[roskva_logo]
Roskva.no >> Olafs sangskatt

Olaf Kristiansens nedtegnelser om sitt liv

Olaf Kristiansen etterlot seg ikke bare sanger. Han etterlot seg også en rekke nedtegnelser om sitt liv da han døde i 1985. Disse er blitt tatt vare på av datteren Bjørg Rønsen og dette materialet er blitt kalt "Olafs saga".

En redigert utgave av "Olafs saga" med en redaksjonell innledning om materialet og husmannsplassen Østli ble publisert i "Follominne" Årbok 1992 - Follo Historie og Museumslag. Jeg har fått tillatelse til å gjengi artikkelen i sin helhet her.

"De handler om foreldrene, slekten og familien, granneskapet og oppveksten på Østli, og om hans voksne liv og yrke. I sum utgjør disse nedtegnelsene et næropplevd utsnitt av en tid preget av sterke omveltninger for lokalsamfunnene og menneskene i Oppegård og Follo. Og de avspeiler vel også utviklingstrekk i hele det norske samfunn gjennom de siste vel hundre år"
(sitat fra innledningen til artikkelen i "Follominne".)

[Østli husmannsplass. Tegning: Olav Skogseth]
[Tegning: Olav Skogseth]

Follominne 1992:

ØSTLI I OPPEGÅRD
FRA HUSMANNSPLASS TIL SKOLE

Minner fra et langt liv - Etter Olaf Kristiansen

( Red: Erik Aas jr.)

Olaf Kristiansen og hans nedtegnelser

8. november 1896 ble det født en gutt på husmannsplassen Østli i Oppegård. Han fikk navnet Olaf Martinius og var den niende i barneflokken på ti som vokste opp på Østli hos foreldrene, husmann Kristian Otto Andresen og hustru Maren Ludvige, født Mørk. Olaf, Kristiansen som han kalte seg, ble en gammel mann. Han levde til i 1985, og etterlot seg en mengde nedtegnelser fra sitt liv. De handler om foreldrene, slekten og familien, granneskapet og oppveksten på Østli, og om hans voksne liv og yrke. I sum utgjør disse nedtegnelsene et næropplevd utsnitt av en tid preget av sterke omveltninger for lokal- samfunnene og menneskene i Oppegård og Follo. Og de avspeiler vel også utviklingstrekk i hele det norske samfunn gjennom de siste vel hundre år.

Gjennom Olafs datter Bjørg Rønsen og parksjefen i Oppegård, Guri Vallevik Håbjørg, har FolIominne fått adgang til nedtegnelsene og tillatelse til å offentliggjøre deler av dem som redaksjonen har ment vil ha interesse for Follos lokalhistorie. Dette innledende avsnittet og det nærmest følgende står for redaksjonens egen regning. Det samme gjør etterordet. De andre avsnittene er redigerte utdrag av Olaf Kristiansens egne nedtegnelser.

Litt om husmannsplassen Østli

Østli lå noen hundre meter øst for Myrvoll stasjon i Oppegård. Se kart. Da Olafs foreldre kom dit i 1876, var jernbanen under anlegg. Den ble ferdig tre år senere, - i 1879. På kartet fra 1883, er banen inntegnet, og Oppegård stasjon er markert. Men ellers ser vi for oss et skogkledt, ennå lite berørt småskala-landskap preget av lave nord-sørgående åser (Sætreås, Pinneås, Gryteås og Greverudås ) med bekkedrag imellom og spredte små flekker av dyrket jord. Bosetningen preges av de tre gårdene Sætre og Østre og Vestre Greverud, og av spredte rydninger med smålåtne navn som ender på -rud, -stua, -hytta, -bråtan o.1. Grensen mot Ski, den gang Ski sogn i Kråkstad, går i daldraget nordover fra Tussetjern, slik den fortsatt gjør, - men uten noen Europavei som skille østover mot skaubygda og rudene i Ski. Vi ser for oss hele området som en stille utkant både i forhold ti1 bondebygdene i Aker, Ski og Nordby, og til Nesodden som Oppegård den gang var anneks under. Selv som del av Oppegård hadde området preg av periferi, for tyngdepunktet lå ennå vest for Gjersjøen og vendt mot Bunnefjorden (Kirkestedet, Oppegård-gårdene og Bålerud).

Men gjennom dette området gikk fra gammelt av en av landets viktigste ferdselsårer, Fredrikshaldske kongevei. Og spor etter Oldtidsveien vitner om ferdsel her alt i førhistorisk tid. På kartet ser vi kongeveien komme opp fra Haugbro, passere Sætre gård og Sætrebråten, krysse under jernbanen (som den fortsatt gjør) og fortsette nordover mot Fløisbonn, Ormerud og videre mot Aker og Kristiania. Et stykke nord for jernbaneundergangen går veien tett inn til tunet på Østre Greverud. Herfra førte det vei nordenfor Greverud- åsen til Vestre Greverud (bilde i Follominne 1988, side 95), som den opprinnelig hørte sammen med (høymiddelalderens Greivarud). Litt lenger nord på kongeveien, fra plassen Korsveien, gikk det en annen vei vestover. Den forbandt de østre grendene i Oppegård og skogbygdene i Ski med kirkestedet vest for Gjersjøen og med Nesodden. Veien er omtalt i Eivind Barcas artikkel Oldtidsveiene i Svartskog (Follominne 1991, side 180).

Denne veien må ha gått ganske nær tunet på Østli. Det lå ved Greverudbekkens vestre løp, i ei østvendt li like vestenfor Korsveien. Østli var ti1 i 1875 en av fire husmannsplasser under Østre Greverud. Året etter ble den overdratt ti1 Ingier under Ljansgodset, og samme år ble Olafs foreldre husmannsfolk der. De drev den ti1 1910, og i dette tidsrommet økte det dyrkede arealet fra 5 mål til omkring 30. Ennå i 1930 var tunet på Østli bebodd, og det så ut som bildet viser. Men i 1956 var tiden ute, og husene ble revet. I mellomtiden (1948) var Ingier-familiens arvinger, Harald og Eivind Sundt, blitt eiere av Østli. I 1974 solgte disse til Oppegård kommune, og i dag (august 1992) står kommunens nyeste skoleanlegg ferdig på Østli.

I 1875 hadde Oppegård ifølge folketellingen et folketall på 580. Førti år tidligere hadde det vært nede i under 400. Påfallende mange var barnefødt andre steder enn i Oppegård, og bare et fåtall figurerte som "selveiende". De fleste var leilendinger, husmenn eller tjenestefolk. - I dag er det ikke lenger småkårsfolks møysommelige slit på åkerflekkene, i skogen eller i en eller annen tjeneste som preger bildet, hverken på Østli eller i naboskapet, eller i velstandskommunen Oppegård. Kongeveien ligger der riktignok fortsatt med gledelig mye av sitt historiske preg i behold. Men i dag tjener den nærmest som adkomst til golfbanen på Østre Greverud, der etterkommerne av dem som "bygde landet" utfolder seg ut fra sin tids forutsetninger. Og på Østli rykker det første kullet av Oppegårdungdom inn, for å bygge videre på det grunnlag eldre tiders slitere har lagt for dem. En av disse var Olaf Kristiansen. -

Med denne smule bakgrunn går ordet til ham.

Mine foreldre og deres søsken

Min far het Kristian Otto Andresen og var født på Fløisbonn i Østre Aker 30. januar 1843. Hans far Andreas Grøstad var sønn på Grøstad i Ås. Mer vet jeg ikke om ham. Far vokste altså opp på Fløisbonn som var forpaktning under Ljansgodset. Eier var Marius og Helle Ingier. Oppveksten var vel som andres i denne tiden, med to-tre uker omgangsskole om året i fire-fem år. Han lærte å skrive, lese og regne til husbruk. Jeg kan ikke huske at han noen gang skrev et brev, men jeg så at han undertegnet kontrakten for Østli i 1905. Det var den siste kontrakten han hadde.

Men han lærte å arbeide, grave i jord og skog og få det til å vokse etter seg. Fløisbonn hadde plikt til å holde en tjenestegutt på Ljansbruket. Far fortalte at da han var sju-åtte år gammel, var han på sagbruket en sommer med hest. Jobben var å ri ut i elva, der det sto en mann og hektet fast et par tømmerstokker til hesten. Så var det å trekke dette i land og bort til vannsaga, - om igjen og om igjen hele dagen. Arbeidet begynte klokken seks om morgenen og varte til klokken åtte om kvelden. Far red fra Fløisbonn ved fem-tiden om morgenen, og var hjemme igjen senkvelds ved nitiden. Da han ble eldre, gikk han i vanlig gårdsarbeid ved siden av arbeid på saga og i skogen. - Slik var fars første ungdomsår.

Min mor var Maren Ludvige Mørk. Hun ble født 23. februar 1854 i ei lita hytte i Enebakk, og der bodde hun til hun var sju-åtte år gammel. Da brant hytta ned, og familien flyttet til et sted som heter Skjelbreia, vel antagelig "Skilbred". Der bodde mors besteforeldre, og der vokste hun opp. Hun fikk litt omgangsskole av og til, og ble konfirmert i Østre Aker kirke" "U1ven". Hun var sterkt religiøs hele sitt liv.

Morfar var skredder og spillemann. Han spilte fele på tilstelninger i bygda, og det hendte visst at han var i Kristiania og spilte også. Som skredder sydde han for soldatene på Akershus. Han gikk til byen med tøy han hadde sydd, og hentet samtidig stoff for neste uke. Og så handlet han vel det nødvendige til huset. Mor fortalte at hun ofte var med og hjalp ham å bære, og han var visst ikke "totalavholdsmann". - Mormor husker jeg så vidt. Hun bodde hos oss i Østli da jeg var liten, og døde på Ullevål sykehus, - jeg tror i 1903 eller 1904. Mor ble boende i Skjelbreia til hun var fjorten-femten år. Da fikk hun arbeid som hjelpebudeie på Abildsø, der det var landbruksskole den gang. Der var det antagelig hun traff far.

Mor og far giftet seg i 1874, og fikk et langt liv sammen.

Far døde i 1915 og mor i 1918. Til sammen hadde de ni søsken. På fars side var det disse fem, - alle født på Fløisbonn i Østre Aker: Gustav, Samuel, Laura, Maren og Hanna.

Gustav var hjulmaker og drev verksted på Verpet i Nordby, like ved den senere Holstad stasjon. Senere solgte han Verpet og kjøpte en gård i Ås som het Fuglenebbet. Den lå nordvest for Årungen og heter nå Fjeldstad. Samuel døde visst før jeg ble født. Han var smed og bygde hus nær Vestby stasjon (Solberg). Som takk for hjelpen med å bygge huset fikk far en jernharv i gave av ham. I motsetning til treharvene som var vanlige den gang, var denne helt av jern, og onkel Samuel hadde smidd den egenhendig. Tante Laura var gift med Anton Abrahamsen som bodde på Sønsterud og var skogfullmektig for Ingier. Hun døde en gang i 1920-årene. Tante Maren var gift med Martin Johnsen som drev jordbruk på Taraldrud i Ski. Men dette ga de opp og flyttet til småbruket Åsen under Ingier, sydvest for Kolbotnvannet. Her fungerte onkel Johnsen som skogfullmektig. Han var en trivelig gubbe som alltid hadde noe morsomt å snakke om. Tante Maren døde i 1920-årene. Fars yngste søster Hanna var gift med Anton Barli fra Brokenhus-grenda i Siggerud. Hun var en tur hjemme da far lå på sitt siste i 1915.

Mor hadde fire søsken: brødrene Henrik og Johan, og søstrene Asora og Karen. - Henrik var i den tiden jeg husker ham, sagbruksarbeider på Ljansbruket. Han bodde en tid i Vestli på Kolbotn, og av og til kom noen av barna derfra og hentet melk hos oss i Østli. Onkel Johan bodde i Oslo og drev med noe av hvert. Blant annet var han en tid skimaker, og skal ha hatt svært godt ord på seg i det faget. Siden vet jeg han hadde jobb med å tenne og slukke gasslykter på Grøn1and. Da hans kone døde i 1905, kom han med fem barn og bodde hos oss i Østli en tid. Siden drev han butikk i Nordbygaten i mange år. Tante Asora ble gift med Emil Hellerud fra Lørenskog, som drev med jordbruk og grisehold. Tante Karen giftet seg i 1905 med en tysker som het Bach. De emigrerte til Amerika, og hjemme hørte vi aldri noe mer fra dem.

Mors og fars egen barneflokk

Da mor og far hadde giftet seg i 1874, slo de seg først ned i Kristiania, der far begynte ved en fabrikk ved Akerselva og mor ved Hjula veveri. Men dette passet nok ikke for dem, jordvetter som de var begge to. Alt året etter flyttet de til Taraldrud i Ski, hvor fars søster Maren var gift og bodde på et småbruk under Ljansgodset. Her kom deres førstefødte, Aksel, til verden i november 1985. Det var dermed en familie på tre som året etter kom flyttende som husmannsfolk til Østli,- helt øst i Oppegård annekssogn under Nesodden. Her ble mine foreldre boende hele sitt liv, og her satte mor de øvrige ni i deres barneflokk til verden. Navnene er:

1. Aksel født 1875 på Taraldrud

2. Thorstein født 1878

3. - - -

4. Thea født 1884

5. Hanna født 1886

6. Johan født 1888

7. Ragna født 1890

8. Ragnar født 1894

9. Olaf Martinius født 1896

10.Sverre Alfred født 1902

Aksel begynte etter folkeskolen i smedlære hos fars bror Samuel i Vestby. Da han mente han var utlært, begynte han som smed i Verpet i Nordby, like ved onkel Gustavs hjulmakerverksted. De to samarbeidet godt. Dette må ha vært rundt århundreskiftet. Søster Thea stelte huset for ham til han giftet seg i 1904. Da smia på Verpet senere brant ned, flyttet han etter en tid til Askehaugbråtan, der han drev som jordbruker til i 1916. Da kjøpte han Nordre Roksti i Garder. Her drev han smie og gårdsbruk til han døde i 1957.

Thorstein gikk, etter vanlig folkeskole, i lære i Osterhaugsgatens snekkerbedrift i Kristiania. Men han drev ikke mye med snekkerarbeid. Under min oppvekst var han for det meste hjemme i Østli, og drev med jorda om sommeren og i skogen om vinteren. I 1905 var han på grensevakt borte i Høland et sted. Etterpå fortalte han at det var vanlig blant soldatene å gå over grensen til Sverige for å kjøpe tobakk. - Han giftet seg med Mari som var søster til bror Aksels kone Mathea. De flyttet til Grytebråtan og var husmannsfolk der i tre år under Østre Greverud. Senere bodde de en tid i Sporet i Vestby, før de kjøpte Mellom-Roksti i Garder. Men her fikk han høyre hånd ødelagt i en hakkelsmaskin og måtte gi opp som jordbruker. Han endte som huseier i Frogn, der han drev med høner og hagebær. Han døde i slutten av 1950-årene.

Mors og fars tredje barn var en jente som ikke vokste opp. Om hun var dødfødt eller døde like etter fødselen, vet jeg ikke. Men jeg har hørt fortalt at far selv lagde kiste til henne og bar henne på skulderen til kirken på Svartskog, og fikk henne gravlagt der. -Thea ble etter en tid som husholder hos bror Aksel hjelpebudeie på en gård i Ås. Der ble hun kjent med Johan Karlstad som hun giftet seg med og flyttet med til Trømborg i Rakkestad. Her var han en tid løsarbeider, før de kjøpte gården Halvtorp ved Mysen. Den solgte de senere og kjøpte en liten gård nær hjemstedet hans, Melbybråten. Thea døde i 1939.

Hanna var ei jente av det glade, lettlyndte slaget. Etter skolen prøvde hun seg på mange jobber, blant annet på et ingeniørkontor i Kristiania. Etter et besøk hos søster Thea i Rakkestad ble hun værende der. Hun giftet seg med Johannes Vestli, og sammen ble de husmannsfolk under en storgård der i bygda. Senere ble mannen veivokter, og Hanna vanlig husmor. Hun døde i 1959.

Johan hadde den rette alder til å være "sjef" for Ragnar og meg da vi vokste opp. Og det var han også. Det var han som spadde opp jorda og ryddet plass for jordbærplantene til mor, men han gjorde mye annet også. Jobbet med jordbruket hjemme og hogg tømmer og ved i skogen. En vinter var han med far på vedhugst i Ljabrudalen for Ingierfamilien. I to år var han så gårdsgutt på Askehaug. I 1911 var han i militærtjeneste i Fredrikstad. Derfra kom han hjem om høsten med leddtuberkulose i høyre kne og pekefinger. Siden spredte det seg til lungene. Ingen kunne gjøre noe med det, og noen trygd var det jo ikke. To jobber hadde Johan i denne tiden - som kjører for en eskefabrikk i Kristiania og som kusk for kaptein Falkenberg i Asker. Han kom hjem syk i 1913 og døde året etter.

Ragna døde av difteri som barn. Hun ble gravlagt ved kirken på Svartskog det året jeg ble født ( 1896). -Ragnar var flink til å arbeide med jorda, og sammen med Johan og meg var han fars støtte hjemme på Østli de siste årene før 1915, da han ble fritatt for pliktarbeidet på bruket og kunne være hjemme selv. Ragnar var på den tid gårdsgutt på Askehaug i Nordby. Senere hadde han en tilsvarende jobb på Romerike et sted, der han ble gift. Etter at han kom tilbake til Oppegård, arbeidet han som snekker. Det ble Ragnar som overtok Østli da mor og far var døde ( 1919). -Sverre ble som yngstemann i søskenflokken på Østli mors gullgutt. Han fulgte henne i alle hennes gjøremål og hadde et spesielt lag med dyr, og en egen omsorg for dem. Etter at han først hadde vært hos Wilhelm Dietrichson på landbruksskolen på Søndre Ski, gikk han på småbrukerlærerskolen på Sem i Asker. Senere fikk han jobb på landbruksskolen på Hvam i Nes på Romerike. Han endte som ordfører i Nes i ti år, og døde som pensjonist i 1969.

Naboskapet til Østli

Den største naboen til Østli var Østre Greverud. Under min oppvekst var det Olaus Tjernes som eide garden. Han hadde kjøpt den på tvangsauksjon i 1890-årene, etter at han en tid hadde vært bestyrer for den tidligere eieren, en Krogstie som måtte gå fra gården. Medvirkende til det var nok det teglverket Krogstie hadde bygd nede ved Oppegård, men som ikke gikk (på den nåværende Odlo-tomten), - Vestre Greverud gikk en gang i forrige århundre i arv ti1 en datter på gården. Hun ble gift med en kråksting, og i skiftet etter dem fikk en av sønnene den delen av gården som la øst for jernbanen, - Frydenberg.

Myrvoll var husmannsplass under Vestre Greverud. En gang, visstnok i 1880-90-årene, giftet en sønn på Østre Greverud seg med en datter på Vestre Greverud. Han het Torva1d og hun Thea, og de slo seg ned på Myrvoll. Der ble de boende i mange år, og levde av jorda og skogen. På Ekornrud sør for Kolbotnvannet bodde Sigvart Johannessøn og kona Anna. Sigvart drev jordbruk og tømmerhogst, og var slakter ved siden av. Han var ofte hjemme på Østli og slaktet. Anna var et arbeidsjern. Hun hadde kuer, og bar og solgte melk til innflytterne på Bråten. Våren 1921 snakket jeg med Sigvarts far, Johannes, som bodde på Ekornrud. Han var da 74 år og forta1te at han hadde felt 75 tylfter tømmer den vinteren, - og var like sprek. -

Ikke så langt derfra lå Åsen, hvor tante Maren residerte sammen med sin "onkel Johnsen".

Sønsterud bodde Johan Kristiansen som foruten å drive det lille bruket, også var skogfullmektig for Ingier. Han var først gift med Andrea fra Slåbråten. Som enkemann etter henne giftet han seg med Kaspara, - også hun fra Slåbråten. Det var til Sønsterud jeg løp for å ringe etter doktor da mor lå på sitt siste i 1918. Kaspara fulgte meg da hjem til den dødssyke.

Sagstua tilhørte også Ingier. Der bodde Petter Sagstua. Han var kjent for a være en flink mann, men hadde ord på seg for å kunne være litt brå både mot familien og hesten sin. Han var det likevel som stilte opp med hest og slåmaskin hjemme i Østli og slo det meste, den gang Ragnar og jeg skulle gjøre slåttonn mens far og Johan var på Ljan. Da han var ferdig, bad mor ham inn på kaffe og tilbød ham beta1ing. Men nei takk, - hjelpe kunne han saktens, men ikke for pengenes skyld.

I Tømtehytta under Ingier bodde under min oppvekst Nils Rud og kona. De var begge fra Tinn i Telemark og hadde svært godt ord på seg. På Østli var vi svært mye sammen med folkene på Tømtehytta i årene 1914-1918, da jeg var hjemme hos mor. To andre småsteder i naboskapet til Østli var Grytebråten og Dammen, - begge husmannsplasser under Østre Greverud. På Dammen bodde det en svenske som kalte seg Johan Fredrik Patrik von Appelskog. Han skulle være av svensk adel, het det. - Nær nabo ti1Østli var også Korsveien, en tredje husmannsplass under Østre Greverud. Emil Korsveien var kjent som en dyktig arbeidskar, men han var nok ikke alltid like grei å ha med å gjøre hverken for kona Mathilde eller for bonden på Greverud, eller for hesten sin.

- Ti1 sist skal Sandås nevnes, som Østlis aller nærmeste nabo. Den var hytte under Frydenberg og lå ved det gam1e veifaret fra Korsveien ti1 Flåtestad. Da jeg var liten, bodde Ni1s Gjærder der, og han var litt av en kar. Navnet Gjærdern fikk han fordi han var formann for et arbeidslag som satte opp gjerder langs jernbanen mellom Kristiania og Moss. Det var vel i åtti- nittiårene at dette ble gjort. "Gjærdern" var fra Odal og gikk for å være en urolig sjel.

Fra livet på Østli i tiden fra 1876 til 1920-årene

Østli var en liten husmannsplass den gang mor og far kom dit. I innhuset var det bare to små rom, - stue og kjøkken. Far fortalte at det var omkring fem mål som var dyrket da han kom dit. Han hadde husmannskontrakt. Lønna var 80 øre dagen om sommeren og 60 øre om vinteren. Arbeidsdagen var på ti timer hele året. Om sommeren var det gårdsarbeid. Om vinteren var det alt mulig, fra gårdsarbeid til arbeid på sagbruket eller i skogen. Alt var på egen kost. Han var bundet til godseieren hele året, men kunne visst be seg fri enkelte ganger. Det hadde han nok ikke råd ti1 ofte. Hva leien for plassen var, vet jeg ikke. Men husmannen hadde rett ti1 å ta ved i skogen til husbruk, og gjerdetilfang til gjerde rundt eiendommen, - Alt på egen bekostning. Hvordan det var mulig å klare seg, har jeg aldri forstått. Men far hadde ei kjerring som aldri sto fast noen gang. Uten henne kunne han nok ikke klart å leve.

Uka begynte mandag morgen klokken halv fire. Når han arbeidet på Ljan, skulle han være der på det tidspunktet. Da hadde han med mat hjemmefra for tre dager. Onsdag kveld gikk han hjem etter mat for resten av uka. Lørdag kveld kom han til Østli igjen, og så var det å stå i der helgen over. Det ble litt forandring på dette da sønnene vokste til. Da gikk mine eldre brødre til Ljan med mat hver onsdag. Også Ragnar og jeg gikk den turen mange ganger. - Far var ellers en nevenyttig mann, og gikk etter hvert over til å bli snekker på bruket. Han hadde laget alt som fantes hjemme, - stoler, bord og fire senger. Så han kunne noe av hvert.

Men så litt om mor. Hun var nok ikke lite av et rivjern når det gjaldt å få arbeidet unna. Jeg har aldri riktig forstått at hun fikk tid til alt hun gjorde.

Hun var oppe grytidlig hver morgen. Mat skulle lages og klær vaskes og stelles, og huset holdes rent. Minst en gang i uka skulle alle gulv skures med grønnsåpe. Og dyra krevde sitt, og på tunet og på jordet var det alltid oppgaver som ventet på hennes flittige hender. - Så var det ungeflokken da, som ble større og større med årene. Også den ga hun sin store omsorg, selv om jeg husker benne som nokså streng mot oss ungene. Det var hun vel nødt til a være, om hun skulle rekke over det hele.

Da mor og far kom til Østli, hadde de ei ku. Etter hvert ble det ei til, og det kom kalver som skulle vokse opp. Men å få avsatt det fjøset kastet av seg, var ikke så greit. Det bodde jo mest småfolk i Oppegård på den tid, og de fleste hadde ei ku selv og var selvberget. Så mor gikk til Ekeberg og solgte melk to ganger i uka, og kjøpte da samtidig med seg varer som trengtes i huset. Også bær som hun plukket i skogen eller dyrket selv, gikk hun til byen med og solgte. Jernbanen kom jo ikke i gang før i 1879, og det var lenge alt for dyrt for fattige folk å ta toget. Å gå på sine egne ben var billigere, og det gjorde de fleste.

Etter hvert kom det flere husdyr på Østli. I første omgang høner, men også gris, om de kunne skaffe penger til det om våren. Somme tider klarte de å kjøpe to grisunger. Da solgte de den ene om høsten, og sa hadde de den andre gratis. Det var jo fint, for ingen tenkte den gang på betaling for mat og stell. - Senere kom det også sauer. Jeg kan huske mor satt ute på bakken og klipte sauer om våren. Hun vasket ull, kardet og spant, satte opp vev og vevde vadmel. Far, Ragnar og jeg fikk bukser og jakker. Dem var det en skredder som sydde, men skjorter, undertøy og busseruller sydde mor. Hun sydde også bukser til oss guttene da vi var i skolealderen.

-I min oppveksttid, i årene mellom 1900 og 1910 hadde far sin siste femårs- kontrakt som husmann. Han hadde bare plikt som snekker da, og kunne være hjemme av og til. Om vinteren var det å drive i skogen og hugge tømmer og ved. Om sommeren var det fast takst at han skulle bryte opp et nytt jordstykke. Han skulle grave en ny drensgrøft et eller annet sted, og han skulle renske opp en del av en åpen grøft som rant gjennom jordet hjemme. Massene som han grov opp, skulle fraktes til et annet sted, der det var dårligere jord.

Det ble hogd svært hardt i Ingier-familiens skoger i disse årene, både tømmer og ved. Elektrisiteten var jo ikke kommet for alvor ennå, og det var et veldig behov for ved til oppvarming. Tusenvis av favner ble sendt fra Oppegård stasjon til Kristiania. Vi guttene var med på denne hogsten, og far også, når han var hjemme.

Han tjente bedre på dette enn som snekker på bruket. Prisen til hogger var kr 2,20 pr favn. En favn var 2 x 2 meter i lengden på 60 cm og kløvet i to. Det var jo ikke noe å bli rik av, men det kom godt med. - Mor var finansminister. Hun visste alltid hva pengene skulle brukes til.

Men så hendte det noe: Mor fikk en ide. Hun kjøpte planter av hagejordbær, og så bar det til med spaden. Dette var vel i 1906-1907. Vi spadde opp et stykke av hagen, trillet på gjødsel fra fjøset og plantet jordbær. Det kan vel ha vært en 50-60 planter. Og et par år etter ble det jordbær av det. Mor dro til Torget i Kristiania, solgte bærene og kom hjem igjen med penger. Jeg tror hun fikk 40 øre kiloen. Dette gikk så bra at utvidelse måtte til. Et par år tidligere hadde far flyttet gjerdet, slik at noen må1 skog var kommet innenfor. Denne "bråten> var delvis tatt i bruk som ny potetåker. Nå gikk vi løs på resten til jordbærene. Vi gutta hogg og hakket, spadde og bar bort stein. Og jord- bæråker ble det. Nye planter ble det også, og jordbæravlingen vokste.

Mor reiste til byen hver dag så lenge sesongen varte. 30-40 kg hadde hun med mange ganger. En av oss gutta måtte følge henne på stasjonen om morgenen, hvis det ble for tungt for henne. Hvordan hun klarte det i byen, fikk vi aldri vite. Hun sa aldri noe om det. Hvordan hun klarte alt dette, har jeg aldri riktig forstått. Men hun var frisk ennå, og da var det visst ikke noe som kunne stoppe henne.

Disse somrene var far på Ljan og arbeidet blant annet med å sette opp et langt stakittgjerde. Det gikk fra Hovedgarden til Ljanselva inne ved Fiskevollen. Materialene fikk de fra saga. men høvle og pusse dem måtte han gjøre for hånd, - sa det tok sin tid. - I 1910, samme år som far ble fritatt for plikten på Ljansbruket, fikk han tillatelse til å bygge nytt fjøs i Østli. Dette var siste året mitt på skolen, og jeg fikk være med å grave og bygge pilarene som fjøset skulle reises på. Jeg var også med i skogen og hogg tømmeret som skulle til. Etterpå fikk jeg fatt i en mann fra Grytebråten som hadde hest, og ham var jeg med da vi kjørte tømmeret hjem. Jeg husker far sto ute på jordet og barket og teljet stokkene ferdig til bruk. Sommeren etter, i 1911, kom også Thorstein hjem for å hjelpe til. Han var utlært laftetømrer. Han og far og Johan laftet etter alle kunstens regler, og Ragnar og jeg fløy i skogen og samlet mose til å legge i omfarene. Ut på høsten fikk jeg låne hest og kjerre hos Nils Biltvedt. Med dem kjørte jeg til Nøstvet og hentet takstein til fjøset. Der hadde far lagt ny takstein på uthuset et par år tidligere. Nå fikk vi den gamle. Ja, det var litt av en sommer. I tillegg til sjauen med byggingen slo jordbærene til som aldri før. Min egen situasjon var blant annet preget av to ting: jeg var ferdig med skolen og skulle etter hvert finne min vei i yrkesliv og samfunn. Og jeg skjønte at mor og far var i ferd med å bli gamle. Etter dette tilbakeblikket på mors og fars tid i Østli, går jeg nå litt inn på min egen oppvekst fra omkring århundreskiftet til førstningen av 1920-årene.

Jeg vokste altså opp i Østli, der mor var like mye jordtrell som far. Vi barna fikk tidlig lære å være med i arbeidet. Jeg husker fra jeg var omtrent fire år at jeg var med mor og bar vann til kjøkkenet i 2-3liters spann. Mor bar i sinkbøtte, og hun hadde en vannsele som far hadde laget. Andre jobber jeg hjalp mor med, var å bære inn ved, måke i fjøset, rydde snø og gå til butikken. I 1904 begynte jeg på skolen, og der gikk jeg annenhver dag. Jeg gikk i den gamle skolen på Kolbotn, der Ole Borge var lærer. Akkurat det året var det ansatt en lærerinne som skulle ta seg av oss små. Hun het Nikoline Syvertsen, men var nok ikke ferdig utdannet ennå, så vi fikk en vikar til å begynne med. Det var datter til sogneprest Myhre på Nesodden, og hun var verdens snilleste jente. Hun tok barna opp på fanget om det var vanskelig å fø1ge med, og vi hørte aldri et sint ord fra henne. Siden kom Nikoline Syvertsen da, og hun var streng. Hun var lærer i Oppegård i mange år og giftet seg med Harald Johnsen, en svenske som ble ordfører i Oppegård i mange år. I 1910 sto den første skolen ved Oppegård ferdig. Der gikk jeg det siste skoleåret mitt.

Om sommeren gikk dyra på hamn i skogen, så mor hadde litt bedre tid da. Den ble brukt blant annet til bærplukking som vi ungene var med på. Det hendte flere ganger at vi kom hjem med to bøtter blåbær som vi så sorterte hjemme. Og mor dro til byen og solgte på torvet. Det kunne være avsetning hjemme også, når det bodde byfolk der i ferien. Ja, mors jordbærdyrking ble også vi ungene trukket inn i. Det var fra ca 1907-08. - Fra samme tid husker jeg at vi begynte å være med i skogen, der vi hogg favneved og tømmer. Det siste var ingen spøk for smågutter, for det var store dimensjoner på trærne som skogfullmektigen hadde blinket ut. Vi skulle felle dem og kviste. Siden kom det en mann og merket hvor stokkene skulle kappes. Så skulle vi kappe, da,-- og barke helt rundt. Om det var mildvær, ble dette gjort med en gang. Var barken frosset, måtte vi vente på mi1dvær og komme tilbake. Det var slitsomt, men vi tjente penger, kr 2,20 pr tylvt. Selv var jeg nok de første årene mest slengmann for far, Johan og Thorstein i deres slit med stokkene. Men fra tiårsalderen tetnet det til med mannspliktene for meg også. Jorda og årsveksten skulle passes. Som regel kom naboene til hjelp i våronna. Enten fikk vi låne hest av dem, eller så kom de og pløyde og harvet. Men å hakke i potetrankene og trille møkk var vår jobb. Det var det også å luke i turnipsen og holde ugraset borte. Far var en mester til å sette opp gjerder. Han hogde og kvistet slanke graner til staur og fenger. Til å holde det hele sammen brukte han svei. Det var lange, tynne grankvister som ble renset og vridd rundt på stolpene for å holde fengene på plass.

Da Johan reiste til Nordby og ble gårdsgutt på Askehaug, ble Ragnar og jeg igjen som gårdsgutter hjemme i Østli. En dag, jeg tror det var høsten 1908, kom naboen Nils Bi1tvedt og spurte om vi ville være med og ta opp poteter hos ham. Og vi slo til. Da onna var over, spurte han om jeg kunne pløye. Det hadde jeg aldri gjort, men jeg visste jo hva det var. Han hadde to hester, ei hoppe som het Liv og datteren hennes, Livia. Moren var gretten, men den unge var snill. Jeg kom en morgen ned i stallen. Han selte på den unge, mens jeg skulle sele på gamlemerra. Hun var gretten og la på øra, og jeg var redd. Men jeg våget meg til, og det gikk bra. Ute var det å spenne de to for plogen og kjøre ut på jordet. Nils var med på de første forene. Siden pløyde jeg alene. Jeg var stor og sterk for alderen, så det var ingen vanskeligheter. Jeg pløyde alene økta ut, til jeg ble ropt inn til middag. - Siden arbeidet jeg der på Frydenberg tre dager i uka, når jeg var fri fra skolen. Lønna var 80 øre dagen og kosten. Ved siden av pløyinga var jeg også med på å hogge ved og hjelpe til i fjøset. Da jeg kom hjem med den første 1ønninga på kr 12,80 og leverte pengene til mor, trodde hun ikke det var sant, så glad ble hun.

Fra et av skoleårene mine husker jeg at Ragnar og jeg gjorde slåttonna hjemme mens far og Johan var på Ljan og satte opp gjerde der. Ragnar og jeg slo, og mor var med og fikk tørket graset og båret inn høyet. I tillegg måtte en av oss, Ragnar eller jeg, hver onsdag gå til Ljan med mat til far og Johan. Fra 1910 av var far fritatt for pliktarbeidet på bruket og kunne være hjemme hele tiden. Han døde i 1915. Ut på vinteren 1912, det året jeg var femten år, fikk jeg spørsmål fra bror Thorstein som da bodde på Sporet i Nordby, om jeg kunne hjelpe ham med noe tømmerkjøring han hadde tatt på seg i skogen der ute. Så ble det tømmerkjøring da, nedover noen hengebratte lier ned til fjorden bortenfor Nesset. Hvor mye jeg tjente vet jeg ikke, med det holdt da liv i familien og meg og hesten. Ut på våren ble jeg tilbudt å bli gårdsgutt hos Hans To. Tilbudet var 180 kroner fra 14. april ti114. oktober pluss kost og losji. Jeg slo til. Dette var i 1913. - Den gamle bonden ba meg være tålmodig med hestene. Jeg forsikret at jeg aldri hadde slått en hest, og ikke skulle jeg gjøre det hel1er. Gubben vart b1id, klappet meg på skuldra og sa at det var bra. Arbeidsdagen begynte halv fem om morgenen med stell og foring av de tre hestene. To av dem hørte til på gården, den tredje var leid fra Nordstrand bad. Så var det å spise klokken seks, og sele på og sette i gang arbeidet ute. 17. mai det året ble det sådd korn på To, og folk og hester tok ikke hvil før klokken e11eve om kvelden. - Etter våronna ble jeg satt til å kjøre fram stein til muring av låvebrua. Det var en eldre mann som sto for muringa. og jeg hja1p ham så godt jeg kunne. Han skrøt av meg og sa jeg var f1ink. Så brua ble ferdig den, og høyet kom i hus. Siden gikk det med vanlig gårdsarbeid sommeren ut. Treskinga var jeg også med på, men det var etter 14. oktober, så da fikk jeg ekstra beta1t med to kroner dagen.

Etter sommeren på To hadde jeg nok tenkt å bli hjemme en tid, og det var vel på denne tiden at jeg begynte å tenke på å bli bygningsarbeider. Ute ved Oppegård var de jo nettopp da i fu1l sving med å bygge hus i Sætreskogen, og jeg tenkte nok på å få noe å gjøre der. Men arbeidet var dårlig beta1t, med 20-30 øre timen for de fleste. Det var bare de a11er flinkeste som kunne oppnå 40 øre. Det var vel nærmest byggmesterlønn. - Noen småjobber ble det, men så måtte jeg -vinteren over- til Lørenskog og hjelpe tante Asora med driften av grisehuset hennes der. Da jeg kom tilbake til Østli våren 1914, hadde far kjøpt hest. Det var en liten lysegrå fjordhest som var så sni1l og pen. Han het Piril. Slåmaskin kom det også til Østli dette året. Jeg kjøpte ti11eggsutstyr og monterte det på maskinen, s1ik at den kunne brukes i kornskurd også. Både skuronn, potetopptaking og tresking ble dette året og de nærmest følgende utført mye i fe11esskap me11om naboene omkring Østli. Krigstiden satte e11ers sine spor i disse årene, selv om vi jo avlet mye av maten selv. Hjemme i Østli sådde jeg både rug og hvete. Det hadde vi aldri gjort før.

Sommeren 1917 ble jeg innka1t til rekruttskolen i Fredrikstad. Der var jeg i månedene juni, ju1i og august, mens Ragnar var hjemme og hja1p mor med driften. Da rekruttskolen var slutt, ble vi sendt til regimentsamling på Trandum, et sted et par kilometer nord for Jessheim. Leiren var ikke ferdigbygd ennå, og vi ble innkvartert tjue mann på hvert rom, med ha1mmadrasser på gulvet til å ligge på. Etter en uke var vi fulle av lus alle mann. Vi klaget til befalet og ble sendt til Gardermoen for å bade. Men vi fikk ikke med oss rene klær, og da vi kom tilbake, lå de samme halmmadrassene på gulvet, så det hja1p ikke stort. - Jeg fikk brev hjemmefra hvor de ba meg prøve å få fri fra tjenesten. Det var jo krig i Europa og full rasjonering, så det var viktig å få avlingen i hus. Jeg viste brevet til sersjanten, og han tok det med til kapteinen. Men svaret ble nei. Jeg skulle være med og marsjere til Fredrikstad. Det tok en uke, og det skulle være noen øvelser underveis. - Det var blitt slutten av september før jeg kom hjem. Jeg banket på og ropte til mor og fortalte at jeg var lusete.- Hun satte storgryta på ovnen og ba meg hente to bøtter vann. Så gikk jeg i fjøset og rigget til med balje og såpe. Mor kom med varmt vann og rene klær, og etter et grundig bad merket jeg ikke noe mer til lusa.

I november året etter, i samme måned som første verdenskrig sluttet, døde mor. Da bror Ragnar overtok Østli, var Sverres og min tilhørighet der ikke lenger den samme. Selv reiste jeg da til Hauketo og fikk jobb ved jernbaneanlegget der. Omleggingen av banen fra Ljan til Holmlia var i gang da. Men fire mann av oss røk uklare med sjefen, så oppholdet der ble ikke langt. Vel hjemme igjen fikk jeg tilbud fra Skjerven om å være med å kjøre tømmer til utbyggingen på Myrvoll. Kost og losji skulle jeg ha på garden. Myrvoll var solgt til utparsellering, og det ble hogd en hel del skog. Nede på jordet ble det satt opp sag. Det ble en riktig trivelig vinter. Arbeidet på tomtene var i gang, og det gikk både i veibygging og husbygging. Myrvoll stasjon var ikke kommet ennå, sa vi kjørte både tømmer og plank ned til Oppegård, lastet det opp på jernbanevogner og sendte det til Ski. Det var Norum (Ski Bygg) som kjøpte og skar tømmeret.

Våren 1919 var det slutt, og jeg fikk tjeneste hos Jensrud, med kost og losji på Frydenberg. Der hadde jeg forresten hatt jobb også tre år tidligere, sammen med Piril. - Jeg var ung og sterk, og var med på å sprenge ut tomter, mure gråsteinsmurer og bygge veier. En av tomtene vi sprengte ut, var til den nye Greverud-skolen. Det var sommeren 1921. Siden var jeg også med på å bygge vaktmester- og gymnastikksalfløyen på denne skolen.

Høsten 1922 var jeg hos bror Thorstein og hjalp ham med gårdsstellet mens han kom seg etter å ha fatt ødelagt en hånd i en hakkelsmaskin. Ellers gikk det i kortvarige småjobber med utsprenging av tomter, bygging av gråsteins- murer og muring av piper. Tidene var vanskelige. Det var lange køer etter arbeid over alt, og betalingen var elendig. - Når skulle de gode tidene komme?

Etterord

De tidlige 1920-årene var en skjellsettende tid i Olaf Kristiansens liv. Han var blitt voksen, og hadde brutt opp fra Østli. Yrkesmessig orienterte han seg stadig sterkere mot det som skulle bli hans framtid: bygningsarbeiderens og byggmesterens virke. Han orienterte seg også politisk, og i 1924 giftet han seg. Om det politiske skriver han selv, fra tiden omkring 1919-1920:"Vi ble jo etter hvert kjent med den russiske revolusjon. Vi startet et ungdomslag ved Oppegård. Vi ble jo kommunister, og jeg ble formann i laget. Jeg var omtrent

den eneste som hadde arbeid da. Vi hadde møter i Oppegård Vel hver torsdag. Det kostet 12 kroner hver gang, og for det meste måtte jeg betale. Vi fikk tilsendt 20 nummer av Klassekampen hver uke. Av og til fikk jeg solgt et par-tre. Resten delte jeg ut og betalte selv. Men tidene ble verre og verre".

Siden heter det: "Som formann i ungdomslaget meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet etter splittelsen i 1922, da høyresosialistene og kommunistene skilte lag. Jeg ble kjent med en danske, Adolf Førster, som bodde i en hytte i Skogveien. Han var en gammel snekker som var ivrig i arbeiderbevegelsen den gang. Han og en Daniel Eriksen begynte å snakke om å få reist et samfunnshus på Ormerud. Jeg var med fra første stund, og betalte hundre kroner til et beløp som skulle samles inn. Folk som bodde her, var med i innsamlingen. Førster fikk samlet inn penger og kjøpte to tomter på andre siden av veien. Dette var først i 20-årene. Jeg var med mange kvelder da vi bygde Folkets hus i Skogveien. Det brant ned i slutten av 20-årene, og et nytt ble bygd. Det står ennå, men ble solgt i 6O-årene da Samfunnshuset ved Kolbotn ble bygget (for å unngå konkurranse").

På denne tiden ble Olaf også kjent med Hjørdis, datter av Karl Ludvig Olsen og kona Ragna Ovidia Madsen. Henne forlovet han seg med. I forlovelsestiden bygde han hus på en tomt han hadde kjøpt under Frydenberg. Stedet kalte han Gresby. Om dette skriver han selv:

"Jeg tegnet et lite hus på 6x7 meter og fikk det godkjent av Thingstad i 1923. Og så var det å begynne å grave da på kveldstid mest og 1ørdag ettermiddag og søndag. Det kostet mange timers slit. Ja. det var tungt å grave i hard leire, og få det trillet og lempet ut, - å grave avløpsgrøft, forskale og støpe såler og gulv. Jeg hadde vært med Jensrud og sprengt en tomt lengre oppe, og jeg fikk ta stein der. Ragnar kjørte. Da jeg skulle begynne a kjøpe materialer til huset, fikk jeg vite at prisene var gått opp 20%. Det var jo litt av et sjokk.

Min tilkommende svigerfar - han var snekker - fikk fri fra jobben i byen og bandt av bindingsverket, mens jeg murte opp grunnmuren. Siden hjalp han meg med å reise opp huset, panele utvendig og legge på taket. Resten av snekkerarbeidet innvendig gjorde jeg alene. - Trappen til kjeller og 2. etasje måtte jeg også lage selv, mens Jensrud murte pipa, på byttearbeid. - Ja. det var trange tider. Høsten 1923 flyttet jeg inn i kjøkkenet og bodde der alene, mens jeg gjorde resten av innredningen."

Om bryllupet med Hjørdis skriver Olaf lakonisk: "Våren 1924 giftet vi oss, men det var elendige tider. Nesten umulig å få jobb, og det som var, var dårlig betalt. - Ingen trygd den gang".

Men etter hvert gikk det bedre for Olaf og Hjørdis. De slo seg gjennom, han som bygningsarbeider og byggmester, hun som husmor og mor ti1 to barn: Bjørg og Kjell Helge. Gresby måtte de bryte opp fra tidlig, og tilværelsen ble nokså omflakkende, a1t etter hvor arbeidsplassene dukket opp, - i Oppegård eller Oslo, eller i andre deler av landet. I nedtegnelsene sine går Olaf ganske nøye inn på både Hjørdis' og sin egen yrkesinnsats fra utgangen av 1920-årene. Men dette vil det føre for langt å gå inn på her.

- I 1974, etter femti års ekteskap, døde Hjørdis, og høsten 1979 overlot Olaf huset sitt til barna og ble "legdekal1".

På vårvinteren 1983, to år før han døde, noterer den 86 år gamle Olaf dette: "Og jeg sitter her som privilegert husmann og vet ikke hva jeg ska1 finne på. Dette er den mildeste førvinter jeg har opplevd, med varmegrader og regn i november, desember og januar, og med litt snø og kuldegrader i februar. Men nå lover værvarslet sønnavind og mildere vær igjen. Det er tiende februar i dag, men jeg lengter til midt i mars. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Dagene går, og jeg har ingen ting å foreta meg annet enn å ligge og lese eller sitte her og skrive. Jeg er forsåvidt frisk, og har ikke smerter å klage over. Men kreftene er forsvunnet. Heldigvis har jeg jo Bjørg til å forsyne meg med alt hva jeg trenger. Og så er jeg så g1ad for trygden. - Tenk hvordan det var før i tiden."

- Ja, tenk på hvordan det var før i tiden. Follominne har det håp at disse glimtene fra en tross alt nær fortid, formidlet gjennom Olaf Kristiansens nedtegnelser gjennom et langt liv, kan hjelpe oss som lever i dag, til nettopp å gjøre det.

Kilder

Bjørg Rønsen: Olafs saga (stensil)

Oppegård Historielag: Kalender 1992 (spesielt mars måned)

Samtaler med Willy Østberg, Oppegård

Samtale med Guri Vallevik Håbjørg, Oppegård

Samtale med Bjørg Rønsen, Langhus

 

Tilbake      til toppen
[roskva_logo]
Kontakt Tone Holte: www.roskva.no

Webdesign ved John Vedde

.