Om Maria

Er det ikke fint å lage seg et rom der man bare kan være den man er? Der man kan av-dekke og med-dele forvirring, sorg, håp, optimisme, undring og søken…

Jeg liker godt å besøke slike rom, ta til meg er-faringer… Det gjør inn-trykk… fordi de vekker en gjen-kjennelse… og ny inn-sikt

kanskje legger jeg igjen noen spor eller ord … som nå

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men prøvde på begge deler det gikk litt trått.

Jeg fikk link i går til bloggen din, og har delt den med min beste venninne, jeg har sort savnet et sted hvor det står en del informasjon om ME som er lett å lese og forståd .

Glad er jeg for at det ikke er så lenge siden du startet å blogge sånn at det er mulig å lese seg opp uten at det tar flere mnd.

Jajaja..akkurat vi er faktisk blitt forrått av kroppen vår, men jeg har et lite men der..Gjor ikke vi det først? Jeg har en liten ide om at vi var litt mindre snille med kroppen vår først, drev råkjør på den.. Jeg var et sånt menneske som strakk strikken så langt at det sprakk flere ganger, men allikevel lappet den bare sammen og fortsatte…Helt til at det ikke gikk, men tror du jeg la meg ned av den grunn. Niks, det er for puddinger, enda sliter jeg med det…

Å du jeg må jo lære å ikke gå i den fella..I går skulle jeg til psykolog, timer før timen gikk jeg i dusjen, fikk ikke den sedvanlige følesen av matt og trøtthet, Plutselig kom følesen av savn, savn etter jobben min, følte meg fantastisk, fikk det for meg at jobb skal jeg tilbake til, i morgen skulle jeg ringe legen min.
Kommer til time, for å få beskjed om at jeg skulle ha vært der for to timer siden, det var som ballongen smalt. Jeg går på kafe med min mor og etterpå spiser familien middag, drar hjem, da er jeg helt utmattet og sovner i fire timer i koma søvn.
Hvordan jeg i det hele tatt kunne tenkt tanken at jeg skulle på jobb er helt absurd..

Det er fryktelig vanskelig å glede seg over de små tingene, men jeg lærer, om ikke fort , så lærer jeg. Tar med meg de små ting som gjør at jeg blir glad, som alle de som kommenterer her inne, er å leser både her og der, føler meg plutselig ikke så aleina 🙂

Ha en fortsatt glad dag:)

Hei Maria og det var et veldig godt spørsmål.Jeg har lyst til å prøve å svare og det er nok flere ting som gjorde at denne siden din traff meg. Å være hjemme betyr for meg at man ikke trenger å forestille seg, late som om maner friskere enn man er feks. Hjemme er jeg trygg, selv om jeg nå bor alene. Jeg tror også at det at du er lege traff meg.Jeg var ferdig utdannet i 1976, så sykepleieridentiteten er jo noe jeg føler er en del av meg. Så identifiserte jeg meg med deg.
Jeg fikk ME diag, i 2002 og er uføretrydet, så nå begynner det også å bli en del av meg.
Nå skal jeg treffe min sønn og gleder meg, og så er jeg glad for svaret ditt og denne siden.

Hei Maria!
Jeg skjønner henne som sier det var som å komme hjem å lese siden din…
Det er noe med ME.
Noe utrygt. Og få forstår. Til og med de som virkelig ønsker å forstå greier det ikke.
Hvordan skulle de det. Jeg fatter ikke at kroppen kan være så syk iallfall. Jeg kan ikke forklare hvordan lyd kan få kroppen til å smuldre sammen innvendig og etterlate meg knust. Jeg skjønner ikke annet enn at forskningen som nå har et slags gjennombrudd, kanskje kan forklare for de fleste at dette er en ufattelig alvorlig sykdom.

Så Maria, når du skriver så enkelt og vi vet at du vet og vi vet at du er lege….inngir det trygghet.

Jeg har vært syk hele mitt voksne liv. Fibromyalgi. (Kanskje var det ME…)
Kvikksølvforgiftning som nesten drepte meg.
Og så ble jeg så frisk som jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli igjen
Begynte å sette planer ut i livet. Drømte om MYE. Gjorde mye. Nøt livet. Økte farten….
Så smalt det igjen. Nå har jeg vært inne i huset mitt i tre år. Og jeg vet noe som ingen andre kan se. At inne i mitt hus er det motsatt av slik det er på månen!

For hos meg er tyngdekraften den rådende makt!
Tungen min, armene mine og bena mine. Som du skrev.
Når noe regulerer tyngdekraften her litt, begynner jeg straks å drømme på nytt om hva jeg skal….
Så settes suget på igjen,og jeg er ødelagt igjen.

Så Maria! Du er viktig. Jeg har lest bare bittelitt her inne ennå. Men jeg så det med en gang.
Vi er sånn vi mennesker, at vi trenger aksept. Det gjør noe med oss at en lege også forstår. Så takk for denne bloggen. Jeg skal lese til tyngdekraften tar meg!
Ha en så fin dag som mulig!

Hei,

Det er akkurat det som Vicky sier, selv de som ønsker å forstå greier det ikke. Og jeg har gitt skriftlig informasjon og prøvd å foklare på alle mulige måter. Lenge etter at jeg fikk denne hersens sykdommen, gikk jeg på turer, trente litt osv under.Motto: bedre å dø med skoene på enn i sengen.
Jeg strevde lenge med å klare å finne min måte å kunne leve best mulig. Nå hviler jeg når jeg må, og har flyttet til et lite lettstelt hus på landet.
Og håper inderlig at vi en gang kan få behandlig for sykdommen.

Takk for bloggen din, Maria. Det var fint å oppdage den. Det du skriver i et innlegg her om lege-identiteten, et «kall», gir meg lyst til å si noen ord. Jeg har ikke ME selv, men det skal være visst at jeg har nok å stri med i livet mitt. Med jevne mellomrom får jeg migrene hvis det er noe som presser på for mye, profesjonelt eller personlig. Da hjelper ikke annet enn en dag eller to i isolasjon, da jeg fjerner meg helt fra inntrykk og temaer som jeg opplever som knugende eller invaderende. Jeg tror også jeg har et «kall», og det er å være «voksen», «grei», «flink», og ikke minst: Alltid først og fremst ta hensyn til det andre vil. Det motmiddelet jeg har, er avstand, trekke meg tilbake eller «isolere meg», som den vanlige anklagende frasen ville si.

Jeg er verken psykolog eller lege, og har ingen vitenskapelig empiri å bygge på når det gjelder ME og lignende tilstander. Men, det høres nok drøyt ut, jeg tror dette er en FORDEL når det gjelder å forstå hva det dreier seg om. Mitt «flinkhetskall» er nemlig ikke utelukkende bundet til å være «hjelper» eller «omsorgsperson» slik det nok er for mange i helsevesenet og i kirke og misjon, men også til å tenke og skrive på en fri eller endog «uhøflig» måte. Og jeg er overbevist om at det fins nokså ens grunner til at mange mennesker opplever omgivelsene, jobb og relasjoner som så pressende og forpliktende at de blir syke av det, at kroppen gjør opprør og fremtvinger tilbaketrekning og en annen livsstil. De grunnene er at vi viker skremt eller høflig tilbake for å erkjenne hendelser i vår egen fortid og bakgrunn, selve grunnene til at vi er blitt så «flinke» at vi alltid må «tøye strikken» – et uttrykk man stadig hører når det er snakk om ME. Kort sagt, det at vi lar oss herse med at vårt voksenliv på en slik måte at vi blir syke av det, skyldes at barndommens erfaringer har lært oss at vi skal bli herset med og at dette er naturlig og riktig. I virkeligheten er de fleste av oss, og alle vi som får «uforståelige» problemer som voksne, sårede barn. Men nesten hele kulturen står parat til å fornekte dette, og fortelle oss at vi må ta oss sammen, «tenke positivt» osv. I bakgrunnen for slikt uvesen ligger en forskremt tilslutning til det destruktive og livsfarlige «fjerde bud» og tilsvarende «moral», nemlig at det er langt viktigere å «ære sin far og sin mor» enn å erkjenne, føle og fortelle hvordan barndommen var for akkurat meg, for akkurat deg, for hver enkelt. Så enkelt, og så vanskelig er det, for de fleste rykker livredd ut med hersketeknikker hvis man snakker fritt om det. Men når man først har innsett denne dynamikken, kan endelig opprøret begynne å våkne, og det er dét som er tilfriskning. Den tydeligste, sanneste og sterkeste tale om dette jeg kjenner til, finnes her: http://www.alice-miller.com/index_en.php

Hilsen Jørgen

Titta, du sier at Alice Miller hevder at vi er dømt til å gjenta elendigheten, men du krediterer henne også for en del av friheten som barna dine har fått. For meg høres dette ut som en selvmotsigelse. Jeg skjønner ikke hvordan du kan lese det hun sier om gjentagelsestvang som en teori om skjebnemessig gjentagelse som man ikke kan gjøre noe med. Snarere er jo poenget at man viderefører elendigheten i den grad man som voksen ikke kan erkjenne og reagere på det man var gjennom som liten. Opplevd fra mitt liv er det sant at kjennskap til gjentagelsestvangen gjør at man må leve med vissheten om at man gjør uheldige ting som man ennå ikke er sensitivisert til å innse. Men er ikke en av de viktigste gevinstene man får hvis man kan anklage barndommen og de som har gjort en vondt nettopp en aksept for at man selv er feilbarlig og ikke perfekt? Jeg vet jo ikke hvordan du tenker om saken, men for meg er slik selvaksept forutsetningen for i det hele tatt å kunne rulle opp det som faktisk har skjedd, både det andre har gjort og det jeg selv har gjort av tåpeligheter her i livet. Jeg vet ikke noen annen måte å gjenvinne følelser og liv på.

Titta, jeg syns det er interessant og viktig å snakke om dette. I bakgrunnen ligger for meg en litt tung erfaring av at folk jeg kjenner som får barn (jeg har ikke barn selv), ikke sjelden liksom psyker ut og ikke lenger vil være med på å rulle opp barndommens bedrøveligheter og endelig anklage foreldrene. Jeg føler meg ensom når jeg merker at motpartens skyldfølelser slår inn fordi vedkommende selv har fått barn og frykter å «ikke være noe bedre selv». Det er som om vi i utgangspunktet trekker pusten og påbegynner en fri samtale om livene våre, men så kommer motparten til å tenke på sine egne barn og alt blir borte i en beklemt redsel for nettopp de følelsene som er i ferd med å våkne, særlig sinne. Det finnes unntak, men tendensen ergrer og deprimerer meg. Jeg skjønner mekanismen, tror jeg, og jeg hadde sikkert vært sånn sjøl hvis jeg fikk barn, men likevel syns jeg det er ille og tror det er farlig. Jeg tror i grunnen det er DETTE som er gjentagelsestvangen i ren form: Ikke kunne snakke på egne vegne, fortelle om og reagere på eget liv fordi det er «egoistisk» og fordi man ikke vil «kaste den første sten» siden man selv ikke er «ren». Det må da være nettopp slik «godhet» som til syvende og sist barn og andre man står nær får betale prisen for? Finnes det noe som inngir mer skyldfølelse enn å leve sammen med noen som adlyder et indre krav om ufeilbarlighet? Du merker nok på vokabularet jeg bruker at jeg mener at den kristne kulturarven med dens grunnleggende anklagende regnskap om «synd», skyld og at alltid «noen har det verre enn jeg» bærer et vesentlig ansvar for denne deprimerende runddansen. Jeg er enig i at Alice Miller er kontant og klar, men streng tror jeg bare hun virker hvis vi fortsetter å leve i den grunnleggende anklagede tilstanden av dom og «synd». Jeg anklager ikke foreldrene mine og andre i min barndom fordi god vandel har gitt meg «moralsk» tillatelse til det, men fordi jeg har begynt å ta tilbake retten til å kjenne og fortelle om hva som skjedde, men som den underlegne posisjonen nødvendigvis måtte feie under teppet.

Titta, takk for svar. Jeg har faktisk ikke kommet til å diskutere akkurat dette åpent før med noen som har barn, så det føles viktig, og som å ta tyren ved hornene, på en måte.

Det jeg sikter til når jeg snakker om kristen kulturarv, ligger i retning av forestillingen om arvesynden, at mennesket av natur er syndig, kjødet er skrøpelig, at vi per definisjon trenger tilgivelse og «nåde» av en foreldrefigur i himmelen osv osv. Jeg mener at kristendommen, og antagelig all religion, egentlig er en rasjonalisering av skyldfølelse som vi er påført gjennom barndommens underlegenhetsposjon, der vi måtte unngjelde for foreldrenes egne manglende oppgjør med barndommen. Vi dikter opp en nådig forelder i himmelen som kanskje, kanskje, skal tilgi oss tross alt. Det er dette jeg mener med å godta å leve med en anklaget identitet: Vi er dårlige og klanderverdige liksom av metafysiske grunner, eller på grunn av «ville» drifter som deler av psykologien påstår vi er født med.

I virkeligheten er vi etter min mening, når vi lever i dette så å si anklagede paradigme, symptombærere for foreldrene. Når jeg sier at jeg anklager mine – jeg kunne like gjerne sagt at jeg er sint, uinteressert i dem, at de og deres liv slett ikke angår meg lenger – oppfatter jeg dette som det direkte motsatte av å godta å leve i et anklagende paradigme: Det dreier seg jo nettopp om gjenvinning av retten til å respondere med virkelige følelser på virkelige hendelser. Så enkelt, så konkret, og dessverre så vanskelig på grunn av den fortsatte redselen for straff som «umulius» eller «gal». Det fjerde bud opererer med en implisitt trussel, og dette oppfatter jeg som en ren forbrytelse, antagelig med mer blod på hendene en noen annen enkeltsetning.

Hvis vi opererer med et skjema for hvordan «personlig utvikling» foregår gjennom bestemte stadier, der for eksempel sinne er en bestemt fase og der det hele skal ende med tilgivelse og fred, kan jeg ikke se hvordan dette kan unngå å utgjøre en fortsatt anklage mot barnet i oss, offer-siden av oss. Hvordan skal man kunne gjenvinne følelsenes og reaksjonenes umiddelbarhet hvis vi på forhånd er fortalt at dette bare er en «fase på veien», som liksom er sunn på tross av sin beklagelige umodenhet? Og hvordan kan vi vite at det å preke tilgivelse ikke nettopp er ubevisst utagering av forbudte følelser som liksom skal oppdra den opprørske ungen som vi fremdeles ikke orker huske eller se?

Det er fint å kunne bli venner til slutt, og det er noe man kan hvis man er heldig og ting ligger til rette for det. Men å sette det opp som et helt verdensbilde og livssyn, at målet og vår eksistensielle plikt som menneske liksom objektivt sett «er» å arbeide for tilgivelse og harmoni mellom foreldre og barn, det kan såvidt jeg kan se ikke være annet enn en hersketeknikk som gjør øvrighetens – seniorenes, foreldrenes – handlinger til barnets – offerets, den underlegnes – ansvar og livsoppgave. Denne traderingen er hatefull, og krever nye ofre i det skjulte. For meg er målet ikke noen forhåndsdefinert handling sammen med visse forhåndsdefinerte mennesker, men mest mulig åpent å kunne oppleve, erkjenne og føle livet i og rundt meg, nåtid og fortid. Enn så lenge er jeg overbevist om at det er det som fører mest godt med seg, i den tiden jeg har å leve.

Takk i lige måde, Titta, ser fram til det hvis du skriver mer. Beklager akademismene, de er faktisk et uttrykk for engasjement, at dette er så interessant for meg at jeg bare skriver i vei med det språket som ligger på tunga, upusset. Lykke til m trilling!

Titta, jeg skal ikke forsøke å legge ut om religionshistorien i bredde, har ganske enkelt ikke greie på det. Og det føles som å påstå ting om andre i stedet for å forsøke å møte sin egen erfaring og sannhet. Får vel bare konstatere at jeg tror noe annet enn du om religion. Jeg vet at mange deler din tanke om at religion kan virke styrkende, antiautoritært og antikonformt, men jeg er tilbøyelig til å tenke at det blir vanskelig belegge dette med eksempler. Vel vel, jeg føler meg uansett på relativt trygg grunn når jeg mener at det er en interessant og påfallende sammenheng mellom det å våge å anfekte foreldreautoritet og kritisere religiøsitet i kjente utgaver som kristendom og islam.

Jeg skal ikke gi en spekulativ hypotese om all religions opprinnelse i én setning. Likevel vil jeg koste på meg den spådom at proporsjonalt med progressive tiltak som forbud mot å slå barn, ny oppmerksomhet om seksuelle overgrep osv, vil kristendom og islam, men også fanatisk tro på «vitenskapen», svekkes.

Jeg har fremdeles problemer med erklæringer som sier noe om hva som er «målet», selv om det dreier seg om noe så fint som fred og harmoni. Jeg tror det er fordi slike erklæringer uvegerlig så å si blir å tre noe ned over følelsene, mens det jo er følelsenes frihet som er fred.

Dette er et uklart og paradoksalt område for meg, men jeg mistenker at generelle «målformuleringer» har en tendens til å komme i stedet for individuelle uttrykk. Man blir besatt av å formulere generelle «kjøreregler» fordi man tror at man ikke har rett til å forsvare seg hvis noen trår en for nær. Jeg mener ikke at «målformuleringer» kun er vikarierende størrelser på denne måten, eller at min motvilje ikke har sammenheng med mine individuelle, negative erfaringer. Men er det ikke slik da, at vi mennesker har noe å si hverandre, at det oppstår møter og gode samtaler, nettopp i den grad vi vil og våger å utforske og fortelle hverandre hvorfor vi tenker slik eller slik og dermed eksponerer individuelle erfaringer, og at «målformuleringer» nettopp er noe som legger hindringer for det nødvendigvis uforutsigbare i dette? Vi vet jo ikke på forhånd hvor det vil ende eller hvilke reaksjoner eller følelser som kommer opp. Dette jo nettopp noe vi finner ut underveis i livet og samtalen.

Titta, jeg ville ikke våget å kommunisere med deg hvis jeg hadde vært nødt til å bekjenne meg til et mål på forhånd. Jeg må vite at jeg kan bli sur, sint, lei meg eller stikke. På den måten er nettet fint. Innledningsvis diskuterte vi Alice Millers eventuelle strenghet, og jeg snakket om å leve med tanken om at man gjør ting som man ikke har oversikt over eller kontroll på fordi man ennå ikke er sensitivisert for det. Jeg tror man gjenvinner sensitivitet og liksom får tak i flere sider av seg selv når man kommuniserer og tenker og kjenner etter, men nettopp den erfaringen, at livet er en bok som man stadig skal bla videre i og bli kjent med mer av, gjør at jeg verken våger eller vil se opp fra sidene og erklære et mål liksom bortenfor.

Det ville være naturligvis være selvdestruktivt og mot mine egne interesser ikke å ønske fred og frihet. Men jeg tror ikke på det fredelige i å forplikte seg på en målerklæring om hvor det bør ende. Da tror jeg nemlig vi belaster oss selv og andre med slike ting som vi gjør når vi står under tvang.

Jeg er ikke i tvil om hvilken bok jeg anbefaler. På norsk heter den ‘Barneskjebner’. Den er visst ikke tilgjengelig i markedet, men her

http://www.tanum.no/product.aspx?isbn=0465016901

er den engelske utgaven:

The Drama of the Gifted Child: The Search for the True Self

(Og kjempehyggelig med mus i krokene!)

Takk til både Jørgen og Titta for svar. Jeg noterer meg tipsene deres, og en dag når kreftene er større enn nå – så tusler jeg til biblioteket og leter.

Og Jørgen, for et befrinde nyttårsforsett! Det ble jeg glad av å høre. Befriende, rett og slett. Du har selvsagt helt rett i det du sier: Alle disse «burde» og «skulle» som vi omgir oss med er unyttig. Morsomt at du tok meg «på fersken» i slikt. Jeg vet det jo, men det var nyttig med en påminnelse. Man føler det man føler, og det kan ikke være en særlig hensiktsmessig tilnærming til eget univers (av undertrykkethet?) å pålegge seg selv hva man burde.

Det blir omtrent like håpløst som når NAV skriver at et bestemt vedtak «bør gi søker ro i en lengre periode», når jeg opplyser dem om at det bestemte vedtaket faktisk har motsatt effekt på meg. Da hjelper det jo lite hva NAV syns at jeg burde oppleve/føle…

Har du lyst til å fortelle mer om bgrunnen for ditt kloke nyttårs forsett?:-)

Melek, takk for spørsmålet om banningen, ja bannegleden, kan jeg si. Først tenkte jeg at det ville bli for banalt og pinlig å snakke om det, men så slår det meg at det er veldig to the point nå når vi har diskutert både sinne og religion. Jeg tror jeg forsøker meg på en liten selvanalyse.

Umiddelbart: Når jeg, voksne mannen, syns banning er morsomt, er det vel fordi jeg går og er sint men mangler fri kontakt med sinnet. Grunnen til at banning tross alt er en kanal for meg, er ganske enkelt at jeg har lært det hjemme. Min far bannet mye, og det hadde en bestemt funksjon i hjemmet. Han var en mann som av og til fikk raserianfall, men som ellers bannet jevnt og trutt med verbal lekenhet, slik jeg tror også jeg gjør. Min mor hadde og har et enda mer anstrengt og ufritt forhold til sinne og normale uttrykk for det enn han hadde. For henne var det vulgært, svakt, barnslig i det hele tatt å bli sint. Hun spilte fru suveren. Jeg tror min fars banning hadde en funksjon som utfordring og provokasjon mot min mors følelsessperre. Han kunne ikke forholde seg på det på en mer forståelsesfull og moden måte (og det skjønner jeg godt, for det er en farlig effektiv hersketeknikk å la andre spille rollen som den dumme sinte ungen.) Fremdeles kan jeg kjenne et kriblende lite øyeblikk av frihet og eufori når jeg smaker på den utstrakte vokalen i ordet «fa-en!»

Mønsteret med banningen ligner selvfølgelig på barn eller unge som stadig trenger å gjøre noe «galt». Nå kan jeg se, tror jeg, at min bannehistorie også omfatter det å irriterere eller endog krenke andre med stadig banning og griseprat, en form for selvhevdelse som jo er en direkte kopi av foreldrenes dragkamp i hjemmet. At traderte forbud mot følelsesuttrykk og selvhevdelse resulterer i slike underfundige og kronglete uttrykksformer og videreføring av dem, er jo temmelig innlysende. Nå er jeg blitt klar over at min bannelyst også omfatter et noe som enkelte ganger har vært ubehagelig for andre, og det mener jeg er nettopp en slik oppdagelse som vi snakket om over her: Man gjør av og til dumme ting som går ut over andre fordi man ennå ikke har fått rullet opp nok av sin egen historie, og den vesentlige forutsetning for slik opprulling er retten til å se og huske hva foreldrene faktisk gjorde.

Det er mer også. Da du, Melek, ble begeistret for nyttårsforsettet om å banne mer, var det innerst inne noe jeg visste på forhånd, at en eller fler kom til å synes det var morsomt og inspirerende. Jeg kan banne på at det var flere enn du. Gang på gang har jeg gjort den erfaring at folk spontant og med styrke blir med på opprør mot det utstrakte tabuet mot uttrykk for sinne og diverse «barnslighet». Det tar jeg som et åpenbart bevis for at veldig mange av oss, etter Alice Millers mening de fleste, har fått en del av de naturlige uttrykksrettigheter tråkket på i barndommen. Det føles støttende for meg når folk blir med og viser temperament og glede ved det. Men under det «tøffe» og energigivende ved banningen, ligger en stor sårhet og dysterhet over å ha fått et trangt handlingsmønster tredd ned over ørene av foreldrenes problemer. Den sårheten har jeg bare så vidt rukket å smake på foreløpig. Takk igjen for at du spurte, det er virkelig pussig og flott hvordan man kan få tak i mer bare ved å snakke litt om det.

Jeg leser i bloggen din med jevne mellomrom. Har som mål å ha lest gjennom alt etter hvert. Jeg er kjempeimponert over alle kloke og gode innlegg du skriver på bloggen din. Og at du bare har blogget siden august 2009?

Du har fortjent hver eneste nominasjon du har fått, for makan til flott blogg skal en lete lenge etter. Nå følger jeg med i en del blogger som blant annet har med me å gjøre, din er blant mine absolutte favoritter.

Jeg er veldig takknemlig for at du skriver som du gjør. Jeg har også anbefalt bloggen din til min lege. Tenkte at h*n ville ta me litt mer på alvor dersom bloggeren selv var me syk OG LEGE. 😛 !!

Her kommer jeg til å henge med og lese. 🙂
Jeg skulle gjerne laget min egen blogg, men jeg føler ikke at jeg har så mye å fare med. Så jeg har laget bloggen, men jeg har ikke skrevet i den ennå. Så enn så lenge leser jeg hva andre skriver, og jeg liker din blogg spesielt godt.

Klem fra meg 🙂

AMALGAM.

Hei,mellom 1985 til 1990 fjernet jeg alle amalgamfyllinger og erstattet dem med plastfyllinger.Dette ble gjort uten verneutstyr og jeg reagerte kraftig hver gang,derfor brukte jeg ca.fem år på dette.Ble skikkelig dårlig etter en uke og dette kunne vare to-tre uker til.Hadde følelsen av å være fyllesyk med kraftige influensasymptomer(men uten snørr he,he).I denne perioden tålte jeg heller ikke alkohol,mer enn en pils forverret de symptomene jeg slet med(sliter fortsatt, mer info om dette senere)
I 1992-93 begynte en langsom bedring og jeg er fortsatt i fremgang helsemessig.Ble 100% sykemelt ca.1979 24år gammel,gikk på attføring frem til 1989 da jeg,mot min vilje,ble uføretrygdet.
Å skrive dette er mer slitsomt enn å sykle birkebeinerrittet(syklet i 2008 på ca 5t.30 min.)
så jeg avslutter her men kommer snart tilbake med mer.

Mvh egima (mann 50+)

LITT TIL

Da jeg gikk ut i det offentlige rom i 2001 tenkte jeg ikke på at fallhøyden dermed ble større.Jeg gjør forøvrig nokså mye uten å tenke,samtidig som jeg tenker(grubler) alt for mye.Veldig slitsomt.Som ufør gikk jeg på nav og innformerte om attføringsprosjektet mitt.
Her ble jeg oppmuntret til å forsøke dette,nen nav hadde desverre ingen hjelp å tilby.Det var jo ikke overraskende,ga opp nav på slutten av 80 tallet.Prosjektet kastet ikke av seg noe økonomisk,men med uføretrygden i bunn gikk det på et vis.Jeg skjønte jo at uten en bedring i funksjonsevnen min ville dette ikke gå.Var derfor innom nav,og mange andre,for å prøve å få hjelp mestring.Beklager ingen hjelp,men lykke til.Jeg skjønte jo at dette ikke gikk,men stakk hodet sanden og fortsatte.Jeg hadde nå skaffet meg en fasade som utad var mye bedre enn å fremstå som trygdet.

Vel, her sier kropp og hode stopp,må spare litt energi til resten av dagen.

Mvh egima