Mennesket kan bytte identitet

Er ikke tanken om at mennesket mangler en kjerne, at det på en fleksibel og kreativ måte binder sin jeg-forståelse til elementer som omgir det, en utrolig frigjørende tanke?

”Mennesket har en mulighet til å skape seg om, bytte identitet”, skriver Jan Kjærstad i essayet ”Fra det ubevisste sjeleliv til ekspanderende univers” i 1996.

”Det ubevisste sjeleliv” er en referanse til Knut Hamsuns essay av samme navn, som ble trykket i Samtiden i 1890 (Kjærstads ble også trykket i Samtiden). Hamsuns ideal var å dykke dypt inn i det enkelte individs uforklarlige og irrasjonelle sjeleliv for å høre: ”...blodets hvisken og benpibernes bøn”.

I stedet vil Kjærstad utforske det ekspanderende univers. Der Hamsun skal finne sannheten om mennesket i dets innerste vesen, eller, som i diktet ”Skjærgårdsø” (1904) vise hvordan mennesket oppnår det høyeste Nirvana i en idealisert sammensmeltning med den idealiserte, nyromantiske naturen, skal Kjærstad vise hvordan mennesket strekker seg ut.

Uten et sentrum, en essens eller en endelig realisering av en bestemt mulighet er mennesket heller et vesen som utfolder sitt potensial i en multiplisering av ulike uttrykk, handlinger og identiteter.

Hvem er jeg? For Kjærstad besvares det spørsmålet gjennom alle de ulike tingene vi omgir oss med, gjennom våre ulike handlinger, gjennom historier fra fortiden, forestillinger om oss selv, tanker om fremtiden, og ikke minst stedene vi befinner oss på.

Dette kjernepoenget minner om den konservative tanken om at man ikke kan forstå individer løsrevet fra historie, tradisjoner og kontekster. Individer eksisterer ikke som atomære, rasjonelle størrelser, men som fantastisk kompliserte fenomener ingen overhodet skal ha noen ambisjon om å kunne redusere til en ”det er jeg”.

I Kjærstads kriminalroman Rand (1990), som representerer et eksperimentelt ytterpunkt i hans forfatterskap, står det et sted mellom mange linjer tekst som er overstreket med sort: ”og i sentrum: ingenting”.

Dette poenget kan derimot rokke ved en kjerne i konservatismen. I Kjærstads allerede nevnte essay antydes muligheten for at individer kan ha flere identiteter og at de kan være gjensidig utelukkende. Videre at individer dermed glir fra identitet til identitet, gjerne uten selv å ha kontroll eller innsikt i prosessen.

Uten en kjerne eller faste holdepunkter – og dette er et positivt poeng! – blir menneskers identitetsmetamorfoser kreative utforskninger og sprang fra en mulighet til andre muligheter. I stedet for at mennesker må savne elementer som tidligere bandt og ”identifiserte” det, om det var steder, tradisjoner, språk eller mennesker, kan det, nettopp fordi det mangler en kjerne, søke videre og finne noe positivt nytt som gir det en ny selvforståelse.

Konsekvensen er at mennesket kan bytte identitet. Og ikke bare at det kan bytte, men at hver av oss stadig skifter identitet, at vi hele tiden fornyer hva det er som gjør oss til oss selv, hva som gjør at vi forstår oss som et jeg.

Og at denne endringen, endringen vekk fra gamle identitetsskapere til nye, er uhyre positiv, kreativ og berikende.

Av Kristian Meisingset,
Kulturredaktør


Publisert som kulturleder i Minerva 04-08.