Ragnhild Winsvold

Om meg

About me

Siden 1973 har jeg hatt mitt virke og verksted i Ski, en liten by 25km.syd for Oslo. Her arbeider jeg daglig i gode, landlige omgivelser.

Min egen drivkraft gjennom mange år er kjærligheten til leire, dens formingsmuligheter og muligheter for overflatebehandling som til sammen berører både skulpturell problematikk og tegning . Jeg arbeider i perioder innenfor det rent dekorative område løsrevet fra innhold, men finner en egen utfordring å gå inn i det konseptuelle arbeidet. Jeg velger gjerne å kalle disse arbeidene for ”ladede objekter”.

Jeg er opptatt av ideer som tid, historie, det mentale menneske og det kollektive minnelandskap. Jeg forsøker å bringe noe fra dette feltet til keramiske uttrykk og ved hjelp av form og overflate komme i stille dialog med tilskuer. For meg er selve prossessen en evig forskning i forhold til et materiale og på hva som er mulig innenfor begrensninger.

I de siste 15 årene har jeg hovedsakelig arbeidet med rakubrendte arbeider. Jeg finner denne metoden spennende fordi den åpner for helt unike nyanser og tilstedeværelsen av det uforutsette. Det kaller jeg det medskapende øyeblikk. Metoden krever en helt spesiell oppmerksomhet i brenneprossessen, som er helt avgjørende i forhold til det ferdige resultat. Se nedenfor for informasjon om rakuteknikken.

Since 1973 I have had my workshop in Ski, a small town 25 km. south of Oslo, surrounded by a quiet landscape.

My strongest motivation for working in clay is the love for this material, the plastic potential to create a form by your own hands and the possibility of surface treatment. This process deals with both sculptural ideas as well as drawings. Since clay has to go through a fireing and glazing process it has it own limits compared with other arts , but also its unique possibilities and expressions. The process is dependent on experience over a long time to achieve a personal result. The last 15 years I have most of all been working with conseptual work.

I am interested in ideas, such as time, history, the complexity of the human mind as well as the collective unconscious. In my work I try to express something from this field and hope to communicate with the viewer in this silent language. I also like to work with purely decorative forms with no other intention as to please the eye. From 1975-1990 I mainly worked with stoneware.

In 1988 I came in touch with the Rakutechnique and has worked with it ever since. I look upon it as a never ending research in what is possible within limits. Working with Raku is a refreshing outdooractivity where you are close to the 4 elements, earth, wind, fire and water, and all this elements are co-creators. This technique has its origin from Japan in the 1600 century, was connected with teaceremonies and Zenculture. Today it is appreciated and practised all over the world in different ways free from its origin. There are written many books on this special cramic matter.

Kunstkritikk

Separatutstilling Rauland Kunstforening, ”Ode til Røttene”, høst 2011.

Lukkede former
Hele annen etasje er viet Ragnhild Winsvolds raku-arbeider. Keramikeren jobber mye med transformeringer i naturen og flere av verkene innehar en avventende stillhet. De organiske formene er vagt antydende, og med verktitler som Noe overlates mye av fortolkningen til betrakteren.
Det håndverksmessige står ikke tilbake for konseptet i arbeidene Winsvold karakteriserer som ”ladede objekter”. I Kokonger finnes presise perforeringer som danner mønster og dybde i flaten, metalltråd er benyttet som både teknisk materiale og dekor for å oppnå den ønskede skulpturelle utformingen. Den syr sammen materialet og forsegler den lukkede formen.
Ved å studere flatene oppdages også fargespillet i flatene og krakkeleringen i lakken.
Selv om rakubrenning etter sigende er krevende og aldri tillater kunstneren å ha full kontroll over prosessen, fremstår Ragnhild Winsvold sine arbeider som oppsiktsvekkende kontrollerte og gjennomarbeidet.

Gunhild Horgmo
gunnhild.horgmo@kunsttekst.no

Om Rakuteknikken

Den oppsto i Japan på 1500-tallet i forbindelse med Japanernes dyrking av zenkulturen og dens teseremonier. Drikkebollen skulle være håndlaget,gjerne grov og uregelmessig med solid fot og minne om det naturskapte som er så underliggende i zen-tankegangen. Mennesket skulle meditere over naturens iboenhet.
På den tiden var det løvtynne og forfinede porselenet høyt utviklet og denne keramiske fremstillingsmåte og tankegang var et klart brudd på det eksisterende. Denne metode gikk i arv i familien Raku, derav navnet, helt frem til det 20de århundre.
En av Englands mest profilerte keramikere, David Leach, oppholdt seg på 1920 –tallet i Japan og ble fasinert av denne teknikken. Han tok ideen med seg tilbake til Europa og introduserte den der. Siden den gang har metoden spredd seg verden over blant keramikere og har særlig vært dyrket i U.S.A. Det er også skrevet flere bøker om nettopp dette temaet og i dag fremstilles det uavhengig fra det opprinnelige.
Leiren må være av en grov beskaffenhet for å tåle den røffe behandlingen. Den forbrennes vanligvis på normal måte, for deretter å glaseres/overflatebehandles på sin egen måte. Brenningen foregår utendørs i en liten Rakuovn og brennes rask med gassbrennere opp til 900/1000C. Dette tar i underkant av en time avhengig av ovnens str. og innhold, hvilket er unormalt raskt i forhold til vanlig brennemetode. På topptemperatur blir ovnen åpnet og ved hjelp av lange tenger blir gjenstandene løftet over i bøtter som inneholder sagflis eller annet brennbart materiale. Dette tar straks fyr, bøttene blir lukket og en kraftig røkutvikling oppstår. Dette kalles reduksjonsprossess. Mangel på oksygen og overskudd av karbon påvirker her overflaten. Glasurer krakelerer, metalliske oksyder kan endre farge og selve godset endrer farge fra gråtoner til sort . . Her oppstår det uforutsigbare som ved erfaring til en viss grad kan forventes. Deretter skrubbes gjenstandene rene.Sprekkdannelser p.g.a. den sjokkartede behandlingen er ikke unormalt og må nøye vurderes om det kan gå igjennom. Å arbeide med denne brennemetoden er en tilstand med en spesiell tilstedeværelse, siden alt virker inn på det endelige uttrykk, selv vind og vær og fremforalt tid. Hos meg er derfor Zentankegang høyst tilstede.