Jon Østeng Hov Skal hilse fra fjellet: Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens vindene lekte så linne. Det lét i kvar busk, det var slikt et kor, og sang til mitt øre seg søkte. Og rypa, min elskede, møtte mitt spor, hvor sti langs med bekken seg krøkte. Det glitret i stryket, det blinket i vak, og gleden i brystet mitt bruste. Over aurete botn storfisken rák, mens fjellbrisen vasskorpa kruste. Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg, men nevera trivelig smilte. Og under dens lauvheng med glede jeg såg, at villrenen stille seg kvilte. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Jon Østeng Hov Kjærlighet: La livet være dansen som går i måneskinn. La livet være mystikken som hvisker "du er min". Så hold meg mjukt inntil deg når kvelden faller på, og stryk meg over håret om hårene er grå. Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. Og sakte, sakte, sakte går vi mot ukjent grav. La stemmen i ditt indre få nynne deg en sang. La dine øyne tindre som såmmår over vang. La sinnet ditt få gløde som dugg i soloppgang; da har du livets grøde når dagene blir lang. og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. Og sakte, sakte, sakte går vi mot ukjent grav. Et takk det sier lite om tanker som man har, så væla burde vite hva hjerteblodet bar. Men gleden som man eier og trøsten som man har, de går på stille veier og setter ikke far. Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. Og sakte, sakte, sakte går vi mot ukjent grav. Når dagene blir mørke og stien tong og gå. Da søker jeg inntil deg for trøst og styrke få. Så rekk meg mjuke handa som jeg kan holde i, for den er livets rekkverk når motgangen er stri. Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. Og sakte, sakte, sakte går vi mot ukjent grav.

Jon Østeng Hov Myrdunnatt: På Blodstrupmyra går myrdundansen, barnemjukt i den blåe natt. Flyr som alver, glør i glansen fra spøkelslyset ved dunkle kratt. Tar hverandre i tause kjærtegn når natterøk stig fra vassfylt jord. Står og duver som stille snøregn, og visker viser foruten ord. På stilker sarte som elskovsløfter de bøyer hodet i vare smil. Rundt pytter, tuer, stier, grøfter, de takker ydmykt fordi de er til. De lytter stille til heilogråten, og elsker blåstrupens vakre sang. De kjenner lerker og fink på låten - og ønsker såmmåren lys og lang. Jeg kviler ensom på måssåsenga: Kjenner kroppen er trøtt og tung. Tar imot angen fra myrdunenga, mins at jeg og engang var ung. Jeg svaiet go'mjukt i såmmårvalsen, så lett som fjellmyras kvite ull. Og sovnet stilt inn ved pikehalsen da sola kledte sin sky i gull.

Jon Østeng Hov Vårmårrå på orrmyra: Det går en ringdans på Orrtuppmyra en tidlig mårra når sola brinn. Det skin i kølsvarte halelyra - som bølger go'mjukt i mårråsvind. Det lyser ildrødt frå øyekammer; likt Kremls faner en maidag. Hjertet dunker; en stempelhammer. Det oser brunst frå kvart åndedrag. Vill blir ridderne, glohett blodet da høna lettbeint i kring dem spring. Det suse gørr-rart i fuglehodet, det dirrer helt ut i fjær og ving. Og alt som likner på konkurrenter blir jaget unna så spruten står. Men møtes motstand som ei forventes, da er det krefter og makt som rår. Og lufta dirrer av våryr glede, det ligg ei urkraft i orrens spill. Festen går over graskledd hede, en dans så intens og het og vill. For myra koker av hysch og buldring; ei villmark synger sin mårråssang. Som vandrer står jeg i stille undring: Så ble det orreleik enn en gang.

Finn Carling Fjerne morgener: En gang fantes det morgener da lyset kom inn og jublende forløste en fra natten. Da barna hulter til bulter strømmet inn og skjenket en latter på sengekanten. Da ordenes utålmodige knopper sprang ut i dristige tanker som aldri før var blitt tenkt. Jeg vil det skal være sant. Det fantes virkelig en gang i tiden slike morgener.

Finn Carling Som i drømme: Var det virkelig hånden min, tørr og ru med hovne ledd mellom knoklene og spente sener, som i sin tid rørte ved og fikk mennesker til å stråle! Kan det ha vært ansiktet mitt, som jeg nå ser her i speilet, herjet og med gråblek hud, hun i sin tid kjærtegnet og sa hun alltid ville elske? Kan det ha vært kroppen min, krumbøyd, stiv og preget av engstelse for hvert skritt, som i sin tid sprang og lekte mellom bølger på en strand? Det må ha vært det, for ennå kan jeg svakt erindre som i drømme at jeg fikk mennesker til å stråle, mottok kjærtegn og sprang lekende mellom bølgene på stranden.

Knut F. Dahl Vennskap Noen var alltid glad i din innsats de var glad du greide deg godt, hos andre møtte du Jantes lov hvor ingen en blomst har fått. Noen var nære venner i medgang da hellet fulgte deg lett, andre ga bistand i utforbakke da du ble svak og trett. Noen rakte deg vennskapshånden da livet var lett som en fest, andre bare forlot din stue da du kunne trenge dem mest. Noen ble dine gode venner i et vennskap som aldri brast, da var det du fattet all sannhet i ordet: "et edelt vennskap står fast".

Randi Nielsen Fjell og daler... Fjell og daler skiller oss i avstand og i sted, men vennskapet er sterkt og godt og tåler saktens det. For tankene kan vandre fritt, de er sin egen "Boss" og følelsen av nærhet, den kan ingen ta fra oss. Men av og til så møtes vi og gleden den er stor. Da kan vi atter vandre i de glade minners spor. For ingen er så flink som du med ros og gode ord - og det å strø ut vennlighet og trøst i dine spor. Så kjære deg, det vil jeg si, at det at du er til har gitt meg tro på vennskap som en blomst i livets spill.