Kropp er politikk - mer naturlig nakenhet!

I vinterferien har jeg og kona vært på ulike bad i Nord-Tyskland – eller Thermer som det kalles. Tyskland har en gammel tradisjon for bad, men en kortere historie for badstuer. Nå byr badene gjerne på fra 5 til 10 ulike badstuer. Det kan være badstuer med ulik urtelukt, ulik fuktighetsgrad, eller biosauna som bare er badstu med skiftende lys. Litt jåleri er det, men tyskerne tar det veldig alvorlig. Ikke noe prat i badstua! Hver time er det «aufguss» - da kommer det en bademester og heller vann med ulike urter tilsatt på de varme steinene. Da er det gjerne stuende fullt med folk. Tre påhellinger avbrutt med at bademesteren svinger et håndkle i lufta så den varme lufta virvler mot deg.

Folk kommer ikke i bad for en time, men for å bruke flere timer, kanskje hele dagen. Alle bad har restaurant og avslappingsrom. I tillegg er det en ting som gjelder: Ingen badeklær i dusjer, bad eller badstuer! Det betraktes som svært uhygienisk. I svømmehaller der vannet ikke overstiger 30 grader kan man riktignok ha tøy på, når temperaturen er så lav risikerer man visstnok ikke bakterievekst. Men det mest hygieniske er å være nydusjet og naken! Etter badet kan du tulle deg inn i slåbrok eller håndkle, men badetøy trenger du ikke.

Folk i alle aldre kommer til badene. Mange steder er det kombinert med treningsstudioer. Det kommer par, men også venninner eller kamerater kommer sammen for å hjygge seg sammen f.eks. en lørdagskveld.

Jeg mener at kropp er politikk. Kvinnebevegelsen og mange av oss menn også, har reagert på den overdrevne seksualiseringa av kroppen. Den er oftest kopla til å være avkledd, men ikke naken. Vi ser at spiseforstyrrelser oppstår fordi folk må forholde seg til et sykt kroppsideal presset på dem gjennom reklame og media. Folk påstår at de ikke tør å kle av seg når de dusjer i offentlige bad i Norge fordi de er redd for at noen «ser unaturlig på dem». Ungdom dusjer med undertøy på etter gymmen, eller lar være å dusje. Vi tror ofte at vi har et naturlig forhold til kropp i det frigjorte Skandinavia, men det er feil. Etter min mening er det viktig å ta opp kampen for et naturlig forhold til kroppen, en vei å gå er å kjempe for mer nakenhet. Det må en væøre en oppgave ikke minst for skolen.

Bildet er fra Meredian Spa i Hamburg, jeg har lånt det fra en reklamebrosjyre. 15000 m2 med badstuer, pools, steambad osv.

En kald formiddag på Willkomm-Höft

Ca 20 km fra Hamburg langs Elben ligger byen Wedel. Wedel-Jarlsberg-familien kom herfra. I denne lille byen ligger også Skipshilseanlegget Willkomm Höft. Her har tusenvis av skip gjennom tidene blitt hilst velkommen til Hamburg, eller god reise på vei ut.

En kald dag i forrige uke sto jeg og så utover en iskald Elbe og så et skip seile ut mot Willkomm Höft. Hamburgs flagg ble gedippt som de sier på platt-tysk, flaggene for bokstavene U og W ble heist, flaggsignalet for god reise. Fra store høytalere drønnet sangen «Auf Wiedersehen». Deretter gjallet det utover vannet en hilsen: Hamburg hilser og ønsker god tur hjem! Det var en engelsk båt som passerte så seremonien ble avsluttet ved at de spilte «God save the Queen», mens skipet hilste med å senke flagget.

I sommer var jeg på museet i Ballinstadt i Hamburg. En egen liten by bygd opp for de millionene av immigranter som i de to forrige århundrene forlot Europa for å komme til den nye verden. Det var Hamburg og Bremen som var de store emigranthavnene for forfulgte jøder fra pogromene i hele Øst-Europa og Russland. Til Ballinstadt kom folk fra mange land og religioner som skulle bo sammen mens de ventet på skipsleilighet. For mange må det ha vært et vedmodig farvel, mens andre bare var glade for å komme vekk fra et Europa som ikke ga dem muligheter.

På vei ut seilte skipene forbi Willkomm Höft og fikk den siste hilsen fra Europa eller fra fedrelandet. Ofte var det sangen «Muss i denn, muss i denn zum Städtele hinaus» som ble spilt – en folkesang fra Schwaben som ble brukt ved avskjeder. Da Elvis Presley avsluttet sin tjeneste som soldat i Tyskland gjorde han det med å lage sin egen versjon av denne sangen, nemlig Wooden Heart.

Radikal islamisme

FrPs stortingsrepresentant Anders Anunsen gir den rød-grønne regjeringa skylda for at vi har folk som Mohyeldeen Mohammad som mener at det er rett å steine homofile. Vi opplever nå en tilspissing av offentlig debatt som radikale islamister og fremmedfiendtlige etniske norske har felles interesse av. Folk som Mohammad burde vært plukka ut på grensa, sa Anunsen i en radiodebatt på NRK Vestfold i dag.

Jeg kjenner ikke Mohyldeen Mohammad annet enn fra omtale i avisene. Han er en 24-åring som har pådratt seg ufortjent mye oppmerksomhet gjennom ekstreme synspunkter. Det er bra at Landsforbundet for Homofile og Lesbiske har anmeldt han. Han framstår som ekstrem og umoden. Men slik jeg forstår det er han oppvokst i Norge og har fått sine ekstreme synspunkter her. Vil Anunsen likevel sende han ut av landet? Gjelder det også for kristne som er mot homofile?

Heldigvis er synspunktene til Mohammad lite representative for norske muslimer. Det er viktig å få fram at norsk integreringspolitikk i hpvedsak er vellykka: Folk kommer i arbeid, det ordner seg med bolig osv - sjøl om vi ikke skal stikke under en stol at vi også finner mange fattige blant våre nye landsmenn. Men innvandrerer tar nå høyere utdanning i større grad enn etniske nordmenn - som et eksempel. Men noen sliter - ofte unge menn - som kan bli rekruttert til ekstreme miljøer. Ofte dreier det seg om en følelse av underlegenhet. Å demonisere islam slik FrP gjør styrker underlegenheten og fremmer ekstreme synspunkter.

Vi skal si tydelig fra om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, vold og forakt mot homofile - uansett hva slags religiøs eller etnisk bakgrunn folk måtte ha. Men det er en oppgave å trekke fram at de fleste muslimer er helt Ok folk som deg og meg, eller som Hiam og Shahriar som er aktive tillitsvalgte i Vestfold SV og bidrar aktivt til å bygge vårt felles samfunn.

Rapport fra Stortinget i februar.

Nytt fra Stortinget i februar

Tida går fort når man trives. Plutselig har det gått en måned siden siste rapport fra Stortinget. Det har vært mange møter, men ikke så hektisk som før jul. Finanskomiteen har også vært på tur til Tromsø og Senja.

Norges Banks årsmiddag
I forrige uke var det tid for for årstalen til Svein Gjedrem med etterfølgende middag på Grand. Jeg har nå hørt noen foredrag om Norges økonomiske situasjon, så jeg syntest at jeg kjente igjen noen av figurene til Gjedrem. Gjedrem kunne fortelle at i OECD-landene ligger eiendomsskatten på rundt to prosent av verdiskapinga. I Norge ligger den på vel en halv prosent. Om vi la oss på OECD-nivå ville vi få 35 milliarder mer i skatt. Så kan vi krangle om hva vi ville bruke det til: Det ville være nok til å fjerne hele formueskatten og toppskatten i tillegg. Eller vi kunne senke gjennomsnittlig skatt fra 28 % til 25 eller 26 % og i tillegg øke minstefradraget.

Etter talen vandra vi opp til Grand hvor det var vor-drink – dvs musserende vin. (Det var nok ikke champagne!) Deretter middag som bare var koldtbord, men med store innslag av hummer og østers! Jeg satt ved et hyggelig bord sammen med Oslos politimester, direktøren for Garantiinstituttet, nestsjefen i Finanstilsynet og Norges doktor Doom, professor Grytten fra Handelshøgskolen i Bergen. Vi hadde det riktig hyggelig.

Ellers er det viktig å arrangere sine egne møter for å få mot-ekspertise. Et eksempel er et møte vi hadde med stiftelsen Zero. Når jeg sier vi er det oftest sammen med Bernt Sverre Mehammer som er rådgiver for finansfraksjonen til SV. Bernt Sverre er en dyktig kar som har jobbet lenge med saksområdet og kjenner kriker og kroker. Jeg jeg gjør sjeldent noe uten å rådspørre meg med han. Zero pekte på at CO2-avgiften på olje og bensin – til fyring og til transport – ligger på ca 50 øre i Norge. I Sverige er det på 2,50. Det betyr at vi i Norge betaler under 200 kr pr tonn CO2-utslipp, mens avgiften for det samme er 900 kr i Sverige. Problemet med å gjøre biodrivstoff og bioenergi lønnsomt, kan løses hvis CO2-avgifta øker. Bioetanol og biodiesel har ikke CO2-avgift, men det hjelper lite når avgiften er så liten. Vegavgiften i Sverige er mindre slik at det totale avgiftsnivået er omtrent som i Norge, med unntak at det lønner seg å kjøre på biodrivstoff. Det samme gjelder for fyring: Skal det lønne seg med pellets, ved, fjernvarme etc så må CO2-avgiften økes. I tillegg må avgiften på elektrisk strøm økes slik at ikke folk bare hiver oljefyren og kjøper panelovner. For egen del vil jeg legge til at vi for eksempel kan øke barnetrygda vesentlig for å forhindre at barnefamilier rammes av disse avgiftsøkningene.

Island.
Det har også vært mye diskusjon om Island den siste tida. Jeg la saken fram i SVs gruppe etter å ha hatt møter med politisk ledelse i Finansdepartementet, i partiet og med lederen av vårt søsterparti på island, Steingrimur. Steingrumur er Islands mest populære politiker fordi han var en av de få som holdt hodet kaldt under den mest opphetede finansbobla på island. I dag er han finansminister og har fått i fanget alle problemene som de politiske motstanderne hans var ansvarlige for under de 20 åra med nyliberalisme på Island. Etter gruppemøtet gikk jeg ut og sa at Norge vil utbetale lån uavhengig av om Island har en avtale om Icesave – og at dette var ny politikk fra regjeringa. Da blei det oppstyr. Enden på visa er at Norge forholder seg slik jeg sa, men at dette ikke er ny politikk (det var bare at den tydeligvis ikke var kjent i offentligheten tidligere).

En må veie ordene sine på gullvekt. NRK ringte og spurte hva SV mente om å kjøpe informasjon om bankinnskudd i Sveits. På den måten kan vi avsløre skattesvindel. Jeg sa at vi støttet å kjøpe slik informasjon. NRK ringte oss til Torgeir Micalsen som er leder av Finanskomiteen. Han sa at det er mafiametoder å kjøpe slik informasjon som kanskje er kommet ut gjennom ulovligheter. Dermed hadde NRK sin overskrift: SV med mafiametoder. Men jeg tror fortsatt at det er helt riktig. Som bibliotekar vet jeg dessuten at det ikke finnes noe som heter gratis informasjon.

Jernbane. Torsdag i forrige uke var det behandling av et såkalt Dok. 8 forslag om oppsplitting av Jernbaneverket og etablering som egne statlige aksjeselskap. Erfaringene både fra oppsplittinga av Veivesenet og Mesta, og fra andre land, tilsier at dette blir dyrt og byråkratisk. Det er som å diskutere tapeten i 2. etasje når det brenner i 1. etasje, kommenterte Stein Nilsen, avtroppende persontrafikksjef i NSB. Jeg holdt hovedinnlegget fra SV og Hallgeir og Snorre fulgte opp. Både Steinar Gullvåg og jeg tok til orde for prosjektfinansiering. Det kan imidlertid gjøres på andre måter enn å privatisere Jernbaneverket. Ingjerd Schou fra Høyre mente at Snorre Valen - enda så ung han var - tenkte gammeldags. Snorre repliserte at det stinka 80-tall av Høyres forslag om privatisering. Noe så gammalt!


Ellers har jeg vært på åpningen av Oppreisingskontoret for barnevernsbarn i Vestfold, besøkte asylmottaket i Tønsberg, snakket med Folkeuniversitetet Sørs avisgruppe og hatt møte med Tele og IT-forbundet i Vestfold og Telemark. Dette har jeg skrevet egne bloggposter om.

Ellers registrerer jeg at jeg er blitt en av riktignok flere "fremtredende stortingsrepresentanter" i følge N24. Det gjelder rederiskatten der regjeringa tapte i Høyesterett. Jeg satt og hørte kjennelsen på fredag morgen, spennende til siste slutt: 6 dommere for å endre skattelikninga, 5 mot. Vi ble enige om at Heikki som gruppeleder og den som var ansvarlig da saken ble behandlet i Stortinget, skulle følge opp overfor pressa. Da får pressa det til at vi andre har fått munnkurv. Men uansett så mener jeg at vi ikke kan leve med at norske redere ikke skal betale skatt.

IMF og Island

Det har vært debatt i Klassekampens spalter om Norge, SV, IMF og Island. SV blir beskyldt for å være sosialdemokrater og ikke skikkelige sosialister. Det liker jeg dårlig.

Det må vel være Islands politikere som skal bestemme hva som skal til for å opprettholde den internasjonale tilliten til Island, spør Terje Enger i KK på lørdag. Lån Island noen egg, oppfordrer Steingrimur Njalsson i avisa mandag.

Etter min mening følger Norge opp de ønskene Islands regjering har kommet med. Island har fortsatt egg på lager, slik at fokuset må være å få høna på Island til å verpe.

Island har framforhandla en avtale med IMF – et program for stabilisering av Islands økonomi. I tråd med denne avtalen ble det utbetalt lån fra de nordiske landene til Island.

Nå står vi foran en ny gjennomgang der IMF skal vurdere om Island følger opp stabiliseringsprogrammet. Etter SVs mening har Islands regjering tatt ansvar for å rydde opp etter det nyliberalistiske eksperimentet som førte til sammenbrudd i økonomien. Norge støtter derfor at gjennomgangen må føre til at Island fortsatt godkjennes. Da har vi i tillegg sagt at det ikke må være noen egen avtale om Icesave på plass for at nordiske lån skal kunne utbetales.

Det er altså ikke slik at Island står overfor nye krav fra IMF om deregulering eller privatisering eller andre tiltak i kapitalistisk retning. Det dreier seg om at IMF må sette et godkjentstempel på den islandske regjeringas økonomiske politikk. Det har stor betydning for Islands kredittverdighet blant sine handelspartnere.

Men likevel svever Icesave over vannene. Nederland og Storbritannia arbeider innad i EU for at IMF skal utsette godkjenninga til det er på plass en Icesave avtale som de vil godkjenne. Norge må bruke sin innflytelse i Norden og i IMF til å bekjempe en slik politikk. Det er det Islands regjering ber om. Island er ikke i akutt behov for lån, de har ikke engang brukt om lånene som ble utbetalt i forrige runde. Men det er klart at situasjonen vil være annerledes hvis vi må konstatere at IMF-godkjenning er parkert for lang tid. Da mener også jeg at vi må diskutere hva Norge kan bidra med uavhengig av IMF.

Som sosialister må vi arbeide etter to strategier når det gjelder IMF: Innad må vi arbeide for mer demokrati og innsyn, og at IMF ikke stiller krav om deregulering eller privatisering som forutsetning for lån. Slike krav er ikke stilt overfor Island. Dernest må vi støtte alternativer til IMF. Et eksempel er Banco del Sur, der sør-amerikanske land samarbeider om en bank med et klart sosialt utviklingsperspektiv som vil kunne gjøre dem mer uavhengige av lån fra IMF og Verdensbanken. Banco del Sur ble stiftet i fjor etter et initiativ fra Hugo Chavez og Nestor Kirchner i 2007. Etter Attac-konferansen i Oslo nylig inviterte SV lederen av banken til et møte på Stortinget. Det er ingen motsetning mellom å støtte et slikt alternativ, og samtidig kreve innad i IMF at Island godkjennes.

Lars Egeland
Finanspolitisk talsperson for SV

Et brutalisert arbeidsliv?

Fagbevegelsen og venstresida kan ikke skylde på et brutalisert arbeidsliv, mener arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i følge Dagens Næringsliv. På møte med EL & IT-forbundet Telemark/Vestfold i går fikk vi et godt eksempel på hvordan denne brutaliseringa som Bjurstrøm ikke tror på.

Telenor har brukt firmaene Sønnico, Realcom og Eltek som underleverandører for kommunikasjonsnett-tjenester rundt i landet. Etter avtale med selskapene gjennomfører Telenor nå en endring der bare et av firmaene skal brukes i et fylke. Dermed er det klart for 600 oppsigelser.

I Vestfold er det Sønnico som skal levere tjenester. Dermed må Eltek og Realcom si opp ansatte. Arbeidsmengden er i følge Telenor den samme. Formålet med omorganiseringa er likevel å effektivisere, dvs spare inn på stillinger. De som fortsatt skal jobbe må finne seg i å flytte eller skifte arbeidsgiver.

De tillitsvalgte har prøvd å få til avtaler som sikrer at de eldste arbeidstakerne blir sikra. Det har ikke lyktes. Det er ikke mange over 57 år som kommer til å bli nyansatt, sier de EL & IT-tillitsvalgte. Mens offisiell politikk er at folk skal stå i arbeid lenger, er det blant de eldste arbeidstakerne Bjurstrøm vil finne noe av økningen i antallet uføretrygdede.

En annen verden er mulig

Denne helga har Attac avholdt stor konferanse i Oslo. Det startet fredag morgen og avsluttet nå søndag ettermiddag med en paneldebatt der Thorstein Dahle (Rødt), Per Olaf Lundteigen (SP) og jeg deltok. Sjøl fikk jeg bare vært tilstede på begynnelsen på fredag, og i dag søndag. Lørdag var jeg på Telemark Svs årsmøte og innledet til en debatt i forbindelse med at SV skal lage nytt prinsipp-program. Men stortingsgruppa har vært tydelig til stede på konferansen, med både Aksel og Alf. All ære til Attac som samler aktivister bog svært kunnskapsrike folk til en slik konferanse.

Det ideologiske hegemonet om forestillingen om at «There is no alternative» var tema for Ali Esbati og Jan Mønnesland på fredag: Vi har ikke noe valg. Befolkningen blir eldre. Vi må kutte i det offentlige velferdstilbudet. Stemmer dette?

Mønnesland pekte på at aldersstatistikken baserer seg på en framskrivning som er utenkelig. Han hadde ikke noen tro på at norske kvinner i gjennomsnitt vil leve i 95 år i 2100. De siste tiårenes øking i gjennomsnittlig levealder kommer i stor grad på grunn av redusert barnedødelighet. Den kan ikke forbedres slik at det lever opp flere barn enn det blir født. Mønneslands konklusjon er at anntallet eldre på sikt vil være omtrent på samme nivå som da Folketrygda ble innført.

Men det vil trolig være behov for en øking i helse- og sosialtjenester. Truer det velferdsstaten? Nei, mente Mønnesland som påpekte det kunstige skillet mellom at noen sektorer påstås å bidra til verdiskaping, mens andre ikke gjør det. En gang var det slik at alle måtte bruke all tid til å skaffe seg mat. Men med økende produktivitet kunne vi avse folk til redskapsproduksjon. Denne arbeidsdelinga bidro til at produktiviteten økte også i landbruket. Men når produksjonen av industrivarer etterhvert ble dominerende, kom det en motbevegelse som mente at «det er maten vi lever av» - matproduksjonen er og blir den verdiskapende sektoren i samfunnet.

Etterhvert som produktiviteten økte i industrien har flere menensker blitt frigjort til tjenesteytende produksjon. - Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre, blir det da hevdet fra de som mener at det er industrien som er verdiskapende. I dag har produktiviteten også i tjenesteytende sektor økt så mye at behovet for arbeidskraft blir redusert. I stedet for papiraviser, leser vi på nett. I stedet for betjente reisebyråer, bestiller vi reiser på nettet. I butikken sitter det en person som har overoppsynet med at jeg betaler riktig for alle varene som er blitt registrert med strekkodescanneren i kassa. Nå øker sektoren for helse og omsorgstjenester. Den er ikke så lett å effektivisere fordi at tidsbruk nettopp er en kvalitet ved disse tjenestene. Men er det en mindre verdiskapende sektor? Er det et problem om 80 % av den yrkesaktive befolkningen arbeider her hvis, hvis produktiviteten i de andre sektorene er så høy at vi likevel får maten vår og varene våre? Nei, mente Mønnesland. Problemet oppstår bare hvis man har en ide om at det offentlige4s andel av BNP ikke kan økes.

Ali Esbati problematiserte forutsetningene for konklusjonene om at vi må begrense veksten i helse og omsorgstjenester og ha økt privatisering. Det er ingen ting som tyder på at privat sektor er mer effektiv enn offentlig. USA bruker 16 % av BNP på helse – stort sett i privat sektor. Ingen bruker så mye som USA, men befolkningen har samlet sett et dårlig helsetilbud. Det er heller ingen ting som tyder på at økte skatter fører til levere produktivitet. Snarere tvert i mot. Det betyr ikke at økende skatter forbedrer produktiviteten i seg sjøl, men at land med høye skatter har et godt utbygd offentlig velferdstilbud som fremmer produktivitet. Det går heller ikke an å se produkltivitetsøking i privat sektor uavhengig av offentlig sektor. Barnehageplasser, godt skoletilbud, eldreomsorg osv bidrar åpenbart til å gjøre en høyere produktivitet mulig i privat sektor.

Det vi ser i alle land hvor tjenestetilbud har gått fra offentlig til privat sektor, er at forskjellene har økt. Skal velferdstilbudene fordeles etter det privat markedets logikk, ut fra tankegangen at ikke alle har råd til å kjøpe en stor båt, spurte Esbati.

Togets tur

Etter store investeringer i nye motorveger på Østlandet de siste årene er køene like lange. Det er bare flaskehalsene som har forflyttet seg. Heller ikke togene har noen ledig kapasitet å by på. Vinterens togkaos har vist hvor ille det står til. De neste 20 årene vil befolkningen i Oslo og Akershus øke med nesten 50 % i tillegg til kraftig befolkningsvekst i det øvrige pendler-omlandet. Samtidig er det nødvendig å tredoble bruken av person- og godstransport på tog – på bekostning av bilen – om vi skal oppnå en klimamessig bærekraftig transport. Dette er et regnestykket som ikke går i hop.



Skiftende regjeringers forhold til toget har vært mer svikefull enn noen kjærlighetshistorie. Det tar tid å rette opp i tidligere svik og å gjenskape troen på jernbanen. Regjeringas tredobling av jernbaneinvesteringene er prisverdig, men likevel ikke tilstrekkelig. Ikke minst krever pendlerne nå at regjeringa kan presentere et tidspunkt for når vi får en oppegående jernbane mellom Lillehammer-Skien og Halden.



Det er i gang bygging av nytt dobbeltspor på parsellene Barkåker-Tønsberg, Minnesund-Kleverud mot Hamar i tillegg til nytt dobbeltspor Lysaker-Sandvika. Begge parsellene skal stå ferdig i 2011. Da er forutsetningen i Nasjonal Transportplan å starte bygging på parsellen Holm-Nykirke og Larvik-Porsgrunn. I år starter bygging på nytt dobbeltspor Eidsvoll-Hamar. Det blir også igangsatt arbeid på Ski Stasjon mens man forbereder bygging av dobbeltspor Oslo-Ski 2013-2019. Men full uttelling får vi ikke før det er dobbeltspor i hele Østlandstriangelet. Da gjenstår strekninger som f.eks. Tønsberg-Larvik som må planlegges slik at arbeid kan skje fortløpende. NSB har blikket stivt rettet mot 2012. Da er nytt dobbeltspor Sandvika-Lysaker tatt i bruk, store arbeider i Oslotunnelen er fullført og de nye togsettene kommet. Men det vil ikke være nok.



I forbindelse med nytt dobbeltspor Oslo-Ski har regjeringa tatt et nytt grep for å sikre en mer langsiktig og rasjonell framdrift. I Transportplanen er Oslo – Ski blitt en egen post i statsbudsjettet for å sikre at prosjektet gjennomføres så raskt som mulig. Et lignende grep må gjøres på hele strekningen Lillehammer-Halden-Skien. Desto raskere jobben blir gjort jo mere samfunnsmessig gevinst får vi, samtidig som sjølve bygginga blir billigere.



Motorveiene er blitt bygd i en helt annen fart enn jernbanen. Det skyldes at de er finansiert av bompenger som i realiteten innebærer prosjektfinansiering, mens jernbanen har vært avhengig av årlige budsjettforhandlinger. Nå må jernbanen få like betingelser gjennom en langvarig finansiering.



En storsatsing på toget må kombineres med en forståelse av at de store veiutbyggingenes tid på den sentrale Østlandet er over. Vi kan ikke bygge 16 felts motorvei inn til Oslo for å ta av for økt trafikk som følge av befolkningsvekst. Det lar seg ikke kombinere med våre klima-forpliktelser, like lite som vi har areal rundt Oslo eller plass til de parkerte bilene i Oslo. Med dagens jernbanenett er det ikke lett å få folk fra vei til bane. Men når jernbanetilbudet er bygd ut og veiprosjektene blir nedbetalt, bør bompenger kunne brukes for å få folk til å ta toget.



KrFs Knut Arild Hareide har bedt om tilgivelse for Bondevik-regjeringas manglende jernbanesatsing. Jeg synes at han og alle andre jernbanesyndere skal få en slik tilgivelse, så lenge de nå vil gå for toget. Men i Hareides tilfelle er det ikke så enkelt, fordi han kombinerer store ord om toget med en oppskrift for konkurranse og privatisering. Bondevikregjeringas siste hilsen til jernbanen var å varsle privatisering der 800 ansatte i Jernbaneverket ble forespeilet oppsigelser. . De ville ha konkurranse på et marked som ikke finnes. Flinke fagfolk tok sluttpakker og sa opp jobben. I 2007 var bemanninga med banearbeidere og elektrikere fortsatt bare kommet opp i halvparten av antallet før Bondevik varslet oppsigelsene.



På slutten av 1970-tallet kjørte toget Oslo-Tønsberg et kvarter raskere enn i dag. Sjøl om jernbanens andel av trafikken ikke har økt, har det likevel skjedd en trafikkvekst med flere tog. For å holde rutene sine forlenger NSB reisetida med et minutt eller to hvert år. Likevel var under halvparten av Vestfoldtogene i rute før jul. På nyåret var det bare en tredjedel i rute. Den rød-grønne regjeringa har giret opp jernbanesatsinga, men nå må vi legge inn øverste gir og kople inn cruisekontrollen til vi er framme.

Norge og Island

I dag har Svs stortingsgruppe behandlet situasjonen på Island. Den store utfordringen nå er godkjenning av andre gjennomgang av det Internasjonale Pengefondets stabiliseringsprogram. SV støtter kravet om at Island må godkjennes, uavhengig av utviklingen i spørsmålet om håndtering av Icesave-avtalen. Vi mener at Island med sine klare løfter om å stå ved sine internasjonale forpliktelser har oppfylt Stortingets krav i forbindelse med låneavtalen. Det betyr at hvis stabiliseringsprogrammet godkjennes, kan neste pulje av det nordiske lånet utbetales.

Etter planen skal Island avholde folkeavstemning 6. mars om den såkalte Icesave-loven. Loven ble stoppet av Islands president som ville ha den til folkeavstemning. Etter alls annsynlighet går det mot et nei. Det betyr at en Icesave-avtale kan drøye. Men Island har sagt at de vil betale, men vil ha nye forhandlinger om renter og avdrag.

Den islandske regjeringa prøver å få til en politisk samling og å presse Nederland og Storbritannia til samtaler for å få til bedre betingelser for tilbakebetaling av Icesave-lånene. Sjøl har Island gjort opp med de innenlandske kundene som tapte på at Icesave gikk konkurs, nå gjelder det oppgjør med innskuddtagere fra Nederland og UK. Mens Norge betalte til norske innskytere i banken, tok Gordon Brown i bruk terrorlovgivinga mot Island.

Bak Icesave-skandalen står et lite knippe menn som drev bank etter pyramide-prinsippet. Men den større bakgrunnen er at også islandske myndigheter – med støtte av befolkningen – hadde gjennomført en enorm liberalistisk økonomisk politikk som gjorde dem forsvarsløse mot en finanskrise. Island ville bli et senter for internasjonal kapitalisme og finans. Man kan tjene mye en stund, men tar også en stor risiko. Så gikk det galt. Derfor er det ikke bare synd på Island, de har mye skyld sjøl. Island er hverken haiti eller Hellas. Fortsatt er Island et av verdens rikeste land. Det finnes penger i boet etter Icesave som vil kunne dekke mellom 70 og 90 % av fordringene. De økonomiske konsekvensene ved at det ikke skulle bli en Icesave-avtale er mer dramatisk for islendingene.

Men Island er avhengig av å ha finansiell tillit hos andre land. Det vil ikke være nok å ha Norge som venn. Samhandelen mellom Norge og Island er liten. Derfor må det på plass en IMF-godkjenning. Fra regjeringshold har jeg fått opplyst at overfor islendingene og de andre i den nordiske valgkreftsen for IMF, har Norge gjort klart at vi ikke ønsker noen kopling IMF/Icesave. Den store spenninga er hva EU sier. Tyskland og Frankrike har gått langt i å støtte Island.

Oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn i Vestfold er åpna

Endelig! I dag gikk startsignalet for Oppreisingsordninga for tidligere barnevernsbarn i Vestfold. Det har gått nesten tre år siden initiativet ble tatt av Wenche Blomberg - via sterk politisk kamp fram til enighet mellom alle kommunene i fylket. I dag sto det annonser i alle Vestfold-avisene. Startskuddet er gått for barnevernsbarn fra Vestfold-kommunene til å søke oppreising. Gratulere!

Sekretariatet for oppreisingsordninga hadde invitert ordførere og rådmenn til en markering. Også medlemmer av Støttegruppa som har vært med å kjempe fram ordningen, var invitert. Sjøl hadde jeg fått greie på arrangementet fra Wenche - så jeg ringte og inviterte meg sjøl. Fra Prosjekt Oppreising var Kai Stene og hege Benedicte Blom til stede.

Kai og Hege bidro med sang. Noen av oss har vokst opp med sangen om "min båd som er liten, men havet så stort". Kai og Hege sang om de som knuste disse små bådane. De bidro også med sang om barn nummer 8: En mann i Kristiansand beskrevet i journalene som barn nr 8. Han er like gammel som jeg, sa Hege, - men jeg vokste opp med god natt-sang, han fikk hverken et fang å sitte på eller en sang. Takk, Kai og Hege!

Kai sa at jeg hadde brent for barnehjemsbarna, det mente også ordfører Petter Berg. Men jeg har egentlig ikke opplevd at jeg har brent mer for barnevernsbarn enn for andre som har blitt urettferdig behandla. Det må ikke bli slik at å bry seg med at barn som er blitt utsatt for overgrep under det offentliges omsorg, er noe for spesielt interesserte. For egen del har jeg ikke gjort mer enn hva en burde kunne forvente av enhver kommunestyrerepresentant. Heltene her er Wenche B, Kai, hege og hele den aktive gjengen i Støttegruppa i Vestfold!

I utlysingene står det at erstatningssøknad må fremmes innet et år. Det bør nok utvides til to år. For mange er dette en vanskelig modningsprosess, de må høre at andre har fått sin erstatning og at det ikke var så farlig. I tillegg er det mange som sannsynligvis ikke bor i Vestfold lenger, ikke minst har nok noen havna i utlendighet.

Et møte med en beskjeden Ask

Rapport fra tur til Tromsø og Senja med finanskomiteen 18-19. januar

Det var varslet ekstremvær i Troms da finanskomiteen dro nordover sist mandag morgen. Det var imidlertid i oslo at det var problemer. Sjøl tok jeg 5-toget fra Tønsberg og ante fred og ingen fare til et minutt før vi kom til Oslo S. Da kom beskjeden om at toget ikke ville gå videre, men at det var satt opp buss. Det viste seg at også flytoget var innstilt slik at det var på håret at komitemedlemmene kom til flyet i tide. Flyet landa på tida i nydelig solskinn. Tromsø fikk sola tilbake tre dager tidligere. Stormen Ask blei det lite av, men vi merket litt vind da vi kom tilbake til Tromsø kvelden etterpå. - De roper ulv, men det bidrar bare til å skremme folk fra å bo i utkantene mente fylkesmann Svein Ludvigsen, tidligere stortingsrepresentant og fiskeriminister fra Høyre som møtte oss på flyplassen. Han var en hyggelig vert og reiseleder under de to dagene turen varte.

Første stopp var Sparebanken Nord Norge der vi fikk orientering om den økonomiske situasjonen i Nord-Norge etter finanskrisa. Landsdelen ble ikke så hardt ramma som resten av landet, ikke minst fordi de har en større andel offentlkig sysselsetting. Deretter fikk vi orienteringer fra Troms Kraft (se egen sak nedenfor) og et nyetablert offentlig selskap for reiseliv i Nord-Norge.

Deretter bar det i buss ut til Eidkjosen til firmaet NOFI som produserer utstyr for fiskeflåten. I det seinere har de utvikla oljevernutstyr som er kan opereres av en fiksebåt aleine og som kan ta opp olje fra sjøen i hele 4 knops fart – mens det vanlige er et knops fart. I Eidkjosen fikk vi også orientering om Lytix Biopharma (se egen sak nedenfor) samt Avikom som satser internasjonalt med telekonferanseløsninger. Billigere, enklere og mer miljøvennlig.

Uten pause bar det deretter i bussen og til hurtigbåten fra Tromsø til Finnsnes. Ludvigsen hadde reservert egen salong og vi kunne smøre oss brødskiver. Det var litt utplukka mht pålegg, men det var nok makrell i tomat. I Finnsnes tok vi opp ordfører Martin Ness i Lenvik og fylkesråd Knut Werner Hansen, før vi la i vei ut over Senja til det gamle fiskemottaket Hamn. Der var jeg på bibliotekkonferanse for syv-åtte år siden. I mellomtida hadde hovedhuset brent og blitt bygd opp på nytt sammen med en rekke moderne sjøbuer helt i vannkanten. I Hamn satt det en rekke fiskere og annet godtfolk venta på oss. Det var representanter for bank, fiskeindustri, kystfiskarlag og ordførerne fra de fire Senja-kommunene. De hadde tydelige meldinger til oss om at det må gjøres noe med kvoteregimet. Det er for mange båter, for høye driftskostnader. Fiskeripolitikk har jeg siden skjønt handler mye om at Fiskerlaget alltid når fram til et kompromiss som blir gjeldende politikk. Med hensyn til kvoter er risikoen at kvotene kan bli kjøpt opp og forsvinne fra noen fiskevær for å styrke andre. Men jeg skjønner at løsningen jo ikke er at alle dør.

Etter møtet var det skrei-mølje, øl og akkevitt. Nydelig fisk, deilig rogn og kraftfull lever!

Hotellet Hamn er egentlig vinterstengt, men ble åpnet for oss. Stor takk til vår hyggelige vertinne!

Tirsdag bar det ut på smale veier over fjellet til Skaland i Berg kommune. Gamleordføreren tok i mot på Skaland grafittverk – Europas eneste grafittverk. De har utvunnet grafitt her i 75 år, og det er forekomster til nye 75 år. Men lønnsomheten er marginal, Kina har også store forekomster grafitt som dumpes på markedet. De siste åra har det vært en regional kapitalist som har eid verket – Leonard Nilsen – som er involvert i tunnell-boring og gruvedrift på Svalbard, i Rana, i Risøyhamn på Andenes. Det er en styrke for verket, framfor å ha internasjonale eiere. Nå har man tro på at grafitt kan brukes i brenselsceller, i lithiumbatterier og til isolasjon.

Fra Skaland gikk det videre til senjahopen. Tidligere var det en kjøretur på over ti mil, men siden det kom tunnell for noen få år siden er turen bare noen få kilometre mellom kommunesenteret Skaland i Berg og Senjahopen. Men da tunnellen kom kuttet staten 10 % av inntektene og kommunen måtte legge ned den ene skolen i kommunen.
Senjahopen har en fantastisk trygg og god havn vernet av store fjell, men med desto mindre sol om sommeren. Her er det en internasjonal utskipingshavn knytta til Nergårds fiskeindustri. Aker har ca 20 % av fiskemottaket i Nord-Norge, men Nergård er nummer to med 16 %. Her blir det tatt i mot pelagisk fangst som sild som tidligere bare gikk til sildemel og olje. Nå går alt til mat, i stor grad til eksport til øst-europa. Elles tas det i mot torsk til salting og klippfisk, samt at en av landets to gjenværende rekefabrikker er her. Produksjonen av sildefilet var i stor grad automatisert, mens klippfiskproduksjonen til Portugal og Brasil fortsatt er mye håndverk, sjøl om fisken nå tørkes i varmluftkamre og ikke på bergene. Det brukes en kilo salt pr kilo fisk. I gamle dager da saltet kom med skip fra Lüneburg via Lübeck var det en halv kilo salt pr kilo fisk, samt at saltet ble brukt flere ganger. Det er det slutt på nå.

Siste stopp var øya Husøy – kjent fra Tvs reality-serie «Da damene dro». Der besøkte vi bedriften Brødrene Karlsen som nå ble drevet av søstrene Karlsen. Her møtte vi en samfunnsorientert og ansvarlig bedrift som la vekt på at de var der for lokalsamfunnet – når samgunnet var bra gikk det bra også for bedriften. Derfor var det naturlig å kjøpe torsk i fjor med tap – for hvordan skulle det ellers gå med fiskerne på øya? Og hvis det gikk galt med fiskerne – hvordan skulle det da gå med fiskemottaket?

Det bor ca 250 mennesker på Husøy. På bedriften arbeider svensker, polakker og irakere. Her er det ikke snakk om innleid sesonghjelp, alle er fast ansatte, men noen velger å bli kort tid. Det kan være svenske ungdommer som vil tjene penger til å reise jorda rundt, eller irakere som har slått seg til for godt og som er et flott bidrag til lokalsamfunnet. Bedriftsledelsen i Nergård ønsket å endre reglene slik at de kunne eie mer av fiskebåtene på bekostning av dagens regler som sier at fiskeren sjøl må eie minst 50 %. Men hos brødrene Karlsen ønsket de ikke å eie parter i båter. De var redd for at de lokale fiskerne ville tro at det ville føre til at bedriften prioriterte egne båter. I stedet ville de bidra med lån til ungdommer for å kjøpe egen båt.

Et møte med en beskjeden Ask

Rapport fra tur til Tromsø og Senja med finanskomiteen 18-19. januar

Det var varslet ekstremvær i Troms da finanskomiteen dro nordover sist mandag morgen. Det var imidlertid i oslo at det var problemer. Sjøl tok jeg 5-toget fra Tønsberg og ante fred og ingen fare til et minutt før vi kom til Oslo S. Da kom beskjeden om at toget ikke ville gå videre, men at det var satt opp buss. Det viste seg at også flytoget var innstilt slik at det var på håret at komitemedlemmene kom til flyet i tide. Flyet landa på tida i nydelig solskinn. Tromsø fikk sola tilbake tre dager tidligere. Stormen Ask blei det lite av, men vi merket litt vind da vi kom tilbake til Tromsø kvelden etterpå. - De roper ulv, men det bidrar bare til å skremme folk fra å bo i utkantene mente fylkesmann Svein Ludvigsen, tidligere stortingsrepresentant og fiskeriminister fra Høyre som møtte oss på flyplassen. Han var en hyggelig vert og reiseleder under de to dagene turen varte.

Første stopp var Sparebanken Nord Norge der vi fikk orientering om den økonomiske situasjonen i Nord-Norge etter finanskrisa. Landsdelen ble ikke så hardt ramma som resten av landet, ikke minst fordi de har en større andel offentlkig sysselsetting. Deretter fikk vi orienteringer fra Troms Kraft (se egen sak nedenfor) og et nyetablert offentlig selskap for reiseliv i Nord-Norge.

Deretter bar det i buss ut til Eidkjosen til firmaet NOFI som produserer utstyr for fiskeflåten. I det seinere har de utvikla oljevernutstyr som er kan opereres av en fiksebåt aleine og som kan ta opp olje fra sjøen i hele 4 knops fart – mens det vanlige er et knops fart. I Eidkjosen fikk vi også orientering om Lytix Biopharma (se egen sak nedenfor) samt Avikom som satser internasjonalt med telekonferanseløsninger. Billigere, enklere og mer miljøvennlig.

Uten pause bar det deretter i bussen og til hurtigbåten fra Tromsø til Finnsnes. Ludvigsen hadde reservert egen salong og vi kunne smøre oss brødskiver. Det var litt utplukka mht pålegg, men det var nok makrell i tomat. I Finnsnes tok vi opp ordfører Martin Ness i Lenvik og fylkesråd Knut Werner Hansen, før vi la i vei ut over Senja til det gamle fiskemottaket Hamn. Der var jeg på bibliotekkonferanse for syv-åtte år siden. I mellomtida hadde hovedhuset brent og blitt bygd opp på nytt sammen med en rekke moderne sjøbuer helt i vannkanten. I Hamn satt det en rekke fiskere og annet godtfolk venta på oss. Det var representanter for bank, fiskeindustri, kystfiskarlag og ordførerne fra de fire Senja-kommunene. De hadde tydelige meldinger til oss om at det må gjøres noe med kvoteregimet. Det er for mange båter, for høye driftskostnader. Fiskeripolitikk har jeg siden skjønt handler mye om at Fiskerlaget alltid når fram til et kompromiss som blir gjeldende politikk. Med hensyn til kvoter er risikoen at kvotene kan bli kjøpt opp og forsvinne fra noen fiskevær for å styrke andre. Men jeg skjønner at løsningen jo ikke er at alle dør.

Etter møtet var det skrei-mølje, øl og akkevitt. Nydelig fisk, deilig rogn og kraftfull lever!

Hotellet Hamn er egentlig vinterstengt, men ble åpnet for oss. Stor takk til vår hyggelige vertinne!

Tirsdag bar det ut på smale veier over fjellet til Skaland i Berg kommune. Gamleordføreren tok i mot på Skaland grafittverk – Europas eneste grafittverk. De har utvunnet grafitt her i 75 år, og det er forekomster til nye 75 år. Men lønnsomheten er marginal, Kina har også store forekomster grafitt som dumpes på markedet. De siste åra har det vært en regional kapitalist som har eid verket – Leonard Nilsen – som er involvert i tunnell-boring og gruvedrift på Svalbard, i Rana, i Risøyhamn på Andenes. Det er en styrke for verket, framfor å ha internasjonale eiere. Nå har man tro på at grafitt kan brukes i brenselsceller, i lithiumbatterier og til isolasjon.

Fra Skaland gikk det videre til Senjahopen. Tidligere var det en kjøretur på over ti mil, men siden det kom tunnell for noen få år siden er turen bare noen få kilometre mellom kommunesenteret Skaland i Berg og Senjahopen. Men da tunnellen kom kuttet staten 10 % av inntektene og kommunen måtte legge ned den ene skolen i kommunen.
Senjahopen har en fantastisk trygg og god havn vernet av store fjell, men med desto mindre sol om sommeren. Her er det en internasjonal utskipingshavn knytta til Nergårds fiskeindustri. Aker har ca 20 % av fiskemottaket i Nord-Norge, men Nergård er nummer to med 16 %. Her blir det tatt i mot pelagisk fangst som sild som tidligere bare gikk til sildemel og olje. Nå går alt til mat, i stor grad til eksport til øst-europa. Elles tas det i mot torsk til salting og klippfisk, samt at en av landets to gjenværende rekefabrikker er her. Produksjonen av sildefilet var i stor grad automatisert, mens klippfiskproduksjonen til Portugal og Brasil fortsatt er mye håndverk, sjøl om fisken nå tørkes i varmluftkamre og ikke på bergene. Det brukes en kilo salt pr kilo fisk. I gamle dager da saltet kom med skip fra Lüneburg via Lübeck var det en halv kilo salt pr kilo fisk, samt at saltet ble brukt flere ganger. Det er det slutt på nå.

Siste stopp var øya Husøy – kjent fra TV2s reality-serie «Da damene dro». Der besøkte vi bedriften Brødrene Karlsen som nå ble drevet av søstrene Karlsen. Her møtte vi en samfunnsorientert og ansvarlig bedrift som la vekt på at de var der for lokalsamfunnet – når samgunnet var bra gikk det bra også for bedriften. Derfor var det naturlig å kjøpe torsk i fjor med tap – for hvordan skulle det ellers gå med fiskerne på øya? Og hvis det gikk galt med fiskerne – hvordan skulle det da gå med fiskemottaket?

Det bor ca 250 mennesker på Husøy. På bedriften arbeider svensker, polakker og irakere. Her er det ikke snakk om innleid sesonghjelp, alle er fast ansatte, men noen velger å bli kort tid. Det kan være svenske ungdommer som vil tjene penger til å reise jorda rundt, eller irakere som har slått seg til for godt og som er et flott bidrag til lokalsamfunnet. Bedriftsledelsen i Nergård ønsket å endre reglene slik at de kunne eie mer av fiskebåtene på bekostning av dagens regler som sier at fiskeren sjøl må eie minst 50 %. Men hos brødrene Karlsen ønsket de ikke å eie parter i båter. De var redd for at de lokale fiskerne ville tro at det ville føre til at bedriften prioriterte egne båter. I stedet ville de bidra med lån til ungdommer for å kjøpe egen båt.