Turen gikk denne gang til Russehamna og deretter til Skutilen, ei natt på hver hytte. Nå kan jeg endelig kalle meg Kjentmann, som nummer to blant besetningen denne sesongen. Kravet er, som kjent, at man må besøke alle hyttene én gang, men man kan ikke få "napp" i flere hytter på en og samme tur.
Dette var turen der ganske mye ikke gikk helt som planlagt. Stikkord er matmangel, råk i elva, whiteout og snøstorm, alkoholmanko og den forsvunnede hunden! En del av tingene henger sammen med hverandre, som historien vil vise.
Vera gikk sammen med Marius og meg et godt stykke av veien mot Russehamna, før hun snudde skituppene nordover igjen. Tre hunder, to av dem med kløv, var også med. Nyttig å kunne laste litt vekt over på hundene. Snøforholdene var ganske variable. Av og til måtte vi bære skiene forbi steinete partier, innimellom kunne de av oss som ikke brukte skifeller, suse avgårde på glitrende føre. Vi gikk over Blåsen, før vi fortsatte videre østover mot kysten på nordsiden av Russeelva. Russeelva hadde så dårlige isforhold at det ikke var særlig aktuelt å gå på den.
Nede ved elvemunningen, to hundre meter fra hytta, hadde vi valget mellom å vade over elva, eller å gå over brua isbakset hadde dannet like ovenfor. Jeg prøvegikk brua uten bagasje og fant den trygg og fin. "Her er det bare å gi gass, Marius, jeg går god for isen!" For å gjøre en kort historie kort; unge Våge, som gikk i mine fotspor, tråkka gjennom den fine brua og fikk kjenne litt på badetemperaturen også her sør på Bjørnøya. Med litt hjelp, kom han seg fort opp på isen igjen og over elva, søkkvåt et godt stykke oppover beina. -Angrer litt på at jeg ikke var litt mer Lars Monsen der og da; "drit i solnedgangene, ta bilder når du/noen holder på å daue!", litt av et syn var det!
Før kryssinga hadde vi tre hunder, da vi fikk summa oss litt etterpå, kunne vi bare telle to. Hvor var Aki? Hadde han havna i et råk og gått under helt uten så mye som et pip? Hadde han tatt seg en jaktrunde? Var han i det spøkefulle hjørnet? I kløven sin hadde Aki to middager, alt pålegg, hundenes mat, vin, cognac og alskens gode greier. -Hva Tassen hadde i sin kløv? Isbrodder og en termos! Klok pakking! Vi helte mer og mer mot at bikkja sannsynligvis hadde "blitt sur og dratt hjem". Aki har et nært forhold til Vera og savnet nok henne da vi skilte lag.
Litt lange i nesa koste vi oss med Drytech (turproviant) til middag. Heldigvis hadde Marius noen pils i sekken. De fleste primærbehov ble altså dekket og nøden banket ikke akkurat på døra.
Aki kom for øvrig til stasjonen sent samme kveld. Tosken! Nesten ingen på stasjonen som godta seg noe særlig over Akis, noe overraskende, hjemkomst. I hvert fall ikke da de åpna kløven og fikk se innholdet!
 |
| Staten tar vare på sine (eiendeler)! |
De fire fjelltoppene på denne delen av øya; Fuglefjellet, Antarcticfjellet, Alfredfjellet og Hamborgfjellet, skulle bestiges dagen etter. Vi lastet skiene på sekkene og satte kursen langs kysten fra Russehamna til Kvalrossbukta. Videre via Lernervegen, som lykkejegeren Theodor Lerner i sin tid bygde, til Sørhamna. Theodor Lerner, også kalt "Tåkefyrsten", ønsket å satse på utvinning av kull på Bjørnøya og kom opp hit første gang i 1898. I 1899 kom han på nytt opp og anekterte store områder på øya. Det kom sågar til trefninger mellom han og hans tre menn og besetningen på den russiske krysseren "Svetlana" i Russehamna. Russerne trakk seg tilbake og anekterte heller et område like ved Nordhamna, nord på øya, fordi de der fant et skjelett med typisk russiske støvler på. Lerner satte opp flere hus i tåkeriket sitt; mellom Kvalrossbukta og Sørhamna. Huset han selv hadde tenkt å overvintre i, stod helt ute på kanten av brinken ved Sørhamna. Arbeiderne hans skulle overvintre i et annet hus; i Kullbukta, hvor nå det måtte være. Enden på visa var at både Lerner og hans menn reiste ned før vinteren kom.
Kvalrossbukta var for øvrig ett av to steder på Bjørnøya der det ble utført enorme og makabre hvalrossmassakre tidlig på 1600-tallet. Kvalrossbukta og Nordhamna var steder der hvalrossen samla seg for å hvile. I utgangspunktet var det kun hvalrosstennene fangstmennene var ute etter, senere brukte de også spekket. Selve skrotten lå igjen på stranda. Enda ligger det igjen beinrester etter de arme dyrene, som grelle minnesmerker over det som foregikk for flere hundre år siden.
I Adolf Hoels flotte verk om Svalbards historie, står det en hel del om Bjørnøya og om Kvalrossbukta. Sist det foregikk noe i Kvalrossbukta, var på begynnelsen av forrige århundre. Som en følge av at det i 1904 ble forbudt å fangte hval langs Nord-Norges kyst, søkte hvalfangerne andre fangstfelter både i nordlige og i sydlige farvann.A.M Ingebrgigtsen bygget en hvalstasjon der i 1905. Fra hvalfangststasjonen i Kvalrossbukta fanget Ingebrigtsen for det meste finnhval, men også knølhval, med hvalbåt. Hvalfangststasjonen ble nedlagt i 1908, lønnsomheten var ikke stor nok selv om mengden hval var god. I perioden 1905 til 1908 ble det fanget til sammen 231 hval som utbrakte 5790 fat olje. Det har ikke vært drevet hvalfangst fra Bjørnøya etter 1908.
 |
| Kvalrossbukta |
 |
| Var en stor hval en gang vil jeg tro. |
Fra Sørhamna gikk kursen rett til fjells, mot Antarcticfjellet på (hele) 360 meter. Snøværet økte på, vinden økte på og sikten var etterhvert lik null. Whiteout og snøstorm er ikke spesielt trivelig, ei heller på Bjørnøya. Tindeplanene ble raskt lagt på hylla; her var det bare å komme seg over fjellet og ned i Ymerdalen. Finværet? Det kom naturligvis straks vi hadde Skutilen innenfor synsvidde.
Helge og Henning var på Skutilen og jobbet. Kjøttgryta stod på kok, og øl hadde de tatt med til oss. Lykke!
Et par kilometer fra Skutilen, på vestsiden, ligger et av Bjørnøyas utallige "kapper"; Kapp Harry. Fra kappet kan man se et av Bjørnøyas mest kjente landemerker, eller skal man kalle det sjømerker; Sylen. En kveldsskitur ble lagt over Ellasjøen og ut til Kapp Harry. Spektakulært, utrolig vakkert og vesentlig mindre stress og folkeliv enn på Nordkapp.
 |
| Lurer på hvor lang tid havet bruker på å bygge en slik tunnel.. |
 |
| Sylen |
 |
| Fotograf Våge |
Med Vera i nærheten, kryr det virkelig av nye fuglebekjentskaper! Hun har alltid et våkent blikk etter våre fjærkledte venner og kan utrolig mye om dem. Jeg er den ivrige lærlingen som suger til meg ny fuglekunnskap som en liten svamp.
I dag var det plutselig en ny fugl utenfor stuevinduet; en Kjernebiter, eller en Coccothraustes Coccothraustes. Den var visst observert i går også, men da uten å bli gjenkjent. Kjernebiteren er i følge Svalbardbirds sin artsliste en sjelden gjest. Sist den er rapportert var i 2006. Kjernebiteren er i finkefamilien og har et ekstremt kraftig nebb, den kan generere over 50 kilos kraft og beskrives som en flygende nøtteknekker! I følge fugleboka hekker den i løv- og blandingsskog, fortrinnsvis i eldre edelløvskog med rikt innslag av eik, hvitbøk, bøk, ask og alm. Den tiltrekkes også av frukttrær, særlig kirsebær. Den arme kjernebiteren er enten er veldig-veldig mange tusen år for sent ute, eller utrolig mange år for tidlig ute, om ønsket er å finne kirsebærtrær og eik på Bjørnøya. Vi kastet ut noen gamle julenøtter til den, kanskje det kunne være fin kost? 
