Gaven som åpner seg

1 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Ordene er fra innledningen til Johannesevangeliet, den såkalte ”prologen”. Johannes skriver gjennom hele sitt evangelium om tegn. Jesus formidler budskapet til oss gjennom tegn. Og det er, skriver Johannes, ”..for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn” (20,31).
”Og dette skal dere ha til tegn”, sa engelen til hyrdene, ”dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”
Hyrdene trodde. Og hadde de kjent på tvil, var det likevel troens forventning og nysgjerrighet som drev dem inn i byen på leting etter tegnet. "Kom", sa de, "la oss skynde oss til Betlehem for å se dette som englene har fortalt oss!"

I en julesang står det: "Ditt komme er et under vi ikke kan forstå".
I vår lutherske tradisjon har vi lært at troen er noe vi bare kan ta i mot, som Guds gave, den er julens egentlige innhold, Guds julegave. Vi skal ikke åpne den selv, men la den åpne seg for oss når Jesus kommer, og vi får lære ham å kjenne. Tar vi i mot gaven, vil den åpne seg for oss.
Så la oss ta i mot Guds julegave, se tegnene, slippe budskapet inn i hjertet, slik Maria gjorde da hun hørte hyrdene fortelle hva englene hadde sagt. Maria ”gjemte ordene i sitt hjerte", står det.

Kunstmaleren Jakob Weidemann fortalte i et fjernsynsintervju om hvordan han gikk frem da han ville male juleevangeliet. Han gikk ut i stallen på småbruket sitt på Lillehammer og lette. Han fant noe strie og papp som hadde ligget der lenge. Det brukte han når han malte juleevangeliet.
I det samme intervjuet fortalte han om en gang han var på besøk i Roma. Ved en anledning møtte han den store svenske forfatteren Pär Lagerkvist. De satt ved Tiberens bredd og samtalte. De ble sittende og snakke om hvilket stykke av verdenslitteraturen som var det fineste. Pär Lagerkvist sa da at det vakreste stykke litteratur han kjente til, var juleevangeliet, slik det blir fortalt av evangelisten Lukas i kap.2. Og så føyde han til: "Og tenk om det er sant!"

Det er nettopp hva Lukas har vært opptatt av. Teksten i Luk. 2,14ff. begynner på latin med ordet "factum": "Factum est" - "Og det skjedde" - virkelig! Derfor er Lukas så nøye med å tidfeste hendelsen: Han gir opplysninger om hvem som var keiser i Roma og stattholder i Syria. Han forteller om den historiske årsak - den keiserlige forordning - som førte til at Jesus ble født i stallen i Betlehem.

Om enn aldri så vakkert, så er juleevangeliet realisme. Det er her det skjer, i denne verden, midt under en ståkete skatteinnkrevning med trengsel på veiene og overfylte vertshus, mens fattige gjetere strever for livets opphold ute på markene. ”Men de små opphøyet han”, sang Maria i sin lovsang til barnet hun bar.
Herskeren i Roma brukte maktens språk for å befeste sitt grep, manntall og skatteregistre var tjenlige virkemidler. Gud bruker en annen innfallsvinkel til menneskene. Han kommer nedenfra, til de små hverdagsmenneskene i gatemylderet. Så uventet. Først frykt. Siden glede, når de oppdaget at det var Skaperens hjertespråk de møtte i barnet, så fjernt fra keiserens diktat.

”De som tok i mot ham, dem gav han retten til å bli Guds barn”, leser vi i Johannesprologen. Barnekår er noe annet enn underkastelse. Barnets hengivenhet og tillit er noe annet enn den pålagte lydighet. Keiserens makt må sikres ved maktmidler. Jesu makt går via hjertet. Det sikrer tilslutning hos alle dem som møter ham som Frelser, livgiver og nyskaper. Tro og tillit til Gud vokser frem som et gjensvar på en kjærlighet som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, og som selv ikke døden kan overvinne.

”Juleevangeliet er den vakreste fortelling jeg kjenner, ”tenk om det er sant!”
Ja, tenk om… La oss tro det! Tro at det er Guds nye begynnelse med jorden og med oss. Se tegnene som taler, gleden som venter, lyset som vinner innpass i våre liv. Det er lyset fra Kristi nærvær, et lys som mørket ikke får makt over.

Let etter julens glede!

"Julen er kommet med solverv for hjertene bange", skriver Grundt­vig.
Vintersolverv er passert, mørketiden er på vikende front. For mange er julen en tid da ulike følelser melder seg. Mange kjenner på savn og ensomhet, kanskje særlig fordi julen i så høy grad står for felleskap og sosialt samvær. I stedet for å holde fast på det som er vanskelig, vil jeg oppfordre til å lete etter julens glede. Den ligger der, gjemt på ulike steder og i ulik innpakning, helt siden budskapet lød for første gang: ”Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for alt folket. I dag er det født dere en Frelser, han er Messias, Herren.” Mørket på nattehimmelen ble splintret av et stort lys.
Lyset som fordriver mørket, det er tegnet som ledsager juleevangeliet helt fra første stund. Guds oppgjør med mørkets makt begynner her: "Ditt komme, Herre Jesus, forvandler jordens natt og bringer lys til mange som føler seg forlatt.." (Svein Ellingsen, NoS 71).
Juleevangeliet er kalt for den nye begynnelse, Guds nye begynnelse med jorden og med oss. Jesus kom og tok bolig i blant oss og i oss, så også vi får begynne på nytt.
Det nye kan bestå i å flytte oppmerksomheten bort fra det som kjennes tungt og vanskelig og i stedet begynne å samle på de gode opplevelsene, gledene som finnes gjemt langs veien. De er der, de må bare oppdages. Julen hjelper oss med det.

Håpstegn i mørketid

Preken på 2.søndag i advent, prekentekst: Matteus 24,1-14

Vi går inn i den andre adventsuka. Det drar seg til med juleforberedelser, julepynt, juleinnkjøp, juleavslutninger, julebord, julelys. Et vell av følelser knytter seg til høytiden som ligger foran oss. Det er følelser som handler om glede og fellesskap, men for mange mer om savn og ensomhet.

Jesus sitter med disiplene omkring seg på Oljeberget, med utsikt til Templet og spår at praktbygget skal bli lagt i grus. Det skjedde da også, kort tid etter, i år 70, ved hjelp av hærføreren Titus, han som senere ble romersk keiser. Men Jesus snakker også om borgerkrig, hungersnød og jordskjelv, forfølgelse av de troende, angiveri, frafall, hat og om kjærligheten som blir kald.
I dag, på 2000 års avstand, gjenkjenner vi dette som den virkelighet millioner av mennesker i vår verden ennå lever under.
Kirker brennes i Etiopia og Egypt, kristne fordrives i Irak, trakasseres i Pakistan, forfølges i Indonesia og emigrerer fra Midt-Østen.
1,1 milliarder mennesker mangler rent drikkevann, 500 millioner lever i ekstrem fattigdom. 100 millioner barn mangler skolegang.
Krig og konflikt er snarere regelen enn unntaket i nyhetsbildet, mennesker på flukt øker i antall. Jordskjelv og naturkatastrofer rammer de fattigste aller hardest.

Men disse onde tidene skal ikke vare evig, sier Jesus, nei de kan betraktes som fødselsveer. Det vonde skal bli avløst av glede når Jesus kommer. Det gjelder derfor å holde ut og holde fast på håpet. Noe nytt er underveis. Det nye som skal fødes, er Guds nyskapte univers, gjenopprettet med fred, frihet og menneskeverd.
Det fins motkrefter ennå i veenes tid. Leser vi videre i Jesu tale, finner vi at han forteller lignelsen om talentene – med en innebygd appell om å bruke nådegavene våre til å fremme det gode og gjøre kjærlighetens gjerninger. Kjærligheten er ikke blitt kald hos alle! Tvert i mot er det mange som arbeider med å spre det glade budskap både i ord og gjerning. Det glade budskap skal forkynnes, sier Jesus. Håpet skal leve.

Advent er en tid da vi venter og tenner lys for ham som kommer med godt nytt inn i våre liv. I ordet ”advent” ligger betydningen ”komme nær” (gresk parousia). Jesus kommer for å være nær, det bekrefter han i løftet ved døpefonten og i nattverdens brød og vin.


”Lysmesse på brasiliansk”:
I den brasilianske kirken har de noe vi kunne kalle for en en slags «omvendt lysmesse». Fra tiden som misjonær i Brasil forteller Kjell Nordstokke om hvordan han opplevde en slik:
"På en kveldsgudstjeneste ble flere stearinlys båret frem til alteret. En av deltakerne spurte hva stearinlysene representerte. "Glede", svarte en av dem som bar lysene. Straks svarte en annen at han ikke visste hva glede var og kom fram og blåste ut lyset. Et annet lys var for tillit, men en fortalte om svik og mistillit og gikk fram og blåste det ut. Et lys var tent for foreldrekjærlighet, men en foreldreløs kom fram og blåste ut det lyset. Slik fortsatte det til det bare var ett lys igjen, svakt og blafrende. Skulle det også blåses ut, ville det bli helt mørkt i kirken. "Hvem er du?" ble det ropt. "Håpet", lød svaret. Da ble det stille. Ingen kunne eller ville gjøre ende på håpet. I stedet ble de andre lysene - de som var slukket - holdt bort til dette ene brennende. Gjennom håpet fikk de ny flamme og nytt liv."

De tente adventslys er håpstegn i mørketid, håpstegn for verden og for alle som har jorden som sitt hjem. La oss feire advent med forventningens glede i våre hjerter.