I Want That You Are Always Happy åpner med to mørke og rolige låter. Black Death 1349 minner om Radiohead anno Amnesiac, mens My Grandmother Was Pearl Hall gir assosiasjoner til Ed Harcourt på sitt mest nedstrippede og melankolske. Det lavmælte kler The Middle East godt, og etter en del gjennomlyttinger fremstår spesielt sistnevnte som et svært spennende spor. På låt nummer fire får vi servert betraktelig mer oppløftende musikk med den flotte singelen Jesus Came To My Birthday Party, mens Land of the Bloody Unknown fortsetter i samme optimistiske, poppete landskap. Bandet veksler uanstrengt mellom enkle, fengende poplåter og mindre umiddelbare, men minst like spennende spor. Det hele fungerer veldig bra.
På den siste halvdelen av albumet dabber det derimot litt av. Mount Morgan blir for stillestående, og Hunger Song og Ninth Avenue Reverie er ikke mer enn greie poplåter. Deep Water er en fin ballade, men at den får lov til å surre og gå i over åtte minutter er smått uforståelig. Til slutt kommer frijazz-improvisasjonen Mount Morgan End som overhodet ikke passer inn i albumets helhet og som fremstår som et mildt sagt merkelig avslutningsspor.
Jo mer vann du heller i et saftglass, desto mindre vil det smake, og på samme måte fungerer musikkalbumets logikk: jo flere intetsigende låter innimellom de virkelig gode, desto svakere blir helheten. Det er vel her The Middle East sliter litt. Etter undertegnedes mening burde bandet vært mer kritiske til sin egen musikk, slik at plata kunne vært foruten de minst spennende låtene. Albumets andre halvdel har ikke den samme jevnt høye kvaliteten som den første, og den røde tråden forsvinner litt. Kvalitet er viktigere enn kvantitet, og fjorten låter og en drøy time spilletid blir for mye.
Om man ser det hele i et større perspektiv, er uansett I Want That You Are Always Happy et friskt og lovende debutalbum fra et spennende ungt band. På sitt beste er dette glimrende popmusikk, og The Middle East viser at de har noe å fare med. Om bandet hever seg enda noen hakk, og samtidig makter å være litt mer selektive i studio, slik at det mindre spennende materialet kan lukes ut, kan The Middle East bli virkelig spennende å følge videre.
