torsdag 23. oktober 2008

Innlegg 2: Barn i sorg


I følge Dyregrov (2006) har rundt 80% av ungdommer på den videregående skolen opplevd å miste noen i nær familie eller vennekrets så langt i livet. Det skjer også flere og flere dramatiske og uventede dødsfall, f.eks. mord, selvmord, sykdom, ulykker etc. som påvirker mennesker rundt. Hva kan vi som lærere gjøre når våre elever er blant de som mistes eller de som mister? Jeg valgte å ha dette som et av mine fordypningsemner, fordi dette er kunnskap jeg ikke vil møte min lærerhverdag uten. I forbindelse med innlegget ble jeg anbefalt litteratur av Dr. philos Atle Dyregrov, spesialist i klinisk psykologi. Etter å ha lest en del i bøkene hans valgte jeg å basere innlegget på hans litteratur.

 

Barns forståelse av døden

Dyregrov skriver at ”barns forståelse av døden utvikles parallelt med barnets tankemessige modning gjennom barndommen” (2006:15). Derfor vil døden oppfattes forskjellig avhengig av barnets alder og modning, og ut i fra Dyregrov (2006) kan følgende sies om barnas forståelse av døden på de ulike alderstrinn:

-       0 – 5 år: Barnet forstår ikke hvordan livet, kroppen og de ulike kroppsdelene har en sammenheng, og vil heller ikke kunne godta døden som noe permanent. Disse barna er også de mest sårbare i forhold til atskillelsen, på grunn av deres avhengighet til de rundt. Til tross for den manglende forståelsen kan barn reagere sterkt på dødsfall i denne alderen, sorgreaksjonen kan likevel komme noe senere fordi barnet først må innse og forstå at noen virkelig er borte.

-       5 – 10 år: Etter hvert som barnet kommer i skolealder vil det gradvis utvikle et mer biologisk syn på livet, som at f.eks. hjertets oppgave ikke bare er å være glad i noen, men at det også er med på å opprettholde livet. Rundt syvårsalderen begynner barnet å forstå at døden er universell og at den ikke kan unngås, men at barnet selv skal dø det gang kan det være motvillig til å forstå. Barnet begynner å forstå at døden kan være en konsekvens av både ytre hendelser som vold og ulykker, og indre prosesser som sykdom og høy alder.

-       Fra 10 år og oppover: Barnets forhold til døden blir mer abstrakt, samtidig som det etter hvert blir mer i stand til å se den langsiktige betydningen av et dødsfall. I denne alderen vil også barnet reflektere mer rundt et dødsfall, innenfor områder som rettferdighet/urettferdighet, skjebnen og det overnaturlige.


Barns sorgreaksjoner

Hvordan reagerer er barn når det får vite at noe hendte med pappa slik at han aldri mer vil komme hjem fra jobb, eller at sykehuset ikke klarte å gjøre lillesøster frisk igjen da hun plutselig ble syk?

Barn reagerer ulikt når de får beskjed om at en de er glad i er død. Hvordan reaksjonen blir er avhengig av alder og modning, på samme måte som ved barns forståelse av døden. I følge Dyregrov (2006:20) er det likevel fire akutte reaksjoner som er de vanligste blant barn som får en slik beskjed:

-       Sjokk og vantro: Barnet nekter å tro at det har skjedd, tror det er en drøm.

-       Forferdelse og protest: Lange og intense gråtetokter, og barnet kan virke utrøstelig.

-       Apati og lammelse: Barnet er likegyldig ovenfor det som har skjedd, og viser ingen tegn til å reagere.

-       Fortsettelse av vanlig aktivitet: Barnet ser ikke ut til å reagere på det som har skjedd, og kan f.eks. spørre om det kan gå ut igjen å leke. Reaksjonene kan komme senere. F.eks. ved at barnet på kvelden spør hvorfor pappa ikke er hjemme.

 

Etter hvert som hendelsen synker inn hos barnet, og det har gått opp for det at den døde virkelig er borte, vil etter hvert andre sorgreaksjoner gjøre seg gjeldende hos barnet. Slike reaksjoner kan i følge Dyregrov (2008) være:

-       Angst og sårbarhet: Barnet er redd for at andre, eller at det selv også skal dø. Dette igjen kan føre til frykt for å være borte fra nære personer, f.eks. den gjenlevende av foreldrene.

-       Påtrengende minner: Disse er avhengige av omstendighetene rundt dødsfallet, f.eks. at barnet så det som hendte, eller at det var barnet som fant den døde. Sterk bilder kan gå i reprise i barnets tanker. Spesielt blant mindre barn kan minnet om personen som er borte være så sterkt at de tror den avdøde er tilstede i rommet, og de ser det for seg. Hvis de da strekker ut hånden for å ta på personen, kan de få en sjokkreaksjon når ingen er der.

-       Søvnvansker: Barnet får ikke sove, eller det våkner ofte i løpet av natten. Dette har en sammenheng med at det er mer tid til å tenke etter en har lagt seg, eller at minnene kommer igjen i drømmer. Frykt for drømmer, kan også føre til en frykt for å sove.

-       Sorg og savn: I helt hverdagslige situasjoner kan dette oppstå, f.eks. når barnet skal på fotballtrening og tenker at ”det alltid var pappa som kjørte meg dit.” Noen barn kan isolere seg, og bli mer innesluttet. Hvor mye barn gråter varierer fra barn til barn. Savnet av den døde kan også vise seg ved:

o      Søking etter den døde: Små barn kan gå fra rom til rom for å lete etter den døde.

o      Dveling ved minner: Barnet forlanger å få se bilder eller lest opp brev fra den døde igjen og igjen.

o      ”Nærvær” av den døde: Kjenne lukten av den døde i et klesplagg, parfyme eller lignende.

o      Identifikasjon: Barnet trer inn i roller som den avdøde hadde. F.eks. ved å prøve å være like skoleflink som den avdøde søsteren eller broren.

-       Sinne og utagerende atferd: Barnet viser sitt sinne på en åpen og direkte måte. Sinnet kan rettes mot døden fordi den tok den de var glad i, mot Gud for å ha latt det skje, mot personer rundt seg eller mot den døde for å ha forlatt dem. Gutter har ofte større problemer med å uttrykke sine følelser i ord enn jenter, og gutter reagerer derfor oftere med sinne.

-       Skyld, selvbebreidelse og skam: Barnet tror at sine egne tanker, følelser eller handlinger var årsaken til at en person måtte dø. Barn grubler veldig ofte over det som har hendt; hvordan det siste møtet med den avdøde var, hva de gjorde, hva de ikke gjorde etc. Slik grubling kan videre føre til følelser av skyld og skam. 

-       Problemer i skolen: Noen av de andre nevnte sorgreaksjonene som går ut over konsentrasjon, motivasjon og arbeidet i skolesituasjonen.

-       Kroppslige plager: Eksempler på dette kan være vondt i hodet, forstyrrelser i mage og tarm og stive og vonde muskler. Ved slike reaksjoner bør fastlege kontaktes for å undersøke at noe ikke er galt, for det er viktig å huske at slike reaksjoner også kan forekomme på grunn av barnets behov for oppmerksomhet etter det som har skjedd. Problemer i vennerelasjoner: Barnet kan gjennomgå en modningsprosess i sorg og krisereaksjoner, dette kan føre til at vennene kan oppleves som barnslige, opptatt av uviktige ting og at de er lite forståelsesfulle. Dette kan føre til at de trekker seg unna, og isolerer seg.

 

Dyregrov sier at: ”reaksjonene varierer med alder, modning, personlighet, kulturell bakgrunn, tidligere erfaringer, den hjelp barnet får, eller hvor raskt de daglige rutinene i hjemmet og skolen gjenopptas” (2008:14).

 

Å formidle et sorgbudskap til barn

Dyregrov (2006) mener at foreldre helst bør ta på seg oppgaven å fortelle barnet at et menneske de er glad i døde, men i noen situasjoner kan også denne oppgaven tilfalle barnets lærer, eller andre voksne. I følge Dyregrov (2006) er det viktig å tenke grundig over rammen rundt det som skal formidles. For det første er det viktig å tenke over hvordan budskapet skal formidles. Gi barnet tid til å forberede seg mentalt på det som kommer. Det er viktig at det skjer i et egnet rom, og at en setter seg ned med barnet. Sorgbudskapet på gis på en direkte måte, men det er som sagt viktig å ikke buse ut med budskapet, men å gi barnet tid. Dyregrov (2006) brukes dette eksemplet på hvordan et sorgbudskap kan formidles:

  "Jeg har noe trist å fortelle deg. Det har skjedd en ulykke med din far (pappa). Da han arbeidet med å sveise, skjedde det en eksplosjon, og han ble sterkt skadet. Selv om det raskt kom ambulanse og helsepersonell til stedet, og de gjorde alt de kunne for å redde ham, så var det ingenting de kunne gjøre. Skadene var så omfattende at de mener han døde momentant" (Dyregrov 2006:78).

Dyregrov (2006) påpeker her viktigheten av at all info i det en sier er sjekket opp og bekreftet. En kan aldri vite hvordan barnet vil reagere, og det er derfor viktig at formidlingen foregår på et sted der barnet kan reagere fritt, og der det er mulighet å sitte uforstyrret med barnet etterpå. Den voksne må være forberedt på hvilke reaksjoner som kan oppstå.

 

Hvordan en ordlegger seg i formidlingen av budskapet må en tilpasse barnets alder og forståelse. Spesielt for mindre barn er det i følge Dyregrov (2006) viktig å ikke bruke andre ord for døden. F.eks. at den døde sover, eller har dratt ut på en lang reise. Dette kan føre til økt frykt hos barnet i ettertid. Det kan f.eks. føre til at barnet er redd for å sove fordi det er redd for å aldri våkne igjen, eller fremkalle sterke reaksjoner dersom noen de er glad i skal ut på en lang reise.

 

Hva det er viktig å huske i forbindelse med barns sorgreaksjon

Barn som reagerer med sjokk og vantro tar til seg sorgen stegvis, for oss voksne kan det da virke som at barnet ikke reagerer ”nok” på det som har skjedd. Denne typen reaksjon fungerer som en beskyttelsesmekanisme for barnet, og gjør det mulig for det å ta inn hendelsen litt etter litt etter hvert som det går opp for barnet at det er sant. Her er de i følge Dyregrov (2008) viktig at vi husker på at barns evne til å regulere følelser ikke er så godt utviklet, og at den stegvise bearbeidelsen vil føre til at tristheten vil vare i kortere perioder. En grunn til uro har vi først når barnet over tid viser tegn til ikke å fungere sosialt eller faglig.

 

Om barnet reagerer med å benekte det som har skjedd, sier Dyregrov (2006) at det er viktig å uttrykke forståelse for at det er vanskelig å skjønne hva som har hendt, men uten å støtte opp om benektelsen. Dyregrov bruker dette eksempelet: ”Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å fatte at dette virkelig har skjedd med din bror, men det er dessverre tilfellet” (2008:78).

 

Dyregrov (2006) fremhever viktigheten av å gi baret tid for tankemessig mestring. Barn har mange spørsmål, og det er viktig å gi dem tid og rom for disse. Selv om en ikke alltid kan gi det rette svaret, kan en tenke over spørsmålet sammen med barnet. For å hjelpe barn som sliter med søvnproblemer er det spesielt viktig å gi barnet tid til å bearbeide sorgen på dagtid, slik at ikke alle tankene samler seg opp til barnet skal legge seg om kvelden. I følge Dyregrov (2006) er det likevel viktig å huske på at barnet ikke alltid vil snakke så lenge om gangen, og noen ganger vil det ikke snakke i det hele tatt. Barnet må være den som bestemmer lengde og mengde i samtalen. Noen barn vil også gjerne uttrykke seg ved hjelp av andre uttrykksformer enn språk. En tegning kan jo også brukes som utgangspunkt for en senere samtale.

 

 For å unngå at barnet som en reaksjon skal isolere seg fra venner og det sosiale, er det viktig å  skape forståelse mellom den som har opplevd og de rundt. Dyregrov (2008) sier at det kriserammede barnet må informeres om at barna i klassen kanskje ikke helt vil skjønne hvordan det er å miste noen de er glad i, fordi de aldri har opplevd det selv. På samme måte må en også informere, samtale og forberede de andre i elevene i klassen på hvordan barnet som har mistet noen har det.

 

I følge Dyregrov (2008) er det viktig å være obs på seinreaksjoner hos barn som har vært gjennom en sorgprosess. Dette gjelder i følge Dyregrov (2008) spesielt barn som var vitne til eller involvert i det som hendte. Slike reaksjoner kan føre til en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). PTSD kjennetegnes av tre reaksjonsgrupper (Dyregrov 2008:15):

-       Stadige gjenopplevelser av det som har skjedd. Dette kan skje i drømmer, ved lek etc.

-       Vedvarende unngåelse av stimuli (situasjoner, tanker, aktiviteter, personer m.m.) som påminner barnet om hendelsen.

-       Tegn på økt fysiologisk aktivering i kroppen, som om kroppen stadig er beredt på å kjempe eller flykte.

Dersom slike reaksjonsmønster går over en måned, og plagene påvirker barns daglige funksjon må barnet i følge Dyregrov (2008) henvises til profesjonell hjelp. 

 

Egen konklusjon

Arbeidet med dette innlegget har vært en utrolig spennende prosess. Det å lese Dyregrovs litteratur har lært meg veldig mye. Han skriver på en grundig, god og forståelig måte, og gir mange praktiske råd til hva en som voksen kan gjøre i møte med barn i sorg. Jeg kunne i innlegget gjerne ønsket å gått enda mer inn på ulike sorgreaksjoner ut i fra kjønn og forholdet til den som døde, foreldresamarbeid i slike situasjoner og mye annet, men skulle jeg tatt med alt ville dette blitt et veldig langt innlegg. Derfor vil jeg avslutte med å sterkt anbefale kildelitteraturen jeg har brukt.

 

Dersom man som lærer opplever en krisesituasjon er det godt å vite at det finnes mye god hjelp blant annet gjennom litteratur, andre lærere med erfaring, i beredskapsplanen utarbeidet for den enkelte skole, og PPT.


Kilder

Dyregrov, A (2008): Beredskapsplan for skolen. Fagbokforlaget. Bergen 2008. 

Dyregrov, A (2006): Sorg hos barn. En håndbok for voksne. Fakbokforlaget. Bergen 2006. 

2 kommentarer:

Cathrine Førland sa...

Hei hei=)

Dette var et godt faglig relevant innlegg, der jeg fikk et dypere innblikk i barnas sorg.
Innlegget var godt skrevet med gode oversiketer over f.eks. barns forståelse av død. Gode underoversskrifter gjorde det enklere for meg som leser å skjønne hva jeg leste om til en hver tid.
Hele innlegget var ryddig oppsatt, fint at du hadde satt opp mange punkter.

Ellers lærte jeg en hel del om hvordan jeg som lærer skal takle en situasjon med å formidle sorgbudskap og hvordan barns reaksjon kan være.

I alt var dette et svært lærerikt og nyttig innlegg!

Lykke til med flere fordypningsinnlegg!

Cathrine=)

Kenneths blogg sa...

Du har helt rett i at dette er et tema det ikke er så greit å havne opp i uten å kunne litt om det fra før.

Syns det var et veldig lærerikt innlegg som jeg godt kunne tenkt meg å lest litt om selv, mye på grunn av din egenskap til å legge fram temaet på en oversiktlig og grei måte.

Eneste jeg savnet litt mer om var lærerens rolle i alt dette her, hvordan skal vi som lærere oppføre oss, og hva kan vi gjøre? Dette muligens litt vanskelig å finne mye god litteratur om men hadde vært svært interessant.

Mvh Kenneth