Congenital megacolon.

Congenital megacolon. Et ord som går rundt og rundt i tankene mine om dagen. Veslepusen min ,Rosie 5,5 mnd, har fått denne diagnosen. Og rådet fra dyrlegen er avliving ,for det vil mest sannsynlig gi henne problemer resten av livet. Jeg har søkt og lest alt jeg kan komme over på nettet den siste uka. Og det er ikke veldig oppmuntrende ting jeg finner.

Congenital megacolon eller aganglionic megacolon : is believed to result from a congenital lack of certain colonic nerve cells, leading to motility problems and bowel obstruction. Congenital megacolon occurs relatively infrequently in cats.

Veslepusen min er litt utypisk for denne diagnosen også. Oftest er det en ervervet skade hos voksne katter og hovedsymptomet er obstipasjon. Hos Rosie er det mest sannsynlig en medfødt feil som oppsto tidlig i fosterlivet. Rosie har diaré(6-8 ganger pr. dag),oppkast og magesmerter(?).

Det siste er jo noe jeg tror ut i fra mjauing og klaging like før avføring, pus kan jo ikke fortelle meg hvordan hun har det.

Jeg har hatt følelsen av at noe er galt siden hun var 5-6 uker gammel. Vokste ikke like mye som søstrene og virket mere pjusk.Kronisk diaré. Vektkontroll, utallige besøk hos dyrlege, forsøk av ulike medisiner,ormekurer,kostomlegging,skånekost/mat for sensibel mage ,avføringsprøver til bakterologisk og immunologisk vurdering. Ingenting hjalp og ingen svar på hva som var galt før dyrlegen tok røntgen av magen hennes. Og der på bildet lyste det mot oss : megacolon !

En kraftig utvidet tykktarm. Ingen forstoppelse , men en diger tykktarm full av luft og væske.

Mest sannsynlig mangler hun nerveceller til muskulaturen i tykktarmen.Og dermed står tarmen utspilt og slapp uten særlig funksjon. Ingen ordentlig tarmbevegelser og dårlig opptak. Mulig er det flere problemer i magesekk/tynntarmer også.

Ved obstipasjonsproblemer kan man prøve en fiberrik kost eller man kan fjerne hele tykktarmen og koble tynntarmen rett til rectum. Det siste vil meget sannsynlig gi diare i mange måneder,kanskje for resten av livet. Mulig vil det også gjøre katten inkontinent for avføring, dvs at den mister all kontroll på når den gjør fra seg.

Og spørsmål melder seg : Hvor mye prøver man å behandle en kattunge som trolig vil ha mageproblemer resten av livet og når avgjør man at man avslutter det lille livet ?

Jeg vingler frem og tilbake ettersom hvordan Rosie har det. Når hun virker rimelig bra så vil jeg utsette avgjørelsen, når hun sitter i do-kassa og mjauer og klager mens luft og diaré renner ut så vil jeg hun skal få slippe.

Problemet er jo at hun er ikke bare dårlig eller bare bra. Det varierer i løpet av dagen.

Jeg leste om en katt med samme diagnose som var syk,pjusk,letargisk,feber etc hvor eieren ville behandle så lenge pus kjempet for livet. Jeg er ikke så sikker på at en katt kjemper for livet bare fordi den ikke legger seg ned å dør umiddelbart. Den bare lider lenger !

Obstipasjon kan føre til en toxisk reaksjon som kan gi blodforgiftning som igjen kan føre til død.

Og DET vil jeg ikke med lille Rosie ! Er jeg dermed kynisk ? Tar for lett på et katteliv ? Gir opp for lett ?

Det vil sikkert være ulike meninger om det, men de som måtte mene noe er jo ikke her. De ser ikke de daglige problemene. Så det må bli MEG som tar den endelige avgjørelsen. Og jeg hater det !

Denne uken prøver vi cortison tabletter på henne. Et sånn siste krampeforsøk uten at det er noen vitenskapelig grunn til at det skal virke.

I et par dager har hun virket bedre, men i dag er problemene like ille igjen.

Nei vel, så var det ingen mirakelkur det heller,da !

Skyver den endelige avgjørelsen foran meg dag for dag, kanskje uke for uke, mens jeg vet at det er tidsspørsmål.

Velger å nyte hver dag jeg får med henne før symptomene tvinger frem en endelig avgjørelse.

Men ordet congenital megacolon er et dritt-ord !!