"Bønnens hus" - et rom for stillhet

Preken, tekst: Luk 19, 41-48

11. søndag etter pinse,
Lukas 19, 41-48:
41 Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den 42 og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. 43 Det skal komme dager over deg da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. 44 De skal slå deg og dine innbyggere til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» 45 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som drev handel der. 46 Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.» 47 Hver dag var han på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham. 48 Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.


Det er sterke følelser vi ser hos Jesus i dagens tekst, gråt og sinne. Det er så vi kjenner oss igjen, det er så menneskelig. Vi lærer om Jesus at han er ”sann Gud” og ”sant menneske”. Det første gjør ham enestående, det andre til en av oss.
Når Jesus viser sin menneskelighet og gripes av sterke følelser, skjer det fordi han gjennomskuer de menneskeskapte hindringer som stenger veien til Gud for så mange. Han ser at templet, ”bønnens hus”, nærmest drukner i støyen fra tempelplassen, der handelsmenn og pengevekslere har rigget seg til. De besørget det som loven foreskrev for besøk i templet. De besøkende kunne få kjøpt det de trengte for å bringe Gud sine offer. Så kan vi spørre hvorfor Jesus reagerte så sterkt. Svaret ligger nok i dette: Det var ikke formen på virksomheten i og for seg, men hele situasjonen. Jesus ser bak fasaden, han ser tomheten, likegyldigheten midt i hjertet av denne byen som hadde en så viktig plass i Guds frelsesplan. Profeten Jesaja hadde sagt: ”Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Den frykt de har for meg er tillærte menneskebud” (Jes 29). Jesus ser menneskenes strev for å bli godtatt av Gud. Glemt var profetenes tale om at Gud ikke vil ha offer, men barmhjertighet og mennesker med et helt hjerte.
Jesus ser at det sanne bilde av Gud fordreies. Med Jesu komme har ”Herren gjestet sitt folk”. Jesus kan og vil lede folk tilbake til et rett gudsforhold. Men folkets veiledere ville ikke høre. De kjente ikke sin besøkelsestid. Derfor gråter Jesus når han ser undergangen nærme seg, og han skulle får rett: I år 70 gikk keiseren av Roma, Titus, med sin hær inn og raserte templet og førte jødene med som slaver til Roma, der de bygget Colosseum som slavearbeidere. Andre ble drevet på flukt og de har siden bodd spredt omkring helt til 1948 og opprettelse av staten Israel.

Det er med sorg vi ennå i dag, i likhet med Jesus i prekenteksten og apostelen Paulus i Romerbrevet, må konstatere at det jødiske folk fortsatt ikke har forstått hva som tjener til dets fred. Det jødiske folk har ennå ikke anerkjent Jesus som Guds Messias, de venter fortsatt på en annen.
Men for den verdensvide kristne kirke er Jesus den oppstandne Kristus - det er ordet for ”Messias” på NTs grunnspråk. Kristus har gitt oss sin Ånd i dåpen og løfte om å være til stede over alt hvor mennesker samles i hans navn.

De som samles i kirken, skal finne et sted for bønn, et ”bønnens hus”. Et rom der bønnen lever, der de talte ord og bønnens stille hvisken omslutter tilværelsen med sitt kraftfelt. Sentrum for det hele er Ham som all bønn retter seg mot: Jesus Kristus, frigjøreren, forsoneren og livgiveren. Han som ved sin Ånd leger og fornyer, åpner dører og viser vei.

Jesus ble opprørt da han så alt som skapte hindringer for gudsforholdet Og vi må spørre: Hva med vårt eget gudsforhold, hva er det som hindrer oss i å søke Gud?
Klarer vi å rydde tempelplassen i våre sinn, så vi finner stillhet og rom for bønnens livgivende fellesskap med Gud? Er vi opptatt av å lytte oss inn på Guds frekvens, så våre templer kan huse bønn og åndelig lydhørhet?

Hverdagens støy og mas tar det meste av vår energi. Det er nødvendig å ta et skritt til siden og minne seg selv om livets dypeste mening og sammenheng. En har sagt at ”mennesker som er åpne for det åndelige, arbeider også blant de snurrende hjulene, men de vet hvor hjulene er på vei. For de har funnet det sentrum der alt er stillhet.” (Paul Brenton).

Noen ganger har vi vært borte lenge, det melder seg et behov for å ”komme hjem”.
Dikteren Eyvind Skeie skriver:

Jeg tenker meg Gud som et hus,
og det er kveld.
Jeg har vært langt borte
og vet at jeg må hjem
før det blir sent.
Jeg tenker meg Gud som et hus
med mange lyse rom.


Gjennom mange dager under solens brann,
langs mange veier i et fremmed land,
og når mørket stiger, da må jeg komme frem
til et hus hvor jeg kan finne ro og fred,
der alt jeg bærer på, kan legges ned.
Når kvelden kommer, da må jeg finne frem.

Jeg tenker meg Gud som et hus,
Når det er kveld.
Et lite barn løper
Mot husets åpne dør,
For det er sent.
Jeg tenker meg Gud som en mor.
Hun venter på sitt barn.