De sang mye , -våre forfedre og formødre. Til arbeid, fest, lek og moro, til oppbyggelse og forsvar for den gode moral...Anledningene var mange..
Den gamle sangtradisjonen i Follo er verdt en artikkel her i "Follominne". Men hvordan skrive om sang på en måte som når ut til folk ? Tekster eller noter kan aldri erstatte det å høre sangene bli fremført. Til denne utgaven av "Follominne" følger derfor en singel-CD med. Her finnes eksempler på nettopp den sangtradisjonen som vi vet var levende i Follo, men som nå begynner å gå i glemmeboka. Sangene som er valgt ut, er representanter for mangfoldet i det materialet av folkelige sanger som er samlet inn i distriktet vårt: En voggevise, en religiøs skillingsvise, en sanglek, en revyvise, en forbrytervise og en drikkevise.
Vi presenterer Follovarianter av sangene. Sanger - i likhet med vers og eventyr - er "grenseløse". De vandrer. Er det en sang som går til hjertet på folk, kan de endog vandre svært langt. På kjøkkenet på en gård i Ski tralla tjenestejenta den samme sangen som lofferen utenfor vertshuset i en liten by i Danmark sang for å få en slant...kanskje den samme visa som gjetergutten i Setesdalsheiene satt og nynna for seg selv for å få tida til å gå. Det spennende med sangene er at de på sin vei gjennom "munn til munn- metoden" stadig er i endring. (Dette til forskjell fra slik det er nå, hvor alt blir dokumentert skriftlig og gjennom opptak.) De samme sangene kan derfor få ulike lokale variasjoner. De kan forkortes (det er lett å glemme et vers eller to når sangen opprinnelig har 20 -25 vers...), og de kan forlenges. Ord kan misforstås, og innholdet endres deretter. Dialekter kan også sette sitt lokale preg på visa.
For meg som ønsker å vite hvordan folk før i tida tenkte og levde, er tekstene spennende lesning: Folk sang om livet slik det var, og tekstene nevner redskaper, skikker og talemåter som var vanlige. Og ikke minst avslører de holdninger i tida, bl.a. holdninger til fattig og rik, til gutt og jente og til kjærlighet, religion og natur. Dette gjør etter min mening sangene til spennende kulturminner for regionen vår.
Samtlige sanger på singel-CD-en som medfølger, er gitt meg av kilder i Follo. De representerer så godt som alle Follokommunene. De er funnet i håndskrevne visebøker på loft og i kjeller, eller er blitt lært bort av eldre slektninger til den oppvoksende slekt. Hvem som har skrevet tekst og melodi, har ikke vært kjent for dem som har gitt meg tilgang til sangene.
Jeg har derfor tatt for meg de utvalgte sangene og forsøkt å finne opprinnelsen til dem. Det jeg fant ut, var for noen av sangene svært overraskende: Hvem ville drømt om at sangleken som ble lekt av småjentene i Kråkstad for 65 år siden hadde melodi av selveste Bellman ? Eller at det var M.B. Landstad ( han med salmeboka) som sørget for at de sørgeligste av alle skillingsvisene ble publisert ?
Jeg vil derfor gjerne dele med Follominnes lesere ( og lyttere !) det jeg nå vet om de enkelte sangene på CD-en. Nye opplysninger mottas for øvrig med takk. Dette er et puslespill som på langt nær er ferdig ennå !
Denne lille voggesangen er i utgangspunktet et slåttestev. Det innebærer at det er laget en sangtekst til en opprinnelig melodi, som ble spilt på fele. Teksten ble ofte laget for å kunne huske melodien under danseopplæring. Denne sangstilen kjenner man til fra midten av 1700-tallet. Akkurat dette stevet ble sunget mange steder i Norge, bl.a. i Telemark og Hordaland.
Jeg har fått sangen både fra Oppegård og Kråkstad her i Follo, og med litt ulik tekst. Her har vi gjengitt Kråkstad-varianten.
Visa om den stakkars, hjemløse gutten som ved Guds hjelp får det godt til slutt, ble opprinnelig først trykket i "Skillingsmagasinet" nr. 20, i 1841. Landstad gav den også ut i sin bok "Sange og Digte af forskjellige Slags, mest fra gamle Dage" i 1879. Teksten til sangen blir her oppgitt å være fra 1837.
Visa ble sunget flere steder rundt i landet, en del steder i en noe kortere versjon enn den opprinnelige. Denne visa er som skillingsviser flest, svært lang. Å gjengi alle de 20 versene som er overlevert i Kråkstad vil bli for plasskrevende her, men de er alle med på CD-innspillingen. Det er interessant å merke seg at alle de opprinnelige versene er med, og at ordlyden heller ikke er endret i nevneverdig grad i forhold til Landstads tekst.
Visa har et klart religiøst budskap, - og det 20. verset kan stå som representant for dette:
En sanglek er kanskje noe mange ser på som svært "enkel" musikk og poesi. Men den kan ha en mer spennende fortid enn man aner.... Denne sangen er skrevet som en del av et syngespill på Christiania Theater, som ble oppført første gang i 1850. Melodien er av Bellman (på en opprinnelig melodi : "Ur vägen, for gamla"), og teksten er av Claus Pavels Riis (1826 - 1886). Han er vel for oss mest kjent som den som har skrevet teksten til "Anne Knutsdotter". Pavels Riis levnes for øvrig liten ære i "Illustrert Norsk Litteratur Historie" (Kristian Elster, Gyldendal 1935). Der sies det at han " huskes, og fortjener å huskes bare for en enkelt liten vaudevilles skyld, "Til Sæters", som dels fordi vår vaudeville-litteratur er så fattig, dels fordi den er frisk og morsom, lever og spilles den dag i dag. Dens forfatter var i virkeligheten bare en dilletant, og alt hvad han ellers har skrevet er med rette glemt".
Søstrene Ingebjørg Erikstad og Randi Dalen ( f. Bergersen) har fortalt meg hvordan de lekte denne sangleken i Kråkstad da de var barn:
"På første verset gikk vi rundt i ring. Da vi kom til "skyggene bliver så dunkle" klappet vi i hendene og snudde. Andre verset gikk vi arm i arm rundt i ringen. Da vi kom til "Ferden er endt" klappet vi i hendene og snudde slik som i første vers."
Søstrene har også fortalt mer om denne leken: "Denne sangleken lekte vi i skolegården og på juletrefester. De som tilhørte generasjonen før oss, sang den litt annerledes enn oss: På siste verset sang de "Holdt, holdt " isteden for "ett, to".
( "Holdt, holdt" er slik sangen opprinnelig var fra forfatterens hånd.)
På Ås lekte de også denne sangleken. Her sang de bare første verset, blir det sagt.
"Ei vise vi sang i Oppegård Vel i 15 -20 åra" er Olaf Kristiansen fra Oppegård sin korte saksopplysning som innledning til denne sangen han skrev ned i sin visebok. Olaf ( f. 1896) skrev ned mange sangtekster før han døde, og boka med sangene er nå i datteren Bjørg Rønsens varetekt. I sangens fem vers (alle gjengitt på CD-en) beskrives et lite kjærlighetsdrama i kjent stil: Claras kjæreste går til sin elskede for å fri, og overrasker henne sammen med en annen mann. Han konfronterer henne : "Va har du dog bedrevet med denne fromme mann ?" og appelerer til samvittigheten hennes: " For du hadde jo lovet Clara, at du skulle trofast vara. Var du virkelig så gæern etter kara, at du inte kunne vente litt på mei ?". Men den svekne frier kjenner sin besøkelsestid og griper sin stokk og hatt, forlater arenaen - og konkluderer "og forresten så er jeg likeglad". (Hvem husker vel ikke ordtaket "Høyt henger de og sure er de ?")
Sangen som moret ungdommene i Oppegård Vel, viser seg å være en kjent revyvise. Michael Flagstad skrev tekst og melodi, og tilegnet sangen Hauk Aabel. Den ble lansert av Hans Hedemark, og noten for sang og piano ble utgitt i 1910. Selveste storsjarmør Ernst Rolfsang den i 1913, og det er kanskje grunnen til at visa ble så populær at den lever den dag i dag. Det viser seg at den svenske skuespilleren som stadig inntok revyteatrene i Oslo, har satt grundig spor etter seg i Follo. Hans repertoar ble flittig sunget av "folk flest", og mange av sangene er dukket opp i flere av de håndskrevne visebøkene som finnes hos eldre Follobeboere.
Slik starter den advarende visa om forbryteren Arve Svendsen, nedskrevet av Christen Olsen 1.februar 1817 i Vestby.
I "Follominne 1999" ble visa omtalt i artikkelen "Var en skræk for hver en mand, I det Søndenfielske land" . Jeg hadde da ingen opplysninger om den virkelige Arve Svendsen. Nå vet jeg imidertid litt mer - og kan konstatere at han virkelig har levd: I boka "Nasjonalt musikkliv gjennem skiftende tider" beskriver Johan Garder livshistorien til Arve Svendsen (Brakar) - om enn på en noe annen måte enn i visa. Her fremgår det at husmannsgutten Arve ( f. 1751 i Høland) var en usedvanlig musikalsk begavelse. Han lærte tidlig å traktere fiolinen, men i Høland var det ikke godt å leve av å være musiker. Jeg siterer fra boka :
I København ble han faktisk "oppdaget" som musiker - og ble hyppig ført opp fra fengselet for å spille fiolin for Københavns fineste, mest innflytelsesrike og musikkelskende publikum.
Men sangen om Arve Svendsen var nok diktet før den tid, og den nevner ingen ting om den forferdelige forbryterens nydelige fiolinspill...
Tenk deg Bundefjorden en blank og fin sommerkveld... Denne visa ble skrevet av en ukjent, lokal dikter på en båttur arrangert for folk på Svartskog, en søndags ettermiddag i 1929. En god representant for alle sangene som er skrevet i årenes løp i Follo som hyllest til den plassen man bor på. Men helt typisk er den ikke, - det er den for kort til. "Stedssangene " er ofte lange og svulstige sanger. Vanligvis er teksten diktet til en allerede kjent melodi. Melodien til sangen om Bundefjorden har jeg ikke klart å oppspore hvor kommer fra.
Spranget fra "festing på plen" ved Bekkensten til denne gamle drikkevisa er kanskje ikke så langt. Skjønt, stilen over festen som skildres i denne visa, er nok noe annerledes enn den var på plenen på Svartskog i Oppegård. Sangen er da også sannsynligvis betraktelig eldre, da den tilhører en visetradisjon som var gjeldende fra begynnelsen av 18-hundre-tallet.
Denne visa er blitt sunget i Skaubygda (Fagerstrand, Frogn) frem til våre dager, og jeg vet også at den var vanlig ved selskaper på storgårder i Ski. Den finnes ikke i Norsk Visearkiv. Så hvem vet,- kanskje vi her har funnet en helt opprinnelig Follosang ?
Har så disse sangene livets rett i år 2000 ? Mitt svar er ja - ikke minst som en dokumentasjon på hva som ble sunget i Follo tidligere. Jeg håper også at flere enn jeg faktisk synes at mange av disse sangene er fine, - at de er sanger som fortsatt er morsomme å synge og å høre på. Derfor en oppfordring til slutt: La dere inspirere av sangene på CD-en og syng, godtfolk !
Denne artikkelen baserer seg på sangmateriale jeg har fått av en rekke personer i Follo, bl.a. Synnøve Mellquist, Kjell Gunnar Mjøsdal, Christian Dillevig, Anne Aalerud Johansen, Synnøve Solli, Borghild Kverneng, Karl Garder, Inger Dorthea Eskerud og Emery Skaarstad.
Randi Dalen / Ingebjørg Erikstad (f.Bergersen) : "Så sulla ho mor", "Stakkels Gut", "Til Seters"
Bjørg Rønsen: "Clara"
Hans -Petter Glenne: "I denne vennekrets"
Gerd Kvist Pedersen: "Bundefjorden"
Bjørn Linnestad: "Arve Svendsen"
Norsk Visearkiv v/Velle Espeland
Follo Museum v/Anne-Lise Wego
Nasjonalbiblioteket avd. Oslo, Norsk Musikksamling v/ Øyvind Norheim