Sommerbyggeplass; Arne Ekeland




Telemark
Et rødt fylke


Telemark er tradisjonelt et rødt fylke, og forfatteren Ingvar Skobba, som er cand. philol. og historielærer ved Bø videregående skole, fant minneboka om krigsåra i Skien *1) så ufullstendig at han måtte supplere denne med en egen bok: Krigen i Telemark *2), som han ga ut i 1996.

I innledninga til boka skriver han:
"Den kalde krigen i 50- og 60-åra førte til at kommunistenes innsats under krigen ble lite påaktet. I jubileumsboka om Skien under krigen, som kom ut i 1995, er kommunistenes innsats bare nevnt i et avsnitt. Nesten ingenting er nevnt om det omfattende illegale avisarbeidet de drev, og absolutt intet om sabotasjeaksjonene de utførte."


Skobba skriver videre at kommunistenes sterke innsats i Telemark under krigen bidro til at de fikk en meget sterk stilling, særlig blant ungdom etter krigen. Arbeiderpartiet følte sine posisjoner truet av de aktive kommunistiske miljøene på de store arbeidsplassene, et miljø Arbeiderpartiet begynte å overvåke allerede i krigsåra. Skobba mener at de fleste NKP-lederne i Telemark holdt seg til Kominternlinja, men at en mindre gruppe omkring Johannes Landfall fra Solum begynte å planlegge motstandskampen mot tyskerne allerede straks etter 9. april

"Etter den 22. juni 1941 kom hele partiet med. De hadde da lært forsiktighet, mange hadde forlatt sine hjem og levde et slags illegalt liv, hvor de sov andre steder om nettene. Ultimo september 1941 holdt ledende kamerater et hemmelig møte på ei hytte i Fjærekilen, og dit kom også kamerater fra Notodden. Her drøftet de hvordan de skulle bygge opp en slags arbeider- og soldatråd i femmannsgrupper, og de forberedte utvidelse [utgivelse?] av de illegale avisene. Senere på høsten ble det holdt et par helgeseminarer med politiske emner og opplæring i våpenbruk. Her deltok bl.a Einar Rasmussen, som kom til å bli NKPs militære leder i Telemarks-distriktet under krigen.

Det første kommunistene tok fatt på, var å få utgitt illegale aviser. Formålet var både å spre informasjon om krigens gang ute og hjemme, og å propagandere for en aktiv motstandslinje blant folk. Den første lokale avisa som de startet i Skiens-området, var "Fridom", med utgiversted i Solum.

Solum hadde som nevnt, vært et sterkt feste for kommunistene før krigen. Fire av de ti kandidatene for stortingslista for NKP i 1933 var fra Solum. Av de 400 stemmene kommunistene fikk på bygdene i Telemark det året, var 207 fra Solum. Det suverent største stemmetallet fra en landkommune i Telemark"



Den illegale avisa Fridom
Se første numrene av Fridom som begynte å komme utpå vårparten i 1942, var det Ole O. Rugstad og Lars Holm som stod bak. Det første stedet de produserte avisa, var en jordhule som de grov ut på et sted som heter Raubakke oppfor Vindalen. Etter en kort stund flytta de virksomheten, avlytting av nyheter, skriving og stensilering til en jordhytte
like i nærheten av Holms eiendom i Fjærekilen

Fridom besto av ett ark med tekst på begge sider gjennom hele krigen. Produksjonsstedet ved Fjærekilen lå like ved veien, der tyskerne ofte passerte. De ble ikke oppdaga, men det var andre forhold som gjorde at de måtte flytte. Utpå høsten viste det seg at papiret ble ødelagt og stensilmaskinen rusta. Da flytta de først til stallen hos Holm, ikke lenge etter til Bjørn Eriksen i Vindalen. Her var avisa til Ole O. Rugstad ble arrestert i januar 1943.

Ole O. Rugstad hadde vært aktiv kommunist før krigen, og han hadde blant annet et opphold i Moskva bak seg. Han kom derfor tidlig i søkelyset til det tyske sikkerhetspolitiet. Sammen med Ole Rugstad i det illegale motstandsarbeidet var Sigurd Christensen. han var ansatt som sjåfør på Samvirkelaget på Gråtenmoen. Søstera hans, hjørdis, var også aktivt med. Hun arbeidet også på Samvirkelaget. Hun ble mye brukt som kurer, både av aviser og meldinger. I tillegg fulgte hun flyktninger med toget rundt om og med båten til Dalen. Dette gjaldt blant annet to russere som hadde stukket av fra Gimsøy skole.

Dagene før den 28. januar 1943 lå Ole Rugstad i dekning i Hvitstenhytta, som ligger ved Hvitstentjønna mellom Solum og Bjørntvedt. På hytta var også Andreas Grini og Olav Holtskog. Harry Hella var om natta på vei til hytta med meldinger, men fant ikke fram i mørket og ble gående ute om natta. Om formiddagen den 28. januar reiste Ole til byen fordi han hadde avtalt et møte på kafe Duval. Noen hadde angitt Rugstad, og han ble arrestert av tysk sikkerhetspoliti og brakt til politikammeret.

Etter all sannsynlighet av frykt for å røpe navn og andre hemmeligheter, valgte Ole Rugstad å ta sitt eget liv. Han hengte seg i slipset på dørklinka i cella.

Arrestasjonen av Rugstad gjorde at kommunistene skjerpa sikkerheten, og flere gikk i full dekning. For Fridom betydde arresten at avisa stoppa midlertidig. Etter en stund overtok Sigurd Christensen og Johannes Magnussen. Produksjonsstedet var Magnussens uthus på Gråtenmoen. Etter en tid trakk Sigurd Christensen seg ut av avisarbeidet, da han skulle bli kommunistenes sabotasjeleder. Sammen med Johannes Magnussen arbeida en tid Andreas Grini. Avisa flytta nå tilholdssted flere ganger. Først tilbake til Vindalen, så til Leo Hansen på Klyve og på nytt til Vindalen, der den ble produsert ved årsdskiftet 1943-44.
Norsk Ukeblad fra 1943
her

En aktiv skribent i avisa var Sivert Larsen. Han var anleggsarbeider på Herøya og en dyktig medarbeider som etter hvert ble obverført til en avis i Drammens-området. Raymond Bakke var en annen. Han var en ung kommunist fra Drammen, som nå var på flukt fra tyskerne etter en opprulling av den illegale kommunistiske avisa Radionytt. Etter å ha ligget i dekning en stund i Drammen, kom han i november 1943 til Skien. Året 1944 arbeida Raymond Bakke, eller "Josef", sammen med Bjørn Eriksen og Ivar Isaksen, den senere "Sixten" i "Varden". Han var i første rekke ansvarlig for nyhetene i avisa. Fra årsskiftet 1944-45 hadde "Josef" eneansvaret for produksjonen fram til freden. Da kom avisa ut regelmessig to ganger i uka, med et opplag på 12-1300. Det var en av de mest leste illegale avisene i området. Til dette krevdes et distribusjonsapparat.

Det som kanskje imponerer mest av det kommunistene gjorde i Skiens-området under krigen, var det store distribusjonsnettet de etter hvert organiserte for å få spredt de illegale avisene. I første rekke Fridom, men også andre aviser med kommunistisk pakgrunn, som Friheten, Alt for Norge og Avantgarden. Avisene utenfra ble henta av blant annet Wilhelm Gravkleiv på Nylende jernbanestasjon, Hit ble de brakt fra Drammen og Oslo av lokomotivfører Bernhard Halvorsen. Han var forøvrig en viktig personfor ulike transporter som ble foretatt under krigen, ikke bare av aviser, men også flyktninger.
Fridom henta Gravkleiv hos B. Eriksen. Busssjåføren tok med seg avisene til kontakter på arbeidsplassene. Torger Seland hadde en sentral rolle i dette. Han henta avispakkr under et tre på Gråtenmoen. En som hadde gjemt pakkene der, var Johannes Magnussen. Seland distribuerte avispakkene til bussekspedisjonen til Sigvaldsen. Bussene tok de[m] med seg oppover til Ulefoss og Lunde. Seland, som Gravkleiv, ble etterhvert kurerer på heltid. Seland hadde også faste oppdrag med toget til Nordagutu, der kurerer fra Notodden henta avispakkene. En av dem som sto for distribusjonen på Notodden, var Martin Gunnar Knutsen, som gikk på lærerskolen.

Antallet som på denne måten ble distribuert av en kurer, kunne være 100 til 150 aviser. Foruten utenbysrutene leverte Torger Seland også pakker til forskjellige forretninger i byen. Her var en ekspeditør hos Coward viktig som videredistributør. Broren til Torger, Edvard Seland, ble 1943-44 leder for hele det omfattende distribusjonsnettet i området. Det var ikke bare profesjonelle kurerer som ble brukt. Dattera til Sigurd Christensen, Liv, som var født i 1936, fikk flere ganger en pakke stukket inn i trøya med beskjed om at den skulle til besteforeldra, som bodde i Klyvegata på Vestsida i Porsgrunn.

Det aller meste av opplaget på 1000-2000 ble spredt blant arbeidere på de større bedriftene i Skien, Porsgrunn og på Skotfoss. På Hydro var det i første rekke blant bygningsarbeiderne at NKP både spredde avisene og verva mange til illegalt arbeid. På de stedene de mangla kommunister til å stå for distribusjonen, skaffa de seg raskt folk.

Denne faste informasjonskilden ble holdt i gang uten opphold gjennom hele krigen, og den er en viktig forklaring på den styrken NKP hadde på arbeidsplassene i området like etter krigen.

En mørk høstkveld i 1944 gikk flyalarmen i Skien. Det var ikke så uvanlig, men samtidig hørte folk i sentrum et voldsomt smell fra bryggene. Det skaka mange opp, og larmen fra tyske patruljer gjorde stemningen enda mer uhyggelig. Ved brygga til godseier Stensrud tok sakte og sikkert den tyske lastebåten "Haparanda" inn vann, og snart var bare mastetoppene synlig. Båten hadde blant annet luftvernmateriell om bord.

Tre menn hadde i ly av mørket tatt seg fram til båten med en kanne fylt med 10-12 kg dynamitt. De hadde holdt seg skjult for den tyske vaktposten som patruljerte langs skipssida. I det øyeblikket vaktposten snudde ved baugen og gikk nedover langs skipet, fulgte Per lydløst etter. Da han nådde baugen på båten, slengte han lynsnart et tau som vart festa til kanna, rundt en stolpe like ved. Han sprang tilbake til de andre to, Pål og Rolf. Til dynamittkanna var det også festa en ti minutters tjærelunte. Denne ble tent, og kanna forsiktig sluppet ned i vannet. De trakk forsiktig i tråden, og kanna ble trukket langs kaia til den kilte seg mellom "Haparanda" og bryggekanten. Så lurte de tre seg vekk og nådde Tvedthjørnet på Gimsøy da det smalt. Der skiltes de. Alle tre bodde i området, og to av dem skulle møte hverandre på veien til Latinskolen dagen etter.

Gymnasiaster som sabotører
Dagen etter stilte per og Pål i realklassen. At de visste mer enn sine emedelever om dagens samtaleemne, holdt de kjeft om. Per var Einar Krogstad, født i 1924, og Pål var Tor Midtbø, født i 1924. Som vanlig hadde de også denne skoledagen pistolene stukket ned i bukselinninga. En kunne aldri vite når tyskerne eller norske nazister ville foreta kontroll. Alternativene hadde de klart for seg, enten stikke pistolene unna, eller prøve å skyte seg ut. Den tredje personen, Rolf, var den ti år eldre Sigurd Christensen. Han var lastebilsjåfør for Samvirkelaget på Gimsøy, men etter hvert hadde han blitt motstandsmann på heltid. Han var sabotasjelederen, og en sindig og tålmodig planlegger som utviste en utrolig oppfinnsomhet når det gjaldt å plage tyskerne.

Dette var ikke den første sabotasjeaksjonen som dette trekløveret utførte. Tidligere hadde Per og Pål, sammen med rolf og skiensgutten Odd Hartvigsen, sprengt dampkjelen på Olsens dampsag. Den hadde fått en større ordre på knott til tyskerne, og beskjeden var at den skulle ødelegges. De var utstyrt med tegninger over bygningen og dampkjelen, og hvor de skulle plassere ladningen. Etter å ha brutt seg gjennom porten, måtte Per åle seg gjennom en kjelegang med sprengstoffet på slep og lunte og fenghette rundt livet. Lunta på åtte minutter ble tent, og guttene tok seg ned til Hjellevannet. De hadde rodd et stykke utpå da eksplosjonen kom.

Foruten gymnasiastene Krogstad, Midtbø og Odd Hartvigsen, var unngdommer som Roald Lunde fra Skogplassene og Odd Rasmussen fra Klosterskolen [Klosterskogen] tidvis involvert i sabotasjearbeidet. bakmenn var også brødrene Einar og Johannes Magnussen, begge i førtiåra og fra et småbruk på Gråtenmoen, som Johannes drev. Det var også flere som var i periferien av gruppa. Hjørdis Christensen, søster til Sigurd, var en sentral person når det gjaldt å bringe meldinger og beskjeder.

Sigurd Christiansen, eller "Rolf", var eldstemann og sabotasjeleder, påsatt av NKP. Han hadde vært medlem av Gråtenmoen NKU (Norges kommunistiske ungdomsforbund), men hadde ikke vært spesielt aktiv. Etter at Ole O. Rugstad tok livet sitt da han ble arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet i januar 1943, hadde Sigurd vært en av dem som hadde ført arbeidet med den illegale avisa Fridom videre. Den ble en tid produsert ¨på gården til Johannes Magnussen på Gråtenmoen. På en nabotomt hadde broren Einar Magnussen huset sitt. Der bodde Sigurd Christensen i andre etasje sammen med kona Gudrun og dattera Liv.
Sentral i oppbygginga av gruppa, hadde også Einar Rasmussen eller "Karsten" vært. Han var NKPs militære leder i fylket.

Militærlederen, Einar Rasmussen, var en intelligent og snarrådig kar som var svært samfunnsengasjert. Før krigen hadde han først og fremst vært kjent på grunn av sine idrettsprestasjoner, og han var på mange måter et idol for mange skiensungdommer. I oktober 1944 ungikk han såvidt å havne i klørne på det tyske sikkerhetspolitiet, etter at angiveren "Odd Klever" hadde lagt en felle for ham. I stedet var det Einar Rasmussen som førte Odd Klever til de Milorgfolkene som likviderte ham den 31. oktober 1944. Like etter måtte Rasmussen flykte til Sverige. Han ble resten av krigen kurer for Milorg mellom Midt-Norge og legasjonen i Stockholm. Han var under krigen en av de mest ettersøkte motstandsfolka i Telemark. Etter at Rasmussen flyktet, ble Sigurd Christiansen alene om å lede sabotasjegruppa.

Sosialt var de fleste i dette motstandsarbeidet fra arbeidermiljø. Det var en blandet gruppe av både hummer og kanari, som en av dem uttrykte det femti år etter hendelsen. Det som samlet dem, var trangen til å gjøre noe aktivt, gi forbitrelsen og hatet mot tyskerne og NS uttrykk i aksjoner. Den passive linja, som de oppfattet deler av motstandsorganisasjonen i fjorden sto for, gjorde at de karakteriserte disse som gjerdekikkere- de som satt på gjerdet og passivt betraktet okkupasjonen. Ungdommene i gruppa mente at krigen ikke kunne vinnes på den måten. De ville bidra med sine nålestikk til å forkorte krigen. De var klar over at aksjonene kunne koste dem sjøl og de nærmeste livet, og de var beredt på å betale prisen. Ungdommer som de var, betydde nok også spenningen og eventyrlysten en del for motivasjonen .


Dynamitten tok de fra tyskerne
Det meste av sprengstoffet som ble brukt under sabotasjene, hadde de tatt fra tyske anlegg i Solumsskogene. Sent en kveld hentet de hver sin ryggsekk full, men senere på natta kom de tilbake med hest fra Magnussen og tok med seg 5-600 kilo sammen med 3-4000 [!] fenghetter. Dynamitten ble først lagra på gårdsplassen hjemme hos brødrene Krogstad. Fenghettene gjemte de oppunder takskjegget på gården til Magnussen. Her skjedde det forøvrig en ulykke i slutten av august 1944. Da Johannes skulle hente noen fenghetter, eksploderte de og rev av ham hånda. Han ble lagt inn på sykehus i Porsgrunn: Gan ble hentet ut av noen kamerater og holdt i dekning i Skafså.

En av de siste aksjonene gjaldt den tyske lastebåten "Kalmar" på 964 bruttotonn, som lå ved østre brygge i Porsgrunn. Denne aksjonen skilte seg fra de andre, da den ble utført en ettermiddag i fullt dagslys. Det var igjen Per og Pål som var i aksjon, mens Rolf ventet bevæpna med maskinpistol et stykke unna i tilfelle det skulle bli behov for forsterkninger. Høyere oppe i elva for "Kalmar" lå slepebåten Svelgfoss, og forhåndsrekognosering hadde vist at strømforholda var ideelle for ei flytemine. Dersom de kasta kanna med ladningen ned fra Svelgfoss, så ville strømmen føre den inntil baugen av "Kalmar". Ladningen var en kanne fylt med sju, åtte kilo dynamitt. Lunta ble tent i et skur på brygga, og de entra Svelgfoss. Mannskapet måtte trues under dekk, og innsigelser ble møtt med en colt i mageregionen. "Mina", som var kamuflert som søppel, ble firt i elva, og ganske riktig; strømmen førte den slik de hadde trodd. Så hoppa de på syklene, og de rakk å bivåne eksplosjonen fra den gamle Porsgrunnsbrua.

"Kalmar" fikk et stort hull i sida og sank. Det ble delvis reparert, og båten ble hevet og ført til Porsgrunn mekaniske verksted (PMV). Der ble den sammen med fire andre båter angrepet og senket av en norsk skvadron på 45 Mosquitofly med raketter og brannbomber den 11. april 1945.





Okkupasjonshistorisk arkiv.
Porsgrunn bibliotek.
Les her.

Telemark. - S. 175-182 : portr.
I: Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 /
Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld.
[Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. -
ISBN 82-994859-0-8