Elektroniske eksperimenter

Den elektroniske teknikk dekker hele verden

Elektronikken er en moderne teknikk som stadig øker sin anvendelse og som muliggjør det som en gang ble ansett som et eventyr. Radio, grammofon og fjernsyn finnes i alle hjem. Radar og radiofyr som hjelper skip og fly til å finne veien gjennom tykk tåke har funnet alminnelig anvendelse. Vi overraskes ikke lenger over å høre om raketter som skytes ut i verdensrommet og som sender tilbake opplysninger om de mystiske strålingsbelter og om de magnetiske felt, som finnes i tusenvis og endog millioner av kilometer borte fra jorden.

...og hjemme

Alt dette, kommunikasjoner, varsling, måling, kontrollering og nå til og med beregning, er muliggjort av elektronikken. For mange er denne teknikken en lukket bok. EE-settene, hvor man anvender de mest moderne komponenter, vil gjøre det mulig for deg å åpne denne boken og forstå den. Matematikk eller vanskelige studier kreves ikke, kun dine egne øyne og forstand. Og efterhvert som du bruker settet, vil du lære å lese tegningene, lære å kjenne komponenter som for eksempel transistorer, og lære å forstå hvordan komponentene virker i apparetene.

Montering og eksperimentering

En rekke interessante kretser kan bygges med EE-settet. Radiomottagere, grammofonforsterkere og høyttalende hustelefoner er ting som vil gi deg like mye glede å bruke som å bygge. Og dette gjelder også de mindre kjente kretsene, kontrollsettet, blinklyset, tyverialarmen, fuktighetsindikatoren o.s.v.. Dette er kretser som du nå kan bygge hjemme og som du kan få masse glede av såvel å bruke som å lage.

Alt dette kan gjøres uten at man løper noen risiko for at det bryter ut brann eller at sikringer går, fordi disse transistorsettene er batteridrevne. Man trenger ikke engang noen loddebolt. På denne måten kan du uten særlig besvær og med mye moro samle så mange kunnskaper og erfaringer om elektronisk teknikk at dine venner, dine foreldre og endog eksperter vil bli forbløffet over hvor meget du vet på dette område.

Interessant og god moro

Ingeniørene og teknikerne i de store Philips-laboratorier har konstruert komponentene i dette EE-settet. De har utarbeidet kretser med all den dyktighet og glede hvormed de arbeider innen radio eller radar, elektronisk kontroll eller fjernsyn. Anvendelsesområdene for den elektroniske teknikk blir stadig større og av den grunn er det også et stadig stigende behov for dyktige og ivrige teknikere. Den gleden du vil få av dine EE-sett vil kanskje få deg til å overveie om du burde gå inn for en teknologisk karrière. Mens du studerer, og senere også mens du arbeider, vil du oppdage hvor mye nyttig du har lært under dine eksperimenter hjemme hos deg selv. I mellomtiden ønsker vi deg mange timers glede med byggingen av utallige apparater, eksperimentering og anvendelse av alle de interessante kretsene som du nå kan sette igang å bygge.

Før du begynner med å bygge opp kretsene ville du kanskje like å vite mer om hva alle delene og komponentene vi leverer faktisk kan gjøre. Dette vil få dine eksperimenter til å bli dobbelt så interessante og vil sannsynligvis bringe deg et hode foran dine venner, og kanskje også din far.

Det greieste utgangspunkt når man skal snakke om elektronisk teknikk er spenning er spenning og strømstyrke, og vi begynner derfor...

Om spenninger og strømstyrker

Sterk og svak strøm

Når du skrur på en kran kommer det vann ut. Vannet renner gjennom et vannrør. Elektrisitet renner også gjennom et slags rør, men det elektriske ,,rør'' er ikke hult, men består av en tråd, vanligvis av kobber og betegnet i teknikken som en elektrisk leder. En vannstråle består av dråper, tusenvis, endog millioner av dråper. Elektrisk strøm består også av det man kunne kalle små dråper elektrisitet. Disse dråpene kalles ,,elektroner''. Når du skrur på bryteren for det elektriske lyset, strømmer det elektroner i enorme mengder gjennom ledningene. Ja, det er bokstavelig talt enorme mengder, for når du skrur på en stor lampe vil det hvert sekund flyte 6,3 millioner ganger en million ganger en million elektroner gjennom lampen. Det er meget vanskelig å arbeide med så høye tall og det er grunnen til at en strøm på 6,3 millioner ganger en million ganger en million elektroner pr. sekund simpelthen kalles en strøm på 1 ampére. Dette kan skrives på en enda kortere måte som 1 A.

I elektronikken bruker man vanligvis færre elektroner enn i det vi kaller nett-strømmen. I elektronikken bruker men meget mindre strømstyrker enn 1 ampére (1 A), nemlig 1000 eller en million ganger mindre. For å gjøre det lettere å snakke om disse svake strømmene har man kalt en tusendedels ampére for en milliampére, forkortet mA. En milliontedels ampére kalles mikroampére, forkortet µA (µ er den greske bokstav mu). Lampene i ditt EE-sett bruker en strømstyreke på 50 mA (eller 0,05 A) for å lyse klart.

Motstand

Som du vet renner ikke vannet automatisk gjennom ledningene i vannledningsnettet. Det må pumpes gjennom fordi vannet møter motstand når det flyter gjennom rørene. Det samme gjelder elektrisk strøm. Den møter også motstand, selv når den flyter gjennom kobbertråd, som elektronene kan gå nokså lett gjennom. Både når det gjelder vann og når det gjelder elektrisk strøm vil det være større motstand i en lang tilførselsledning enn i en kort en, og en tynn ledning vil yde større motstand enn en tykk ledning. Når det gjelder vannrørspiller det ikke noen rolle hva slags materialer de er laget av. I elektriske ledninger er det litt mer komplisert, fordi hvis de ikke er laget av et godt ledermateriale som kobber, vil strømmen ikke flyte gjennom så lett. Jern for eksempel, har større elektrisk motstand enn kobber. Måleenheten for motstand er ohm, som også skrives som symbolet Ω. En kobberledning 180 meter lang og 2 mm tykk har en motstand på 1 Ω. Når ledningen er dobbelt så lang er motstanden 2 Ω o.s.v.. En jerntråd på 180 m lengde og 2 mm tykkelse har en motstand på 5,7 Ω. I den elektroniske teknikk bruker man tallrike motstander. Dette er komponenter som selv om de er meget små har en høy elektrisk motstand. En motstand på 1000 Ω kalles 1 kiloohm, forkortet kΩ og en million ohm kalles 1 megaohm, forkortet MΩ. En motstand på 500 000 ohm kan således kalles 500 000 Ω eller 500 kΩ eller 0,5 MΩ, alt etter det som passer best.

Spenning

Som nevnt flyter ikke vannet automatisk gjennom ledningene, for det må alltid være en kraft som sender det gjennom ledningene. På samme måte kreves det en kraft som driver den elektriske strømmen, og den kraften kaller vi spenning. Spenningen kan fåes fra et batteri. Måleenheten for spenning kalles volt. Hvis du har en ledning med en motstand på 1 ohm og du kobler den til et batteri på 1 volt, vil det flyte en strøm på 1 ampére gjennom ledningen.

I den elektroniske teknikk anvender man spenninger som kan være meget høyere enn 1 volt eller også meget lavere. For eksempel arbeider billedrøret i en fjernsynsmottager med en spenning på 18 000 volt. Dette kan vi også kalle 18 kilovolt (kilo = 1000), forkortet 18 kV. Men i radiomottagere finner vi også spenninger på 1/1000 volt eller 1/1 000 000 volt. Disse kalles henholdsvis millivolt og mikrovolt, forkortet mV og µV. De batteriene vi bruker i våre Elektroniske Eksperimenter har en spenning på 4,5 volt. Når vi imidlertid kobler 2 av dem sammen ,,i serie'' som vi sier, vil de arbeide sammen. Den samlede spenningen blir da 4,5 + 4,5 = 9 V. Hvis du undrer deg på hvor man har fått disse navnene på måleenhetene, så skriver de seg fra berømte vitenskapsmenn.

Forskjellige slags koblingsskjemaer

I elektroniske apparater bruker vi komponenter som kobles til hverandre ved hjelp av kobberledninger. ,,Koblingsskjemaet'' viser oss teoretisk hvordan disse koblinger er utført. I koblingsskjemaene er komponentene representert ved symboler. Symbolet for motstand kan således sees i fig. b. I fig. a kan du se hvordan en type motstand ser ut i virkeligheten. Fig. c viser symbolet for et batteri. I fig. d er vist et teoretisk koblingsskjema og du kan sammenligne dette med neste fig. e som viser hvordan det ville se ut i det som kalles et ,,ledningsskjema''. Dette er en slags skisse av apparatet, slik at arbeiderne i fabrikken kan se nøyaktig hvordan komponentene skal plaseres og hvordan ledningene skal legges. Senere i denneboken støter vi stadig på koblingsskjemaer. Ledningsskjemaene finnes på særskilte monteringskort. Koblingsskjemaet benyttes for å forklare hvordan en krets virker, mens ledningsskjemaet viser hvorledes du skal bygge apparatet. I Philips laboratorier bruker man koblingsskjemaer og i fabrikkene ledningsskjemaer akkurat som i dine laboratorie- og fabrikkbøker.

Pluss eller minus?

På batterisymbolet vil du se et plusstegn og et minustegn. Disse viser retningen som strømmen flyter. Men pass nå på! Man ble enig om hvordan disse tegn skulle plasseres før man kjente til at det eksisterte elektroner. Den ene siden på batteriet ble kalt pluss og man sa at strømmen går fra pluss til minus. Først senere oppdaget man at elektronene i realiteten går den motsatte vei, d.v.s. fra minus til pluss. Men dette bør ikke få oss til å le av våre besteforeldre og oldeforeldre. De hadde simpelthen ikke tilstrekkelige opplysninger på den tid. Et batteri er en slags liten eske hvor det er et enormt antall elektroner. Elektronene flyter fra minus-siden gjennom motstanden og gjennom ledningen som forbinder den til batteriets pluss-side. Når kjemikaliene i batteriet, som skaper spenningen har tapt sin styrke er batteriet utladet.

Vekselstrøm

Hittil har vi bare snakket om elektrisk støm som hele tiden går i en og samme retning. Dette er alltid tilfelle når det gjelder vannforsyningen. Når det gjelder elektrisitet kan det være anderledes. Der kan elektronene flyte en viss tid i én retning gjennom ledningen, og så i en viss tid i den motsatte retning, og så igjen i den første retningen, o.s.v.. Nå vil du vel si: ,,Tenk det!''.

Skulle nemlig vannet i rørene opptre på denne måten ville det ikke komme særlig mye vann ut av kranen. Men elektrisk strøm behøver ikke å komme ut av ledningen fo å være til nytte. For å forstå dette, skal vi se på hva de primitive folk gjør. De kan tenne opp en ild ved å rotere en stokk meget hurtig i et trestykke. Friksjonen frembringer varme og hvis varmen er sterk nok, vil stokken begynne å gløde. Friksjon er det samme som å overvinne motstand. Når du gnir deg i hendene blir de også varme, fordi den ene hånden beveger seg mot den andre og møter motstand. Når en elektrisk strøm går gjennom en ledning må den også overvinne en viss motstand. Dette varmer opp ledningen uansett om elektronene beveger seg fra venstre mot høyre, fra høyre mot venstre, eller frem og tilbake. Mengden av varme som utvikles avhenger av strømmens styrke og størrelsen av motstanden, uansett om det er ,,likestrøm'' eller ,,vekselstrøm. Du vil ha sett nok av eksempler på varmeutvikling ved hjelp av elektrisk strøm i den elektriske ovnen eller i glødelampen. Vekselstrøm har imidlertid visse spesielle fordeler fremfor likestrøm, som vi skal se på et øyeblikk.

Vekselstrøm får vi fra stikkontaktene i veggen hjemme. Du må ikke klusse med disse stikkontaktene, da spenningen der er mer enn nok til å medføre dødsfare! De batteriene vi bruker gir likestrøm, i tilstrekkelige mengder til å drive apparatene som vi skal bygge, men heldigvis langt mindre enn det som skal til for å forårsake ulykker. Mens vi er inne på spørsmålet om batterier, kan vi nevne at de batteriene som du bruker til disse settene er 4,5 volts lommelyktbatterier.

Frekvens

Vi må vite litt mer om vekselstrøm enn antall ampére. Vi må for eksempel vite hvor fort strømmen beveger seg frem og tilbake. Tenk deg at strømmen beveger seg fra øverst til nederst i løpet av et halvt sekund og så i løpet av neste 0,5 sekund fra nederst til øverst o.s.v., d.v.s., en gang opp og ned hvert sekund. Denne bevegelsen en gang opp og ned eller frem og tilbake kalles en ,,cyclus'' (eller periode eller på tysk Herz forkortet Hz) for vekselstrømmen (og vekselspenningen). Antallet cykler pr. sekund kalles ,,frekvensen''. I det nevnte eksempel er frekvensen således en cyklus pr. sekund. Spenningen fra stikkontakten kar en frekvens på 50 cykler pr. sekund. Istedenfor å si cykler pr. sekund, som er nokså tungvint, kan vi forkorte det til c/s. Frekvensen i stikkontakten er således 50 c/s. I radioteknikken benyttes mye høyere frekvenser. Mange kringkastingsstasjoner bruker frekvenser på millioner av c/s. Vi finner det hensiktsmessig å snakke om kilo c/s (kc/s) (1000 c/s) og mega c/s (Mc/s) (1 000 000 c/s).

I virkeligheten går ikke vekselstrømmen så rykkvis som man kunne få inntrykk av fra eksemplet ovenfor, men går mer jevnt. Den begynner forsiktig i én retning, øker og avtar så gradvis, forandrer retning o.s.v.. Skjemasymbolet for vekselstrøm er et lignende tegn, ~.

Spoler

Vekselstrøm går gjennom ledninger og motstander akkurat på samme måte som likestrøm. Men når vi vikler en ledning slik at den danner en spole, vil vi få en forskjell. En spole synes å ha større motstand mot vekselstrøm enn den har mot likestrøm. Jo høyere frekvens jo større vanskelighet har strømmen for å flyte gjennom en spole.

Hva kommer dette av? Når en strøm går gjennom en spole vil det oppstå et magnetfelt på samme måte som rundt en vanlig stavmagnet. En slik spole kan derfor tiltrekke jernfilspon eller en kompassnål.

Trykket av vinden mot vingene på en vindmølle driver vindmøllen rundt. På den annen side vil en slik vindmølle, hvis du driver den med en motor, virke som en stor vifte og forårsake vind. Kan vi gjøre det samme ved hjelp av elektrisitet? Vil et stasjonært magnetfelt rundt en spole også forårsake strøm gjennom spolen? Svaret på dette enkle spørsmålet er nei. Når en spole ligger nær en stavmagnet, skapes det ingen spenning i den som kunne forårsake en strøm. Akkurat som en stillestående vindmølle ikke vil lage noen vind. Men dette ,,nei''-svaret er ikke endelig, og dette er bra fordi ellers ville radio, fjernsyn og mange andre ting være umulige å få til. Hva er det egentlig som skjer? Hvis vi beveger magneten vil det faktisk skapes en spenning i spolen. Et magnetfelt som beveger seg langs en spole skaper spenning i spolen.

Når en strøm går gjennom en spole dannes det et magnetfelt. Når strømmen forandrer retning, vil magnetfeltet også forandre retning. Magnetfeltet forandrer seg på denne måten og skaper en spenning i spolen.

Hva vil alt dette si. La oss koble en vekselspenning til spolen. Da vil en vekselstrøm gå gjennom spolen -- det er klart. Denne vekselstrømmen vil forårsake et magnetfelt som vil bli et vekslende magnetfelt. Da vil naturligvis spenningen som oppstår i denne spolen på grund av at magnetfeltet stadig forandrer retning også være en vekselspenning.

Så langt er det klart. Men hva så? Vil denne nye spenningen hjelpe den opprinnelige spenningen til å sende strøm gjennom spolen eller vil den motvirke den? Svaret er at den nyoppståtte spenning motvirker den opprinnelige spenning -- hvilket er heldig fordi ellers ville strømmen vokse seg større og større. Faktisk vil imidlertid den såkalte induserte spenning motvirke den påførte spenning og dermed gjøre strømmen mindre. Dette er den samme virkning som vi får når vi øker motstanden. Videre er det slik at jo høyere frekvens vekselstrømmen har, jo hurtigere vil strømmen forandre retning og jo større vil den motvirkende spenning bli. Følgelig blir strømmen stadig mindre eller for å si det på en annen måte, spolens motstand vil bli stadig større.

Hadde vi på den annen side bare tilført en likespenning ville det ikke ha oppstått noen indusert spenning når strømmen først var igang, og dermed ville strømmen begrenses av motstanden i selve spoleledningen

I våre kretser kommer vi stadig til å benytte disse egenskaper i spolen. I figuren vil du se skisser av to spoler som du kan finne i EE-settet og sammen med disse skissene vil du finne kretssymbolet.

Vel, vi har nå sett at likestrøm flyter lett gjennom en spole og at vekselstrøm har vanskeligere for å gjøre det. Jo høyere frekvens vekselstrømmen har, jo større vanskelighet vil den ha med å gå gjenneom spolen. En spole kan derfor brukes som en hindreing som lar likestrøm passere gjennom, men nesten helt stopper vekselstrøm.

Elektrisk felt

Vi har nettopp snakket om magnetfelt. Man kjenner ganske godt til magnetfelt takket være kompasset og hesteskomagneten som de fleste gutter har hatt. Men man har også et elektrisk felt. Et magnetfelt oppstår når en strøm går gjennom en ledning, et elektrisk felt er tilstede rundt en gjenstand som har en elektrisk spenning. Du vet at når du gnir en glass-stav eller en grammofonplate med et stykke tørt ull- eller silketøy, vil staven eller platen tiltrekke seg støv og små papirbiter. Dette kommer av at disse gjenstandene på grunn av gnidningen er blitt ladet elektrisk, hvorved elektroner har kommet opp til overflaten.

Hva du ikke ser er at det elektriske feltet ikke bare tiltrekker seg støvpartikler, men også tiltrekker og frastøter elektroner. Når det gjelder frastøtingen, kan du bare tenke på hva som skjer når to magneter bringes tett sammen. Nordpolen på den ene magneten tiltrekker den annen magnets sydpol, men de to nordpolene vil frastøte hverandre. Alle elektroner har en negativ ladning, slik at de vil frastøte hverandre akkurat som ,,like'' magnetpoler frastøter hverandre.

Kondensatorer

La oss nå se hva som hender når to metallplater, plasert som vist i figuren, kobles til et batteri. Det vil flyte elektroner fra den negative polen til den øvre metallplaten. Dette må de gjøre fordi det er massevis av elektroner i batteriet som alle forsøker å frastøte hverandre.

Ledningsforbindelsen og platen gir dem muligheten for å skyve noen tusen millioner elektroner ut fra batteriet gjennom ledningen og inn i platen. Når elektronene har kommet inn i platen kan de ikke komme lenger fordi luftmellomrommet ikke vil slippe dem gjennom. Luft er ikke en leder, det er en ,,isolator''. Men en elektrisk ladning skaper et elektrisk felt som går gjennom luften og når frem til den andre platen. I denne andre platen er det også elektroner. Faktisk er det alltid elektroner til stede i en leder, selv når lederen ikke er koblet til noe batteri. Elektronene er simpelthen tilstede i metallet. De behøver ikke å flyte gjennom det så sant de ikke har noen særlig grunn til det, men de kan fåes til å bevege seg. Som vi nettopp sa er elektroner uvennlige og uhøflige. Uhøflige folk som går på et tog skyver seg frem og bruker albuene. Elektroner er meget verre enn folk. De er alltid uhøflige mot hverandre og kan dytte på hverandre med albuene. Det elektriske feltet som skapes ut fra den øvre platen skyver således elektronene ut fra den nedre platen, langs ledningen og bort til ,,pluss''-polen på batteriet. Jo høyere spenning, jo flere elektroner skyves bort.

Hva er det som skjer i det øyeblikk vi kobler et batteri til to metallplater? En elektronstrøm flyter fra minuspolen på batteriet bort til en av platene og fra den andre platen bort til plusspolen på batteriet.. Det er alt. Elektronene i den førstnevnte platen kommer frem til luftmellomrommet og kan ikke gå videre, og derfor slutter strømmen å flyte.

Så snur vi batteriet hurtig slik at det kobles motsatt til de to platene, det vil si at plussiden nå kobles til den øvre platen og minussiden til den nedre. Minuspolen på batteriet ser nå en mulighet til å bli kvitt endel elektroner, denne gang ved å sende dem bort til den nedre plate som naturligvis er ,,tom''. Når elektronene er kommet frem til platen, frastøter de sine søsken som ennu befinner seg i den øvre platen med slik kraft at de drives tilbake til batteriet, hvorved det oppstår en strøm inntil den nedre plate er ladet med elektroner. Sammenlign nå figurene. Først gikk alle elektronene i den øvre ledningen fra venstre mot høyre, og så den motsatte vei. Hvis vi fortsetter å snu batteripolene vil det oppstå en vekselstrøm i ledningen. Og det er også klart at dersom man snur polene meget hurtig vil elektrodene fly frem og tilbake meget oftere enn om polene ble snudd langsomt. I stedet for å snu batteripolene kan vi tilføre en vekselspenning. Vekselspenninger kan frembringes på mange måter, og vi skal senere komme tilbake til noen eksempler. To metallplater som er plassert parallelt til hverandre uten å berøre hverandre kalles en ,,kondensator''. Når vekselstrøm-frekvensen blir høy, vil strømmen flyte stadig lettere ,,gjennom'' en slik kondensator. En kondensator er altså akkurat det motsatte av en spole. Den slipper ikke likestrøm gjennom, men tillater vekselstrøm å flyte, særlig hvis den har en høy frekvens. Dimensjonene på kondensatoren, det vil si størrelsen av platene og avstanden mellom dem, avgjør ,,kapasiteten''. Kapasiteten er et mål for kondensatorens evne til å holde på en elektrisk ladning. Jo større kapasitet, jo lettere vil vekselstrømmen flyte gjennom kondensatoren. Kapasiteten måles i farad, forkortet F. Farad er en meget stor måleenhet. Derfor bruker vi mest betegnelsen mikrofarad (µF), som er en milliontedels farad, og mikro mikro farad (µ µ F), vanligvis kalt pikofarad (pF) som er en million ganger mindre enn mikrofarad. Av og til brukes også betegnelsen nanofarad (nF) som tilsvarer et tusen pF. Vi får altså:

Vi har nå lært de viktigste betegnelsene og komponentene som brukes i den elektroniske teknikk bortsett fra ,,halv-ledere'' som vi skal beskrive i neste kapitel.

Halv-ledere

Ledere og isolatorer

Elektroner går lett gjennom kobber, jern, sølv og aluminium. Disse materialer kalles ledere. Elektroner kan ikke gå gjennom luft og heller ikke gjennom faste stoffer som porselen, kråkesølv (også kalt glimmer), gummi o.s.v.. Disse materialene kalles ,,isolatorer'' og har en motstand som er mange tusen millioner ganger så stor som motstanden i ledere. Halv-lederne ligger et eller annet sted mellom disse ytterpunkter. Vi kunne også kalle dem for halv-isolatorer.

Halv-lederne har endel egenskaper som gjør det mulig å lage dioder og transistorer av dem. De viktigste halv-lederne er silicium og germanium, som begge ligner på platinum, også når det gjelder prisen. Det viser seg å være absolutt nødvendig at det materiale som brukes er så rent som overhode mulig. Urenhetene som er tilstede må ikke overstige 1 del i 10 000 000. Og så når man efter mye besvær har fått germanium så ren som mulig, setter man igang med å føre visse urenheter tilbake igjen, nemlig ganske små mengder arsenikk og indium, omtrent en del til 100 millioner.

Elektroner og hull

Vi vet allerede at et stykke metall inneholder mange elektroner. Elektroner er små dråper elektrisitet med en elektrisk ladning. Denne ladningen er vanligvis ikke merkbar fordi det også finnes motsatte ladninge i metallet som oppveier elektronladningen. Hvis du legger samme slags magneter oppå hverandre med den enes nordpol oppå den andres sydpol, vil du se at jernstykket ikke blir tiltrukket. De motsatte magnetladninger oppveier åltså hverandre. Det hele avhenger av balansen. Hvis vi tar ut et elektron fra metallet vil det bli igjen et ,,hull'', slik at den samlede gjenværende elektronladning ikke lenger oppveier de tilstedeværende motsatte ladninger.

Hva er det så som skjer i ren germanium? Den er full av elektroner og hull. Elektronene og hullene er begge fast forankret i stoffet, og det er grunnen til at germanium er slik en dårlig leder.

Når vi så blander inn litt arsenikk vil vi få endel elektroner til å kunne bevege seg litt lettere. Når vi istedenfor arsenikk legger litt indium inn i germanium vil vi finne at endel av hullene vil kunne bevege seg litt lettere.

Grensetrafikk

Vi tar for oss to små germaniumblokker, en (n) med arsenikk, slik at de negative elektronene i den kan beveges, og den andre (p) med indium slik at de positive hullene blir bevegelige. De germaniumtyper som har fått tilført visse forurensninger kalles henholdsvis n og p germanium. Hva er det så som skjer når vi plasserer disse to små blokkene opp mot hverandre? De bevegelige elektronene i n-germanium (med arsenikk) oppdager de bevegelige hullene i p-germanium (med indium). Elektroner frastøter hverandre. Hullene gjør også det, men elektroner og hull tiltrekker hverandre. Resultatet av denne tiltrekning er at endel elektroner beveger seg bort til hullene i p-germanium. Endel hull beveger seg også over i n-germanium.

Disse åpninger kalles positive hull. Til sammenligning kan du tenke deg et firma som trenger et nytt styremedlem. Denne plass inntas av direktøren, direktørens plass inntas av formannen, og hans stilling igjen inntas av en av arbeiderne, slik at det til slutt er behov for en lærling.

To ting har skjedd. Personalet er blitt flyttet et hakk oppover i én retning, og kan sammenlignes med elektronstrømmen. Den ledige stillingen derimot er blitt flyttet nedover i motsatt retning, sagt på en annen måte: hullene har beveget seg.

Ikke alle elektronene og hullene tar del i denne bevegelsen. Grunnen til dette er at elektronene som har kommet frem til p-germanium trekker hullene som er kommet frem til n-germanium tilbake igjen og vice versa. Tilslutt oppnåes en likevektsstilling hvor antallet elektroner inntar en stilling på den ene siden av grenseplanet og et antall hull gjør det samme på den andre siden.

Nå kobler vi til et batteri. Batteriets positive pol kobles til p-germanium og den negative pol til n-germanium. Da vil batteriets pluss-pol tiltrekke elektronene som finnes ved grenseplanet til p-germanium og samtidig frastøte hullene som er tilstede i grenseplanet mellom p- og n-germanium. Det er fortsatt elektroner tilstede i n-germanium og det er to ting som bør bemerkes. For det første: en masse elektroner har passert gjennom grenseplanet. For det andre: det er ennå et stort antall hull på p-siden av grenseplanet. Endel bevegelige elektroner vil derfor gå gjennom grenseplanet og inn i n-germanium.

Vi får en elektronbevegelse fra n over til p-germanium og en motsatt bevegelse av hullene fra p til n. Disse bevegelsene vil fortsette så lenge batteriet er tilkoblet, det vil si, vi får en elektrisk strøm. Kombinasjonen av n- og p-germanium opptrer derfor som en ganske god leder.

En-veis kjøring

Hvis vi så snur batteriet og kobler det motsatt, vil vi bli overrasket. Elektronene streiker og det blir ingen strøm. Hva kommer dette av?

Batteriets positive pol er nå koblet til n-germanium og tiltrekker de bevegelige elektroner som finnes der. Tiltrekningskraften mellom elektronene og hullene kan ikke hamle opp med det meget kraftigere batteriet. Nå vil det hverken finnes elektroner eller hull i grenseplanet mellom p- og n-germanium. Et ingenmannsland er oppstått slik at elektroner og hull ikke lenger kan ta hverandres plass. Resultatet er at det ikke blir noen strøm.

Dioden

Det er ikke vanskelig å skjønne hva som skjer når en vekselspennig kobles til en slik ,,germanium-diode''. I den halvperioden som spenningen på p-germanium er positiv og på n-germanium negativ, vil strømmen flyte. I den efterfølgende halvperiode, når spenningen er motsatt, vil det ikke flyte noen strøm. Strømmen gjennom en diode går alltid i én og samme retning og er derfor en likestrøm selv om den går med avbrytelser. (Fig. a og Fig. b).

I ee-settet brukes dioden til radiomottagere, og dens funksjon der forklares i et senere kapitel. Se nøye på symbolet for dioden, pilen viser den retning som hullene beveger seg i gjennom dioden. Elektronene beveger seg altså motsatt pilens retning. Merket for dioden er på den negative siden, det vil si siden som er koblet til n-germanium.

Transistoren

En elektron-sandwich

Ta en diode og legg et annet flatt stykke p-germanium mot n-germanium-siden. Da får du en germanium-sandwich -- to skiver p-germanium med en tynn skive n-germanium mellom dem. Den øverste skiven p-germanium kaller vi kollektoren, den nedre kalles emitteren og n-germanium-skiven mellom dem kalles for basis. Dersom et batteri kobles mellom basis og kollektor slik vi har vist det på tegningen (negativ pol til kollektor, positiv pol til basis) vil det ikke flyte noen strøm. La oss nå koble batteriet mellom emitter og basis med den positive polen til emitter og det vil flyte en strøm (Fig. b).

Hullene går fra emitter til basis. Nå ville du kanskje vente at ingenting ville forandre seg når batteri 1 igjen blir tilkoblet. Men pussig nok vil nokså meget ha forandret seg. Som en følge av spenningen fra batteri 2 vil endel hull bevege seg fra emitter (positivt ladet) til basis (fig. c). Når de er kommet frem til basis har disse hullene to veier å velge. De kan, hvis de er veloppdragne hull, gå rett videre til den negative pol på batteri 2 som tiltrekker dem. Men det er også en annen negativ pol som tiltrekker dem, nemlig på batteri 1. Nå er det slik at hullene kan bevege seg nokså lett gjennom p-germanium, og basis-skiven er meget tynn. Den snareste vei til en negativ pol for hullene som kommer fra emitteren, er rett gjennom basisskiven og ikke sidelengs bort til batteri 2. Hullene er meget fornuftige og velger den korteste vei. Man kan også si at de velger den minste motstands vei og det er heller ikke så dumt.

Men hva finner vi så når batteri 1 også tilkobles? Da vil det gå en plutselig strøm gjennom kollektor-ledningen og nesten ikke noe strøm i det hele tatt gjennom basis-ledningen.

Ikke all strømmen kommer frem til kollektoren (c), en liten del av strømmen fra emitteten (e), 2 til 5 %, går rett tilbake til batteriet fra basis (b), og resten, det vil si 95 til 98 % går rett bort til kollektoren. Når batteri 2 frakobles vil strømmen gjennom kollektor-ledningen også stanse.

Hva fører alt dette til?

Dette vi nå har sagt er utvilsomt meget interessant, men man vil kanskje si at det er lettere å skjønne seg på en god ostesandwich enn på en god germanium-sandwich. For det første brukes de på forskjellig måte. Ostesandwichen er ikke bare god å spise, men den er også styrkende. Hvis du får nok ostesandwicher vil du vokse. Transistoren virker på strømmen på samme måte som sandwicher virker på deg, transistorer styrker den elektriske strømmen.

Sammenlign nå figuren med ovennevnte. Du vil se at vi har tatt med et batteri (3) i basis-ledningen. Hva er det som skjer nå? Spenningen mellom emitteren og kollektoren er den samme. Spenningen mellom emitteren og basis er øket fordi batteriene 2 og 3 er blitt koblet i serie og virker sammen. Følgen er at strømmen fra emitteren til basis vil øke, den vil for eksempel fordobles. Da vil strømmen gjennom basis og kollektor-ledningene også øke.

Kollektor-strømmen blir således 19 ganger så stor som basis-strømmen i begge tilfeller

Hvis vi nå undersøker strømmen alene vil vi finne at ved å fordoble (den lille) basis-strømmen vil (den store) kollektor-strømmen fordobles.

Dersom basis-strømmen fra en transistor i et apparat forandres på én eller annen måte, vil kollektor-strømmen forandre seg i samme forhold.

Det er bare en liten strøm som går fra batteri 3, og batteri 3 er altså nesten ikke belastet. Allikevel forårsaker det en forandring i basis-strømmen. Disse forandringer i basis-strømmen blir altså forstørret 19 ganger i kollektor-strømmen. Transistoren virker med andre ord som en forsterker.

I stedet for batteri 3 kan vi tilkoble en vekselstrømkilde, for eksempel en grammofon pick-up. En slik pick-up vil forårsake små vekselstrømmer i basis-kretsen, men store vekselstrømmer i kollektor-kretsen. I vårt eksempel var forsterkningsfaktoren 19. I praksis kan den bli adskillig større, for eksempel hundrede ganger, slik at meget svake strømmer (noen få mikroampére) fra en antenne eller pick-up kan forsterkes ved hjelp av et par transistorer til, for eksempel, 0,1 ampére. Dette er nok til å drive en ganske kraftig høyttaler.

For fullstendighetens skyld bør vi si at det finnes transistorer hvor rekkefølgen ikke er p-n-p, men n-p-n. Det finnes også andre transistorer hvor man bruker silicium i stedet for germanium. Silicium-transistorer og silicium-dioder brukes hovedsakelig til spesialformål. Du bør se nøye på transistorsymbolet. Pilen er emitteren. Pilen angir altså den retning som hullene går i, elektronene beveger seg også her i motsatt retning. Rekkefølgen for ledningene til transistoren er: kollektoren litt over på den ene siden, ofte avmerket på kapselen med en prikk, så kommer basis og endelig emitteren.

Det hender (type AF 116) at det også finnes en fjerde ledning mellom kollektoren og basisledningen (se illustrasjon i avsnittet om halvledere i fabrikkboken), som brukes til skjerming og som er koblet til innsiden av transistorkapselen.

Alminnelig monteringsanvisning

Grunnlaget

Skjemaer og kort

Flere forskjellige apparater kan bygges og mange eksperimenter kan utføres med EE-settene. Dette er mulig takket være ,,monteringssystemet''. Hoveddelen i samtlige apparater er et chassis med hull i, hvor alle komponentene kan monteres. Dette chassis har en midtdel hvor forskjellige slags komponenter kan monteres, og en ytre del. Denne ytre delen skal brukes til visse komponenter som alltid monteres på samme plass.

I laboratoriene bruker man koblingsskjemaer for å vise hvilke komponenter som brukes i et apparat, og hvordan komponentene er koblet sammen. Komponentene vises på koblingsskjemaene ved hjelp av deres symboler.

I fabrikkene bruker man ledningsskjemaer som også kalles monteringskort. De viser nøyaktig hvordan ledningene går. Komponentene tegnes inn på monteringskortene.

I denne boken vil du finne koblingsskjemaer for alle apparater som du kan lage med ditt EE-sett. Disse koblingsskjemaene er merket med en bokstav og et tall, bor eksempel A1 eller B3, o.s.v.

Monteringskortene er pakket for seg. De har samme nummer som de tilhørende koblingsskjemaer. Hver modell bygges på et særskilt monteringskort. De faste komponentene som plaseres i den ytre del av chassiet er ikke trykket på dette monteringskortet. Før vi begynner å bygge opp et av de mange apparatene som det er mulig å bygge med ditt EE-sett, skal vi begynne med å sette komponentene i den ,,ytre del''. (Ta en kikk på fotoet......). Endel av de komponenter som vi nå skal nevne er kanskje ikke kjent for deg enda. I så fall bør du se på listen over komponenter og symboler som står i begynnelsen av ,,fabrikk-boken''. Først skal de 4 benene festes under chassiset. Ta så den lille firkantede platen hvor forbindelsene til potensiometeret, bryteren og avstemningskondensatoren er inntegnet. Denne lille platen må plaseres under chassiset (se fotografi) slik at hullene i den passer til hullene i chassiset og slik at trykket på platen synes. Så kan vi montere potensiometeret. Trykk akselen på potensiometeret gjennom ,,nøkkelhullet'' i papp-platen og chassiset undenifra. Skyv så potensiometerskalaen over kapselen til potensiometeret, det vil si fra toppen. Potensiometerskalaen er den øvre av de to som du vil finne på slutten av denne boken.

Legg stoppskiven som følger med potensiometeret, på toppen av denne og skru så til mutteren på potensiometerkapselen. Nå kan du feste knappen på potensiometerakselen. Pass på å skru godt til festeskruen og mutteren og den lille skruen i knappen. Drei knappen helt over til venstre slik at potensiometeret er koblet ut. Så kan du løsne skruen, sett spissen slik at den peker på null på skalaen og stram så til skruen igjen.

Dernest monteres avstemningskondensatoren ved hjelp av to splinter og to små gummiforinger. Splintene skyves gjennom chassiset og innstillingsskiven ovenfra og ned, og deretter gjennom hullene i ørene til avstemningskondensatoren. Så skyver du gummiforingene over dem, hvoretter benene på splintene bendes utover. Pass på at du ikke skyver splintene inn i kondensatoren.

Vi monterer så glidebryteren midt mellom potensiometeret og avstemningskondensatoren. Glidebryteren monteres på samme måte som avstemningskondensatoren, med to splinter og to gummiforinger.

De to batteriene monteres på høyre side av chassiset. De plaseres ved siden av hverandre, med den lange polen (negative pol) til det ene batteriet ved siden av den korte polen (positive pol) til det andre batteriet. Hvert av batteriene holdes på plass ved hjelp av en gummistrikk. Denne skyves gjennom et hull i chassiset på hver side av batteriet og festes så med et stykke uisolert monteringstråd.

Pass på at batteriene er i riktig stilling. Så kan vi forbinde de to batteripolene som står ved siden av hverandre. Dette gjøres ved å bøye den lange kontakten fra det øvre batteriet og den korte kontakten til det nedre batteriet slik at de berører hverandre. Skyv så en hårnål over disse to kontaktene. Deretter skyves en spiralfjær over splinten. Pass på at du aldri kobler den lange batterikontakten til den korte kontakten på samme batteriet eller lar dem komme i forbindelse med hverandre i det hele tatt. Dette vil føre til kortslutning slik at batteriet utlades meget hurtig.

Vi fortsetter det forberedende arbeide og monterer lampen. Først tar vi lampeholderen og legger en stor gummiforing over den. Skyv lampeholderen gjennom chassiset undenifra, gjennom det runde hullet i den midtre bakdel, det vil si tvers overfor glidebryteren. Skru så reflektoren til lampeholderen og skru i pæren. Endelig avslutter vi det forberedende arbeide ved å montere høyttaleren, i hvert fall hvis du har et EE 8/20 eller EE 20 sett. Høyttaleren plaseres på høyre side av chassiset, under de avlange åpningene i chassiset slik at lyden kan komme ut av høyttaleren. Det er 4 monteringshull. Vi putter en splint gjennom hvert hull, og skyver dem videre gjennom de fire monteringshullene i høyttalerens metallkapsel. Så anbringer vi en gummiforing rundt hver splint, og bøyer benene på splintene fra hverandre.

Du må vise forsiktighet når du håndterer høyttaleren, fordi hvis du stikker et hull i det sorte papiret til høyttalertrakten med en splint, et skrujern eller fingeren din, da kan du være sikker på at denne høyttaleren ikke vil være særlig mye tess mer. Slike ulykker bør derfor unngås, for høyttaleren er en meget kostbar komponent og det vil koste deg mange lommepenger å kjøpe en ny. De komponentene vi nå har montert benyttes i de fleste apparatene. Selv om vi ikke trenger en eller annen bestemt komponent, kan den bli stående medmindre monteringsanvisningen sier noe annet. Det er bare batteriene som av og til må erstattes med nye, skjønt du vil finne at batterier av god kvalitet vil vare lenge.

Byggingen

Vi kan så begynne å bygge et av de mange apparatene som kan lages med EE-settet. Det kommer an på hvilket du gjerne vil begynne med. De forskjellige apparatene er inndelt i fem grupper: elektroakustikk, telekommunikasjon, radio, elektronisk varsling, og elektronisk kontroll og måling. Denne oppdelingen er den samme som man benytter for å skjelne mellom de forskjellige avdelinger i store industrielle bedrifter. Vi vil råde deg til å begynne med den første modellen innen den gruppen som du synes er mest interessant for tiden, det vil si med Skjema A1 eller B1 eller C1, o.s.v.. Vi har ordnet skjemaene innen hver gruppe etter vanskelighetsgrad. Ordningen av gruppene er heller ikke tilfeldig. Vi har valgt å gjøre det på denne måten, slik at forklaringene på hvorledes de forskjellige apparatene virker, følger logisk etter hverandre. Hvis du vil forstå alt du gjør, er det best å begynne med elektroakustikken, deretter telekommunikasjoner og så radio. Naturligvis kan du straks begynne på et radioapparat og deretter gjennomgå teorien i de foregående kapitlene.

Hva du enn gjør, så har du truffet ditt valg og du vet hva du vil begynne med. Ta først og fremst vedkommende ledningsskjema og legg det på chassiset slik at tallene kan leses fra den siden hvor kontroll-knottene skal stå. Dette ledningsskjemaet eller monteringskortet må ligge på chassiset slik at hullene i kortet ligger rett over hullene i chassiset. I disse hullene plaserer du kontaktpunktene som skal brukes for å forbinde de ledningsførende komponentene. Disse kontaktpunktene består av to deler, den ene kalles en hårnål, og den andre er en spesiell sort spiralfjær. Kontaktpunktene plaseres i alle hullene i kortet unntatt de hullene som skal brukes for å føre ledninger gjennom. Det står en bokstav eller en bokstav pluss et nummer (for eksempel P2) ved hvert gjennomføringshull eller disse hullene nevnes i monteringsanvisningen. Du kan også kjenne dem igjen ved at ledningen som går under chassiset er angitt som en prikket linje. Et hull som vises ved en tykk strek og en prikket linje er alltid et gjennomføringshull. Kontaktpunktene plaseres altså aldri der.

Skyv hårnålen gjennom chassis undenifra og skyv så spiralfjæren ned over toppen på den. Gjør dette i alle hullene unntatt gjennomføringshullene. For å feste en ledning skyves spiralfjæren ned, ledningen føres gjennom og så slipper man spiralfjæren igjen.

Du vil se at samtlige komponenter er skissert inn på monteringskortet slik at de lett kan gjenkjennes, og at verdiene eller typenummerne er angitt ved siden av. Dersom det for eksempel langs en avlang firkant står ,,10 µF'', er dette selvfølgelig en elektrolytisk kondensator. Dersom det står ,,0,1 µF'', da er det polyester kondensator og dersom det står ,,100 000 ohm'' er det en kull-motstand. De angitte verdiene og tegningenes form er tilstrekkelig til å forhindre feiltagelser. Før du begynner å sette komponentene på plass er det imidlertid lettest å feste de uisolerte ledningene. Uisolerte ledninger vises som enkle streker. Når du har gjort det, kan du montere motstandene og kondensatorene. I anvisningene for hvert apparat vil du finne hvilke motstander som står i skjemaet, og du vil også finne en fargekode sammen med motstandsverdien, for eksempel 100 000 ohm: brun, sort, gul. Regnet fra venstre mot høyre er dette de tre fargeringene rundt motstanden og til høyre for disse igjen finner man en sølv- eller gullring.

Når du monterer en elektrolytisk kondensator må du passe på at du ikke blander sammen den positive og den negative polen. I metallkapselen til disse kondensatoren finnes det et hakk på samme side som den positive ledningstråden. Dette hakket er angitt på monteringskortet og kondensatoren må plaseres i nøyaktig samme stilling som angitt på kortet. Etter at du har montert motstandene og kondensatorene på riktig sted, monterer du eventuelt dioden, samt transistorene. Pass på ringen på dioden. Dette er diodens positive side og dioden må heller ikke snus rundt. På monteringskortet er ringen også angitt og dioden skal altså plaseres nøyaktig som anvist.

Og så til slutt transistorene. På monteringsskjemaet finner man bokstavene c, b og e, det vil si kollektor, basis og emitter. På transistor-kapselen AC 126 er det en prikk. Ledningen nærmest prikken er kollektorledningen. Hvis du passer nøye på, vil du ikke kunne ta feil. Tar du feil vil ikke apparatet virke, og du risikerer å ødelegge transistoren. I AC 126-transistoren er basisledningen nærmest kollektoren, og emitteren er lengst borte fra kollektoren.

Når det gjelder transistor AF 116 er kollektorledningen adskilt fra de andre, så kommer en ledning merket på skjemaet med 1 for skjerming, deretter kommer basis og emitterledningene. Vær forsiktig med de tynne transistorledningene. Bøy dem ikke mer enn nødvendig. Trekk ikke i dem, pass på at de ikke berører hverandre etterat transistoren er montert. Når du har montert disse komponenter bør du kontrollere at du ikke har glemt noen av koblingsledningene merket med sorte streker på ledningsskjemaet. Etterat vi har gjort dette kobler vi den ,,indre del'' med den ,,ytre del'', det vil si vi forbinder kretsen til batteriene, potensiometeret, høyttaleren o.s.v.. Pass først og fremst på at bryteren på potensiometeret er slått av (dreid helt over til venstre). Forbindelsene til potensiometeret o.s.v. utføres vanligvis med isolert ledning (rød ledning). Disse ledningene vises på ledningsskjemaet som dobbelte streker. Når ledningene løper under chassiset er de avmerket med prikkete linjer. Der hvor ledningene kobles til et kontaktpunkt eller koblingsøret til en komponent, må isolasjonen fjernes i ca. 1 cm fra enden, og dette kan du gjøre med en skarp lommekniv eller en nebbetang. Pass på at du bare skjærer gjennom plastisolasjonen og ikke gjennom metalltråden. Der hvor ledningen går gjennom et hull vil du se en bokstav og et tall, tilsvarende koblingspunktet der ledningen skal tilkobles. Disse bokstav-tall-kombinasjonene finnes også på papirlappen som du har festet under chassiset. Vi tror at dette har vært en grei forklaring.

Noen ganger står det to bokstaver ved et hull, for eksempel S1 + P1. Dette betyr at denne ledningen går videre til en kontakt på bryteren i potensiometeret, og dessuten til et koblingspunkt på potensiometeret. I et slikt tilfelle må du ta av isolasjonen ikke bare i 1 cm men i 2 cm fra den ene ledningsenden. Det skulle ikke være vanskelig å skyve de uisolerte ledningsendene inn på kontaktpunktene.

For å koble ledningene til potensiometeret eller bryteren montert på det, trykker du først en liten spiralfjær over koblingsspissen. Trykk fjæren ned, skyv den uisolerte ledningsenden gjennom hullet i koblingsøret, så slippes fjæren tilbake slik at ledningen trykkes hardt mot øret. Koblingene til avstemningskondensatoren. glidebryteren og lampen foretas på samme måten.

Vi forbinder så til batteriene med hårnålsfjærer. En stor spiralfjær trykkes inn på hårnålen og presses godt sammen. Skyv en slik over hver av de to ledige batteripolene. Den uisolerte enden på ledningen stikkes inn under fjæren. Sørg for at fjæren presser ledningsenden mot polen.

Pass på når du kobler til batteriene at du ikke blander sammen de positive og negative polene. Hvis du gjør en feil her vil apparatet ikke virke og enkelte komponenter, som for eksempel transistorene, vil kanskje bli ødelagt. Du liker jo heller ikke å bli hengt opp med hodet ned. Transistorene finner det like meget ubehagelig når batteriet kobles den gale veien.

Vi bruker splinter for koblingen til høyttaleren. Det finnes to kontaktører på høyttaleren, over et rundt stykke isolasjonsmateriale. Trykke en splint gjennom hver av disse ørene, og skyv så ledningen inn i splinten. Deretter legges en fjær over splinten og endene på denne bendes fra hverandre, slik at fjæren er trykket kraftig ned. Under monteringen kan det være at en fjær eller en kontaktklemme eller en splint spretter ut av hånden din. Før du begynner å krype rundt på gulvet bør du se etter om kontaktklemmen eller splinten ikke har hengt seg fast på magneten til høyttaleren.

Du må aldri glemme å trykke kjøleplaten over transistoren eller transistorene når det står at dette skal gjøres i instruksjonene for apparatet, slik det fremgår av monteringskortet. Ellers vil transistorene bli varme og det er fare for at de også vil bli ødelagt.

Når kjøleribben plaseres på AC 126-transistoren, må den bøyes ganske svakt. Undersiden av transistoren (det vil si der ledningene kommer ut) må stå på høyde med kanten på kjøleplaten.

Når transistoren er på plass kan kjøleplaten trykkes ned til den sitter tett. Du bør lese instruksjonene for byggingen av hvert sett meget grundig, og se om det er noen spesielle ting du bør legge merke til, som for eksempel tilkoblingen til antennespolen, ekstra høyttaler, morsenøkkel, o.s.v.

Hver nøkkel består som vist i figuren av en flat fjær som holdes på plass ved hjelp av en spiralfjær, en hårnål, en splint og en gummiforing. Spiralfjæren og hårnålen brukes også til å forbinde en koblingsledning. Tegningene viser klart hvordan nøkkelen monteres. Den beste fremgangsmåten er først å legge den flate fjæren på riktig sted, trykk så hårnålen gjennom det riktige hullet i chassiset og gjennom det siste hullet i den flate fjæren. Så trykkes spiralfjæren over hårnålen. Til slutt føres splinten gjennom fjæren og chassiset ovenfra, en gummiforing skyves over dem undenifra og så bøyes bena på splinten utover. Det er en slik nøkkel som brukes i det elektroniske orgelet.

Telegrafnøkkelen som brukes til morse-øving, er laget på nøyaktig samme måte, bortsett fra at det er en liten knott (1) på den frie enden, som festes med en skrue (2) og en mutter (3). Glem ikke at det skal være en mutter på toppen.

Når du har gjort alt det som står i de alminnelige instruksjonene og i instruksjonene for bygging av apparatet, er apparatet ferdig. Først må du så kontrollere at du ikke har oversett et eller annet. det vil si, pass på at:

• de riktige komponentene er på riktig sted,
• at du ikke har glemt noe,
• ledningene ikke berører hverandre når de ikke skal det,
• alle elektrolytiske kondensatorer er plasert riktig med riktig polaritet.

A. Elektro-akustikk

Elektro-akustikk dekker alt som har å gjøre med med å ta opp, forsterke og gjengi lyd.

Hva er lyd? Lyd er det vi kalle alle hørbare svingninger i luften. Når du kaster en sten i vannet vil du se at det danner seg små bølger på overflaten. Disse ringformete bølgene sprer seg utover fra det punkt hvor stenen falt i vannet. Når du klapper i hendene vil lignende bølger oppstå i luften. Du kan ikke se disse bølgene, men de eksisterer likevel. Du kan nemlig høre dem, for ørene våre er beregnet på å oppfatte slike luftbølger.

Vannbølgene går opp og ned. Det kan du lett se hvis hvis det ligger en trebit der hvor du kastet stenen i vannet -- for da vil du se at trebiten går opp og ned uten å flytte på seg ellers. Luftbølgene går fre og tilbake. Tenk bare på en leketøysballong. Når du blåser den opp vil ballongen trykke til side luften rundt den. Slipp så litt av luften ut. Luften rundt ballongen trykker den litt innover. D blåser så opp ballongen igjen og luften rundt ballongen er igjen trykket bort. Hvis du så slipper litt luft ut igjen, vil den utenforliggende luften igjen trykke ballongen sammen. Hvis du blåste opp og slapp luften ut av leketøysballongen hundrede ganger i sekundet, ville luften rundt ballongen trykkes bort hundrede ganger i sekundet, men ville komme tilbake igjen like mange ganger. Luften blir på denne måte satt i vibrasjon. Hvis du virkelig greide å gjøre dette ville du lage en lyd og høre en meget lav summetone. Greide du å gjøre dette tusen ganger i sekundet ville du høre en høyere lyd, ti tusen ganger en enda høyere lyd. Og kunne du gjøre det tyve tusen ganger i sekundet ville du ikke høre noenting, for vi kan ikke høre så hurtige luftsvingninger. Luftsvingninger som ikke er hørbare er ikke lyd.

Høyttalere

Elektrodynamisk mikrofon

Krystallmikrofoner

Krystall pick-up

Beskrivelse av kretser

A1 -- Enkel grammofonforsterker

A2 -- Lydforsterker

A3 -- Push-pull forsterkeren

A4 -- Bi-ampli-forsterkeren

A5 -- Elektronisk Orgel

B. Telekommunikasjoner

Morsetelegrafi

Beskrivelse av kretser

B1 -- Apparat for morseøving

B2 -- Apparat for morseøving med høyttaler

B3 -- Høyttalende hustelefon

B4 -- Kontrollapparatet

C. Radio

Avstemning

Beskrivelse av kretser

C1 -- En transistor-radiomottager

C2 -- Radiomottager med to transistorer

C3 -- Mottager med tre transistorer

D. Elektronisk varsling

D1 -- Varslingslys

D2 -- Blinklys

D3 -- Akustisk relé

D4 -- Tyverialarm

D4.1

D5 -- Innbruddsalarm

E. Elektronisk måling og kontroll

E1 -- Automatisk nattlys

E2 -- Fuktighetsindikator

E3 -- Tidsbryter

E4 -- Universelt måleutstyr