En dæsj oransje

... inne og ute. Litt snodig at naturen er så kløktig skapt at den står fram i de gladeste farger rett før den stripper ned til en mørkere og gråere skala. En aldri så liten styrkedrikk før en hard oppoverbakke. En oppkvikker. Det må vi vel kunne kalle psykologi i praksis (- eller i natura;) Det er mulig det lå en lignende tanke bak i hjernebarken min da jeg hang opp disse tingene på gjesterommet. Men det er kanskje litt vel optimistisk å påberope seg å være såpass klok...

Glad post

Dagens (eller ukas) vitamininnsprøyting; Polstret konvolutt med mitt navn og søt firebent venn utenpå. Inne i konvolutten; En fristende muffins. En søt liten fugl. Hyggelige ord. Og en skatt av et underskjørt, vintage sådan. (Se på de vakre fargene og det flotte mønsteret, da!) Alt sammen en gave fra "medblogger" Karianne Marstein. Jeg ble umiddelbart glad - en følelse jeg tror kommer til å sitte i en stund. Se hennes flotte ting på Epla.

Innenfor

Det er ikke lenger tvil. Ute gjemmer knalle farger seg bak mørket. Inne er det fyr i peisen. En liten tue lyng har sneket seg med inn. Det er høst. Tiden er inne for å sette av tid til innekos - innen husets fire vegger.

Boken "Innen 4 vegger" er skrevet av Zinken Hopp. Den kom ut på Aschehoug forlag i 1938, har herlige tykke og gulnede ark, og inneholder hverdagsdikt; dikt fra og om hverdagen. Kanskje var den ment som en hyllest til hverdagen. Kanskje er det akkurat hva vi trenger i vår hektiske tid...

O.B. står det nederst i hjørnet på forside-illustrasjonen. Er den ikke fin? Kanskje, eller snarere antagelig, står det for Odd Brochmann, arkitekt, professor, bokillustratør og broren til Zinken Hopp (eg Signe Marie Hopp).

Javisst

Ser man det. Det det tok ikke lange tiden fra jeg innså min egen hang til å blogge om vegger og hyller, før det presset seg fram et nytt innlegg om akkurat dette. De to "kunstverkene" fra barnas hånd ba om å få bytte vegg, og slike ønsker er vanskelig å overse. Det var bare naturlig at de måtte få følge av flere - de utvalgte ble to Figgjo-tallerkener og den gule Amager-hylla. Jeg tror de trives der de henger over sofaen - med fullt overblikk over det hele. 

I et hjørne i et hjem...

Denne gangen fra det mannlige hjørnet av arbeidsrommet. Her sitter han, læreren, og forbereder sin briljante undervisning.* Min plass er til venstre på samme bord, men den siden av saken (les arbeidsbordet) får heller vises fram en annen gang. Slik og slik har det sett ut før (det forandres jo stadig.). Nei, nå må jeg innta rollen som fritidsaktivitetssjåfør .

*Dette sier jeg ikke bare fordi han kanskje - i så fall mot formodning - skulle slumpe til å lese sin kones blogg... Heller ikke for at jeg skal få lov til å bli med ham på den weekendturen han har vunnet for to til London i høstferien...

Ping-pong-kjole

Nei, det er ikke en kjole til å spille ping pong i. Ikke nødvendigvis i alle fall. Man kan også bruke den på jobb ;) Den blåbær-dekorerte kjolen ble kjøpt i London i sommer, på Beyond Retro. Det er her, med blåbærene, ping pong kommer inn. Dette er nemlig et ping-pong-innlegg til dagens innlegg hos Formigrafisk - som også er den som fant opp det morsomme og betegnende uttrykket. Les forklaringen bak på hennes blogg.

Lynende innsikt

Idag har jeg innsett noe grufullt. Som lyn fra klar høsthimmel slo det meg, og en blanding av varmetokter og kalde gufs føk gjennom kroppen. En flau innsikt om meg selv som blogger. Det slo mot meg mens jeg bladde meg gjennom gamle innlegg og etiketter.

Jeg er en gjenta-meg-selv-blogger med en rekke rare "hang ups". Et par eksempler på slike ting jeg (mer eller mindre bevisst) har hengt meg opp i, etter at jeg begynte som blogger, er hyller og vegger. Gjerne de samme hyllene og veggene, bare arrangert på nye måter eller steder. Hallo!! Hvor spennende er det?

Jeg burde kanskje ikke bli så overrasket. Har jeg ikke selv sagt - gang på gang - at jeg har såkalt gullfiskhukommelse? Det må være forklaringen. Kanskje jeg glemmer fra gang til gang at jeg har blogget om dette før...Ja, jeg håper inderlig ikke at forklaringen er at jeg ikke har mer fantasi enn som så.

Antagelig skal jeg ikke love aldri å blogge mer om hyller og vegger, men jeg skal i alle fall gjøre noen ærlige forsøk på utvide horisonten ;-) Takk til dere som likevel tar en titt innom bloggen, - og ære være dere som vender tilbake tross uendelige variasjoner over samme tema. Et livstegn fra dere er gull verdt. (Noe som minner meg  om at jeg må bli flinkere til å kommentere hos andre selv!)

...

Glade farger gir glade tanker. Håper du også har hatt en fin søndag!

...

Før og etter

FØR: En stk arvet jakke i saueskinn. Varm og god. God og traust. Men lite brukt. Lengden og de ruvende pelskledde-utenpå-lommene fikk meg til å føle meg bred (huff og huff) og gammeldags (i verst tenkelige betydning). Med andre ord: Skap-fyll.

PROBLEM: Skal jeg ta vare på den bare for å bevare den for ettertiden, som en museumgjenstand? Eller skal jeg gjøre noe med den slik at jeg kanskje kan bruke den selv? Det siste er helt klart billigere (og mer miljøvennlig) enn å kjøpe en ny...

LØSNING: 1) Måle opp ønsket lengde. 2) Merke av ønsket lengde. 3) Klippe av overflødig lengde.
(Alle dere som eventuelt syntes dette er galskap eller hærverk; beklager, men det er min jakke;)

ETTER: Gammel jakke god som ny. Klar for bruk og kaldere tider.

















Det jeg lurer på nå er om jeg bør gjøre noe med den nederste kanten, feks søm eller kantebånd...

Sopptid

Fortellingen "Kantareller" av Jeanna Oterdahl om herr og fru Kantarell og alle Kantarell-barna, er vakkert illustrert av K. (Kerstin) Frykstrand. Jeg fant den i en svensk loppemarkedbok fra 1950;  

Min skattkammare. Berätta mamma.

Hylleliv

Kan man si at livet er som en hylle?
Som kan fylles med det man selv vil.
Som kan flytte til en annen vegg.
Som kan endre uttrykk ved hjelp av et malingstrøk - eller nytt innhold.
Men som stadig vekk er den samme?
Tja.
Det er nok for enkelt.
Men noen ganger er det herlig å tenke enkelt!

Sniktitt

Bygningen bak jobben. Vakker. Gammel og ærverdig. Sarte fine farger. En av leilighetene er for tiden tom, og bak de gardinløse vinduene avsløres en herlig lyseblå baderomstapet - og ditto fargede skapdører på kjøkkenet. Begge deler er antagelig fra forrige gang dette var moderne. Sukk. Jeg skulle gjerne ha vært innenfor døren og tatt en titt - og kanskje et bilde eller to. (Det nederste bildet ligger på skrå, om noen skulle lure;)

Werner - og godstolen

Hvem er det som titter ned fra hyllen med strikke-, broderi- og søm-bøker? Jo, det er Werner.  Werner er hovedpersonen i Gro Dahles underfundig triste, men likevel morsomme bildebok Ikke gi opp håpet, Werner (som hun faktisk selv har illustrert). Den poetiske boken er kanskje ment for voksne, men det lett bisarre universet kan også fenge barn. I alle fall fenget det både meg og mine.

Noen ganger blir Werner eller andre hovedperson-bekjentskaper  med opp i denne godstolen. Og hver gang lurer jeg på hvorfor jeg ikke havner der oftere. Er det virkelig nødvendig å svirre rundt og ordne med noe hele tiden? 

Som skapt

Det er alltid noe nytt "å dra til hus" (svigerfars ganske treffende beskrivelse av aktiviteter som handler om å sanke inn (mer eller mindre nødvendige) artikler til hiet/reiret/heimen). Denne gangen er det et nytt, men 120 år gammelt, skap som har blitt med hjem. Skavanker til tross, skapet passer perfekt inn i den nye kroken sin.

Jeg liker tanken på at det kommer fra en farfar på Falkum i Skien - samme sted som min farmor kom fra. Kanskje de kjente hverandre? Det blir som et ekstra bånd til barndomsbyen. De siste årene hadde farfaren brukt skapet til å oppbevare fiskeredskaper, men nå rommer den lyseblå innsiden igjen porselen og pynt - akkurat som det antagelig også gjorde i sin ungdom. Planen er å pusse og male det, men jeg ser ingen grunn til "forhastelse". Hastverk er lastverk. Dessuten må vi bli litt bedre kjent med hverandre først.

På lasset

Det spiller kanskje ingen rolle hvor du drar, hva du gjør? Du kan bytte jobb, bolig, land. Det spiller ingen rolle så lenge du ikke er tro mot deg selv. Nissen blir med på lasset! Kanskje for å minne deg om hva du egentlig bør prioritere/ gjøre.

Kanskje det er på tide å lytte til nissen? Han er jo kjent for å være en grei fyr. Det er heller ikke umulig at han også kan være ganske klok. Han har jo vært endel rundt her i verden, og ikke minst har han fått mange ønskebrev. Kanskje har han også fått ditt?

(Nissen på bildet (laget av min kjære niåring) har ingenting med nevnte nisse å gjøre, han er kun ment som illustrasjon. Ikke det at han ikke er klok og grei, altså...)