INTRO

januar 2003 / mexico
jeg har lest litt, og snakket med folk, men prøver fremdeles å forstå cuba. det som er så vanskelig å forstå for meg er hvorfor mannen holder så stramt grep, og hvordan han kan forsvare frarøving av såpass grunnleggende friheter som ytring og presse, og samtidig sove godt om natten.

slik jeg forstår historien bak dette landet:
det var mye klabb og babb frem til 1952. usa var selvsagt involvert i mye av dette - nabolandet som ligger så nært at de trenger nesten ikke å bevege seg en gang for å komme seg til cuba. havanna ligger bare 17 mil fra key west, florida. 
i 52 kom den korrupte batista til makten ved militærkupp, men flyktet til den dominikanske republikk med halen mellom beina og 40 millioner us$ av statens penger i bagen sin (og endte siden opp i eksil der hvor carl ivar har sett seg ut sin pensjonstilværelse) da fidel og che kom og ville avløse ham - med en gjeng som var lei fattigdom og korrupt, udugelig lederskap. "revolusjonen" var i gang, og de lagde nye lover og greier. er litt usikker på akkurat dette, men jeg har hørt at før revolusjonen så stod det i den cubanske grunnloven at usa kunne erstatte den sittende cubanske regjering når de måtte ønske. ganske suverent?

noe av det som ser ut å bli veldig avgjørende for den videre striden, er at cuba nasjonaliserer landområder. det vil si at de knabber dem, eller rett og slett bare sier at nå er det den cubanske stat som eier dem. eller kanskje litt mer rimelig - tar tilbake noe av det amerikanere har skaffet seg, trolig med mer eller mindre tvilsomme midler, slik at en større del av cubansk land faktisk tilhører cuba og ikke usa. amerikanerne liker jo ikke frarøving av frihet (bortsett fra når de selv bruker det til å vinne støtte for sin egen lyssky virksomhet), og reagerte på dette med handelsboikott. så måtte cubanerne finne andre å handle med, og så ble de kompis med den russiske bjørnen. og så kalte usa dem kommunister, fikk fullstendig hetta, og det oppstod full paranoia for alt som var rødt. så tok cubanerne mer eiendom og selskaper. og så strammet amerikanerne inn handelsboikotten. og så tok cuba resten. og så kom helms-burton loven, som bill clinton - av alle - godkjente i 1996, som er så streng at den krever noe sånn som at all eiendom skal leveres tilbake til sine rettmessige eiere før det kommer på tale med forhandlinger med cuba igjen. og at amerikanere som reiser til cuba risikerer å bli bøtlagt med 5.000,- us$ (ca 38.000 kr). 
det er ikke akkurat lite problematisk å begynne på denne floken nå etter noen-og-førti år, siden enkelte av eiendommene nå huser så mange som 200.000 cubanere. 

castro mente selv at amerikanerne (under eisenhower og nixon) var mye mer opptatt av potensielle kommunister enn hva de faktiske reform-planene på cuba gikk ut på. fidel klarte faktisk nærmest å bli kvitt analfabetismen over natten, og å lage et helse- og utdanningssystem som overgikk det de fleste latinamerikanske land kunne skilte med. fidel skal selv etter sigende skal ha spøkt med dette: 
hva er de tre positive resultatene av revolusjonen? - helse, utdanning og sport. hva er de tre negative resultatene? - frokost, lusj og middag.

i dag har altså amerikanerne stort sett gitt opp fidel, og de bruker sykelig mye energi på tvinge alle andre som handler med usa til å drive på med handelsblokkade av cuba. og mitt inntrykk er at det er de mektige eksilcubanerne, spesielt i florida, som styrer mye av den amerikansk politikken på dette området. de er sure fordi fidel tok husene og eiendommene deres. i tillegg til at det helt sikkert var mye urettferdighet, drap og urimelighet i denne prosessen. det kan umulig ha gått helt smertefritt for seg å kaste ut hele mafiaen. dette er tross alt folk med skikkelig utstyr, fete konti og strøkne damer. i tillegg har visst cia prøvd å knerte sjefen sjøl flere dusin ganger uten hell. akkurat det er vel også en kraftig ripe i den amerikanske dominans-selvtilliten.

men også på cuba er det slik jeg forstår det stor motstad mot fidel, revolusjonen, og dette suverene statssystemet. det skulle bare mangle. det skal selvsagt mye til at folk uten videre skal aksepterer sin frihet frarøvet, selv om man har mange velferdstilbud fra staten. det kan umulig være i et helt folks interesse å ikke ha fri presse, fri ytring, fritt internett. og en stund var det vel også direkte ulovlig å snakke med utlendinger, såvidt jeg vet. vet ikke hvordan det er med det for tiden. jeg får jo se. inntrykket mitt er i alle fall at de har så mange regler som detaljstyrer livet på cuba, at selv misjonssambandet og lekmannsmisjonen har rimelig grunnlag for beundring og misunnelse.

i utgangspunktet har jeg inntrykk av at fidel vil sitt folk vel, men samtidig vil han ikke gi etter for den amerikanske korrupte kapitalismen og imperialismen. nå til dags, som det ser ut som at alle andre land i verden godtar å diskutere på usa's premisser er det vanskelig å ikke respektere mannen for utholdende motstand mot dette. slik jeg ser det nå, er cubas system like mye et resultat av å ikke godta usa's premisser som det er et implementert kommunistisk eller knallsosialistisk system. men en ting er at de ikke har varer på cuba, en annen ting er total kontroll over informasjonen. jeg tror nok jeg er litt naiv, men er denne strengheten nødvendig for å klare å stå imot usa, eller har de bare uflaks som ligger så nær?

nå var jeg ganske dårlig i historie på skolen, og husker derfor stort sett bare det siste jeg leste. hvis det er faktiske feil i det jeg har skrevet her, får du lov å gi beskjed.

når det gjelder dansing på cuba, så har jeg store forventninger til å se mye bra dansing, men regner ikke med at dette er noe man som utlending uten videre deltar så aktivt i. etter hva jeg forstår er danseaktiviteten for utenlandske menn i stor grad basert på utveksling av tjenester, som begynner med å spandere en drink, og deretter kan du velge mellom betalingssex, månedlige pengegaver eller å stille som ektefelle - inkludert emigrasjon. og damer som ikke er i denne gledespike-bransjen, ser fort ut som de er hvis de uten videre danser med disse vestens menn, og det tar seg ikke ut. så med mindre man kjenner en som har en søster, eller noe i den duren, så blir det nok begrenset med dansing. men cuba blir nok bra uansett, skal du se, når rutinen i å slippe unna det verste pengemaset er i boks.

JANUAR

30. januar 2003 / la habana, cuba
nå er jeg ferdig med overnattingspakketilbudet på hotell med frokostbuffét. så jeg tok inn i et privat hus i dag - i gamle havanna. det virket hyggelig, billig nok, sentralt, og de lager gjerne mat hvis jeg vil - god mat. det er to søstre som bor der - hun ene er profesjonell danseinstruktør. det virket svært lovende.

været er for tiden behagelig, om enn noe kaldere enn vanlig. et-par-og-tyve grader vil jeg tippe - passer for både singlet og langermet.

FEBRUAR

3. februar 2003 / la habana, cuba
dette vil ta litt tid, bare så du vet det. 

vår mann i havana melder:

HABANA, CUBA (BIR): pass og visum snappet ut av bukselomme på gigantisk utendørskonsert på malecón, fidel iverksetter operasjon mot privat innkvartering av utlendinger, og aktive og til dels aggressive jineteros holder stramt grep om utlendinger.
har du hatt en døll helg? i så fall har jeg sjelden misunt deg akkurat det så mye som jeg gjorde søndag morgen - i en unødvendig sterk fylleangst på kun en liten boks lokalt øl, om enn 5,4%. for å gjøre en kort historie lang, så begynte helgen dødstamt, med et regnvær som ville glidd inn på randaberg uten at en eneste bonde hadde tenkt seg om to ganger. alex, min sveitsiske samleier her på taket av en bygård i søndre habana centro - en ray liotta klonet jens pikenes med et litt vel gjennomskuelig smil, som påstår han arbeider for en saudisk prins, noe som sikkert har vært med på å forme ham som den litt vel suverene verdensvante forståsegpåer han fremtrer som, kom hjem fra morgenboksetreningen sin med både boksetreneren og en nonne, som han skulle ha to timer språkundervisning med. mens jeg satt og lurte på hvorfor i all verden boksetreneren skulle sitte i stua og sture i et par timer mens alex lærte nye gloser, intervjuet jeg og denne muskelmannen hverandre litt forsiktig. det at han hadde peiling på salsa var et bra utgangspunkt. han gav meg det stykket vital informasjon at paulo FG aka paulito skulle ha konsert på piragua, en stor åpen plass nedenfor hotel nacional, ved malecón - gaten som strekker seg langs sjøen nord for hele den sentrale delen av byen, og som du, hvis du har sett minst tre posters fra havana, har sett minst en gang.
konserten var gratis, utendørs, startet kl 21:00, og den ville nok trekke flere tusen kubanere. hvis været holdt. da oppholdsværet dukket opp litt utpå ettermiddagen, tok jeg meg en liten spasertur i gamlebyen. og mens jeg stod og hang over en kopp espresso med oppmerksomheten rettet mot den endelig anbrakte om dog overvurderte underholdningsavisen cartelera, fikk jeg ikke helt overraskende besøk av et par lokale jineteros (hustlers). de presenterte seg selv som en musiker og en band-manager. han ene virket veldig ok, rolig og hyggelig, og han fylte selvsagt året denne dagen (27). han andre var 46 år, og på dette tidspunkt hyggelig, om enn noe intens og taktløs. han gikk for eksempel rundt med et skryteark med bilder av en baby og en tysk dame som han viste til alle han traff. dette skulle være hans kone og barn i tyskland. de er tydeligvis ikke helt vant med å bli trodd (av en eller annen merkelig grunn) så dette hadde han minst 3 offisielle bevis på, som han presset inn på netthinnen til enhver potensiell skeptiker. junior på sin side hadde i tillegg en søster som bodde i norge - så klart. jeg må innrømme at de er flinke til å fremstille dette troverdig, og det er imponerende at de ikke går lei. på et senere tidspunkt spurte jeg junior om senior hadde dame på cuba, i tillegg til sin tyske kone, for han gikk rundt og kladdet sånn på damene han traff. - joda, men det var slutt når han dro til tyskland - om fem dager. 
de gav meg noen bra tips om steder, musikk, og jeg spanderte "bursdags-mojitos" på oss. og avtalte å møte dem på samme sted tre timer senere for å dra på konserten. det skulle vise seg å bli tre og en halv time, for i mellomtiden hadde ryktene om at fidel hadde begynt å iverksette sin operasjon (dvs. razzia) nådd et fryktinngytende nivå. det påstås at cuba har et narkotikaproblem for tiden. derfor stenger f.eks. diskotekene nå klokken 02 i stedet for 04 eller 05. el commandante mener visstnok at det er utlendingene som bringer styggeskapen til landet, og derfor vil han se nærmere på de husene som har kontakt med turister. siden mitt hus for tiden er litt "imellom lisenser", ble jeg derfor evakuert til et annet hus - ikke spesielt mer lovlig, men i et noe mindre utsatt strøk. arkitekturen minner lit om øst-berlin - inn en altfor liten dør, gjennom trange og halvmystiske falleferdige ganger og trapper, og plutselig står du på en veranda i en bygård med kjempeutsikt.
vi kom derfor en halv time for sent til konserten, men likevel en halv time før oppvarmingsbandet startet. alkoholinntaket the cuban way er at en person med dollar (for eksempel meg) kjøper en flaske rom og hver sin cola. en naiv og urutinert person med dollar (for eksempel meg) går gjerne med på å kjøpe en litt ekstra god rom, og forstår endatil logikken i at det er billigere hvis en kubaner kjøper flasken, selv om det betyr delegering av dollarsedler. da kan du banne på at "tips" er inkludert. deretter kan det som skjer med disse drikkevarene matematisk uttrykkes slik at når klokken går mot midnatt, er grenseverdien av alkoholprosenten i colaboksen 40%.
paulito er en av cubas topp salsa(/timba)-artister, ifølge flere her. bra konsert, men med sikkert over seks tusen kubanere til stede, avhenger lyden og opplevelsen mye av hvor du står. vi flyttet oss litt rundt, for senior liker å danse, og han var også svært opptatt av å fikse en å danse med for meg. ser ikke helt bort fra at det var mest på grunn av provisjonen for alt som "følger med" dansen. så vi hilste på noen, danset med noen, fikk fulgte med på konserten, så på andre som danset, og hadde det veldig all right - helt til en suppegjøk prøvde å presse seg mellom meg og sidemannen. han brukte så unaturlig lang tid på denne relativt intime manøveren, at jeg ble regelrett mistenksom, og altfor sent stakk jeg hånden i bukselommen, for å finne ut at jeg var blitt avløst for pass, visum og en 100 US$ reisesjekk. det var jo ikke direkte smart å la være å legge dette igjen hjemme etter at jeg hadde brukt det for å få ut penger i banken, men jeg trodde jeg var trygg når jeg hadde puttet alt i dette i framlommene - på oppfordring fra junior og senior, for her *ville* det bli stjeling - fra slike som meg. de kan jo gamet.
min lykke var at falkeblikket til senior oppdaget fingerkunstneren, og samtidig som jeg snudde meg rundt etter å ha funnet lommen ubehagelig tom stoppet senior denne traven, og da jeg så ned på bakken, så jeg at fyrens fot dekket over noe som lignet på et pass av typen som utstedes av kongeriket norge. jeg plukket det raskt opp, og var sjelden glad for å se et så kjent bilde, selv med så tynt hår.
romen var veldig god, og det kuleste på konserten var å se kubanske menn som kappdanset etter tur med samme dame. det gikk unna, gitt. det ekleste var en fin dame som begynte å legge an på meg, for så å komme med spørsmålet "liker du søstera mi?"
etter konserten stoppet vi på en billig nattmatcafé av typen som garantert ikke er nevnt i lonely planet, før jeg på vei hjem for sikkerhets skyld tok en del omveier, siden jeg var noe usikker på konsekvensen av å ikke være veldig diskret idet jeg låste meg inn i et hus uten lisensklistermerke klokken 02:30. hvis en av de tusenvise politikonstablene som patruljerer gatene spør hva du skal, kan du ikke akkurat på gebrokkent spansk melde at du bare stikker innom i døren for å slå av en prat med et eldre ektepar som ligger og sover heller.
og denne helgen har ennå bare så vidt begynt.
lørdagen var det strålende vær, så jeg spaserte gjennom gamlebyen, malecón, vedado og ned til plaza de la revolución. jeg stoppet på coppelia for å spise is - en klassisk begivenhet i havana. coppelia er en diger iskrembar med like mye folk som i dyreparken i kristiansand, og like lange køer. jeg traff på et par hyggelige tyskere som jeg hang på en kafé med etterpå, hvor vi ble utsatt for en opplagt rip-off som var helt ny for meg. da vi skulle betale, var prisene plutselig høyere enn de var da vi bestilte. men dette visste ikke de som tok imot betalingen noe om. han som hadde levert oss varene var forsvunnet - han jobbet visstnok egentlig ikke der engang, men på et hotell borti der. i tillegg klarte de selvsagt også å  "bomme" litt på en tast på kalkulatoren. for en gjeng.
om kvelden skulle jeg være med min husvert på danseshow med hennes profesjonelle dansegruppe, men det ble avlyst en time før start. visstnok helt vanlig her. dette fikk jeg vite litt sent, så etter å ha lett lenge etter taxi tilbake, og med stadig synkende blodsukker, kom jeg meg endelig til den eneste matserveringsstedet jeg vet om når de vanlige restaurantene har stengt. men det er tydelivis stamstedet til junior og senior, og etter en liten stund dukket de selvsagt opp der. jeg var for trøtt til å være bestemt og sette grenser, så det endte opp med allslags galskap; senior henter en venninne som han prøver å pushe på meg, og går rundt og tar luftbilder og synger brudemarsjen resten av kvelden. hun er veldig hyggelig, flott og nokså forsiktig, men ikke spesielt beskjeden. hun oppfører seg som om vi er gamle kjærester i de par timene dette kjøret varer - gjennom noen barer og diskoteker. selv synes jeg historien min om samboer i norge og ikke på utkikk etter dame på cuba er helt streit, men da begynner de bare å telle på fingrene hvor mange uker jeg skal være på cuba. senior begynner å bli småfrekk med servitriser, og når jeg sier at jeg ikke har mer penger på meg, utbryter han i halvsinne: "arrgh! planificación!" men når han begynner å organisere et hus for natten for "kjærestene" er det på overtid å melde hør-nå-her-min-gode-mann. jeg tror jeg klarte såvidt å la være å terge dem på meg, selv om det kriblet litt. problemet var at allerede neste dag hadde jeg egentlig avtalt med dem å være med dem på casa de la musica i miramar, for salsa-bandet deres skulle spille. nå fristet dette svært lite. og enda mindre da jeg kom hjem til en utkastet alex - som hadde slåss med et par lokale typer på gaten. de hadde funnet ut hvor han bodde, og kom for å prøve å trenge seg inn og ta ham. fulle og galne. mye bråk og scener. da var jeg veldig glad for at jeg instinktivt hadde svart unnvikende på gjentatte spørsmål om hvor jeg bodde til junior og senior.
for sikkerhets skyld fikk jeg noe magetrøbbel, og sov kanskje 3 timer denne natten. derfor var det med direkte ulyst jeg gikk for å treffe dem igjen, kun for å melde pass på grunn av mage og soving, og utelukkende fordi jeg tenkte at dette var det minst ubehagelige, siden jeg helt sikkert ville komme til å treffe på dem tilfeldig igjen - så langt har jeg nemlig støtt på dem ikke mindre enn fire ganger tilfeldig på to dager. jeg kom et kvarter for sent, og da jeg ikke så dem det kvarteret jeg ventet, spaserte jeg lettet til roligere områder for å få meg noe å spise. jeg fant en rolig restaurant ved havnen, som så ut omtrent som det ser ut på hornindal hotell oppi sogn - ingenting er byttet ut siden 1957. jeg tror dette er den første gang jeg har vært utenfor rekkevidde for "where are you from?" - ganske all right følelse.
tuslende hjemover hadde jeg en av de største oppleveksene mine her så langt. jeg dumpet inn i noe som minnet om en salsa-babtistkirke. voksne og gamlinger tok det helt ut på dansegulvet, med noe de kalte tipico, tradisjonell cubansk dans, som kan minne om en krysning av son, street-salsa, trim-for-eldre og vekkelsesmøte. jeg tror jeg var den yngste i hele lokalet. stemningen stod i taket, rom-flaskene på bordene, og det var en fryd å se gamlingene leke seg som barn på dansegulvet. jeg satt og smilte hele den halvtimen jeg fikk med meg før de rundet av denne ukentlige søndagsdansen med live tipico/son musikk i en teatersal som så ut som den hadde vært kjørt hardt helt siden 20-tallet - i et skabbete nabolag nesten uten gatebelysning nede ved jernbanestasjonen. jeg spurte en eldre mann om dette var son-musikk, og han fortalte ivrig om forskjellen på rytmen i son og tipico. han sa også at han hadde vært ingeniør, men ikke med data sånn som meg. og så ramset han opp på excel og powerpoint så jeg ble riktig så imponert. jeg tror ikke noen av mine egne bestefedre fikk med seg at datamaskinen var oppfunnet, i alle fall ikke som noe annet enn en litt avansert skrivemaskin. han mente at jeg burde høre mye på jazz - god trening i å utvikle øre for rytme og musikk. tviler ikke på at dette er et gammelt jungelord; jeg for min del var mest fornøyd med at jeg forstod det aller meste av det han sa.
det ble en tidlig søndagskveld, med forsetter om å ligge litt lavt de neste dagene.

det store samtaleemnet mandag morgen ved frokosten, var at alex viste seg å være homse. de har tydeligvis god tilgang på informasjon, for noen hadde sett ham naken sammen med en annen mann.

31. mars 2003 / oslo, norge
når man ikke gjør noen endringer på de mest omfattende av tingene en omgir seg med, som jobb, hus, venner og kjæreste, tar det nesten deprimerende kort tid å finne frem det gamle vanemønsteret igjen. nå virker plutselig fem måneder ikke så lenge likevel. 

de aller vanligste spørsmålene jeg får nå like i etterkant, er om det var farlig å reise, og hvor mye det kostet. da sier jeg at jeg tror jeg brukte ca. 55.000,- kroner på 4½ måned (inkludert fly mellom mexico og cuba til ca. 1.500,-, og diverse innkjøp som sigarer / humidor for ca. 4.000,- og 15 CD-er + 30 LP-er) pluss flyreise og forsikring til ca. 13.000,-. altså mellom 65.000,- og 70.000,- tilsammen. men da levde jeg ikke spesielt sparsommelig de to siste månedene.

en viss fare er det nok å reise i disse områdene - spesielt på bussen om natten i guatemala, på turistbusser i mexico, og som jente litt i utkanten av turistbyer i guatemala. jeg selv opplevde ikke noe voldelig, kun et par innslag av lommetyveri, men det har jeg opplevd tilsvarende av selv i oslo. 
men jeg traff to andre reisende som hadde opplevd den fryktede kobinasjonen pistol og buss:

• da jeg hadde krysset grensen mellom guatemala og mexico for å dra på juleferie til den mexicanske stillehavskysten, stod jeg i billettkø sammen med en amerikaner, som også kom med buss fra guatemala den dagen. rett etter at de hadde krysset grensen fra el salvador, tok en av passasjerene på seg en hette, og gikk frem til sjåføren med en pistol i hånda. sjåføren ville ikke ofre tinningen, så han stoppet bussen, og slapp motvillig på 7-8 av vennene til denne kapreren, og de kroppsvisiterte alle for verdisaker. passasjerene måtte til og med se gjennom de andre sine bager etter verdisaker. amerikaneren røykte svært tett da jeg traff ham, for han hadde prøvd å stikke unna kreditt-kortet sitt, men så ble han oppdaget, og en av ranerne ble visst høylytt sint.
   
• i belize møtte jeg en franskmann, som innrømmet at det var lite smart å trosse advarslene om å kjøre buss om natten i guatemala. han hadde sittet og sovet på bussen, og våknet av at han fikk noe i ansiktet. det viste seg å være splinter fra ett av de fem geværskuddene som ble avfyrt gjennom bussen fra utsiden, av ranere som hadde prøvd å stoppe bussen med en veisperring som sjåføren med bånn gass hadde  styrt utenom. franskmannen fortalte at en dame på setet foran ham ble truffet av en kule i foten, og måtte kjøres på sykehus.

i tillegg har jeg snakket med flere jenter som ble ranet med kniv i antigua i guatemala, eller området rundt. enten kniv på strupen, eller at jakkelommene bare ble skåret av i farten. turer opp til vulkanene kunne visst også lett by på uventet besøk hvis man ikke hadde alliert seg med en guide.

besøkende etter 23/1-03 (iflg. webcounter):