Innledning
Berger og Leinahjemmet
Olafs portrettgalleri

Tømmermannshjemmet i Leina, Berger i Vestfold
av Odd Tore Jensen

Olafs portrettgalleri

Fra Olafs skrivestue har jeg også hentet ut noen karakteristikker av sine foreldre og søsken, og som alt danner en takknemlig historiebakgrunn og kommunisere med, når jeg vil fortelle om hvordan jeg husker hver enkelt av dem, dem alle ”Leinasøskner”. Mine besteforeldre i Leinahjemmet traff jeg jo aldri. De var døde henholdsvis 28 og 18 år før min fødsel, og nettopp derfor er jeg spesielt glad for at Olaf har gjort meg litt bekjent med dem.

Blant Olafs memoarer foreligger også en del brev søsknene imellom. Brevene er i besittelse hos min søster Synøve, som heldigvis har vært forstandig nok til å ta vare på også disse ”klenodier”, i forbindelse med denne familiehistorie. Jeg tenker å gjengi dem i dette skriveri, hvert enkelt, satt inn i denne historie, hvor det kan passe inn.

Jeg vet at det finnes en rekke flere brev hos andre familiemedlemmer av etterslekten, dessverre ikke tilgjengelig for meg i skrivende stund. Olaf sier et sted at han har mottatt et hopetall brev eksempelvis fra søsteren Betty, alle innskrevet i en egen bok.

Ettersom disse brevene, denne ”brev-boken” ikke er hos Synøve, kanskje er den gått tapt hos Damm’s antikvariat i Prinsensgate, Oslo, hvor hele hans boksamling dessverre havnet. Heller ikke Synøve har noen klar formening hvor mange tusen bøker det kan ha vært, annet enn at han hadde fylt opp 3 leide loftsboder rundt om, i tilegg til de 6 oppfylte ”gulv til tak-reoler ” i leiligheten i Jens Bjelkesgate 78, hvor han bodde sine siste år.

Her fra ”Olafs Portrettgalleri” som han har kalt omtalen av sin far og mor, og sine søsken:

Jens Kristoffersen (1861-1906)

Olaf skriver om sin far, at han var født i Botne Prestegjeld i nærheten av Holmestrand, 16. April 1861, og at han hadde fart til sjøs allerede fra 14 års alder, og at det var som sjøfarende han kom i tømmermanns-lære, og fortsetter:

Han vokste opp i et hjem hvor forholdende ikke var de allerbeste. Fattigdommen og kampen for tilværelsen satte tidlig sitt preg på ham og skapte hoss ham meget av den bitterhet og pessimisme som senere i livet kom til å særprege ham.

Han kom tidlig ut blant fremmede og ikke før var han konfirmert før han i likhet med de fleste av kyst og fjordbyens ungdom på den tid tok til sjøs. Mange av de historier som han i lysere øieblikk kunde fortelle oss barn var preget av den samme uhyggestemning som historiene fra han barndom. Det var sjelden noe lyse trekk ved alle disse historier. Det var skyggesider ved hver enkelt ting som især trådte frem men disse formådde han da også å fremstille med en slik kraft og dybde at det gikk langt inn i barnesinnet.

Hans barne og ungdomsår har vel heller ikke kunnet oppvise mange lyspunkter. Faren var i yngre år drikkfeldig og brutal. Senere da hans kone døde blev han mer og mere nøieregnende og knipete – ja rent ut gjerrig så han knapt undte sig og sine nærmeste maten. Det som så lenge moren levet på en måte kunde kalles et hjem opphørte ved hendes død helt å være det. De eldste søsken hadde allerede reist ut. For de yngre inntådte en vanskelig tid og min far som ikke orket å se på dette tok da hyre og blev noe når borte fra hjemtraktene.

Men som den særpregede natur han var hadde han vanskelig for å finde sig til rette med de forskjellige ting som fremstillet sig for ham. Han var av en dyp natur og hadde en frodig fantasi som med et lysere islett kunde ha bragt det langt, men de mørke efterdønninger fra hans barndomsår i forbindelse med en litt svak karakter og fremsriftsvilje la tidlig en demper på en noe sterkere fremgang,

Hertil kom også at han i sine yngre år under de mange strabaser tilsjøss som blev for meget for hans svake konstitusjon pådrog sig en varig svekkelse. En gang var han helt inni døden, men kom sig dog. Ett fotografi fra den tid viser en av sykdom herjet ungdom.

På sine sjøreiser hadde han kommet inn på tømermannshåndverket. Hans far hadde også syslet litt med dette, så han hadde vel også litt av dette fra sin barndom. Det ble da også til at han valgte dette som livsstilling og hans æstetiske sans og skapertrang fikk her boltre sig i en ikke uvesentlig grad. Han var nemlig ikke så lite av en arkitekt.

Og videre om sin far skriver Olaf:

”Min far var meget vitebegjærlig, og leste alt han kom over av uensartet lesning. All lesning var til hustruens noe fortvilelse. Hun likte ikke alt han dro til hus av lesestoff, eksempelvis romaner. Slikt lesestoff forlangte hun holdt i gjemme for barna. Men for min far bidrog nokk dette til å berike hans i forveien sterke interesse for filosofering og granskning, som lå til hans natur. Som almindelig arbeidsmann var han i alle fall langt forut for sin tid.”

”Min far var dertil en kunstnernatur. Denne kunstnernatur kunde også gi seg utslag i det praktiske liv, og det er vel ikke usannsynlig at hans sans for plantegning kunde ha bragt ham inn på arkitekt eller ingeniørbanen. Men dette var bare en side av hans kunstnernatur. Også på andre områder kunde han åpenbare en forbausende sikker dømmekraft. Både hans kamerater og overordnede respekterte ham som en dyktig fagarbeider, og hans beslutninger og råd ble nesten alltid tatt tilfølge. Men han var aldri en fører i dette ords egentlige betydning. Dertil var han for veik og ellers for lite av en demagog. Han var som regel steil og umedgjørlig og bøiet ikke av selv når det ofte kunde være grunn for det.”

”Noe kompromisset mann var han altså ikke. Man skulle tro at dette i forbindelse med hans tungsinn skulde gjøre ham mindre godt likt, men bortsett fra noen enkelte tilfeller, så var det ikke slik. Dette kom vel av at hans rike natur var så sammensatt av andre gode egenskaper, så han hvorsomhelst blev møtt med respekt og sympati.”

For meg står det slik at han hadde arvet det steile og umedgjørlige efter sin far og det dype og ømme efter sin mor, hvis rike hjertelag det gikk frasagn om lenge efter hennes død.

I Olafs opptegnelser forteller han at faren arbeidet som tømmermann i Holmestrand sammen med sin far etter at han hadde forlatt sjøen. Denne hadde sammen med sin to yngste sønner flyttet til Dunkebekk i Våle, hvor han hadde kjøpt et lite hus nede ved sjøen like ved bygrensen.

”Her bodde da de fire mannfolkene sammen en tid og stelte sig selv som bedst de kunde.

Min far hadde et svakt hjerte, og det var i denne tid han pådro seg den alvorlige sykdommen som han skulle bære merker av i alle de senere år. Dette var i 1880-årene med mye nytt liv og rørelse fra alle kanter, og det var på denne tid han var blitt kjent med sin fremtidige hustru:

”I dette descenium ble han kjent med min mor som var kommet fra Sverige over Østfold og Horten og hadde tatt plass på en gård i Våle. Herfra hadde hun ofte erend i Holmestrand og på en eller annen måte traff dem sammen der.”

”I 1884 brant nordbyen i Holmestrand ned. Det skapte stagnasjon i den ellers så driftige by, og som derfor min far reiste over til Berger som lå på den annen side av fjorden for å få en chanse der, ved de nyopprettede fabriker. Resultatet blev at han blev beskjeftiget med å oppføre alle de nye arbeiderboliger som fabrikeieren Jens J. Jebsen bygget til sine arbeidsfolk.”

”Min mor fulgte snart efter og her på Berger blev de forlovet og senere gift våren 1886. Disse årene med forlovelse og giftermål og stadig stigende livsinteresse i forbindelse med det pulserende liv som hersket på Berger i de dager har uten tvil virket som en fornyelse på min far. Sykdommen kom likesom mer i bakgrunnen og de stadig økende kunnskaper i tømmermandshåndverket skapte nytt håp og nye muligheter.”

”Så gikk årene. Fra 1885 og utover til århundreskiftet har vel været den tid som har stått for ham som den mest rike og fruktbringende. Det var i denne periode huset i Leina blev bygget og det er likesom man bak dette lille kunstverk av et hus kan skimte den iver og arbeidsglede som lå til grunn for hans kraftutfoldelse på den tid.” ”Men sykdommen kom igjen og satte en stopper for videre fremdrift. Hans natur var ikke sterk nokk til å oppta kampen. Den første reaksjon meldte seg efter 7 års ekteskap, da han pludselig blev syk og sengeliggende. Dette hendte vinteren 1893,den strengeste vinter i manns minne. Det var en skjebnens ironi at dette skulle skje straks efter at han med kone og barn var flyttet inn i sitt nye hjem.”

”Da han kom sig igjen efter denne sterke påkjenning så det noen år lysere ut. Men efter at tømmermandsarbeidet sluttet ved fabrikene da samtlige arbeiderboliger var oppført blev det litt stille i faget. Dette rettet sig dog straks da jobbetiden satte inn. Årene fra 1895 til 1899 var utpregede høikonjunkturår, også for min far, således at de økonomiske bekymringer blev holdt i sjakk med de økede inntekter.”

”Innimellom de forskjellige faste jobber påtok han sig flere private arbeider på fritiden. Således bygget han frimenighetens forsamlinglokale på stedet vinteren 1897, dette dog for en stor del uten vederlag, av interesse for saken.”

”Samme år på vårparten kom han sammen med en arbeidsgjeng fra stedet som under ledelsen av en bygningsingeniør gikk til oppførelse av arbeiderboliger ved den nyopprettede marmorfabrik i Sagene i Hurum. Dette arbeidet vedvarte et par år. Omkring århundreskiftet tok han på sig et par private byggeforetagender foruten i Rødtangen også i sin barndomsby Holmestrand, men så meldte kreftene pass. Så sluttet han helt med tømmermandshåndverket og slo sig på fiskeri.”

”Men familien øket. Og sykdommen som nærmest måtte karakteriseres som et hjerteonde har uten tvil i forbindelse med de stigende økonomiske vanskeligheter bidratt til å forkorte hans liv. De seks år fra år 1900 og til han i 1906 lukket sine øine i døden var en stadig heroisk men fåfengt kamp mot overmakten. Det var år fulle av lidelser og savn.”

”Men inne i mellom alle disse tunge årene var det selvfølgelig mange lysglimt og på bakgrunn av all den hårde motgangen blev disse lysglimtene som solstreif inn over en sky og skoddefull dag.”

”Min far ble stående i statskirken. Hans sympati med dissenterne var dog uomtvistelig, og når han allikevel ble stående i statskirken, så var det vel nærmest fordi han ved å ta et sådant skritt måtte markere sig som en personlig kristen og det hadde han som sagt vanskelig for både efter ånden og bokstaven.”

Da de små glimt av allmenndannelse, han gjennem datidens publikasjoner klarte å tilegne sig var noe spredt og tilfeldig så var det jo ikke til å unngå at det blev noe av en godtkjøpsviten. Han kunde da også derfor åpenbære noe naivitet i sine anskuelser – i alle fall efter vår tids målestokk. Men tiltrods for sin svakhet og viljeslapphet på mange av livets områder og tiltrods for sin egen mindreværdighets-fornemmelse midt i livets stormer og motganger så hadde han da en særegen evne til å hevde sig selv blant overordnede og de som stod høiere på samfundsstigen.

Sofie Ljung (1861-1915)

Om sin mor innleder Olaf med, at hun var født i Åmål, i Dalsland i Sverige, og at hun var født utenfor ekteskap:

”Hennes mor hadde i sin ungdom været nokså vilter og løssluppen, og min mor hadde en anelse om hvem som egentlig var hennes far. Hun lot sig aldrig som rimelig er merke med at hun noen gang hadde kjent ham eller det hun brød sig om det. Moren kalte sig Marie Ljung.”

”Min mor var liksom min far av en utpreget dyp natur, men på en helt annen måte. Hos hende artet det sig ikke som vitebegjærlighet eller kunskapstørst utad, men kom helst tilsyne i hennes sterke kvindelighet, som allerede fra barndommen var et særpreg hos hende”.

Hennes mor, min mormor, kom snart med i den sterke religiøse vekkelse som gikk over Sverige i de dager og det unnlot selvfølgelig ikke å sette sitt preg på min mor hvis sinn allerede på forhånd var innstillet på guddommelige ting. Hun lærte å synge åndelige sanger og hørte på alle de mer fribårne prekener. Det var omtrent de samme forkynnelser som ble praktisert i Norge flere år efter under mine oppvekstår. Og alt dette skapte hoss min mor det sterke religiøse frisinn som særpreget henne gjennom alle år.

Hennes barndomsår forløp i motsetning til min fars rolig og stille. Ellers visste vi barn svært lite om hvordan deres barneår hadde fortonet sig. Det ble ikke snakket meget om den, da vi var barn. Og våre foreldre døde jo begge så tidlig at vi blev avskåret fra å få høre, hva som mulig senere kunde ha blitt fortalt oss.

Straks efter sin konfirmasjon tok min mor huspost på sitt hjemsted hoss en baker Forsberg. Men – som hun ofte i senere år fortalte oss, hendes lengsel stod til Norge og det varte ikke lenge før hun bega sig ut i eventyret. Med Bergslagsbanen over Mellerud kom hun en vakker vårdag inn i Norge, og efter en del viderværdigheter fant hun sig selv installert på en større gård oppe i Grettebygden nær Holmestrand.

Tjenesten på denne gård, hvor alt var anlagt i datidens større stil med herskap og tjenerskap med husjomfru i spidsen blev ett slags husholdningskurs for henne, som hun siden forstod å dra nytte av. Hun snakket ofte for oss barn om sitt opphold på ”Dyrstad”.

I Holmestrand blev hun forlovet med min far. Senere tok hun sig kondisjon som husjomfru i Drammen, hoss en kjøpmann på Bragernes og der var hun inntil hun våren 1886 blev gift på Berger.

Tiltrods for alle de prøvelser og motganger som hun skulde komme til å gå igjennom, var min mor meget lykkelig i sitt ekteskap. Det var nettopp en slik natur som min fars som måtte tiltrekke henne. De ga hverandre meget, men nu når jeg har fått det hele på avstand, står det mer og mer klart for mig, at min far aldri vilde ha klart det så lenge som han gjorde, dersom det ikke hadde været for min mors sterke hengivelse og oppofrelse. Hun var ubetinget den sterkere både fysisk og psykisk. Hun hadde et jevnere humør enn min far og hva hun savnet i almen begavelse og videre perspektiv, tok hun igjen i sitt utpreget kvindelige instinkt, som aldrig fornektet sig i de mest kritiske situasjoner.

Hun tok bestandig det fornuftige parti å bøie av når han satte ting på spidsen, men klarte dog som oftest med en manøvre som det til i dag har været mig umulig å utgrunde allikevel å bli den seirende part. Der hendte dog ytterst sjelden at han blandet sig inn i hendes forhold til hjemmet og barna. Der var hun suveren likesom han var suveren på arbeidsplassen.

Når det allikevel kunde oppstå uenighet så var det mest om småting, men det kunde jo være nokk for min fars pirrelige gemytt til å forårsake et tordnende uvær som dog la sig likeså fort som det kom. Noen forsoningscene efterpå forekom dog ikke, dertil var de begge altfor nøkterne av sinn, men det var lett å se at min far skammet sig efterpå. Det var han som led nederlaget endda det ofte kunde se ut som det motsatte.

Disse små uoverensstemmelser var dog ikke av den karakter at det brakte noen forstyrrelse i det ekteskapelige samvær. Jeg hadde tvert imot det inntrykk at det brakte dem nærmere sammen.

Det står tydelig for meg at han ofte gjorde henne urett. Dette må jo til en viss grad ha forvoldt hende sorg, men jeg tror ikke det gikk særlig dypt. Dersom hun hadde hat min fars gemytt og sårbare sinn ville forholdet ha blitt nokkså umulig.

Man pleier å si at kvinnen må til og lide. Ja – min mor hun lidde, men jeg tror ikke at hun led i noen større grad. Hun hadde den lykkelige evne å kunne innrette sig efter de forskjellige forhold og det var vel denne evne som bar den ekteskapelige skuten gjennom brenningen, så vi kan tiltrods for alt som vi måtte døie av mangler og savn dog bevarer i minnet en rik og lykkelig barndom.

Men - bortsett fra at hun var glad i ham og bar over med mange av hans mindre heldige egenskaper så mottok hun også meget fra ham. Og tiltrods for at han ikke var noen bekjennende kristen, så bevirket nokk han med sin sjelsrikdom og åndelige dybde til å forberede den jordbunn som skulde vise sig så fruktbringende for alle hendes senere religiøse opplevelser.

De forstod hinannen rent intuitivt og begge hadde mer på sin måte en særegen evne til å ta ut til siste rest, hva enhver av dem hadde å gi. Det har ofte senere i livet stått for mig som en gåde hvordan min mor klarte å holde hjemmet sammen. Hun hadde uten tvil en god helse men noe særlig robust var hun ikke. Jeg er ikke vitende av med sikkerhet om hun de første år av sitt ekteskap hadde noe tilfeldig gratishjelp fra noen kant, men senere så jeg jo ved selvsyn at hun slet sig igjennom alene.

Det eldste barn, datteren Betty Marie Kristine, blev henne jo snart til god hjelp, men senere blev det jo gjennom flere år bare gutter. Hun fik i løpet av 19 år 12 barn og innimellom alt dette skulle hun gjøre alt husets arbeide og stelle med den daglige økonomi. Hun var strengt sparsommelig anlagt og dette kom jo godt med. Allikevel kunde det nokk inntreffe situasjoner som kunde gå på nervene løs for en stakkars husmor. Men nervene holdt den gangen. Sammenbruddet kom først et par år efter min fars død, men da blev hun aldrig helt den gamle før hun ca 10 år efter fulgte ham i graven.

Straks efter århundreskifte, da min fars helbred sviktet og han måtte oppgi tømmermannshåndveket blev det stillet flere og nye krav til henne. Min fars arbeide blev ført mer direkte inn i huset, da han begynte på fiskeri. Hele den hjemmeværende familie blev så å si mobilisert for å skaffe inntektene til huset. Min mor som hittil bare litt på avstand hadde brydd sig om hvordan inntektene blev til fikk nu behov for sitt slumrende foretningstalent og blev nu den formidlende forretningsfører for fiskens avsetning. Hun organiserte salget og eftersom min fars helbred mer og mer gikk tilbake så det ut som hun fikk usynlige krefter.

Det gikk et sterkt religiøst drag gjennom hele hennes personlighet. De sterke hemninger overfor enkelte ting som hun mødte i livet hadde vel delvis sin rot i hendes oppdragelse som jo for en stor del var påvirket av den frireligiøse vekkelse som i 1860 og 70-årene gikk over Sverige. Navne som Lina Sandell, Almfeldt og Rosenius hadde en kjær klang hoss hende. Men disse hemninger lå nokk også for en stor del i hendes natur og da hun ikke hadde noen videre horisont ut over det almindelige, skapte disse hemninger enkelte fordommer som nokk kunde virke som et tveegget sverd overfor en stor barneflokk.

Men tiltrods herfor utøvet hun nokk en velsignelsesrik gjerning. Bortsett fra at hun var en avgjort motstander av all verdslig underholdning, så som dans, kortspill, romanlesning o.s.v. så var hun ingen kristen i den forstand at hun holdt særlig strengt på ytre former. På den annen side var hun heller ikke av det slaget som lå under for sterke religiøse stemninger. Hun var rolig og jevn i sin gudsfrykt, men denne rolige overbevisning om sannheten i forbindelse med en sterk pliktroskap ga henne en egen særpreget verdighet.

Utover de mer selvfølgelige formaninger som hørte med til dagliglivets krav kann jeg aldrig huske at hun kom med noen direkte prekener til oss barn. Hun kunde jo også når kreftene og humøret begynte å svikte bli litt uballansert og masete, men det var rene unntagelser. Hendes innflydelse var helt umiddelbar og virket ved de sterke religiøse strømninger som dannet grunntonen i hele hendes fremtreden utad.

I motsetning til min far som fordelte sine interesser på forskjellige områder var min mors interesser foruten om hus og hjem begrenset til dette ene. Men denne interesse var også så sterk og dyp at det blev en naturlig ting for henne å se med misstro på alle bevegelser som var oppe i tiden. Her hendte det at det kunde bli en dragkamp mellom begge mine forelde , men i denne dragkampen blev min far den tapende part.

Mens min far var mørk så var min mor blond. Hun hadde bevaret den gamle moten med håret delt midt overpannen. Likesom hos far var det også hoss henne øinene som var det karakteristiske. De var blå likesom hans. Hun hadde ikke det lune blinket i øiekrokene, men til gjengjeld var de mer åpne og klare, likesom granskende. Den høie pannen ga i forbindelse med øinene hendes ansikt et rolig og tankefullt uttrykk. Trekkene omkring munnen var dog nærmere veke.

Min mor var som før nevnt dissenter. Hun blev revet med av den sterke bevegelse som i slutten av 1880-åreneførte til at flere på disse kanter gikk ut av statskirken. Hun var nygift den gang og gjennemgikk i de første år av sitt ekteskap sin første religiøse krise. Det var jo ikke helt nytt allerede den gang at folk gikk ut av kirken, men det var dog ikke blitt så almindelig uten at det jo måtte vekke oppsikt. Og de som gikk ut sluttet sig jo helst til et eller annet dissentersamfunn. Min mor og flere med henne blev stående fritt. Senere blev jo Kristi Menighet dannet og min mor kom da med der. Sommeren 1891 lot hun sig døpe – troendes dåp.

Hun var i motsetning til min far et utpreget selskapsmenneske. Desto mer må man beundre det og den tålmodighet hun kunne vise ved å måtte være så meget alene. Min far var jo ofte borte på arbeidet hele uken og stedet hvor vi bodde lå jo især i vintermånedene avsides og avstengt fra folk. Men når det så kom besøk så var jo gleden og begeistringen stor.

Hun hadde som en selvfølgelig ting meget strenge moralbegreper og det måtte jo vise sig i hendes oppdragelsesmetoder. Men mens vi alltid fryktet for å gjøre henne imot så var hun ikke streng i dette ords egentlige betydning. Ved små forseelser blev hun lettere ute av balanse enn om vi hadde gjort noe riktig galt. I det siste tilfelle kunde hun ofte bli helt stille og alvorlig. Dette alvor kunde en enkelt sjelden gang være en forløper til korporlig avstraffelse men som regel var det nokk avstraffelse for oss å se at det gjorde henne sorg.

Min mor døde i 1915, ni og et halvt år efter min far. Hennes liv hadde da været en eneste sammenhengende kjede av prøvelser, oppofrelser og savn både legemlig og sjelelig. Men inn i denne kjede var det innvevet en hel rekke av rike og herlige opplevelser som kun den forstår å skatte som har prøvet hva et lignende ekteskap er. Men efterat hun blev enke fikk hun erfare at buen var spent for høit. Reaksjonen inntrådte da i forbindelse med en ny religiøs krise som truet med undergang, men som hun fikk nåde til å gå seirende igjennom.

Som en kvintessens av hva hennes liv hadde kostet og hva livet selv hadde gitt henne kan det være passende å nevne hendes ord til min eldste søster, da denne straks før hennes død skulde gifte sig: ”Tiltrods for alle motganger og alle lidelser kann dog intet av jordisk sammenlignes med den ting å få stelle med sitt eget, ektefelle og barn.”

Det ble aldri til at faren lot seg døpe ”de troendes dåp”, og ifølge sønnen Olaf brukte moren å si at faren ”forherdet sig mot sannheten”. Men også faren deltok i frimenigheten, og ofte ble deres hjem stilt til disposisjon for møter, og om friluftsmøtene på Leina-stranda skriver Olaf detaljert, om hvordan han selv, som ung gutt, opplevde denne møtevirksomhet, straks utenfor egen hageport. Blant annet skriver han om et dåpsstevnet 1902, at det hadde strømmet til av folk i båter og til fots fra alle kanter på land, i vid omkrets.

Som før omtalt er det faren som har bygget frimenighetens lokale på Berger, på Blindsand, tett ned mot strandkanten i Bergerbukta. Lokalet bærer navn ”Betania”. Olaf har skrevet et stort jubileumsskrift om Betania, om opplevelser fra byggetiden og kristenlivet omkring. Det er skrevet til 50-årsjubileet i 1946, og han har kalt det ”Mitt barndoms Tempel”. Samme tittel har også et dikt av Olaf. Originalmanusene er i min søster Synøves` besittelse, og fantes også mangfoldiggjort i stensil form. Jeg vet ikke hvorvidt de fortsatt finnes rundt om i gamle hjem. Skriftet inneholder egne kapitler om begge foreldre, og blant annet detaljert om omgang med mennesker fra den tid, om innendørs og utendørsmøter på Blindsand, og dessuten en rekke av Olafs egne dikt. Jeg må begrense meg til å ta med bare ett av Olafs dikt ”Et barndomsminne” i denne omgang. Det er fra Leinahjemmets tidlige år:

Av hendelser fra mine barneår
som preget sig dypt i mitt sind,
et spesielt trekk i erindringen står,
jeg husker det som om det var i går,
Med ildskrift det brente sig inn.

En fattig kledt kone kom til vort hjem
og bad om en skjærv til brød
enke hun var med småbarn fem,
nu søkte hun hjelp til sig og dem
For å lindre den verste nød.

Vort hjem selv var fattig, det ofte var
et under, at godt det gikk.
Det var ikke mer end som båten bar,
men hjelpen vi fikk ifra han som har
For sine et våkent blikk.

Min mor tok en krone fra ”kassen” ut,
Det var ikke flere end den.
Med blikket på far som satt stille og lut
hun ytret så stille: Jeg tror nok at Gud
Skal gi oss den kronen igjen.

Men far bare nikket. Med ømhet og ro
i blikket som talte for sig:
Du vet det jo, kjære – jeg tror på din tro,
Så får du da tro for oss begge to.
Jeg legger det hele på dig!

Da konen var gått grep stillheten inn
For alle så savnet vi ord.
En selsom fornemmelse streifet mitt sind
og tanken tok flukt mot forklarelsens tind,
Da jeg fanget et blikk fra min mor.

Dypt grepet av stundens høitidelighet
gikk jeg ut – under himmelens hvelv-.
Men ute på tunet jeg satte meg ned
og tenkte på Gud – han som alle ting vet –
Og gråt så en stund for meg selv.

Betty

Under mine guttedager i Leina ble tømmermannshjemmet ”på skøy” ofte kalt ”Fru Pedersens Pensjonat”. Det har sin forklaring, om jeg kan få komme tilbake til det.

Fru Pedersen er min tante, min tante Betty, eldstebarnet av den første Leinafamilien. Etter stamforeldrenes død overtok Betty og hennes ektemann Henry Pedersen Leinahjemmet, og er barndomshjem også for deres barn. Det synes for meg, gjennom hva jeg har lest meg til av stoff fra Olafs` skrivestue, og egne opplevelser, at Betty har vært ”mor” også for store deler av etterslekten, og dessuten et moderlig holdepunkt for sine søsken, livet ut. Noen burde ha skrevet ”Bettys Bok”, som egentlig er en bedre tittel enn ”Fru Pedersens pensjonat” som falt naturlig for hennes bror Karl å kalle hjemmet med tanke på alle familiemedlemmer og venner som søkte til hennes hjem, og fikk tilsatt seng og selvfølgelig alle måltider inkludert.

Da stamfaren i Leina døde i 1905 var flere av barna fortsatt i småbarnsalder. Det yngste barn var ennå ikke født. Den eldste sønnen, Einar Kristoffer døde allerede som 5- åring. Fredrik som var blitt 17 år, dro ganske snart over til Amerika, etter først å ha fart til sjøs en kort tid, mens Olaf 14 år, var reist inn til Kristiania og ”skaffet seg plass” der, som det het.

Av noen gamle brev forstår jeg at Betty allerede på den tid hadde sitt arbeid i hovedstaden, og av disse brev kan jeg lese at hun ikke bare tok vare på Olaf, men også Jens og Edvard når også disse brødre ”tok seg inn til staden”. Betty ordnet ikke bare med husrom og all omsorg, men også med arbeid, via sin opparbeidede bekjentskapskrets. I Olafs memoarer berømmer han stort Bettys` evne til innpass i nye og fremmede kretser.

Den første tid etter moren ble enke var Betty tilbake i Leina, og var morens naturlige støtte med den fortsatt store hjemmeværende barneflokk. Av disse var Karl den eldste med sine 12 år.

Undertiden arbeidet de alle hjemmeværende søsken på fabrikkene på Berger, men Betty ”tok seg ut” igjen, til hovedstaden, før hun som de begge søstere Helga og Signe, og brødrene Olaf og Einar Emanuel reiste over til Amerika. Broren Fredrik hadde da allerede etablert seg ”der over”, mens Karl aldri ”tok seg så langt ut”, lenger enn til hovedstaden Kristiania, han også en kort tid. Da var han i voksen alder.

Det meste av ungdomstiden tror jeg de fleste av søsknene befant seg med bopel og arbeid i Kristiania, hvor søsteren Betty var deres naturlige holdepunkt, inntil hun stiftet egen familie.

Betty giftet seg det samme år som moren døde, like i forvegen av hennes bryllup. I sin omtale av morens død skriver Olaf:

”Som en kvintessens av hva hendes liv hadde kostet og hva livet selv hadde gitt henne, kan det være passende å nevne hendes ord til min eldste søster, da denne straks før hendes død skulle gifte sig: Tiltrodds for alle motganger og alle lidelser kan dog intet jordisk sammenlignes med den ting å få stelle med sitt eget, ektefelle hjem og barn”.

Til dette er det bare å legge til, at det nok er flere enn egen familie hun kom til å favne. Jeg har, som allerede nevnt et par ganger, selv opplevd hennes omsorg, for meg selv og mine søstere, og har hatt anledning til å kunne iaktta hennes hjelpende hånd overfor nær sagt hele ”etterslekten av Leina”, når ulike problemer oppsto. Det falt naturlig for henne å utvirke all omsorg i ånd av sin mors ord, på morens dødsleie. Det syntes for meg som at all hennes oppofrelse, - hun gjorde alt med glede.

Det sies at intet tre vokser inn i himmelen, men dersom noen grener kan ha nærmet seg dit, så er Bettys` gren av lønnetrær i Leina blant dem. Hun gikk på jorden leiet av sin Gud, og gikk sin omsorgsvei på denne sti. Troen på Jesus ga Betty gleden i hjertet, sa hennes datter Astrid, og hennes valgspråk ”Guds velsignelse” varte livet hennes ut.

Det har ingen annen hensikt å sammenligne Bettys` og hennes mors skjebner, annet enn hvor påfallende like de var. Tidlig mistet også Betty et lite barn, og ble enke endog tidligere enn moren, og også Betty var gravid, da hennes ektemann døde.

Bettys mann het Henry Pedersen. Jeg kjenner ham bare gjennom et portrett i oval ramme på Bettys stuevegg i Leina. Jeg traff ham aldri, men har lest i Olafs memoarer at han var en særs god ungdomsvenn av ham. De arbeidet begge en tid sammen på Fossekleven Fabrikker på Berger, og hadde også samtidige Amerikaopphold. Betty var også i deres selskap ”der over”, og selv om også Henry var født og oppvokst på Berger, mener Olaf at det var ”over there” at båndene mellom Henry og Betty ble knyttet.

Betty, den annen Leina-mor fødte 6 barn: Sofie, Harry, Astrid, Ester, Harry og Henny. I Olafs skrift ”Min barndoms portrettgalleri” står det om Betty:

Betty var den eldste av oss søskende. Hendes fulle navn var Betty Marie Kristine. Hun var med de to første navn oppkalt etter sin bestemor og sin tante i Åmål. Det tredje navn var etter en av fars avdøde søstere.

Betty var et fremmelig barn. Allerede 9 måneder gammel lærte hun å gå, og det var ikke gått mange årene før hun begynte å hjelpe sin mor med alt som forefalt i huset. Hun hadde arvet meget av foreldrenes beste egenskaper. I det ytre var hun mest lik faren, dog ikke fullt så mørk. Men øinene og pannen var morens. Av gemytt var hun nærmest lik sin mor, hadde hendes rolige og alvorlige vesen og hendes sterke karakter- og viljeanlegg, og hadde da hun var mindre sin fars leselyst og vitebegjærlighet. Dette tapte sig dog lidt med årene. Hun hadde som skolebarn ingen særlige evner utover det almindelige, men da hun var så flittig og oppmerksom, var hun alltid blant de fremste.

Hun var snill og villig og følte med alle som hadde det vondt. Da hun ikke gjerne gikk med på alllt spektakel som kan forekomme blant barn så kunde hun ofte lide overlast på skoleveien eller i frikvarterene, men hun hadde også en trofast klikk som hun sluttet sig inderlig sammen med. Selv var hun en trofast sjel som ikke fornærmet noen.

Jeg vet ikke i hvilket år Olaf forfattet sitt ”Barndoms Portrettgalleri”. Sannsynligvis har det vært en gang på 1940-tallet. Så skriveglad som Olaf var, hadde det vært for galt om han ikke hadde nedtegnet noe mer om sin eldste søster. Han nærte selvfølgelig den aller største respekt for henne, og som blant annet fremkommer i en jubileumstale. Denne talen kommer jeg tilbake til i forbindelse med mine egne opplevelser i Leina, hos min tante Betty, (”Fru Pedersens Pensjonat”.) (Denne Olafs tale til søsteren står nedskrevet i hans sønns loggbok, fra min tid som patruljefører i Furuset KFUM, 1. tropp. Jeg antar at dette bør forklares nærmere: Det har seg sånn at ethvert blankt ark som Olaf kom over tok han i bruk)

Det plager meg at jeg ikke har noe bedre kjennskap til deres hele livsløp, til de alle 10 oppvoksende søsken. Jeg vet at det finnes en rekke brevutvekslinger rundt om i andre familiemedlemmers privatarkiver, og som forteller mer enn hva jeg har kunnet snappe opp.

Betty gikk hele sin skolegang på Berger Bruk skole, i motsetning til sine søsken, som fikk en atskillig lengre skolevei. Skolen på Berger var bygget og drevet av Berger og Fossekleven Fabrikker, og var fri for alle barn av ansatte. Farens deltakelse i alle byggeprosjekter, boliger, skolebygg, kirke og sykestue må ha vært Bettys adgang til frigang, mens byggearbeidene var mer eller mindre avsluttet før de øvrige av barna kom i skolealder.

Allerede som 14-åring gikk Betty ut i arbeid, for så vidt ikke uvanlig på den tid. Faren rodde henne tvers over fjorden til Rødtangen, til los Jensen og deres husarbeid. Det var så nære hjemmet i Leina, men likevel avskåret fra å hjelpe sin mor på egen fritid. Moren gikk det året, år 1900, gravid med søsteren Signe Elisabeth, mens også faren skrantet med svakt hjerte. Etter endt arbeidsdag satt hun ofte nedenfor brygga på Rødtangen, speidende over til svabergene i Leina, og fulgte med i tankene på det som foregikk der.

I de første årene av det nye århundre arbeidet Betty i hovedstaden, og var samtidig til stor hjelp for brødrene Olaf, Jens og Edvard etter hvert som de også tok seg inn til byen. Betty ordnet med så vel arbeid som bolig for dem alle. (Her må jeg skyte inn at det foreligger en utstrakt brevveksling mellom de forskjellige av søsknene og moren, og som flere burde ha vært tatt inn her. De vil kunne fortelle så mye om deres liv. Min søster Synøve har noen, men de fleste har jeg ikke tilgang til.)

Ifølge kusine Astrid har Olaf fortalt at han og søsteren Betty kom hjem til Leina, til farens begravelse februar 1905, da de begge hadde arbeid hos en familie Lynneberg på Kastellet, ved Nordstrand utenfor hovedstaden. Betty hadde stilling som kokke. Olaf var hjelpegutt og stelte hestene.

I august 1909 reiste Betty over til Amerikas Forente Stater, og gjenforent med broren Fredrik. De var nå blitt henholdsvis 23 og 21 år. I den første tiden ”over there” arbeidet hun med husarbeid, blant annet hos en kjøpmannsfamilie på Long Island. Etter hvert som hun lærte seg engelsk, både kunne snakke og lese språket, kunne hun se seg litt om og søke annet arbeid. Hva det kan ha vært av arbeid har jeg ikke kunnet lete frem av hva Olaf har nedtegnet, og jeg rakk dessverre ikke spørre datteren Astrid om dette før hun gikk bort. Men skal tro om hun ikke var ansatt som utvendig vinduspusser på New Yorks skyskrapere en periode, sammen med broren Olaf. Jeg mener å ha snappet opp dette av overhørte voksensamtaler i Leina, da jeg var barn.

Av brev fra Betty under hennes ca 5 år lange Amerika- opphold har jeg funnet dette i min søster Synøves arkiv. Det er fra tiden hun lengtet hjem, og innen et år deretter tok konsekvensen av sin hjemlengsel.

New York den 29.7.1913

Kjære Broder Olaf

Det er saa ofte i mine tanker at jeg skal sende deg nogle ord, mens det aldri blir noget. Nu vil jeg tage mig overtvært og skrive nogle ord. Jeg ved saa lite om vordan du har det, vi har jo hørt fra mama, at du har faaet postbud-plads, og det var jo godt for dig, men det skulde være gildt om du vilde sende os nogle ord iblant, saa vi kunde høre vordan du havde det. Her er alt vel, vi har det bra. Gud er god og hans miskunhed varer evindelig, hans naade med os er forunderlig. Ja inntil i dag har Herren hjulpet og han har sagt han vil være med sine alle dage. Priset være hans navn.

Jeg har været fri nu en tid, mine folk har været borte, men nu er dem hjemme igjen. Helga hun har ikke været frisk men nu er hun svært kjæk. Hun begynte i en plads for fjorten dage siden og hun har det bra. Einar har du vel hørt fra, han klarer sig godt, han arbeider for Pacard Co, Freds arbeid før. Her er mange forandringer i N.Y. siden du var her, paa det aandelige mision er det næsten intet tilbake af, dem holder fremdeles lørdagsmøter men det er saa daarligt blant dem. Det er næsten ingen igjen af dem som var der da du var her. Eriksen og Nanna giftet sig og har reist til Norge, kanske du kan faa se dem. Paula er ogsaa i Norge. Det har reist saa mange iaar, og næste aar blir det vel ennu flere. Jeg skal komme hjem næste aar. Jeg synes det skal blive gildt at komme hjem nu, og jeg trænger ogsaa godt en hvile. Men jeg maa sige at Gud har været inderlig god mot mig, som har været frisk hele tiden jeg har været her, og vi har det herlig her paa det aandelige i Brooklyn alsaa. Vi gaar paa de aandsdøbtes møder og der aand og liv. Ja du kan tro det tørres ikke bort i sommertørke det dem har. Jeg synes det blir herligere og herligere til ver tid. Mange se imod men alligevel det gaar frem, flere og flere fører Gud inn i frihet, og det er stort det verk han gjør i disse dage. Han renser alle sine, for vi skalblive rede til han kommer. Maate vi trænge ind til Gud at han maate iføre os med kraft fra det høie. Det behøves i disse dage at vi kan bestaa, og seire igjenem alle ting.

Hvordan har du det? Hvad møder gaar du paa? Det skulde være saa gildt at faa høre lit fra dig. Vi ventet saa på brev hjemefra, men nu har vi just faaet og det er saa godt at høre alle ting er vel. Jeg synes det er saa stort naar jeg kan faa høre alle er friske. Du maa leve saa vel. God bless you, vid lovs from yours Sister Betty, Po 40.

Einar Kristoffer

Eldstesønnen i Tømmermannsfamilien, Einar Kristoffer ble bare 5 år gammel og Olaf skriver om ham:

Min eldste bror fikk navnet Einar med tilnavn Kristoffer. Jeg kan ikke huske ham, da han døde da jeg var 2 å r gammel. Jeg har således ikke noe personlig inntrykk av ham. Med hensyn til det første navn så ble han oppkalt etter en gutt som min mor hadde været barnepike for. Det annet navn fikk han etter sin bestefar, min fars side. Einar Kristoffer var hva man kaller for en godgutt. Men han var for svak og veik både til sind og legeme, og viste tidlig en karakter som lett lod sig lede til både godt og vondt. For oss barn som vokste opp blev han noe av en sagnfigur. Han blev som rimelig kan være gjenstand for en særlig dyrkelse av min mor som hadde vanskelig for å glemme denne dype men veike barnesjel. Hun snakket ofte om ham og kunde fortelle små og gripende trekk fra hans korte tilværelse. Han var musikalsk, hadde lett for å synge og tok opp igjen de sangene som mor sang under arbeid

Fredrik

Olaf om Fredrik:

Den tredje i rekken av Leinabarn var Fredrik. Han representerte det friske innslag i søskenflokken. En ledertype med sterke følelser og impulser som ikke virket innad som hos hans eldre bror, men gav sig utslag i handling, streker og spektakler. En vilterkrabat som det var vanskelig å styre, mester for mange uvettige ting, men med hjertelag og en enestående kamerat følelse når det gjaldt. Han var oppkalt efter en slektning av min mor i Sverige. Fredrik var den mest allsidige og rikest utstyrte av samtlige av barna. Betty lå nok foran når det gjaldt flid, orden og samvittighetsfullhet, men hun hadde ikke hans rike evner. Til disse tos standard nådde de andre søskende ikke opp.

Fredrik hadde allerede som ung mann, bare 17 år, tatt seg over til Amerika, etter en tid med hyre til sjøs. Jeg traff ham selv bare et par ganger, da han var på korte Norges-besøk. I mine egne guttedager, under sommeropphold i Leina fortalte min far meg om skøyeren Fredrik som gutt, Når de alle smågutter var på fjorden unnslo ikke Fredrik seg å erte moren ved å falle uti, ut av båten, og holde seg lenge under vann. Han visste at moren holdt øye med dem fra land, der de lå ute på ”Handsken”, for å fiske til familiens underhold.

Det fortelles at Fredrik var litt av en sjarmør, og godt visste å utnytte dette overfor sine omgivelser, og kanskje spesielt overfor sin bestemor på morssiden. Hun elsket og beundret Fredrik med all hans sjarm og alle hans spillopper. Dette ble en prøvesten for Karl har kusine Astrid fortalt i et minneskrift i forbindelse med et slektstevne på Holmsbu Bad i 1988. Karl mente at han ikke hadde tid til spillopper og all slags sjarmoffensiver, overfor verken den ene eller annen, men ønsket seg vel kanskje Karl også litt oppmerksomhet fra bestemoren.

Dette var på den tid Fredrik var kommet hjem fra sin første Amerikareise, årsskifte 1906/1907. Han var blitt 18 år og som bereist storebror ble han sett opp til av sine yngre søsken. Men ikke av broren Karl, som nå var blitt 15 år, og fortsatt hadde ansvar for moren og de hjemmeværende småsøsken. Han visste hva slit og hverdag var. Og hva tror man om, at kanskje hadde også Karl en utferdstrang. Til Amerika. Også Karl?

Jeg traff onkel Fredrik en gang tidlig på 1960-tallet da jeg ferierte i Leina med egen familie. Jeg visste gjennom gjentatt snakk i familien, at forholdet mellom den utreiste Fredrik og hjemmeværende bror Karl, ikke var det beste, og at dette hadde med å gjøre at når faren døde var det Karl som måtte ta ansvar hjemme. Det gjorde selvfølgelig ikke forholdet bedre mellom disse to brødrene, at da Fredrik reiste over til Amerika igjen, solgte han unna en del av farens fiskeredskap for å finansiere reisen, som rettmessig arv etter faren, mente han. Reisen tilbake foretok Fredrik allerede samme vår, 1907, mens Karl fortsatt måtte ta ansvar for gjenværende families underhold, slik han altså mer eller mindre ble tvunget til allerede fra 1904, da farens svake hjerte ikke tillot mer tømrerarbeid. Det fortelles i familien at Karl aldri greide å skjule undertonen i det han sa, når han fortalte om sin egen tapte skolegang:” Jeg var mer på fjorden sammen med faren min, enn jeg tilbrakte på skolen.”

Jeg har merket meg at broren Olaf tilsynelatende ikke har vært så utsatt for kritikk om ansvarsfraskrivelse da faren ble syk, og trengte hjelp til fisket. Men så var vel ikke Olaf den best dugelig til praktisk arbeid. Ut fra hva jeg har lest om denne familien synes det som at det har vært allment godtatt en fordeling blant brødretrioen Fredrik, Olaf og Karl som henholdsvis sjarmøren, filosofen og den ansvarsfulle, nødvendige inntektsbringende.

Min kusine Astrid, tante Bettys datter, har imidlertid også skrevet ned at så vel Fredrik som Olaf sendte penger hjem til moren i Leina, noe som ble en selvfølge også for Betty allerede fra første stund hun gikk ut i arbeid. Dette spesielt for de eldste av Leina-barna, i den nærmeste tiden etter farens bortgang. Karl holdt seg for det meste på rommet sitt i loftsetasjen mens Fredrik var på besøk.

Tidligere denne sommeren hadde jeg laget en skisse av husene og lønnetrærne, og som onkel Fredrik gjerne ville ha med seg tilbake til Amerika, men han ville ha tegnet inn et par vinduer i gavlen mot løkka. Han mente det ville gi barndomshjemmet et ”rikere” eksteriør. Motvillig gjorde jeg det, da det falt en bemerkning fra Karl, med et sideblunk til meg: ”Han har alltid hatt tendenser til å være litt stormannsgal.” Den gang kjente jeg ikke til Karls all begrunnelse for slik sarkasme, og han sa det da også bare til meg.

Fredrik var i følge med sin kone nr.2, den 2. Marie under besøket i 1960-årene. Den 2. Marie var noen år yngre og spratt omkring på svabergene, lett på foten som en tenåring. Onkel Fredrik som den gang var ca 70 år var en staselig og spretten kar han også, men overvurderte vel egen spenst da han kjekt skulle hoppe fra svaberget over i nevøen Antons gavlbåt. Han nådde ikke helt frem, og overmotet endte med en dukkert til livet, ikke verre, men dog i dress kledd.

Fredrik skadet seg heldigvis ikke. Hustruen moret seg av episoden. Det gjorde også onkel Karl, fra løkka, om enn på en litt annen måte. Søsteren Betty humret også hun, i lag med broren Karl. Heller ikke hos Karl så jeg noen skadefrohet i øyekroken, annet enn gjenspeilet en bekreftelse av brorens hovmod.

Det hadde seg slik at den dag, i 1960-årene, var fetter Anton, Fredriks nevø fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, kommet over for å ta oss alle med på båttur. Selv hadde jeg med min kone Karin og sønnene Tom og Rune. Tante Betty var selvfølgelig med, og Aagodt, Antons kone. Onkel Karl valgte å ikke delta. Det var forøvrig ikke spesielt for denne båtturen. Karl deltok aldri på noe av båtturer eller familiesammenkomster av noen art.

Det ble en veldig hyggelig båttur, til Mølen, Horten og tilbake over fjorden til Jeløya og Moss, og en sveip innom Langøya på tilbaketuren, og tilslutt et besøk til Bjerkøya for å hilse på søsteren Bettys` manns familie, som Fredrik var kjent med fra barne- og ungdomsårene på Berger, og visstnok også fra Amerika. Han hadde denne litt bråkjekke karismatiske guttaktige sjarmerende opptreden.

Jeg er takknemlig for å ha vært med på denne turen, og følte at jeg ble veldig godt kjent med min onkel Fredrik, undervegs i gavlbåt denne dag, på tross av at vi vekslet svært få ord. Min far hadde fortalt meg om skøyeren Fredrik, og hans beskrivelse av broren var direkte passende også for hans opptreden i Fetter Antons gavlbåt.. Jeg har forstått det som at Fredrik ikke var særlig aktiv i frimenigheten i tiden før han reiste over til Amerika, ikke i samme grad som søsteren Betty og broren Olaf. En personlig kristen ble han da han i Chicago var kommet i kontakt med den skandinaviske frikirke, og kristen ungdom fra de skandinaviske land. Etter hvert som flere av søsknene tok seg over til Amerika fant de sammen til et fellesskap i den skandinaviske frikirken i Brooklyn. Blant norske ungdommer var Bettys senere ektemann Henry Pedersen og en ung mann fra Grimstad, Johan Hartford Henriksen, senere svigerfar til Bettys datter Ester. Fredrik ble undertiden en lederskikkelse i menigheten derover. Han har blant annet forfattet flere religiøse sanger.

Begge Fredriks hustruer bar navnet Marie, og begge var av norsk ætt. Den første Marie, Marie Andersen, var fra Berger. Hun fødte ham 3 sønner.

I noen avsnitt av Olafs memoarer skriver han om Fredriks tilbakekomst fra hans første Amerikaopphold. Skipsreisen foretok de sammen, da Olaf også hadde vært ”derover” i et kortere opphold:

Straks før jul 1911 kom Fredrik og jeg hjem fra Amerika. Fredrik hadde da vært borte i over 5 år, mens mitt opphold ikke rakk over ett tidsrum av halvannet år. Vi kom begge fra kredse i Amerika hvor Guds rike hadde fremgang. Fredrik var sammen med sin kamerat fra barneårene fra Berger, Thorstein Thorstensen, og omvendt til Gud i Chicago. Det var i den skandinaviske frikirke. I dette samfund som ikke må forveksles med den evangeliske lutherske frikirke i Norge hadde også Betty og jeg vanket under våre opphold i Brooklyn og New York. Dette frikirkesamfund hadde nemlig forgreninger over hele Amerika, men de største kirkene var i Chicago, Brooklyn og Boston. Da Fredrik kom fra Chicago var hans første tanke å vinde sjæler for Gud. For dette måtte alt annet vike. Ung og hensynsløs som han var kunde han jo ofte vekke litt motstand og forargelse, men hans sjarmerende vesen og hans sterke ydmyghet innfor Gud bragte alltid forsoning i forargelsens spor.

En grå desemberdag reiste vi fra Hoboken med Norge som mål. Allerede den første dag om bord åpenbarte Fredrik sig som en stor sjelevinner, og det var nok mange om bord som undret sig over den unge gutten som viste så stor frimodighet i å vitne om Gud. Det var jo mange troende om bord, men de dukket først frem fra krokene efter at Fredrik hadde begynt med å få i stand møter. Straks vi kom hjem til Leina og Berger gikk vi og besøkte gamle kjenninger i husene, og hvor hen vi kom fortalte Fredrik at han var blitt omvendt, og oppfordret andre til å søke frelsen. Overalt hvor han kom vitnet han ustoppelig om sin frelser. Vilhelm Johannesen som hadde hatt så stor betydning for vekkelsen på Berger 7 år forut kom til Berger over nyttår for å holde møter, men det var mange som ikke var så begeistret for det. Virksomheten lå delvis nede. Det var ennu en viss strid om predikantspørsmål og lignende ting, og vennene på Berger hadde liten tro på at Gud kunde få utrettet noe på Berger på den tiden. Dette var noe Fredrik ikke kunde forstå og han brente av iver efter å få i stand regelmessige møter. Han reiste til Oslo og besøkte de frie forsamlinger der og fikk mer positiv indstilling overfor pinsebevegelsen som han hittil hadde stått litt reservert overfor. I Oslo hadde han truffet Nordguelle, som i Fredrik hadde sett en vordende evangelist, fikk han med en tur ut på feltet. En tid efter var det møte på Betania. Jeg hadde været i Oslo og blev i følge med Fredrik og Nordquelle hjem med rutebåten, D/S Juno. Nordquelle og V. Johansen skulle begge være talere på møtet, og de var begge til middag hoss oss i Leina. Efter talene blev ordet gitt fritt. Fredrik hadde satt sig på en av de første benkene og mange i lokalet – spesielt de unge fulgte ham med spent oppmerksomhet, da han reiste sig for å avlegge vitnesbyrd. Han begynte med å synge den gripende sang av svenskamerikaneren J. Hultmann ”Gud skje lov, min sjæl er frelst”, og fortsatte med å be sine barndomskamerater i lokalet om å minnes guttedagene på Berger da han var en av de villeste i flokken, mens nu hadde Gud frelst ham og nå ba han dem om at likesom de hadde delt med ham det urolige livet med guttestreker og verdslige fornøyelser, at de nu også vilde dele med ham det nye livet og komme til Jesus og bli frelst. Det blev vekkelse. Over 20 stykker bøyde sig samme kvelden, deriblant var Marie Andersen fra sætra, på Berger. Det var Fredrik som knelte sammen med hende, side om side mens folkemassen strømmet ut av lokalet. De blev senere som kjendt forlovet og gift og det bønnemøtet på kne den vinterkvellen på Betania blev innledningen til et samvær som skulde vare i 32 år. Og det blev flere slike møter. Alt i alt talte jeg til over 60 som gav sig over til Gud på disse møtene. Fredrik blev ansett å være den som Gud spesielt brukte den gang. Våren 1912 reiste Fredrik tilbake til Amerika, og jeg selv til Oslo og fikk meg arbeid der.

Olaf

Olaf var det neste barn i søskenflokken, og skriver om seg selv:

Den jeg mest lignet var vel min eldste bror, som ikke fikk leve opp. I denne antagelse er jeg blitt bestyrket, i og med den kjensgjerning at min mor ofte i mitt nærvær brukte å trekke sammenligninger. I mine oppvekstår fikk jeg også ofte høre at jeg antagelig ikke kom til å leve opp, da jeg var ofte syk og hadde liten fremdriftsvilje. Av samme grunn ble jeg da også bortskjemt især av min mor og eldste søster.

Naturlig nok vet jeg mer om Olaf, om min fars liv, enn om de øvrige i søskenflokken 12 av Leina. Men vi lærte hverandre aldri å kjenne. Det meste av det jeg kjenner til av Olaf er hva han har skrevet ned fra eget liv. Vi bodde kun en kort tid sammen, da jeg var i pubertetsalder, mens min far var i alder som jeg selv nå er, 56 år. Våre uoverensstemmelser skyldtes nok i stor grad at jeg var kommet meg løs fra åket på barnehjemmet, at jeg ville bestemme over meg selv. Helt uforståelig er det vel ikke at far og sønn glir fra hverandre, eller rettere sagt ikke kommer innpå hverandre, når man lever fraseparert til daglig, i de første 14-15 år av sønnens liv.

Jeg tror imidlertid ikke, at jeg var et så veldig stort problem for ham. Kanskje var det ubevisst, men allerede mens vi bodde på barnehjemmet mener jeg at jeg selv og begge mine søstere syntes det var greit, at vi måtte dele ham med hans store interesse for ”boklige ting”.

På meg har det alltid virket som om han levde bra med sine interesser, og i forholdet han og meg, det er hans sjarmerende klossethet, og mine egne opplevde episoder av hans distrehet, som gir meg stor glede å minnes ham. Når jeg fra tid til annen snakker med mine søstere om også vår fars hjelpeløshet i mange sammenhenger, så frembringer også dette smil om munn, hos oss hans barn. På sett og vis syntes han aldri å vokse ut av stadiet ”å være kje”. Med all respekt! De sistnevnte iakttakelser mener jeg å ha gjort også hos flere av brødrene, men for all del, uten at jeg legger noe negativt i dette. Spesielt synes jeg dette ble anskueliggjort i deres forhold til eldstesøsteren Betty, og ubevisst for dem selv, de tydde til henne som var hun deres mor.

Av Olafs memoarer forstår jeg hvilke store anstrengelser han gjorde angående flid i skolegang, og hvilket behov han hadde for anerkjennelse og å bli respektert. Delvis avslører han dette selv, gjennom hva han har nedskrevet. Han hadde ”lesehode” som han kaller det, og som dette han fremholder ved flere anledninger. Allerede som 3-åring lærte han seg alfabetet ved å tyvtitte i søsteren Bettys skolebøker, og som 5-åring kunne han lese. Det bemerkelsesverdige ved dette er ikke at en 5-åring kan lese, men at han lærte det av seg selv, uten påvirkning eller påskyndelse fra andre.

Av alt Olaf har skrevet, er det lett å lese mellom linjene hvilken fortvilelse han har hatt, over ikke å være gitt anledning til videre skolegang i ung alder, etter avsluttet folkeskole.

I den første tiden etter at Olaf ”tok seg ut” fra hjemmet i Leina som 15-åring, til hovedstaden, arbeidet han en tid som visergutt, før han fikk tjeneste som postbud i Kristiania, og han var i voksen alder da han begynte på kveldsskole i allmennfag. En god eksamen herfra kvalifiserte ham til å komme inn på Postverkets høyere etatskole, og som han fullførte som en av de beste elever. Etter eksamen fikk han ansettelse som skrankefunksjonær, med tittelen postekspeditør.

Om dette ”jobbspranget” skriver Olaf:

”Det var med en befriende fornemmelse at jeg tok fatt på min nye tjeneste. Jeg kjente snart at jeg var kommen over i andre og bedre forhold og som bedre svarte til min hele åndelige innstilling. Personalet var gjennomgående dannede mennesker og stod som sådan på et høiere kulturelt nivå enn budene, og det gledet meg å få bekreftet at jeg passet så godt inn i dette miljø. Jeg trivdes i mitt arbeid på pakkeposten, og jeg fant meg vel til rette i pakkepostskranken. Det var ikke fritt for at tankene gikk tilbake til 1906 da jeg var ansatt hos A/S Alm og gikk med pakker til postkontoret. Nå var rollene ombyttet. Nå var det jeg som tok imot istedenfor å levere. Det var gått 15 år siden da, og lite tenkte jeg vel den gang at jeg skulle sitte innenfor skranken og ekspedere bud og visergutter.”

Altså noe man kan kalle ”et lite klassesprang”, men dog.

Jeg må innrømme at jeg humret litt for meg selv første gang jeg leste disse Olafs linjer om egen fortreffelighet, og ”opprykk til åndelig tilhørighet blant dannede mennesker”. Men selvfølgelig må dette forstås ut fra hans evige trang til å tilegne seg kunnskap, uten å ha hatt tilgang og mulighet for videregående skolegang i ungdommen, og aldeles ingen åndssnobb. Akkurat det kan jeg skrive under på, men litt aktelse for hans person mente han nok at han kunne kreve, etter å ha avlagt eksamen med resultatet 19 poeng av maksimum 24 oppnåelige.

Med dette var han kvalifisert til opptak til Postverkets høyere etatskole, og etter endt eksamen gjorde ham kvalifisert til de høyeste stillinger innenfor Postvesenet. Stolt over å ha lyktedes så godt med sine eksamener og beordringen til tjeneste ved Honningsvåg postkontor, skriver han i sin dagbok: Min nye tilværelse gav følelse av økt verdighet og voksenhet, og som endog førte til at jeg begynte å røke.

Senere kom han til Løten hvor han tjenestegjorde som Poståpner, inntil han søkte seg over til et større postkontor, til Hamar Postkontor. Her på Hedmarken traff han sin Hilda, Hilda Nygård. De giftet seg i 1931 og fikk 3 barn, min søster Betty Synøve, meg selv og yngste Liv Hjørdis.

Olaf ble enkemann straks etter min yngste søsters fødsel. Selv var jeg da 3 år og eldste søster vel 4 år. Kona Hildas bortgang og gjensittende med 3 absolutt mindreårige barn ble en for stor påkjenning, og som førte til sammenbrud for Olaf. Han ble innlagt på Røde Kors Sykehus på Hamar. Vi bodde den gang i Grønnegaten på Hamar, og jeg har kun svake erindringer derfra, og fra den tid, bare at det var en Marthe der som passet oss barn. Hun var opprinnelig familiens husholderske. Men eldstesøsteren Betty kom ganske snart opp til ham på Hamar. Hun ble hans gode støtte. Også hennes tenåringsdøtre reiste med henne til Hamar.

Ganske snart derpå, og mens Olaf lå innlagt på sykehus ble vi barn tatt med til hjemmet i Leina. Den yngste av oss Liv, ble igjen hos Marthe på Hamar, en kort tid. Bettys omsorg for broren og barna går frem av 3 tett på hverandre brev i juli 1937:

Leina Berger i Vestfold, mandag 22.6.1937

Kjære Olaf

Ja nu er vi her og alt er vell, vi bare venter paa sol for det er meget regn, men det kommer nok. Ja Synøve og Oddemand befinder sig vel, dem er veldig begeistret over alle ting og dem har det nok veldig moro om dagen, dem er så flinke og snille, og morsomme er dem jo. Jeg synes Marthe var veldig kjæk til å greie dem, det er ikke godt og greie det bedre. Håper det går fremover med dig også.

Kjærlig hilsen Betty

Leina, onsdag 24.6.1937

Kjære Olaf

Barna befinder sig vel, det regner fortsatt men dem trives allikevel bra, det ser ut som dem skulde været her bestandig, dem finner sig tilrette med alt, er i godt humør og spiser godt, dem er snille og rare er dem også. Nu skal jeg på bryggen og hente Henny og Walther, da blir det mer selskap, så håper vi det blir bedre veir.

Kjærlig hilsen Betty

Leina, fredag 26.6.1937

Kjære Olaf

Vi har det utmerket her nu, det er blitt bedre veir. Nu er Walther og Henny her. William er også her, han har ikke noget arbeid. Dem andre er ennu i byen. Synøve og Oddemand ser ut til å kose sig veldig. Dem er så snille og greie så det går så bra. Håper det går fremover med dig også. Synøve siger jeg skal hilse dig og sige dem har det bra.

Kjærlig hilsen Betty

Disse 3 brevene i en og samme uke fra Betty er jo ganske likelydende, men viser først og fremst hvordan hun har oppfattet brorens behov for hjelp og trøst i denne tiden. Søsteren Bettys ”moderrolle” overfor sine brødre er tidligere beskrevet, og nå som Olaf var enkemann trådde denne rollen frem på ny, også med de praktiske ting. Da eksempelvis Olaf igjen søkte seg arbeid i hovedstaden og trengte bolig er selvfølgelig Betty rede til å benytte sin bekjentskapskrets og skriver:

Oslo 18.september 1938

Kjære Olaf

Vil sende dig noen ord, håper det står bra til med dig. Det lakker vel mot at du kommer nedover. Vi skulde ha været å besøkt barna på barnehjemmet men det har ikke været nogen anledning. Får se om ikke nogen av os kan reise søndag, håper dem har det bra. Jeg tenkte å skrive til dig om et værelse som jeg vet om, om du vilde leie det. Det er et lite pikeværelse, svært lite men ganske pent. Der er elektrisk varmeovn, møbleret men du må selv holde sengklær, kr 25. Det er veldig vanskelig og få så billig værelse, for det er ikke godt for værelser her. Dette er centralt, Maurits Hansensgd. Hos Ruth Olsen, søsteren til Hedvig, en stille pen gård er det. Ja nu får du tænke på dette og give meg et svar. Dem er villig til å lade det stå til du kommer. Forøvrig står alt bra til her. Jeg er ikke riktig bra om dagen så jeg er hjemme af arbeide, men det blir vel snart bedre. Du hilses fra alle her.

Betty

Efterskrift: Det er indgang gjennem kjøkkenet, vandklosset i entreen.

Olaf tok seg arbeid på Hovedpostkontoret etter konens død, på bankoavdelingen, og flyttet rundt om på forskjellige hybler. Mens vi bodde på barnehjemmet hadde han hybel i Thygesensgate 11 på Thorshov. Til våre besøk til hans hybel ble vi hentet, og var selvfølgelig legale, mens besøkene på hans arbeidsplass var av mer ulovlig karakter. Det var brudd på barnehjemsbestyrelsens regelverk. Det var selsomme besøk uansett. Både til fars hybel og til Postverkets bankoluke.

Vår fars hybel var et enkelt rom, del av en privat leilighet, innenfor en mørk entre`. Jeg mener vertinnen var en eldre dame, Inngangsdøren var skiltet med navnet Nygaard. Jeg kan ikke huske noe ”underskilt” med Olaf Jensen. Adressen var Thygesensgate 11. Våre julekort nådde nå i allefall frem. Hybelen var møblert med det nødvendige av spisebord og stol, og selvfølgelig seng og vaskevannsfat. Skrivebord og bokhyller opptok resten av plassen i rommet. Ja, også pidestallen, et høyt skap med en stor skuff øverste del. Nedre del var garderobeskap. Et smart oppbevaringsmøbel, et avansert opphøyet kommodemøbel.

Kjøkkeninnredningen var begrenset til et lite bord med en liten kokeplate. Av kjøkkenutstyr husker jeg bare et brødfat og en kaffekopp. Kaffekoppen var mektig stor og vid i omfang og ble også benyttet til å steke flesk i. ?....Jovisst! Brødfatet var alltid fylt opp med brødskiver, egensmurte og som vår far kalte snitter. De var ikke skråsnittet og heller ikke var de påsmurt, i den forstand at smør og pålegg mest var påført i klatter. De halve brødskiver virket mest som stablet på fatet, i en haug. Vi barn hadde litt moro av dette, uten at vi fremviste vårt fnis. Det var ingen usmak på maten, heller ikke på hans innkjøpte kaker. Dette var under krigen, og kakene hadde alle en aning av salmiakksmak, av en ingredienserstatning. Om man kan kalle det usmak, så skyldtes altså det at det var krig og mangel på de sedvanlige ingredienser.

Det ble mye spenning av å besøke vår far på arbeidspassen i hovedstaden. Det var begrenset hvor mye frihet vi hadde til å forlate innhegningen på barnehjemmet. Dertil måtte vi snike oss med toget inn til hovedstaden. Hovedpostkontoret lå bare et kvartal fra Østbanestasjonen, i Dronningensgate. Det var greit å finne frem, men det var litt skummelt å gå inn de store tunge dørene, inn til den såkalte publikumshallen.

I motsetning til de vanlige postlukene var lukene til bankoavdelingen trukket for med tunge grønne gardiner, bortsett fra en ekspedisjonsluke. Der ba vi om å få snakke med postfullmektig Olaf Jensen. Vi måtte alltid vente litt, inntil gardinet ble trukket fra i en av lukene, men fysisk avgrenset fra hverandre. Visst var det selsomme møter, far og oss barn, enten de var lagt til hans hybel, eller på hans arbeidsplass. Takhøyden i denne publikumshallen er nesten lik som i en dom, og øverst oppe innredet med åpne gallerier. Skritt og talelyden blir spesiell, litt hul, og som gir følelse av andektighet. Det gjør at man nærmest tvinges til å hviske ut ordene, og blir stående å strekke seg mot den for høyt plasserte taleluke. Det gjorde ikke saken bedre at vår fars hørsel var sterkt svekket. Jeg vet ikke når i Olafs liv at hans svake hørsel oppsto, og hørselen ble stadig svakere. Jeg vet at dette hemmet ham svært i lang tid, og som førte til at han måtte gå av med invalidepensjon i en alder av 63 år.

Kanskje kan jeg få komme tilbake til mitt korte samboerskap med min far, altså etter egen fylt alder av 15 år.

Våren 1910 reiste Olaf også til Amerikas Forente Stater hvor han ble gjenforent med søsknene Fredrik og Betty. Betty hadde reist over i august 1909. Fredrik tok han med på arbeid i bygningsbransjen, men som visstnok Betty har fortalt, at Olaf var ingen robust arbeidskar, og upraktisk som få. Olaf benyttet mest tiden i Amerika til å lære seg engelsk gjennom å lese engelske bøker. Da broren Fredrik reiste hjem til Norge på besøk fulgte Olaf med, og Amerikafeberen for ham var kurert. Fra denne hjemreisen har Olaf fortalt at Fredrik holdt glødende møter og talt evangeliet om bord.

Karl

Om sin bror Karl skriver Olaf:

”Karl var Fredriks diametrale motsetning. En lidt tver og innesluttet natur, egen og stridig som sin far. Han åpenbarte tidlig et sind som vanskelig lot sig bøie, liksom han var i besittelse av en utpreget selvtillit. En god viljestyrke med evne til å gjennomføre sine synspunkter. Med en overlegen ro, men en god og trofast kamerat mot dem han fant å kunne innlate sig med. Men ellers kresen i valg av omgangsfeller.”

Etter hva jeg har forstått avsluttet ikke Karl sin skolegang på Gyltesø skole (Gylser?). Da faren døde i 1905 var Karl den eldste hjemmeboende sønn, ikke fylt 12 år, og slik jeg har forstått det ble det Karl som tok ansvar for fisket til familiens livsopphold. Fredrik var reist til Amerika, og Olaf og Jens til arbeid i hovedstaden.

Utover årene tok Karl seg arbeid på Langøya, i Slemmestad fabrikkers kalkbrudd. Allerede som ung mann ble han valgt til tillitsmann for arbeiderne, og deltok også aktivt i kommunepolitikken. Han ble oppsagt i arbeidet på Langøya. Riktignok ble det nødvendig med nedskjæringer av arbeidsstokken, men hadde ansiennitet nok til å unngå å bli oppsagt. Flere mente oppsigelsen skyldtes hans dyktighet angående å forsvare arbeidernes rettigheter.

Karls dyktighet som organisator og administrator kom nå Strømm kommune og Berger idrettslag tilgode. Det var en tid med stor arbeidsledighet og Karl ble satt til å lede tiltak med nødsarbeid, oppbygging av skibakken og Berger Idrettlags fotballbane. Karl var æresmedlem av idrettslaget for sin store innsats for idrettsbevegelsen på stedet. Hans virke innenfor fagligpolitisk arbeid og for idrettsbevegelsen ga i den grad gjenlyd, at han ble beæret med et helsides intervju i avisen Fremtiden da han ble pensjonert. En kort tid hadde Karl sporadiske engasjementer på bygningsanlegg i hovedstaden, og hadde selvfølgelig da bolig i søsteren Bettys aksjeleilighet i Bjerregårdsgate. Han returnerte til boligen i Leina før krigsutbruddet i 1940, og livnærte seg resten av livet med fjordfiske. Under alle mine år som barnegjest i Leina var seng tilsatt for meg på Karls rom. Vi hadde TV på rommet, og var alene, han og jeg, om fotball-landskampene.

Karl forble ungkar livet ut. Han livnærte seg som fisker. Jeg har tillatt meg å benevne han som ”den siste yrkesfisker i robåt, i pram”. Karl var langt opp mot 60 år i alder da han gikk over til motor, og skaffet seg en ”trehester”.

Jeg kommer tilbake til Karl i forbindelse med ”Fru Pedersens pensjonat”.

Einar Emanuel

Den neste i søskenflokken var Einar Emanuel. Om ham skriver Olaf:

”Einar Emanuel blev kaldt opp efter sin bror som var død samme vinter. Det annet navn ”Emanuel” var efter Frelseren. Det var nemlig en dyp og beveget tid for min mor. Året og stedet stod i en religiøs vekkelses tegn.

Einar var en snill gutt med et godt og følsomt gemytt. Han var filosof og tenker, men treg og vanskelig på mange områder. Uregelmessig utviklet, typisk asosial, men løssluppen der han torde slippe seg til. Han åpenbarte tidlig en sterk humoristisk sans. En merkelig sammensatt natur som hadde vondt for å finne sig tilrette i et regelbundet liv med dets plikter og ansvar.

Jeg kjente ikke til onkel Einars eksistens før jeg var midt i tenårene, da det dukket opp noen brev med innlagte tegninger og fargelagte bilder, også oljemalte bilder. Det var mens jeg en tid bodde sammen med min far og eldste søster Jens Bjelkesgate 78 i Oslo. Motivene var fjordbilder, helst seilskuter, og med bønner til broren om penger til tegne og malesaker.

Jeg vet ikke i hvilken alder Einar var da han ble pasient på Dikemark sinnsykeasyl, og senere bortsatt på forskjellige bondegårder rundt om i Lierbygdene. Min far fortalte meg at broren led av sløvsinn og var blitt mer og mer folkesky. Det gjorde at han fikk problemer med å delta i arbeidslivet. Han hadde sitt yrke i bygningsbransjen, med avlagte eksamener både tekniske og teoretiske i bygningsfaget.

Einar var også en tid over Atlanteren, til Amerika. Det var Fredrik som ønsket å ta ham med seg etter et hjembesøk. Moren var veldig skeptisk ettersom han var veldig ustabil. Han hadde vært med som lære- og hjelpegutt på flere byggearbeider på Berger og Bekkestranda, men enkelte dager la han seg bare til. Broren Fredrik hadde imidlertid merket seg at han var flink i faget, og en sterk kar. Søsteren Betty hadde delt morens bekymring, og tok bestemmelsen om å sende Einar hjem til Norge etter ca 6 måneder, hjem til Leina.

Jeg var og besøkte ham noen ganger mens han var bortsatt i Lier, da sammen enten med min far eller mine onkler, Einars brødre. Han trivdes tydeligvis ikke og var vanskelig å få i tale. Han virket bundet overfor sine brødre. Derfor var det gledelig å oppleve ham, da jeg selv var kommet i voksen alder. Einars siste oppholdssted var på et syke og eldrehjem i Helle, ved Kragerø. Jeg gjorde flere besøk til ham på dette hjemmet i forbindelse med at jeg hadde en del arbeidsoppdrag på denne kant. Vi førte fine samtaler, spesielt om bygningsfaget, tegning- og malekunst. Det var som om sløvsinnet var blåst bort på hans gamle dager. Kanskje var jeg den som snakket minst. Det var hver gang fine opplevelser for meg.

Helga Kristine

Den syvende i rekken av Leina-barna var Helga Kristine:

”Helga Kristine blev oppkalt efter sin kusine og tante i Holmestrand, og hun var den første, hvis fødsel jeg kan huske. Jeg var den gang ikke fyldt 5 år. Helga var i motsetning til sin eldre søster som barn av en meget vilter og uregjerlig natur. Hun åpenbarte meget tidlig en sterk tross og egensinn, ja hun var vel egentlig den første av oss som åpenlyst våget å trosse sine foreldre. Hun lignet vel mest på sin bestemor, hvem hun da også som oftest stod i åpent kampforhold til. Men hun hadde også et rikt og godt hjertelag og kunne åpenbare en sterk vilje og karakterstyrke. Hun var sandhetskjærlig og likefrem i sin domm over ting og forhold som vakte hennes mishag.”

Dette er hva Olaf har nedskrevet om opplevelsen av sin søster Helgas fødsel:

”Det er den aller første dag av året 1896. Det er vinter ute med lett frost, men med begynnende antydning til tøvær. Når jeg våkner om morgenen er det ennå mørkt, der jeg ligger i den vesle sengen inne i kammerset. Jeg hører det går i døren ut til bislaget, tunge og trampende trinn. Jeg har lært meg å høre at det er far, på ganglaget. Så kommer mor inn og går varsomt mellom sengene i det trange rommet, og lar døren stå åpen til kjøkkenet så den lune varmen fra den vesle komfyren forplanter sig inn til sengkammeret. Jeg ser mor gå inn til vinduet og trekke forhenget fra. Himlen er grønnblå og så vidt synlig i det ene vindushjørnet kan jeg skimte morgenstjernen. Jeg er som alltid den første som er våken. Foruten meg er det min søster Betty og mine tre eldre brødre, fem barn. Det var en av disse morgener i det nye året som skilte sig ut fra de andre. Det hadde dagen i forveien været nokså livlig hos oss. En fremmed dame hadde kommet til huse. Døren inn til stuen var blitt lukket og vi barn gikk omkring urolige og uvisse om hva som kunne være i veien. Så denne dagen efter får vi se et lite barn ligge i vuggen. Vi barn får komme inn å se hende. Så ørliten og dukkefin ligger det der – det er en jente, sier mama, og hun skal hete Helga. Gamle Sørine fra nabo-stuen kommer hinkende inn med sin stokk. Hun titter på den lille og beundrer hennes dype og klare øine. Far kommer også inn og ser til mor og barn før han skal på arbeide. Og jeg blir med Betty til Sandviken for å hente melken. Det er klart vær og den oppegående sol kaster skinn over snøskaren. I februar fyller jeg 5 år.

Da jeg forleden telefonerte til Helgas datter, min kusine Nunna, kom jeg også til å referere hva Olaf har skrevet om hennes mor, som barn. Det stemte så langt fra hennes egen oppfatning av sin mor, at hun var vilter, uregjerlig og trassig, som om broren har sagt noe ufordelaktig om sin søster. Det hjalp ikke hva jeg sa imot henne, enn at alt er gode karakteristikker av hennes mors selvstendighet og utpregede rettferdighetssans. Jeg tror Nunna kun oppfattet disse karakteristikkene som at moren hadde vært et slemt barn.

Helga og ektemannen Aksel Odden fikk 3 barn: Anton Thorbjørn Rolf Nunna (egentlige navn er Helene)

Og Odden-familiens egentlige etternavn er Andersen, men verken de selv, myndighetene eller andre benytter dette navnet.

Jeg har ingen sinnlige inntrykk fra mine møter med Helga, annet enn at hun var svært vakker. Jeg synes de var helt billedlike, Helga og søsteren Betty, skjønnvakre. Da Helga døde i 1946 var jeg selv 13 år. Når hennes familie ikke var så ofte over fra Holmsbu i min sommerferie, så antar jeg atdette har sammenheng med travelheten på deres eget fiskerbruk på Odden.

Jeg vet ikke i hvilken grad jeg i en alder av tidlig tenår kan ha utviklet sans for kvinnelig skjønnhet, og kanskje er mine anskuelser noe farget av et ungdomsbilde av de to, og av mine samtaler med hennes mann Aksel. Det var da jeg selv hadde stiftet familie og ferierte på Odden.

Aksel fortalte meg en gang, dette var siste sommer han levde, hvordan han hentet hjem sin viv. Aksel satt i sin godstol på den skyggefulle plass, skjermet av syrinbusker, når han fortalte om en lystbåttur. Deltakerne kom fra hele fjordområdet, fra begge sider av fjorden, Han hadde hatt denne vakre pike i kikkerten også forut, og på denne båtturen hadde han bestemt seg for at det måtte bli Helga for ham. Neste dag hentet han henne i sin egen fiskerbåt. Det var liksom ingenting å diskutere. Vi får anta at motsatt hadde nok Helga kastet drømmende blikk på denne staselige kar.

Denne sommerdag, da det ankom til fiskerbruket et ungt par for å kjøpe agnsild, de var synbart forelsket og det var som om Aksel gjenopplevde sin egen forelskelse da han sa: Ja, slik skal det være – Gud har gjort det så viselig, han skapte 1 en kvinne og 1 en mann, det er som det skal være.” Denne siste Aksels sommer, han ga gjentatt uttrykk for at han ”var mett av dage”, ”mett av det jordiske liv”. Det virket som om han var utålmodig ventende på ”ferjemannen som skulle bringe ham over” til evig liv i himmelen, og til gjensyn med sin Helga. Helga var også over til Amerika en kort tid, jeg tror i det samme tidsrom som Olaf.

Jens Kristoffer

Det neste barn i Leina var igjen en gutt, sønnen Jens Kristoffer. Olaf skriver om Jens som barn:

”Jens Kristoffer som var oppkalt efter sin far og bestefar og sin eldre avdøde bror blev født i mars 1897. Han var den åttende i rekken i mine foreldres ellevte ekteskapsår. I den tid han blev født begyndte det å lysne på arbeidsmarkedet. Det var begyndelsen til århundreskiftets jobbperiode. Økonomisk sett tegnet situasjonen seg lysere for mine foreldre, da min far i denne tid hadde gode regelmessige inntekter. Men for min mor blev jo den store husholdning med de mange barn en stor påkjenning. Jens Kristoffer hadde flere av sine søskendes egenskaper i en vidunderlig blanding. Men de han i oppveksten mest kom til å ligne var de eldste søsken, Betty og Fredrik. Han hadde Bettys sans for orden og sparsomhet og Fredriks sjarmerende karakter og omgjengelighet. Men i motsetning til disse var han ofte pirrelig og blev ofte bråsint. Av utseendet lignet han mest på sin far.”

Også Jens tok seg raskt inn til hovedstaden etter avsluttet skolegang i 14års alder og fikk seg også han arbeid i Postvesenet, som Olaf før ham, etter en kort tid som smedlærling. Det skal visstnok ha vært hos en smed på Thomasløkka i Holmsbu, der hvor Holmsbu Handel er i dag, naboeiendommen til her jeg nå bor, faktisk. Nåvel. Jens forble i sitt arbeid som postbud livet ut, men drev samtidig over noen tid, egen frukt og grønnsaksforretning i Oslo, i 1930-årene. Noen ganger har jeg gjort meg tanker om hvor mange hybler disse søsken fra Leina kan ha bebodd. Jeg tror Jens leder an, dernest Olaf etter han ble enkemann. De var begge opp imot 60 år før de anskaffet seg egen leilighet. Jens hadde også bolig hos flere av egne familiemedlemmer, og vandret for så vidt i alles hjem. Jens forble ungkar, men på sett og vis var han likevel den mest familiekjære av alle. Han besøkte ukentlig, etter tur, alle slektens mange hjem, og som naturlig økte i antall etter alle familieforøkninger av Leina-grener

Ifølge Olaf hadde broren Jens sans for orden og sparsomhet fra barnsben av. Det kom helt klart til syne også i hans voksne liv. Han hadde opparbeidet egen god økonomi og støttet opp med finansieringshjelp til boliger og annet, der det kunne trenges blant familiemedlemmer. Han var en slags familiens ”gode fe”. I en periode, da bil og fritidsbåt så langt fra var allemannseie, kjøpte han inn disse luksusgjenstander til familienes felles disposisjon.

Selv var jeg aldri på tomannshånd med ham, i den forstand at vi førte samtaler, heller ikke da jeg fotfulgte han som postbærer i ”julekort – stria”. Men så var jeg jo bare 12/13 år den gang. Heller ikke da jeg bodde på rom sammen med ham noen måneder, på hans hybel. Det var etter at jeg ble kastet ut fra barnehjemmet. Jeg var vel ikke helt god den tiden. Min far, som den gang bodde sammen med min søster Synøve i Rodeløkkens hagekoloni, hadde gjort en avtale med onkel Jens, at onkel Jens skulle forsøke å holde litt styr på meg, som de sa.

Jeg føler at jeg egentlig aldri var i samtale med noen av dem. Jeg var sammen med dem bare under større familiesammenkomster, og da blir man vanskelig kjent med hverandre. Det blir mest iakttakelser av den enkelte for min del.

Villiam

Villiam var den neste i barneflokken, 2. generasjon Leina – grener, den niende fødte. Om Villiam har Olaf nedskrevet:

”Villiam var på mange måter sent utviklet. Han begynte ikke å snakke før han var 3 år, men da snakket han også helt rent med en gang, og med en pen og god betoning av ordene. Senere utviklet han seg normalt. Han hadde et godt og omgjengelig gemytt og var rolig og villig, bøiet gjerne av for å unngå strid, men hadde dog ikke det veike sinn som særpreget den avdøde bror eller mig. Villiam fikk merkelig nokk sitt navn efter den berømte engelske statsmann som i de dager var død eller døende. En sommerdag straks før min mors nedkomst satt vi alle sammen på bakken foran huset. Jeg kan da huske at min mor sa: ”Blir det en gutt skall han hete Villiam, men blir det en pike skall hun hete Margrethe.” Det ble altså en gutt. William Gladstone var den gang meget omtalt over den ganske verden og hoss min mor som ellers aldri befattet sig med politikk hadde han en høi stjerne.”

På tross av oppkallingen etter den engelske politikeren har likevel enkelt – V vært benyttet som forbokstav til navnet, som en slags fornorskning av navnet William. Men uansett er det sannsynligvis William Gladstones kamp for liberale ideer innenfor kristendommen som har tiltalt moren, og som har vært bestemmende for hennes navnevalg.

Jeg møtte onkel Villiam også mens jeg selv var i voksen alder, og jeg har aldri fornemt større ydmykhet, hos noe annet menneske enn hos ham. Det være seg overfor hans Gud, eller overfor sine medmennesker. Hans første kone Agnes husker jeg som en veldig blid og kjærlig kvinne. Det var alltid så mye blidhet i denne lille familien med sønnen Walther.

Jeg møtte Villiam og hans familie første gang da de bodde i Oslo. Som Bettys familie bodde også dem på St. Hansaugen. Villiam arbeidet i anleggsbransjen. Walther gikk på Ila skole.

På den tiden jeg tilbrakte sommerferiene i Leina var jeg ofte på besøk hos dem, i et leiet hus på Berger. Ofte fikk jeg være med dem i robåt, til vedsanking på Langøya. Disse turene var kombinert som søndagsutflukter, med nistekurv og kaffeflaske. På en av disse turer lærte jeg å svømme, med Walther som læremester. Walther var mitt store forbilde.

På roturen tilbake var prammen overfyllt til langt over ripa av en stor haug med kvistved, og noen ganger med drivtømmer på slep. Nedlesset kunne det være vanskelig å komme seg helt inn til den lille utstikkeren i Bergerbukta, hvor Villiam fortøyde båten. Denne bukta er veldig grunn og de fleste av oppsitterne hadde båttype av flatbunnet pram. Kjølbåtene hadde fortøyning lenger ut i bukta. Jeg skal ikke ha sagt at de passet på å ro båten hjem ved flo sjø, men det kunne bli nødvendig, dersom lasten var tung, enten av ved eller fiskefangst.

Min fetter Walther var som en storebror for meg, fem år eldre, og som seg hør og bør for en Leina-gutt, en erfaren fisker allerede i 12 års alder. Det var selvfølgelig stor stas å få være med ham på dorgefiske og fiske med bånnsnøre. Ekstra spennende var det å lystre ål inne på grunna ved Blindsand. Walther sto oppreist bak på plitten med ål–gaflen parat for hugg, mens han overlot årene til meg. Den gang var jeg vel 10 år første gang, og var veldig stolt av å få sitte ved årene, og skåte båten i rett posisjon for fangst. Det hendte jeg fikk litt kjeft av en utålmodig gaffelfører, når han bommet på fisken, men det fikk jeg tåle. Mente han.

Også da jeg gikk på realskolen ferierte jeg hos tante i Leina, og det var vel på den tiden Villiam og hans familie bygget seg hus i Sandviken. Villiam var jo vant med anleggsarbeid, mens Walther var den som ledet an byggingen, og opererte som både snekker og ingeniør, så vel som også arkitekt, mener jeg å huske. Også var Walther så kunskapstørstig. Og så hadde han vel hørt fortalt om ”lesehodet Olaf”, altså min far, og etter hvert erfart oraklets universale viten, og derfor hver gang han var opptatt av et historie eller geografispørsmål, eller annet, sa han: ”Det må jeg spørre onkel Olaf om.”

Jeg må også si om Walther, at han var kanskje, et unikum han selv. Dog allikevel mest innenfor det praktiske. Dette vel vitende om at jeg ikke har forutsetninger for egentlig å kunne vurdere det. Men han ”tok seg til det meste”, tror jeg alle som kjente ham kan skrive under på.

Ganske kort tid etter nybyggingen i Sandviken ble Villiam enkemann. Walther giftet seg med sin Kjellaug, og bygget etter hvert sitt eget hus, i Sande. Ikke så langt vekk, innen rekkevidde da jeg med egen familie også ferierte i Leina.

Villiam giftet seg opp igjen. Hans annen kone kom fra Nordland og het Emma. De bodde de siste år av sitt liv i en bygård i Drammen.

Signe Elisabeth

Og så fødtes det tiende barn i Leina, og Olaf skriver videre:

”Den tiende av barna blev igjen en jente, Signe Elisabeth. Hun kom til verden 8.september 1900, altså straks efter århundreskifte. Jeg var den gang ni og et halvt år gammel. Tiltrods for at mellemrummet mellem hend og den siste brors fødsel var over to år – større mellemrum enn mellem de andre - så var mor sterkt nedfor efter denne fødsel. Dette var på mange måter et begivenhetsrikt år for familien, og det står sterkt fremme i min hukommelse. Det tok lang tid før min mor kom sig efter denne tørn. Signe var den sv de minste barn jeg husker bedst som liten. Hun åpenbarte tidlig et rikt og begavet sinn. Hun var den av jentene som lignet mest på sin mor, både av utseende og av karakter. Sin sterke leselyst og trang efter kundskap var dog efter faren. Hun blev likesom et skolelys, men hadde i oppveksten, også som mig – vanskelig for å tilpasse sig de forskjellige forhold. Hun var dertil kritisk innstillet overfor mange av livets foreteelser, med et meget innadvendt sind. Hennes sterke kundskapstørst og kritiske sans stod ikke i noesomhelst forhold til de ytre omstendigheter. Hun var rolig av natur, snil og oppofrende. Hun døde forholdsvis ung i en alder av 30 år. Navnet Signe var også min mors personlige gave, mens navnet Elisabeth var efter kusinen i Åmål, min mors søster eneste datter.

Jeg spurte en gang Olaf om Signes død, årsak til død. Den ble forklart å være en kraftig bihulebetennelse. Blant Olafs gjenlagte papirer, til oppbevaring hos min søster er også noen brev, blant annet fra broren Edvard, datert i april 1932, og som beskriver sykdomsforløpet. Men først noen brev fra Signe selv. Her først fra 16-åringen Signe:

Leina 22.10.1916

Dear Brother

Jeg faar nu skrive et brev til deg. Nu vil jeg spørge om en ting:Var det meningen at jeg skulle komme ind til dere. Jeg skal si deg at den pladsen jeg skulde ha begynt igaar den blir istedenfor i November, og nu er jeg hjemme . Saa vil jeg høre om jeg kunde komme ind til dere, hva det så skal bli til at gjøre derinde. Det gaar vel ikke at jeg kan være hos dere, det har dere vel ikke raad til, men jeg får vel se at faa mig en plads derinde, det blir vel ingen annen raad. Dere har vel ikke noe plads heller, naar dere bare har den ene stuen, men dere faar vel ta imot mig for det første, saa faar jeg se haassen det blir naar jeg kommer ind. Dere har vel sagtens en plads til mig og komoden min indpaa hybelen deres. Haassen lever dere da? Saa fine dere er blitt på fotografiene. Dere har vel ikke et at spandere paa mig? Jeg skal hilse fra Helga og si takk for pengene, men det er vel helst Jens som skal ha det takket. Det begynder at bli kaldt nu., det er hard is paa myra alt. Skrive brev er det værste jeg vet, saa jeg tror jeg faar slutte, men et til: Jeg kan ikke komme ind før til næste uken for til søndag skal jeg til Terjesen og hjelpe til litt fordi dem faar fremmet. Du faar svare mig og si om jeg kan komme er du snil. Forstaar du disse kraaketærne mine? Jeg skriver styggere og styggere for hver dag, ennda saa meget som jeg skriver. Jeg kunde ha mye mer at si, men jeg gider ikke skrive mer.

Tusen hilsner from your sister Signe

Jeg vet at det rundt om i etterslekten av stamforeldrene i Leina finnes mange brev som er gått innbyrdes mellom alle søsken, og selvfølgelig mellom barn og foreldre, mest til og fra moren selvfølgelig, ettersom faren i Leina døde før de alle flyttet ut. Jeg skulle gjerne ha lest disse brev, og kanskje gjengitt dem alle. Brev forteller så masse om hvordan mennesker har levet. Levd. Hvordan Leinabarna har levd. Jeg skulle så gjerne ha visst mer om deres liv! Her er også et brev til Olaf fra søsteren Signe. Det er fra den tiden mens han hadde tjeneste ved Honningsvåg postkontor:

Leina 14.7.1926

Kjære Olaf

Mange tak for kortet som jeg fik. Nu faar jeg ta mig i sammen og skrive et brev til deg ogsaa. Det blir gjerne at vi overlater til Betty aa skrive, men nu mener hun at vi kan skrive litt vi andre ogsaa, og det kan vi jo. Du synes vel at det er gjildt at faa brev naar du er saa langt borte fra os. Det er godt at høre at du har det bra og trives, det er evl meget som er uvant for dig der oppe, og meget som du savner, men det er vel pent der oppe ogsaa nu. Jeg skulde gjerne ta en tur og besøke dig hvis jeg hadde noen hundre kroner og somle bort. Ja nu har jeg vært hjemme en maaned. Nu er vi midt i ferien og badegjester er det overalt. Vi har ogsaa badegjester. Hadde ikke tenkt det iaar, men saa var det nogen i Drammen som vi kjendte litt til som spurte om at faa leie, og da ville vi ikke si nei, men det er ikke saa kjækt, det blir liksom saa tvungent.

Betty har holdt paa paa Bedehuset nu i fjorten dager, i dag er det den sidste dagen og det er bra for det har været et forferdelig slit. Hun har sendt bær til Jens nogen ganger ogsaa, men paa lørdag skal hun reise selv, det er blaabær og moreller hun har nu. Vi har ingenting i haven i aar hverken kirsebær eller moreller. Konflikten på Langøen er ordnet nå, og guttene har begynt at arbeide igjen, men foreløpig arbeider de bare andenhver uke. Det har vært fint veir noen dager nu, ja forresten i længere tid, det har vært saa varmt at det har vært vanskelig for at kunde sove inde, men i dag blaaser det litt kjøligere. Det bruker jo at være saa ustadig. Det er flere som har reist paa lysttur til Nordkap i sommer, for det har vært billige turer med ”Stavangerfjord”. Saadan en tur skulde det nok vært fint at faa. Skal hilse fra Agnes og William, de var her nede igaar, de er forresten noksaa ofte her nede, og det er jo ikke saa rart for det er jo saa deilig her nede naa. Ja nu faar jeg slutte. Det er ikke rare brevet, men jeg har ikke tid til mer. Lev saavel.

Hilsen fra Signe

I dette brevet har Signe skrevet broren William, ja nettopp med dobbel W. Dette burde jeg ha tatt rede paa – jeg vet ikke hvem som har rett Signe eller Olaf, men Olaf brukte nå ikke å slurve med slike ting.

Denne Signe sjarmerer meg alldeles gjennom sine brev:

Leina 7.10.1926

Kjære Olaf

Nu faar jeg virkelig ta mig sammen og skrive til deg. Mange tak for brev som jeg har faat fra deg for længe siden. Jeg skulle nok ha skrevet før, men jeg har noksaa meget at staa i med om dagen, forresten er vel det meget en undskyldning. Betty er jo svært optatt, jeg har vel bedre tid. Her lever vi som almindelig. Nu er det alt langt ut paa høsten, det begynner alt at bli surt og kaldt, og endnu surere og mørkere er det vel der oppe hvor du er, men tiden gaar saa fort – snart er det vaar igjen, ensjønt vinteren er vel svært lang der oppe.

Ja nu er det slut paa Langøen igjen, de fikk opsigelse for længe siden, ikke længe efter det begyndte sist gang. Men saa blev det ikke stop allikevel før nu. Nu er alle paa Slemmestad ogsaa opsagt, det er grundet kulmangel sier dem. Det er ingen som vet hvor langvarig det blir, men noen snakker om det vist er foreløpig. Der arbeides jo med nyanlæg paa Langøen og naar det blir ferdig saa mener man det ikke behøves mer end halve arbeidsstyrken. Alt skal gaa med maskiner og elektrisitet. Karl har forresten gaat hjemme i noen uker, han har slaat benet sitt, han veltet over det en stok, men han er jo saa omtrænt bra nu igjen. William blev med Betty ind til Oslo paa mandag, han skulde hjelpe henne og selge frugt. Hun har saan masse frugt, men det er lite avsætning og daarlige priser som rimelig er disse tider. Men Betty greier visst og faa solgt, om ingen andre faar det. Hunn sliter jo meget paa dette. Hun er inde hele uken nu, kommer hjem paa lørdag og reiser igjen paa mandag. Saa bor hun sammen med guttene i uken og steller for dem paa Høibraaten.

Det begynner å bli trist her i Leina, og nu naar det lir paa høsten. Jeg synes det skulle være artig og komme til byen igjen, det blir det vel ikke no av før Betty blir ferdig og det blir hun sikkert ikke før jul. Det er ikke sikkert jeg kommer til å reise noen steder i vinter, ikke for at være da ihvertfald, et blir jo ikke saa lang tiden og være borte paa naar jeg skal hjem igjen til sommeren.

Betty hadde netop brev fra Amerika. Vi har hørt svært lite fra dem i det sidste ogsaa. Marie har vært skral i sommer, de har hatt saadan en daarlig sommer sier hun. Her har det vært bra i sommer, ensjønt saa gjennomgaaende varmt som i fjor har det ikke været.

Sender deg et billede fra isommer, er det ikke pent synes du, her har du dem alle paa rad, jeg er jo ikke med.Han som er i familie med Anna Pedersen, han som ledet den kolonien som Betty stelte for, det er han som tok dette billede. Han og fruen bodde hos os i 14 dager efter at de andre badegjestene hadde reist. Det var noen snilde kjække folk.

Nu faar du skrive igjen og fortælle hvordan du har det der oppe i Honningsvåg, nu da høsten er kommet. Skal hilse fra alle sammen her. Selv er du hilset fra din

Søster Signe

Signe har nevnt stedet Høybråten i sine brev. Høybråten ligger noe utenfor Oslo Øst. Brødrene Olaf, Jens og Edvard hadde anskaffet seg et lite hus her på den tiden. Edvard bodde her sammen med sin kone. Også Einar hadde tilhold her mens han førte opp flere bolighus på denne kant.

Olaf fortalte at de benyttet lokaltoget til sine arbeidsplasser i Oslo, fra Haugenstua stasjon. Dersom de forsov seg, så var det mulig å løpe i fatt toget i en forholdsvis bratt bakkehelling og hoppe på i fart. Den ”folkeskye” broren Einar brukte å gå til fots strekningen tur – retur Oslo.

Signe skriver i sine brev at Betty bodde og stelte for brødrene når hun var i byen med fruktsalg. Det går frem av brev at også Signe stelte for dem en tid. Jeg antar at det må ha vært en god tid etter hennes tilbakekomst fra Amerika, hvor også hun søkte lykken uten å oppnå den, kan man vel fastslå.( Det irriterer meg at dette skriveri blir så ufullstendig).

Fra Signes sykdomstid, før hun gikk bort, skriver broren Edvard 2 brev til broren Olaf, som på den tiden bodde på Hamar:

Oslo 11.4.1932

Kjære Olaf og Hilda

Sender nogen ord for at sige at Signe er saa syk. Hun har hatt en operasjon i nesen, og det er blitt meget daarlig med hende efter denne. Legen tror at det er tilstøtt influensa ved siden. I dag har vi mått anbragt hende paa sykehus da hun umulig kan være hjemme. Betty har jo saa meget, og Signe trenger alt mulig stel og pleie nu, og ro fremfor alt. Hun var ikke rar kan du tro, naar vi fulgte hende av sted i dag, kunde omtrent ikke snakke eller se oss. Verst er det med hode hendes stakkars. Det er ondt at se hende lider, og ikke kan gjøre noget, haaper det bedre. Vi beder inntrengende til Gud for hende, han formaar at lege, pris skje Gud.

Hilsen deres bror og svoger Edvard

Oslo 15.4.1932

Kjære Olaf og Hilda

Maa nu dessverre fortelle at Signe er død. Hun døde onsdag eftermiddag kl.6 ½. Hun kom ikke til bevissthet siden hun kom paa sykehuset. Betty sat hos hende til det sidste, det blev lungebetendelse med hende, og hjertet taalte ikke paakjenningen. Legen sa til mig om formiddagen, dagen da hun døde at hvis bare hjertet holdt saa var det haap. Men Signe hadde ikke saa meget motstandskraft, derfor gik det som det gikk, men det var naturligvis Guds vilje, og hun var jo frelst og rede til at forlate os. Signes begravelse blir paa tirsdag kl ½ 3 paa vestre gravlund. Erik skal tale ved graven. Vi venter ikke at dere skal komme, men det ville være gildt om du Olaf kunde det. En hilsen fra os alle til eder.

Edvard

Om den neste i søskenflokken, Edvard, skriver Olaf:

”Den yngste av guttene som blev født to og et halvt år efter Signe fikk i likhet med den eldste søster tre navn. Han blev kaldt Ellef Edvard Tobias. Jeg husker endnu godt navnediskusjonen. Ellef var synonymt med den ellefte i rekken, Edvard var efter onkelen, sin fars bror i Holmestrand som nylig var død og Tobias efter vår fars onkel, bestefars bror, som bodde et sted inde i Kristiania som Oslo het den gangen, en person som vi barn forresten aldri hadde sett noe til. Det var en tid tvil om hvilke av disse tre navn som skulle benyttes til daglig, men Betty som kom hjem en tur paa besøk sa han skulle kaldes Edvard, og dermed blev det. Han blev født 1. April 1903 og blev ofte kaldt ”Aprilsnarren” for spøk. Da hans og broren Jens' fødselsdager faldt sammen, Jens altsaa 31. Mars, hendte det ofte senere i livet ogsaa, at de feiret fødselsdag sammen.

Edvard vokste opp som en livlig og oppvakt gutt. Han var meget stridbar og ærekjær i oppveksten, en egenskap som ofte førte ham i konflikt med hans eldre søsken. Men god og uegennyttig paa bunnen. Det blev et rørende barndomsvennskap mellem ham og Signe naar de andre søsken var voksne og moren efter farens død alene hadde haand om hjemmet.

Som sine brødre, Olaf og Jens før ham, begynte Edvard tidlig i Postvesenet som bud. Og ettersom han fortsatte som postbud hele livet ut har han sikkert trivdes med det. Men når jeg sier det på denne måten, så syntes det for meg som om hans aller største interesse var innenfor gartneryrket, for hagebruk. Hans store lidenskap syntes for meg å være hans hus- og hageflekk i Rodeløkkens Kolonihage, i Oslo. Jeg vet at han høstet mange priser for dette hobbyarbeidet.

I forbindelse med yrkesvalg overhørte jeg ofte i samtaler, brødrene imellom og ellers i familien, hvor stor vekt de la på sikkerheten ved å være ansatt i en statsetat. Helt klart hadde dette en sammenheng med den store arbeidsledigheten og jobbusikkerheten i deres oppveksttid.

Edvards familie, med kona Hedvig og barna Ester, Gerd og Liv, var ikke så ofte i Leina samtidig med meg. Jeg ble kjent med dem mest gjennom besøk hos dem i Københavngaten, hvor de bodde, bare et steinkast fra Rodeløkkens Kolonihage. Her hadde familien sitt sommerparadis. Faktisk var jeg nabo med onkel Edvard og hans familie, her i denne hagekolonien, en kort tid. Jeg bodde i ”nabohagen”, sammen med min far og eldste søster. Hvordan det hadde seg får være en historie for deg selv. Kanskje forteller jeg mer om det, men jeg fikk altså oppleve min onkel i sitt ess, i Edvards hage.

Et annet sted i dette skriveri har jeg nevnt om at jeg aldri samtalet særlig med noen av mine aner fra Leina, og det er riktig, bortsett fra under en togreise jeg gjorde sammen med onkel Edvard. Det var i forbindelse med et besøk til onkel Einar i Lier. Onkel Edvard var som sagt levende opptatt av botanikk og samtalen kom inn på de sjeldne planter på øya Mølen. Under denne togreisen gjorde vi en avtale om å overnatte på Mølen i en sammenhengende uke. Dessverre døde onkel Edvard ikke så lang tid etter dette møtet. Det var leit, ettersom jeg virkelig hadde sett frem til å bli kjent med ham.

Jeg antar at dette kanskje kan høres litt merkelig ut, men faktum er at også da jeg selv var blitt voksen, og gift, når vi treftes i forbindelse med familesammenkomster snakket mine onkler helst med min kone, Karin.

Ester Sofie

Det tolvte barn i Leina vokste ikke opp. Olaf skriver om deres yngste søster:

”Det minste av barna, Ester Sofie fødtes 26.mai 1905, vel to år efter den yngste bror. Jeg var den gang fylt 14 år og hadde nettopp med stor sorg forlatt skolen for godt og stod paa terskelen til aa fare ut i verden. Erindringen om den minste av mine søsken er uklar. Da jeg kom hjem igjen efter to års opphold i hovedstaden hadde hun allerede forlatt denne verden og de flyktige besøk i hjemmet hadde ikke efterlatt noe merkbart inntrykk i mitt sinn. Hun var oppkalt efter Bibelens Ester og sin mor”

---

Det er selvfølgelig store hull i denne beskrivelse av Leinafamilien, i ”Tømmermannshjemmet” spesielt om deres liv i årene etter at de fleste var flyttet ut, rundt 1910 og kanskje til 1930. For eksempel hvordan de opplevde første verdenskrig. Jeg kjenner dessverre til for lite, og er lei meg for at det bare blir en oppsummering. Jeg har lest et sted at Betty og Olaf var tilstede ved ankomsten av vår nye kongefamilie, i 1905, og at stammoren i Leina var for unionsoppløsningen med Sverige, men som kvinne hadde hun ikke stemmerett. Forut gjorde hun mye ut av kongefamilien, spesielt dronningen. Hun beundret henne for så mange ting, ikke minst hennes personlige tro på Gud, og hun bar navnet hennes, Sophie. På veggen i Leina hang portrettet av kong Oscar den 2. og dronning Sophie, men ønsket altså likevel en frigjørelse fra Sverige. Jeg ser av hva kusine Astrid har nedskrevet at Betty kom hjem til Leina etter 5 år i Amerika. Den hjemmeværende Karl var blitt 21 år, en voksen ung mann. Det står å lese at Karl lignet mye på sin mor, lys i huden og lyst hår. Men i motsetning til morens glatte hår, var håret hans krøllet. Karl var minst av vekst, men det forhindret ikke at han var den selvfølgelige sjefen i huset.

Einar, som Betty hadde sendt hjem fra Amerika var i arbeid, hjemme på Berger. Det manglet ikke oppdrag i byggefaget, men aldri før var han kommet godt i gang, ble han liggende hjemme noen dager. Hans sykdomsbilde endret seg ikke.

Om William sies det intet, uten at han var blitt 16 år og mørk pen og snill. Signe var snart 14 år og Edvard 11. Helga var fremdeles i Amerika, mens Olaf og Jens var bosatt i Kristiania. Olaf hadde skaffet seg leilighet i Seilduksgaten på Grünerløkka og hadde Jens som leieboer. Begge arbeidet som postbud. Olaf leste allmennfag ved siden av for å komme inn på Postverkets høyere etatskole, Postskolen.

Mor Sofie var blitt gammel, og var utslitt. Dette var vel på den tid at Betty var i ferd med å skulle gifte seg og stifte egen familie. Det ble bestemt at mor Sofie skulle ta med seg Signe og Edvard og være vinteren over i Kristiania, og stelle for guttene Olaf og Jens. Signe skulle søke arbeid, og Edvard ble elev på Grünerløkka skole. Betty hadde opprinnelig gledet seg til å være sammen med sin mor. Nå ble det til at de begge måtte nøye seg med brevveksling, motsatt veg av hva den tidligere hadde gått. Julen 1914 er det bestemt julefeiring i Kristiania, og følgende brev fra mor Sofie er vel av de siste hun skrev:

Kristiania, den 12. desember 1914

Kjære Betty

Tak for brevet det er Hygeligt at dere kommer vi har det Bra men Olaf har været skral i det sidste ikke Løst paa mat Jeg har kjøpt en flaske jærnkjinin om det skulle hjelpe nu faar han meget at jøre

Edvard gaar saa frem paa skolen han faar 1 for alt

Signe hun sliter saa med den lange vei hun er saa trett om kvelden at jeg har maat klæd av hende og vaat paa Bena men vi troer hun skulle streve til jul saa hun sa op en dag, men da kom frua hid til mig og spurte om hun ikke kunde faa være for hun vilde ikke miste Signe hun var saa flink og paalidelig hun lærte saa fort veien til alle kunderne mine sa hun saa skulde hun skaffe hende en God butikplas saa skulde hun faa vere der om naten ogsaa komme hjem ver Lørdag aften og vere hjemme til mandag morgen den første Løning hun fikk saa kjøpte hun støvler, saa faar bede dig om de sorte skjørtet saa faa hun kjøpe en Bluse det er ingen til at faa sy og ikke har jeg haft Penge

Nu da Olaf fikk lønning saa fik jeg kjøpe Nye støvler og ragesoker til Edvard han var Barbent de kom paa 9 kr

Jens har været hjemme 2 dage han har haft verk i den ene hand han er Bedre nu saa venter vi dere vil du tage med den gamle duken og skjørte til Signe

En kjer hilsen til dere alle fra din moder.

Efterskrift
Om 3de dag skal det vere saa julefest hos os.