Herrens velsignelse!

1. nyttårsdag 2006
Prekentekst:4 Mos 6,22-27 :
22 Herren sa til Moses: 23 Du skal tale til Aron og hans sønner og si til dem: Når dere velsigner israelittene, skal dere si:
24 Herren velsigne deg og bevare deg! 25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! 26 Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
27 Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.

Det nye år går inn med ordene fra Herrens velsignelse – går det an å få en bedre start på året? ”Når du velsigner, ei av frykt jeg vet”, synger vi i den vakre salmen ”O, bli hos meg” (NoS 814, v.4).
Ved inngangen til det nye år bringer vi med oss våre liv, erfaringer, følelser, tanker.. Bibelen gir oss et gledens og forventningens perspektiv på det nye som skal komme. Det nye er knyttet til Gud og Kristus som fornyer og nyskaper, både historien og våre liv, makrokosmos og mikrokosmos. Slik skildres overgangen fra det gamle til det nye hos profeten Jesaja: ”Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?” ”.. jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen..” (43,18-19).
Paulus skriver i det andre brevet til Korinterne: ”Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, det nye er blitt til!” (2 Kor 5,17).
I Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring, sier han som sitter på tronen: ”Se, jeg gjør alle ting nye”(Joh Åp 21,5).

Med ordene fra Herrens velsignelse skal vi i dag få starte på det nye. I tillit til at ordene i velsignelsen er virkekraftige ord, som skaper hva de nevner, benytter jeg anledningen til å følge apostelens råd: ”glemme det som ligger bak – og strekke meg ut etter det som er foran”. Hver for oss vet vi noe om hva som ligger bak, både det som er godt og lyst og det som kan være tungt og vanskelig. ”Gamleåret seig i hav”, sang vi ved begynnelsen i dag (NoS 85). Nå kommer det nye året med nye dager, nye muligheter, ny velsignelse.
Og i dag lyder Herrens velsignelse ikke bare fra alteret til slutt, men også her fra prekestolen, den er valgt som prekentekst; det er visstnok for første gang. Etter den gamle liturgien lyste presten alltid velsignelsen før han gikk ned fra prekestolen. Men da var det velsignelsen vi kjenner fra avslutningen på 2. Korintierbrev (13,13): ”Vår Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den hellige Ånds samfunn være med dere alle!”

En velsignelse er noe langt mer enn gode ønsker for et annet menneske. Og det er noe langt mer enn et vakkert ritual. Velsignelsen er i henhold til den bibelske forståelse noe hellig, den er en livskapende og livsfremmende makt.
Sigmund Mowinckel, verdenskjent norsk professor i Det gamle Testamente ved Universitetet i Oslo (død 1965), skriver om velsignelsen:
”Velsignelse (beråkå) er et grunnord i det gamle Israels virkelighetssyn. Sagt med få ord er velsignelsen det samme som livskraften og livsevnen selv og dens ytringer i ytre og indre lykke og velferd: i sunnhet, langt liv, fruktbarhet, seiersælhet, i evnen til å lykkes, i fred og glede og sinnets styrke og helhet i fellesskap med ætten og i et liv etter ”retten” og ”loven”. Det å ha velsignelse inneslutter alt det som israelitten legger i ordet shalom, ”helhet”, …”harmoni”, eller ”fred”, som det vanligvis oversettes…..Velsignelsen er selve den hemmelighetsfulle makt og kraft og styrke som lever i livet. Den velsignede er den som har velsignelsen i seg…
Velsignelsen hørte med ved alle livets høydepunkter og ved alle avgjørelser. Den ble fra først av knyttet til gudstjenesten i templet. Å skaffe, sikre og øke ”velsignelsen” var i det gamle Israel gudstjenestens hensikt. Gjennom gudstjenesten kom menigheten i forbindelse med Jahve og mottok hans livskapende og livsoppholdende kraft, hans velsignelse. Så lenge templet stod, klang festgudstjenesten ut i prestens altomfattende velsignelse av menigheten i de kjente ord”.
(Sigmund Mowinckel i ”Offersang og sangoffer”, Universitetsforlaget 1971, s. 297- 307)

To uttrykk i den gamle velsignelsen er knyttet til Herrens ansikt: Det skal lyse over deg. Det skal løftes på deg.
All forskning om menneskesinnet kan fortelle oss noe om hvor viktig det er for alle mennesker, helt fra livets begynnelse og til livets slutt, å bli sett, sett av øyne som elsker, anerkjenner og gleder seg ved det de ser. Forhåpentligvis har vi alle med oss erfaringer knyttet til det å bli sett og elsket som gjør at vi kan verdsette og glede oss over hva velsignelsens ord sier. Her er det Gud selv som løfter sitt ansikt og lar sitt lys falle på oss, over livet vårt, over veien vi skal vandre.

Det kan være en fristelse å se etter velsignelsens frukter i det ytre: medgang, lykke, eller andre ytre mål. Det er lite gagnlig å legge slike lett avlesbare mål på velsignelsens følger. Motbakker vil dukke opp, ulendt terreng må forseres og vanskelige veivalg gjøres. På vår livsvandring må vi stadig gå på de jordiske veier og stier og utsettes for alle typer av vær og vind, inkludert noen stormkast.
De goder velsignelsen fører med seg, kan da være styrke til å komme gjennom motgang, hjelp til å finne veien videre, troens visshet midt i alt det usikre – åndelige goder som ikke lar seg avlese på en enkel skala, men som likevel er virksomme og merkbare frukter av velsignelsen!
Da Gud gav sin velsignelse videre til folket gjennom prestene, var folket på vandring i ørkenen. Velsignelsen tok dem ikke ut av ørkenvandringen, men velsignelsen gav dem det de trengte for å holde ut. Etter at de førti års vandring var tilbakelagt, talte Moses til folket og sa: ”Herren din Gud har jo velsignet deg i alt du har foretatt deg. Han har sørget for deg på vandringen gjennom den store ørkenen. I førti år har Herren din Gud vært med deg, og du har ikke manglet noen ting” (5 Mos 2,7).
Slik kan vi også se det i våre liv: Velsignelsen rykker oss ikke ut av alt som er tungt og vanskelig. Men med Herrens velsignelse lyst over livet og hverdagen får vi vandre i Guds lys. Og når jeg klatrer ut på glasstaket for å få et overblikk over livet mitt, kan det hende jeg sier med Moses: ”Herren min Gud har vært med meg. Jeg har ikke manglet noen ting”.

Det aller siste Moses gjorde før han døde, var å lyse velsignelsen over folket (5 Mos 33). Alle tolv stammer får velsignelse med løfteord tilpasset hver enkelt. I disse løfteordene finner vi ordet som sier: ”Som dine dager er, skal din styrke være” (33,25). Det er et løfte også vi kan ta med oss!
Å komme til kirken er, hver eneste gang, å få bekreftet at jeg på nytt skal få styrke til hver ny dag. Kirken er vårt hjem underveis, slik det så vakkert uttrykkes i den gamle kirkebønn: ”Du har kalt oss til å ha hjemme i din kirke på jorden, og satt oss et evig mål hos deg” (Forbønn III i Gudstjenestebok for den norske kirke).
Det er en enorm forskjell på det å leve livet under sin himmelske Fars lysende ansikt og det å vandre under en tom himmel, der Guds åsyn er skjult. Det er forskjell på en vandring uten mål og en vandring hjemover.
Under velsignelsens virkekraftige ord begir jeg meg på hjemvei – inn i det nye år 2006. Amen.