Robin Hood ble ikke populær hos alle..

I dag fikk jeg gratisavisa Vestfoldbld i postkassa. Jeg blei overraska da jeg så at avisa hadde en tendensiøs lederartikkel om regjeringas omlegging av pensjonsskattene. Så tenkte jeg at det viser at vi er på rett vei. Radikal omfordeling skaper elvfølgelig også motstand. Motstanderen vil alltid påstå at hun representerr vanlige folk og rettferdighet. Men slik er det ikke. Omfordelinga i pensjonsskattene kan danne mønster for e liknende omfordeling blant lønnsmottakere: 50 % får lavere skatt, 20 % uendra, 30 % for en økning - liten for de fleste, litt større for de rikeste..

(Bildet: Fra Flickr: En fornøyd pensjonist)
Nedafor følger et svarinnlegg jeg har sendt avisa:


Går du på den..

.. går du vel på denne og? Det er mulig at det er slik redaktør Marianne Henriksen har tenkt når hun skrev sin lederartikkel under overskriften: Tåler du den, så tåler du den. Hennes overskrift henspiller til regjeringas nye forslag til skatt på pensjoner hvor hun mener regjeringa ikke har magemål for skatteøkninger. Min overskrift henspiller til alle de tendensiøse påstandene hun kommer med i artikkelen.

Første feil: Dette er ingen skatteskjerpelse, men faktisk en skattelette på 400 millioner til pensjonistene. Men først og fremst er det en omfordeling hvor de med lavest inntekt får beholde mer av inntekten, mens de med størst inntekt må betale noe mer skatt.

Ca 50 % av pensjonistene får skatteletter, mest for de som har lavest inntekt. Ca 20 % får uendret skatt mens 30 % får økt skatt – fra ca 1000 kr i året opp til over 1000 kr i måneden for de med aller høyest pensjon.

Knekkpunktet for økt skatt er pensjoner på 281.000. Å leve av en slik inntekt er tydeligvis så utenkelig for en ung redaktør at hun skriver det med utropstegn bak. Men det er altså slik at 70 % av alle pensjonister i Norge må klare seg med langt mindre. Samtidig må vi huske på at vi beholder systemet der pensjonister skal betale mindre skatt enn arbeidstakere. Ved siden av omfordeling er formålet med reformen å gjøre det mer lønnsomt for pensjonister å kunne ha lønnsinntekt ved siden av. Slik lønnsinntekt vil nå ikke redusere pensjonen, men bli skattet som vanlig lønnsinntekt.

Redaktøren kan gjerne være uenig i denne fordelingspolitikken der vi tar fra de rikeste og gir til de fattigste. Men da bør hun si det og ikke kamuflere det bak en fremstilling om grådig skattepolitikk.

Andre feil: « I stedet for et forslag om høyere beskatning av pensjonister, burde politiske ledere heller foreslå en ordentlig øking av minstepensjonen» mener Henriksen. Det er nettopp det den rød-grønne regjeringa har gjort: Minstepensjoner og pensjoner for fødte uføre fikk et kraftigere løft enn noengang i 2009. Dette fortsetter og blir ytterligere styrket av denne skatteomlegginga.

Tredje feil: «Mange arbeidstakere som hele sitt liv har jobbet og slitt til lav lønn, peker på at de ikke har noen gullkantet pensjon slik som stortingspolitikerne» skriver Henriksen. Hun burde vite at gullpensjonen for stortingspolitikere heldigvis er avskaffet. Men fordi stortingspolitikere har god lønn, får de også god pensjon. Dette systemet bidrar at de nettopp er blant dem som nå må betale mer skatt slik at de som nettopp har slitt hele sitt liv til lav lønn, skal få det noe romsligere.

Redaktøren viser til krisa i Europa. Den krever at også vi strammer inn. Mens Europa har hatt nullvekst i lønninger på 2000-tallet, har norske lønninger inkludert pensjoner, steget med over en tredjedel. Det betyr at ikke alt kan løses ved å gi ut mer penger, men at vi må fordele bedre.

Robin Hood ble ikke populær i alle lag da han tok fra de rike og ga til de fattige. Det er ikke ukjent at folk taler de fattiges sak mens de egentlig mener noe annet. Omfordeling er utfordrende for de som taper. Men dette er radikal og rettferdig politikk.

Sosial dumping med enkeltpersonforetak

Tirsdag 25. mai behandlet Stortinget to representantforslag fra Høyre og Venstre som på ulik måte tok til orde for å legge bedre til rette for enkeltpersonforetak. Det skjer mye spennende nyskaping gjennom slike selskaper, men de brukes også til å svekke ansattes rettigheter og bidrar til sosial dumping. Begge forslagene ble avvist og henvist til evalueringen av Skattereformen. I debatten i Stortinget var jeg aleine om også å komme med innvendinger mot en politikk for flere enkeltpersonforetak.

Enkeltpersonsforetak er viktige som etablererbedrifter – og for enkelte som vil drive en beskjeden næringsvirksomhet. Det er viktig at disse kan få forhold som gjør at de kan utvikle seg. Det betyr at vi må ha en god politikk for entrepenørskap og innovasjon og ha fokus på å forenkle skjemaveldet. Men samtidig er det grunn til å advare mot at enkeltpersonforetak skal avløse det vanlige ansettelsesforholdet i arbeidslivet og bidra til sosial dumping.

Vi ser en utvikling der en del firmaer benytter enkeltpersonforetak i stedet for å ha egne ansatte. Folk sies opp og kommer igjen som enkeltpersonforetak og leverer faktura i stedet for timelister. Det er ingen positiv utvikling, en overgang til enkeltpersonforetak gjør det vanskeligere å følge opp helse, miljø og sikkerhet – personalutvikling og kompetanseutvikling.

I en del tilfeller kommer enkeltpersonforetak bedre ut enn fast ansatte: De kan trekke fra bil, utstyr, faglitteratur, campingvogn osv. Samtidig må de ta medaljens bakside som er ingen oppsigelsestid og svekket økonomi ved permittering. Dette er hovedgrunnen til at en del bedrifter foretrekker kontraktører framfor egne ansatte.

Fra fagbevegelsens hører vi at de fleste skitne konkurser med mislighold av arbeidsgiveransvar involverer enkeltpersonforetak – spesielt de som er registrert som avdeling av utenlandsk foretak.

Enkeltpersonforetakene er en måte å omgå regler og forhold i arbeidslivet som allmenngjøringsinstituttet, solidaransvar, innsynsrett, osv

Utviklinga av bruk av enkeltpersonforetak har svekket fagbevegelsen alvorlig i flere europeiske land, for eksempel. Tyskland og England. I England har vi sett en enorm bruk av kontraktører og en sterk svekket byggebransje – i Tyskland er både slakteriene og byggebransjen svekket av samme utvikling.

En utvikling der det gis lettelser for å bli registrert – og gjør det mer attraktivt å drive ”selvstendig næringsvirksomhet” uten å avklare arbeidstakerbegrepet opp mot selvstendig næringsvirksomhet og skjerpe inn regler og kontroll med slike, vil uten tvil være en trussel mot det ordinære arbeidsgiver – arbeidstaker-forholdet. En effektiv måte å drive fagforeningsknusing på ..

SV mener derfor at det er riktig å satse på støttetiltak til reelle enkeltpersonforetak, veiledning og annen hjelp, mens vi ikke har behov for å gjøre det enda mer attraktivt å drive enkeltpersonforetak på bekostning av vanlig tilsetting.

Bystyret mener Olsen handlet uetisk

I går diskuterte bystyret i Tønsberg granskingsrapporten om politikere som kjøpte leiligheter i Ungbo-prosjektet på St.Olav-tomta – leiligheter som etter bystyrets vedtak skulle forbeholdes ungdom under 35 år.

Granskingsrapporten konkluderte med at det ikke var skjedd brudd på lover og regler. Kontrollutvalget hadde likevel – enstemmig – vedtatt at de anså handlingene som uetiske. Den offentlige debatten har i stor grad dreid seg om Per Arne Olsen – FrPs tidligere ordfører og medlem i Boligbyggelagets styre – nå stortingsrepresentant og nestleder i partiet. At Olsen har fått alt fokuset skyldes at han satt som kommunens representant i boligbyggelagets styre og at han iherdig har forsvart seg med at han ikke har gjort noe ulovlig og at alt da må være greit, samt at han har gått heftig ut mot oss som har kritisert han.

Bystyret vedtok Kontrollutvalgets kritikk, men mot FrPs stemmer. I pausene snakket jeg med flere FrP-representanter som mente at Olsen ikke hadde skjønt at huskjøpet kunne oppfattes som uetisk og at han aldri ville gjort det igjen. Hadde Olsen sagt det samme, hadde saken sannsynligvis vært løst. Nå går saken videre til Kommunenes Sentralforbunds etiske komite.

Her er mitt innlegg i Bystyret:
SV sa allerede da vi bevilget penger til granskinga at saken dreide seg mer om etikk enn om brudd på lover og regler. Det er ikke alt som er lov som er lurt eller etisk å gjøre. De som tror det, er rett og slett ikke egna til å være folkevalgt. Dette har et enstemmig Kontrollutvalget grepet fatt i og uttrykt i et vel balansert forslag til vedtak.

Først noen kommentarer til KPMGs utredning som jeg mener lider av store mangler.
Vi vet at bystyrets intensjon om at det var ungdom under 35 år som skulle få kjøpe ungbo-leilighetene på St. Olav, ikke ble oppfylt. Det er liten tvil om at boligbyggelaget kunne ha klart å selge leilighetene til målgruppa om de virkelig hadde ønska det. I rapporten legges det imidlertid sterk vekt på – som et frikjennende premiss – at bystyrets boligpolitikk endra seg før Ungbo-leilighetene ble realisert, vekk fra at ungdom var en vanskeligstilt gruppe og over til enda mer målretta tiltak for bostedsløse, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter. Jeg er enig i at vi fikk en slik endring, men det ble aldri diskutert at denne endringa skulle få tilbakevirkende kraft og oppheve vedtakene om Ungbo-leilighetene. Det er i så fall en tolkning som Per Arne Olsen sjøl har foretatt.

Når det gjelder funksjonen for kommunens representant i boligbyggelagets styre viser KPMG til anbefalinger om eierstyring fra Norsk Utvalg for eierstyring og selskapsledelse. Anbefalingen gjelder børsnoterte selskaper og kan muligens brukes for andre aksjeselskaper også, men det vises ikke til den omfattende dokumentmengden som er skrevet om samvirkeselskaper og deres oppgaver og roller hvor man nettopp ikke viser til NUES for anbefalinger om styrerepresentantenes roller. Det er logisk for de fleste, men det er åpenbart at KPMG tar feil. Mer sammenlignbart er offentlige representanter i helseforetak, der de representerer kompetanse og ulike interesser inn i selskapet, men hvor de selvfølgelig er med å fatter kollegiale beslutninger. Per Arne Olsen hadde derfor et ansvar i å følge opp bystyrets intensjoner.
Det er også andre punkter i rapporten som det kunne være fristende å gå inn i, men det strekker ikke tida til for.

Jeg beklager sterkt at FRP har snudd i denne saken. Det hadde vært en styrke for tilliten til politikerne om vi her kunne ha stått samla om Kontrollutvalgets vedtak. Dommen i befolkningen er at det ikke var etisk lurt å kjøpe leilighetene som var ment for ungdom for å tjene penger på det. Men jeg antar at det først og fremst rammer FrP at de mener at det ikke var kritikkverdig, FrPs politikere mener at dette kan man gjerne gjøre på nytt om det byr seg en sjanse.

Ungbo-saken i Bystyret

I morgen behandler Tønsberg Bystyre granskingsrapporten vedrørende Ungbo-saken.
Det er all grunn til å være kritisk til jobben som KPMG har gjort. Hvor stor innsyn har de berørte hatt i rapporten før den ble lagt fram? Har synspunkter fra de som ble gransket ført til endringer i rapporten? Det synes som om granskerne tar mange av påstandene fra de som er gransket for god fisk uten å – ja nettopp granske. KPMG mener at ordføreren ikke hadde noen forpliktelser mot kommunen når han satt i styret i boligbyggelaget, så viser de til anbefalinger for eierskapsutøvelse i børsnoterte selskaper. Et boligbyggelag er noe ganske annet, og har nettopp som samvirke et mål om å skaffe folk bolig, ikke bare å tjene penger.

På den annen side er det viktig at fokuset i denne saken må være etikken. Det er et feilspor å konsentrere seg om brudd på lover og regler. Kjernen i saken er jo at vi åpenbart har hatt en ordfører som har ment at så lenge det ikke er ulovlig, så kan jeg gjøre det. Ettermælet i denne saken er en klar kritikk fra Kontrollutvalget og en ordfører som stiller seg helt uforstående til de etiske problemstillingene. Jeg håper at bystyret følger opp kritikken fra Kontrollutvalget.

MER TIL TOG OG GRØNNE ARBEIDSPLASSER

Regjeringa prioriterer de framtidsrettede løsningene i Revidert nasjonalbudsjett. Jernbanen og miljøteknologi er budsjettvinnerne. For Vestfold er det spesielt gode nyheter: Norges største jernbaneprosjekt blir nytt dobbeltspor Holm-Holmestrand-Nykirke – større enn Gardermobanen og 40 km fortere enn flytoget - og ferdig 3 år før planen.

Det er historisk at økningen til jernbane er større enn til vei. Regjeringen vil bruke 425 millioner kroner mer til vedlikehold og utbedring av jernbanen. 274 millioner av dette er friske midler.

Revidert Nasjonalbudsjett er ikke en ny budsjettrunde, men en justering av kursen i vedtatt Statsbudsjett. Vinterens togkaos sattet behovet for forsterka vedlikehold av jernbanen ettertrykkelig på dagsordenen. Finansuroen i Europa har skapt usikkerhet som krevde tiltak for lav rente og omstilling til nye miljøarbeidsplasser. Dette er viktige SV-saker og vi er glade for at vi fikk dette i land.

Den rødgrønne regjeringa snudde trenden i 2005, og i dag kan regjeringen legge fram penger til en ytterligere forsterkning av innsatsen for tog, miljø og arbeidsplasser. Dette innebærer blant annet sporfornyelse og ballastrensing på Bergens-, Dovre- og Østfoldbanen og brofornyelse i tillegg til raskere framdrift på dobbeltspor Oslo-Ski. På forhånd var det usikkerhet om vedlikeholdspengene ville bli tatt fra investeringsbudsjettene, noe SV gikk sterkt i mot. Desto gledeligere er det at planen fortsatt er at arbeidet med nytt dobbeltspor Holm-Holmestrand skal starte i år, og ikke minst at traseen skal gjennomføres som et prosjekt helt fram til Nykirke. På den måten kan dobbeltsporet stå ferdig 3 år før tidligere planer.

Videre satser regjeringen 500 millioner kroner over tre år på miljøteknologi for å skape morgendagens arbeidsplasser. SV mener det er nødvendig å starte omstillingen fra en oljeøkonomi til en grønn økonomi allerede i dag, og denne pakken er et ledd i denne målsettingen. I tiltakspakken for verft og leverandørindustrien, som også ligger i det reviderte budsjettet, er det videre lagt inn blant annet 200 millioner til nye innovasjonslån, 10 millioner til miljøprosjekter i de maritime næringene og 10 millioner til innkjøp av gassferger. Det er også lagt opp til en forlengelse av NOx-avtalen. Ikke minst har Garantiinstituttet for eksportfinans fått utvidet sine rammer med 10 milliarder som nå også kan brukes til å finansiere offshore vindmøller.

Norge har fortsatt veldig lav arbeidsledighet sammenlignet med resten av verden. Dette kommer ikke av seg selv, men gjennom målrettet politikk for arbeid og velferd. Regjeringen foreslår derfor at det brukes 247 millioner kroner mer til arbeidsmarkedstiltak. Men viktigst er at oljepengebruken reduseres. Det bidrar til å senke presset på renta og dermed sikre arbeidsplasser i eksportindustrien. Samtidig bidrar det til at vi har finansielle muskler til å møte en eventuell ny finanskrise med tiltak for å øke innenlands etterspørsel om det skulle bli nødvendig.


Foto: Slik kan det se ut på nye Holmestrand stasjon - inne i fjellet. Foto: JBV

Kvalitetssikra kunnskap på nett - et offentlig ansvar

I dag har Fritt Ord og Sparebankstiftelsen avholdt seminar om “norsk leksikon på nett”. Hva skjer med Store Norske lekiskon?

Francis Sejersted holdt hovedinnlegget. Han åpnet med å vise til grunnlovens paragraf 100 som ble vedtatt så seint som i 2004 (Jeg var faktisk med å vedta den som vara for Inga Marte også dengang). Grunnlovsparagrafen handler om ytringsfrihet og det står blant annet: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Det er altså Statens oppgave å skape kunnskap, påpekte Sejersted. Han hadde en kunnskapsrik gjennomgang av sterke og svake sider både ved Store Norske Leksikon og Wikipedia. Den digitale revolusjonen som vi har opplevd fordrer mer – og ikke mindre – vekt på et redaksjonelt synlig ledd, som er Store Norskes styrke, sa han. Han understreket at Store Norske må gis en ny start, det kan ikke bare være snakk om at det får fortsette.

Sparebankstiftelsen og Fritt Ord har gitt penger slik at vi har fått en pustepause med tanke på avvikling. De har avtalt med Kunnskapsforlaget at leksikonets innhold kan bli gitt vederlagsfritt til et nytt selskap eller prosjekt som vil drive kunnskapsbasen videre. På sikt kan imidlertid ikke Sparebankene og Fritt Ord finansiere driften, men Sejersted viste til at universitetene har vist stor interesse for å delta – også Nasjonalbiblioteket.

Etter Sejersted var det gode og korte innlegg i rad og rekke. Bl.a: Anne Karine Nymoen i Norsk Studentunion viste til at det finnes to typer kunnskap: Sjølve kunnskapen og kunnskapen om å finne kunnskapen. Slikt varmer et bibliotekarhjerte. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO tok sterkt til orde for at det var en del av universitetenes formidlingsansvar å engasjere seg i en videreføring av Store Norske. Stein Morten Henningsmoen fra NTL Brit Langvik fra Skolenes Landsforbund mente at rettferdig fordeling av goder og lik rett til utdanning gjør at det er et statlig ansvar å ta vare på kunnskapsbasen i Store Norske. Ottar Grepstad fra Nynorsk kultursentrum pekte på at det forelå en mulighet til å etablere kunnskapsbasen allerede i 2001, men at Bondevik-regjeringa den gang stoppet anbudet på en kunnskapsbase.

Etter min mening var Grepstad inne på det viktige. Det var gode prinsipielle grunner til at Kristin Clemet i 2001 stoppet anbudet som i realiteten ville bety at den av muligens flere interessenter som ville vinne et slikt anbud, ville bli monopolist. Allerede den gang visste man at det ikke var grunnlag for et nettleksikon med statlig støtte og andre private konkurrenter.

Situasjonen nå er annerledes. Det er ikke snakk om å gi Kunnskapsforlaget penger for videre drift av Store Norske. Det handler om å overta kunnskapsbasen og drive den videre i en ny ikke-kommersiell form – forhåpentligvis med god forankring til institusjonene i høyere utdanning, evt Nasjonalbiblioteket og andre. Etter min mening kan dette bli begynnelsen på at vi får satt av nasjonale midler til å frikjøpe informasjon for allmennheten og for utdanningsinstitusjonene. Det kan gjelde en kunnskapsbase som et leksikon, men også andre ressurser som Norsk Elektronisk legehåndbok . Legehåndboka var en abonnementstjeneste, men er nå åpen for alt helsepersonell, men ikke for allmennheten. Hvorfor får ikke pasientene tilgang? Her er det et annet politisk klima enn for eksempel i USA der det ble et politisk krav om at alle skulle få tilgang til den store medisinske databasen Medline på nett, enda Medline er svært faglig mens Norsk legehåndbok bl.a. inneholder enkle oppskrifter på hva legen skal fortelle pasienten om den enkeltlidelser.

Vi må få et større politisk press på tilgang til kvalitetssikret kunnskap på nettet! Vi må sørge for at vi fortsatt har en kvalitetssikret kunnskapsbase tilgjengelig for allmennheten, som et supplement og et alternativ til andre kilder som Wikipedia!

Debatt om moms på ebøker

I dag har Stortinget diskutert representantforslaget fra FrP om momsfritak på ebøker. Nedafor følger innlegget mitt. Det er viktig å få fram til streamingtjenesten Wimp og andre at vi trulig får på plass en likebehandling mellom norske og utenlandske digitale tjenester og varer til norsk forbrukere, i løpet av høsten. Likebehandling i form av at det blir moms også på utenlandske tjenester. Så får vi også diskutere øremerka tiltak kontra generelle tiltak som nullmoms.


Norge er et lite språksamfunn og norske forfattere skriver for et forholdsvis lite publikum. Ut fra kulturpolitiske hensyn er det viktig å legge til rette for at norske forfattere kan leve av å skrive, og at publikum velger å lese bøkene deres. Derfor ble momsfritaket på papirbøker innført – for å gi norsk litteratur en fordel i forhold til utenlandske bøker. Det har virket. Tiltaket innebærer en subsidiering på ca 1,5 milliarder. Det er vel verdt å bruke så mye penger på norsk litteratur. Jeg skjønner bokhandlerne og forleggerne som er bekymret for om noen vil ta fra dem disse pengene, hvis vi starter en debatt om pengene kan brukes annerledes, men jeg tror likevel vi trenger en slik debatt. Ikke for å spare penger for staten, men for bedre å kunne fremme norsk litteratur. Det bør ikke gjøres endringer i dagens momsfritak uten at vi har på plass andre virkemidler. Men det er verdt å tenke over for eksempel at dag går for eksempel nesten en tredjedel av momsfritaket på papirbøker til å subsidiere bøker på utenlandsk språk – og det er mer hva alle innkjøpsordningene på litteratur og musikkområdet koster.

Innkjøpsordningene omfatter skjønnlitteratur, barnebøker og har de seinere åra blitt utvida til å dekke noe sakprosa og oversatt skjønnlitteratur. I år er det også bevilget penger til å lage en infrastruktur for å kunne utvide ordninga til å omfatte en liten satsing digitale bøker – en satsing som bør utvides.

Det er ikke noe nytt med moms på ebøker. Den har vært i flere år, også da dagens opposisjon styrte. Kulturfeltet har vært for å utvide momsfritaket, finansdepartementet har vært i mot. Dette har vært en fastlåst situasjon i mange år som vi bør komme oss ut av. At Stortinget avviser dette forslaget fra FrP vil ikke bety slutten på debatten om moms på ebøker, like lite som det betød begynnelsen på debatten.

Men det ville være en fordel om vi kunne få en konstruktiv debatt om avgrensinger av hva som er en ebok, og at denne debatten kunne skje innafor en forståelse av at vi snakker om bruk av fellesskapets midler der en krone i tapt inntekt i Finansdepartementets budsjett ikke er mindre verdt enn en krone i utgift på Kulturdepartements budsjett. Vil det være riktig å gå inn for momsfritak på ebøker hvis prisen samla blir høyere enn hva vi i dag bruker på hele bibliotekvesenet?

Vi trenger å utrede en rekke tiltak, også effekten av en eventuell flat kulturmoms som kunne være bredere enn et totalt fritak.
--
Det er ikke vanskelig å bli enige om at det er åndsverket det er behov for å støtte. Men er det åndsverket i form av det skrevne ord – eller er det åndsverket i form av ytring? Vi ser nå en sammensmelting av sjangre der oppfattingen av hva som er en bok endres: Vi får ikke bare bøker med bilder, men også med levende bilder – film. Vi får lyd og interaktivitet. Vi får grensedragninger mot film og musikk og dataspill. Skal vi diskutere en annen momsordning for ebøker enn dagens, må vi velge en løsning som har bærekraft for teknologisk utvikling i noen år.

Slik er det ikke med forslaget fra FrP som definerer eboka som en digital utgave av en papirbok. Det vil bety at svært mye faller utenom slik som for eksempel Store Norske leksikon eller andre kunnskaps- og kulturkilder som ikke vil bli publisert på papir.
--
Et synspunkt jeg har møtt er at dagens momsfritak på papirbøker er en generell bransjestøtte som setter forlagene og bokhandlene i stand til også å utgi annet enn bestselgere. Momsfritaket på bøker blir slik et bidrag fra staten i et samarbeid der statens byr på momsfritak mot at forleggere og bokhandlere tar kulturpolitiske hensyn. Det blir lett et argument for status quo. Problemet er at dagens ordning ikke stimulerer til utvikling av digitale tilbud.
--
Det er viktig at ikke markedet for digitale kunnskaps- og kulturkilder overlates til engelskspråklige forlag hvor ebøker i dag i praksis er momsfrie fordi det ikke finnes noe system for å kreve inn moms. Jeg hadde nylig et møte med de som står bak det norskutviklede musikk-streamingsystemet WiMP som kan bli en viktig konkurrent til Itunes og Spotify. De kunne gjerne betale 30 % moms, sa de, om konkurrentene gjorde det samme.

Derfor haster det med å innføre å innføre avgiftsplikt for leveranser av digitale produkter fra utlandet til forbrukere i Norge. En slik ordning tvinger seg fram etter som vi får flere varer som krysser grensene som bits og bytes via en kabel og ikke som et fysisk produkt.
Finansdepartementet har trykk på dette og vil forhåpentligvis legge fram forslag i forbindelse med statsbudsjettet. Da vil norske og utenlandske ebøker ha like konkurransevilkår med hensyn til avgifter.
--

Fra bibliotekene vet vi at bruken av digitale kilder går rett til værs, men uten en tilsvarende nedgang i bruk av papirbøker. Det er det samme som vi har sett for telefonbruk, tellerskrittene er blitt billigere og telefonene mer tilgjengelige, men de fleste av oss bruker i dag mer penger på telefon enn vi gjorde da telefonen var stor og grå og hadde skive og satt fast i veggen. Vi står overfor store endringer i produksjon, salg og bruk av åndsverk. Samtidig er det større behov enn noen gang for å beskytte norsk språk og litteratur. Det må gjøres på en gjennomtenkt måte. Jeg oppfordrer bransjen til å delta i en konstruktiv debatt om hvordan vi skal sikre norsk språk og litteratur i en digital verden. Dette er problemstillinger som både Kulturdepartementet og Finansdepartementet må ta med seg inn i sitt arbeid.
--
Når det gjelder aviser så venter vi på medieutvalgets utredning. Også her er det viktig å få en innretning på avgiftene som ikke i realiteten blir en støtte til papiravisene, men som også fremmer ny teknologi.

I Irak ville de drepe meg, her drepes pennen min

Etter førstemai-toget i Langesund var det lunsj i rådhuset. Jeg ble sittende sammen med tre irakiske kurdere – far og mor og sønn. De hadde vært i Norge i tre år fortalte de. Mannen var forfatter og måtte rømme fordi han ble truet på livet i Irak. Nå var han fortvilet over at han ikke kunne fortsette som forfatter i Norge. Han hadde en liten vaskejobb, men ingen forlag ville gi ut bøkene hans.

Jeg kjente han ikke, men han sa navnet sitt. Etterpå har jeg googlet han – og jeg skjønte at jeg var ganske kunnskapsløs. Det var den kjente irakiske forfatteren Mariwan Halabjaee som jeg hadde snakket med. Han skrev boka ”Sex, sharia and women in the history of Islam”.

Mullah Krekar er en av de som har truet Halabjaae på livet. Krekar har også truet broren til SV-politikeren Shahriar Boluri i Sande etter at han brant Koranen i protest mot overgrep mot kurdere. Dette er mennesker som har flyktet fra forfølgelse og så får de sin bevegelsesfrihet innskrenka i Norge. Det er helt uakseptabelt.

Jeg har snakket med flere innvandrere som spør: Er det bare våre henders arbeid dere vil ha, kan dere ikke bruke hodene våre? Godt utdannete folk med master- eller doktorgrad som ikke får jobb. Eller en forfatter som hadde sin garantiinntekt i Irak, men som her må starte på bar bakke på grunn av at han har brukt ytringsfriheten.

Halabjaees bok er om hvordan Islam og Sharia brukes til å undertrykke muslimske kvinner. Han er en modig mann som har reist en viktig debatt. Hvorfor er det ingen norske forlag som vil gi ut boka hans?

Les mer om Halabjaaeog boka her:

http://sites.google.com/site/charlesrcblog/home

1. mai tale i Langesund

1. mai var jeg i Langesund og holdt tale på et fellesarrangement mellom SV, AP og Rødt. Nedafor følger talen:

Kamerater,

Det er ingen floskel når vi sier at Norge er en øy av arbeid i et europeisk hav av ledighet. Vi har klart oss bedre gjennom finanskrisa enn de fleste . Arbeidsledigheten er på 3,3 % mens gjennomsnittet av våre handelspartnere har tre ganger så mye. I Sverige er ledigheten 9 %. I Spania 20. Vi har en rekordhøy sysselsettingsandel på over 76 %, mens gjennomsnittet i Europa er 10 % lavere.
USA og eurolandene har nå en gjeldsbyrde på over 100 % av bruttonasjonalproduktet, hva de kommer til å måtte gå gjennom av nedskjæringer i velferdsgoder og offentlige tjenester kan vi bare tenke oss, vi som er vi i motsatt situasjon – uten gjeld - der andre land skylder oss tilsvarende 135 % av vårt nasjonalprodukt.

Mye av dette skyldes selvfølgelig olja, men først og fremst at vi har hatt en styring og en plan som gjør at vi har tatt vare på oljeinntektene. I 1975 ville Carl I hagen selge ut rettighetene i Statfjordfeltet for ti milliarder, mens bare Statfjord A til nå har produsert verdier for 1200 milliarder.

Norsk økonomi er egentlig å sammenligne med en humle. Den er så stor og tjukk at det skulle egentlig ikke være mulig at den flyr. Det er slik noen fagøkonomer beskriver Norge: Høye pensjonsutgifter, høy grad av sosial sikkerhet, høyt sjukefravær sier de, alt for stor offentlig sektor – en slik økonomi skulle egentlig gått til helvete. Men Norge har hatt en enorm produktivitetsvekst – vi får ting til og det skyldes nettopp at vi har gode velferdsgoder, at vi har en sterk offentlig sektor, at vi har gode barnehager og skole, sykehus og eldreomsorg. Det er jo ikke sånn at at Siv Jensen har rett i at norsk helsevesen helst bør sammenlignes med køene i Sovjetunionen.

Dette er den nordiske modellen – den nordiske velferdsstaten som har vist seg å være bra for folk, og som har vist seg å være økonomisk stabil også i tider da finanskrisa rulla inn over oss. At folk fortsatt får inntekter også når de blir sjuke eller mister jobben, er jo en forsikring som bankene burde være lykkelig over – for den gjør at de fleste av oss ikke havner på gata med en plastpose hvis jobben blir borte.

Dette var da veldig selvtilfreds, tenker dere kanskje. Er vi ved målet, er det ikke mer å slåss for? Jo det skal være visst. Uløste oppgaver står i kø. Finanskrisa er ikke over og slettes ikke klimakrisa som handler om vår framtid her på denne lille kloden. Vi har aldri hatt større utfordringer.

Klimakrisa og finanskrisa må løses sammen. Myndigheter, fagbevegelse, næringsliv og miljøbevegelse må finne sammen for å skape framtidas arbeidsplasser. En god næringspolitikk må kombineres med god miljøpolitikk. En god miljøpolitikk må kombineres med god næringspolitikk.

Fordi vi har stilt krav har vi en av verdens mest energieffektive og minst forurensende industrier. Det er et enormt konkurransefortrinn. Vi må legge til rette for en ytterligere omstilling i den retningen samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser innen miljøteknologi. Det hjelper ikke på verdens globale CO2-utslipp hvis energikrevende produksjon av nødvendighetsvarer i Norge flytter til land der energien kommer fra kull og der utslippskravene er slappe. Men omvendt er det heller ingen grunn til å beskytte industri som ikke går i bresjen for å få ned energibruk og forurensing. Gjennom å satse på fornybar energi og et grønt industrikraftregime skal vi legge til rette for miljøvennlig produksjon i Norge. I dag er norske industritradisjoner trua fordi olja er blitt en hvilepute i næringspolitikken.

Torsdag la regjeringa fram en pakke av tiltak for å hjelpe verftsindustrien. Det kunne vært en pakke som gjorde det lønnsomt å bygge mer av de skipene det er for mye av, men dette er en annerledes pakke med sterke miljøelementer: For første gang kan Garantiinstituttet for eksportkreditt også brukest til å finansiere miljøteknologi offshore, det er satt av penger til miljøprosjekter, vi får en forlenging av NOx-avtalen som finansierer miljøtiltak, økt satsing på gassferger og innovasjonslån og FoU-kontrakter retta mot ny miljøteknologi. Dette er rette veien.

--
Oljeinntektene -grunnrenta av verdiene i Nordsjøen – settes hvert år inn i et oljefond som nå har vokst til å bli et av verdens største fond. Dette er verdier vi må forvalte på vegne av ikke bare vår egen befolkning og nye generasjoner, men også til beste for hele verden. Men hvorfor i alle dager kan vi ha mangel på penger og uløste oppgaver i et land med så mye penger på bok? Det er en krevende pedagogisk oppgave å forklare. Men det handler om to hensyn: Bruker vi mye oljepenger så stiger verdien av den norske krona og dermed renta og arbeidsplassene forsvinner i eksportindustrien.

Det andre hensynet er generasjonskontrakten: At vi som allerede er blant verdens rikeste ikke skal bruke opp pengene som skal komme framtidige generasjoner til gode når oljealderen tar slutt.

Vi nærmer oss fort denne tida. Oljeressursene i Nordsjøen minker, anslaget på olje i Lofoten, Vesterålen og Senja viser seg å være bare tredjeparten av Oljeindustrien har fortalt oss – det vil bety en økning av Oljefondet med noen skarve prosent – penger som vi i tillegg har pålagt oss sjøl ikke å bruke. Hva som finnes i Barentshavet er det bare spekulasjoner om. Utvinningskostnadene vil stige. Samtidig må vi redusere bruken av fossilt brennstoff hvis vi skal unngå at kloden varmes opp mer enn to grader – som er det målet som FNs klimapanel sier er the turning point for når vi mister kontrollen med klimaet. Nå ligger vi an til 6 grader.

For en uke siden fikk vi fagrapporten om havområdene Lofoten, Vesterålen, Senja . Rapporten viste at vi snakker om svært sårbare havområder. De viktige naturverdiene i området er bedre dokumentert enn hva man visste om da forrige Forvaltningsplan ble lagt fram for 4 år siden. Argumentene som førte til stopp i oljeutvinninga den gang er bare blitt styrka. Riktignok sier fagfolkene at torskestammen ikke blir utrydda sjøl ved en stor oljelekkasje, men verdien av Lofoten som merkevare for turisme og rein mat vil bli ødelagt. Her i Langesund vet dere noe om konsekvensene da olja dreiv i land fra Full City, et ørlite utslipp på 200 tonn, en lys sommernatt – ikke under varig storm en vinternatt utafor Lofoten. Vi må sørge for varig bruk av Lofoten, ikke en kortvarig utnyttelse.
--
Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Vi kan ikke leve som rentenister av et oljefond – vi kan bare leve av hverandres arbeid.
Da må vi sørge for at alle er med. Det betyr et barnevern som sørger for at alle barn får like muligheter, en skole der ingen faller ut, en inkluderingspolitikk som gjør at ingen blir gående uten arbeid fordi de har et fremmedklingende navn eller et fremmed utseende, og en helhetlig politikk som bidrar til et likestilt og familievennlig arbeidsliv.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Fellesforbundet med seier i sin streik for en mer rettferdig minstelønn i byggefagene – et strålende eksempel på kamp mot sosial dumping som også er en kamp for internasjonal solidaritet – at østeuropeiske bygningsarbeidere ikke skal gå på halv lønn i forhold til norske arbeidskamerater.

Likelønn er vår viktigste likestillingsutfordring. Det er en gammel kamp. I 1889 vedtok den internasjonale arbeiderkongressen i Paris å kreve lik lønn for likt arbeid og fyrstikkarbeiderjentene i oslo streika for dette. Men fortsatt tjener kvinner i snitt bare 85 % av menn for arbeid av lik verdi. Det er vanskelig å peke på noen større urettferdighet i samfunnet enn det at lønn følger kjønn så systematisk som det gjør. Jentene må få lønn som fortjent!

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har også sammenheng med at langt flere kvinner arbeider deltid. Tilværelse som ufrivillig deltidsansatt er vanskelig og uforutsigbar. De må ”jage” arbeidstimer i håp om å oppnå full inntekt. Dermed kan verken fritid eller arbeidstid planlegges. I tillegg er arbeidstida ofte ubekvem. Heltid må bli en rett, og deltid bare en mulighet for den som vil.

Fattigdom er en skam i et land som Norge. Fattigdom i Norge handler om forskjeller, at noen har mye mens ganske mange har svært lite. Fattigdommen har økt de siste ti åra. De fattigste tjener mer, men de rikeste enda mye mer: på grunn av økte lederlønner og økte kapitalinntekter som er svært ujavnt fordelt. Høyres Torbjørn Røe Isaksen vil ikke snakke om forskjeller men vil ha en fast fattigdomsgrense slik FN har en grense for hva de mener er eksistensminimum. Og Røe Isaksens fattigdomsgrense blir fort en grense for eksistensminimum. Slik vil vi ikke ha det. Alle undersøkelser viser at folk ønsker mer likhet, at vi blir lykkeligere med mindre forskjeller. Spesielt urettferdig er det når fattigdommen rammer barn – barn som blir sosialt satt utafor fordi de ikke kan delta på lik linje med andre – ikke har råd til sportutstyr og klær, å delta på fritidsaktiviteter. Fra Fordelingsutvalgets rapport – et utvalg Kristin Halvorsen satte ned – vet vi også at fattigdom arves. Har du vokst opp i en fattig familie er sannsynligheten stor for at du selv blir fattig. Ved siden av en bedre fordelingspolitikk, må vi ha en offensiv politikk som bringer folk ut av fattigdommen, det handler om ikke å ramle ut av skolen, å komme i jobb og å ha et nivå på offentlige støtteordninger som gjør at folk ikke blir fattige sjøl om de må leve på trygd. Det er viktig å arbeide for et arbeidsliv som gir mindre sjukefravær, men vi skal ikke la noen røre ved sjukelønnsordninga. Folk blir ikke friskere av å være fattige!
---

Torsdag kom den gledelige nyheten om at Bratsbergbanen er redda ved at regjeringa gir ekstra midler. Beskjeden kom i tolvte time og samferdselsministeren la ikke skjul på at det har vært delte meninger i regjeringa. Men det er mange som har stått på for dette – både i telemark, i stortinget og i regjeringa og det er flott at vi lyktes. Neste prosjekt er å øke bevilgningene til vedlikehold og fornyelse på jernbanen ytterligere – vinterens togkaos har vist oss hvor nødvendig det er. Men en slik økning må ikke gå på bekostning av planlagte investeringer – starten på bygging av Eidangertraseen må skje så fort som mulig samtidig som vi forventer at bygging av nytt dobbeltspor ved Holmestrand starter i juni. Grenland skal bli et viktig knutepunkt på sørvestbanen mellom Oslo og stavanger via Vestfold.
--
Så kamerater, det er utfordringer nok å ta fatt på i velferdsstaten! Det trengs fortsatt folk som vil verne den og som ikke tror på en nedbygging! Men vi er også en del av verden og 1. mai må være en dag for internasjonal solidaritet!
2010 blir et avgjørende år i arbeidet med atomnedrusting og Norge må innta en ledende rolle. I mai arrangeres tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen og i løpet av høsten skal NATO bli enig om nytt strategisk konsept.
Vi må fortsette arbeidet for nedrustning, slik vi har kjempet for forbud mot landminer og klasevåpen. Vi kan ikke tillate atomopprustning, enten det er del av det amerikanske rakettskjoldet, russisk forsvar eller som del av NATOs strategi.
Regjeringsplattformen slår fast at det skal arbeides for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.
NATO bygger fortsatt på en strategi om å bruke atomvåpen først – å svare med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med slike. Det bidrar ikke til økt sikkerhet og svekker arbeidet med ikkespredningsavtalen. Når det skal lages nytt strategisk konsept må førsteslagsstrategien vrakes!
--
Gjennom mange år har Israel okkupert land og fratatt palestinerne retten til å leve et verdig liv. I et apartheidsystem verden knapt har sett maken til ydmykes, trakasseres og trues det palestinske folket. Eneste løsning er at palestinernes får et eget land med grenser fra før krigen i 1967 og med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Norge må ta en lederrolle i arbeidet for at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel, at okkupasjonen opphører, at de ulovlige bosettingene fjernes og at muren som i dag deler palestinske områder på Vestbredden rives.
--
2009 var det blodigste året i Afghanistan siden 2001, og 346 barn ble drept. I følge FN var NATO-styrkene skyld i mer enn halvparten av dødsfallene. Konsekvensen er at tilliten til de internasjonale styrkene har sunket drastisk blant afghanerne, og at NATO ikke klarer å bygge en stabil og demokratisk stat i Afghanistan.
USA og NATOs strategi har som mål å bekjempe terror og nedkjempe Taliban. Da er eneste mulighet å trekke styrkene ut, legge til rette for forhandlingsløsninger og styrke den sivile innsatsen. Denne politikken får stadig bredere støtte, både nasjonalt og internasjonal.
I valgkampen ble noen av oss skjelt ut for å si man bør forhandle med Taliban, nå mener USAs utenriksminister det samme. Obama har åpnet for å sette en dato for når de amerikanske styrkene skal trekkes ut. Canada og Nederland har vedtatt at de stridende styrkene skal sendes hjem og debatten om dette går friskt i andre NATO-land.
Det er ingen som lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan.
FN må overta ansvaret for sikkerhet og stabilisering. FN-styrken vil ikke ha en offensiv strategi som NATO og USA har, og har dermed større sjanse til å vinne den nødvendige tilliten hos ulike grupper i landet for å legge til rette for en politisk og varig løsning.
.
Avslutning

Årets 1. mai aksjon fra Norsk Folkehjelp har tittelen ”Folk forandrer verden”. Den setter søkelyset på to viktige for grunnpilarer for arbeiderbevegelsen. Den ene dreier seg om kravet om rettferdig fordeling. Den andre om demokrati, organisasjonenes deltakelse og individenes medbestemmelse. Det er rettigheter vi ofte tar for gitt her hjemme: retten til å organisere seg, til å ytre seg, retten til å handle, og forhandle, kollektivt.

Martin Tranmæl sa at vi måtte ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover. Mitt parti har alltid vært tuftet på internasjonal solidaritet. Vi må aldri glemme de som ikke kan ytre seg fritt, mobilisere og organisere seg for å kjempe for mat, vann, jord, arbeid og demokrati. Millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter. Norge må arbeide aktivt for å styrke de faglige, sosiale og demokratiske rettighetene i så vel fattige som rike land, og gi politisk og økonomisk støtte til fagbevegelser, demokratibevegelser og sosiale bevegelser.

1-mai-aksjonen 2010 går til organisasjoner i Ecuador, Kambodsja og Sudan som arbeider for rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette er grasrotorganisasjoner som med støtte fra Norsk Folkehjelp arbeider for endring i sine samfunn. Vi kan bidra praktisk ved å gi til innsamlinga!

Kamerater, jeg spurte på facebook om hva jeg skulle si i 1.maitalen og avslutter med et innspill derfra: Si At kampen for likhet og likeverd aldri opphører. La oss løfte blikket ut mot verden: det skjer noe bra i Sør-Amerika når fattiggutten Lula styrer Brasil mot velferd og bærekraftig næringsliv - en upåaktet revolusjon i ett av verdens folkerikeste land!

Gratulere med dagen!