Ikke langt fra Brisbane ligger en by som heter Ipswich. I denne byen bodde en kvinne som levde av å selge fish and chips.

Hun la sin sjel i arbeidet, og folk flokket seg om det lille butikklokalet hennes. Men så skjedde det noe. Hun fikk konkurranse. Når kundene kom, kjente de ikke bare lukten av fisk stekt i smult. Fra nabobutikken nådde duften av fremmedartet krydder dem. Da de skulle se etter, så de at det sto asiater bak disken. Kanskje nølte de først, de var jo kommet for å spise det de var vant til. Men nysgjerrigheten må ha tatt overhånd, for en vakker dag dristet de første seg inn til asiatene for å smake på det de hadde i grytene. Og sannelig, det må ha smakt godt, for neste gang de kom for å spise, gikk de forbi damen med fisken.
Ikke til å undres over, kanskje, at hun etterhvert ble arg. Her gjorde hun seg all mulig flid med å tilberede selve nasjonalretten, og så gikk flere og flere av hennes kunder og spiste nudler!
En dag hun var riktig sint, gikk hun ut på gaten og skrek: "Hjelp, vi blir oversvømmet av asiater!"
Replikken førte henne rett inn i den australske nasjonalforsamlingen. Året var 1996. På forbløffende vis hadde Pauline Hansson, en røst fra folkedypet, blåst liv i en drøm de fleste trodde var avgått ved døden - drømmen om Det hvite Australia.
Siden har hun vært frontfigur i et politisk parti som kaller seg One Nation. Partiets budskap er nei til innvandring, om ikke for alle, så for dem med annen hudfarge enn den europeiske. For selv om alle mennesker i prinsippet er like, også i dagens Australia, er noen likere enn andre. Og basisk sett er det denne orwellske tankegang som ligger til grunn for at landets konservative statsminister John Howard nekter å la de skipbrudne båtflyktningene forlate "Tampa".
For å unngå en konfrontasjon med Pauline Hansson og hennes skare tar han sjansen på en konfrontasjon med verdensopinionen. Det hadde han ikke våget om han ikke visste at drømmen om Det hvite Australia fortsatt har dype røtter i nasjonen, særlig blant de eldre av britisk herkomst. De husker fortsatt, ofte med stolthet, den offisielle politikken som gikk under navnet The White Australian Policy. Den oppsto allerede i 1860-årene og ble ikke begravet før hundre år senere, da den australske urbefolkningen - aboriginene - omsider fikk statsborgerlige rettigheter.
De første briter kom til Australia på slutten av 1700-tallet. De dro ikke frivillig, men ble sendt ut som fanger, etter å ha mottatt dommer for kriminell virksomhet i hjemlandet. Kolonien hadde det vanskelig de første årene, men langsomt klarte fangene å bygge en stat. Deres selvbevissthet vokste, og etterhvert som flere og flere sonet sine straffer og ble frie menn og kvinner, ville de ikke lenger finne seg i å være dumpingplass for det som gikk under betegnelsen Englands kriminelle klasse. Rundt 1850 gikk det mot slutten av fangetransportene. Samtidig ble det funnet gull i Australia, og et nytt rop om rikdom gikk over verden. Som under gullrushet i California noen år tidligere strømmet tusenvis av håpefulle til de australske gullfeltene i New South Wales og Victoria. Særlig fant mange kinesere veien.
Til å begynne med var det ingen som tok særlig notis av Østens sønner. Men de var iherdige, og fant ofte mer gull enn europeerne. Sjalusien fikk næring, og da gullrushet nokså snart gikk mot slutten, fikk kineserne skylden for det meste av det som gikk galt. Det kom til opptøyer og slagsmål. De hvite fikk angst og vedtok de første forbud mot kinesisk innvandring. The White Australia Policyhadde fått sin spede start.
Inntil 1901 besto Australia av flere mer eller mindre selvstyrte kolonier. Det året vedtok utsendinger fra New South Wales, Victoria, Queensland, South Australia, Tasmania og Western Australia å gå sammen i en union. Noe av det første de gjorde, var å samordne sin immigrasjonspolitikk. Siktemålet var ikke lenger bare å stenge kineserne og enkelte innvandrede grupper fra Stillehavsøyene ute. Heretter skulle i praksis ingen uten britisk bakgrunn få opphold i Australia. Den hvite Australia-politikken fikk sin endelige form, og skulle i sin tur bli en viktig inspirasjonskilde for dem som bygget den sørafrikanske apartheid-staten.
Denne politikken hadde uten tvil rasistisk utspring. Gjennom sin behandling av den australske urbefolkningen hadde de britiske kolonistene fra første stund vist hva de tenkte om mennesker de mente var laverestående enn dem selv. Og aboriginene var ikke bare laverestående, de ble definert som en del av dyreriket. Selve det land de hadde bebodd i 40 000 år, erklærte britene for terra nullus, eller ubebodd jord.
Da Darwin midt på 1800-tallet lanserte sin lære om at det bare er de sterkeste som overlever, betraktet de europeiske australierne den som en gave. Siden de ikke var i tvil om at de selv var de sterkeste, innebar det at aboriginene ville dø ut av seg selv, og skulle det mot formodning ta litt tid, kunne de kanskje hjelpes litt på veien. På Tasmania drepte kolonistene den siste aborigin i 1876.
Regelrett å utrydde hele urbefolkningen ble likevel for hard kost, og etterhvert slo britene inn på en assimileringspolitikk. Ved å oppdra aboriginene som hvite, ville de kanskje lære å oppføre seg som folk, og for å få det til, begynte landets myndigheter å kidnappe urbefolkningens barn, også det en viktig del av Det hvite Australias politikk.
Bakgrunnen for The White Policy Of Australiahar ikke bare med rasisme å gjøre. Mye av forklaringen må også søkes i kulturelle fenomener. Da britene landet i Australia, var det ikke mulig å komme lenger vekk fra moderlandet. Et seilskip brukte seks måneder en vei, og selv med dampskip og Suez-kanal tok reisen lang tid. Derfor ble det av avgjørende viktighet å bevare det genuint britiske, alt fra Den engelske kirke til salt flesk til yorkshire-pudding til fish and chips til, ja, selve monarken i Buckingham Palace. Alt som kunne virke forstyrrende inn på vedlikeholdet av slike forbindelseslinjer til hjemlandet, måtte holdes på avstand, ved hjelp av barrièrer om nødvendig.
Det skulle komme et sjokk til: I 1942 bombarderte japanske fly den nordaustralske byen Darwin. 240 mennesker ble drept. En idyll var over. Angrepet viste hvor sårbart landet kunne være, ikke bare mot påvirkning fra innvandrere, men også mot militære angrep fra landene i deres egen region. Australiernes svar var å slutte rekkene enda tettere mot omverdenen.
Her ligger også noe av forklaringen på den identitetskrise australierne i dag føler: Er de europeere, eller er de asiater?
Det er ingen tvil om at australiere flest først og fremst betrakter seg som en vestlig nasjon. De ønsker å være medlemmer av det de oppfatter som det beste selskap, ikke det nest beste, som det asiatiske.
Det er slike strenger statsminister John Howard i dag spiller på i sin kamp om velgernes gunst, og som plutselig, og tilsynelatende helt umotivert, kan skape situasjoner som den det norske skipet "Tampa" nå har havnet i.
Det er synd. Den goodwill sommerlekene i Sydney skapte for Australia, og som førte dem lenger på veien mot det gode selskap enn de hadde våget å håpe på, har landets statsminister klart å rive ned på noen dager. Om ikke hans egen befolkning korrigerer ham, blir Australia stående i den internasjonale skammekrok for lang tid fremover.