Jeg har lagt ut enda ett til kapittel i serien.

Og her kan du lese historien om da jeg "smelte til" min lille baby på 4 mnd.!

Men aller først denne her:



4 I Fryseboksen og En Kule

1 Bakgrunn for saken. 2 Sykdoms-fobi. 3 Kvinneklinikken. 4 Anne Karin Eide. 5 John Gray. 6 Kari Øvreeidet. 7 Fantasier. 8 Psykologier. 9 En kule. 10 Fryseboksen. 11 Overlagt drap. 12 Kvinner. 13 Gjeldsmillionær. 14 Boligkontoret. 15 Renate Jaunsen. 16 Grete Stemre. 17 Bjørg Mjeldheim. 18 Hjelpen er underveis? 19 Upartisk? 20 Digresjoner, 20.07.07.



5. SYKDOMS-FOBI. Det må være en menneskerett å være syk på en slik måte at du kan ha litt glede av det, Halfdan Sivertsen. Da Mats var 2 uker, skjedde det noe merkelig. Jeg hadde besøk, men jeg klarer bare ikke å huske hvem som var der hos meg akkurat da. Det er visket ut av hukommelsen min for alltid. For, når folk stakk innom, benyttet jeg meg alltid av anledningen til å pile ut i vaskekjelleren, som lå i bakgården. Fordi at jeg ikke ville at Mats skulle ligge alene igjen med, du vet, rottene.

Den dagen ventet jeg som vanlig på at sentrifugen skulle vri klærne i den halvautomatiske maskinen – men plutselig så mistet jeg synet på venstre øye. I tillegg ble jeg fullstendig lam i den venstre armen. Jeg fikk hetta og svetten begynte å sile. Min første tanke var "oisann, der kom dryppet". Det skremte vettet av meg, og jeg var sjeleglad for at det satt voksne folk i stuen. Ettersom jeg skjønte at jeg fremdeles var i live, fortsatte jeg med mitt gjøremål for å få blodsirkulasjonen i gang og hendelsen på avstand. I speilet på wc, sjekket jeg ut at allting var i orden - med det ene øyet som fremdeles virket. Da jeg gikk inn i stuen, latet jeg som om "ingenting spesielt" hadde hendt, for jeg ville ikke uro den andre. Jeg sa ingenting. Etter en halvtimes tid gikk lammelsen over av seg selv og jeg fikk synet tilbake.

Det var en uhyggelig opplevelse. Og jeg gikk rundt og engstet livet av meg for at det skulle skje igjen, hvis jeg var alene. Det som bekymret meg aller mest, var det faktum at jeg var alene med en liten baby! Tenk om jeg svimte av når Mats lå på stellebordet? Eller mens jeg lagde middag?

Dessuten så hadde jeg ikke tid til å være syk, jeg hadde en liten baby å ta meg av. Og jeg var "syk" nok som det var, med det ufrivillige keisersnittet som jeg hadde pådratt meg, så jeg skulle jo holde meg i ro i 6 uker. -Jøss, går det ann da? Når man er alene med 2 barn og en hund? Jeg vet at jeg kan være passelig dum når det gjelder meg selv. Men, jeg må lide av sykdoms-fortrengelse, eller hva det nå kan hete på psykologi-språket. Og det er stort sett det eneste som "plager meg til stadighet?"

3. KVINNEKLINIKKEN, 8. AUGUST -12. AUGUST 1998. Man kan bare lege andres sår hvis man selv har noen, Carl Gustav Jung. Noen få dager etter det innbilte hjerneslaget, fikk jeg brystbetennelse. Jeg ringte til helsesøster og fikk gode råd: Amm i vei. For 10 år siden fikk jeg beskjed om å tømme ett og ett bryst av gangen for melk. I dag, skal barnet amme litt av begge brystene ved måltidet. Tidene forandrer seg - hele tiden. Jeg var på bedringens vei, da jeg ”innbilte” meg at jeg begynte å få influensa. Jeg fikk høy feber og nærmet meg den mannlige varianten; koma. Det verket i armer og bein. Den natten fikk jeg feberkrampe. Heldigvis så hjalp Andreas meg. Han liker at jeg forteller ham om hvor flink han var "den gangen". Det er nemlig ikke noe som han gjør til daglig. –Eller kaller man dette også for å gi barnet voksenroller? Når han bare hjalp til i 2 dager? Men, jeg var i en ekstremt vanskelig situasjon, som bare forverret seg. Jeg var lam fra halsen og ned. Og jeg måtte ha hjelp. Så husker jeg at hjemmehjelpen min den gang, Aija Eimane fra Latvia, sendte bud etter hjelp. Det var slik jeg kom i kontakt med Anne Karin Eide, psykiatrisk vernepleier.

Så husker jeg ikke stort mer, det ligger i tåke for meg, men jeg havnet ihvert fall på kvinneklinikken fordi at legene fryktet at min tilstand skyldes komplikasjoner i forbindelse med keisersnittet, derfor sendte de meg videre til Kvinneklinikken. Men, jeg husker utmerket godt, sikkert da jeg var på bedringens vei, at en sykepleier var usedvanlig pågående når det gjaldt Mats, som var med, og hun skremte meg. Heldigvis så ble jeg fort bra igjen etter et par dager. Uten medisinering.

4. ANNE KARIN EIDE, PSYKIATRISK VERNEPLEIER. Gud skapte mannen før kvinnen. Det er som når jeg skriver. Jeg lager først en kladd, -Karen Blixen. Anne Karin Eide sa til meg at ordene var tatt ut av sin rette sammenheng da jeg viste henne den sakkyndige vurderingen. Uansett så bruker psykologen hennes rapport mot meg, for å trekke mine evner som mor i tvil. Og jeg vil kalle dette for misbruk av fortrolige dokumenter. Hvordan skal kvinner som er i en nødssituasjon få tillit til det offentlige hjelpeapparatet - når vi opplever at de offentlige tjenestene som myndighetene tilbyr oss, plutselig, en vakker dag - blir brukt imot oss?

For å få de ansatte på barnevernet til ta meg på alvor, foreslo Anne Karin Eide at vi kunne presse på dem til fortgang - ved å sende dem en skriftelig rapport om min skrale livssituasjon. I den sakkyndige vurderingen, gir denne anmodningen vår / min leseren et helt annet inntrykk. Man kan tro at Anne Karin Eide beklager seg over meg, og ikke de umenneskelige kårene som jeg levde under. Eller kan det være at jeg har misforstått noe?

Denne "bekymringsmeldingen" komponerte vi i hvert fall i felleskap, og det var et rop om hjelp. "Bekymringsmeldingen" beskriver nøyaktig de kummerlige forholdene som jeg og min lille baby på 5 mnd. levde under. Og slik lever altså de fattigste - i ett av verdens rikeste land. Og her har jeg et spørsmål til deg: Hvordan kan vi, -nordmenn, være så arrogante og tro at vi er best skikket til å "ta oss av" fattige folk i andre land, når vi ikke vet hvordan vi skal ta oss av fattige i vårt eget land?

I ”bekymringsmeldingen av den 3. nov. 1998..”,står det da selvfølgelig også notert noen viktige detaljer, som den sakkyndige psykologen på grunn av sine spesielle interesser har unnlatt å legge vekt på: "Sender herved en bekymringsmelding ang boligsituasjon og sosial situasjon rundt mor og sønn på 4,5 måneder. -Mor er sliten osv... -tid, plass og omsorg. TENKER AT DETTE ER EN PERIODE TIL MOR EV. KOMMER SEG NOE OVENPÅ. DETTE BREVET ER SKREVET SAMMEN MED MOR."

Denne feminine anmodningen om offentlig hjelp, blir tatt ille opp av psykologen, fordi at MENN IKKE KAN LYTTE, I TILLEGG TIL AT DE IKKE FORSTÅR FORSKJELLEN PÅ DIREKTE OG INDIREKTE SPRÅK-BRUK.

Jeg var fysisk redusert, selv om jeg hadde hjemmehjelp tre dager i uken. Aija Eimane vasket gulvene og tok oppvasken. Av og til gikk hun også ærend for meg. Men jeg tok meg av alt barnestellet alene, samt matlaging og klesvask. Jeg sørget også så godt som jeg bare kunne, å dekke Andreas sitt behov, når han var hos meg. Jeg synes heller ikke at de faktiske forholdene rimer med tanke på den anklagen jeg fikk på meg fra skolen og psykologen, om at jeg tildelte Andreas så mange "voksenroller". Og på dette tidspunktet bodde han 50 / 50 hos meg og faren.

I tillegg måtte jeg slite med enda en til ansvarsfraskrivende far: Pappaen til Mats. Han ville bare komme og gå når det passet ham. Poenget mitt er det at alle kvinner som er alene med omsorgen for barn, blir slitne. Og dersom de også i tillegg er syke, så kan vi bli veldig deprimerte uten at det dermed er noe i veien med oss.

5. JOHN GRAY, MARS OG VENUS PÅ STEVNEMØTE. Det geniale menneske er det som har øye for det som ligger for dets føtter, Johann Mohr. Gjennom John Gray sin tekst, side 320 i den nevnte boken, vil jeg dokumentere årsaken til hvorfor jeg var sliten og deprimert: "Hovedårsaken til at kvinnen blir deprimert er at hun føler seg isolert. Det er ingenting som får en kvinne til å føle seg mer ulykkelig enn når hun føler at hun har gjort alt som står i hennes makt og det allikevel ikke er noen der som stiller opp for henne. Denne følelsen av å være fullstendig ansvarlig både for seg selv og andre blir en kilde til depresjon. Ironisk nok er det stikk motsatt for menn. Når en mann føler at han er ansvarlig for seg selv, får han også en god følelse overfor seg selv. Når han føler at han gir noe til en annen, føler han seg enda bedre. Jo mer andre trenger ham, desto bedre føler han seg. Menn liker å føle at de er til hjelp og at de kan yte service. På en måte liker menn å bli brukt. Så lenge en mann føler at han får noe igjen for det, føler han seg mest tilfreds når han blir brukt. Det er når en mann føler ansvar, gir av seg selv og blir verdsatt og belønnet at han er lykkeligst. KVINNEN, DERIMOT, BLIR DEPRIMERT NÅR ANDRE KREVER FOR MYE AV HENNE. -John Gray.

John Gray sin forståelsesfulle innsikt forklarer mye, og mange plager som står i full opposisjon til de nedverdigende diagnosene som psykiatere og psykologer slenger etter oss, både for menn og kvinner. Og denne forklarende teksten kaster et nytt lys over min situasjon som enslig mor. Nå går det ann å forstå hvorfor jeg hadde så omfattende "PROBLEMOMRÅDER"!

Jeg synes det er psykologen selv som har manglende ”selvinnsikt” og ”dømmekraft” når han sykeliggjør en helt normal kvinne, som attpåtil er gravid og seinere i barsel.

6. KARI ØVREEIDET, HELSESØSTER. Mang en kvinne bærer kofferten fordi hun virkelig er den sterke, Barbara Valentin. Det samme problemet som jeg nevnte i pkt. 4, oppstår også i denne forbindelsen: "...Mor kontaktet nå selv igjen Barnevernvakten, den 5. november 1998. Fra denne kontakten heter det: "Mor formidlet at hun føler hun ikke strekker til. Hun føler babyen opptar henne hele dagen, og føler hjemmet "forfaller" rundt henne. Antyder at hun trenger avlastning". Med John Gray 4.5. i tankene, skjønner du sammenhengen! Dessuten så kan du legge merke til flere andre u-”nødvendige detaljer” som er nøkket ut av sin rette sammenheng: "Rapport til sosialkontor. Helsesøster Kari Øvreeide/tlf.samtale med mor. Hva skjedde: Barnevernvakten ble kontaktet på tlf. av helsesøster Kari Øvreeidet som idag kl. 15 ble oppringt av mor. ...-Mor formidlet at hun var i en svært vanskelig situasjon. Hun var oppgitt og deprimert og hadde "smelt til" barnet på 4 mnd. idag. Helsesøster hadde vært hjemme hos mor i flere timer. Hun hadde hjulpet mor med rydding, stell av barnet, og gått tur med mor/barn. Helsesøster sa til mor at hun ville kontakte Barnevernvakten og be oss ta kontakt med henne på telefon i løpet av kvelden. Mor var innforstått med dette. Samtidig oppfordret hun mor til å ringe oss dersom det "toppet" seg for henne igjen. Helsesøster vil i morgen kontakte barnevernet og psykiatrisk sykepleier (Anne Karin Eide). Eldstegutten var i kveld hos far. På spørsmål om hun mener vi bør ta turen og sjekke forholdene, mener Øvreeidet at det vil holde med at vi tar en telefon. Far til det minste barnet vil være der i kveld. Barnevernvakten ringte mor seinere på kvelden. Mor formidlet at hun føler hun ikke strekker til. Hun føler babyen opptar henne hele dagen, og føler hjemmet "forfaller" rundt henne. Antyder at hun trenger avlastning. Hun sier hun har hatt kontakt med hjemmehjelptjenesten og psyk.sykepl. de siste 14 dagene. Hun har en del fobier sier hun, og tror hun overbeskytter barna. Mor forteller at leiligheten er dårlig og kald. Hun kan ikke varme opp hele leiligheten, for da vil sikringene ryke. Forteller også at der er rotter i huset, og at hun får fantasier om at de om natten går til angrep på barnet. Barnefar er der når vi snakker med mor, og mor mener det vil gå greitt i kveld. Mor formidler at hun ønsker og trenger hjelp, og er rystet over at hun kunne "dytte til" barnet som hun sier".

Rapportskriver Randi Wie har fått denne hendelsen sånn noenlunde på plass. Bortsett fra noen viktige detaljer: Kari Øvreeidet tilbød seg å komme hjem til meg og hjelpe meg da jeg forklarte hvor stresset jeg var. -Det var helt fantastisk å få hjelp, hun kom som sendt ifra himmelen. Det skulle da bare også mangle... - Hvis alle de moralske og rettferdige blant oss hadde snakket og skrevet litt mindre, og tatt i et tak når kofferten ble for tung for andre, så hadde verden sett annerledes ut for oss kvinner. En annen viktig detalj er for øvrig hvordan rapportskriveren ordlegger seg: Til Mats sin far sa jeg virkelig at jeg ”klesset tit” Mats, men det var faren jeg hadde lyst å ”klesse til”.

Virkeligheten var helt annerledes. Jeg hadde stellebordet stående ved siden av dobbeltsengen min. Sånn at jeg kunne legge Mats fra meg der mens jeg hentet vann til stellingen, eller hvis telefonen ringte og lignende. Mats kunne ikke krabbe på dette tidspunktet, han kunne bare snu seg. Og jeg var nødt til å plassere ham på et sikkert sted hvor jeg følte meg trygg for at ingenting kunne skje med ham. Ved denne spesielle ”hendelsen” hadde jeg dandert ham i dobbeltsengen min med dyner rundt slik at han satt og pludret fornøyd.

Jeg var sliten som vanlig og kranglet med faren på telefonen. Han ville ikke komme og gi meg litt kjærkommen avlastning. Han ville heller ikke være sammen med Mats. Jeg snakket fremdeles i telefonen med faren og i et forsøk på å true ham til å komme og være med oss sa jeg: ”Vel, da slår jeg Mats.” Og så dyttet jeg forsiktig til Mats sånn at han rullet over på siden, og det ble han drit-sur for begynte å sutre.

Ja, jeg dyttet jo til Mats, ikke sant? Men ”smelte til”? Nei, det gjorde jeg definitivt ikke. Dyttet var varsomt, men sjokket over selv bare det å ha dyttet lett til ham, og tenkt onde tanker, gikk så hardt inn på meg at jeg bare måtte snakke med noen. Derfor ringte jeg til helsestasjonen. For å snakke med noen - fordi at jeg var så lei meg. -Altså, her stod jeg på hodet for å beskytte mitt barn, mens jeg tenkte på alle mulige farer, og så bare driter faren oppi hva som skjer med ungen sin. Som jeg elsker over alt på denne jord...

Jeg ble så skuffet over meg selv og alle andre frekke unnasluntnere at jeg holdt på til å dø på meg. Til din orientering har jeg aldri gjort noe lignende med Andreas da han var liten baby. Men jeg husker utmerket godt at jeg skrek høyt til ham en gang. Ja, og det var bare èn gang. Det holdt for meg. Jeg fikk så vanvittig dårlig samvittighet, at den var preventiv i 10, frem til det lille ”dyttet” mot Mats.

DERSOM JEG VIRKELIG VAR SÅ FARLIG FOR MINE BARN SOM PSYKOLOGEN FORSØKER Å GI INNTRYKK AV, SÅ BURDE JEG I DET MINSTE HA MISTET DEN 1STE UNGEN NED FRA STELLE-BORDET - OPP TIL FLERE GANGER - MED VILJE - OG DEN 2DRE UNGEN OGSÅ – NOE SÅNT I DEN DUREN - OG DET KUNNE IKKE HA BLITT FORBIGÅTT I DET STILLE.

Og Kari Øvreeidet burde ha notert seg denne iøynefallende tilbøyeligheten hos meg for lengst, med tanke på hvor erfaren hun liksom er da. Hun har vært Andreas sin faste helsesøster siden han var 2 år gammel. Allerede på klinikken sa jeg ifra at jeg ville ha Kari Øvreeidet til helsesøster for Mats, men det lot seg ikke gjøre fordi at hun hadde fått en ny stilling. Derfor fikk Mats annen dame. Men hun også burde ha gjennomskuet meg ved første blikk - siden jeg har slike "iøynefallende" trekk! Men merkelig nok, så er det ingen som står der og vifter med konfidensielle "komparenser" ifra helsestasjonen?

Heldigvis for meg, så fikk rapportskriveren med seg det viktigste momentet fra denne ”hendelsen”: "MOR TROR AT HUN OVERBESKYTTER BARNA". -Og det var akkurat det jeg også trodde og mente om meg selv, og det var derfor jeg ble så fullstendig utkjørt. Og jeg forstår også utmerket godt HVORFOR JEG IKKE HAR FÅTT EN KOPI AV ALLE DISSE HEMMELIGE RAPPORTENE.

Rapportskriverne har nemlig MAKT til å skrive akkurat hva de selv synes og mener. De legger til - og trekker fra - akkurat hva og hvordan de i følge seg selv oppfatter situasjonen. Hørt det før: PROJISERE? Fra min kilde, Fremmedordbok blå: "Overføre trekk som en selv har, men ikke vil vedkjenne seg, til andre, som en kritiserer; la sin oppfatning av ting i omverden bli påvirket av indre, sjelelige forhold."

Akkurat når ble rapportskriverne deklarert som feilfrie? Mente rapportskriveren "smelt til" eller "dyttet til" og hva er forskjellen? Jeg vil tro at "smelte til" er verre enn "dyttet til". Og hvilken sjanse har jeg til å kommentere om de innkomne opplysningen om meg er korrekt gjengitt? Som de sakkyndige psykologene skal sitte der og danne sine vurderinger ut ifra? Det er ikke så enkelt som det ser ut til

De vurderingene som den sakkyndige psykologen har dannet på grunnlag av denne ”bekymringsmeldingen”, er en typisk JOHN GRAY 4.5. I tillegg til at han fremdeles ikke kan lytte, og høre etter og forstå forskjellen på en direkte og inndirekte anmodning. Dessuten så har jeg ikke fått lov til å uttale meg om denne saken før nå. Og det som jeg har skrevet her er sannheten, og ingenting annet enn det.

7. FANTASIER. Mamma, hjelp oss, ropte de små rotteungene, - det sitter en katt foran hullet, så vi tør ikke gå ut. -Det skal jeg ordne, svarte moren. Hun trakk pusten og brølte "vov, vov" ut gjennom hullet, og så forsvant katten som et lyn. -Der ser dere, barn, hvor viktig det er å kunne språk!, BSV. Slik pådrar du seg en diagnose av manisk karakter: ".Mor fremførte imidlertid også at hun hadde fantasier om at rottene om natten gikk til angrep på barna..."

FORESTILL DEG AT DU HAR ET HULL I VEGGEN: Se for deg et hull ved listen, i skjøtet mellom gulvet og veggen. Se for deg 10 rotter som hyler og skriker, og krafser og lusker, og piler rundt deg - inni veggene – en her og en der. Sett deg på en stol i stuen, mens du later som om du kan høre at sand og jord rasler ned på gulvet i naborommet hvor det innbilte "hullet" er. Se for deg at det alltid ligger en liten steinrøys utenfor det hullet hver eneste morgen. Undersøk hullet visuelt. -Du får god plass til to tykke fingre opp i hullet. Tenk for deg selv nå, at du skaffer deg et rotterfanger-gjenferd som spøker med deg: "ROTTER KAN GNAGE SEG GJENNOM HVA DET SKAL VÆRE. MEN DET HULLET SOM DU HAR DER, ER FOR LITE FOR ROTTENE Å KOMME SEG GJENNOM".

-Det var det rottefangermannen sa til meg. Og det høres jo betryggende ut, ikke sant? Er du ikke enig? Hva? Er det plutselig noe som ikke stemmer? -Nein, nå må ikke du være vanskelig... Man har jo lov til å være litt selvmotsigende for å kunne lage et par gode historier! Psykologen er ikke så verst han heller…

En gang til: Se for deg noen store, feite, brune rotter. Som tusler i taket og krafser seg ned mot komfyren inni veggen, mens du lager lasagne (det er rottenes favoritt). Se for deg mannskapet som ommøblerer skuffer og skap om natten. Som resirkulerer kjøkkenavfallet ditt. Forestill deg kveldens ro som blir avbrutt av tusle-krafsing i stueveggen. Hør etter - og følg den listende lyden med øynene - mens den forsvinner inn på ditt soverom – hvor babyen din ligger og sover... Etterpå kan du sitte der og lage grimaser, som om du kjenner en riktig avskyelig lukt. Duften av rotter som dauer - på kjøkkenet - i stuen – gangen - og på soverommet. Gjenta denne fantasien i flere uker. Hvert halvår. Om du nå ennå ikke har fått ubudne gjester på besøk, så kalles det for en skikkelig god mani dersom du fortsetter å innbille deg at du er blitt offer for en rotte-invasjon.

Den eneste som ikke var redd for rottene var hunden. Hun borret nesen sin inn i hullet og snøftet. Mens jeg var så redd at jeg ikke våget å la babyen min være alene noen steder. Jeg gikk hele tiden rundt og sjekket at alt var ok. Men jeg hadde et problem når jeg skulle på do og vaske klær. Toalettet lå innebygd i bakgården, mens vaskekjelleren lå ute i bakgården. Og på toalettet var det så trangt at det ikke var plass til babystolen, og ute i vaskekjelleren var døren så smal at det var helt klin umulig å ta ham med. Derfor plasserte jeg lille Mats i stolen sin, oppi sofaen. Hunden parkerte jeg foran ham på gulvet, med streng beskjed om å ligge helt i ro. Og der lå altså den trofaste hunden min og passet på Mats, mens jeg skyntet meg å gjøre alt det som jeg måtte gjøre. Ja, hadde jeg ikke hatt den dyre-bare hunden, så hadde det helt sikkert klikket for meg. Men når Andreas var hjemme, var det han som måtte passe Mats mens jeg pilte rundt omkring som en pisket rotte...

8. PSYKOLOGIER. Hva kaller man en vampyr som ikke tåler å se blod? -Mislykket, BSV. Jeg fantaserte ikke om rottene i denne forstand som psykologen forsøker å fremstille meg. For rotteplagen var reell. Den som jeg beskrev ovenfor. Og ja, jeg var redd for at rottene kunne komme seg inn i leiligheten min og skade mine barn. For det var nok av hull. Og jeg hadde fått servert alle de vanlige historiene av mine venner, om rotte-angrep på mennesker. Om rotter som gnagde på babyer mens de lå og sov i barnevognene sine, osv... Og det er sånne festlige historier som man absolutt ikke ønsker å høre. Kvinner blir ikke akkurat beroliget av slike velmente advarsler, og i motsetning til menn, så reagerer vi helt annerledes enn dem. De friske psykologene vil kalle mine "fantasier" for en naturlig FØLSOMHET, mens de syke psykologene ikke vil stusse på å ”notere seg” at her må det dreie seg om en ”alvorlig fobisk forstyrrelse”. Hvem har rett?

9. EN KULE. Jeg skulle gjerne kjøpe en pistol. -Til hvor mye? -Seks personer, BSV. Den 27. nov. var Mats 4 1/2 mnd. og jeg hadde ikke vært utenfor døren. Bortsett fra det ene oppholdet på sykehuset. F eks så HADDE JEG SITTET HJEMME ALENE HVER ENESTE KVELD I 4 1/2 MÅNED. "-Samme forhold ble også formidlet av mor på møte på sosialkontoret 27. november 1998. Mor understreket da at hun var svært deprimert". Det var den sakkyndige vurderingen som til slutt felte meg, og nå skal vi se på det: "Unntatt fra offentlighet, jfr. Offentlighetslovens § 5a. Saknr./doknr. 04032699/0016. Journal; Mats Lygre, f. 12.07.98, Andreas Rathke Lygre, f. 03.03.88. Referat fra møte 27. november 1998 på sosialkontoret. Til stede: Mona F. Lygre, Kari Øvreeidet, Eva M. Vevle, Torill O. Vinjevoll. Helsesøster Kari Øvreeidet hadde bedt om møtet. "Mona forteller at hun fortsatt er svært deprimert. Hun sier at hun hele tiden er 110% mor, hun får ikke tid for seg sjøl. Hun sier at hun noen ganger kunne tenkt seg å "sendt Andreas vekk, lagt Mats i fryseboksen og gitt seg sjøl ei kule". Hun er svært oppgitt over faren til Mats som ikke følger opp avtaler. Når han er der, gjør han ikke noe for å hjelpe til. Hun sier at hun prøver å gjøre det så koselig som mulig når han kommer, lager mat til han o.l., slik at han får lyst til å komme tilbake. Far sier at det ikke går ann å kommunisere med mor. Mor sier at hun er så forbanna på far, at hun har mest lyst til å si at hun ikke vil se han mere. Hun sier samtidig at det kan hun jo ikke, for hun ønsker at Mats skal ha kontakt med sin far. Hun selv blei nekta kontakt med sin far, og det ønsker hun ikke at hennes barn skal oppleve. Mor sier at hun aldri har tid alene, og ønsker at noen kan passe Mats av og til. Hun sier at Andreas er svært flink til å hjelpe til, men at han kan jo ikke ha så mye ansvar siden han ikke er mer enn 10 år. Hun sier at Andreas kan være litt vanskelig av og til, hun tror at han har følelsen av å være mann i huset, og at han derfor kan gjøre som han vil. Andreas har ikke noen fritidsaktiviteter lenger. Hverken teatergruppa eller basketgruppa er i gang nå. Hun kunne tenkt seg at Andreas kunne hatt kontakt med en mann som han f.eks kunne gått på kino e.l. sammen med. Skolen har henvist Andreas til PPt. Mor har ikke hørt noe fra bolig-kontoret. Hun har hørt at det skal leies ut noe i februar. Hun vet ikke om det har blitt sendt tilleggsuttalelse fra sosialkontoret til boligkontoret. Mor har mye gjeld. Hun har ikke oversikt over hvor mye. Mor og søstrene hennes skal på middagsbesøk til sin mor nå i helga. Hun sier at hun skal ta opp sin situasjon med dem da. Hun har imidlertid ikke noe tro på å få hjelp. Mor sier at de andre har sine egne problem som de sliter med. Den eldste søstera (som hun har nevnt tidligere) er den eneste hun kan tenke seg at kan være til noe støtte. Vi laga følgende avtaler i møtet: -Torill skal ta kontakt med sosialtjenesten for å lage avtale om gjennomgang av økonomi/gjeld. -Torill skal undersøke om det har blitt sendt tilleggsuttalelse til boligkontoret. Dersom det ikke har blitt sendt, skal Torill skrive en og sende. -Torill tar kontakt med sosialtjenesten for å be de finne en person som kan avlaste mor noen dager i uka ved å ta med Mats ut. -Tegning av nettverkskart -nettverksmøte. Dette skal vi komme tilbake til seinere. -Kari Øvreeidet skal henvise mor til Bjørg Mjeldheim for samtaler. -Samtale med mor og Per Helge, far til Mats vedrørende samværsordning. -Oppretting av ansvarsgruppe. Skole, PPT, barnevern, helsestasjon, foreldre".

Rapporten fra den 27. november, beskriver min aktuelle livssituasjon på en korrekt måte. Men den sakkyndige psykologen har kun ”notert” de setningene som er av interesse for å få meg til å passe inn hans tolkning av MMPI-testen, 1:"Mor understreket da at hun var svært deprimert: "Hun sier at hun noen ganger kunne tenkt seg å "sende Andreas vekk, lagt Mats i fryseboksen og gitt seg sjøl ei kule". Den neste setningen spiller også en stor rolle i demonstrasjonen, 2: "Hun er svært oppgitt over faren til Mats som ikke følger opp avtaler. Når han er der, gjør han ikke noe for å hjelpe til".

Det er den første setningen som blir lagt merke til og gjør dypest inntrykk på leseren. 1ste setning klaffer med psykologens påstand: "En vil ofte finne svangerskap utenfor samliv, rusmiddelproblematikk og fysisk omsorgssvik, - som episoder med mishandling." Ha det også klart i hodet at jeg "smelte til" Mats og gikk til angrep på Andreas! Men den 2dre setningen har også sin bestemte funksjon og stemmer overens med denne påstanden: "Informanter med lignende profil fremfører ofte at de har en rekke problemområder i livet sitt, og at de selv ikke makter å håndtere alle disse problemene alene." Sine egne synspunkter forsvarer han slik: "Etter min vurdering er det en rekke forhold i Mona Fresvik Lygres liv som samsvarer med funnene i personlighetsprofilen." Og ikke overraskende, så har 2eren en dobbelt-funksjon, den klaffer slik: "Hun fremtrer kritisk til menn i alminnelighet, med iøynefallende synspunkter på menns egenskaper."

10. FRYSEBOKSEN. Oppgitt mor: -Jeg har jo sagt deg hundre millioner ganger at du ikke må overdrive sånn!, BSV. Vanlig folk må jo tro det verste om meg, men så er jeg ikke sånn til vanlig. Det er bare det at jeg tør litt mer når jeg er sammen med voksne folk. Hjemme må jeg holde følelsene mine for meg selv - og passe brødboksen så ikke smulene detter ut. For jeg har nemlig store ører rundt meg, og jeg er nødt til å være forsiktig med hva jeg sier. Spørsmålet mitt er som følger: Hvis Andreas virkelig var min "fortrolige venn", hvorfor skulle jeg da klenge meg inn på andre voksne folk? Hvorfor søkte jeg dem; barnevern, helsesøster osv., hvis jeg kunne lesse av meg om alle mine personlige problemer til Andreas? Hvorfor trengte jeg hjelp og støtte hvis jeg kunne tvinge Andreas til å hjelpe meg? Hvorfor bad jeg i det hele tatt om en støttekontakt til ham? Hallo? Logikken her er det bare til å le av.

En gang til: "...Hun sier at hun noen ganger kunne tenkt seg å "sende Andreas vekk, lagt Mats i fryseboksen og gitt seg sjøl ei kule": Og Theodore Isaac Rubin forklarer: "JEG SKAL DREPE DEG! Når en mor sier: "Jeg skal drepe deg" til barnet sitt, mener hun det ikke bokstavelig. Det er en annen måte å si: "Jeg har lyst til å drepe deg så lenge mitt sinne varer, det vil si ca to sekunder." Dette tidsbegrensende kjennetegn ved sinne er så viktig at jeg vil understreke dette i eget kapittel. -Nå er ikke alltid! Det å være sint nå betyr ikke at man forblir sint for alltid hvis - og dette er et stort hvis - hvis sinne føles, aksepteres, og ikke forvises til avfallsreservoaret. Sinne fra avfallsreservoar kan fortsette og fortsette, men dette gjelder ikke sinne som virkelig oppleves som sinne. Når man virkelig føler sinne, er reaksjonen alltid tidsbegrenset. Det varer ikke - det passerer - det er ferdig! Når en mor sier: "Jeg skal drepe deg!" mener hun ikke at hun vil ta livet av barnet. Hun mener: Jeg er svært sint nå fordi jeg er veldig misfornøyd med noe du har gjort". Vanligvis er sinnet basert på frykt - frykt for at barnet skal skade seg, gå seg vill, omkomme og så videre. Disse svært sterke ordene er nyttige fordi 1) de uttrykker hennes sinte følelser for henne selv og barnet 2) de viser hvor mye hun bryr seg 3) deres styrke sikrer en hurtig utløsning av og slutten på hennes sinte følelser, som vil erstattes av bedre forståelse og uttrykk for mye kjærlighet."

Forfatteren av Menn er fra Mars og Kvinner er fra Venus - kunsten å forstå det motsatte kjønn, John Gray, gir oss den samme forklaringen vedrørende min ”verbale utagering”: "NÅR VENUS-BOERE SNAKKER. Som man vil se, benytter en nedtrykt Venus-boer seg ikke bare av generaliseringer m.m., men hun ber også om en spesiell form for hjelp. Hun ber ikke direkte om denne hjelpen, for på Venus visste alle at når man tydde til dramatisk språkbruk, så innebar det en bestemt anmodning." Det er forunderlig, at det måtte en objektiv, logisk og rasjonell mann til (John Gray m.fl.), for å fortelle oss om hvor forskjellig måten vi kommunisere på er mellom kjønnene. Hvorfor er det sånn? Jo, fordi at MENN HAR ET SPESIALISERT TALESENTER I HJERNEN, SOM GJØR DEM I STAND TIL Å PRESISERE HVA DE MENER. KVINNER MANGLER DETTE TALE-SENTERET OG DERFOR MÅ HUN FØRST SNAKKE EN STUND "RUNDT GRØTEN", FØR HUN FINNER DE RETTE ORDENE. FORDI AT KVINNEN BRUKER HELE HJERNEN NÅR HUN SNAKKER!

For øvrig, så sier jeg aldri "jeg skal drepe deg" til Andreas. Jeg sier "da får du flytte bort til din far". Men en gang gjorde jeg virkelig det, da jeg skrev kladden til dette kapitlet kom jeg plutselig på "jeg skal drepe deg"-greien. Og da Andreas lagde kvalme i et familieselskap rundt den 29. januar -00, utbrøt jeg: "Jeg skal drepe deg!" Tilskuerne sa heldigvis ingenting. Men Andreas glodde på meg som et stort spørsmålstegn. Uansett hvordan de andre reagerte, så var det en stor lettelse å få sagt det. Senere på kvelden spurte jeg ham: "Pleier jeg å si til deg at jeg skal drepe deg?" "Nei, det har du aldri sagt før". "Vel, jeg mente det i hvert fall ikke". Hittil har jeg faktisk glemt å gjenta det. Men nå vet vi det, at det ikke er farlig å si sånt. For det er et ærlig og sunt sinne. Angsten for sinne kalles for øvrig for ERIDOFOBI.

11. OVERLAGT DRAP. Dommeren: -Det påstås at de sa til mannen at han var stor i kjeften. Den anklagede: -Det stemmer ikke, herr dommer. Jeg sa bare at han sikkert kunne spise en banan på tvers, BSV. Folkene i barnevernet, barneverntjenesten, og de sakkyndige psykologene, er mye farligere for barn, enn de negative tankene til deres mødre. Den nyeste forskningen på dette området viser at negative tanker er med på å beskytte kvinnens mentale selvinnsikt. Det viser til at samvittigheten hennes er i full sving med å bygge opp et solid mentalt forsvar. Jeg finner ikke igjen kilden, for å kunne bekrefte den påstanden. Men det er altså helt sant - det også. I mellomtiden forsøker den sakkyndige psykologen å pense oss inn på tiltalebeslutningen: OVERLAGT DRAP ELLER UFORSETTELIG DRAP. MENN TOLKER HVERANDRE BOKSTAVELIG TALT, OG FEILAKTIG SÅ TROR DE AT KVINNER UTVEKSLER INFORMASJON PÅ DEN SAMME DIREKTE MÅTEN SOM DEM SELV. Mine indirekte uttalelser skremmer vannet av psykologen for han oppfatter mine luftige tanker som truende. Han tror jo det at jeg har tenkt å begå alle de handligene som jeg har luftet høyt! Med andre ord så tror han det at jeg PLANLEGGER Å TA LIVET AV MINE BARN!

Psykologen ble livredd for mine sterke følelsesutbrudd, så han trodde kanskje det at han kunne forhindre en fremtidig ulykke. Ironisk nok, så hadde han fått skylden dersom det plutselig skjedde en vakker dag. Ja, han hadde nok fått skylden, fordi at han ikke hadde vært forutseende nok til å kunne avsløre mine skumle hensikter...

Jeg har ikke gjort noe straffbart, og mine ord er heller ikke framsatt som en trussel. Likevel har myndighetene makt til å straffe meg ved mine ord, som bare var et resultat av den Kosmologiske Konstant. Jeg blir automatisk stemplet som en UTILREGNELIG person. Og derfor kan psykologen dømme og straffe meg i det vide og det brede, og attpåtil på dette spinkle grunnlaget: "MED FARE FOR GJENTAKELSE." Historien vår er stappfull av morderiske forfattere. Ja-da, bare sett i gang og grav opp alle gulvene etter meg. Jeg har fått en perfekt morderisk "personlighetsprofil", så det er bare til å gå i gang med hakker og spader.

Når jeg snakker, så snakker jeg også for å lette på stresset. Det er også helt normalt for kvinner å engste seg for at de kan bli så sliten - at de er redd for at de kan komme til å skade barnet sitt. HELT NORMALT. Jeg var ikke redd for de negative følelsene mine, -i begynnelsen. For jeg trodde også noe helt annet - at jeg ble tatt hånd om av de - eh - beste - hender? Og jeg innrømmer med dette, at jeg var skikkelig "ukritisk" til mine omgivelser, sånn at jeg åpnet meg for feile personer. Og jeg tar selvkritikk på det. Men den gang, så trodde jeg jo det at de var helt normale, og at de forstod seg på kvinner, derfor så uttrykte jeg meg så sterkt som jeg bare kunne på min feminine måte: NÅ ER JEG SÅ SLITEN AT JEG IKKE KLARER MER! Jeg trenger en pause i kjøret og jeg må ha hjelp nå!

12. KVINNER, VERDENSMESTRE I Å HOLDE REGNSKAP. Det Henry ikke vet, er at kvinner har en ufattelig evne til å gi uten å få noe igjen. De kan gi og gi og tilsynelatende være like fornøyd - for inni seg holder de regnskap. Kvinner er glupe til å holde regnskap. De kan fortsette å gi, fordi de antar at en dag vil regnskapet bli jevnet ut. De går ut fra at før eller senere vil partneren bli så takknemlig at han vil gi tilbake alt det han har fått. Da vil hun kunne slappe av, og bli tatt hånd om en stund. Mannen har i alminnelighet liten fornemmelse av at forholdets regnskap halter. Det er fordi at når han gjør noe for partneren, venter han noe igjen før han gjør mer. En mann vil ikke la regnskapet halte. Når regnskapet viser 3 mot 1, vil han begynne å mukke mot å gi mer, eller han vil nekte å gjøre det. En kvinne kan la regnskapet bli 20 mot 1 før hun begynner å mukke. Når Alise omsider begynner å klage over hvor urettferdig situasjonen er, blir Henry ergerlig, for han tror at regnskapet går opp i opp. Han er ergerlig fordi hun trekker tilbake anerkjennelsen, for han misforstår og tror at hun virkelig må ha verdsatt ham, for hvorfor ville hun ellers fortsette å gi? Han føler seg krenket av anklagene hennes. Han synes at hun skylder ham en unnskyldning, når sannheten er at han hele tiden har gitt minst i forholdet. For å løse denne typen dilemma, må mannen ta ansvar for å gi mer ved å sette seg inn partnerens behov. Han må også tilgi henne fordi hun ikke påskjønner ham og for at hun samler opp ergrelser. Kvinnen må ta skylden for at hun blir martyr og lar regnskapet bli så haltende. Sammen kan de begynne på et nytt regnskap, John Gray, Mars og Venus på stevnemøte. Slik beskriver jeg også forholdet mellom Mats sin far og meg, og vi kjenner igjen dette REGNSKAPET her hvor det heter seg: "Den 3. desember 1998 hadde barneverntjenesten i Sandviken en samtale med Per Helge Aanonsen, hvor han framførte at han fant det vanskelig å kommunisere med Mona Lygre, samt at han var usikker på sin rolle som far. Den 15. desember 1998 ble det opprettet ansvarsgruppe rundt Mats. ...Dessuten ble det nå laget besøksavtale mellom Mats og hans far, med besøk en gang hver tirsdag".

I journalen står det følgende: "Samtale med Mona og Per Helge (far til Mats) på kontoret 3. desember 1998. Mona hadde bedt om dette møtet. Hun ønska at barneverntjenesten skulle være med når hun og far laga samværsavtale. -Per Helge forteller at han ikke har fast jobb. Dette gjør at han må ta enkeltoppdrag. Det er derfor vanskelig for han å planlegge så langt fram i tid. Avtalen er at han skal komme hver tirsdag ettermiddag. Dersom han ikke kan komme skal han ringe og gi beskjed i god tid. Kun jobb er grunn for å ikke komme. Dersom Per Helge har anledning å komme flere ganger i løpet av uka er det ok. Undertegna (Torill O. Vinjevoll) sier at det er bedre å ha en avtale som far tror han kan greie å overholde, enn å sette noen høye mål som han ikke greier å innfri. Det skaper bare frustrasjon og skuffelse. Dette er Mona og Per Helge enige i.

Når Per Helge er på besøk er det viktig at han ikke er en gjest som Mona må varte opp. Han skal også kunne "ta i et tak". Det er viktig at Per Helge kommer fordi han har lyst til å være sammen med Mats uten at Mona skal "lokke" med å lage det hyggelig og stelle og stulle rundt han slik at han får lyst til å komme tilbake. Det er for Mats sin skyld han er der, ikke for Mona sin skyld.

Mona og Per Helge sier at de synes det er vanskelig å kommunisere med hverandre. Mona sier at hun er så trøtt og sliten, at det skal lite til før hun blir irritert. Når Per Helge ikke kommer som avtalt og hun og guttene sitter og venter og venter blir hun rasende. Per Helge sier at når Mona er slik, er det umulig å snakke med henne. Avtalen er at Per Helge kan forebygge denne situasjonen ved å gi beskjed i tide. Dersom Mona blir så sint, er det lov for begge å si at en ønsker å avslutte samtalen, og heller snakke videre når Mona ikke er så sint lenger.

Mona er svært opptatt av at Mats skal ha en far. Det er derfor hun jobber slik for å få Per Helge på banen. Per Helge sier at han er glad for at han slipper å krangle for å få se gutten sin, slik mange andre fedre må. Han sier også at han fremdeles er usikker på sin rolle som far. Han trenger tid til å finne ut av sin rolle. Undertegna sier at det krever mye av en far, spesielt når han ikke bor sammen med barnet, å være sammen med et så lite barn. Barn på 5 mnd gir ikke så mye respons, en kan ikke gjøre "aktiviteter" sammen med et lite barn. Det som kan være selvfølgelig for Mona er ikke sikkert at er like selvsagt for Per Helge. Per Helge er enig i dette. Han tror det vil bli mye lettere når Mats blir større. Han er likevel enig i at det likevel er viktig å bruke tid sammen med Mats nå også, for å legge grunnlaget for seinere kontakt.

Mona ønsker at hun og Per Helge får komme tilbake i januar for å lage ny avtale. Undertegna sier at det er ok, de skal bli kalt inn." Jeg tror ikke at jeg er enestående i denne forbindelsen. Men de fleste kvinner gir opp vanskelige fedrene, og tar heller kontakt med advokater for å få mannfolkene ut av livene deres, fremfor å sloss med dem slik som jeg valgte å gjøre."

13. GJELDSMILLIONÆR. Jeg hører at banken ser seg om etter en kasserer. -Men de fikk jo en ny i forrige uke! -Ja, det er hun de ser etter, BSV. Jeg ble oppsagt fra min stilling midt i den beryktede "jappe"-tiden og pådro meg stor gjeld. Samtidig var jeg blitt gravid med Andreas. Og jeg kom meg ikke ut i jobb igjen, fordi at jeg aldri fikk innvilget heldagsbarnehageplass til ham. Derfor heter det: "-Torill skal ta kontakt med sosialtjenesten for å lage avtale om gjennomgang av økonomi/gjeld".

Vel, det kom ikke uventet noe mer ut av den ene samtalen som fant sted. For, jeg har for liten gjeld til å inngå gjeldsforhandlinger. Myndighetene og kreditorene tror i det minste på meg, sånn sett

Samtidig vil jeg benytte anledningen til å presentere deg for enda flere ”problemområder”: Jeg synes det er urettferdig at mine bekjente som hadde langt over 500.000 i gjeld fikk gjeldsordning og er gjeldfrie i dag, mens jeg som bare hadde knappe 150.000 i gjeld, fremdeles er gjeldsslave og gjelden bare øker på fordi at jeg ikke har klart å få meg en brukbar jobb ennå.

14. BOLIGKONTORET. Lange ventelister hos boligkontoret er ikke et tegn på popularitet! Og hva skulle det være godt for: "-Torill skal undersøke om det har blitt sendt tilleggsuttalelse til boligkontoret. Dersom det ikke har blitt sendt, skal Torill skrive en og sende." Jeg har søkt kommunal bolig tre ganger, og fått avslag hver gang. Og situasjonen min var ikke kritisk nok denne gangen heller. Myndighetene burde skamme seg over de kummerlige boforholdene som de fattigeste i Norge må avfinne seg med.

Det har alltid vært prisen som var problemet mitt: "Taket" for at sosialkontoret skal kunne gi økonomisk støtte til enslige mødre har vært på 4.000,- kr. i alle de 13 årene som jeg har hatt barn. Kirkegaten koster 5.161,- kr. å leie pr. mnd. Og formanskapet i Bergenhus bydel har endelig godkjent at jeg må ha såpass komfort med 2 barn. 3 rom - 59 kvm. Omsider bor jeg altså godt. Og det skulle da bare ikke mangle. Men slikt skulle ikke ha forekommet i velstandsnorge, som i år 2001, ligger helt på verdenstoppen når det gjelder materiell komfort. Mitt tragiske boligforhold skulle ikke kunne vært teknisk mulig i dette ultra-moderne årtusenet. Men kanskje politikerne nå vil begynne å forstå hvor viktig det er å prioritere å bygge skikkelige TAK til ubemidlede enslige foreldre og deres barn?

15. RENATE JAUNSEN, STØTTEKONTAKT. Kvinner er spesielle: de kan produsere liv. De er midt i livets strøm, mens mennene i beste fall står på siden og ser på, Frederic Leboyer. Omsider fikk jeg en "trilledame" til Mats. "-Torill tar kontakt med sosialtjenesten for å be de finne en person som kan avlaste mor noen dager i uka ved å ta med Mats ut." Til nå, hadde jeg vært alene med Mats i 5 mnd. Hun var en velsignelse for både Mats og meg. Her følger en rapport fra henne: 10.03.99. Rapport ang. vedtak 0401.0117.99. Støttekontakttiltak for Mona Lygres sønn Mats født 12.07.98. "Etter at støttekontaktoppdraget har vart i noen uker, dvs ukene 1 til 5/6, ønsker jeg i dag å rapportere hvordan avlastningen i denne tiden har fungert. I ukene 6 til 8 har mor og barn vært bortreist pga et rehabiliteringsopphold.

Samarbeidet mellom mor og meg har vært utmerket. Avtalte tider har alltid blitt overholdt og vi har ingen problemer med å bli enig om tidspunkt for henting/bringing eller eventuelle spørsmål angående Mats. Hun ser ut til å være takknemlig for den avlastningen hun får.

Jeg henter Mats hjemme hos mor og kjører vanligvis en tur i ca. 45 minutter (avhengig av vær) før jeg tar han med hjem til meg. Som oftest sover han mens vi er ute og kjører. Hjemme hos meg ligger han på et teppe på gulvet hvor jeg leker med han eller oppmuntrer han til kommunikasjon og interaksjon. Det er tryggest å ha han på gulvet fordi han den siste tiden har begynt å rulle rundt og beveger seg på den måten omkring på gulvet.

Jeg tilbereder også melkeblanding og grøt til Mats og mater han. Han er flink til å spise men er ikke noe særlig interessert i å drikke av flaske.

Ute på tur og når han er våken, viser Mats interesse for omgivelsene og følger godt med. Han virker stort sett fornøyd i den tiden vi er sammen".

16. GRETE STEMRE, MARTE MEO METODEN. Kvinner er klokere enn mennene, fordi de vet mindre og forstår mer, Anthony Quinn. Barnevernkurator Torill O. Vinjevoll foreslo at jeg kunne få denne veiledningen gratis. Men underveis i lesningen av rapporten - som jeg ”legger stor vekt” på - kan du få inntrykk av at dette var et tvangstiltak - men det var det altså ikke. ”Mitt inntrykk for øvrig” er den at psykologen trodde at dette var et tvangstiltak mot meg, hvilket også er vanlig. Men, jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd dersom jeg motsatte meg ”tilbudet”. ”Matsi” er for øvrig kallenavnet på og’ungen min.

29.09.99. Rapport fra veiledning etter Marte Meo-metoden. "Rapporten gjelder Marte Meo-veiledning i familien Lygre. Familien består av Mor - Mona, Matsi (Mats) 1år og Andreas 10 år. Andreas bor halvparten av tiden hos far og har bare vært med på den siste filmen.

Marte Meo veiledning ble startet opp etter vedtak fra Barneverntjenesten i Sandviken med følgende begrunnelse: "Mor er alene med ansvaret for gutten. Mor har også en eldre sønn på 11 år. Tida etter fødselen har vært kaotisk for familien, da mor har følt seg svært sliten og deprimert. Mor har gitt uttrykk for at hun synes det er vanskelig å sette grenser for barna sine, og at hun ønsker veiledninig i dette. Barneverntjenesten vurderer det som hensiktsmessig for mor å få veiledning i forhold til samspill med sine barn. Dette vil være et av flere tiltak som blir iverksatt for å få stabilisert forholda i familien".

Varighet for vedtaket 01.03.99 - 30.09.99. På introduksjonsmøte 02.02.99 ble det gjort av-tale om at det gis skriftlig tilbakemelding og at den skal inneholde: -Antall ganger opptak og veiledning. -Hva det er arbeidet med. -Om foreldrene har nyttig gjort seg veiledningen. -Hvem som ønsker å avslutte veiledningen.

Om Marte meo generelt: Marte meo-veiledning er en metode for å gi hjelp til familier i deres eget hjem. Metoden kan best beskrives som en veilednings-og opplærings metode. Metoden er ressursorientert og sikter mot å støtte foreldrene slik at de får god kontakt med barna sine, og kan støtte barns utvikling og lære barna gode sosiale atferds mønstre. Metoden baserer seg på videoopptak av familien. Videoopptakene er redskap til bruk i veiledning og skal ikke brukes til andre formål, hvis ikke annet er avtalt med foreldrene.

Antall ganger opptak og veiledning: Jeg har tatt fire filmopptak og gitt fire veiledninger i tiden 24.03.99 - 28.06.99. Oppstart ble utsatt noe p.g.a. at mor brått fikk ny leilighet og ble opptatt med flytting.

Hva det har vært jobbet med: Mors bestilling har i hovedtrekk vært hjelp til grensesetting. Hun opplever dette som vanskelig. Hun uttrykker at hun føler at dette er en fars jobb og at hun må ha alle rollene spesielt for den yngste. Siden Matsi og mor er der hele tiden valgte vi å konsentrere oss om dem til å begynne med. Med utgangspunkt i dette har vi hatt som målsetting å finne gode effektfulle måter å sette grenser på som passer for Matsi og mor. For å nå dette målet har vi begynt med å ta utgangspunkt i grunnprinsippene i utviklingsstøttende kommunikasjon og snakket om hvor viktig dette er for barns utvikling generelt.

Mor tenker på Matsi som en stille type, mye stillere enn Andreas, som hun synes det var lettere å kommunisere med. Vi brukte filmen til å se på hvilke behov Matsi har. Dette har vi gjort ved å se på Matsis reaksjoner når Mona bekrefter hans fokus og hans initiativ. Vi har også sett på hans reaksjon når mor forteller ham med tydelig stemme hva som skjer og hva som skal skje. Vi så at Matsi reagerte med å henvende seg til mor og ble opptatt av hva hun hadde å komme med, han ble ivrig og prøvde å utløse ny bekreftelse. Vi har snakket om at det kan være at Matsi har et større behov enn Andreas for at mor fremstår som en tydelig voksen person som bekrefter ham og hjelper ham til en dialog med henne. Min vurdering er at Matsis behov ble tydeliggjort for mor og hun ga uttrykk for at dette var noe hun ville jobbe med.

Om mor har nyttiggjort seg veiledningen: Mor har vært svært engasjert og overrasket over hva filmen kunne vise oss. Hun har hatt mye hun har ønsket å snakke om og vi har ved tilbakemeldingen måttet ta oss tid til det. Mona har gitt uttrykk for at det har vært lærerikt og at hun tenker mye på det vi har snakket om og det hun har sett på film. Hun forteller at hun har prøvd ut noe av det vi har snakket om.

Mor har ønsket å fortsette med veiledningen tross at hun har vært sliten av mye ansvar, lite søvn og sykdom. Dette har resultert i at det har gått litt tid mellom hver gang vi har tatt filmopptak/veiledning noe som igjen gjør at det har blitt vanskelig å se en utviklingsprosess i filmene.

Jeg vurderer det slik at mor så langt har nyttiggjort seg veiledningen.

Veiledningen er ikke avsluttet formelt, men etter en samlet vurdering lagt på "is" i forbindelse med at det er iverksatt sakkyndig utredning av Matsis omsorgssituasjon.

17. BJØRG MJELDHEIM, PSYKOLOG. En anstendig kvinne er en dame som vet hva hun ikke bør vite, skjønt hun vet det, Jean-Paul Belmondo. Den sakkyndige psykologen har heller ikke sett seg bryet verdt ved å introdusere Bjørg Mjeldheim. "-Kari Øvreeidet skal henvise mor til Bjørg Mjeldheim for samtaler." Jeg ble veldig glad da Kari Øvreeidet foreslo at jeg kunne få komme tilbake igjen til Bjørg, fordi at jeg hadde så vidt hilst på henne en gang tidligere. Akkurat der og da trengte jeg et voksent og forstandige menneske å snakke med. Forresten, så er Bjørg Mjeldheim "spesialist i barnepsykologi", og hun kom med noen svært interessante opplysninger som jeg vil dele med deg senere...

18. HJELPEN ER UNDERVEIS? -Hvordan gikk det med flyet du holdt på å bygge? -Det styrtet og sank i sjøen. -Men hva med ubåten du jobbet med? -Den gikk i luften, BSV. "Den 15. desember 1998 ble det opprettet ansvarsgruppe rundt Mats. Det ble dessuten iverksatt veiledning for morsrollen vedrørende mats, avlastning vedrørende Mats, og hun fikk time hos gjeldsrådgiver. Dessuten ble det nå laget besøksavtale mellom Mats og hans far, med besøk en gang hver tirsdag." Nå var Mats var blitt 5 mnd. og vi hadde vært helt aleine hittil. "Veiledningen" som nevnes er Grete Stemre og Marte meo-metoden, og "avlastningen" sto Renate Jaunsen for, og denne "gjeldsrådgivningen" har jeg beskrevet. "Besøksavtalen" gikk ut på at faren skulle komme og ta Mats med ut på en liten tur hver tirsdag. Ting så i det hele tatt ut for å ordne seg til det best for meg, den 15. desember...

Men, nå må jeg be leseren om å legge ekstra godt merke til navnene på deltakerne i "ansvarsgruppen": Anne Karin Eide, Kari Øvreeidet og Torill O. Vinjevoll. Senere ble Kari byttet ut med Bjørg Mjeldheim. Og som du ser, så hadde de klart seg helt fint uten meg...

19. UPARTISK? To jegere var i skogen og fikk øye på noen bjørnespor. -Jeg tror det er best vi deler oss, sa den ene. -Du går og ser hvor sporene fører hen, så skal jeg finne ut hvor de kommer fra, BSV. Ingen av "tilleggsopplysningene" i de rapportene som jeg viser til, har gjort inntrykk på psykologen. Han har med vitende vilje oversett de og heller konsentrert seg om å fremheve det som kan presenteres som negativt, for å hukke meg.

Det er en særdeles alvorlig avgjørelse å gå til det steget å ta barna fra moren, samt å umyndig- og sykeliggjøre henne, uten grundige overveielser. Sånt gjør man bare ikke i det hele tatt. Fordi at konsevensene for barnet ved å bli fjernet fra moren / familien er så ufattelig store. Denne påstanden skal jeg også dokumentere senere.

Anmeldelsen fra "den butikkansatte", samt "bekymringsmeldinger" fra Krohnengen skole, er bare ensidig kritkk, selvfølgelig. I tillegg støtter han sine forklaringer på to andre tvilsomme kilder, som for eksempel mine eks-partnere! Og samtlige vitnemål er "meget sammenfallende". Ja, og hva så da? Spiller det noen rolle da, så lenge som de stemmer overens med resultatet av mmpi-testen?

Anne Karin Eide sin rapport var den eneste som psykologen kunne følge, for han kunne nemlig tolke hennes uttalelser på en tilsvarende måte som "bekymringsmeldingene" fra Krohnengen skole. Og heldigvis så uttrykte Kari Øvreeidet seg på den samme "bekymringsfulle" måten. Om Grete Stemre og Renate Jaunsen, har psykologen ”notert” følgende: "15. mars 1999 ble det besluttet å bekoste veiledning til mor etter Marte Meo-metoden, med Grete Stere som veileder. Renate Jaunsen, - som hadde avlastningen vedrørende Mats fire ganger i uken, rapporterte 10. mars og 18. april 1999 at samarbeidet med mor gikk utmerket, og at alle avtalte tider var blitt overholdt." Psykologen så ingen grunn til å følge de varme sporene videre, for de inneholdt nemlig bare positive tilbakemeldinger. Bjørg Mjeldheim sitt navn er såvidt nevnt noen ymse steder i rapportene. Dessuten så var hennes bi-rolle et opplagt tegn på at det måtte være noe alvorlig i veien med meg, siden helsesøster måtte "henvise" meg til en psykolog! Og pussig nok, så kunne til og med barnevernkurator Torill O. Vinjevoll snakke sant...

Spør du meg, så var den sakkyndige psykologen "skikkelig gira" og fullstendig oppslukt av å finne mine feil, som han også mente måtte være løsningen på barnevernets problem. For å forstå hva jeg mener, er det nok å sitere min variant av John Gray 2.6: "Menn har glimrende romforståelse, men det er viktig å være klar over at de bare kan gjøre en ting om gangen. Menn er dårlig rustet for mellommenneskelige ferdigheter - og det er nok å se på de hårreisende konklusjonene til psykologen, at han trenger hjelp til å forstå KVINNER "I SIN ALMINNELIGHET." Det er lett å se at denne konklusjon stemmer, for han har oversett enda en til "nødvendig detalj": -De folkene som kjente meg best, og min hjemmesituasjon var HJEMMEHJELPSTJENESTEN, avd. PLEIE OG OMSORG. Men, tror du at psykologen giddet å ta seg bryderiet med å innkalle dem til en ”samtale” da?

I begynnelsen fikk jeg hjemmehjelpen fra Dreggekontoret (Maria krets), hvor Aija Eimane fra Latvia var min faste hjemmehjelp. Wenche var reserven, og da Aija reiste, overtok Tore. Da jeg flyttet til Kirkegaten, fikk jeg folk fra Meyermarken. Og Anita Lihaug byttet med Tore. Anita Lihaug vasket og ryddet og støttet meg på alle mulige måter, i - 1 1/2 år! Reserven var Marit, Kate, Wenche, m fl som jeg ikke husker navnet på sånn i farten. SÅ: HVA ER DA DEFINISJONEN PÅ UPARTISKHET? Ingen av disse kvinnene som jeg har nevnt, se punkt 4, 6, 15, 16, og 17, ble kalt inn på teppet til "samtale" hos psykologen. Jeg luktet "ugler i mosen", og det samme forholdet spurte jeg også herr psykolog om da jeg traff ham på sosialkontoret, for en gjennomgang av den sakkyndige vurderingen: "Hvorfor har du ikke snakket med noen av hjemmehjelperne mine?" Og da svarte herr psykolog, "spesialist i klinisk psykologi", Svein Magnar Hansen: "-Åh, nei, det ville bare bli en så stor belastning for deg å blande dem inn..." He? LIKSOM som om DE stod langt utenfor sidelinjen?

DIGRESJONER, DEN 20. JULI 2007. Jeg respekterer tro, men det er tvil vi lærer av, Wilson Mizner. Og jeg begynner med spørsmål og svar det siste punktet først. Hvorfor anstrengte ikke psykologen seg for å høre med damene under punkt 4, 6, 15, 16, 17 og 19, om hvordan jeg var som person? Kan det være fordi at han allerede visste at hadde dem i sin hule hånd? Altså, at de ikke turde å gå imot ham og barnevernet? Vel, jeg er jo ikke synsk som en psykolog, bare et vanlig spekulerende menneske, så so what? Ingen av dem har vist ”sympati” for meg - har ikke hørt et knyst jeg - og det tolker jeg jo selvfølgelig som et tegn på at de står på barnevernets side. Om en av dem likevel skulle ha ”sympati” for meg, så er det bare til å avlegge min gjestebok et lite besøk og si ifra om den saken der.

Intensjonen til damene under punkt 4, 6 og 17 var ”kanskje” å hjelpe meg og mine barn, men de kan ikke komme her til meg og si at de IKKE VISSTE [b]hva de sendte meg til…

Punkt 2: I ettertid har jeg hørt at det ikke er uvanlig at kvinner kan få hjerneslag under fødselen og tiden etterpå. I år 2002 fikk jeg også et ørlite ”drypp”, og ble innlagt på nevrologisk avdeling på Haukeland.

Punkt 3: I januar 2000 ble jeg innlagt på sykehus igjen, altså knappe 5 måneder etter den første innleggelsen. Symptomene var de samme som 1ste gangen og legene skjønte ingenting. Til sammen har jeg vært innlagt for denne sykdommen 5 ganger, inklusiv den på Kvinneklinikken. Men, en gang nektet jeg legebehandling, også fordi at Andreas kunne og ville hjelpe meg.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Maskinen nekter å ta med resten av slutten, så den må jeg legge ut her:

For 2 år siden fikk jeg diagnose fra en grundigere utredning: MR viste prolaps i ryggen og manglende leddbånd i høyre kne. For et år siden fikk jeg resten: Fibromyalgi og revmatisk betinget senebetennelser i alle ledd, samtidig. Og det er denne siste greien som har forårsaket de 5 andre sykehusinnleggelsene.

Og nå skjønner du bedre hvorfor jeg var så sliten og utmattet da Mats var liten baby. Fremdeles er jeg mye syk med harde betennelser som romesterer rundt i kroppen. Og jeg blir veldig fort sliten. Det går jo greit på sett og vis, for innimellom så har jeg også gode perioder.

Men, at det feiler hodet mitt noe, slik som psykologen har konkludert med, det tviler jeg sterkt på. Jeg tror det heller er han som burde fått undersøkt sitt hode, for det må være rimelig feilkoblet, og det; langt verre enn en ”personlighetsforstyrrelse”.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!