3. Selektiv mutisme

”ufrivillighet til å snakke”

I skolen er det en stor sannsynlighet til at vi får oppleve barn som ikke vil snakke til tross for at de har et godt utviklet språk og gode evner til å uttrykke seg. Disse barna snakker ofte med personer som de er godt kjent og komfortabel med, som foreldrene, andre familiemedlemmer og venner. Symptomene på selektiv mutisme kan være synlig allerede i barnehagen, men kan bli forsterket i overgangen til skole.

I dette blogginnlegget ønsker jeg ikke å fundere og spekulere i årsaker til selektiv mutisme. Dette er det ulike indikasjoner på i forskningsmiljøet, og jeg opplever disse som noe motstridende. Jeg har likevel valgt å ta med noen tanker om årsaker til selektiv mutisme som går igjen i de ulike undersøkelsene og case-studiene.

Foreningen selektiv mutisme.no er en forening som har som mål at alle lærere og skolepersonell som jobber i norske skoler og barnehager skal få god informasjon om hva Selektiv Mutisme er, hvordan det kan forebygges og hvordan de kan hjelpe en elev med selektiv mutisme best mulig.

Inger Anne Røhr fra BUP i Bergen har skrevet ”Selektiv mutisme – en veileder” for Foreningen selektiv mutisme.no. Hun forteller at symptomene varierer i grad og mønster fra barn til barn. Barn med denne tilstanden kan snakke og gjør dette ovenfor noen personer, men kan bli tause ved nærvær av andre personer. Noen er tause ovenfor voksne og kan snakke til jevnaldrende i skolegården, mens andre kan snakke med en lærer i en ”en til en” – situasjon men ikke med andre elever. Noen av disse barna er sosialt aktive og kommuniserer med mimikk og gester, mens andre viser en generell tilbaketrekking i atferd. Dette er en konsekvent atferd som varer over tid.
(Foreningen selektiv mutisme.no)

Forekomsten av tilstanden er på under 1 %, og viser seg høyere hos jenter enn hos gutter og hos tospråklige barn. På grunn av mangel på kunnskap om denne gruppen barn og at hjelpeapparatet sjelden får kontakt med disse barna, er det grunn til å tro at det forekommer underrapportering og feildiagnostisering.
(forskning.no)

Symptomene på selektiv mutisme viser seg ofte helt ned i to – tre års alder, men blir da ofte sett på som sjenanse. Det som skiller selektiv mutisme fra barn som er sjenerte er at barn som er sjenerte vil snakke når de blir bedt om det.
(Foreningen selektiv mutisme.no)

Nyere undersøkelser antyder at selektiv mutisme er en form for sosialangst. Det som også er felles for mange av barna er at de ofte har forsinket språkutvikling av ulik grad.
(Tidsskriftet den norske legeforening)

Denne tilstanden kan på mange måter påvirke barnets faglige og sosiale utvikling. Det er derfor viktig at skolen, som er den arena for barnet hvor tilstanden virkelig manifesteres, er kjent med tilstanden og vet å forholde seg til disse barna.

Røhr hevder videre i sin veileder at for de som ikke vet hva selektiv mutisme er, kan det synes vanskelig å forholde seg til disse barna. Det kan virke som at barnet er provoserende og manipulerende. Denne tause formen for kommunikasjon gir også større muligheter for misforståelser. Det viktige å huske på er at dette barnet er som alle andre barn når det er i en trygg situasjon. Det å skape en trygg situasjon for disse barna tar lengre tid enn hos barn uten selektiv mutisme. Som lærer til barnet bør en ha så mye kunnskap om selektiv mutisme som mulig. Den informasjonen som du som lærer tilegner deg bør deles med de andre lærerne på skolen som kommer i kontakt med barnet, eller som noen gang kan tenkes å skulle jobbe med slike barn. Her er det også viktig å trekke inn kollegiet, kanskje det er noen som har jobbet med et barn med selektiv mutisme tidligere? Det er også veldig viktig å trekke inn andre fag-grupper som BUP, PPT og foreldre i denne prosessen. Husk på at BUP og PPT kan fortelle om det generelle ved selektiv mutisme, mens foreldre er en viktig informasjonskilde for hvordan det aktuelle barnet har det. Som foreldre er det veldig viktig å bli hørt og ikke minst bli tatt på alvor når en har et barn med slike problemer, på samme måte som ved andre problemer og sykdom.
(Foreningen selektiv mutisme.no)

Som lærer, i møte med dette barnet bør en ta barnet til side i et trygt og komfortabelt miljø. Her bør du forklare barnet at du forstår at skolen kan være skremmende for noen barn. Fortell barnet at du er villig til å imøtekomme barnet og at du er villig til å hjelpe til med å nå målet om å snakke. Forklar at dere skal bruke god tid på å nå dette målet og at du ikke kommer til å presse barnet før barnet er klar for det. Det er også viktig å formidle tryggheten på at dere sammen skal nå målet.
(Ibid)

Når en så har snakket med eleven er det også viktig å snakke med klassen om hvorfor dette barnet ikke snakker. Dette bør skje etter samtale med barnet selv og foreldrene til barnet. Dette er med på å fjerne noe av det presset som ligger på barnet når det er sammen med de andre i klassen. En kan her forklare at barnet kan snakke, men synes det er vanskelig på samme måte som andre synes at andre ting er vanskelig.
(Ibid)

Når så skoleåret er kommet skikkelig i gang starter den gradvise prosessen mot at barnet skal snakke på skolen. På helsenytt.no finner vi artikkelen ”Når barnet ikke snakker…” Her forteller barnepsykiater Hanne Kristensen:

”En tillitsfull relasjon med barnet er helt grunnleggende, og det får man ikke om man bruker press eller tvang. Uansett begynner ikke et barn med elektiv mutisme å snakke fra en dag til en annen. Det jeg har sett fungere i skolen, er at man legger listen veldig lavt og tar utgangspunkt i den situasjonen og det eller de menneskene som barnet kommuniserer best med, det være seg med nikk og gester – og prøver å bygge på det og gå videre til nye situasjoner og nye personer.
Når barnet er sammen med en voksen som det har lært å kjenne og bli trygg på, kan man tøye denne kommunikasjonen. Læreren kan for eksempel si: Jeg forstår ikke hva du mener, kan du nikke/riste på hodet litt kraftigere? Eller: Jeg hører ikke hva du sier, kan du hviske/snakke litt høyere? Kanskje kan man finne noe morsomt og motiverende der barnet skal hviske eller snakke med en dukke eller en annen stedfortreder i stedet for direkte til læreren – og så jobber man med dette en stund. Hvis det ikke går, venter man til dagen eller uken etter, det er barnet som bestemmer tempoet - men hele tiden forsøker man å tøye grensene.
(Helsenytt.no)

Det å oppmuntre barnet til aktiviteter med nonverbal kommunikasjon gir barnet mulighet til å snakke uten at barnet føler noen form for press (for eksempel puslespill og tavleleker). En bør også involvere barnet i alle vanlige gruppeaktiviteter. Aksepter den nonverbale kommunikasjonen i begynnelsen, men støtt opp under alle forsøk på verbal deltagelse. Vær oppmerksom på at den verbale kommunikasjonen gjerne starter med hvisking, og med små ord som ”ja” eller ”nei”.

Når barnet har brukt verbal kommunikasjon jevnlig i minst en uke og du begynner å føle deg sikker på at barnet føler seg trygg til å snakke med deg, kan du begynne å ignorere den nonverbale kommunikasjonen. Dette er noe som må skje over lang tid og i settinger der du vet at barnet er trygg med å bruke verbal kommunikasjon. Ikke insister på øyekontakt, da dette er noe som igjen øker terskelen for å skulle bruke verbal kommunikasjon. Etter hvert som at du ser at barnet blir trygg på verbal kommunikasjon bør det legges opp til aktiviteter hvor eleven får bruke verbal kommunikasjon i klasserommet, gjerne to og to elever sammen eller i små grupper. Etter hvert kan du for eksempel overveie å sende eleven på kontoret for å hente noe til deg (snakk gjerne med kontordamen om dette først). Det kan nå være lurt å tenke på undervisningsformer som stimulerer til verbal kommunikasjon:

· La barna telle på fingre, skrive på tavla/overhead, peke på kartet, etc. (la dette gjelde alle barna i klassen, ikke bare barnet med selektiv mutisme).
· La barnet snakke gjennom en dukke eller lignende, gjerne der barnet kan være ute av syne for andre slik at det blir dukken som snakker og ikke barnet.
· Å lese høyt kan oppleves som mindre truende fordi det er mer upersonlig.
· Gjør feil slik at barnet kan korrigere deg.
· Be om ett ord eller upersonlige svar (brainstorm).
· Barnet kan være mer villig til å synge enn til å snakke. (f eks sanger sammen med resten av klassen, gruppesanger med bevegelser, etc.).

Gi barnet mye ros, men pass på å unngå stigmatiserende ros. Ta gjerne dette på tomannshånd. Gi mye skryt, men gi også uttrykk for at dette er forventet av eleven ettersom at dere sammen har satt dere et mål om at eleven skal begynne å snakke på skolen.

Når undervisningen krever at det kommer en ny lærer som skal overta noe av undervisningen, er dette noe som igjen krever planlegging. Barnet må få vite om dette i god tid, og den nye læreren bør introduseres rolig for barnet. Den nye læreren kan gjerne komme inn som ”observatør” i korte perioder hvor barnet og du, som den læreren barnet er mest fortrolig med, holder på med en aktivitet som barnet føler trygg på. Etter hvert kan den nye læreren nærme seg barnet.
(Foreningen selektiv mutisme.no)



Ti gode regler:

1. Ha et avslappet forhold til barnet.
2. Nonverbal kommunikasjon er et steg i rett retning.
3. Tilpass deg i forhold til barnet. Sitt heller ved siden av barnet enn rett ovenfor.
4. Dette barnet er veldig vár for kroppsspråk.
5. Ha et felles fokus på det barnet er opptatt av i stedet for å fokusere direkte på barnet.
6. Ikke still direkte spørsmål, men undre deg høyt på en slik måte at det gir rom for respons.
7. Gi barnet tid til å respondere.
8. Fortsett dialogen selv om barnet ikke gir verbal respons slik at samtalen i seg selv ikke utøver press mot eleven.
9. Når barnet begynner å snakke, forsøk å ta imot det verbale svaret på en naturlig og nøytral måte.
10. Se barnet som den det er utover det å være selektiv mutistisk.
(Foreningen selektiv mutisme.no)


Som ved andre avvik, er det også ved mistanke om selektiv mutisme viktig å få kontakt med PPT så tidlig som mulig. PPT har kompetanse til å utrede barnet med tanke på andre underliggende og utløsende faktorer som gjør at barnet har utviklet selektiv mutisme.

Tillegg 04.12.08__________________________________

Uten å gå så veldig inn på mine erfaringer med selektiv mutisme i seg selv, vil jeg like vel dele noen tanker og eraringer som jeg har gjort meg ved selektiv mutistiske barn.

Selektiv mutisme er noe som de fleste barna "vokser fra seg". Med tanke på at selektiv mutisme er en form for sosialangst er det, etter min mening, nødvendig med oppfølging langt opp i ungdomsårene. Sosialangst og forlatelsesangst er ofte et tilbakevennende problem. Problemet kan senere i livet også oppstå som angst for andre ting. Her bør en også ha i tankene at depresjoner ofte henger sammen med angst, selv om dette ikke alltid er tilfelle.

Som nevnt tidligere i dette innlegget skal en være på vakt ved store skiftinger for barnet, som det å få en ny lærer og overgangen til neste årssteg. Dette er noe som innebærer store endringer for dette barnet. Jeg vil legge til her at man også bør være særlig på vakt når det gjelder andre store endringer i barnets liv. Her vil jeg trekke frem overgangen til ungdomsskole og flytting, ulike traumatiske kriser som død og skilsmisse.

Når det er sagt tenker jeg videre på dette med endringer i seg selv. Jeg tror at det selektivt mutistiske barnet er veldig på vakt også ved små endringer. Med dette mener jeg at en også bør støtte og motivere dette barnet ved andre endringer i dagliglivet. Dette kan innebære endringer i dagliglivet som er helt nødvendig og som andre barn ikke har noe problem å sette seg inn i. Som eksempel på dette kan jeg nevne situasjoner hvor venner må flytte, sammensetning av hvem eleven går til og fra skolen sammen med, endringer i plassering av elevene i klasseromet, nye læringsarenaer som uteundervisning, ekskursjoner, bading, gymnastikk og liknende.

Noe som jeg også har erfart ved det selektivt mutistiske barnet er at det som første ledd i prosessen fram mot et sosialt snakkende barn kan ta på seg roller. Barnet føler seg tryggere når det "ikke er seg selv" men får opptre som et stort, farlig dyr for eksempel løve. Dette i seg selv kan oppfattes som usikkerhet, men hos dette barnet er det et tegn på at barnet har tatt kontroll over sin egen situasjon

Tilslutt vil jeg si litt om motviljen til å bruke "nye og flotte diagnoser" på barna. Selektiv mutisme er noe som er beskrevet siden 1934. Det er en diagnosesom man kan sette på barnet "der og da". Dette er også en diagnose som forteller dem som om gås barnet til daglig hvordan hverdagen utarter seg for denne eleven. Denne diagnosen gjør det mulig for oss som lærere å forebygge vanskelige situasjoner for denne eleven ved å tilrettelegge undervisningen spesielt med tanke på skifte av læringsarenaer. Det er meget farlig å gå i den fellen å si at "dette var et flott navn på en diagnose". Da har man bommet totalt på målet etter min mening. Dette er en diagnose som forteller oss at det er store muligheter for at barnet har sosialangst og forlatelsesangst. Dette kan utarte seg som store og alvorlige psykiske lidelser, også for et lite barn.
Jeg mener at det å vise diagnosevegring i PP-tjenesten i form av motvilje til å diskutere og sette en diagnose, vitner om uvitenhet. Det at barna ikke får den rette diagnosen gjør at den mulige tilretteleggingen som barnet har krav på ikke kommer på plass.
Dette i seg selv er et grovt overgrep mot barnet.



Kilder:
Foreningen selektiv mutisme.no (2008) Selektiv mutisme - en veileder Tilgjengelig fra: http://www.mutisme.no/index.php?option=com_content&task=view&id=26&Itemid=1 [lest 26.11.08]

Foreningen selektiv mutisme.no (2006) Om Foreningen selektiv mutisme.no Tilgjengelig fra: http://www.mutisme.no/index.php?option=com_content&task=view&id=1&Itemid=1 [lest 26.11.08]

Helsenytt.no (2005) Når barnet ikke snakker Tilgjengelig fra: http://www.helsenytt.no/artikler/mutisme.htm [lest 26.11.2008]

Tidsskriftet for den norske legeforening (2002) Selektiv mutisme hos barn Tilgjengelig fra: http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=513489 [lest 26.11.08]

Forskning.no (2004) Hun får tause barn til å snakke Tilgjengelig fra: http://www.forskning.no/Artikler/2004/juni/1086183868.34 [lest 26.11.08]