Transport av storfe, småfe og gris

 

Det er økende fokus på problemstillinger knyttet til husdyrproduksjon, både i Norge og i utlandet. Kugalskap og munn- og klauvsjuke har dominert i media de siste månedene, men også problemer knyttet til transport og slakting av dyr har fått betydelige og oftest negative oppslag. Mer eller mindre veloverveide krav om hjemmeslakting og bruk av mobile slakteenheter som erstatning for dagens transportformer har florert, og bakgrunnen ligger naturligvis i at man ønsker at slaktedyra skal ha best mulig velferd på sin ”siste reise”.

 

Dyrevelferd

Ordet dyrevelferd brukes ved mange anledninger. Dyrevelferd er av professor Donald Broom definert slik:

 

”The welfare of an individual is its state as regards its attempts to cope with its environment.”

 

Dette indikerer at velferden kan være god eller dårlig, alt etter hvordan individet greier å takle de stressfaktorene som påvirker det.

 

Transport

Transport kan deles inn i tre hovedområder

 

1.      Utdriving og opplessing hos produsent

2.      Selve transporten om bord på bil

3.      Avlessing på slakteriet

 

For å sikre dyra best mulig velferd under transport skal all flytting være basert på frivillighet. Dyra skal se det som positivt å bevege seg framover mot og inn på dyrebilen, slik at de går uten bruk av tvangsmidler. Oppholdet på dyrebilen skal påvirke dyrene minst mulig, og ved avlessing på slakteriet skal  forholdene tilrettelegges slik at dyrene går inn i slaktefjøset av seg selv når portene åpnes. I praksis kan dette være vanskelig å få til, men vi håper at vi gjennom denne artikkelen kan sette fokus på områder som kan  bidra til å gjøre hverdagen enklere, både for dyr og personell i fjøs og på dyrebil.

 

Transport og stresspåvirkning

ALL transport av dyr er stressende i større eller mindre grad, og mange av stressfaktorene er felles for alle dyrearter. Dyra skal kanskje for første gang ut fra ”hjemmebingen”, og for de aller fleste er det første gang de skal kjøre bil. Oppholdet på bilen vil være en belastning, men omfanget av denne avhenger av mange faktorer. Ved ankomst til slakteriet er det flere fremmede dyr, lyder, lukter og mennesker. Det er summen av alle negative faktorer som bestemmer hvorvidt stress i forbindelse med transporten er skadelig for dyret eller ikke.

 

I forbindelse med endringer i slakteristrukturen har det vært mye fokus  på  transportlengde og transporttid. I utgangspunktet kan en kort tur med dårlige transportforhold være mer stressende enn en lang tur under gunstige forhold (knfr. Holmenkollsøndag på T-banen/flytur med alle bekvemmeligheter). God logistikk, gode forhold under på- og avlessing, god kjørekultur og godt transportutstyr er derfor viktig når det gjelder kvalitet på inntransport. Konklusjonen blir at man må søke å begrense den totale stresspåvirkningen gjennom å optimalisere alle forhold som kan virke inn negativt.

 

Gjeldende regelverk

Dyrevelferd for produksjonsdyr er i Norge gjennomgående velregulert. Dyrevernloven med underliggende forskrifter skal sikre at slaktedyra behandles på en akseptabel måte fra de blir født og til de avlives på slakteriet. Følgende forskrifter gjelder:

 

·        Forskrift om hold av storfe og svin

·        Forskrift om transport av levende dyr

·        Forskrift om dyrevern i slakterier

·        Forskrift om kjøttkontroll ( § 5 bruk av egenerklæring ved transport av sjuke og skadde dyr)

·        Instruks for kjøttkontrollen (§ 2 krav om ante-mortem kontroll av slaktedyr)

 

Det er viktig å se alt regelverk i sammenheng. Det nye EØS-regelverket på hygienesiden har satt strenge krav til utforming og drift av slakterier og krav til utstyr. Med den nye Lov om kjøttproduksjon har i tillegg ordningen med hjemmeslakting for salg lokalt blitt forbudt i og med at alt kjøtt for frambud skal være godkjent av den offentlige kjøttkontrollen, og dermed slaktet under kontrollerte betingelser.

I ”gamle dager” slaktet de fleste slakterier alle dyrearter. Endringer i regelverk og markedssituasjonen har medført at mange slakterier har blitt lagt ned eller har måttet spesialisere seg på enkelte dyrearter. Dette har bidratt til vesentlig lenger transportavstander  i mange områder.

.

 

Tilsynsmyndigheter

 

Statens Vegvesen, Vegkontoret

·        skal godkjenne transportmidler og hengere

 

Statens Dyrehelsetilsyn, distriktsveterinæren

·        skal føre tilsyn med transport og fatte nødvendige vedtak ved brudd på forskriften

·        skal føre tilsyn med stoppesteder (spesielle lokaliteter som skal brukes som hvilested for dyr under lange transporter).

·        skal godkjenne transportmidler som leilighetsvis brukes til transport av dyr til og fra beite

·        skal godkjenne separate transportkasser som kan brukes på vekslende transportmidler

 

Statens Næringsmiddeltilsyn v/ lokal tilsynsveterinær

·        skal foreta ante-mortem kontroll av samtlige slaktedyr før de avlives

·        har varslingsplikt til dyrevernnemnda ved mulige brudd på dyrevernbestemmelsene før dyret har kommet inn på slakteriet.

·        tilsynsveterinæren har ikke vedtaksmyndighet etter transportforskriften – dette er det kun distriktsveterinæren som har.

·        skal føre tilsyn med avlessing av dyr på slakteriet, og fatte nødvendige vedtak ved brudd på dyrevernbestemmelsene

 

 

 

 

Tap av dyr under transport og oppstalling på slakteri:

 

 

 

 

Antall kontrollerte slakt i

år 2000

Antall død under transport

Antall død under oppstalling

Totalt døde under transport og oppstalling

Gris

1.367.000

258

0.19 ‰

187

0.14 ‰

445

0.33 ‰

Storfe

382.000

17

0.04 ‰

18

0.05 ‰

35

0.09 ‰

Småfe

1.159.000

155

0.14 ‰

75

0.06 ‰

230

0.20 ‰

 

For grisens del kan vi sammenligne med våre naboland. Svenskene ligger på samme nivå, mens danskene ligger på totalt 0.12 ‰. Dette må tilskrives både at danskene har forbedret transportmateriellet betydelig de siste årene, samtidig som store besetninger og korte avstander gjør at den totale transporttiden blir betydelig mindre enn hos oss. Når det gjelder storfe og småfe har vi dessverre ingen sammenlignbare tall fra våre naboland, men sett i forhold til utenlandsk litteratur ligger vi godt an.

 

Dødsårsaker

Det er ofte dyr i dårlig kondisjon som bukker under. Mange av disse burde ikke vært transportert i det hele tatt.

Det finnes ingen statistikk over dødsårsaker, men ut i fra egne registreringer og opplysninger fra dyrebilsjåfører og litteratur kan vi trekke fram følgende:

 

Storfe:              Dyr som er bundet opp kan, dersom de mister balansen og blir liggende, bli kvalt eller brekke nakken 

Gris:                 Kretsløpssvikt som følge av  stressømfintlighet, hjertefeil, mangelfull ventilasjon, kvelning som følge av aspirert mageinnhold (bilsjuke)

Småfe:            Kvelning som følge av at små/magre/svake dyr blir tråkket/presset ned av andre dyr

 

Fordeler ved norske forhold

 

Norge er et langstrakt land med spredt bosetning ”oppunder Nordpolen”. Dette gir både fordeler og ulemper når det gjelder husdyrproduksjon og transport.

 

Transporttid:

Norge har et relativt strengt regelverk. Blant annet krever transportforskriften at all transport av storfe, gris og småfe til slakteri ikke skal gå utover 8 timer (unntaksvis aksepteres inntil 11 timer dersom ekstraordinære forhold inntreffer under kjøring). Undersøkelser tyder på at en gjennomsnittlig norsk slaktedyrtransport varer mellom 4-6 timer (varierer betydelig fra landsdel til landsdel).

Livdyr kan transporteres betydelig lenger dersom man har spesialbygde biler. For eksempel kan storfe transporteres 14 timer pluss 1 time pause pluss nye 14 timer. I EU kan også slaktedyr transporteres ut over 8 timer dersom transporten foregår i spesialbiler. Det foregår en betydelig transport av slaktedyr mellom medlemslandene, med transporttider langt over 8 timer. Innenlands transport i flere EU-land har imidlertid kortere gjennomsnittlig varighet enn hos oss. Dette er både pga. bedre veistandard og kortere avstander, men også pga. større besetninger og færre stopp per lass.

 

 

 

Klima

Relativt lave sommertemperaturer er en betydelig fordel for å unngå for høye temperaturer inne i transportrommet under transport.

 

Besetningsstørrelse

Små besetninger gir oversiktlige forhold, både for produsentene selv og også for det godt utbygde veterinærvesenet. Sjuke og skadde dyr vil normalt oppdages tidlig, og med gjennomgående gode holdninger hos impliserte parter får dyra i de fleste tilfeller adekvat hjelp på et tidlig tidspunkt.

I tillegg finnes det stort sett en fungerende nødslaktordning (i hvert fall for storfe) som gjør at sjuke og skadde dyr kan avlives ute på gården i stedet for å måtte transporteres levende inn til slakteriet.

 

Ulemper ved norske forhold

 

Klima/ besetningsstørrelse/ topografi/veistandard

Det er store forskjeller på maksimums- og minimumstemperaturer i flere områder av landet. Dette stiller store krav til transportmateriellet, som både skal isolere på vinteren, og sikre lav nok temperatur på sommeren.

Små besetninger gir mange stopp og blanding av dyr fra forskjellige besetninger. Dette er to av de viktigste stressfaktorene dyra utsettes for under transport. I tillegg blir det mye kjøring mellom gårdene - og mye av den samlede transporttiden skyldes ventetid i forbindelse med pålessing av dyr.

I tillegg er det mange steder dårlig veistandard med svingete, smale veier med dårlig dekke. Vanskelig topografi  med en del ferjer gjør ikke situasjonen enklere, og det settes store krav til kompetanse og evner hos sjåførene.

 

 

Praktiske problemstillinger

 

1.      Utdriving og opplessing hos produsent

 

Driving av dyr krever god trening og kjennskap til dyras atferd. Transportproblemene starter ofte ute hos produsenten, og er vanligvis sammensatt av flere faktorer:

·        Dyra selv – Avl, rase, alder, kjønn, fysikk/helse og tilvenning til håndtering.

·        Innredningsmessige forhold – driftsform, plassering av binger for ungdyr, utforming og sikring av drivganger, lysforhold, støyforhold etc.

·        Utlastingsforhold – tilpasset rampe og tilrettelagt adkomst for dyrebil

·        Kvalitet på gårdsvei – snørydding, teleløsning, …

·        Hjelp ved utlasting – er produsent/annen representant tilstede ved levering?

·        Holdninger og kompetanse hos produsent/medhjelpere og sjåfør

 

Dyra selv

Dyr som har hatt jevnlig kontakt med mennesker reagerer normalt lite når de skal drives ut fra fjøset og inn på dyrebilen. Bingeokser og beitedyr uten vesentlig menneskelig kontakt er vanligvis mye vanskeligere å håndtere.

Et tankekors: Burde det ikke tenkes mer på driftsformer og avl som sikrer robuste dyr, som er lette å håndtere, og som er ”tilpasset” transport?? Husdyrproduksjon ender som regel opp med at dyra skal til slakteriet!

Sjuke/skadde dyr skal være utskilt på forhånd, og det skal fylles ut egenerklæring for alle sjuke/skadde dyr som transporteres inn på ordinært vis (se for øvrig eget avsnitt).

 

Innredning

Mange – også nye – driftsbygninger er ikke bygget med tanke for at dyra faktisk skal ut av fjøset og hentes med dyrebil. Plassering av ungdyrbinger, terskler i drivganger,  utforming/plassering av rister,  glatte fórbrett, dårlige lysforhold, løse gjenstander dyra kan støte borti, bruk av ”ulovlige” drivmidler som høygafler, elektrisk drivstav osv. osv. bidrar til at dyrene blir redde/stresset, og det kan gå med mye tid til driving.

 

Følgende faktorer vil hjelpe betraktelig, og trenger ikke koste all verden:

 

·        Forebygg ”snublekanter” ved å spandere litt betong og lag skråplan ved problematiske terskler.

·        Legg gummimatter over rister og glatte flater. Er det variasjon i gulvbelegget kan det være greit å strø.

·        Steng alle åpninger/kroker/blindgater med tette lemmer, slik at dyrene skjønner hvor de skal gå.  Grinder/lemmer må være så høye at ingen dyr forsøker å hoppe over (helst 160 cm for storfe), og de må festes skikkelig. Hvis en lem faller ned, vil de fleste dyr rygge, og det er mye vanskeligere å få dem fram neste gang.

·        Fjern alle løse gjenstander.

·        Sørge for jevn eller jevnt stigende belysning i drivretningen

·        Unngå støy og bevegelser foran eller på siden av dyra

·        Bruk tilpassede drivmidler riktig (for eksempel drivbrett eller plastrør med plastremser ytterst)

·        Utnytt dyras flokkinstinkter på en riktig måte

 

Bygningstekniske problemer

Ved nybygg og større ombygginger må man tenke på følgende faktorer

·        Ungdyrbinger må plasseres slik at utlasting kan foregå direkte ut i drivgang, uten at dyra må  krysse gjennom løsdriftfjøs, over fórbrett eller langs båsrekker. Drivgangen bør ha en bredde på minst 150 cm.

·        Utlastingsdøra bør være den samme som dyra er vant til når de skal ut på beite, og ha tilstrekkelig høyde og bredde.

·        Lasterampe må tilpasses slik at bilens lastelem kan legges ned vannrett. Rampa må ha sklisikkert dekke, helst av samme farge som drivgangen, tette sidevegger med tilstrekkelig høyde og god belysning. Lyspunkt må plasseres slik at dyra ikke blendes.

·        Tilkjøringsforholdene må være tilrettelagt for dyrebil, dvs. gårdsplass og gårdsvei må være ryddet og det må være plass nok til at dyrebilen enkelt kan rygge inntil rampa.

 

Personell

All håndtering av dyr krever gode holdninger og kompetanse. Driving skal foregå på en måte som gjør at dyra ikke oppfatter mennesket som et ”rovdyr” - dette kan skape panikk. I Transportforskriften er det krav om at alle som driver med næringsmessig transport av dyr skal ha gjennomgått opplæring godkjent av Statens Dyrehelsetilsyn. (FAGSENTERET for kjøtt har i samarbeid med SDT og Norges Lastebileier-Forbund laget et 2 dagers kursopplegg som skal gjennomføres for alle yrkessjåfører og vikarer innen 1.1.2002.)

I Forskrift om dyrevern i slakterier er det likeledes krav om opplæring av alt personell som skal delta i arbeid med levende dyr. Tilsynsveterinæren skal delta i planlegging og gjennomføring av denne opplæringen.

I den nye Transportforskriften er det krav om at produsent eller representant for denne skal være til stede ved henting av dyr. (Sannsynligvis vil det dispenseres fra dette kravet i de grisebesetningene der det er egnede utlastingsrom.) Produsentene skal ha et eksemplar av transportforskriften og være kjent med innholdet. Dessuten må han/hun forventes å inneha basiskunnskaper om driving og dyrs atferd – hvordan dette skal dokumenteres er en annen diskusjon.

 

Konklusjon

Gode utlastingsforhold hos produsent er svært viktig. Dette vil bidra til å korte ned oppholdstida ute hos den enkelte produsent, noe som vil innvirke positivt på den totale transporttida. Kortest mulig opplessingstid er også viktig for de dyra som allerede er på bilen, fordi det ofte oppstår slåssing og knuffing når bilen står stille.

Dyr som stresses under utlasting vil dessuten være mer urolige under transport enn om utlastingen hadde foregått på en rolig måte. Dette er et betydelig velferdsproblem, og kan i tillegg bidra til kvalitetsmessige utslag som stresskjøtt hos storfe (DFD) og gris (DFD/PSE) eller hjertedød/overoppheting hos gris. Dessuten gir urolige dyr økt fare for transportskader.

 

.

2.      Dyrebilen

 

Viktige faktorer:

 

·        Blanding av dyr som ikke kjenner hverandre

·        Transporttid/transportlengde

·        Veistandard

·        Kjørestil

·        Flere dyrearter på samme bil

·        Areal

·        Temperatur

·        Ventilasjon

 

Mange norske dyrebiler brukes til transport av både storfe, småfe og gris – til dels samtidig. Det er vanskelig å konstruere bilene slik at forholdene blir tilfredsstillende for alle arter.

Hvis man er nødt til å ta med gris på en bil med storfe og/eller småfe bør ruta planlegges slik at grisen hentes sist, fordi andre dyr kan være vanskelige å få på bilen hvis det står gris der.

 

 

Geografiske transportforhold

Besetningsstrukturen og geografien er en stor utfordring. Dette forårsaker mange stopp, og i mange tilfeller blanding av fremmede dyr i samme rom på bilen. Det er viktig å hente dyr først hos de vanskeligst tilgjengelige produsentene/ de med de vanskeligste utlastingsforholdene slik at ventetida for de andre dyra på bilen blir kortest mulig.

 

Dårlige veiforhold og vanskelig topografi kan i noen grad kompenseres med aktsom kjøring, men transportskader i form av blødninger og sår sees ikke sjelden. Spesielt vanlig er  trykkskader bak på setebeinsknoken hos kyr som bindes opp under transport. Slike skader blir særlig utpreget ved uvøren kjøring på svingete vei.

Transporttid/ transportlengde

En stor fransk undersøkelse har vist klar sammenheng mellom økende transportlengde og transportdød ved transport av slaktegris. En tilsvarende sammenheng finnes mellom økende utetemperatur og transportdød.

 

Krav til transportmateriell

Forskrift om transport av levende dyr stiller en god del generelle krav til utforming av transportmateriellet, men det finnes per i dag ikke spesielle standarder for dyrebiler når det gjelder valg av materialer. Den nye forskriften har imidlertid kommet med noen krav, bl.a. for temperatur i vognrom.

 

Varmeproduksjon

En teoretisk oversikt over varmeproduksjonen per dyr er gjort:

 

Dyreart

Vekt

Varmeproduksjon i watt

Storfe

550 kg

600

Småfe

60 kg

117

Gris

100 kg

161

 

En slik varmeproduksjon i tillegg til høy luftfuktighet kan skape betydelige problemer, spesielt for gris i varmt vær, i og med grisens manglende evne til å kvitte seg med overskuddsvarme gjennom svetting.

I Transportforskriftens § 18 kreves det at biler som transporterer dyr skal ha mulighet for mekanisk ventilasjon når bilen står stille, men det sies ingenting om kapasitet eller plassering av vifter og ventilasjonsluker. Statens Dyrehelstilsyn kan gi utfyllende retningslinjer. FAGSENTERET for kjøtt har tatt initiativ til et seminar om dyretransportbiler  høsten 2001 for om mulig å sette i gang arbeid med utarbeiding av standarder.

 

Temperaturkrav

I Forskrift om transport av levende dyr står det at det skal det tas spesielle hensyn ved transport av dyr når utetemperaturene er under –20°C eller over +25°C. 
I tillegg stilles følgende krav til maksimumstemperaturer på dyrebiler
·        35°C for storfe og gris
·        32°C for småfe.
Disse maksimumskravene synes høye, spesielt for gris og småfe med ull, og må ses som et kompromiss mellom det ønskelige og det mulige.

 

Internasjonale anbefalinger

EUs vitenskapskomité for dyrehelse og dyrevelferd har i en rapport kommet med følgende anbefalinger til temperaturkrav i dyrebiler

 

Temperatur og luftfuktighet:

 

Dyreart

Type/vekt/ alder

Minimumstemp.

i C° *

Maksimumstemp. i C°

Maksimumstemp. justert i forhold til luftfuktighet

 

 

 

Relativ fuktighet under 95%

Relativ fuktighet

over 95%

GRIS

10-30 kg

14

32

29

 

>30 kg

12

32

29

 

 

 

Relativ fuktighet under 80%

Relativ fuktighet

over 80%

STORFE

0-2 uker

10

30

27

 

2-26 uker

5

 

27

 

>26 uker

0

30

27

 

 

 

Relativ fuktighet under 80%

Relativ fuktighet

over 80%

SAU/LAM

Uklippet

0

28

25

 

Nyklippet

10

32

29

GEIT

 

6

30

27

 

*Dersom temperaturen i transportrommet er mindre enn 10 C° høyere enn minimumstemperaturen skal dyra IKKE være våte.

 

Disse anbefalingene er ennå ikke vedtatt, men vil komme til å gjelde også i Norge dersom de implementeres i EUs regelverk.

 

 

Areal
Både for lite plass og for mye plass er av det onde (se for øvrig under spesielle forhold for den enkelte dyreart). Forskriften har klare arealkrav for samtlige dyrearter (det henvises til forskriften for detaljer).

 

 

3.      Problemer på slakteriet

 

Logistikk er et viktig stikkord, og god kommunikasjon mellom slakteriet og den enkelte sjåfør er helt avgjørende for å unngå kø ved avlessingsrampene. Når bilene stopper øker temperaturen inne på bilen, og ventilasjonen kan bli utilstrekkelig på biler uten mekanisk ventilasjon. Da blir dyrene urolige, det blir mer slåssing, økt varmeproduksjon og risiko for kretsløpssvikt, spesielt hos gris.

Avlessingsrampe på slakteriet skal være godt skjermet for vær og sollys og tilpasset alle dyrearter.

Av hensyn til dyrenes og sjåførens sikkerhet bør det alltid være fjøspersonell til stede ved avlessing av dyr. Bilen skal tømmes rom for rom, slik at det ikke blir unødig blanding av dyr som ikke har stått sammen på bilen.

Syke eller skadede dyr skal om nødvendig avlives på rampen, eller settes i sykebinge. Tilsynsveterinæren skal ha alle tilgjengelige opplysninger. (Føres på egenerklæring, avviksskjema, kjøreseddel og/eller tavle.)

 

Spesielle forhold vedrørende transport av gris

 

Faste før transport:

Engelske undersøkelser tyder på at en stor del av grisene blir bilsjuke i større eller mindre grad. Problemet er mindre på biler med luftfjæring, For å  forebygge bilsjuke er det viktig med en fasteperiode på minimum 5 timer før transport. Faste er også gunstig for å unngå utvikling av stresskjøtt (PSE).

 

Utlasting og avlessing

Undersøkelser viser at utlasting på bil og avlessing på slakteri er de delene av transporten som er mest stressende for grisene. Tilpassede utlastingsforhold og ditto forhold på slakteriet vil bidra vesentlig til at grisene utsettes for minst mulig stress.

 

Blanding av dyr fra forskjellige binger/besetninger

Blanding av dyr fra forskjellige binger hos produsent før henting, og blanding av dyr fra forskjellige besetninger på bilen og på slakteriet, vil medføre endringer i grisenes hierarki og medføre store sjanser for slåssing. Dette er både stressende og ikke minst av stor negativ betydning for kjøttkvaliteten (svorskader og stresskjøtt). Skal man blande gris, er det viktig at dette gjøres under utlasting slik at grisene ikke rekker å begynne å slåss før bilen er i fart. Det er også viktig at man unngår blanding av gris fra forskjellige produsenter/dyrebiler på slakteriet. I Danmark forsøker man nå å beholde gruppene samlet fra produsent via transport og oppstalling helt fram til bedøving for å unngå blandingsstress.

 

Arealkrav

Gris vil gjerne legge seg under transport, og det er en forutsetning av det er plass nok til at alle griser kan ligge samtidig. Arealkravet er satt til minimum 0,35 m2 per 100 kg gris. Dette er i tråd med danske undersøkelser som viser at transportskader er mindre utbredt ved dette arealet enn ved 0,42 m2 som er anbefalingene i EU. Antakeligvis har EUs anbefalinger tatt høyde for at gris i en god del av EU-landene er betydelig mer stressutsatt.

 

Krav til aktiv ventilasjon

I den nye forskriften er det krav om at det skal være tilgang på aktiv ventilasjon dersom bilen blir stående stille. Dette kan oppstå i ferjekøer og andre trafikkproblemer, eller ved venting på slakteriet. Ventilasjonen skal også sikre et minimum av luftutskifting ved kjøring i kaldt vær, når ventilasjonsåpningene er stengt (EU-anbefaling på minimum 10 m3 luft per 100 kg dyr/time for alle dyrearter)

 

Spesielle forhold vedrørende transport av storfe

 

Storfe vil stå under transport

Storfe vil normalt ikke legge seg under transport. Dette gjør at de blir slitne i muskulaturen ved lange transporter og ved transport på dårlige veier hvor de må kjempe for å holde balansen. Dersom storfe legger seg er det vanligvis som følge av dårlige bein eller dårlig allmenntilstand. Slike dyr har lett for å bli tråkket ned av andre dyr.

 

Plassforhold

Både for liten plass og for stor plass om bord på bilen er problematisk for storfe. For liten plass gjør at dyra vanskelig greier å holde balansen fordi de ikke har plass nok til å sette beina skikkelig under seg. Dyr som mister balansen og ramler overende kan få store problemer med å reise seg fordi de andre dyra ”lukker” rommet over. For mye plass gjør at dyra ikke har støtte av hverandre, og kan føre til at dyra kastes overende eller slår borti innredning og skader seg.

 

Aldersforskjeller

I motsetning til voksne dyr vil små kalver  legge seg etter kort tid forutsatt at de har plass. Mellomkalv rundt 6 måneder er spesielt utsatt for transportstress, ikke minst hvis de blandes med kalver fra andre binger/besetninger. Derfor anbefales det nå at mellomkalver fra én produsent skal transporteres for seg, og at all mellomkalv skal slaktes samme dag for å hindre utvikling av stresskjøtt (DFD).

 

Oppbinding av dyr under transport

Oppbinding av storfe er nødvendig i en del sammenhenger, for eksempel der dyr med horn skal transporteres sammen med dyr uten horn, eller okser og kyr skal transporteres i samme transportrom. Imidlertid fører oppbinding av dyr på bil til flere problemer. For det første blir dyra fiksert i én stilling, og kan ikke flytte seg. Dette bidrar vesentlig til de trykkskadene man ser bak på setebeinsknutene på kyr. I tillegg vil oppbinding kunne forårsake at dyr, når de mister balansen, henger seg opp i bandet og kveles. Dette er i følge sjåførene den hyppigste dødsårsaken hos storfe under transport.

 

Melking

Forskrift om dyrevern i slakterier krever at dyr som har kalvet de siste 3 måneder enten må slaktes ankomstdagen eller melkes på slakteriet. Melking på slakteri anbefales ikke, både av hensyn til dyra, men også av hensynet til personellets egen sikkerhet. God kommunikasjon mellom slakteri og sjåfør må derfor sikre at flest mulig av disse dyra kjøres inn tidlig og slaktes ankomstdagen.

 

Egentransport av storfe

Ved norske slakterier ser vi ofte at produsenter selv transporterer inn ”hasteslakt” av storfe med egenerklæring. Denne transporten foregår vanligvis med godkjente hestehengere. Det er viktig å merke seg at slike hengere normalt har bladfjæring, noe som gir en mindre skånsom transport enn vanlige dyrebiler som har luftfjæring. De dyra som kjøres inn med hestehengere må oftest lastes av på bakkenivå, og gå opp en relativt bratt rampe for å komme inn i slaktefjøset. Dette går greit for dyr med gode bein, men kan være problematisk for dyr med dårlige bein.

 

 

Spesielle forhold når det gjelder transport av småfe

 

Sau er den dyrearten som er mest robust når det gjelder transport. De roer seg normalt ganske raskt etter at bilen er kommet i gang, og vil legge seg dersom det er plass nok til det. Arealkravene tar hensyn til om dyra har ull eller ikke.

Som nevnt innledningsvis er det allerede svekkede dyr som oftest bukker under i løpet av transporten. Dette gjelder spesielt for småfe. Å skille ut svekkede dyr fra en flokk under pålessing er svært vanskelig fordi de ofte mobiliserer for å ”skjule” at de er sjuke, og for å være i stand til å følge flokken. Det er derfor av største betydning at produsentene nøye går over dyra før de sendes og luker ut de individene som ikke er 100% i form. Før eventuell transport kan problemene diskuteres med sjåføren eller det tas kontakt med veterinær for å sikre at det kun sendes transportdyktige dyr.

 

Forslag til forbedringer:

·        Dyr skal avles fram og oppdrettes også med det for øye at de skal transporteres til slakteriet

·        Driftsbygninger og utlastingsforhold må tilpasses slik at utlasting kan foregå på en enkel og skånsom måte

·        Personell med gode holdninger og kunnskaper om dyreatferd og driving - gjennom ”fagbrev”, ”godkjente kurs” etc. Dette gjelder også produsenter og deres representanter som deltar ved utdriving fra fjøs.

·        Dyrebiler må sikres optimal standard

·        Handlingsplan for inntransport og slakting følges opp og videreføres

·        Oppretting av kommunikasjonsfora. Dyra er prisgitt hva vi i fellesskap tilbyr dem – det er derfor viktig at impliserte parter samles med jevne mellomrom for å diskutere felles problemstillinger. Dyrebilsjåføren er en nøkkelperson.

 

 

 

 

 

SLAKTERILEDELSE                                     TILSYNSMYNDIGHETER

                                                                                                              (Biltilsyn, distriktsveterinær, tilsynsveterinær)

 

 

 

 

 

 


DYREBILSJÅFØR

 

 

 

 

 

 


PRODUSENT                       Praktiserende veterinær               INNMELDINGSKONTOR          

 

 

Slakteriledelsen:                       Det er slakteriets ledelse som vurderer hvilke sjåfører som skal

få kjøre inn dyr for bedriften. Sjåfører som ikke følger regelverket og interne retningslinjer kan risikere å miste jobben.

 

Tilsynsmyndigheter:                  Skal påse at sjåførene følger regelverket og fatte vedtak dersom

det påvises brudd på dette

 

Innmeldingskontoret:                Gir beskjed til sjåførene om hvilke produsenter som skal levere

dyr. Det er viktig at alle opplysninger som kan ha

dyrevernmessig betydning formidles mellom produsent og sjåfør

(høytytende dyr, dyr med sjukdom/skader, spedyr osv.)

 

Produsent:                               Skal sørge for at sjuke/skadde dyr er skilt ut før dyrebilen

ankommer. Skal være til stede under utlasting. Skal fylle ut

egenerklæring ved sjuke og skadde dyr, og kvittere på

transportseddel.          

 

Praktiserende veterinær:           Skal foreta en faglig vurdering av sjuke/skadde dyrs

transportdyktighet, og fylle ut egenerklæringsskjema.

Vurderingen skal sikre at dyrevernregelverkets intensjoner

etterleves.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Transportproblemer sett fra sjåførenes side:

 

FAGSENTERET for kjøtt er for øyeblikket med i et internasjonalt prosjekt (CATRA) som skal utrede dagens transportproblemer for storfe, og komme med forslag til forbedringer. I forbindelse med prosjektet  er det innhentet en god del opplysninger fra dyrebilsjåfører, og også i forbindelse med de kursene som har vært avholdt for dyrebilsjåførene har vi fått innspill på de områdene sjåførene selv føler er vanskeligst. Mange av de problemområdene som er skissert over, er blitt synliggjort gjennom denne kommunikasjonen.

 

I tillegg har sjåførene kommet med kritikk av deler av veterinærstanden:

 

1.      Enkelte praktiserende veterinærer er tilsynelatende ikke opptatt av dyrevelferd i det hele tatt. Dette begrunnes med egenerklæringer som er utfylt på ikke-transportdyktige dyr, og på dyr som vært behandlet i lang tid, men som etter sjåførenes oppfatning burde vært avlivet for lenge siden.

2.      Enkelte tilsynsveterinærer overreagerer etter sjåførenes oppfatning og skriver til dyrevernsnemnda først og spør etterpå.

3.      Det er (tilsynelatende?) liten eller dårlig kommunikasjon mellom veterinærer i ulike posisjoner (tilsynsveterinærer og praktiserende veterinærer).

 

Dette er naturligvis sjåførenes subjektive oppfatning, men mangel på kommunikasjon vanskeliggjør hverdagen, føler mange.

 

 

 

 

Sjuke og skadde dyr

 

Regelverket

Regelverket regulerer inntransport av sjuke og skadde dyr gjennom flere forskrifter og instrukser.

 

Fra Forskrift om transport av levende dyr

 

Ӥ 10. Forbud mot transport

Det er forbudt å transportere:

a. drektig storfe og hest og andre arter med tilsvarende lang drektighetstid de siste 2 uker før fødsel ventes,

b. andre drektige dyr hvis det er risiko for at fødsel kan skje under transporten,

c. dyr som har født i løpet av de siste 72 timer,

d. unge dyr hvor navlen ikke er tørket inn,

e. sjukt eller skadet dyr.

Unntak kan gjøres hvis veterinærmedisinske eller dyrevernmessige grunner tilsier at dyret bør transporteres eller det ikke er veterinærmedisinske eller dyrevernmessige betenkeligheter ved det. Ved tvil om transport kan finne sted, skal den som har ansvar for dyret kontakte veterinær.”

 

I § 15.

”Ved sjukt eller skadet dyr brukes egenerklæring som skal følge med transporten og gis til tilsynsveterinæren, jf. § 17. Eiers underskrift på kjøreseddel bekrefter at dyret, etter hans vurdering, er egnet for transport, jf. § 10.”

 

 

Fra  Forskrift om kjøttkontroll og frambud m.v. av ferskt kjøtt

 

Ӥ 5. Opplysning om avvikende slaktedyr.

Slaktedyr som avviker fra det normale (er behandlet for og/eller viser tegn på skade eller sjukdom) og som transporteres levende til slakteri, skal følges av en erklæring fra besetningens eier eller ansvarlig representant, eller fra veterinær, med opplysninger om skaden eller sjukdommen og om eventuell behandling som har vært gitt. Opplysningene skal gis på skjema fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn og skal overleveres til tilsynsveterinæren så snart dyret ankommer slakteriet.”

 

Ansvarsfordeling

Ansvaret for å vurdere om et dyr er transportdyktig eller ikke er delt. Det er produsentens ansvar å gjøre den innledende vurderingen, og han går også god for denne gjennom signering av transportdokumentene ved levering av dyra. Sjåføren har det viktigste ansvaret gjennom at han er ansvarlig for dyra fra de lastes på bilen til de er på slakteriet. I de tilfellene hvor sjåfør og produsent er i tvil skal veterinær konsulteres. Imidlertid er det alltid sjåføren som etter forskriften både har rett og plikt til å sette igjen dyr han vurderer å ikke være transportdyktige. Dette gjelder også i de tilfellene hvor veterinær har fylt ut egenerklæring.

 

Godkjenning/kassasjon?

Før man sender sjuke eller skadde dyr til slakteriet må også mulighetene for at dyret kan kasseres som følge av sjukdom/skade vurderes. Slakteriet er ikke et kadavermottak, og dersom dyret forventes å bli kassert, skal det avlives på stedet og håndteres i henhold til gjeldende regelverk.

§ 13 i Forskrift om instruks for kjøttkontrollen gir grundige instrukser til kjøttkontrollen om en hel del spesifikke sjukdommer og forandringer som betinger total kassasjon. I tillegg betinger følgende forhold total kassasjon:

 

13.4 Kjøtt med visse avvik.

Tilsynsveterinæren skal kassere kjøtt fra dyr som:

13.4.2 er avmagret eller viser tegn på sterk anemi

13.4.3 har multiple svulster, abscesser eller alvorlige skader på forskjellige steder på slaktet eller i forskjellige organer,

13.4.4 er febrile, og

13.4.5 kjøtt som viser tydelig avvik i farge, lukt, smak eller konsistens skal kasseres.

 

Transport eller nødslakt?

Utgangspunktet i regelverket er at det bare er dyr som er vurdert transportdyktige som kan transporteres. Nødslaktordningen er derfor et viktig tilbud til produsentene, både dyrevernmessig og økonomisk, som sikrer at også sjuke og skadde dyr som ikke er transportdyktige kan slaktes og viderebehandles til folkemat. Nødslakt er imidlertid en dyr ordning, både for produsenter og bransje. I Sverige ble nødslaktordningen avviklet for et par år siden, og erstattet med en ”avlivingstjänst” der dyra avlives og kjøres til destruksjon. Bakgrunnen var at kostnadene med nødslaktordningen ble for høy. Slik sett er det viktig at nødslaktordningen her til lands begrenses til de tilfellene som gjør det påkrevet utfra dyrevernhensyn, slik at bransjen ser seg råd til å opprettholde tilbudet.

Det finnes tvilstilfeller hvor dyr har mindre alvorlig sjukdom/skade. Lettere haltheter, brokk, prolaps, respirasjonsproblemer, sårskader osv. er eksempler på dette. På baksiden av egenerklæringsskjemaet (M-0482) er det beskrevet følgende kriterier for vurdering av transportdyktighet:

-         dyr som ikke kan gå eller stå ved egen hjelp eller er utpreget halte på grunn av smertefulle tilstander i lemmer eller virvelsøylen, eller har skade eller sjukdom som sannsynligvis vil kunne forverres under transport, eller som er tydelig allment påkjent, skal ikke transporteres levende

-         dyr med avhelede eller lokale betennelsestilstander, lettere haltheter eller mindre smertefulle tilstander kan transporteres levende til slakteri under forutsetning av at hvert dyr under og etter transporten holdes i binge atskilt fra andre dyr og med rikelig strø. Av- og pålessing skal foregå spesielt skånsomt og med individuell behandling.

 

Ytterligere kommentarer:

Før det tas beslutning om dyret er transportdyktig eller ikke må det i tillegg vurderes den totale påkjenningen dyret vil utsettes for under inntransport til slakteriet.

Hvordan er veistandard og kjørelengde?

Vil transporten foregå direkte eller skal dyrebilen innom flere besetninger?

Under hva slags temperaturforhold vil transporten foretas?

Vil dyret kunne slaktes straks etter ankomst slakteriet?

 

Transport av sjukt/skadet småfe eller slaktegris

Kriteriene fra egenerklæringsskjemaet angår naturligvis alle dyrearter og alle former for transport. Dessverre forekommer det relativt hyppig at privatpersoner transporterer både skadet slaktegris og småfe til slakteriet i mer eller mindre egnede transportmidler for å slippe kostnadene med nødslakt. Skadene kan være beinbrudd, skiveprolaps eller andre smertefulle tilstander. Det er viktig å signalisere overfor disse privatpersonene at selv om Forskrift om transport av levende dyr ikke regulerer denne formen for transport, så gjelder Lov om dyrevern § 2 som sier at ”Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.”

 

 

 

Sluttkommentar

 

Verken dyr, produsenter, sjåfører eller veterinærvesenet er tjent med at det foretas transport av ikke-transportdyktige dyr. Det er bedre å nødslakte, eventuelt avlive og kassere, et dyr for mye enn et dyr for lite. Vær heller ikke redd for på et tidlig tidspunkt å bestemme/beordre avliving og kassasjon av dyr som har sjukdommer som sannsynligvis ikke vil rette seg, selv med behandling. Spør dere alltid sjøl om dere sjøl ville ete kjøttet!