lørdag 3. april 2010

Tut og kjør

Etter snart 3 uker på veiene her nede har det nå gått opp for oss at det kjøres på venstre side. Det innebærer også at man kjører med klokka i rundkjøringene.. På tirsdag skulle lomperne nok en gang i ilden, det sto ekstraksjoner i Guguletu på programmet og vi satt oss i vår kjære VW Polo med GPS'en riktig innstilt. Natalie var dagens sjåfør og selv om det var med en smule skepsis Anders og jeg satt oss i bilen følte vi oss relativt trygge. Det gikk også nokså greit, vi kom fram til Guguletu og skulle bare finne klinikken til dr. Ferreira. Fot hadde derimot andre planer. En kjapp høyresving (som kom litt overraskende på oss gutta, da GPS'en mente det var lurest å holde rett fram) førte oss inn på en relativt spennende vei. Fot foreslo en U-sving og jeg var egentlig ganske enig, men Anders holdt fast på at det bare var å følge den oppdaterte ruta lompogatøren hadde satt sammen i rekordfart så vi fortsatte videre.


Dyrelivet her i Afrika har vi jo hatt en del møter med allerede og i Guguletu mangler det ikke på liv. Geiter, kyr, høns og hester vandrer mer eller mindre fritt rundt langs veiene. Det var imidlertid en hund som kom byksende ut i veien rett foran oss. Anders og jeg kvakk til og kom med gode forslag til hva som burde gjøres. Men Natalie er ikke den som har trua på å bråstoppe. Litt ekstra gass og en krapp høyresving og både jeg og Anders var sikker på at vi traff bikkja. Vi hadde også lagt merke til det vi antar var eieren av dyret, og han så ikke ut som den forståelsesfulle typen. Men Fot bare lo av oss og kjørte fra kjøter'n som løp like glad og bjeffet ved siden av lompobilen. Puh..


Senere på dagen skulle vi besøke sykehuset i Mitchell's Plain. Dette er, ved siden av Guguletu, det området vi har blitt advart sterkest mot å dra til alene. Vel klokka var ca. 11:00 og sola skinte, Anders hadde tatt over rattet og vi fant sykehuset uten nevneverdige problemer. Så var det bare å finne parkering. Siden det er et loppemarked/basar/sirkus i samme gate som sykehuset var det tusen biler som konkurrerte med oss. Det krydde av "parkeringsvakter" som ville ha oss til å både dobbel- og trippelparkere, men Anders holdt hodet kaldt. Da vi til slutt hadde parkert, mer eller mindre lovlig, måtte vi krangle oss ut av både bilvask, polering og andre unødvendigheter vi ble tilbudt for noen få rand.


Endelig vendte vi snuten mot sykehuset og oppdaget umiddelbart at vi var nokså langt unna. Å si at vi skilte oss ut er ikke akkurat å ta i. Vi var de eneste hvite menneskene i Cape Towns største township og vi gikk kledd i hvite klinikkbukser og frakker. At det i tillegg var helt tydelig at vi ikke kunne veien til sykehusinngangen gjorde ikke saken bedre. Alle snudde seg og så etter oss og vi fikk en del muntre tilrop. Med Natalie mellom oss gikk vi med hjertet i halsen en hel runde rundt sykehuset. Omtrent halvveis rundt tok en svær mann tak i armen til Anders, Fot og jeg trodde vår siste time var kommet, men anders bare avfeide mannen med et høffelig nei takk (på norsk for anledningen). Etter dette lille opptrinnet var lettelsen stor da vi fant døra og kom oss inn, vi kunne puste lettet ut. For å slippe denne spenningen hver gang vi skal til Mitchell's Plain har vi nå fått parkeringslapp som gjør at vi kan parkere rett utafor døra, det hadde vi visst kunnet gjøre uansett hvis vi bare hadde fortalt vakta (den ansatte) at vi var studenter.


Beklageligvis ingen bilder idag, lomperne har vært plaget med dataproblemer men lover å komme med bilder så snart dette har løst seg.