tirsdag 7. desember 2010

Opprøret på Bastøy - Utstillingsåpning 15. desember


Om kvelden den 20. mai 1915 rømmer fire gutter fra Bastøy skolehjem. Karl, Oskar, Alf og Norman er 17-18 år gamle. Flere av dem har vært på skolehjemmet i lengre tid. Som de andre guttene er de kortklippet og kledd i skolehjemmets blå og grå uniformer. De er opprørte over behandlingen de får av de ansatte. Det er da heller ikke første gangen de forsøker å rømme. Guttene løper til skogs og tilbringer natten ut. De ansatte patruljerer rundt øya med motorskøyte hele natten uten å finne dem. Neste morgen forskanser guttene seg i en ubebodd bygning og motvillig går de etter hvert til oppstillingen på appellplassen hvor dagens arbeidsoppgaver skal fordeles. De fire guttene nekter å følge ordre og sammen med 30-40 andre gutter gjør de opprør.


De løper i samlet flokk mot båthuset og bryter seg inn for å stjele to båter de kan rømme med. Samtidig har de ansatte ringt politiet i Horten, og tre politikonstabler kommer kort tid etter i båt til øya. Guttene bevæpner seg med steiner, stokker, stolbein, krokettkøller og kniv, og et voldsomt basketak mellom politi, ansatte og gutter oppstår. Guttene setter fyr på låven, flammene brer om seg og situasjonen er ute av kontroll. Fra Horten kommer store militære mannskaper, og panserskipet Norge, torpedobåter, fly og undervannsbåt sirkler rundt øya. Marinegaster kommer i land, skyter skarpe skremmeskudd og jager de redde guttene mot sydspissen av øya. Opprøret er avverget og for Karl, Oskar, Alf og Norman er tiden på skolehjemmet over. De settes i arrest i Horten, blir dømt og får fengselsstraffer på opptil to år.



15. desember åpner Norsk Folkemuseum utstilling om Bastøy skolehjem. Skolehjemmets mer enn 50-årige historie er innholdsrik og full av kontraster, fra fortellinger om isolasjon, opprør og overgrep til beretninger om medmenneskelighet og håp. Hvorfor kom man på skolehjem? Hvordan var det å være der? Hva trodde de ansatte på? Hva hendte med guttene etterpå? Samfunnets syn på ungdom, behandling og straff har endret seg siden skolehjemmets dager. Hvordan samfunnet kan ivareta barn og unge som av ulike grunner kommer på kant med aksepterte normer, lover og regler er en like aktuell debatt i dag. Gjennom filmklipp, intervjuer med tidligere elever og ansatte, fotografier, gjenstander og tekster, skal publikum få oppleve glimt fra oppdragelsens og skolehjemmets mangfoldige historie. Utstillingen er finansiert med støtte fra Fritt Ord og ABM-utvikling.


Bastøy skolehjem, som lå på Bastøya i innseilingen til indre del av Oslofjorden, var kanskje en av de hardeste oppdragelsesanstaltene i Norge på 1900-tallet. Det ble opprettet i 1900 og nedlagt i 1953. De første tiårene var oppdragelsen, disiplinen og straffene særlig harde, og mange forsøkte å rømme eller gjøre motstand, som ved det kjente opprøret i 1915. Bastøy skolehjem ble tidlig beryktet for behandlingen guttene fikk, og guttene som var der ble stemplet som ”slemme Bastøygutter”. Skolehjemmet ble tidlig et begrep for folk flest. Og flere generasjoner gutter i Norge er vokst opp med foreldre som sa at ”hvis ikke du er snill nå så havner du på Bastøy!”.

Til øya ble det sendt gutter mellom 8 og 21 år fra hele landet. Det var totalt plass til 150, og mange var der i mer enn to år. Den øverste lederen på skolehjemmet var bestyreren. I tillegg var det en rekke ansatte som for eksempel lærere, håndverkere, gårdbestyrer, husholderske og betjenter. Guttene bodde i internater som ble kalt ”hjem”.

Dagene på skolehjemmet hadde fast struktur med arbeid, skolegang og fritidsaktiviteter – både hverdag og fest. Bastøya hadde store arealer dyrket mark sammen med skogbruk og husdyrhold, og guttene utførte alle arbeidsoppgavene. I tillegg var det opplæring i ulike håndverk. De fikk undervisning i de samme fagene som på folkeskolen. Det var faste måltider og fastlagte rasjoner med mat. De sov på sovesaler overvåket av de ansatte. Guttene hadde skolehjemsuniformer, ble kortklippet og fratatt alle personlige eiendeler.

Skolehjemmene oppsto med bakgrunn i loven om forsømte barn av 6. juni 1896, den såkalte vergerådsloven. De fikk navnet ”skolehjem” fordi de skulle ta imot barn i skolepliktig alder. Da loven trådte i kraft, overtok staten tre tidligere oppdragelsesanstalter: Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa, Ulvsnesøy i Bergen og Falstad i Ekne ved Trondheimsfjorden. Staten kjøpte Bastøya for 95 000 kr og bygde Bastøy skolehjem. Lindøy oppdragelsesanstalt utenfor Stavanger, ble skolehjem i 1907, Våk skolehjem i Østfold startet opp i 1909, og i 1919 ble Buskerud skolehjem stiftet. Alle disse var skolehjem for gutter.

Ulvsnesøy i Osterfjorden nord for Bergen, sett fra Bruviknipa. Foto: Frode H. Korneliussen

Det ble også opprettet skolehjem for jenter. Disse var Bærum, Leira, Sletner og Toten, Trogstad og Åsgård skolehjem. Fra Bastøy skolehjem åpnet i 1900 og fram til 1915 hadde skolehjemmet status som et ”særlig” eller ”strengere” skolehjem. I dette lå det at til Bastøya ble bare de vanskeligste guttene sendt. Vergerådsloven presiserte forskjellene slik:

”Ifølge nævnte lov skal der være 2 slags Skolehjem, strengere og mildere – strengere for mindst 12 Aar gamle Børn, som har forøvet grovere Forbrydelser, eller hvis Forhold paa anden Maade har vist, at de er i sær Grad sedelig forkomne; mildere for saadanne sedelig forkomne Børn, hvis Forhold ikke har været af den nævnte graverende Art, i mildere Skolehjem kan ogsaa Børn mellom 6 og 12 Aar anbringes”.

Juristen og professoren Bernard Getz (1850-1901) var hovedansvarlig for utformingen av vergerådsloven. Hans ideer var internasjonale og bunnet i de økende sosiale problemene som industrialisering og urbanisering førte med seg på denne tiden. Han ønsket å avkriminalisere samfunnets reaksjoner overfor barn og unge. Man skulle forebygge og oppdra istedenfor å straffe. Myndighetene så det nødvendig å gripe inn overfor unge lovbrytere og andre barn som de mente var i ferd med å utvikle en kriminell løpebane. Det var heller ikke tilfredsstillende å sende unge lovbrytere i fengsel. Det ble sett på som lite humant å sperre mindreårige inne og de fryktet påvirkningen fra eldre fanger.

Det var også viktig å fange opp gutter som var i ”faresonen” og som myndighetene fryktet kunne bli et problem i samfunnet senere. Og i faresonen var gutter som for eksempel skulket skolen, rømte hjemmefra, stjal eller var ”sedelig forkomne”, ”forsømte” eller ”avvikende”. Mange av guttene som ble sendt til skolehjemmet var foreldreløse eller hadde foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. De fleste av guttene kom fra byer og tettsteder, og mange var fra arbeiderklassen.

Etableringen av skolehjemmet som institusjon var både et moralsk prosjekt som skulle redde guttene fra et liv i ”fordervelse” og et disiplineringsprosjekt. Bastøy skolehjem ble sett på som en mønsterinstitusjon da den ble etablert, og det ble lagt ned mye arbeid i planleggingen. Gjennom studiereiser til blant annet Sverige, Tyskland og England ble det innhentet kunnskap og erfaringer fra liknende institusjoner. Gjennom hardt arbeid, belønning, straff, disiplin og isolasjon skulle de vanskeligstilte guttene oppdras til å bli såkalte gode samfunnsborgere og ”normale”.

Skolehjemmet skulle være en total institusjon hvor guttene levde i en ”familiestruktur", et lukket samfunn hvor skolegang, arbeid og fritid fant sted innenfor et avgrenset område, uten uheldig påvirkning fra omgivelsene. De ansatte var stedfortredere for far og mor. De var der for å veilede og kontrollere, og sørget for at guttene ikke kom seg ut av skolehjemmets område i den tiden de var plassert der. Valget om å plassere guttene på en øy var derfor langt fra tilfeldig.

Det var vergerådene i alle landets distrikter som bestemte hvilke barn og unge som skulle sendes på skolehjem. Vergerådet ble gjerne sammensatt av en underdommer og presten i distriktet. I tillegg var fem av de valgte medlemmene i kommunestyret med.




Utstillingen på Norsk Folkemuseum har kommet i stand i forbindelse med den norske spillefilmen Kongen av Bastøy av Marius Holst som har premiere 17. desember, med blant annet Stellan Skarsgård, Benjamin Helstad og Kristoffer Joner i hovedrollene. Dette er en av de største satsingene i norsk film de siste tiårene, og forteller historien om skolehjemmet Bastøy og guttene som ble tvunget til å være der. Det er en heltehistorie, en dramatisk og spennende film, om undertrykkelse, urettferdighet og opprør. Om ungdom med utferdstrang i kamp mot det etablerte. Norsk Folkemuseum samarbeider med produsent og distributør av filmen, og rekvisitter, kostymer, filmklipp og fotografier fra filmen vil også vises i utstillingen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar