 |
| Her stoppet storlaksen etter det første utraset på 230 meter. Fisken ble landet 150 meter nedstrøms. |
Klokka 06.30 parkerer jeg bilen oppe på Øverøyen, Resosen. Lite aner jeg da om at jeg snart vil få oppleve noe jeg aldri kommer til å glemme. En opplevelse som to timer senere frambringer gledestårer og en enorm takknemlighet for at jeg fikk lov til å bli fluefisker i Orkla.
Etter ca 25 min. fiske hvor jeg for lengst har passert det mest aktuelle huggområdet, tar en laks flua midt i elva og jeg kjenner med en eneste gang at dette er en ok fisk.
Jeg fisker med flyt/sink 3 og en stor svart Sunray Shadow med orange undervinge, gull og rødt glitter, inspirert av Arildflua (takk Arild Snekkenes!)
Etter et par tre litt tunge dunk, som kjennes ut som en vanlig 8 kilos, kommer det plutselig en stoor brun spord rolig opp av vannet. ”ja, den er virkelig stor”, tenker jeg samtidig som jeg også forstår at dette vil bli vanskelig og utfordrende!
I samme øyeblikk svømmer fisken nedstrøms, tungt, dypt, ikke et eneste hopp, men totalt uten mulighet til å stoppe den. Backingen bare forsvinner fra snella, og fra det som er verdens mest kule ting, juhu, fisken raser og går ordentlig!, kommer en følelse jeg ikke har kjent på mange ,mange år ”hva i h… gjør jeg nå”?
Mer brems er umulig, da ryker 0.35 fortommen helt sikkert, jeg må bli med nedover elva, jeg må svømme med… Akkurat i det jeg forbedrer meg på å kjenne det kalde vannet, stopper laksen som et mirakel inne i ei lita bukt på motsatt side. Jeg har da kanskje 20 meter backing igjen på snella og er helt sikker på at selv om laksen tar en pause, så er dette kjørt og over ved neste lille utras.
Den spenningen, alt det usikre på hva som nå vil skje, med fisken veltende i overflata 250 meter nedstrøms, er helt uvirkelig og jeg kjenner hvor rådvill jeg egentlig er. ”Nå mister jeg drømmelaksen min, uten at jeg virkelig fikk sett den,” tenker jeg mens jeg løfter stangtoppen så høyt i været som mulig og med jevnt press ”elgfossvader” jeg nedover mot laksen.
Helt merkelig nok klarer jeg å unngå at laksen går utfor selve brekkanten og etter en times kjøring, kl 08, får jeg for første gang den første meteren av skytelina inn på stanga. ”hvor er Knut, eller noen andre, ja hvem som helst”, noen må komme og få sett dette?!
Fisken fortsetter å jobbe seg nedover elva, sakte, tungt og dypt hele tiden, men den hopper ikke, ser bare den enorme sporden av og til, og jeg begynner å føle at dette kan jeg jaggu meg få på land!!
25 min senere klarer jeg å få landet laksen inne på noen steiner som stikker opp av elva ca 450 m nedenfor der laksen bet på. Så glad, ja noe så enormt glad over å få tatt på en laks har jeg ikke trodd var mulig.
Brun orklaelv, med sola over tretoppene, fuglesang og jeg med en laks, så enormt stor i fanget, får meg til å starte å gråte. Jeg griner på laksetur, Jesus Christ, noe så patetisk, men samtidig så enormt stort også. Jeg tenker på Knut, og hvorfor han ikke er her sammen med meg nå, vet han ville ha vært grisestolt. Tanken på at jeg skulle få oppleve dette oppe på Å, barndomsplassen min, hvor vi hentet fotballene som havnet i elva, akkurat der hvor laksen hadde tatt flua, får tårene til å renne i strie strømmer, samtidig som jeg løsner treblekroken. Jeg tar meg selv i å se etter en stein, men lar det bli med tanken.
Jeg legger endebutten på fluestanga mi ved sporen og merker av på stanga med en liten ru stein hvor kjeven slutter. Laksen ligger eksemplarisk stille, nesten som at den samarbeider for at jeg skal få det gjort nøyaktig, gjør det to ganger, og så setter jeg den forsiktig ut i strømmen.
Den enorme fisken, så mye større enn jeg noen gang hadde drømt om, ser bare helt fantastisk ut der hele ryggen stikker opp av vannet, mens sola skinner på meg og fisken. ”den må da være 30 kg, helt vannvittig” sier jeg stille til meg selv og forsøker å holde den enorme fisken under vann mot strømmen.
Ulikt de aller fleste andre lakser jeg har satt ut etter lang kjøring, så kvikner denne til liv med en eneste gang, og den svømmer bestemt oppstrøms i elva. Sporden forsvinner ut av syne etter omtrent 20 meter og det er det siste jeg ser av laksen min.
15 minutter senere har jeg klart å vade oppstrøms til der bilen med mobiltelefonen ligger og ringer til Knut. Jeg er bare så utrolig glad for å kunne fortelle om laksen og jeg får på nytt problemer med og ikke begynne å gråte.
Når jeg senere kontrollerer målene på stanga mi og ser at fisken var 1m33cm lang så er det imponerende, men det som imponerer aller mest var synet av den i elva, stedet den virkelig hører hjemme. En kropp, spord og kjeft sååå stor at jeg ikke trodde det var mulig, frambringer nesten gåsehud når jeg nå skriver dette mer enn 15 timer senere.
Om jeg får se laksen min igjen i elva senere i år er jeg ikke sikker på, men om noen andre skulle få den på kroken, så håper jeg at de behandler fisken med respekt, og lar drømmefisken min få mulighet til å kose seg med selve dronninga i elva senere i høst, det fortjener den virkelig!
Mvh
Veldig glad og ydmyk fluefisker, Trond Syrstad
 |
| Barnebarnet til den store, tatt to dager senere på samme sted. |
 |
| Flua! |
