”NÆSØFANDEN” OVERTAR

Christine og J. F.Hanson hadde 6 barn. 2 sønner, skipskaptein August født 1817 og Cand. jur. Johan Kaspar, arver hver sin Vøyengård og deler Nesøya, når vet vi ikke. Men i en ekstrarett, satt på Næsøen brug i Asker 22. mai 1860 fremgår det at August Hanson står som eier av bruget, men paragraf 4 i hjemmelsbrevet berettiger Candidaten til ny gjennomgang av den deling av øya som er avtalt.

Så følger en detaljert beskrivelse av delingen av øya. Fra bukten i Kjeksla hvor en bekk munner ut, følger bekken til 2 korsede lindetrær, derfra i rett linje til 3. pel, derfra i rett linje mot syd på østre side av Drengestubygningen og Stolpeboden osv. gjennom gårde, deler tjernet og fra vestsiden langs diverse mærkede trær til ”det såkalte Tobakshul”.

(Dette er en bekreftelse på at navnet Tobakshullet ikke har sammenheng med isskjæring som man trodde tidligere, da navnet har oppstått lenge før isskjæringen begynte på Nesøya.

Det er mer sannsynlig at det kommer av To-bakkers-hullet, da veien gikk i en bratt bakke ned i et ”høl” og så en bakke opp igjen. I dag er bakketoppene jevnet ut og fylt i dumpen, men en kan fortsatt forstå at dette har vært et ”høl”)

Sammen med en del bestemmelser som skal sikre rettigheter av felles bruk og for å få en rettferdig deling, blir de enige om å trekke lodd om hvem som skal ha hva, den 9. juli.

Hvordan dette går vet vi ikke, men det som er sikkert er at det er August Hanson, eller ”Næsøfanden”, som står som eier av Nesøya når kontrakten med Thos. Heftye & Søn om å drive en iseksportforretning, underskrives i Christiania og Wøijen i 1866.

Sannsynligvis har ingen av brødrene drevet som bønder, den ene er skipskaptein og den andre jurist. Men August Hanson har tydeligvis sett de muligheter til isskjæring som var på Nesøya og ha overtatt sin brors andel. Se mer om dette på siden Isskjæring

"Som Fanden selv"

August Hanson ble den senere så vidt berømte skipper Hanson på Wøien eller "Skipperen" som han i daglig tale gikk under navn av. Selv likte han å bruke navnet "Nesøfanden" om seg selv, men brukte andre det, vanket det stryk, for Hanson var sterk som en bjørn.

Når isskjæringen foregikk om vinteren, bodde han på Nesøya og da var det liv og røre, med mange menn og hester på tjernet. I sin spisslede for han fra sted til sted og dukket opp som ”Fanden selv” og man mener at dette er bakgrunnen for hans oppnavn.

Hans spisslede sto fortsatt på den gamle låven på Nesøya Hovedgård som brant i 1957, fortalte Mait Blehr.

En ny tid begynner

Med isskjæringen begynte en helt ny tidsalder. Tidligere hadde jordbruk, fiske og kalkbrenning preget Nesøya. Spredt bebyggelse og stort sett fattige mennesker bodde på øya..

Det nye Norge utviklet seg, jernbanen til Drammen åpnet i 1872 og betydde meget for Asker.

Før hadde kona på Kuholmen fanget sine reker og rodd til Christiania og solgt dem der, nå kunne hun ro til Slependen og ta toget til byen. Bringebær fra Asker og sommerturister ga grunnlag for båtruter. Se også siden Kart Sti Vei Brygge 

Vi vet mer, ennå lever mennesker som kan huske hva besteforeldre har fortalt fra fortiden.

Asker og Bærum Historielag har også samlet og trykket stoff fra denne tid.

I den første folketellingen fra 1801, bodde det 3 familier, i alt 20 personer på Nesøya, alle betegnet som husmenn. Bostedene må ha vært Hovedgården, Grønsund og Øverberg.

I 1865 var det 27 personer i 6 husholdninger. 3 var ”husmenn med jord”, 1 fullmektig, 1 forpakter, 1 fisker, 1 matros, 1 logerende, 2 tjenestedrenger, 1 fosterbarn og 1 ”fattiglem”. Det var 6 boplasser: Hovedgården, Grønsund, Vestre og Østre Øverberg, Sververen og Ommen.

”Ommen” lå på jordet rundt Ridder Flemmings vei og navnet stammer sannsynligvis fra en kalkovn som lå her. Etter krigen lå det et sauefjøs og en låve her, men i dag er det ingen spor etter fjøs, låve eller kalkovn.

I 1875 var det 8 husholdninger med 28 personer, hvorav flere med     yrkesbetegnelsen ”tjener”, ”arbeider” eller lignende. En av bosetningene var på Kuholmen,  en meget gammel boplass. Tidligere sto det her en gammel stue med tykke stenmurer. Deler av muren mot syd var en meter tykk og det kan ha vært et forsvarsverk fra eldre tid.

I 1875 bodde det 8 personer på Kuholmen, bl.a. Marte Pedersdatter som døde i 1887 104 år gammel. Hennes datter Larine, som var enke, husmor, huseier og bygselboer, livnærte seg ved fiske, bærsanking og "forskjelligt" og hadde 2 sauer og 1 ku. Kua og sauene fikk sannsynligvis gå på sommerbeite på fastlandet. Vinterfor måtte skaffes ved lauving. Regnvann ble samlet på øya, annet vann måtte hentes i båt fra en olle på Nesøya.

Isen i sundet var ofte utrygg vinters tid, og en stige lå alltid parat om noen skulle gå igjennom.

Det var mer enn nok fisk til husbehov, og det ble fisket reker. Ingeborg Steinhanses som bodde på Nesøya, fortalte at hennes bestemor Marie, datter av Larine, rodde til Christiania med reker og solgte dem der.                              

I 1875 nevnes ikke Ommen som bosted, men ”Brakka” og ”Kontorbygningen” var kommet til som en følge av isskjæringen hadde begynt, ellers var det som i 1865.

Unger i båt foran Kuholmen.

I 1905 var det ca. 50 fastboende på Nesøya.

På Hovedgården bodde bestyrer Peder Eidal med kone og 4 barn. Her har det også vært noen tjenestefolk. Anton Andersen, som arbeidet på gården, i skogen og som isskjærer, bodde sammen med kone og 4 barn på ”Framnes” på Odden. 

På Lille Øverberg bodde husmann og jordarbeider Thorvald Olsen med kone og 9 barn. Jordbruksarbeider Fritz Petersen med kone og 6 barn bodde på Store Øverberg.

På Grønsund bodde forpakter og jordarbeider Lauritz Andersen med kone og 3 barn, 2 pleiesønner og 1 forsørget av Christiania Fattigvesen.

På Kuholmen bodde Laurine Olsen alene.

Isformann Johan Petersen bodde med kone og 5 barn på Sververen.

EINAR GERHARDSENS BARNDOM PÅ NESØYA

Einar Gerhardsen (1897-1986), Norges første statsminister etter krigen, tilbrakte flere sommerferier hos sin onkel i Hestesundveien nr.6. Einars bestefar, Ellef Olsen, var isspyler og bodde i tredekkern 1906-07. I sin bok "Unge år", utgitt av Tiden Norsk Forlag, gir han et fint tidsbilde av livet for en gutt på Nesøya om sommeren for nesten hundre år siden. Under overskriften "Gode sommerdager i Asker" skriver han:

Bortsett fra mors søster på Vegårdshei hadde vi ingen slektninger som bodde ordentlig på landet. Men far hadde slektninger i Asker. Det var jo også "landet", men ingen av dem hadde bondegarder med gardsbruk og husdyr.

Jeg var så heldig at jeg i skoleferien fikk være hos fars bror på Nesøya. Huset som var forholdsvis stort, ble leid bort hele sommeren til "byfolk", og da bodde de selv i en liten bordhytte i utkanten av eiendommen. Jordeiendommen gikk helt ned til sjøen ved en liten bukt, og de hadde en ganske stor hage, der de dyrket jordbær, bringebær og rips. Storparten av dagen måtte jeg være med å plukke bær. For en stund kunne det være morsomt, men det ble kjedelig i lengden. Jordbærene kunne enda gå an. De var store og monnet liksom mer i kurven. Ripsplukking var verst. Tanta Hanna reiste to ganger i uken for å selge bærene på Youngstorget. Hun tok toget fra Slependen og måtte ro fram til bukta like nedenfor stasjonen. Jeg var alltid med på disse turene for å ro båten hjem igjen, og jeg hentet henne om ettermiddagen. Jeg husker jeg var litt redd når jeg rodde alene gjennom det trange sundet der Nesøyabrua er nå.

Dette er ikke Einar Gerhardsen, men slik kunne det ha sett ut når Einar rodde sin tante til stasjonen.

Morsomst var ishusene med tusener av svære isblokker stablet på hverandre i lag med sagspon mellom. Isblokkene ble tatt ut om vinteren fra et stort vann inne på øya. Når sommeren kom, kom også skuter fra mange land for å hente is. Da var det liv og rørelse på den ellers så fredelige øya. Det var skuter fra England, Tyskland og Danmark ­- og også noen norske. Ishusene lå så høyt at storparten av blokkene gled på de store transportstillasene i god fart mot skipsdekkene. De underste lagene måtte ishus-arbeiderne trekke med ishakene, som var deres arbeidsredskap. Mest spennende var det med de øverste lagene som seilte i rasende fart nedover skinnegangen. Det var de samme karene som arbeidet med isen år etter år, og de ble så flinke og sikre i sitt vanskelige arbeid at det var en fryd å se dem. Onkel Erling jobbet også med isen. Ett av ishusene lå like ved der vi bodde, og når han jobbet der, kom han hjem til middag.

Men det var ishus som lå så langt borte at han nådde ikke hjem. (I Kalkbukta?) Da måtte jeg gå til ham med middagsmaten, og det likte jeg. Veien var så fredelig, jeg møtte aldri et menneske. En fin liten sti gjennom vakker skog. På hjemveien kunne jeg gi meg god tid, med det tomme matspannet dinglende i handa.

Jeg tror nok jeg iblant syntes litt synd på meg selv fordi jeg måtte plukke bær nesten hele dagen. Men så måtte jeg tenke på at jeg hadde det godt. Jeg kunne spise bær og jeg fikk god mat, jeg kunne iblant bade i sjøen fra båtbrygga og ta roturer med prammen. Prammen hadde jeg mye glede av. Særlig på stille sommerkvelder var det deilig å sitte og leke med årene og høre sjøen skvalpe svakt mot båtripa.

Jeg likte også å ro til Holmen landhandleri for å handle. Dersom det ikke var for mye vind, var det en passe langtur å ro, men var det pålandsvind, kunne det være strevsomt nok. Otto Holmen var en rund og trivelig kar, og han visste hvem jeg var fordi jeg liknet faren min.

To ganger i uka måtte jeg ro over til brygga på Landøya for å hente brød. Ofte kunne det bli seint på kvelden før Pauli kom med brødvogna, men han kom alltid, grei og trivelig og godt likt av alle."

SOMMERGJESTENE KOMMER

På slutten av 1800-tallet ble det moderne for det gode borgerskap i Christiania og tilbringe sommeren i landlige omgivelser. Eiere av gårder ved fjorden flyttet til uthus og leiet ut til rike folk fra byen. Jernbanen til Drammen og dampskipsruter gjorde det lettere å komme ut til disse nye landstedene.  Til å begynne med leiet sommergjestene seg inn, senere prøvet de å kjøpe tomt og å bygge egne sommerhus.   

EN OPERSANGER OVERTAR

I 1894 solgte August Hanson Nesøya til fhv. operasanger Carl Hagman for 170.000 kroner.

Carl Hagman var svensk, født i Engelholm 1864 og begynte som "diskenspringer" i en krambod i Halmstad. På en lokal forestilling ble han "oppdaget" da han sang "Til Østerland vil jag fara.." og kom til Stockholm. Her høstet han laubær, kanskje like mye for sitt kvinnetekke, som for sin friske, men ikke store stemme. Han hadde trolig forsvunnet fra kunstens himmel om ikke en norsk bryggerieier hadde bekostet hans musikalske studier under sydens himmel.

Derfra gikk turen til tsarens land og i Moskva dåret han en generalsdatter. Generalen hadde sørget for å få litt av keiserens "materielle gunst" og hadde startet en fabrikk for beredning av rå huder. Hagmann ble nå fabrikkeier. Som en rik mann vendte han tilbake til Sverige på sin damplystyacht "Nadeschda". (Senere var Hans Danielsen fra Landøya skipper på lystyachten når han holdt til på Nesøya.)

Det har vel vært glade minner fra sine dager i Christiania som hadde ført ham til Norge og videre til Nesøya  hvor han leiet sommerhus i Hestesundveien.

Hagman, som under sine gjentatte sommerbesøk i Asker var blitt fengslet av øyas vakre natur, hadde til hensikt å bygge en sommervilla på skråningen ned mot tjernet, der hvor hovedgårdenligger i dag.  Det ble avholdt en internasjonal konkurranse, og to svenske arkitekter vant.

Se siden Hus som ikke kom

 Det ble imidlertid ikke noe av byggearbeidet, hans kone var redd for at August Hansons to sønner skulle ta Nesøya tilbake på odel.

Taksten på Nesøya og dens herligheter med stormastet skog, isdam, bygninger etc. ble 300.000 kr. Overtakst ble forlangt og den ble satt til 305.000 kr. og odelssøkmålet bortfalt.

Men skremt av søksmålet, solgte Hagman øya til et konsortium Nesøy A/S for ca. 400.000 kr.

NESØY A/S

De nye eieres planer om å tjene penger på issalg og tømmer klarte ikke å forrente den store kjøpesummen. Inntektene måtte økes og det ble prøvet med fasanjakt. På Storengjordet ble fasaner oppdrettet i bur og satt ut for jakt. Jaktretten ble leiet ut til Bærum jaktklubb. En jegermester ledet jakten og unge gutter ble brukt til å skremme opp fasanene. Var man mer interessert i å fiske, kunne man leie rokarer, bl.a." Nils på brua", og la seg ro opp og ned på tjernet.

Kongelig besøk

Herbert Plathe som eiet Brønnøya, bygget en hytte som ble brukt som bolig for kalkarbeidere, men også brukt som jakthytte. Den fikk navnet ”Prinsehytten” etter at de svenske prinsene sammen med sønnene til Plathe, hadde jaktet her et par ganger mellom 1900 og 1905.

Men ikke bare prinsene, også kong Oscar II var på jakt her. Mor til vaktmester Bjørn Syversen på Nesøya skole, arbeidet som ung på Nesøy Hovedgård med å melke kuer, fortalte Bjørn. Hun har servert Kong Oscar når han spiste på Hovedgården på sin gjennomreise til Brønnøya. Det må ha vært en lang reise, sannsynligvis med båt over til Nesøya, videre med hest og vogn på den kronglete ”sommerveien” til hovedgården. Da har det passet med mat og hvile før turen gikk til det som i dag heter ”Kong Oscars odde” og så videre med båt til ”prinehytten” ved Sandbukta.

Utparseleringen av Nesøya starter

Dette var imidlertid ikke nok for å bedre økonomien, så selskapet begynte å selge tomter til sommerboliger. Den ytterste odden på nordre Nesøya ble solgt tidlig. Her fulgte lakserett med. I alt ble det solgt ca. 25 tomter på Nesøyas vestside mot Slependen, Hestesund og ned til Søndre.

På en haug på Søndre, ”Enerhaugen”, i dag vestre vei nr. ?, bygget NESØYS A/S en sommervilla ”Hus nr. 1”. Tanken var å bygge et stort hotell oppe på Vendelåsen og så en rekke sommervillaer rundt på Søndre. Etter Larkolen som forbilde skulle dette være måten å feriere på; man bodde for seg selv, men kom sammen på hotellet og spiste middag, danset og festet til sent i sommernatten, skriver Harald M. Nissen-Lie i sin barndomserindring ”Rundt Nesøya”.

Martinus Nissen-Lie kjøpte hus nr. 1 i 1905, etter å tidligere ha leiet det. Han ble samme år tilbudt å kjøpe hele øya av NESØY A/S for ca. 200.000 kr. men takket nei.

I 1916 kjøpte byråsjef Eivind Blehr selskapets eiendommer på Nesøya.

Sommerhus nr. 1 "Enerhaugen". Er nå revet. I bakgrunnen ser vi takene på "Brakka" i Hestesundvei nr. 5 og "Sververen". Til høyre for "Enerhaugen" ser vi en vei på jordet, her går Ridder Flemmings vei i dag.