Dag Kjeverud (28.09.1973 – 19.07.2009)

”Jeg er ikke der.

Stå ikke ved min grav og gråt.
Jeg er ikke der, jeg sover ikke.
Jeg har vinden i håret, på min evige ferd.
Veien hjem var kort,
men jeg rakk alikevel ikke frem.
Jeg drar videre på min Harley,
til vi møtes igjen min kjære
Frem til det har jeg minnene om dere i mitt hjerte.
Stå ikke ved min grav og gråt

Jeg er ikke der – jeg døde ikke."

Ride in peace. Love & Respect

Vår alles kjære Dag Kjeverud kjørte onsdag den 15. juli sin kone’s Electraglide til Nord Odal MC Klubb’s ukentlige kaffekveld. Klokken hadde såvidt passert 23 på kvelden når han skulle kjøre de ca 900 meterne hjem. På riksvegen rett utenfor klubbhuset krysset en elg vegen denne kvelden, og aldri har omstendighetene vært mer uheldige.
Dag traff denne elgen i kveldsmørket og ble meget hardt skadet. Han ble liggende noen minutter før ulykken ble oppdaget, men ble etter hvert fløyet til Ullevål sykehus. Skadene var meget omfattende – livet stod ikke til å redde, og han døde på sykehuset søndag formiddag den 19. juli 2009. 

Dag etterlater seg kone, en datter og en stesønn. 

Savnet og smerten vi føler etter den tragiske hendelsen er enorm og kan ikke beskrives. Tankene går til hans familie, som føler savnet, sorgen og smerten enda sterkere. 

Vi kommer til å huske Dag som en person med en utrolig lun og god humor, der det aldri var langt mellom de gode kommentarene som bestandig traff så godt. Han hadde et utrolig pågangsmot, optimisme og arbeidsmoral. Etter han kom hjem fra dagens arbeid, var han fort i gang med noe å gjøre på hus og eiendom, eller pusle med noen av husstandens motorsykler eller andre motoriserte redskaper. Barna var ikke gamle før de ble introdusert for motorsykkelens virkemåte og oppbygning, samt gleden ved å kjøre de. 

Du var ikke høyrøstet og brautende Dag – men det står et skrikende tomrom etter deg.

Maskindugnad / tomteutvidelse
 

Ola's nyeste

I en klubb med såpass mange medlemmer som NOMCK, hører det til sjeldenhetene at vi blåser stort opp det at noen kjøper/bygger seg en ny sykkel. Men når vårt mangeårige medlem Ola Ø. bygger noe nytt - da venter gjerne de mest blaserte i spenning på Ola's ofte overdrevent enkle "langbeintriks".
Etter mange chopperkreasjoner, var det nå en touringsak som skulle bygges. Den er kalt swapmeetglide og ble bygd på en snau uke. Se og døm selv - men ikke fordøm, den virket nemlig overraskende bra.
 

   Lyset justeres en onsdagskveld

Den ble ganske lav. Sidekofferter og toppboks har felles "inngang"  .

Den stolte eier

Kommentar til avisen Glåmdalens artikkel om Nord Odal Rocke Festival 2008 i NOMCK's lokaler
 

Høst tur Skottland - Irland
 

Per Arne Ødegård.
Vi takker deg for følget - god tur videre.

Per Arne ”Pedro” Ødegård slo av tenninga for siste gang mandag 8. januar 2007.

Nyheten traff oss på en måte som umiddelbart skapte et stort tomrom i tilværelsen. Det er gjerne slik at man vet ikke hva man har før man har mistet det. Det står krystallklart for oss med Per Arnes bortgang. 

Per Arne kjøpte en Honda CB750 i 1985 som på en måte ble hans start på MC-tilværelsen. Etter det ble det litt til og fra med motorsykkelkjøring inntil han begynte og bli med klubben på de årlige turer til rivieraen og Camping Beauregard. 

Per Arne var grunnleggende løsningsorientert og fikk mye av pågangsmotet gjennom uante mengder rulletobakk, med dertil utpreget og særegen hoste. Alle som fikk gleden av å kjenne ham kunne med stor forundring beskue hvordan han taklet omfattende maskinelle havarier med lett skulderheving og total fornektelse. Det som fremstod for oss andre som havari oppfattet Per Arne kun som ”lett driftsforstyrrelse”. Historiene er alt for mange til å få plass her men vi nevner i fleng: På tur til rivieraen i -93 med Yamaha chopper røk et rammerør. På spørsmål fra reisekameratene  ”hva gjør du nå da?” Kom svaret fra en totalt uanfektet Per Arne: ”får sveise det ved anledning!” Turen gikk videre og ved en stopp senere på dagen sier han at han stikker ned til et VW verksted han så litt før for å sveise. At det andre rammerøret også hadde røket hadde han ikke funnet nødvendig å nevne. Tre timer senere kom han tilbake med nysveiset ramme og sneip i munnviken. 

Noen år senere på tur til samme destinasjon røk forhjulslagerne på Le-Mans Guzzien. Turkameratene hadde på dette tidspunkt lært at det var bare å lene seg tilbake med vissheten om at Per Arne hadde en løsning. Løsningen denne gang var å løsne mutterne på akselbukkene nederst på gaffelbeina. ”Da bråstopper det itte hvis lagra skjær sæ (host, host og hark)". På samme tur kunne de medreisende med stor forundring se hvor langt man kan ta seg med 1000 Le-Mans der alternatorspolen har brent opp med dertil totalt fraværende lading. 

Personlig lærte jeg PA å kjenne gjennom bror Tore som jeg kjente fra før. På den tiden rundt 1977 var det gjerne MC på sommeren og biler på vinteren. PA, Tore, Geir Hvit og undertegnede var medlemmer i NMK Kongsvinger der vi kom bilsport på nært hold. Det var ingen av oss som hadde økonomi til å starte selv, men flere av oss holdt ofte et tempo rundt på landeveien som gjorde mange lisensierte sjåfører grønne av misunnelse. Som attenåring med Cortina og kun erfaring fra trimming av Honda CB100 var det gull å få lære av PA. Han hadde lest mye, kjente mange og kunne det meste om neddreiing av svinghjul, planing av topplokk, sveising av grenrør, turboer osv. Et typisk scenario var kalde helgedager i januar og februar, i PA’s nye hus i Bekkegrenda var man alltid velkommen og vi satt der og drakk kaffe, leste blader og boka ”alt om biltrimming”. Rundt midnatt gikk man gjerne ut og startet Cortisen, 20M’en eller Asconaen slik at den skulle bli varm til hjemreisen, det var gjerne minus 20-30 grader. Så en kort tur innat til en siste kaffekopp, trodde man. Det var så mye å prate om, så mye å diskutere at det var ikke uvanlig at klokka ble fire på morgenen før man fikk somlet seg ut til en da gjennomvarm bil.

Etter endt militærtjeneste var det en periode jeg ikke hadde så mye å gjøre med PA. Ved juletider 1980 slo jeg på tråden for å fortelle at jeg hadde begynt å ta flysertifikat, litt småstolt var jeg også men det varte ikke lenge. Det viste seg at PA også hadde begynt, og var langt foran meg i prosessen. Vi fikk sertifikat begge to i 1981 og hadde mange fine turer sammen i årene fremover. Sterkest blant minnene står en flytur til Florø og PA’s svigerfamilie. PA’s far, Per var med på turen. Midt

over Jotunheimen måtte senior så inderlig late vannet. Jeg tenkte at den finnes sikkert ei stripe vi kan mellomlande på men PA visste råd. Han hadde sett en nesten tom oljeliter under setet som han langet ut til sin far med beskjeden ”vi lover å ikke se”. 

Skrive kortfattet om PA er en umulig oppgave. Mange vil garantert si at du glemte det og det. Disse ordene blir en subjektiv sammenfatning av noen få av mine egne opplevelser med PA og et lite utvalg av andres. De utallige episodene jeg ikke får plass til her får leve videre i den enkeltes hukommelse og taes fram i sosiale sammenhenger der Per Arne historier hører hjemme. 

Vi kommer så lenge vi lever til å fortelle historiene om PA, om og om igjen. Om frakting av 39 fots stålbåt på gammel tømmerbil med prøveskilt fra Florø til Bekkegrenda, hjulkjøring av Ford traktor fra Bekkegrenda til Sotra, hjulkjøring av Poclain gravemaskin fra Hedemarken til Mo, henting av skurtresker med gammel Bedford lastebil uten oljetrykk i Nord Norge, flytting av låven på Granholt, customisering av Volvo traktor med lastebilmotor.

Listen kan lages mye lenger.
Bak alle disse vanvittig krevende tiltakene stod en mann som ikke var bekymret for å pådra seg arbeidsmengder. Drivkraften var nok ofte en rastløshet han bar på gjennom hele livet og som var vanskelig å takle både for ham selv og de som stod ham nær. I dag heter det ofte ”been there, done that”, og det var nok ofte saken med PA. Når han kjedet seg måtte han videre og det hadde sin pris. Vi husker Per Arne for alt dette. Vi husker han også for den som alltid hadde tid til å hjelpe andre.

Sist onsdag satt jeg i to timer og beskuet kometen McNaught fra cockpit, eller var det en komet? Påfølgende natt hadde selvfølgelig hjernen kokt sammen et virvar av fiksjon og virkelighet til en drøm av dimensjoner. Essensen var at det var neiggu ingen komet. Plutselig satt jeg og så på NASA’s Internett sider og fulgte med på at romferja dokket med en annen romferje. En utrangert russisk romferje som en nyrik eksentriker fra Baltikum hadde skutt opp for egen regning. På litt uklare bilder kunne man se Christer Fuglesang entre slusa inn til den russiske romferja og bli tatt vel imot av Capt. Evaldas Petkus og Flight Engineer Per Arne Ødegård – vår Per Arne - behørig iført en litt blass NSB habitt og Isle of Man T skjorte. Plutselig hadde jeg selv tatt plassen til Fuglesang og satt og pratet med PA i romferja: ”Faen Per Arne, er det itte farlig å røyke her da - med så mye konsentrert oksygen om bord.” ”Neia, (host host) vi kjører på vanlig kompressorluft vi – billigere det serru. Håpass skal dere henn da?” ”Vi skal så langt det går an å komma, og det tar så lang tid at man må være dau for å få tid til det” ”Åja” ”Men hva skal du bruke alle disse dynamittkassene til da?" "(Host host) Må regne med litt sprenging hvis vi finner en bra planet å sette opp en garasje på, kan være mye berg veit du. Arvet forresten disse kassene etter Skjærlin, grøftedynamitt fra åttitalet – like fine ennå”. Per Arne snur seg mot maskinistpanelet og regulerer litt på en spak samtidig som han dunker med knokene mot en indikator. ”Litt dårlig kontakt i tempmåleren til kabinkjølevæska, men det går seg nok til.” ” Denne ferja har stått ubrukt i mange år serru, den har faktisk aldri vært i bruk, russera gikk tom for rubler.” Åja, sier jeg forundret med sedvanlig nesegrus beundring for PA’s omgang med maskiner som ikke alltid virker. 

Plutselig var jeg våken, drømmen var over. Faen, jeg fikk ikke sagt. . . . . . . . . .  

Ha det bra Per Arne og god tur videre!

Espærn - på vegne av kompiser i NOMCK.

Noen kommer tidlig og utgjør et hyggelig barheng.
Frodo (NOMCK), Trond og Stig (Kongsberg) og Rolf (Kvam)

Helge og Morten (NOMCK), Kumpan (Stockholm/Austvatn), Roar og Kjell (Venus Hill MC)

Kenneth Vik - opprinnelig Nord Odøling men nå bosatt "down south" i nabokommunen har begynt å få skikk på nye sykkelen sin. Kenneth kjører for NOMCK-R - og ble nummer 2 på et race i Malmö tidligere i høst, og det var fjerde gangen han kjørte med nye sykkelen. Han hadde 60 fot tider som 1,14 og 1,15 samt 4,82 på 1/8 mile.
Kennet har nå med seg Atle Snapa fra Sør Odal som mekaniker.

Se mer om Kenneth og dragracing her.

 Gamle stubber og røtter er fjernet ved området bak huset i håp om å få litt jevnere  bakke.

 Vegkantene har vokst seg større og større for hvert år. Nå har vi endelig gjort noe med det.

 Vi har også fjernet noe vegetasjon for å utnytte plassen foran huset bedre.
 

Vi har etpar stykker - Ola og Jan Arne, som tilsynelatende ikke har hørt ordet høydeskrekk.

Mange bikere fra Skandinavia har siden det grytidlige 80 tall fartet til den noe "alternative Camping Beauregard utenfor Toulón på den franske riviera. Sommeren 2006 dro - nær sagt som vanlig, et følge fra NOMCK med nære venner ned til sydfrankrike på motorsykkelferie. Den første puljen med noen av våre venner ankom campingen en ettermiddag i juli og ante med en gang at noe ikke var som det skulle. Mama, Papa, Christoph og Marie var ikke der lenger. De hadde solgt til nye eiere bare en måneds tid tidligere på sommeren. Inntrykket de satt igjen med etter bare en natts overnatting, var at venligheten og gjestfriheten overfor bikere var tonet voldsomt ned.

Det er bare å innse det - en æra er over, men du verden å mye vi har å takke Camping Beauregard for.

Merci Mama, Papa Chris & Marie!
 

Papa Michel

Mama og Marie

Christoph - eller bare Chris
 

I skjul av mørket driver de sin virksonhet

Sviktor, Tore Ø og rørlegger'n lar seg propagandere.
 

Til og med vevmesteren ser ut til å ha falt for propagandaen

Dugnad i tomta.

Endelig en kåk for sitt navn - sputniken går i været!

Riksveien er tilbakelagt. Krapp u-sving må gjennomføres.

Endelig kommer sputniken inn porten hjemme!

Flere bilder fra flytteprosessen