Fridtjof Nansen døde i mai 1930, på et tidspunkt da Hitler ålte seg mot makt i Tyskland, og Quisling lå i startgropene her hjemme. Enkelte har hevdet at Nansen var heldig som døde før det var for sent, av frykt for at vår store landsmann ellers skulle fare vill i et brunsjattert landskap. De har påberopt seg hans sentrale plass i Fedrelandslaget og hans politkerforakt som begrunnelse for en slik engstelse. I en engasjerende bok om Nansen, ”Bare én vilje”, går ikke Per Egil Hegge av veien for å drøfte problemstillingen. Han gjør det for desto sterkere å kunne avvise den.
1920-årenes Norge ble preget av nærmest hjelpeløse mindretallsregjeringer, der Høyre og Venstre skiftet om å ha statsministeren. Nansen hadde liten sans for gatenivået som element i den politiske prosess, og hans gamle forkjærlighet for det elitistiske system, der de som kunne mest også styrte best, ble styrket i disse årene. Strabasene i hans unge liv, enten det var vitenskapsmannens endeløse titting i mikroskopet, eller den oppdagelsesreisendes kamp mot polarisen, hadde lært ham at uten vilje fantes heller ingen seier. Slik måtte det være med Norge også: Uten vilje blant politikerne og det oppflisede partisystem de representerte ville landet spille fallitt. Men den retten han selv tiltok seg for å kritisere systemet måtte også gjelde for andre. ”Han var forbilledlig kompromissløs når han la avstand til alt som smakte av diktatur og meningsundertrykkelse,” skriver Hegge.
Samtidig stod Nansen i sitt livs kamp, ikke for å overleve i polarisen denne gang, men for å skape anstendige kår for mennesker den første verdenskrig hadde støtt ut i det ytterste mørke. Gjennom innsatsen for Europas flyktninger og Russlands sultende millioner utviklet han et syn på spørsmålet om menneskelige rettigheter som ville ha forbudt ham å legge ut på en ekspedisjon i nasjonalsosialismens tåkeheim. Nansen ville gjøre nestekjærlighet til realpolitikk, en bortimot formastelig tanke i det internasjonale samfunn den gang, og selvfølgelig absurd i Hitlers Europa. Ja, det er så man kan bite seg i tungen den dag i dag, for hvor langt har vi egentlig kommet når det gjelder å gjennomføre hans visjoner om nestekjærlighet?
Straks før han i 1888 la ut på sin legendariske skitur over Grønland, hadde Nansen tatt doktorgraden i zoologi. Han var således for naturvitenskapsmann å regne. Men, som Hegge skriver, alt på Grønland begynte han sin løpebane som etnolog. I så måte minner han om en senere ”yrkesbror”, om Thor Heyerdahl, som også var zoolog, men som i møte med et naturfolk i Stillehavet skulle komme til å fatte større interesse for mennesket enn for dyr.
Nansen og hans kamerater kom for sent ned fra Grønlands innlandsis til å rekke siste skipsleilighet hjem det året. De måtte overvintre. Hegge går ikke særlig inn på det, men jeg tror dette oppholdet blant den grønlandske urbefolkningen har vært helt avgjørende for hans senere utvikling som humanist. Alt den gangen forutså Nansen den vanskjebne som ventet den grønlandske eskimo. I forordet til boken ”Eskimoliv” føler han ”sorg over et synkende folk, som kanskje ikke staar til at redde, da det allerede er stukket af vor civilisations giftige braad
Et solid understatement, da, når Hegge forteller at Grønlands apostel, landsmannen Hans Egede, ikke hørte til Nansens helter.
”Bare én vilje” gis ut i J.M. Stenersens serie av praktbøker om de store norske oppdagere. Per Egil Hegge har tidligere skrevet om Otto Sverdrup, skipperen på ”Fram”, og spranget over til Nansen kommer som en naturlig oppfølging. Ellers foreligger bøker om Thor Heyerdahl og Helge Ingstad.
Bøkene tar ikke sikte på å fremstå som fullendte verk om de personer som behandles, de er derfor ikke biografier i ordets egentlige mening. Siktemålet er snarere å gi et lettfattelig, men likevel utfyllende bilde av våre oppdagere, eller et portrett om man vil. Det understrekes ikke minst av det rike og ofte originale illustrasjonsmaterialet forlaget har utstyrt bøkene med – foruten teksten, vil leseren ha stor glede av bare å sitte og bla i dem.
Det betyr ikke at Per Egil Hegge stod overfor noen lett oppgave da han gav seg i kast med boken om Fridtjof Nansen. Han skriver innledningsvis: ”Hvis man ikke har tenkt å skrive et halvt snes bind, må en biografi om Fridtjof Nansen i første rekke bli et spørsmål om hva som skal utelates.”
Hegge har i så måte gjort et hovedvalg, som etter mitt skjønn er klokt. Han skriver om bragdene i isen, men han legger større vekt på samfunnsmennesket Nansen, enten han opptrådte som vitenskapsmann, tidvis politiker, internasjonal sendemann eller humanist. Han dveler også ved ektemannen og det sterke, men også anstrengte forholdet til ektefellen Eva. Men når Hegge nå en gang skriver om hans kvinnehistorier, hvorfor nevner han ikke de nære bånd han knyttet til Kathleen Scott mens ektemannen Robert sloss mot Amundsen i kampen om Sydpolen? Er det fordi Hegge ikke tror på historien?
Men selv om jeg liker Hegges hovedvalg, savner jeg to analyser fordi jeg tror de er viktige for forståelsen av viktige karaktertrekk hos Nansen. For det første, hva var det som fikk Nansen til å forlate ”Fram”? Drømmen om Nordpolen – eller lengselen etter Eva? Eller sagt på en annen måte: Var det ikke mangelen på både tålmodighet, og for en gangs skyld også på vilje til å utstå ensomheten, som til slutt drev ham fra borde, snarere enn Nordpolen, som han på grunn av polhavets uregjerlige is og den knappe tid han hadde til rådighet måtte forstå bare var en utopisk drøm?
For det andre, med Hegges eggende evne til å brette ut en konflikt, skulle jeg gjerne lest en skildring av forholdet mellom Nansen og Roald Amundsen. Det utviklet seg fra varme via slaps til permafrost, som endte med at Nansen på en lite humanitær måte pisket Sydpolens erobrer om bord i ”Maud” og ut på Polhavet, et hav så djevelsk at han etter hjemkomsten fra isvandringen med Hjalmar Johansen hadde sverget på at han aldri skulle vende tilbake til. Og der, dypest sett, ligger vel også forklaringen på at det aldri ble noe av den ekspedisjon til Sydpolen han hadde fablet om. Etter 860 14’ hadde Nansen fått nok av is og kulde; og heldigvis, må vi vel kunne si, sett i lys av alt det fantastiske han fikk tid til å utrette i steden.
Hegges penn flyter som vanlig lett, og han har gitt stoffet en både effektiv og oversiktig form. Men i blant faller han for fristelsen til å la sin assosiasjonsrike tankeflukt ende i nokså formålsløse digresjoner. På side 144 omtaler han et fengsel nord for Helsingør, der det etter første verdenskrig satt russiske krigsfanger, og hvorfor må vi vite at dette fengslet i dag huser promillekjørere og folk som har begått ”kommafeil”?
Men kjenner jeg Hegge rett, liker han det nok dårligere at han i en bildetekst på side 60 har latt polarhistoriens mest kjente kokk, Adolf Henrik Lindstrøm, være en del av mannskapet på Nansens ”Fram”. Hans inntreden på den islagte arena lå ennå noen år fram i tid.