"Gå utenom!" -?

1. søndag i faste, 5. mars 2006
21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. 23 Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.» Matt.16,21-23



”Gå utenom!”, sa Bøygen til Peer i Henrik Ibsens ”Peer Gynt”.
I bygda der jeg bodde og var prest i Gudbrandsdalen (i Sel), mener de det var i deres bygd at Ibsen forestilte seg at Peer møtte Bøygen. Det var i hvertfall i de trakter, mellom Jotunheimen og Rondane, at dikteren først skal ha hørt fortellingene om Peer Gynt.
Men viktigere enn hvor det nå kan ha vært, er selve saken: Bøygens lokkende fristelse: ”Gå utenom!” Gå utenom det krevende og vanskelige. Det er så mye enklere å gå utenom, og det faller lett å finne mange gode begrunnelser for det.
Det stod også klart for disippelen Peter, når Jesus sjokkerer med å begynne å tale om sin forestående lidelse og død. Da nølte ikke den fremfusende disippel et øyeblikk med å advare sin Mester på det sterkeste: ”Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.” Med andre ord: ”Gå utenom!”

Rett før dette hadde Jesus spurt disiplene om hvem de mener han er, Menneskesønnen. Peter nølte ikke, svaret kom lynkjapt og med overbevisning: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn!” (16,13 ff.)
Jesus hadde gitt ham anerkjennelse for dette svaret: ”Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.”

Hvordan var det å være Peter etter dette – etter å ha bli utpekt som klippe og grunnmur for hele kirken - ? Han må ha vokst kraftig, både i med-disiplenes og - ikke minst - i egne øyne! Hans ønske om å kjempe ved Jesu side for Jesu sak var nok ikke blitt mindre etter dette! Når så Jesus forteller om forestående lidelse og død, blir dette en rystende og uforståelig melding. Hva kan vel Peter- Klippen – gjøre annet enn å ile til og advare mot noe slikt? ”Gud fri deg, Herre…”

Jesu kamp
Evangeliene legger ikke skjul på at Jesu vei mot korset var fylt av angst og kvaler.
I Getsemane går han avsides og ber: ”Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” ”La din vilje skje” (Matt 26, 39f.).

Jesus kjemper en innbitt kamp mot fristelsen til å gå utenom. Derfor forstår vi også at han må ta hardt i når hans disippel Peter forsterker fristelsen. Mesterens reaksjon står der for all ettertid: «Vik bak meg, Satan. Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil».

Hva er det så Gud vil? Han vil vise menneskene sin grensesprengende kjærlighet gjennom Jesus, Menneskesønnen. Gud vil vise oss mennesker at kjærligheten kan beseire det onde, også fristelsen til å gå utenom. Gud vil vise oss at kjærligheten er sterkere enn døden. Derfor reiste han Jesus opp fra de døde.
I denne kjærlighet er det også vi er kalt til å leve. Vi er kalt til å la Guds kjærlighet være kraftkilden i livet vårt.

Jesus ble fristet til å gå utenom. Ibsens Peer ble det også – men, i motsetning til Jesus, falt Peer for fristelsen. Ved det mistet han seg selv. For, som dikteren sier, i Knappestøperens munn: ”Å være seg selv er seg selv å døde.” Bare ved vilje til offer, vinnes livet. Den som er seg selv nok, har tapt det.

Kjærlighet krever vilje til offer. Fristelsen til å gå utenom er et nærliggende alternativ. En hjelp for oss er å feste blikket på Kristus, han vek ikke unna, men gikk like inn i det kjærlighetens offer som ventet ham i Jerusalem. Gjennom det har han vist oss at viljen til offer ikke er avmaktens, men seierens vei.

Faste som middel og mulighet
Foran oss har vi 40 dager med "fastetid". Jesus lærte oss at faste skal utøves i stillhet og er en sak mellom den enkelte og Gud. Jesus lærte oss å bruke fastetiden, ikke til å henge med hodet, men til det motsatte, som et hjelpemiddel til større glede i troen. Men for å finne inn til det, må jeg kanskje gjøre noen grep. Fremfor alt må jeg rydde plass til å gjøre det. Sentralt i fasten står bønnen. Søster Hedwig fra St. Josephsøstrene snakket om fasten i forbindelse med Askeonsdagsmessen i Grefsen kirke. Hun sa at ”faste hjelper min bønn, og bønnen hjelper min faste”. Hun sa at fasten er en hjelp for meg selv til å konsentrere meg, gjennom stillhet, bønn og bibellesning. En hjelp til dette er det å avstå fra noe, kanskje fra noe jeg liker godt, men som legger beslag på meg.

Hva ser du hos deg selv som legger beslag på deg slik at det leder deg bort fra stillhet og konsentrasjon om det viktigste? Det er et nyttig spørsmål ved fastetidens begynnelse. Kanskje må vi begrense informasjonsstrømmen og jaget etter ting og opplevelser for å kunne finne troens kilder gjennom stillhet, langsomhet og enkelhet? Det kan også være ting i mitt liv jeg helst vil gå utenom fordi det vekker motstand. Jesus gikk ikke utenom. Det hjelper også meg å våge.
Til slutt: Faste er ingen tyngende byrde eller tung plikt. Gjennom årtusener har faste blitt ansett som en mulighet og et middel til konsentrasjon og fordypning.
Faste kan rydde bort det som hindrer meg i å overgi meg til Gud. Faste kan hjelpe meg til ikke å gå utenom. Faste er 40 dager med spennende muligheter.