DNF ble ledet av Torfinn Hellandsvik som tidligere var med i FMI. Organisasjonen hadde sterke bånd til DDF (Den Danske Forening) helt siden den ble stiftet i 1991. På stiftelsesmøtet kåserte DDFs formann for FRP-representanter og andre innvandringsmotstandere. DNF arrangerte et seminar i Oslo 1993 som fikk mye pressedekning da den danske FRP-grunnleggeren ble overfalt av demonstranter. I 1995 avslørte Antirasistisk Senter at DNf stod bak "Hedstrømdokumentet" som var grunnlaget for Stortingets vedtak om å lage et innvandrer-regnskap. Dokumentet utga seg for å være et økonomisk anslag over hvor mye innvandrerne koster Norge, men seriøse, pålitelige økonomer avfeide det som rent vrøvl. DNF arrangerte et debattmøte om innvandring på Godlia kino, hvor Bjarne Dahl var innleder for Stopp Innvandringen og Øystein Hedstrøm for Frp. Andre deltakere var personer tilnyttet Hvit Valgallianse, Fedrelandspartiet og FMI og Nasjonaldemokratene. Møtet fikk stor mediaomtale da det viste seg at Dagbladet hadde infiltrert møtedeltakerne, og slo opp med store overskrivet om Frps lefling med de "brunskimrede".
Torfinn Hellandsvik døde i 2004.
----------------------------------------------------
1999/09/04:
Den Norske Forening (DNF)
Eksakt hva Torfinn Hellandsvik postet på
no.samfunn.politikk.innvandring
Den Norske Forening ble stiftet i 1991 med hovedmålsetningen: Å ivareta det norske folks interesser. Dette burde være en selvfølgelig oppgave for politikerne. Men de synes å være mer opptatt av å etterkomme utlendingers interesser, enn nordmenns.
For å påvirke utviklingen mot sitt hovedmål, har DNF i sine vedtekter forpliktet seg til å drive sin virksomhet etter demokratiske prinsipper.
Ingen ekstremister hverken på høyre eller venstre fløy kan bli medlem av foreningen.
Stifterne var:
Cand. oecon. Kaare Ruud, med 20 års innsats for FN i Afrika og Asia. Har skrevet mange kritiske innlegg om den liberale innvandringspolitikk. Noen er samlet i boken "Hva med Norge?"
Dr. philos. Odd Lønø, med bl.a. ett års oppghold blant eskimoer i Alaska i forbindelse med studiet av isbjørn. Har arbeidet mange år i skolen og er en av drivkreftene i Polarforeningen. Har ført statistikk over kriminalitetsutviklingen i Oslo på grunnlag av oppgaver fra politiet og SSB som er sendt hvert år til samtlige stortingsrepresentanter.
Adjunkt Torfinn Hellandsvik. Av 46 år som lærer, 35 år i sentrale Deler av Oslo. Har bl.a. skrevet "Folkevandring til Norge?", 1988, "Myten om det fargerike fellesskap", 1994, og "En feilslått flyktninge- og innvandringspolitikk", 1995.
DNF tar opp flere tema som er viktige for den framtidige utvikling av Vårt samfunn. Ett av disse temaer, er innvandring. Det var særlig aktuelt Før forrige kommune- og fylkestingsvalg. DNF arrangerte derfor et debatt- møte om innvandring på Godlia kino, hvor Bjarne Dahl var innleder for Stopp Innvandringen og Øystein Hedstrøm for Frp.
Møtet fikk uventede gjester fra Dagbladet som var ute etter å lage et skandaleoppslag for å ta hevn over Øystein Hedstrøm, som kort tid i forveien hadde fått kastet dem ut av Stortinget på grunn av særlig provoserende og frekk opptreden. Dagbladets injurierende og feilaktig versjon av møtet verserte via NTB i media over hele Norge, og ble stående uimotsagt da avisene nektet DNF korrigerende kommentarer. Politikerne som ofte er skeptiske til medias framstillinger, særlig da Dagbladets, brukte Dagbladets framstilling som et bevis på at Frp leflet med "brune elementer".
Fremdeles brukes dette møtet av media for å sverte Frp, DNF og møtedeltagerne. Det kan derfor være av interesse for dem som ønsker å holde seg orientert, å vite hva DNF's egen oppfatning av flyktninge- og asylsøkerpolitikken er - om den virkelig er så rasistisk som media har framstilt. Vi gjengir derfor her en artikkel skrevet av Torfinn Hellandsvik. som sto i VG , oktober 1995.
En realistisk flyktninge- og asylsøkerpolitikk
Det hersker alminnelig enighet i det norske folk å hjelpe mennesker i Nød så langt mulig, uansett hvor de er i verden. Uenigheten dreier seg i Første rekke om hvem som bør få hjelp, størrelsen på hjelpen og på hvilken Måte hjelpen skal gis. Befolkningseksplosjonen, og overbeskatning av ressursene, er i ferd med å skape fattigdom og konflikter i store deler av verden. Behovet for hjelp vil derfor øke enormt i fremtiden. For å kunne gi hjelp til alle som vil kunne trenge det, må vi bruke ressursene på en mest mulig effektiv måte. Dette innebærer at en ikke bare tar sikte på krisehjelp, men på varige løsninger.
1. Det er alminnelig anerkjent at et folkelig fellesskap er det beste grunnlag for et fredelig og funksjonsdyktig samfunn. Derfor bør det være et mål i seg selv at menneskene kan fortsette å bo i sitt opprinnelige miljø, og å hindre at noen land utsettes for folkevandringer som kan destabilisere samfunnet.
2. Den viktigste forutsetning for å hindre flukt, er å skape en bedre utvikling i de flyktningproduserende land. Den viktigste hindring for en bedring i levestandard i den 3.verden er en eksplosiv befolkningsveksten på nær 90 millioner per år som spiser opp forsøk på bedringer i levestandarden. Norge må derfor intensivere anstrengelsene for å bidra til en befolkningspolitikk som tar sikte på å skape en balanse mellom befolkning, forbruk og ressurser. Samtidig må en ta sikte på en bedring i levestandarden slik at en skaper håp om en bedre framtid og et ønske om å bli i sine hjem.
3. Fluktsituasjoner kan likevel oppstå overalt i verden. I betraktning av de store kostnader ved å gi hjelpetrengende opphold i høykostlandet Norge i forhold til å gi beskyttelse og hjelp i u-land, bør hjelpen gis i nærområdene. Der rekker hjelpen til så mange flere, og den når dem som trenger hjelpen mest.
4. Ved opphold i nærheten av ens hjemsted/land, vil tilpasningen til fluktsituasjonen og repatriering skape langt mindre problemer, enn et opphold i et fjernt og fremmed land.
5. Under krisesituasjoner i våre egne nærområder bør selvfølgelig opphold gis i Norge, men alle flyktninger skal i utgangspunktet repatrieres når forholdene i hjemlandet normaliseres. Dette hindrer misbruk av asylinstituttet som dekke for folkevandring. Hjelp til reetablering må gis om nødvendig. Dette frigir ressurser til andre hjelpetrengende.
6. For å kunne få støtte til de store bevilgninger som vil bli nødvendige for å hjelpe nødlidende ute i verden i fremtiden, er det nødvendig at ressursene brukes på en slik måte at en får alminnelig aksept. Misbruk av folks gode vilje til å hjelpe mennesker i nød, svekker viljen til å hjelpe.
7. For å hindre motsetninger mellom innvandrere og innfødte i Norge, må myndighetene føre en innvandringspolitikk som har alminnelig aksept blant befolkningen. I fremtiden vil vi få innvandring til landet i større målestokk enn tidligere i Norges historie som følge av større internasjonalt samkvem. Dette aksepteres når det er innvandrer som har/får en naturlig tilknytning til landet. Men innvandring må begrenses til et antall som kan aksepteres av den store majoritet av befolkningen. En innvandring som oppfattes som påtvunget og mot folkeflertallets vilje vil skape motsetninger som allerede i utgangspunktet gir et dårlig grunnlag for en fredelig sameksistens.
8. Innvandringen har gjennom en liberale innvandringspolitikk ført av politikerne, uten mandat fra folket, allerede fått slike dimensjoner at mange oppfatter den som en trussel. En fortsatt stor innvandring vil kunne føre til etniske konflikter også i vårt land. Vi kan med andre ord ikke utelukkende ta hensyn til de mennesker som ønsker å bosette seg i Norge. Vi må sikre at vi beholder stabiliteten innen egne grenser. En fortsatt stor innvandring vil føre til en så stor endring av det framtidige Norge at det norske folk gjennom en folkeavstemning selv må få avgjøre hvilken innvandringspolitikk som skal føres for fremtiden.
Den Norske Forenings møtevirksomhet
Retningslinjer for Den Norske Forenings virksomhet er fastsatt i vedtektene for foreningen. Den virksomhet som har skapt størst oppmerksomhet, er foreningens møtevirksomhet. DNF arrangerer debattmøter om aktuelle samfunnstemaer, og søker så langt mulig å få eksperter på området som innledere.
De viktigste møtene tom. 95 er som følger:
Stiftelsesmøtet i 1991 på Helsfyr Hotell, innleder professor dr. jur. Ole Hasselbalch (Danmark, leder av Den Danske Forening), som orienterte om DDFs virksomhet. Sosialøkonom Jacob Aall orienterte om Folkevekst og verdens matvareforsyning. 3 stortingsrepresentanter (Thoresen, Kleppe og Markussen) var bl.a. tilstede og deltok i paneldebatten etterpå.
Møte om Problemene i Midt-Østen på Ekebergrestauranten i mars 1991. Innledere: oberstløyntnant Anton Olstad, hovedfag på Midt-Østens historie med flere år som FN- observatør i området, samt en representant fra den israelske ambassade.
Møte om Narkotikaproblemene med innledning av en representant fra narkotikapolitiet i Oslo (1993).
Møte på Haraldsheim i Oslo 23. og 24. oktober 1993 med tema "Menneskerettighetene".
Møte i forbindelse med EU-avstemning i november 1994. Innleder, professor og stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen (spesialist på internasjonal handelsrett).
2. september 1995 - det mye omtalte "Godlia-møtet" med Presentasjon av Frp's, Fedrelandspartiets og Stopp innvandringens innvandringspolitikk. Innledere for Stopp Innvandringen/Fedrelandspartiet var Bjarne Dahl, for Frp stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm.
I tillegg har det vært arrangert debatter bl.a. om ytringsfrihet, religionskonflikter, befolkningseksplosjonen og folkevandring.
Det er en menneskerettighet å kunne møtes og diskutere fritt et hvilket som helst tema, (jfr. "FNs internasjonle konvensjoner om Menneskerettighetene" artikkel 18 og 19). I stedet så opplever vi at representanter fra media, som skulle være de fremste forsvarere for ytringsfriheten, gjør sitt beste for å hindre en lovlig og nødvendig debatt om det viktigste spørsmål i norsk historie.
Den Norske Forening
Torfinn Hellandsvik
Formann
Anmeldelse til politi og klage til PFU
Journalistene Arne O. Holm, Cato Vogt-Kielland og Thor Gjermund Eriksen ble anmeldt for injurierende karakteristikker av møtedeltagerne i sin reportasje i Dagbladet, for hemmelig avlytting og for å ha nektet å etterfølge gjentatte oppfordringer om å forlate lokalet. Anmeldelsen ble henlagt.
Klage ble deretter sendt PFU. Kort resyme av saksbehandlingen er gjengitt nedenfor.
Den Norske Forening (DNF) Pb 116 Oppsal 0619 OSLO OSLO, desember 1995
Til Pressens faglige utvalg
Ad uttalelse fra PFU vedr. klage fra DNF over Dagbladets og NTBs feilaktige og injurierende uttalelse om Godlia-møtet.
Kort resyme:
Dagbladet ble etter en feilaktige og injurierende reportasje av Godlia-møtet anmeldt til politiet for injurier ved å karakterisere forsamlingen for å være rasister og for å ha trengt seg inn på et lukket møte. Politiet henla som ventet saken, da det ikke tar opp injuriesøksmål. Dagbladet ble så innklaget til PFU, det samme ble NTB som på grunnlag av Dagbladets reportasje gikk enda lengre og kalte forsamlingen for nazistisk. Etter mange krumspring fra NTB og Dagbladet for å forsvare sine påstander uttaler PFU:
"PFU mener at Dagbladet var i sin fulle rett til å rapportere fra Godlia-møtet, i pakt med pressens rett til å sette søkelyset på vesentlige samfunnsspørsmål. Samlingen måtte tillegges stor offentlig interesse, også fordi temaet stod sentralt i debatten."
Avisen har ikke tatt inn klagerens motinnlegg, men utvalget finner at det kan forsvares ut fra at klagerne tidligere avviste å benytte sin imøtegåelsesrett.
På et generelt grunnlag vil PFU understreke plikten til å vise varsomhet med bruk av stigmatiserende karakteristikker. Men dette må ikke hindre pressen til i å avdekke forsøk på å tilsløre rasisme. Begrepet rasisme tolkes ulikt, men Dagbladets bruk av ordet i det påklagde tilfellet, ligger etter utvalgets mening klart innenfor den språkbruk som er vanlig i den offentlige debatt. Dagbladet har ikke brutt god presseskikk."
I forbindelse med NTBs bruk av ordet nazi-miljø uttaler PFU: "Derimot mener utvalget at betegnelsen "Nazi-miljø" er så spesifikt belastende at det er nødvendig å godtgjøre at det er saklig grunn for å bruke en slik karakteristikk. NTB har tilbudt seg å beklage bruken av ordet "nazi-miljø", men klageren er ikke fornøyd med dette. Utvalget er enig i at ordet ikke burde vært brukt. På dette punkt har NTB opptrådt kritikkverdig."
DNF har følgende kommentar til FPUs uttalelser:
FPU har med denne vurderingen godkjent følgende ulovlige og/eller kritikkverdige forhold:
1) krenkelse av møte- og ytringsfriheten
2) hemmelig avlytting (anm.: Dagbladet har kunnet gjengi bruddstykker av innlegg og diskusjonen så nøyaktig uten selv å være til stede at avlytting (båndopptager og sender) må ha vært anvendt. Dette bekreftes av en journalist i Aftenposten.)
3) at media kan produsere og spre feilaktige og injurierende påstander uten konsekvenser
4) generalisering av en hel forsamling utfra en/to personer i en forsamling på 26 *
5) omdefinering av ordet rasist slik at ordet skal kunne brukes uten straffeansvar for å kriminalisere politiske motstandere
6) nekting av imøtegåelsesrett på feilaktig grunnlag (Eriksen, en av de samme personer som trengte seg inn på Godlia-møtet og oppførte seg ytterst frekt og nærmest hysterisk der, ringte etter møtet for å få vite mer om hvem som var til stede. Undertegnede følte etter den framstilling han hadde vært med å lage, ingen trang til å bli intervjuet av denne person. Jeg regnet med at DNF skulle være berettiget til en skriftlig kommentar til reportasjen. Den ble umiddelbart sendt Dagbladet, men kom ikke inn.)
DNF har etter dette minimal respekt for PFU som på et nøytralt grunnlag skal vurdere god presseskikk. PFU ser det tydeligvis som sin oppgave å forsvare pressen uansett og burde skifte navn fra Pressens faglige utvalg til Pressens fagorganisasjon. Det er forstemmende at presumptivt seriøse mennesker lar seg misbruke til å støtte medias hets mot politiske motstandere og godta ulovlige midler i sitt journalistarbeid.
I tillegg til DNF's kommentarer sendt pressen har flere av møtedeltagerne på egen hånd sendt inn kommentarer til pressen, men ikke fått dem inn. Her følger en av dem.
DNF og forsamlingen ble i Dagbladet og i media for øvrig knyttet til et nytt parti, Hvit Valallianse(HV), stiftet av Jack Erik Kjuus som var til stede på møtet i egenskap av leder for Stopp innvandringen. Dette partiet var ukjent for DNF og for forsamlingen, og ble først kjent en uke senere da Kjuus gikk ut med bekjentgjøring i media. Partiet ble utsatt for sterk kritikk - også av de øvrige møtedeltagerne - da partiet bl.a. gikk inn for sterilisering av innvandrere. Men det passet både politikerne og media å knytte møtedeltagerne opp mot HV for å kunne skape mest mulig negativ omtale av både deres politiske motstander i innvandringsspørsmål, Frp, og alle som ønsket en restriktiv innvandringspolitikk. På denne måte kunne de score politiske poeng og dessuten unngå at de selv skulle komme i en pinlig situasjon ved at velgerne begynte å stille kritiske spørsmål til deres innvandringspolitikk.
Flere av møtedeltagerne forsøkte å få kommentarer til den omfattende hets av forsamlingen som media regiserte på grunnlag av den ondsinnede, feilaktige og injurierende reportasje i Dagbladet. Heller ikke disse kom inn.
Nedenfor er et eksempel.
Bevisst løgnaktige påstander
Journalist Eva Bratholms uttalelser i Dagsrevyen referert i Aftenposten 31.12 er faktisk skremmende. Skremmende fordi løgnaktige injurierende påstander via de forskjellige medier blir spredt ut over det ganske land, - og uten at det i praksis er mulig å få imøtegått og dementert disse løgnene. Faktum er nemlig at det omtalte "nazi-møtet" på Godlia ikke var til stede en eneste nazist eller nazisympatisør. Tvert imot var en stor del av de frammøtte, inkludert meg selv, motstandsfolk under krigen, og flere var også dekorert for sin innsats.
Hvordan kan da slike injurierende og bevisst løgnaktige påstander bli referert i en avis som Aftenposten? Er det blitt slik i vårt land at vi som åpent våger å kritisere en innvandringspolitikk som er påtvunget det norske folk uten at de er rådspurt, skal være "fritt vilt" for "antirasister" ? Hvor er det blitt av det som før i tiden het god presseskikk?
Egil Karlsen
Ingeniør
PS: Artikkelen ble sendt Aftenposten, men kom ikke inn.
DNF kan ikke godta PFUs behandling av denne saken og vurderer å forfølge saken videre.
Cand. oecon. Kaare Ruud hadde med sin bakgrunn i 20 års virke for FN i fremmede land spesiell forutsetning for å vurdere utviklingen i Norge og drivkreftene bak den nasjonalt destruktive innvandringspolitikk . Her følger en artikkel fra boken "Hva med Norge".
IDEOLOGIER SOM FREMMER INNVANDRING
Ideologier er med på å forme og ordne menneskenes verdioppfatninger, herunder normer for hva som er riktig og galt i menneskelig samkvem. En underliggende forståelse av ethvert politisk syn må derfor søkes på det ideologiske plan. Ideologier spres som tankegods fra samfunn til samfunn og påvirker politiske programmer som igjen styrer den faktiske samfunnsutvikling.
Det er i tiden flere sekulære og religiøse ideologier som motarbeider nasjonalismen, eller på annen måte virker til å svekke det nasjonale fellesskap i hvert enkelt land. Liberal innvandringspolitikk er en av flere måter dette skjer på. La oss se litt på begrunnelsen for slik politikk med utgangspunkt i:
1) Marxist-leninisme
2) Muslimsk fundamentalisme
3) Økumenisme
4) Kristen økumenikk
5) Vesterlandsk individualisme
6) Liberalisme
De to siste forenes i 7) vesterlandsk kulturradikalisme.
MARXIST-LENINISME
Dette er en kollektivistisk og sosialistisk ideologi der arbeiderklassen kontra andre samfunnsøkonomiske grupper står i fokus. Etniske målgrupper, såsom folk og nasjoner, passer derfor ikke inn i marxist-leninistenes endelige politiske målsetning. Dette forhindrer likevel ikke at kommunistiske stater i stor utstrekning har støttet nasjonalistiske frigjøringsbevegelser overalt i verden, dette med den hensikt å øke sin verdenspolitiske innflytelse. Når slike bevegelser resulterer i maktovertagelse, skilles som regel nasjonalistenes veier og intern maktkamp blir uunngåelig.
I nasjonalstater som Norge, der det/de hjemmehørende folk allerede har makten, er selvsagt frigjøringskamp meningsløs. Marxist-leninistene kan der allerede i utgangspunktet konsentrere sine bestrebelser om å bryte ned tradisjonelle nasjonale verdier og sosiale grupperinger som står i veien for en sosial omveltning/revolusjon i retning av deres egen sosialistiske samfunnsordning. De forstår utmerket godt at øket fremmedinnvandring vil kunne være meget tjenlig for å oppnå dette. Et stort fremmed, arbeidsløst, nedverdiget og misfornøyd proletariat vil være en betydelig revolusjonær kilde å øse av.
Riktignok er det sjelden at de endelige politiske motiver blottlegges offisielt så klart som under valgkampen i Norge høsten 1987. Aftenposten brakte 17. august (1987) en omtale av AKP-ml politikeren Jon Michelets valgkampåpning. Han kom der, på vegne av Rød Valgallianse med følgende ønske: "En million innvandrere til Norge i vår tid". Det heter videre at dette ville fremtvinge en total samfunnsomveltning, noe RV vil hilse velkommen. Gunnar Øi kommenterte utspillet slik: "Michelet har sluppet katta ut av sekken" - (Aftenposten 24/8-87). Like åpenhjertig antinasjonalistisk skrev Arild Dahl i Klassekampen 15/12-87: "Jeg blir stiv av skrekk ved tanken på at Norge, slik vi kjenner det, skal være like norsk og hvitt om 50 år"!
MUSLIMSK FUNDAMENTALISME
Dette er en form for religiøs imperialisme. Sheik Hassan al Banna, grunnleggeren av Det Muslimske Broderskap, har sagt det slik: "Det er islamsk natur å dominere, ikke bli dominert, og å innprente sin lov på alle nasjoner og å utvide sin makt til den hele planet".
Med Khomeinis islamske revolusjon har fundamentalismen tatt en ekstrem terroriserende vending, hvis mål er å reise islams banner i hver hovedstad i verden (interesserte bør lese Amir Taheri, Holy Terror - The Inside Story of Islamic Terrorism. Sphere Books Limited, London 1987).
Gjennom innvandring med familiegjenforening og høy reproduktivitet sprer islam seg raskt til Vest-Europa. Frankrike alene har minst 2 millioner muslimer og 2000 moskeer. Det franske institutt for internasjonale forhold, IFRI, har nylig kommet med en oppsiktsvekkende befolkningsstudie, der det antydes at allerede i år 2025 kan hver 5. europeer være muslim.
Innenfor islam er fundamentalistene på offensiven. Selv om mer moderate muslimer nok enda er i stort flertall. Fundamentalistene aksepterer ingen statlige myndigheter som vil stå over religiøse ledere. Religiøs enhet er et viktigere politisk mål enn nasjonal enhet. Nasjonale grenser sees som et hinder for muslimsk forening og innflytelse verden over. Etterhvert som muslimske innvandrere samler seg om å kreve endringer i bestående samfunnsssystemer for å gi plass for egen livsførsel, oppstår kulturkonflikter. I Vest-Europa gjør dette seg gjeldende i forholdet til sekulære rettssystemer og kristen moral. I Norge er separate pikeklasser i skolen en liten forsmak på hva som vil bli krevet - og antagelig gjennomført.
ØKUMENISME
Innenfor etikken kan man grovt skille mellom egoisme og altruisme. I følge sosialbiologene er begge dels biologisk (nedarvet) og dels kulturelt betinget (tillært).
Gjensidig altruisme forekommer som en selvoppgivende handling som er til fordel for begge parter (både ego og alter). Den forekommer enten mellom individer uten hensyn til medlemskap i sosial gruppe (individ/individ altruisme) eller mellom individet og gruppen det tilhører (individ/gruppe-altruisme) - ensidig altruisme er en selvoppgivende handling av ego som bare altet har fordel av - må kunne ansees som et rent kulturfenomen, uten forankring i biologisk utvikling.
Innenfor altruismen vil jeg skille mellom to retninger, den som fokuserer på det allmenmenneskelig (økumenisk etikk) og den som legger vekten på det medmenneskelige (neste etikk). Dette skillet har som vi skal se, stor innvandringspolitisk betydning.
Økumenisk etikk går ut på at hele menneskeheten sosialt utgjør et kollektivt hele, en slags sosial gruppe som omfatter hele livsarten mennesket. De enkelte individer ansees ikke bare som rent menneskelig likeverdige (noe de aller fleste i vår kulturkrets vil være enig i), men også moralsk likeberettiget til alt tilgjengelig. Sosial gruppetilhørig gis ingen moralrettslig betydning bortsett fra det å være menneske, ikke dyr. Økumenismen representerer en ekstrem fokusering på og prioritering av mennesket blant alle livsarter, en slags menneskets kollektivisme.
Ut fra dette grunnsyn sluttes at alle mennesker bør dele alt tilgjengelig mest mulig likt, i alle fall slik at graden av behovsdekning blir mest mulig lik hos alle mennesker og grupper av mennesker. Innenfor prinsippfast, si ekstrem økumenisk tankegang, er det logisk ikke mulig å tilgodese ens egen familie fremfor mennesker på den andre siden av kloden som en aldri har møtt. I samme tråd, staten vil ikke kunne prioritere sine egne borgere fremfor fremmede. Den vil heller ikke kunne stenge grensen for noen, fordi utlendingene menes å ha samme rett til landet som innlendingene. Innvandrende asylsøkere sidestilles med de hjemmehørende nordmenn. Med andre ord, økumenisk tankegang kan tas til inntekt for helt åpen innvandringspolitikk.
Biskop Georg Hille har i et intervju med Dagbladet 21.05.1988 sagt det slik: "Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener av år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippes inn, og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og til våre ting"!
Neste-etikken benekter ikke allmenmenneskelige interesser, men ser likevel et moralsk berettiget behov for å leve i begrensede sosiale relasjoner eller grupper, basert på samhørighet i fellesskap. Slikt samliv med "medmennesker" innebærer rettigheter og forpliktelser som er langt strengere en dem man har overfor hele menneskeheten. Solidaritetstanken er her det sentrale, ved å være solidarisk/lojal overfor den/dem som står en nær (nesten/e): Vennene, familien, slekten, stammen, folket eller nasjonen.
Nestekjærlighet er en form for medmenneskelighet, noe sosiobiologene mener er nedarvet gjennom millioner av års biologiske evolusjon. Følelsesmessig er den langt mer ekte "human" enn den golde allmenmenneskelige idealisme som søker å forbedre/frelse hele verden. Et passende engelsk ordspråk lyder: "Charity begins at home" (veldedighet begynner hjemme).
På stats-/folkerettslige plan kan neste-etikken tolkes derhen at staten har ansvar begrenset primært til eget territorium og egne borgere. Den må kunne prioritere egne statsborgere fremfor fremmede, både når det gjelder rettigheter og rettssikkerhet. Samarbeidsavtaler og internasjonale organisasjoner statene imellom, kan utvide ansvaret overfor fremmede borgere, likevel uten innblanding i signaturstatenes suverenitet. Også verdenssamfunnet, som den største sosiale enhet i vår moderne verden, menes best tjent ved en slik lagdelt, pyramidisk verdensordning.
Innvandringspolitisk kan neste-etiske argumenter brukes til å hindre at fedrelandet gjennom folkeinnvandring blir etnisk kolonisert av fremmede folk. Staten må så gjerne hjelpe mennesker i nød, men helst i deres eget hjemland. Man gjør ikke verden bedre ved å oppløse sitt eget fellesskap som folk eller nasjon. Slike fellesskap, med alle deres positive livskvaliteter, kan bestå bare blant mennesker som har noe vesentlig felles - territorialt, historisk og kulturelt - som binder dem sammen.
KRISTEN ØKUMENIKK
Økumenisk etikk og neste-etikk har en interessant parallell innenfor kristendommen, dvs. mellom økumenikken og ulike konservative, konfesjonelle retninger. Kristen økumenikk søker å forbinde ulike kirkesamfunn ved å fokusere på oppfatninger som forener - ikke splitter - etter århundrers strid mellom samfunnene. Initiativet ble tatt etter den første verdenskrig av den daværende biskop i Uppsala, Nathan Søderblom. Av verdenspolitiske grunner, som jeg ikke kan gå inn på her, er økumenikken etter den andre verdenskrig blitt utpreget politisert, med klar slagside i sosialistisk retning. Konservative kirkemenn derimot, blant annet gammeldagse lutherske, holder i større grad fast ved en mest mulig sann tolkning av Jesus og apostlenes ord. Et eksempel på slike ord som kan tas til inntekt for neste-etikk (og dermed restriktiv innvandringspolitikk) er Timoteus 1. brev, 5. kapittel, 8. vers, som lyder: "Den som ikke har omsorg for sine nærmeste, særlig for sin familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro".
Økumenikerne står nå meget sterkt blant norske kirkeledere og det er stor risiko for at deres innvandringspositive linje blir dominerende både i Statskirken og frikirkene. En resolusjon fra Frikirkerådets årsmåte 16.02.1988 tyder på dette, likeså meldinger fra kirkemøtet i september samme år. Dermed er det ikke sagt at økumenikernes syn har reelt flertall blant prester og predikanter, eller i menighetene. Her som ellers, gjør det seg gjeldende tafatte holdninger, preget av redselen for å bli anklaget for inhumanitet, rasisme o.l.
De tafatte burde rette blikket mot Danmark. Der er det flere prester som har hatt nok forståelse og mot til å stille seg i spissen for den organiserte motstand mot folkeinnvandringene. Spesielt interessant er det at dette skjer ikke bare på sosiologisk eller annet samfunnsfaglig grunnlag, men også på rent teologisk grunnlag. Her i Norge er det ialle fall en prost, riktignok bare i egenskap av privatmann, som har anbefalt nordmenn å melde seg inn i Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI). Enkelte prester har visstnok også våget å komme ut med motforestillinger mot fremmedinnvandringen. Her er også misjonsvennlige som har meldt seg ut av Statskirken og som nå arbeider i Folkebevegelsen Stopp Innvandringen FSI.
Mange har nok forundret seg over at marxist-leninistene og kirkens ledere, grupper som ellers har lite felles i virkelighets- og verdioppfatning, kan arbeide så godt sammen for å fremme innvandringen. Men de underliggende motiver er ganske forskjellige. Dertil kommer at politisk venstreradikale er fullt innstilt på å inngå mange midlertidige, pragmatiske og rare allianser for å nå sine mål. De er dertil politisk velorienterte og drevne. Det er fristende å gjette at de i sitt stille sinn koser seg med å tenke på sine kirkelige og økumeniske medspillere som "nyttige idioter".
INDIVIDUALISME
Vår vesterlandske kulturkrets er preget av individualetikk fremfor kollektivetikk. Klarest kommer dette til uttrykk i vår oppfatning av menneskerettighetene som noe som tillegges bare enkeltmenneskene/individene, men ikke kollektivene/gruppene. I motsetning til politikere fra Den tredje verden, dels også fra øststatene, kan ikke våre politikere forestille seg "folkenes rettigheter". Når dette begrep ble fremmet av land fra Den tredje verden på UNESCO-konferansen i Sofia 1985, gikk de vestlige land sammen i en avvisende, nærmest uforstående front.
Individualistisk ideologi gjennomsyrer vårt samfunn til de grader at man mister forståelsen av samfunnets makro sammenhenger, og dermed nødvendigheten av at preventiv lov og rett fastholdes. En konsekvent gjennomføring av fremmedlovgivningen vanskeliggjøres ved at pressen stadig skriker opp om menneskelige påkjenninger i de enkelte asylsaker. Det er eksempler på at klassekamerater i barneskolen har vært med på å bestemme utfallet av slike saker. Det skrives som om asylrett skulle være et individets rett, istedet for hva den egentlig er, en statens rett.
Individual-etikken når sitt høydepunkt i læren om det "Autonome mennesket". Det er ideen om mennesket som antas å være lykkelig fordi det har frihet til maksimim selvutfoldelse som individ. Selvsagt er der alltid spørsmål om balanse, ikke bare det ene eller det andre. Men tendensen hos oss er at hensynet til enkeltmennesket er så sterkt at det undergraver følelsen av kollektiv tilhørighet og ansvar. Ingen gidder å tenke på folket eller nasjonen så lenge den enkelte får det som han/hun vil. Man glemmer at kollektiv tilhørighet og samhold utgjør rammebetingelsen for at individet skal trives.
LIBERALISME
Liberalismens grunnprinsipp er at mennesket, det være enkeltmennesket eller kollektivet, bør gis mest mulig frihet til selvutfoldelse. Dette innbærer blant annet at enhver person, familie eller hel folkegruppe, fritt skal kunne flytte ut og inn og bosette seg hvor som helst i verden. Med andre ord, liberalismen hjemler immigrasjonsrett som en slags menneskerett.
Liberalistisk tankegang i migrasjonsproblematikken er like farlig som den er enkel. Etterlevelse ville bety at menneskets katastrofale overbefolkning i store deler av verden fritt vil kunne spre seg til områder som enda er i nogenlunde økonomisk, økologisk og sosial balanse og tilslutt ødelegge alt for alle. Liberalistene, i likhet med andre tilhengere av frie folkevandringer, ser ikke lenger frem i tiden enn nesen rekker.
KULTURRADIKALISME
Individualisme og liberalisme forenes sammen til vår vesterlandske kulturradikalisme. Kulturradikalistene er fengslet av ideen om å blande sammen alle folkeslag og kulturer i samme samfunn, slik at individet selv mest mulig fritt kan velge blant flere ulike, ofte motstridene kulturelementer. Man forestiller seg en slags kulturell kafeteriadisk der den enkelte kan smake på alle rettene.
Den som tror at det kommer noe godt ut av dette, må ha liten sosiologisk innsikt. Kulturelementene er ikke som maten - objekter. De er med på å forme vårt eget individuelle og kollektive jeg, vår personlighet. Først når personligheten er formet og herdet gjennom oppdragelse og innlevelse i et bestemt kulturelt fellesskap, vil den best kunne tåle å berikes i samvær med andre kulturer. Uten primær identitet, er sekundær berikelse og toleranse uten mening. Multikulturalismens sammensurium av alle kulturer i ett og samme samfunn fører til forringelse av alle tilstedeværende kulturer med rotløshet og identitetsløshet, sosialt avvik og kriminalitet blant mennesker som lever der. Multikulturalismen er kulturens verste fiende.
Den Norske Forening
