Kreta - Naxos - Kofonissi - Naxos - Santorini

Frem til onsdag – tidlig morgen - var vi på Kreta. Da hadde vi stått opp i grisotta igjen og skulle av gårde til Heraklion med en buss – som vi kom for seint til. Vår egen feil – helt og holdent. Selv om vi har fått info om at bussen går kvart på FRA Rethymnon – vel så burde vi nok vært på plass på holdeplassen klokken kvart på, sånn i tilfelle språkmisforståelser. Vi ventet og ventet. Men ingen buss kom. Så det gav oss få valg – vi måtte ta taxi – med den nette prislappen av ca 500 daler kom vi oss til havna tidsnok. Vi målte de tilgjengelige sjåfører - det var to - fra topp til tå - og valget falt på en kar som så ut som en litt avdanket 80-talls-smørsanger, litt tykkfallen, men med en kraftig hårmanke. Han lovet å kjøre oss trygt til Heraklion på 50 minutter. Han holdt det han lovte.

Det var så gørr tidlig om morgenen og til tross for breddegradene var det ikke så himla varmt. Vi hadde fått sete midt i båten. Helt opplagt var det varmere på vindusrekka der sola faktisk stakk innom. Så vi satset hardt på at det med seteplassering kun var en formalitet, og jumpet sekker og Stieg Larsson og oss selv over på solsetene. Da båten nesten hadde blitt tømt på stoppen ved Ios, skjønte jeg at det kom til å bli kamp om setene. Jeg oppdaget noen hjemmesnekra lapper oppe i taket som anviste hvilke seter. Mens Mari var på do og før folk hadde kommet på, gjorde jeg min stuntmanøver. Jeg så meg rundt. Det var bare èn mann i båten, i tillegg til meg selv. Jeg ventet til han så ut av vinduet. Så gjorde jeg det. Jeg rev ned lappen som viste hvilke setenummer som vi så fromt hadde tatt oss til rette på. Jeg orket ikke å sitte i skyggen. Og jeg håper den hattekledde franske fruen finner det i sitt hjerte å tilgi meg. Hun skulte nokså stygt. Så jeg kan være ærlig med deg nå – det var meg. Jeg er en angrende synder. Men vi var så kalde og forkjøla skjønner du.

Her er beviset.

Turen gikk til Naxos og planen var egentlig å være der i noen dager. Men i det vi ankom øya, lå det en flygende delfin og duppet på andre siden av kaia og dermed spontan bestemte vi oss for at Kofonissi – her kommer vi.

Kofonissi er ei knøttlita øy. Kun ca 150 fastboende og nesten bilfritt. Du skjønner at du er på et fredelig sted når det er tegnet store blomster i gatene.

Vi ble møtt av ei skjønn dame - som jeg nesten umiddelbart forelsket meg i. Men som lignende svermeri skulle denne forkjærligheten få seg en kraftig trøkk noen dager seinere. Dama het Georgia (Ann-Helen: Nesten alle i Hellas heter noe med George - Georgio - Georgia etc.) og var gammel og liten og smilende. Og hun spurte hvor lenge vi skulle være - dette var torsdag morgen - og vi sa tja...vi vet ikke, kanskje søndag eller mandag. Senere viste det seg at det ikke gikk noen båt på søndagen, så da ble det mandag. Kofonissi var Hellas. Eller slik ihvertfall jeg hadde forestilt meg Hellas. Jeg fant disse gamle menneskene. De satt ikke i skyggen av et oliventre, men de spilte brettspill og smilte sine tannløse smil imot oss. Alle hus var kalket hvite, med blå karmer.

Kofonissi er den perfekte øya hvis man liker å gå. Det finnes ingen taxiservice eller busser så du er for såvidt pent nødt. Den er flat og har et lite, men oversiktlig veinett. Trodde vi. Gang på gang endte vi inn i en blindgate, som endte i ingensteder. Enden på visa var at vi, i alt for luftig fottøy, var nødt til å forsere upløyd mark, beitemarker, steingjerder, og hver gang en gekko pilte over den lille stien, holdt vi begge på å få hjertestans.

Selv etter at vi kom hjem har jeg og Mari flere ganger blitt stående med dopapiret i hånda og tvile noen sekunder om vi kan hive det i toalettskålen, eller om det må i søppelkassa.

Litt syd for St. Georges beach på Naxos lå vindsurfernes paradis.

Denne lille røveren angrep Mari, som var sjåfør på vår ATV. Dette endte i full panikk, Mari slapp styret og vi roet oss ikke før vi hadde lokalisert og avblåst faren. Se opp for gresshopper.


Ann-Helen, jeg vil advare deg mot en spesiell ting. Når du skal svinge ned til Red Beach, på Santorini, så ligger det et bakeri. De har veldig gode bakevarer så ingenting å si om det. MEN. Ikke gå på do der. Doen ligger rett rundt hjørnet av bygningen, men like ved inngangen til toalettet - som førøvrig heller ikke er noe å trakte etter:
Men der bor det også en pitbull av ikke ubetydelig størrelse. Vi oppdaget denne søte hunden først etter at vi hadde gått dit for å gjøre vårt. Det endte med et halvminutt inne på den illeluktende båsen, før vi løp. Løp så fort vi kunne ut. Så jeg gjentar ikke gå på do der.