Musikk 8. trinn
Våren 2009
Blues
Sang, spill, teori.
- Du skal ha teoretisk kjennskap til
hva blues er i musikken.
(Tekst, innhold, oppbygging,
særpreg, kjente artister med mer)
- Du skal lage og fremføre en blueslåt
med grunnlag i den teorien du
har lært.
- Under fremføringen skal du spille og
synge sammen med andre.
Flere opplysninger
og krav.
- Blueslåta skal ha 12 takter.
- Den skal ha minst 3 akkorder.
- Teksten skal ha minst 2 vers.
- Oppbygningen av teksten i et vers kan
være AAB
- Tekst og melodi skal passe sammen
rytmisk
Tips til akkorder
kan være :
A – D – E7
G – C – D7
Definisjon fra Caplex
blues, melankolsk am. sang med blue notes, en
svevende intonert tone som forekommer særlig på 3., 5. og 7. trinn i diatonisk
skala. B. har vanligvis ett melodisk tema på 12 takter, fordelt på 3 perioder
med 4 takter hver. B.-formen ble utviklet på slutten av 1800-tallet blant
svarte i USA. Først nedskrevet av W.C. Handy. En kjent bluessanger var Bessie
Smith.
blues fra snl.no
Forfatter: Johs
Bergh
Sist endret:
Uttale:
blu:z
Etymologi:
eng., av blue, 'nedtrykt, melankolsk'
blues, musikkform som oppstod
blant svarte slaver i USA i siste del av 1800-tallet. De første trykte
blues-noter ble utgitt i 1912, blant disse var Memphis Blues av W. C.
Handy, også kalt bluesens far. I realiteten var den spesielle bluesformen
oppstått som et resultat av årtiers improvisert sang og musikk til arbeid og
fritid. De første «komponister» notefestet bare noe som allerede forelå som
svart folkemusikk i USA. Bluesens spesielle form og harmonioppbygging kom til å
få enorm betydning for all senere utvikling av amerikansk og europeisk
populærmusikk, både som selvstendig vokal og instrumental form med egen
utvikling og som inspirasjonskilde for jazz, pop og rock.
Den autentiske blues består av et
trelinjet vers på rim, der de to første linjene er omtrent identiske, noe som
sannsynligvis oppstod fordi den ofte improviserende sanger skulle få tid til å
finne på den rimende tredjelinjen. Tekstene ble hentet fra dagligdagse ting,
arbeid, hendelser av ulike slag, og kunne for eksempel se slik ut:
Sitting
here writing just ain't my idea of fun,
I
said sittin' in here writing sure ain't my idea of fun,
You
know I'd rather be with my friends, drinkin' beer in the evening sun.
Når bluesen etter hvert ble
notefestet, ble disse tekstene rammet inn i den 12 takters form som er blitt
bluesens egen, de tre verselinjene vanligvis plassert i 1.–3. takt, 5.–7. takt
og 9.–11. takt. Men lydfestede opptak av eldre bluesutøvere viser at
taktantallet kunne variere sterkt. Mens et vers kunne gå på 10 1/2 takt, kunne
det neste gjerne kreve 13 takter.
Den typiske harmoniske
oppbyggingen av blues oppstod også av seg selv, og har vist seg å være et
av de mest livskraftige underlag for musikalsk utfoldelse, like aktuell i dag
som for 100 år siden. I utgangspunktet og i sin enkleste form var takt 1–4 samt
7/8 og 11/12 harmonisk basert i den valgte toneartens grunntone (tonika), takt
5/6 i subdominant, takt 9/10 i dominant (4. og 5. trinn i durskalaen). Spesielt
innen jazzmusikken er dette harmoniskjemaet gjennom årene blitt kraftig utvidet
og beriket, men alltid med basis i de opprinnelige harmoniene.
Både bluessangere og
instrumentalister tenderer i sitt melodivalg mot forminsket ters og septim (de
såkalte blåtoner), noe som kan gi bluesen dens triste (blue) karakter.
Utbredelse. Den første større spredning av
blues skjedde i 1920-årene, da innspillinger med sangere som Ma Rainey og
Bessie Smith oppnådde enorm popularitet. Mer autentiske var innspillingene med
country-blues-utøvere som Blind Lemon Jefferson og Robert Johnson. Blues ble en
viktig del av repertoaret til 1930-årenes storband, med Count Basies som det
ledende. Utover på 1900-tallet flyttet mange svarte fra landsbygda i sørstatene
til byene i nordstatene, og et meget aktivt bluesmiljø oppstod etter hvert i
Chicago og flere andre byer. Musikken endret karakter i de nye omgivelsene,
fremfor alt ved at man tok i bruk elektriske instrumenter. Blant stilskapere
innen den elektriske bluesen kan nevnes T-Bone Walker, John Lee Hooker, B. B.
King og Muddy Waters. Sistnevnte var fra slutten av 1940-årene den fremste
eksponenten for «Chicago-blues». Denne stilen, men også de mer opprinnelige
former, ble igjen en inspirasjon for yngre musikkutøvere, ikke minst i
Storbritannia, og dermed et utgangspunkt for nesten all pop- og rockmusikk
siden 1960.
Også i Norge er det de seneste
tiårene vokst frem et levende bluesmiljø med en rekke dyktige utøvere; nevnes
kan Kåre Virud, Knut Reiersrud, Vidar Busk, Reidar Larsen, Bjørn Berge og Amund
Maarud.
Blues
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Blues er en form
for musikk som kjennetegnes av såkalte blåtoner,
gjentagende mønstre og den mye brukte tolvtaktersstrukturen. Formen
oppsto i afroamerikanske miljøer i det sydlige USA i overgangen fra det 19.
til det 20. århundre med utgangspunkt i negro spirituals, arbeidersanger,
field hollers, afroamerikansk folkemusikk og rimende, fortellende
ballader med engelsk
og skotsk-irsk opphav.
Forbindelsen til afrikansk musikk høres i blåtonene og
call and response-mønstrene
både i tekst og musikk. Bluesen påvirket senere amerikansk og vestlig
popullærmusikk, gjennom å gi elementer til jazz, bluegrass, rhythm
and blues, rock and roll, hip hop og popmusikk.
Bluesmusikk bruker gjerne akkompagnement på gitar; ulike
retninger legger ulik vekt på instrumenter som gitar, bassgitar, piano, trommer, piano og munnspill.
Etymologi
«The blues» er et sjargonguttrykk som viser
til et anfall av «the blue devils», det vil si nedstemthet, depresjon og
tristhet. En tidlig bruk av frasen finnes i George Colmans farse
'Blue Devils (1798).
Et annet tidlig tilfelle finnes hos den amerikanske dikteren Washington Irwing i 1807. I det 19.
århundre ble frasen en eufemisme både for delirium tremens og politiet,
og ble brukt i brev fra soldater i den amerikanske borgerkrigen.
Tidligste kjente tilfelle i afroamerikansk musikk er
fra 1912, dog kan
det skrive seg fra mye før det, da Hart Wands Dallas Blues ble den
første rettighetsbelagte blueskomposisjonen. Siden det har «the blues» i
sangtekster som regel beskrevet et trist humør.
Viktige trekk
Det er få karakteristika som er felles for
all blues, siden sjangeren i stor grad formes av den enkelte utøvers
tilnærming.[1] Det er allikevel noen trekk som har vært til stede hele
tiden.
Såkalte «call-and-response shouts» var en
tidlig form for blues-liknende musikk, ennå formen ikke har noen særlig
muskalsk struktur. Slaver i USA sang slike og lignende former til arbeidet. Det
vi nå kjenner som blues kan sies å være basert på europeiske harmonier og
Vestafrikansk call-and-response-tradisjon, samlet i samspillet mellom stemmen og
instrumenter, særlig og opprinnelig gitar. Senere ble akkompagnementer og harmonier fra minstrel
show og negro spirituals lagt til
uttrykket. Sjangeren hentet også trekk fra ragtime, en
sjanger som utviklet seg omtrent samtidig men mistet de "opprinnelige
melodiske mønstrene fra afrikansk musikk".[2] Bluessanger
fra denne tidlige perioden, som for eksempel innspillinger av Lead Belly
og Henry Thomas, har en
rekke forskjellige strukturer; tolv-, åtte- og seksten-takters blues med vekt
på tonika, subdominant
og dominant (se diatonisk funksjon) hadde ennå ikke etablert seg
som så enerådende som de skulle bli.
Tekstene i tidlig blues var ofte lange
fortellinger med nokså fri form. Sangeren sang om «sine egne sorger i en brutal
virkelighet: tapt kjærlighet, ufølsomme politimenn, undertrykkelse fra hvite
[og] harde tider» [3] Mange av de eldste opptakene av blues har tøffe,
realistiske tekster i motsetning til tekstene i populærmusikken fra samtiden,
noe «Down In the Alley» av Memphis Minnie er et godt
eksempel på. Musikk som dette ble kalt baljebass-musikk
-(gut bucket blues); en baljebass er et hjemmelaget strengeinstrument,
laget av en balje man brukte til å rense svineinvoller, en ingrediens i slavenes
mat. Baljebassbluesen dreide seg ofte om røffe, eller dampende, forhold mann og
kvinne i mellom, uflaks og harde tider. Baljebassbluesen ga bluesmusikken et
dårlig rykte. Kirkegjengere skydde bluesen; men fremstående bluesmusikere, som Son House
og Skip
James hadde en rekke religiøse sanger på repertoaret, og artister som Reverend Gary Davis og Blind Willie Johnson blir
ofte regnet som bluesmusikere i det musikalske, mens tekstene deres er tydelig
religiøse.
Hokum er en retning som bar preg både av farse
og komedie,
med Tampa Reds «Tight Like That» som et
godt eksempel på ordleken og de mange (ofte upassende) underforståtthetene.
I etterkrigsbluesen var tekstene noe
enklere, og tekstene dreide seg nesten utelukkende om sangerens seksuelle
bekymringer. Temaer som gikk igjen før andre
verdenskrig, som økonomiske problemer, samferdsel, teknologi, hester, kuer,
Djevelen,
gambling, magi, oversvømmelser og tørke, forsvant i etterkigsbluesen.
Den mest utbredte versstrukturen i
bluesmusikken knyttes til den mest utbredte formen, 12-takters blues, på formelen
A A B:
I followed her to
the station with a suitcase in my hand
And I followed her
to the station with a suitcase in my hand
Well it's hard to
tell it's hard to tell, when all your love's in vain
(Robert Johnson: «All My
Love In Vain»)
Musikalske trekk
De harmoniske strukturene i blues var ennå
ikke tydelig definert i de første tiårene på 1900-tallet. Mange sanger var på
en åttetaktersform, som «How Long Blues» og «Key to the Highway», andre var i
odde former: Howlin' Wolfs «Sitting On Top of the World» følger et
nitakters skjema. Rundt 1930
var tolvtakters blues blitt
standarden, selv om andre skjemaer figurerte og figurerer. Taktarten er gjerne 4/4. Den typiske
harmoniske strukturen er slik:
I |
I eller IV |
I |
I |
IV |
IV |
I |
I |
V |
IV |
I |
I eller V |
der romertallene
viser til skalatrinn (se diatonisk funksjon). I C-dur vil derfor I være
C, IV vil være F, og V vil være G. Teksten slutter gjerne i den tiende takten,
slik at de to siste taktene kun fylles med av det akkompagnerende instrumentet,
med en såkalt turnaround. Denne kan være svært kompleks harmonisk,
men ender i de fleste tilfeller enten på tonika (I) eller
aller helst på dominant (V).
Melodiene i blues kjennetegnes av små terser, tritonus og
liten septim (de
såkalte blåtonene)
Blues(fra et nettsted)
Folkemusikk
er et ord som får oss til å tenke på bunad og ringdans, men også på
hardingfele, langeleik og munnharpe. Vår folkemusikktradisjon har slektskap med
med store deler av nord- Europa, og ikke minst England og Irland.
Blues er afro-amerikansk folkemusikk.
Slavehandelen på 1800-tallet brakte tusener av svarte afrikanere over til det
nord-amerikanske kontinent, og slavene tok med seg sin afrikanske musikalske
arv. Denne var hovedsaklig basert på vokal sang til trommerytmer. Melodiene
hadde en form for pentaton skalaoppbygging. (Kun 5 toner i skalaen.) Slavene
arbeidet hardt, og mang en gang var det godt å kunne synge "worksongs"
mens man arbeidet. Møtet med kristendommen ga også håp og trøst for mange. Man
utviklet derfor "negro spirituales" og ulike gospelsanger. Slavene
fikk ikke lov til å ha trommer, da de hvite var redde for at slavene skulle
sende hemmelige meldinger og budskap som trommerytmer.Navnet blues kommer fra
uttrykket “the blue devils” som betyr å føle seg trist.
Bluesen
ble essensen av alt dette, og da slaveriet i USA ble opphevet i 1865 (etter
borgerkrigen), var det mang en afro-amerikaner som reiste rundt om og sang sin
blues. Gjerne akkompagnert av gitar og munnspill. Blues har en egen skala med
senket 3. og 7. trinn, blue notes, kanskje en ettervirkning fra de pentatone melodiene?
Fra ca. 1930 har Bluesen som regel 12 takter delt opp som 3 * 4 takter. De
første 4 taktene kommer med en påstand, de 4 neste gjentar eller underbygger
påpstanden, de 4 siste kommer med konkluksjonen, gjerne noe overraskende.
Kjente artister fra den første tiden var Blind Lemmon Jefferson og
særlig Robert Johnson. Det fortelles at Johnson utviklet sin unike
gitarteknikk rundt 1930 da han kom til crossroads, krysset mellom Highway 61 og
49, i Mississippi. Mytene forteller at han fikk gitarteknikken av djevelen i
bytte mot sin sjel. Herav kommer uttrykket om at blues er djevelens musikk.
Bluesen
kom til de store byene og i Chicago dannet Muddy Waters et bluesband.
Chicagoblues ble en egen stilart og andre kjente artister var Howling Wolf,
John Lee Hooker og B.B. King. Denne bluesen var råere, og støynivået i de ulike
restaurantene krevde høyere lydnivå. Musikerne begynte etterhvert å bruke el.
gitarer. Bl.a. The Rolling Stones var store beundrere av Muddy Waters.
Bandnavnet tok de fra en av hans låter. Muddy Waters har forresten en
tekstlinje som sier: "The blues had a baby and they named it rock'n
roll." Allerede i 1925 gjorde Bessie Smith en plateinnspilning
sammen med Fletcher Hendersons orkester, (Louis Armstrong spiller trompet).
Hvorvidt det er blues eller "underholdningsjazz" er en interessant
diskusjon. Det var ikke alltid like lett å høre forskjell på blues og jazz, men
innen alle musikkhistoriens stilarter er det glidende overganger,
"crossover". Bessie Smith var den første virkelige store jazz/blues
sangerinnen. Senere kom Billie Holliday.
Det var
mange såkalte swingband på 40-tallet som spilte jazz-musikk som ligger helt i
grenselandet mot både blues, rhythm & blues og rock'n roll, f.eks. Louis
Jordan & his Timphany five. Sikkert er det at blues er hovedingrediensen i
all senere jazz- og rockemusikk.
TEST
DEG SELV:
1) Hva
er blues?
2) Når
og hvor oppstod bluesen?
3)
Hvordan oppstod den?
4)
Hvordan er en blues bygget opp?
5) Nevn
noen kjente bluesartister.
6)
Hvilken betydning fikk bluesen?
Crossroads blues (1. vers):
A
A
A
A
I went down to the crossroads, fell down
on my knees.
D
D
A
A
I went down to the crossroads, fell down
on my knees.
E
D
A E
Asked the Lord above, have mercy, save
poor Bob if you please.