Født: 17.01. 1912 Død: 04.05. 1990

Anny og Herman fikk 4 barn:

Sissel Alice, Knut Anders, Kjersti Agnes og Svein Herman.

4 flotte unger på Andøya. Knut, Kjersti, Svein Herman og Sissel.

Sissel gir oss et flott innblikk i Annys liv. Hennes nedtegnelse, eller skriblerier som hun selv kalte det, har virkelig inspirert til videre arbeid med slekta. Det blir gjengitt i sin helhet.

Videre har Sissels mann, Endre, skrevet litt om Herman.

Anny Johanna

Fortalt av Sissel

”17. januar 1912 ble det født ei velskapt jente i kammerset i Kvalvika. Vi må regne med at alle takket Gud for at det gikk bra. Alice sjøl hadde gått høygravid i hele julestria og var nok glad for å få noen uker i senga – som skikken var den gangen.

Så var det navnet. Nå endelig skulle de kalle opp bestemødrene. Hittil hadde de brutt ettertrykkelig med de vanlige navneskikkene. Eldste sønn skulle kalles opp etter farfar, eldste datter etter mormor, neste sønn etter morfar og neste datter etter farmor. Og ungene kunne gjerne få mange navn. Her hadde Alice og Anton igjen valgt å være noe for seg sjøl. Det hadde sikkert ikke gått upåaktet hen i bygda, men nå var de enige om at jentungen skulle kalles opp etter begge bestemødrene Anna og Johanna. Alice fortalte senere at hun opplevde det som helt umulig å bruke navnet Anna siden det allerede var både ei Anna og ei litj Anna i Kvalvika. Så fikk det bli Anny da, det var jo også litt utenom det vanlige på den tida.

Anny vokste opp til en kvikk og rappkjefta jentunge som sloss og terga søsknene sine, så det gikk frasagn om i årevis etter at de var blitt voksne. Blant annet kunne hun få seg til å lese opp og sitere ved middagsbordet fra halvferdige brev som søsknene strevde med. Reidar, som var et par år eldre enn henne, ble storebroren. Hele livet hadde hun et spesielt forhold til ham. Kristian, som var yngre, men like ordsterk og humoristisk som henne selv, var kanskje den hun så mest opp til.

Anny lekte i fjæra og hadde gode minner om det. Som voksen kunne hun mange ganger stoppe opp og se utover Kvalvika. ”Tenk her sprang vi omkring – det er som en drøm. Jeg er nesten ikke sikker på om jeg har opplevd det i virkeligheta”, kunne hun si, med en selvironisk liten latter. Hun spøkte ofte med sin evne til å leve seg inn i filmer, bøker og ting hun diktet opp. For eksempel kunne hun fortape seg i alle figurene som kom fram i fjellene når snøen smeltet.

Men stort sett var livet i Kvalvika preget av hardt arbeid og ungene måtte delta fra de var ganske små. Da Anton kjøpte fisk måtte også Anny være med, selv om det egentlig var mannfolkarbeid. Når skreien skal henges på hjell må den først festes sammen i sporen to og to med et såkalt sperrgarn. Det var Anny sin jobb. Hun var kledd i oljehyre og så ut som en gutt. Hun fortalte senere at det hadde kommet en kar bort til Anton og spurt hva denne sønnen hans het. Det syntes Anny var stas.

Om sommeren var det høyonn. Reine var jo ikke det enkleste område å drive småbruk på, så man måtte ut i fjellene for å hente høy. Anton hadde en slotteteig i den delen av Olstinden som vender mot Andøya. Vanligvis hadde de med seg mat for hele dagen, men en dag fikk Anton det for seg at han ville hjem til middag. Da de kom tilbake, hadde det gått et stort steinras og begravd det området de nettopp hadde jobbet på. Jeg vet ikke om Anny var med på dette selv, men hun snakket ofte om det og var livredd for ras eller at hun skulle få en takstein i hodet – hele livet.

Bestevenninnen hennes var Ågot, datter av Sigurd Bendiksen. De hang sammen og syntes det var kjempespennende å se på alle de flotte ungguttene som kom til Reine på vinterfiske. Det var et aktivt ungdomslag på Reine. Det var ofte dans og andre tilstelninger på ungdomshuset og Bendiksen-ungdommene deltok. Kristian var lenge spillemann og god på trekkspill. Antonfamilien var svært musikalske. De fleste kunne spille et eller flere instrumenter. Anny spilte gitar og orgel. Hun fortalte at det var Alice som lærte henne å spille orgel ved å legge knapper på de tangentene hun skulle trykke på. Anny mente selv at hun hadde absolutt gehør, men enkelte av etterkommerne hennes har tvilt sterkt på det.

Anny og Ågot hadde flere småforelskelser. Anny ble kjæreste med Arne Jakobsen. Det fikk hun unngjelde for av brødrene sine som la ut om Bettedrengen som de kalte han for. Det ble en kortvarig forbindelse. Ågot ble gift med Harald Nicolaysen og fikk sønnen Erling. Hun fikk tuberkulose og døde før hun fylte 30. Det ble et hardt slag for Anny, hun sørget over henne hele livet.

Designeren

Anny ville lære å sy. Det ble hun tidlig klar over. Sigrid hadde allerede etablert seg som sydame i Svolvær. Dit dro Anny for å få opplæring. Hun vantrides imidlertid ettertrykkelig i Svolvær, så der ble hun ikke lenge. Tilbake på Reine fikk hun seg hybel i bårstua hos Sverdrupene. Der startet sykarrieren med en bestilling på en silkebluse. Det var verre enn hun hadde trodd, en stund følte hun at hun hadde tatt seg vann over hodet. Det var bare å bite i det sure eplet og dra hjem til mor Alice. Hun sa forarget at det måtte nå være måte på å starte med det aller vanskeligste. Men med felles hjelp ble det en flott bluse. Og Anny sin interesse for å skape klær lot seg ikke stoppe. Når hun fikk sitte med flotte stoffer, tenke ut mønstre og jobbe seg fram til noe helt spesielt og utenom det vanlige – da var Anny i sitt ess, plystret og sang. Helt oppslukt ble hun og enset verken fredagsvasken eller julestria. Vi ungene som skulle gå med hennes kreasjoner var ikke alltid like begeistret. Vår drøm var å få klær som var nøyaktig maken til det de andre hadde, men det kom aldri på tale. Det var jo flotte ting hun lagde, så litt hjalp det vel å få skryt både av gammel og ung.

Det var enkle ting hun hadde å hjelpe seg med: en symaskin med håndsveiv, saks, målbånd, nål og trå. Stoffer var det vanskelig å få fatt i på Reine. Annys vanligste fremgangsmåte var å skrive til Svolvær etter prøver og bestille der, særlig hvis det var ytterklær det var snakk om. Elles var hun flink til å sy om gamle ting. Hun var en dyktig tilskjærer og trengte sjelden mønster, men målte og merket av med knappenåler. Hun likte å lage innviklete detaljer på klærne hun lagde: legg, kapper, vaffelsøm og hva det nu var alt, og ofte lagde hun knappene selv. Og hun hadde god fargesans.

Den profesjonelle sykarrieren ble imidlertid kort. Å fortsette som sydame etter at hun var gift, kom ikke på tale slik forholdene var den gangen. Det gikk på æra løs hvis en mann ikke skulle forsørge familien aleine. Etter at hun ble gift var det bare snakk om å sy til familien, men den ble i denne sammenhengen utvidet til å omfatte nesten alle. Og hun fant helt klart på oppdrag bare for å få sy.

Ekteskap

Årene gikk uten at det kom noen seriøs frier til gårds. Men så begynte Herman med en intens beiling. Han var imidlertid nesten fem år yngre enn henne. Det var ikke helt slik det skulle være. Dessuten var han etterkommer av han ”finn(same)Sedenius” som var Herman sin bestefar. Det het seg at faren til Sedenius var en same fra Tysfjorden, men det er aldri bekreftet. Uansett så han ut som en same og det var vel nok til at det ble mobbing også med denne kjæresten. Men Anny sa ja. 28. september i 1941 sto bryllupet i Reinekirka. Var hun hvit brud? Langt ifra. Det var jo noe alle andre var. Hun hadde selv designet og sydd sin brudekjole i et sennepsgult kreppsilkestoff. Rund hals, lange trange ermer, ankellangt trangt skjørt. Det vil ikke forundre noen som kjente henne om det var en baktanke bak det trange skjørtet. Her var det ingen mage å skjule og da kunne det godt markeres. Til dette hadde hun sorte selskapssko med rem over vristen med spenner med blanke stener. Brudebuketten var dyprøde roser og litt grønt. Restene av den overlevde i årevis. Hun har nok vært et syn for den fullsatte kirka, men ingen hadde kamera og begivenheten ble ikke foreviget.

Anny med de fire ungene sine.

Anny og Herman bosatte seg i andre etasje hos Hermans foreldre. Og nå kom Anny inn i et miljø som var totalt annerledes enn det hun var vant til. For det først kom hun fra en familie med 11 barn, mens Herman var enebarn. For det andre kom hun til en helt annen kultur. I Herman sin familie var den gamle lofotkulturen svært tydelig. Der var det en hårfin ballanse mellom småbruket som ble drevet av kona og helårsfisket som var mannfolkjobben. For en mann var det bare en ting som virkelig ga status og det var å være ”en fuling på havet”. Han skulle konkurrere, være pågående og ha færrest mulig dager på land (landligga) uten å ta unødige sjanser, da ble han omtalt om ”en havgap”, men her ble nok grensene tøyd noe. Tilsvarende var det ingen ting som var mer ynkverdig for et mannfolk enn å være ”ei skjetta på havet” – sjøsyk, redd eller begge deler på en gang.

Det ble aldri nevnt med et ord av noen, men mye tyder på at Anton kan ha tilhørt den sist nevnte kategorien. I så fall er det en helt eventyrlig innsats av han og Alice at de greidde å skape en verdighet for seg og sine gjennom å være annerledes enn de andre.

Hos Herman var det dyktige fiskere og sjøfolk på begge sider. Sedenius var Kapp Horn seiler og hadde seilt som tømmermann på engelske seilskip i årevis. Hermans far Anders hadde hatt egen båt og drevet helårsfiske fra han var unggutt. Da Herman i 10-årsalderen ville være med faren på Lofotfisket, fikk han beskjed om at det var han for ung til. Bestefar Sedenius tok han imidlertid med som mannskap på åttringen, som han sjøl seilte og rodde med. Her fikk Herman lære sjømannskap på gamlemåten og fra grunnen av.

Hermans mor, Agnes kom fra Bordevikslekta på Helle på yttersida ved Moskenesstraumen. Agnes var søster til Asbjørg som ble gift med Leif. Folket på yttersida var kjent for å være dyktige fiskere og driftige kvinnfolk. I tillegg var de ikke underlagt det væreiersystemet som var vanlig ellers i Lofoten. I eldre tid hadde de sitt eget jektbruk der ute. Kvinnfolkene i Bordevikslekta hadde ord på seg for å kneise med nakken og mor til Agnes og Asbjørg gikk under navnet yttersidronninga. Det var hos Bordevikingene øvrigheta tok inn når de en sjelden gang tok turen utover. Til dette miljøet var det Anton rodde og var ekspeditør på butikken.

Det var god kontakt mellom folket på Helle og på Mostad på Værøya der Johanna kom fra. Også værøyværingene var kjent som dyktige fiskere og driftige kvinnfolk.

Anny kom altså til et miljø der det var vanlig at mannfolkene var borte på fiske det meste av året. Hun ble med andre ord boende mesteparten av året sammen

med svigermor Agnes, som var så ulik henne som det vel er mulig. Enkelt var det langt i fra.

Agnes hadde stor interesse for småbruket sitt som hun drev med stor kløkt og energi. Her hadde hun ku, sauer, høns og noen ganger en gris. I dette landbruket var det særlig sauene som var viktig. Det omtales sjelden, men det er faktisk sånn at det hadde ikke kommet en fisk opp av havet hvis ikke fiskerne hadde hatt ullklær fra innerst til ytterst. Dette var småbrukerkona sitt ansvar og det fremste målet med landbruket. Agnes var en god representant. Hun sørget for at sauene hadde god ullkvalitet. Det måtte være flest hvite, men hun trengte også litt svart. Det måtte helst skaffes nok høy om sommeren, men hun hadde et utall av triks hvis det ble knapt utover våren. Sauene gikk på Horseide om sommeren og ble hentet ned i slutten av september. Så var det klipping karding, spinning og strikking. Alt måtte være ferdig til mannfolkene skulle på havet, men resten av familien trengte jo også varme klær. Det førte til at jentene måtte lære å strikke fra de var en neve stor og de voksne kvinnene strikket bestandig.

Anny hadde ikke noe særlig interesse for fjøsdrift, men hun fikk jo heller aldri prøvd seg på egen hånd. Hun hadde heller ikke Bordevikjentenes knallharde opplæring i å mestre angst. De var lært opp til at du kan være så redd at du gråter og ber til Gud, men du gjennomfører uansett. Gir du deg over er det ute med deg. Etterpå kan du rette ryggen og føle at du har gjort et ”karsykke”.  På yttersida var det bare de som mestret dette som overlevde.

Anny levde i stadig angst for Herman, som store deler av året lå ute i Barentshavet. Hun fikk mavesår og i tillegg hadde hun store ryggplager. Det gjorde at hun ikke kunne jobbe av seg tunge tanker med hardt fysisk arbeid, slik Agnes var en mester til.

Herman ble etter hvert en av de kjente trålskipperne i Nord-Norge. Anny syntes det var stas, når hun av og til fikk være med ham på ”Reineværing” og være skipperfrue. Ellers kunne hun ikke fordra å reise. I sine siste år var hun glad hvis hun slapp å gå ut i det hele tatt. Allikevel hadde hun en stor og nær omgangskrets.

Den sosiale Anny

Nest etter syinga, var det omsorg for andre mennesker som var hennes store interesse. Anny elsket å ha folk, og særlig unge mennesker, rundt seg. Alle vennene til barna hennes var hjertelig velkommen og barna til Leif oppfattet hun nærmest som sine egne. Kaffen var aldri kald i Anny sitt kjøkken og det måtte alltid være kaker på bordet. Kom det noen innom mens hun serverte middag, var det alltid plass til en tallerken til ved kjøkkenbordet hennes. Når praten gikk og latteren sto i taket i kjøkkenet hennes – da trivdes hun.

Folket ble samlet på trammen hos Anny til ære for fotografen.

Øverst fra venstre: Alice, Kjersti, Anny, Marit m/Inger Lise på armen, Tora og Reidar. Foran fra venstre sitter Borghild og Agnes, mor til Herman. Bildet er fra midten av 1960-tallet

Hun brukte masse tid på å snakke med folk i telefonen og hadde lett for å synes synd på de som ikke hadde det så greit. De som bodde i nærheta ble bedt på kaffe eller fikk sendt over en liten godbit. Herman og slektninger andre steder i landet fikk ofte pakker fra henne med kaker og andre godsaker i.

Hun var med i ei kvinneforening som jeg tror, hadde en eller annen kristen tilknytning. De møttes hos hverandre, hadde med seg et strikketøy, fikk servert kaffe og kaker, sang bedehussanger og skravlet og lo.

Anny var kristen, men i likhet med Agnes og kvinner i Sedenius-slekta foretrakk hun en jordnær og praktisk kristendom der Jesus var hovedpersonen. Han var en venn du kunne stole på uansett. De trodde fullt og fast at når Jesus hadde vært menneske, så visste han hvordan det var. Han så i hjertet deres og tilga. Den dømmende Gud fader var langt unna. Hos Anny gikk det så langt at hun hadde problemer med å akseptere prestene, særlig hvis de ikke oppførte seg ordentlig. I likhet med resten av Antonslekta var bedømmingen av folk særdeles sort hvit. Det førte også til at hun hadde svært klare politiske synspunkter.

I Annys yngre år var deler av Andøya nokså ”revolusjonært”. Her var Sedenius slekta med. Halvbror til Sedenius, Halvdan Rasch, hadde jobbet i Sulis og kom hjem og startet et av de aller første arbeiderpartilagene i Lofoten. Han fikk Martin Tranmæl til å komme oppover for å agitere for sosialismen. Tranmæl hadde alliert seg med en båtmotorfabrikant og reiste oppover kysten med ”Den røde motorbåt”. Væreierne blant annet på Moskenes, Sørvågen og Å, nektet ham adgang. Halvdan Rasch greidde imidlertid det kunststykket å få leid ungdomshuset og samlet folket til møtet – med Sverdrupenes velsignelse. Anny hadde stor respekt for dette og syntes at Halvdan fikk alt for liten respekt. Både for Anny, Herman, Leif og Kristian var det svært viktig å komme ut av væreierklørne. Her var de hjertens og høylytt enig når de var samlet og diskuterte for eksempel samvirkelagsaken.

Anny syntes det var stort at Kristian ble ordfører. Hun sto selv på Arbeiderpartilista til kommunevalg. I sin ”politiske karriere” kom hun ikke lenger enn til å bli vararepresentant. Men hun møtte i kommunestyret flere ganger og gjorde seg blant annet bemerket ved å stemme mot ølsalg på Samvirkelaget. Det ble ikke tatt nådig opp av sønnene hennes da hun kom hjem, men hun forsvarte seg godt ved å vise til familier i nærmiljøet der det var alkoholproblemer.

Annys siste dager

På nyåret 1990 ble det oppdaget at Anny hadde uhelbredelig kreft i underlivet. Sammen med familien og legene tok hun den tøffe avgjørelsen å ikke la seg operere eller gå inn på andre meningsløse behandlinger bare for ”å gjøre noe”. Hun ville heller ha en så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det fikk hun fordi Kjersti tok seg fri fra jobben og påtok seg hovedansvaret for å pleie henne. Det var en egen ro i huset mens hun lå på sitt siste. I den tida fikk vi oppleve siste rest av den gamle kvinnekulturen i Lofoten. De gamle kjerringene som selv hadde god erfaring med å pleie sine nærmeste, stavret seg opp til oss og hadde gode ord og et lager av dikt, salmer og bibelvers til trøst. De hadde en ro og verdighet i forhold til døden som var til stor hjelp for oss. De ba sammen med Anny og var sikre på at de snart skulle møtes igjen. Vi fikk også merke at hun hadde hatt mange nære venner. Huset var fylt av blomster og det var hele tiden folk som kom og tok farvel. I denne tiden sa Anny mange ganger at hun syntes hun hadde hatt et godt liv og var glad for den familien hun hadde fått. 4. mai i 1990 døde hun med familien rundt seg på det soverommet der hun hadde sovet de aller fleste nettene i sitt 49-årige ekteskap, og der hun hadde født alle barna sine.”

Herman Sedeniussen fortalt av Endre:

”Fisker, fiskebåtreder, trålerskipper, sjarkfisker: yrkesaktiv i 66 år, fra 14 til pensjonert 80-åring.

Herman vokste, bokstavelig talt, opp i en robåt. Han ble født på Andøy, en av øyene ved Reine som på den tiden ikke hadde noen form for landverts forbindelse. Han fikk tidlig lære seg sjømannskap av bestefaren Sedenius som hadde vært tømmermann på seilskuter og som hadde seilt rundt Kapp Horn. Herman startet sitt yrke som fisker 14 år gammel ombord i farens fiskebåt på 44 fot, M/K Herman.

Denne hadde en besetning på 7 mann. Båten ble rent i senk av et annet fiskefartøy og gikk ned mens de drev bankfiske på Yttersia av Lofoten i 1939.

Herman startet sin karriere på sjøen ombord i farens båt M/K Valencia.

Han fortsatte så på farens innleide fiskebåter, M/K Skreien i1940 og M/K Sport i 1941.

Farens nye båt, M/K Hardhaus, ble bygd på Rognan i 1941. Besetningen var på 7-8 mann.

Herman overtok som reder og skipper 31 år gammel ved farens død i 1947. Med Hardhaus drev han vanlig Lofotfiske, og driftet i tillegg hver vår og høst på Finnmarka med base i Vadsø i 7 år frem til 1954. Da ble den solgt.

Reineværing ved stabelavløp i 1954.

Herman kontraherte og bygde sitt nye fartøy, Reineværing, i Tomrefjord, Romsdal i 1954.

Båten var vesentlig større – 80 fot, hadde større besetning – fra 10 mann 13 på linefiske, og kunne bruke større bruk.

Nye rekorder ble satt. Vinteren 1956 fikk de 9 000 hektoliter storsild på et hiv. En annen personlig rekord var da han slo farens 4 000 kilo kveite og kunne levere 6 000 kilo.

Allerede i 1958 var tiden blitt moden til nye investeringer i større motor for å kunne ta i bruk trål som redskap.

Ny motor ble installert på verftet Brunvoll i Molde med utvidet drift som resultat.

I 12 år fortsatte han som før på Finnmarksfisket hver vår og høst.

Hans vilje og evne til kontinuerlig helårs drift gjorde Herman Sedeniussen til en av Norges fremste skippere og beste arbeidsgivere. Hermans renome gjorde at mannskapet fulgte ham i år etter år, flere i14-16 år, fra båt til båt. Hans sjømannskap og vilje til resultater ga mannskapet trygghet på havet i kombinasjon med gode inntekter.

Etter en brann om bord i 1964 i Mehamn ble Reineværing kondemnert og utstyr/utrustning solgt.

Herman hadde opparbeidet seg et solid renome i bransjen som en driftig og uredd skipper med gode resultater.

Hekktrålerne gjorde sitt inntog som fremtidens løsning på havet, og Herman fikk mange tilbud.

Først seilte han som styrmann på hekktråleren Båtsfjord og fortsatte med Barentshavet som operasjonsfelt.

I 1968 var tiden moden for hekktrålere fra Lofoten og rederiet Vågafisk as hentet 52- åringen Herman fra Reine som skipper til sitt paradeprosjekt, hekktråleren Vågakall, som da ble bygget på verftet i Trondheim.

Resultatet uteble ikke. Båten med skipper Herman og et mannskap på 12 mann, 8 fiskere, 2 maskinister og skipper + styrmann i rorhuset ble nye rekorder gjordt. Slik holdt Herman på i 4 år.

Hekktråleren Vågakall.

I 1972 var Herman blitt 56 år med 25 års kontinuerlig, helårlig drift som skipper.

Fra Nordishavet og Svalbard i nord til Jærens Rev i sør, fra Yttersia av Lofoten til Hopen i øst, hadde han drevet sitt fiske.

Barna var flyttet hjemmefra, barnebarna var begynt å komme, også på Reine, og savnet etter flere hjemmedager med kone og familie avgjorde.

Herman flyttet sitt yrke som fisker hjem til Reine, til sjarkfiske med egen båt, til egen bu og brygge.

Det ble nye 24 år i liten åpen båt, ut om morran, men nå hjem om kvelden. Selv etter at han tok ut sin pensjon som 70-åring, var Herman av de som alltid fikk fisk.

”Pensjonisten” var av de som fikk topp-kvoter da kvotereguleringen satte inn.

Hans filosofi var enkel:” Du får IKKE resultater hvis du ikke har bruk i havet.”

I kombinasjon med Hermans tro på godt sjømannskap, en godt vedlikeholdt båt, topp utstyr, og store kunnskaper om hvor fisken normalt er, til hvilken tid og hvorfor, ble havet hans beste partner.

Da han hadde fylt 80 år overtok sønnen Svein Herman sjarken og driftsmidlene, og er den som fortsetter tradisjonen.”