til nok en solfri dag i Puerto Lopez, der vi hadde installert oss på et typisk backpakerhospits, der vi måtte stigle oss opp ei smal hønsetrapp av bambus, høyt opp til et trivelig rom med god lufting. En god natts søvn er sjelden vare.

Kjøpte noen nybakte pan og noen bananer og inntok en enkel, billig og velsmakende frokost nede på stranda i morres. Stranda er fin, den, men tømt for alt annet enn et par bikkjer, som bokstavelig talt driter i den fine badesanden. Gjerdene ned mot havet er i ferd med å smuldre opp, og det så ut til å gjelde atskillige av husene også.

Et par hundre meter bortenfor så vi at ting skjedde, og vi menget oss med hopen, som viste seg å være stedets fiskere som kom inn med nattas fangst. Her var det tunfisk i lassevis og en hai på førti kilo. I tillegg fisk vi nok ikke finner hverken i Nordsjøen eller i Nøklevann. Den rareste hadde øyene ute på noen slags vinger – noen som vet hva den heter?

Møtet med fiskerne ble det vi husker av Puerto Lopez, en ganske kjedelig by, skitten, med gruslagte og støvete gater og litt utrivelig. Ironisk nok fant vi en plakat på internettcafeen om en lokal «Rusken-aksjon». Jeg er nok redd det trengs noen tusen Rusken-aksjoner i Puerto Lopez!

Vi sa adios til Puerto Lopez og tok bussen sørover en drøy time til Montanita. Dette er et surfermekka og en slags avdanket hippieby. Passet dårlig for meg i dag, for i går fikk jeg kniven på strupen og saksa i luggen og måtte foreta en seksdollarsklipp i Manta for å fjerne et par måneders oppspart hodepryd. Avkommet synes jeg er fin, så da får jeg tro på det, og at håret vokser ut igjen.

Lokalbefolkningen som hadde vært på handletur i Puerto Lopez hoppet av bussen bortover med sine tikilos rissekker og handleposer. Husene deres er, som ellers rundt om i Ecuador, små og enkle, her i traktene ofte på påler. Og i ganske sterk kontrast til den bebyggelsen vi kunne observere idet vi nærmet oss Montanita: Gedigne hus på rekke og rad, gjerne innhyllet av meterhøye murer, og langt ut over husbankstandard, lå de der i kilometervis langs kysten nedover. Sikkert feriesteder for ecuadorianere som tjener mer enn snittlønn. Kontrastene skriker deg i øynene hvor du enn befinner deg i dette landet.

Vi nøyde oss med Charo’s hospits, etter tips fra Katrine, som vi hermed takker. Her i annenetasje kan vi ligge i hengekøya og se og høre dønningene fra Stillehavet som skvulper godmodig inn mot oss. Nå føler vi at vi er himmelen, og gjengir herligheten i form at et par bilder dere kan beskue på disse sidene. Det er i grunnen ingen grunn til ikke å bli her et par dager, synes vi. 15 dollar natta per pers er heller ikke avskrekkende. Vi nøyde oss med to–tre timer på stranda i dag, med sterk solfaktor som beskyttelse. Her biter sola skikkelig, der den står rett over oss på himmelen.

Og så går vi på interettcafe etterpå og leser om biler som sklir av veien hjemme pga. nysnøen. Her sklir vi på bananskall. Gjett om vi lengter hjem?

 

Chao!

Montanitaerik, som hilser fra gjesteskribenten

Puerto Lopez 5. oktober 2009

La Costa! Vi har inntatt Ecuadors kyst og befinner oss akkurat nå i fiskerlandsbyen Puerto Lopez. Sånn halvveis mellom Manta og Salinas, langs Ruta del Sol, som det heter på turistspråket. Vi har akkurat inntatt et bedre fiskemåltid mens stillehavsbølgene nesten har slått opp under matbordet vårt. Men hvor er sola?

Når jeg snakker i vi-form betyr det at min kjære datter, Kjersti, har slått følge med meg, som støttekontakt og tolk. Bra når min fireukersspansk ikke strekker til.

Vi møttes i Quito sist fredag og rakk å bese en god del av tomillionershovedstaden til fots og til buss. En utrolig metropol der man skal vokte sine skritt. Altfor mange har blitt ranet og det som verre er i denne metropolen. Men vi hadde en flott tur nord til ekvatorsirkelen, der Ecuador naturlig nok gjør sitt ytterste for å trekke penger ut av turistene som har dette reisemålet som et «møst». Det er bygget et gigantmonument her, og ekvatorsirkelen selvfølgelig malt opp på bakken. Så nå har jeg stått med ett bein på den nordlige og ett på den sørlige halvkule – samtidig. Her, et par mil nord for Quito, foregår hard slitasje på digitalkameraene i turistsesongen.

Vi rakk også å besøke Oswaldo Guayasamin-museet i Quito. Guayasamin er Ecuadors mest kjente maler (1919-1999) og det er en utrolig flott museum som er bygget etter maleren som malte i storformat. Høvikodden og Munchmuseet kan gå hjem og legge seg.

Vi kom oss trygt på nattbussen til Manta klokka halv elleve lørdag kveld, og skranglet åtte timer i våken tilstand før vi kom til kysten. Manta er byen der amerikanerne helt til nå har hatt en militærbase. Den ble høytidelig tilbakeført til ecuadorianske myndigheter for bare et par uker siden.

Fra Manta reiste vi et par mil sørover til San Lorenzo og det eneste stykke Norge man finner her i dette landet. Den tidligere journalisten og informasjonsmannen Henning A. Nilsen har slått seg til her sammen med sin kompanjong Napoleon, opprinnelig ecuadorianer, men med ti års fartstid fra Norge. De har bygget opp et utrolig vakkert overnattingssted nede ved havet i denne vesle fiskerlandsbyen der nesten ingen ting skjer. El Faro Escandinavio – www.elfaroescandinavo.com  – stod ferdig for tre år siden med sine åtte hus med plass til 16 personer. Dette skal ikke være noe storhotell, men et sted for de få som har lyst til å leve det stille og gode liv. Unektelig en utrolig opplevelse for oss to – de eneste gjestene der akkurat da – å sitte i stua med norsk brunost på bordet, nordiske flagg i den varme vinden utafor og dønningene fra Stillehavet femti meter fra frokostbordet. Dette er et sted som kan anbefales alle livsnytere. Bestill flybillett i dag!

Oppover igjen til Manta i dag, mandag,  og videre med buss til Montecristi for å besøke den mest berømte panamahattbyen i Ecuador. Hvor mange veit at panamahatten ikke lages i Panama, men i dette landet, der hatteproduksjonen er stor butikk og eksportvare. Vi var innom et par utsalg, som  selger hatter i alle prisklasser fra 5 til 500 dollar, avhengig selvfølgelig av kvalitet. I går besøkte vi ei dame i den lille byen Pile, som lager grunnmodellen, som hun igjen sender til Montecristi, der hattene strykes, klippes og fullfores. Produksjon av panamhatter har en lang tradisjon i mange familier i dette

området ute mot kysten.

Vi kjører buss, og det er både intimt og billig. På turen hit i dag varmet sola skikkelig. 33 grader i Montecristi da vi inntok setene, men akkurat nå på kveldstid litt svalere. Bølgene slår vakkert og sakte inn mot de lange, nesten folketomme strendene idet det går mot kveld.

Vi tar nok et to–tre stopp til langs kysten før vi drar innover mot gamlebyen min, Cuenca.

Og som med alle nettsteder med sans for høy kvalitet, har også jeg alliert meg med en gjesteskribent, som jeg hermed overlater tastaturet til.

Hasta luego.

Costaerik

Ah, hvor det er deilig å være tilbake på kontinentet! Etter 30 lange timer på reise var det godt å sette beina på latinamerikansk jord og kjenne Quitos forurensede luft rive i nesebora. Her er det ikke «EVO» men «Correa presidente» som pryder murveggene, man betaler i ekte amerikanske dollars, ikke i bolivianos som jeg kjenner så mye bedre, og her finnes kyst, mangelvaren i Bolivia etter at chilenerne stakk av med den. Ulikhetene til tross er det mange likhetstrekk mellom Ecuador og Bolivia og begge er sjarmerende land med sjarmerende folk.

Jeg har fått æren av å være gjesteskribent på den fantastiske siden til Reiserik, noe jeg setter stor pris på. Så langt har vi reist sammen i fire dager, og jeg må si vi utgjør et fint reisefølge. Hija y papi viajando. Etter et fire ukers langt spanskkurs synes jeg virkelig Reiserik har blitt riktig så flink, men jeg tror jaggu han synes det var deilig å få litt hjelp til litt traducción.

Når den alternative kilden til kunnskap er Blinderns SV-fakultet vil jeg påstå at læringskurven her er noe brattere. Ikke bare får jeg praktisert spansk, her lærer man noe nytt hele tiden. Dessuten er motivasjonen noe høyere her enn hjemme. Visste du for eksempel at Panamahatten egentlig er fra Ecuador? Hattene lages i Pile (en bitteliten landsby ved San Lorenzo) og selges i Montecristi (like utenfor Manta). Amerikanerne må ta skylden for navnefeilen, ettersom de gav hatten navnet etter stedet de kjøpte hattene, selv om Panama kun hadde importert varene fra Ecuador. Jeg måtte selvsagt gå til innkjøp av en vaskeekte Panama-hatt, herremodell sådan, så får vi se om den noen gang tas i bruk. Fin er den i alle fall.

Jeg har besøkt Correas presidentpalass i Quito, iført et blått og lite stilig munnbind (etter at Correas sikkerhetssjef døde av svineinfluensa for ikke lenge siden tar man ingen sjanser), Quitos vakreste kirke (der 52 kilo ekte gull har gått med til utsmykningen) og klatret til topps i spiret på byens Basilica. Kirken som var en forfallen Notre Dame kunne i det minste by på god utsikt over gamlebyen som er på UNESCOs verdensarvliste. Her skal hver time utnyttes til det fulle.

Reiseruta for dagene framover er ikke spikra, men Montañita, Cuenca og en tur inn i Amazonas skal vi iallefall få til. Ellers får veien bli til mens vi går.

Un abrazo, Kjersti

La Calera 29. september 2009

Det er høst hjemme, nesten vinter. Det merker jeg lite til her jeg svetter meg fram på støvete veier når jeg går halvtimesturen min fra La Calera til Cotacachi. Jeg ser «vaskebrettene» foran hvert eneste hus, og kvinnene som gnikker på alt tøyet til storfamiliene. Dette er gjerne bare sementplater som ligger vaglet oppå noen lecablokker. Jeg oppsøker en hvitevarebutikk i Cotacachi og ser at ei vaskemaskin i hvert fall koster 1000 dollar, gjerne mer. Det er fire gjennomsnitts månedslønner for en ecuadorianer. Tviler på om det er mange i La Calera som når opp i slike svimlende lønninger. Da er det kvinnene som blir taperne og som fortsatt må stå ute i all slags vær  med vasken sin i kaldt vann ... En komfyr koster til sammenlikning rundt 500 og en TV får man til 200–300 dollar. TV har alle her.

Cotcachi er skinn- og lærbyen framfor noen, og det  skal finnes 50–60 butikker bare i hovedgata der de selger skinnjakker, belter, vesker og alt det der. Man blir nesten rusa på lær når man går oppover den smale hovedgata.

Jeg har kjøpt et par belter, men jeg skal ikke bruke dem på elevene mine, sjøl om noen av dem fortjener en oppstrammer. Det går bra med sjette- og sjuendeklassinger som sitter så noenlunde stille når jeg prøver å dytte engelske gloser i dem. De som er mindre sitter ikke stille i det hele tatt, og det blir mange anmodninger om «silencio» og «sit down» i timene. Men hører de på meg? Nei. Men det er ganske rørende når de alle sammen står på geledd hver mandag morgen, med handa på hjertet og synger nasjonalsangen. Bortsett fra det er det lite som minner om kadaverdispilin på denne skolen. Det skulle nok vært noe mer kustus på indianerungene.

Jeg har ellers spurt om å få jobbe med noe annet enn undervisning når jeg kommer tilbake til den siste uka (etter to uker rundreise/ferie). Ikke bare pga. urolige elever, men også for å se noen av de andre aktivitetene UNORCAC (Union de Organizaciones Campesinas e  Indigenas de Cotacachi) driver med. Nå begynner snart nedtellinga, og det haster med å få med seg så mye som mulig.

Sist søndag ble det ny tur i høyden. Denne gang sammen med Bodil og Bjørnar Hallset fra Gol, som faktisk har bodd her i Ecuador i hele ni måneder. De har jobbet ved ulike institusjoner i Cuenca og Quito og nå her oppe i nord med bl.a. mer landbruksrelaterte oppgaver. De har hatt ei fin tid, men synes det skal bli godt å komme hjem til Hallingdal, dit de reiser om ei uke. Særlig fordi vi plages med vannmangel på våre kanter. Visstnok en teknisk mangel i en eller annen communidad et annet sted ... I flere måneder har det vært håpløst å få tatt seg en dusj. Jeg for min del må be Anita om å koke opp ei stor bøtte med varmt vann til meg, og så får jeg tro at jeg blir sånn noenlunde rein av kattevasken.

Men før hallingene drar rakk vi altså en tre–fire timers fellestur til innsjøn Cuicocha som ligger oppe i en forlengst utdødd vulkan. Det ligger to maleriske øyer midt ute i vannet, der det en og annen gang pipler opp litt gass fra bunnen. Kanskje vulkanen våkner til live igjen? I alle fall et praktfullt skue der vi satt inne i restauranten ved vannkanten og inntok en av de bedre ørretmiddagene jeg har smakt,  med påfølgende kaffe og kake som var sausa inn i honning og sukker! Det ble faktisk i meste laget også for en søtmons som meg ...

Storfamilien Flores Villagomez min tar seg godt av meg, og det er nesten noe romanaktig over settingen når vi alle sitter rundt matbordet om kvelden. Bare ei enslig lita, svak lyspære henger oppunder taket, og praten går utrolig lavt rundt bordet. Jeg henger med så mye jeg kan på mitt spartanske spansk, og det går greit å forstå og bli forstått – merkelig nok. Innimellom snakker de andre quitchua seg imellom, og da må jeg si jeg faller av lasset. Sinai på fire kommer stadig ned til habitacionen min for å besøke meg i min ensomhet, og viser villig fram «El turista» til alle som besøker henne.

Om et par dager reiser jeg til  Quito for å møte Kjersti, som ankommer imorra. Da skal far og datter på en to ukers vacasiones rundt omkring i Ecuador. Vi starter nok på La Costa, men tar det deretter på sparket. Bussforbindelsene i dette landet er utrolig bra, og buss er billig. Får også håpe at vi unngår lommetjuvene. Jeg slo følge med et nederlandsk reisefølge her om dagen inne på en vandring i småbyen Otavalo. På den korte turen fikk en av nederlenderne skåret opp bukselomma, og pungen med 50 dollar forsvant. Uten at han merket noen ting før etterpå!

Da plasserte Reiserik ryggsekken på magen og holdt veldig hardt på kameraet sitt resten av rundturen ...

Hilsen Turisterik

La Calera 24. september 2009

Her sitter jeg på internettcafeen i La Calera, en liten communidad et par kilometer fra  den vesle byen Cotacachi. Etter tre dager kan jeg vel ikke si jeg har vent meg til livet her på den ødslige landsbygda, men et par-tre uker skal vel gå. Etter to timers bussreise fra Quito mandag, ble jeg møtt i Otavalo av Luis, en ung mann som skulle være min vert her oppe et sted. Han slang bagen min på pickupen, og jeg fikk bange anelser da han la innover små, smale, humpete og ikke minst støvete landeveier. Stoppet og tok med seg  vandrende langs veien, slik skikken vel er her ute på bygda.

– Her er huset mitt sa Luis, etter et kvarters kjøring fra Otavalo. Og kunne presentere meg for min nye vertsfamilie: Kona Anita og dattera Sinai på fire. De to søstrene til Anita, Belen og Nancy bor der også sammen med den adopterte dattera Alison på halvannet. Mora Susanna bor her også. Storfamilie igjen, altså, av en noe annen konstellasjon enn den i Cuenca.

Luis, som kan være noen og tjue, viser seg å være en foretaksom herre. Småbonde, turistguide og kasserer i det lokale «kommunerådet» i La Calera. Og fotballspiller. 

Han tok meg straks med på en runde i området der lokalbefolkningen feiret siste dag av en firedagers fiesta. Visstnok en slags årlig feiring for å feire at avlingen er i hus. Dette var mandag og klokka ett på dagen, men endel av folka i «landsbyen» hadde langtfra tenkt å gi seg. Mange av dem ravet rundt ganske godt påseila.

– Alkoholismen er et stort problem her, sier Luis, og det behøver han forsåvidt ikke fortelle. Det er godt synlig. Ungene traver rundt og innimellom, og det virker som dette

er hverdagen i La Calera.

Vi stikker innom det ganske nye og store samfunnshuset som er reist her nylig. I første etasjen står noen kvinner og ribber høner, som skal fortæres på ettermiddagens og nattas fest. Et lokalt orkester holder det gående fra klokka to om dagen til tolv om natta får jeg erfare –  femti meter fra senga mi hjemme hos Luis og Anita. Det hadde ikke veldig mange låter på repertoaret.

«Sentrum» i La Calera er ikke større enn at man kan bese det i løpet av fem minutter. Den lille, grønne kirka ligger like nedafor samfunnshuset, og en barnehage ligger vis a vis skolen, der vi gjør et stopp.

– Her har jeg tenkt at du skal jobbe, sier Luis, og dermed er jeg ansatt som engelsk-, data- og gymlærer på barneskolen i La Calera! Jeg prøver meg med at jeg er jo ingen lærer, og data har jeg slett ikke mye kunnskaper om. Det gjør ingen ting, det er ingen andre som kan noe heller ...

Tirsdag morgen klokka halv åtte rusler vi ned til skolen der Luis overlater meg til «el director», fire andre lærere og 100 elever. Noen av dem kan telle til ti på engelsk. That’s all! Vi får da stokka til en samtale på stotrende spansk, og jeg begynner prompte med engelskundervisningen min. Her er det ikke snakk om lærebøker eller -planer. Vi tar det fra zero og starter med «My name is Erik. I am a Norwegian». Tre timer første dag, en i hver klasse. Etter tre dager med repetisjoner er det fortsatt fryktelig vanskelig for de fleste å uttale «girl», og å skrive det engelske ordet I tar mange minutter. Så dere skjønner at nivået ikke er altfor høyt, hverken for fjerde-, femte-, sjette- eller sjuendeklassingene, som er de trinnene jeg har. Repetisjon blir nok et nøkkelord de par ukene jeg kal holde på. En opplevelse er det jo unektelig.

Undervisningen virker ganske tilfeldig organisert, ser det ut til. Det står engelsk på timeplanen, men hadde ikke jeg tilfeldigvis dukket opp, da hadde vel ingen fått denne undervisningen? Ingen kan jo språket her.

Skolen er, som de fleste på landsbygda, temmelig sparsomt utstyrt. Jeg måtte gå til nabolæreren de første dagene for å låne en av de få tusjene som var i omløp for i det hele tatt få skrevet på tavla. I dag har jeg vært på papeleriaen i Cotacachi og kjøpt fem marcadores som jeg høytidelig skal overrekke «el director» imorra. Om jeg ikke skal huskes for noe annet, skal jeg i hvert fall bli husket som han nordmannen som forsynte skolen i La Calera med tavletusjer!

Det undervises for øvrig også i Quechuya her på skolen (tror det skrives omtrent slik. Uttales kitsjua), et gammelt indianerspråk som snakkes over store deler av Ecuador og i flere naboland som Peru og Bolivia.

– Vi er otavaloer vi som bor rundt her, sier Luis. De er altså indigenas, urbefolkning, og folk her er veldig stolte av det. Som de fleste andre mannfolk her i egnen går han rundt med ei lang flette på ryggen. Anita, søstrene, mora og ungene går – som andre kvinner i området – til hverdags rundt i flotte, hvite, broderte skjorter og lange, mørke skjørt. For meg virker det som bunader, men dette er altså hverdagsantrekket. Flotte damer! Og de lever enkelt. Maten er stort sett den samme som jeg fikk i sør – mye potetsuppe og ris. Men maten er næringsrik og god, den, og all den hjemmelagde jugoen – juicen – er nydelig her som hos Maja i Cuenca.

De virker fornøyde, men hverdagen er travel. De har en liten butikk i rommet ut mot gata, der kundene banker i porten når de trenger noe. Der selger de også hjemmelagde pan – broed – som de steiker ute i gangen. Mor og ei søster står på markedet i Cotacachi, mens Anita styrer huset hjemme. Det er nesten utrolig å se på henne når hun vasker tøyet til sju personer – ute og i kaldt vann! De bruker visstnok noe sterkere vaskemidler enn hos oss, men hun gnikker og gnur alle klær på et sementunderlag og skyller det i en kum. Klærne blir nok reine, men dette er et slit folk hjemme i Norge sluttet med for noen årtier sia.

Luis har bygget et flott anneks i bakgården, beregnet på turister som meg. Det skaffer dem en ekstrainntekt. Tunet er koselig, det, med åkre omkring og høner kaklende på tunet. En sau beiter her, og på andre sida av veien har de noen griser og masser av frukttrær og grønnsaker av mange slag. Imorra skal jeg bli med Luis for å sådiverse grønnsaker på en liten åkerlapp han har borte i veien.

Jeg jobber altså her for UNORCAC, en organisasjon som samler over 40 lokalsamfunn her i nærheten. Denne organisasjonen skal bedre levekårene for urbefolkningen, og driver med drøssevis av ulike typer prosjekter. Bla.a med miljø- og vanningsprosjekter, turisme og altså undervisning, der jeg p.t. er involvert. Jeg er selvfølgelig altfor kort tid her til å bli kjent med geografi og folk, men så langt har dette vært en liten drøm, sjøl om dagene kan bli lange – og jeg lengter hjem inniblant.

Lørdag må jeg vel besøke det store kunsthåndverksmarkedet i Otavalao. Det er det mest kjente i hele Ecuador, og trekker besøkende nær sagt fra hele landet. Ellers er det et par vulkaner her i området på bortimot 5000 meter det hadde vært veldig artig å bestige.

I hvert fall er Imbabura  med sine 4609 meter veldig flott å hvile øynene på om kvelden der jeg sitter på verandaen min med et glass Zhumir ...

Nos vemos!

Hilsen Lærerik

  

Cuenca 18. september 2009

Det er kveld og mørket har falt på. De fargerike, nedslitte hellene på fortauet skinner. Det kom regn her i kveld, det  første siden jeg kom hit for snart fem uker siden. Jeg rusler ettertenksomt oppover Gran Columbia. Kuplene i kirka er opplyste, folk traver stille opp og ned, att og fram, og plutselig har jeg følelsen av å vandre i ei julegate i Oslo. Her i denne byen der det aldri har falt et eneste snøfnugg! Merkelig. Kanskje hjemlengselen ligger der inne og lurer.

Nå skal jeg først hjem til min cuencanske familie, der det nok er store muligheter for at det blir suppe i kveld også, ved siden av kaffekoppen. Så blir det nok å zappe mellom de åtte-ni TV-stasjonene her – tre av dem er statseide. Der går det i veldig mye av det samme som hjemme i Norge – såpeserier (fra Columbia), Simpsons, den ecuadorianske versjonen av Vil du bli millionær og Idol i latin-amerikansk tapning. Engelskspråklige programmer finner du garantert ikke. Slumper det til å komme en amerikansk film eller serie, så er den garantert dubba til spansk. Å beskue CSI i dubba versjon er litt merkelig. Ikke rart ecuadorianerne snakker elendig engelsk!

Noticias – nyheter – er det overalt på kveldstid, og jeg får med  meg det viktigste – tror jeg. Innenriksnyhetene dominerer, uteverdenen er liksom veldig langt borte. Nå har det vært utenriksministermøte i Quito, der samtlige 11 av 12 sør-amerikanske stater igjen prøver å overtale Columbia til ikke å slippe amerikanerne til med sine militærbaser. Til ingen nytte. Vår amigo Chaves i Venezuela har truet med krig om dette skjer. Samtidig har han vart på besøk hos sine venner i Iran, Libya og Russland. I Moskva gjorde han et stort våpenkjøp, og Hillary Clinton sier hun er svært bekymret. Så når Chaves får sine russiske våpen på plass og Obama får bygget sine baser i nabolandet Columbia, kan det bli hett her i denne delen av verden.

Pussig i grunnen hvordan man etter kort tid her borte begynner å tenke «sør-amerikansk». Her ser vi stort sett bare nyheter fra Sør-Amerika, fotballkampene er stort sett fra Ecuador og nabolandene (en kanal sender riktignok Champions League). Andre deler av kloden er nærmest usynlige. Bare smånotiser om ting som skjer i Europa, Afrika og Asia (skjer det noe der borte i det hele tatt?). Ikke en eneste notis i en ecuadoriansk avis om det norske valget, så langt jeg har sett. Norge er altså ikke verdens navle?? Jeg tror faktisk samtlige av mine landsmenn ville hatt godt av et opphold et stykke unna fiskebollene. Bare for å se at de klarer seg bra her på disse kanter også, men også for å kvitte seg med forestillingen om at Norge er best på alt. Her feier de i hvert søpla si på offentlige steder!

Klokka 22.00 lørdag kveld setter jeg meg på bussen til Quito. Ti timers kjøring venter (billetten koster 10 dollar/60 kroner) og jeg utstyrer meg kanskje med ei flaske Zhumir, sjølve livseliksiren her borte. Det er mange sorter å velge i http://en.wikipedia.org/wiki/Zhumir – og alle smaker godt!

Jeg utstyrer meg nok også med columbianeren Marquez´«Kjærlighet i koleraens tid», i tilfelle ikke Zhumiren luller meg i søvn. Her borte er det tid til å fordype seg i den magiske realismen. Og det gjør jeg. Mario Vargas Llosas «Dommedagskrigen» er nettopp avsluttet, og også «Historien om Mayta» av samme peruvianer. Chilenske Roberto Bolano er en død forfatter å merke seg. Ecuadorianske skribenter er ikke blant dem som skinner på den litterære himmelen. Lite oversatt til engelsk, og enda mindre til norsk – hvis noen. Jorge Icaza er vel Ecuadors mest kjente forfatter. Huasipungo er ei bok alle skoleelever her borte må gjennom. «En nustro pais no una cultura de lectura», står det i den spanske læreboka mi. Og det betyr rett og slett at det ikke er noen kultur for lesing i dette landet. TV-en får mye av skylda i tillegg til de høye bokprisene.

Jeg har sett en eneste ecuadoriansk spillefilm her siden jeg kom – «Que tan lejos» («Så langt borte» eller noe sånn) – og dermed har jeg konsumert en stor prosent av all filmproduksjon her i  suppelandet. Det lages visstnok bare en to-tre spillefilmer årlig her, så også på det feltet er Ecuador en pygme.

Jeg reiser nå fra storby  til bondebygda, og neste rapport kommer fra  Cotacachi, der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal bo. Må livet være så fryktelig planlagt bestandig, da??

Chao!

Hilsen Nestenexcuencaerik

Cuenca 13. september 2009

Å rusle rundt på byens største marked en søndag formiddag er en stor opplevelse. Dette markedet er virkelig grande. Her yrer det av folk som selger absolutt alt. Og som kjøper absolutt alt. Frukt, grønnsaker, kjøtt og poteter, selvfølgelig (det skal finnes 100 sorter poteter her. Ingen ting likevel mot Perus 250). Men ved siden av det man forventer å finne på et marked, dukker det opp litt mer eksotiske saker. Inne i noen bur flakser det duer. Marsvina holder til i neste avdeling, og der borte blir jeg tilbudt en hundehvalp for 75 dollar. Høner og haner går fritt omkring, og der kommer det noen med en hel geiteflokk. Alt mikset sammen ute og innendørs i en kjempehall, der det går «gater» på kryss og tvers, der det må sitte hundrevis av vendedores som har sitt å tilby. Fiskedisken lukter grusomt, og hygienen er vel ikke helt på topp, for å si det mildt. De er flinke til å feie gatene i sentrum, men rundt matbodene er det et griseri uten like. Her sitter lokalbefolkningen og spiser et billig måltid, som blir tilberedt på diskene rundt i lokalene.

Jeg var sjøl nede på det andre markedet midt i sentrum i går og inntok en porsjon svinekjøtt for to dollars. Dette møtestedet ligger i en gammel tretasjes bygning som er flott restaurert. Altså et mer «sivilisert» sted enn det lenger oppe i byen. Dama bak disken hadde et svært uhyre av en stekt gris som hun reiv noen kjøttbiter av, skar av noen strimler med svor og puttet på et par potetkaker. Salat? Si! Så tok hun neven oppi salatbollen og slengte over resten av kjøttmiddagen. Dette er ikke noe for kresne gourmeter!

Maten smakte, den, men det var ikke fritt for at jeg tenkte på smitte og svineinfluensa der jeg satt midt mellom ecuadorianerne som koste seg med sin «fingermat».

Ja, svineinfluensa er så absolutt et tema her også. Så langt har sjukdommen krevd 44 liv, meldte avisene for noen dager siden. For få dager siden ble også sikkerhetssjefen til president Correa gravlagt til store æresbevisninger. Han lå nesten en måned på sjukehuset før han døde av samme sjukdom, bare 42 år gammel. I går ble det meldt om det første dødsfallet på Galapagos. Ecuadorianerne skjelver, ikke bare av frykt for sjølve influensaen, men også for de mulige økonomiske konsekvensene. Pakketurismen har så langt i år sunket med 40–50 % som følge av de generelle nedgangstidene. Hvis svineinfluensaen fører til flere uteblitte, kjøpesterke turister, så er det prekært for turistlandet Ecuador. Godt at jeg er her og kompenserer!

Jeg går rundt i byen i stadig større sirkler. For noen dager siden var jeg oppe på Turi, et flott utsiktspunkt over Cuenca. Cuenca ligger nesten nede i ei grop og er en staselig by med bortimot en halv million innbyggere. Jeg kjenner på meg at jeg kommer til å savne byen og folka her når jeg begir meg nordover om noen dager.

Nå om dagen har vi hatt ei varmebølge med tempeaturer på mange og tjue her oppe i Andes. Jeg har sitti ute med solfaktor 30 i trynet, men har iblant måttet rusle inn for avkjøling. Likevel er det «kaldt» her i høyden sammelignet med kysten og Amazonas, der kvikksølvet kryper over 30. Stort kjøligere blir det ikke på natta.

Jeg kjøper min daglige avis og får med meg det grøvste av nyheter. Ecuador har forlengst vedtatt en ny grunnlov, og nå følger nye spesiallover i stort tempo. Den 14. oktober skal det diskuteres og vedtas lover av alle slag i Asamblea. Ikke alle lovforslagene faller i god jord. Den nye loven om høyere utdanning møter massiv protest fra studentene på universitetene. De mener de mister sin frihet. Mediefolk er svært skeptisk til den nye kommunikasjonsloven fordi den kan komme til å innskrenke ytringsfriheten. En stor demonstrasjon av urbefolkningen i sør munnet ut i en sterk advarsel mot den nye vannloven. Urbefolkningen mener gruveindustrien stikker av med vannet til fordel for de små lokalsamfunnene. Og så videre ...

Det er en heit politisk høst her, altså, og jeg følger med så godt det lar seg gjøre. Og erfarer nok en gang at språket er nøkkelen til å forstå samfunnet rundt seg. Jeg er nok et stykke unna å kunne snakke og lese fullkomment spansk – ennå ...

Noe særlig om Norge er det ikke å finne i ecuadorianske aviser, men her om dagen fant jeg på kultursidene en bitteliten notis om den ecuadorianske kunstneren Miguel Tinizaray, som visstnok skal bo i Norge. For ei stund sia stilte han ut maleriene sine på Jessheim-Noruega, som det stod i notisen. Jessheim i ecuadorianske aviser! Slett ikke verst. Håper de som bor deromkring fikk med seg den sør-amerikanske kunsten.

Så kommer avdelingen for fotball: Ecuador slo altså Bolivia med 3-1 i VM-kvaliken, og mediene var helt hysteriske i sin hyllest etterpå. I dag ligger Ecuador som nr. 4 på tabellen, og er sikker på VM-plass, men fortsatt gjenstår Uruguay og Chile, harde nøtter for de gule.

I går spilte hjemmelaget mitt, Deportivo Cuenca 1-1 mot Barcelona (ja, laget fra Guayaquil heter faktisk det), og står i fare for å rykke ned fra eliteserien.

Og så venter jeg spent på valgresultatene hjemmefra. Jeg la stemmeseddelen i urna for et par måneder siden, og er sjeleglad jeg slapp valgkampinnspurten i gamlelandet. Godt valg!

Hasta luego!

Hilsen Fotballerik

Cuenca 7. september 2009

Jeg leser av avisa at i underkant av 10 % av ecuadorianerne har tilgang til Internett. Jeg er altså en av de heldige som kan nyte godt av nettet både «i heimen» og på skolen. Å ha tilgang til nettet, bl.a. lese hjemlige nyheter, er et virkelig gode når man er så langt hjemmefra. Og gmail-en fungerer jo bra, da. Takk for alle hilsener!

Apropos skole: Først i dag startet skolen igjen her i Ecuador. De to gutta her i huset, Andres på 10 og Francisco på 7 dro hjemmefra i stramme skoleuniformer i dag tidlig. De tok ferie 17. juli og starter altså i dag. De har altså en noe kortere ferie enn vi har i Norge. Skoleuniformer er jo med på å jevne ut klasseskiller, men er en stor utgift for mange. Og ikke bare en, de skal ha tre ulike uniformer har jeg forstått. En for vanlige skoledager, en ved finere anledninger og en gymuniform. Så billige er de ikke, disse elevene.

Men norske inntekter kombinert med ecuadorianske utgifter fungerer fint. Jeg kjøper min daglige avis for et par kroner og en middag kan du få for 12-15 – norske altså. I helga var jeg på tur igjen. For en slik guidet heldagstur betaler jeg 40 dollar (kurs 6-7). Da får jeg transport og en guide hele dagen + en super middag. Alt altså for i underkant av 300 norske kroner. Jeg får simpelthen ikke brukt opp penga mine her borte!

Turen denne gang gikk til områdene øst for Cuenca. Her bor det drøssevis av dyktige håndverkere, kunsthåndverkere og kunstere av alle slag. Vi kjørte en humpete vei langt oppe i lia mellom de karrige småbrukene der det var tett i tett med gitarmakere. Ekteparet Carmen og Angel Emiliano Uyaguari (flotte navn har de her) lager fem gitarer på tre uker i et knøttlite verksted. Og dette er virkelig førsteklasses instrumenter, som de selger for en pris på fra 50 til 300 dollar. 

Ikke dårligere er ekteparet Jimenez noen mil unna. De vever de nydeligste sjal, tepper, duker og belter. Fargene henter de fra en spesiell kaktusart. Så sitter de da ved vevstolene sin, under tak og utendørs, og tar imot forbipasserende turister som gjerne vil se dette fargerike skuespillet. Og kjøpe kvalitetsprodukter.

En lokal sølvsmed fikk også visitt denne søndagen av følget på sju personer fra Cuenca. Denne gang bestående av Reiserik, ei dame fra Texas, et spansk ektepar og tre personer fra Peru som var på korttidsoppdrag her i landet. Fint med disse turene er at du ikke bare møter lokalbefolkningen, men også kommer i kontakt med interessante mennesker fra en masse andre land.

Så dro vi nysgjerrige turistene ned til Chordeleg. Dette er en liten by som meste er kjent for sine sølv- og gullbutikker. Det vrimlet av dem, uten at nordmannen kjøpte med seg noen ting.

Områdene vi dro gjennom denne gangen ligger noe lavere ennCuenca. Grønne og frodige hele året. Her dyrker de på harde livet, blant annet plenty med tomater i gedigne drivhus. Ecuador eksporterer masser av frukt, nøtter, grønnsaker og blomster – ja, til og med blomster til blomsterlandet Nederland! Men først og fremst er Ecuador et bananland. Bananene dyrkes mest på La Costa – dit jeg har store planer om å bevege meg om noen uker.

Mens vi snakker om eksport: Det er liten handel mellom Norge og Ecuador. Norge er ikke representert med noen bedrifter her, så langt jeg har forstått, men av den lille eksporten Norge har hit utgjør kunstgjødesel (Yara) den største biten. Vi eksporterer ellers maskiner, kjemikalier, telekommunikasjonsutstyr, plast og tekstiler. Ialt for 57 millioner kroner i 2008, forteller UDs landsider. Mens vi til Norge importerte herfra for 179 millioner i fjor  – en økning fra året før.

Hva skjer ellers her? Jo, amerikanernes planer om å opprette militærbaser i Columbia er det heteste stridstemaet akkurat nå. Da President Corerra tiltrådte i 2007 var noe av det første han foretok seg å legge ned amerikanernes ene base i Manta, ute på kysten. Nå har Obama alliert seg med president Uribe i Columbia, og har i første omgang planer om å bygge fire baser. Dette er både Ecuador og de aller fleste av de andre sør-amerikanske landene svaret uenig i, og protesterer for all verden. Begrunnelsen for baseetableringen skal være den tunge narkotrafikken, men de sør-amerikanske statslederene sier at dette skal de klare av med sjøl. Så slik står saken akkurat for øyeblikket.

Correa og sentrum-venstreregjeringen her har nok å holde fingrene i. Correa hånes daglig i mange av landets medier, som i stor grad er høyreorienterte. De samme kreftene er det vel som har gått i omfattende anti-Chavez-demonstrasjoner i det siste. Også her i Ecuador.

Correa anklager ellers en av de store TV-kanalene her, Teleamazonia,  for å ha formidlet opptak som er foretatt med hemmelige mikrofoner i presidentkontorene. Han vil rett og slett stenge hele kanalen, men jurister finleser lovene og mener han ikke kan gjøre noe så dramatisk.

Regjeringen lanserer for øvrig denne uka en analfabetiseringskampanje. Ifølge FN-tall kan 3 % av ecuadorianerne fortsatt ikke lese og skrive.

Jeg er ikke blant dem, men stanser for denne gang. Nå har jeg vært her i dette forunderlige og spennende landet i tre uker, og feirer nok med en tallerken potetsuppe!

 

PS: Stor sorg her etter at Ecuador tapte 0-2 i VM-kvalifiseringskampen mot Columbia. Ligger fortsatt på femteplass blant de ti i gruppa. Fire går direkte til VM. I øyeblikket er det Brasil, Chile, Paraguay og Argentina. Ecuador har ny kamp mot Bolivia om et par dager. Viva Ecuador!

 

Chao!

Hilsen Supperik

Cuenca 2. september 2009

I Ecuador vrimler det av fotomotiver, og noen av mine produkter har jeg nå fått lagt ut på disse sidene. Jeg skal si litt om de enkelte.

Hovedbildet på åpningssida er to curaneros, kvakksalverne på markedet midt i Cuenca. Hun i den røde hatten var det som slo meg med urter og spyttet sprit på magen min – uten at jeg fikk mer energi!

Avisdama mi sitter hver dag ved den store katedralen og selger bl.a. byens to store periodicas –  El Tiempo (tiempo = tid, tempo) og El Mercurio (mercurio = kvikksølv). Jeg føler at jeg nå har blitt så spanskkyndig at jeg ofte kjøper meg ei avis, setter meg på kafeteriaen og later som om jeg forstår alt! Det er jo et stykke fra sannheten – foreløpig.

Bildet på sida Om meg: Ja, det er Reiserik foran templet i Ingapirca. Beundringsverdig, 500 år gammel, ingeniørkunst som inkaene etterlot seg her nord for Cuenca.

De fire bildene på sida Om Ecuador:

Mannen med krusifikset fant jeg på torget i Canar – den merkelige byen med de merkelige menneskene.

På vei til Ingapirca påtraff vi denne helstekte grisen som ble bearbeidet her i veikanten. Hadde det norske mattilsynet vært her, hadde de stengt sjappa tvert. I bokstavelig talt grisete omgivelser og med en meget trafikkert vei to meter unna står denne familien og selger svor og kjøtt til forbipasserende hver dag. Svoren smakte fortreffelig, den, sammen med ei flaske Inca Cola.

Typisk Cajas – det store naturreservatet vest for Cuenca. Her gikk vi en firetimers tur i familievennlig terreng i 4000 meters høyde. Det er ca. 250 slike vann i Cajas, alle visstnok fulle av  trucha – ørret.

Naranjas! Naranjas! Kvinner og menn med trillebårer fulle av appelsiner – eller jordbær – er et dagligdags syn i Cuenca.

Nos vemos!

Hilsen Fotoerik

Cuenca 31. august 2009

Ut på tur, sjøl om det duskregner bittelitt. Været har slått om de siste dagene. Det er mye overskya, og vi fryser. Mi familia pakker seg inn og klager – frio, frio ... Men de har ikke en eneste varmeovn i huset. Slår av alle lys og sparer på strømmen.

Jeg vandrer ned til bussen en tidlig søndags morgen, og venter å finne byen helt tom. Men bare noen hundre meter fra huset «mitt» ligger ei kirke (byen er stappfull av iglesias) og denne er full av folk klokka halv åtte på morran. Samlet til morgenmesse. Kirka litt lenger ned i Gran Columbia er like full. Hedningen stikker hodet inn og misunner dem litt i fellesskapet!

– I Cuenca er det 93 % katolikker, sier Lucia, min beste temperaturmåler ned i det ecuadorianske samfunnet. Og legger til: – Og 93 % alkoholikere. Det første tallet er nok sikkert riktig, det andre kanskje litt tvilsomt. Jeg har ikke sett mer enn en par fulle folk på gata, men det er helt opplagt at det finnes et skjult Ecuador jeg ennå ikke har sett så mye til. Og når to tredeler lever i fattigdom er det vel kanskje ikke så mye å si på at de tyr til flaska ...

Avgang med minibuss klokka åtte. Vi drar nordover, og stopper i en liten by som heter Biblian, der det henger ei kirke langt opp i bergveggen. De brukte 50 år på å bygge den, og den stod ferdig for ca. 100 år siden. Et imponerende skue.

Mindre imponerende er det ikke da vi ankommer byen Canar, ca. 1,5 time fra Cuenca. Her holder canariene til, et av de over 20 ulike folkeslagene som er opprinnelige –indigenas. Bare kort vei fra storbyen Cuenca, men så fattigslige og gammelmodige, skye og litt triste. De vender ryggen til når vi skal ta bilder og glaner som om de omtrent ikke har sett folk i hele sitt arme liv. Her går de rundt med de karakteristiske, hvite, runde hattene sine. Jentene har to dusker hengende foran på hatten hvis de er ugifte, bak om de har gått inn i ekteskapet. Her møtes de en søndag og selger varene sine eller dyra sine som de har på småbrukene sine et sted i omegnen. Her sitter noen kjerringer og selger hjemmelaget brennevin som de har tømt over på gamle colaflasker! En underlig by, med utrolige, levde fjes som du har lyst til å forevige alle sammen.

Vårt endelig mål er Ingapirca. De som har vært i Maccu Piccu vil vel sit at Ingapirca ikke er noe å skrive hjem om. Jeg skriver hjem om Ingapirca. Dette er det største monumentet inkaene la igjen etter seg i den korte tida de var i Ecuador. De kom fra Peru til Ecuador rundt 1470 da de besiret canariene som hadde hersket her i noen tusen år. Så kom de fæle spanjolene utpå 1500-tallet og herset med inkane, bygget kirker på deres hellige steder og herjet fram til 1822, da Ecuador ble fritt. Ingapirca er et stort område som var et slags administrasjonssentrum for inkane langs hovedveien mellom Quito og Cuzco i Peru. Mange av murene og store deler av det flotte templet står igjen og er en turistmagnet. Utrolig hvordan de for 500 år siden klarte å få murblokkene til å bli limt sammen uten millimeters klaring. Utrolig ingeniørkunst, som er vel verdt et besøk.

Et annet fenomen fikk vi også bivåne på veien oppover. Midt inne mellom fattigdommen står det hundrevis, kanskje tusener, av nybygde, flotte eneboliger. Dette er hus som er bygget av utvandrete ecuadorianere, hovedsakelig bosatt i USA. Om de skal vise fram rikdommen sin eller om de faktisk har til hensikt å flytte hjem, vites ikke. Men omtrent hvert bidige hus står tomt, mens folk bor i elendige, nedfalne hus vegg i vegg. Et merkelig skue. Det er særlig fra områdene her i sør utvandringen har funnet sted, og det er tydelig at de har tjent gode penger der de har kommet.

Og ellers fikk jeg med meg min første fotballkamp her i Sør-Amerika lørdag kveld. Jeg gikk på stadion og bivånet det nye hjemmelaget mitt – Deportivo Cuenca, som møtte Macara fra nord. Begge lag på den nederste halvdelen i eliteserien her. Spillerne er jo veldig hurtige og ballsikre, og det er en fryd å se på. To røde kort til bortelaget og en utvist trener, en rekke gule og mange skader. Hjemmelaget hadde to mål i stanga. Kampen hadde alt, bortsett fra mål, men artig var det lell.

Det store laget her i Ecuador er La Liga fra Quito. De vant Copa Americana i fjor og spilte cupvinnercup med Man U i Tokio, der de tapte.

Ellers skal Ecuador ut i fire gjenstånde kvalifiseringskamper til VM snart. Fire lag i pulja går direkte til Sør-Afrika, og Ecuador ligger på femte. De har så avgjort sjansen til å kvalifisere seg. Viva Ecuador!

Skal vi satse på Norge – Ecuador i VM-finalen neste år?

 

Chao!

Hilsen Inkaerik

Cuenca 26. august 2009

Jeg bor litt i utkanten av sentrum og må vandre, med sekken på ryggen, nedover hovedgata Gran Columbia hver dag. Den er smal, og fortauene så smale at to personer har vansker med å passere hverandre. Noen steder er det ikke fortau i det hele tatt, og en blir presset ut i gata, der de blå bussene og gule drosjene passerer deg med centimeters klaring.

Butikkene ligger tett i tett nedover, inne i 2x2 meter store hull i veggene. Her er kopister, sjokoladebutikker, små kafeer som tilbyr en middag for et par dollars vegg i vegg med et sveiseverksted eller en kjøttbutikk. Nærmere sentrum kommer de finere butikkene med alt av moderne fotoutstyr, mobiler, hvitevarer, merkeklær. Her mangler egentlig ingen ting – for de som har penger.

Her går også de fargerike, barbeinte damene med hatter, fletter og side stakker og tilbyr appelsiner fra breddfulle trillebårer. Naranjos! Naranjos! I går møtte jeg et par karer med en gåseflokk vandrende på fortauet. De spurte om jeg ville kjøpe, og jeg var en stund i tvil ...

Det er de velkledde  menn og de fine bilene som preger sentrum, men på turen opp til Cajas sist helg kunne jeg observere en annen virkelighet: Fattigdommen. Folk i slitte og møkkete klær som fallbød godterier og drikke til forbipasserende biler og busser.

Husene langs veikanten manglet både dører og vinduer. Søppel og rot. Oppe i liene sliter småbønder på små åkerlapper. To tredeler av Ecuadors befolknings skal visstnok leve under fattigdomsgrensa. Snittlønna ligger på et par hundre dollars i måneden, ei lønn den sittende, venstreorienterte regjeringa har lovet å øke til 320. Det er lang vei fram  for økonomien er vanskelig og folk emigrerer fortsatt. Det sies at tre millioner har forlatt Ecuador de siste par tiårene – svært mange til USA og Spania.

Regjeringa og president Rafael Correa har altså en formidabel jobb å gjøre. Correa ble gjenvalgt tidligere i år og sitter trygt. En svak opposisjon mener han lefler for mye med Venezuelas Chavez, Morales i Bolivia og med Cuba. Men Correa er populær i befolkningen, og får til mye. Dagens slarv er at han har vært på et ukelangt opphold på Cuba for å få behandlet sitt vonde kne ...

Jeg går i sentrum og savner kaffebarer og uterestauranter. Alt er innendørs her, og jeg kunne ha tenkt meg en kald cerveza utendørs i den gode sommervarmen. Jeg får nøye med meg den velsmakende  juicen til vertinne Maja. Hver dag noe nytt – sitron, appelsin, tomat. I går vartet hun opp med en juice laget av flere typer blomster. Blomsterjuice.

¡El jugo esta muy bien!

Ha en blomstrende dag!

Hilsen Cuencaerik

Cuenca 23. august 2009

Rusla rundt i Cuenca sentrum i ettermiddag, søndag. Kostet på meg en kaffe, ei kake og en cola, alt for den nette sum av vel 3 dollar (Ecuador bruker amerikanske dollar siden 2001). Det er latterlig hvor billig det er her. Jeg kan få en brukbar middag for et par dollar.

Cuenca sentrum er vakker – og rein. Til og med på en søndags ettermiddag går det en gjeng kvinnelige uniformerte rundt med feiekosten. Det er gullende reint til enhver tid på Caldera-plassen, den sentrale parken i sentrum. Et svært koselig sted å sitte og betrakte ecuadorianerne. De går rundt, små og blide, og lar seg gjerne lokke av skopussere og fotografer som tilbyr sine tjenester – hver dag. Har ikke sett en sur ecuadorianer siden jeg kom. Jeg føler meg veldig velkommen. Bare noen få hvite turister å se her byen. Men Cuenca kan absolutt anbefales som turistmål.

Det kan Cajas nasjonalpark også, som jeg besøkte i går. Den ligger en times tid fra byen, med høyder på over 4100 meter. Like nedenfor der startet vi – ti vandrere fra ulike land – sammen med guiden vår på det som skulle bli en fire timers vandring. Guiden Pablo tok nemlig feil av stien. Vi måtte klatre i bratte heng i jungelaktig terreng for å komme på rett kurs igjen. Dønn slitne, men lykkelige, kunne vi avslutte dagen med en ørretmiddag. Cajas har over 250 fiskevann, og det skal være ørret i alle – sier nå i  hvert fall ecuadorianerne. Neste gang skal jeg ta med fiskestanga.

Ørretmiddag var en flott avveksling fra en ganske kjedelig hverdagskost. Suppe i alle varianter kommer på bordet til frokost, lunsj og middag. (Lunsj er hovedmåltidet her, ca. kl. 13,00.) Frokost består som oftest at et slags brød – pan, som ikke er brød, men en slags luftig bolle. Sammen med en kopp kaffe, som slett ikke er kaffe. Her putter man kaffe, mjølk og sukker oppi en kjele og koker det sammen. Kalvedrikk, synes nå jeg, men man venner seg til alt.

Til middag er det gjerne potetsuppe og alltid ris – arroz – eller pasta, eller som i dag: spagetti. Kveldsmaten i sjutida er også tynne saker: Kaffe igjen, gjerne sammen med – ja, suppe. Beltespenna mi er nå inne på innerste hakket.

Ellers var jeg nede på torget hos en gjeng curanderas – kvakksalvere – her om dagen. Det er kvinner i sine typiske panamahatter eller ulluer som kurerer og forebygger. Jeg ble tilbudt økt energi, og det takket jeg selvfølgelig ja til. Satte meg på en stol mens dama stakk en kvast med ulike urter opp i nesa på meg. Luktet sterkt og sunt. Så harvet hun opp kvasten og kastet støvet over hele meg før hun slo meg over hele kroppen noen minutter med den samme kvasten. Etterpå tok hun et egg, med skallet på, og dro over bein, armer, nakke og hår. Ikke ferdig med det: For så heller heksa i seg en munnfull sprit, drar opp T-skjorta mi og spytter spriten over magen på meg. Etterpå en dusj på ryggen og nakken. Det luktet helt jævli.

Etter å ha tegnet en sotflekk på magen og panna – som visstnok skal holde unna onde ånder – sjekker hun «helsetemperaturen»: Hun tømmer en eggeplomme i en plastpose, som hun studerer veldig nøye. Hun får visstnok øye  på en flekk, som kan tyde på helseproblemer. Hva disse bestod i, fikk jeg ikke vite.

Jeg følte vel ikke akkurat at jeg bobla ev energi etterpå, men hvor mye energipåfyll kan en forvente for to dollars?

God helse!

Hilsen Reiserik

Cuenca, 20. august 2009

Hva slags sted er det jeg har havnet, tenkte den villfarne nordmannen. Flyet hadde tatt opp fra havet og Guayaquil opp til 2500 meters høyde. Landskapet nesten litt sånn indre østlandsk med husene spredt utover mellom fjellknausene.

 

LAN-flyet lander midt mellom fattigslige hus, nesten midt i byen. Etter åtte timers venting i Guayaquil og 36 timers samlet reise er det i hvert fall godt å komme fram. Dette er altså Cuenca, Ecuadors tredje største by, med et innbyggertall omtrent som Oslos.

Jeg skal snart erfare at byen er både stor og vakker. Remigio fra Simon Bolivar-skolen bringer meg i sikkerhet hos vertsfamilien inne i byen, der jeg skal bo og spise de to første ukene. Familien Romero Aguerre  viser seg å være en utrolig imøtekommende og hyggelig firegenerasjoners middelklassefamilie. Øverst ved bordet troner Maria på 87. Hun bor sammen med sin datter, også Maria. Det samme de to barna hennes, Veronica og Gustavo, som til sammen har fire gutter mellom fire og ti. Noen fedre og mødre mangler her, men jeg har ikke helt fått meg til å spørre hvor de er.

Så vi er altså en solid gjeng på ni rundt matbordet. Den eneste engelskspråklige er arkitektstudenten Gustavo, så han funker som tolk når han er hjemme. Ellers får jeg og Maria d.y. oss en god prat på spansk innimellom ved hjelp av Kunnskapsforlagets spanske lommeordbok. Hun peker og forteller, og jeg slår tålmodig opp. Det går litt seint på den måten, men jeg lærer!

– Det kommer litt poco a poco, sier Maria – litt om litt.  Og det gjør det jo.

Ecuadorianerne er utrolig dårlige i engelsk, så her tvinges man til spansken. Bra for meg, som skal gjennom 80 spansktimer på fire uker på Simon Bolivar-skolen, som samler folk fra hele verden. Lille, vakre Lucia er plukket ut som min privatlærer. Gleden er på min side. Lucia er en dyktig pedagog, sjøl om hun når meg til midjen. En-til-en-undervisning er effektivt, her nytter det ikke å snike seg unna på bakerste pult. Vi sitter på skolen og snakker og skriver på tavla. Eller vi rusler rundt i byen, peker og gestikulerer. Learning by doing.

De første dagene har jeg bare møtt smilende fjes og et hav av små innbyggere i panamahatter. Jeg rager et hode eller så over de fleste, bra for sjøltilliten. Cuenca er en slags kulturell hovedstad i Ecuador. Spanjolene etterlot seg mye elendighet, men også en rekke kirker og andre praktbygg, som er satt bra i stand her oppe i fjellheimen. Så står da også byen på FNs liste over verneverdige byer.

Ecuador har slitt med stor utflytting gjennom mange år, mest på 80-tallet. Men tilbakeføring av penger fra utflytterne og det faktum at mange har kommet tilbake og startet småbusiness, gjør at i hvert fall denne byen er relativt velstående. Det er faktisk ikke snakk om noen reell slum her, blir jeg fortalt. Tiggere har jeg bare sett et par av, det er flere i Oslo. Jeg føler meg ganske trygg der jeg spaserer i gatene. Men jeg holder godt  på kamera og mobil.

Jeg kjenner at jeg er i et høyere luftlag enn det jeg er vant til. Sover dårlig og har mye hodepine. Høydesyke er et vekjent fenomen, men skal forsvinne etter noen dager. Så summa summarum er jeg ved godt mot – foreløpig. Men ennå er det over to måneder til jeg skal tibake over dammen. Det kommer nok til å bli mange tunge stunda, trur æ at æ får ...

Nos vemos.

Reiserik