onsdag 30. juni 2010

Dag 11 tirsdag 29. juni Besøk på Jorekstad fritidsbad

- Å bade er gøy, sier Luna som sammen med pappa, mamma og Liv er på Jorekstad fritidsbad i nærheten av Jørstadmoen. Her er det masse morsomt å velge mellom: Strømkanal, boblegrotte, vannsklier - og både inne og utebasseng.



Om sommeren er det ekstra stas å bade ute.


Liv prøver alle skliene - og er nesten umulig å få med seg tilbake til hotellet igjen.






Etter tre timers bading, både inne og ute, har vi svømmehud og er klare for å dra tilbake til Hafjell Hotel og Apartments, hvor vi er så heldige å bo. Her bor vi i en leilighet med utsikt til skibakken, som nå er ivrig traffikert av utfor-syklister. http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207

tirsdag 29. juni 2010

Dag 10 mandag 28. juni Maihaugen

I dag var vi på Maihaugen, som med sine 200 bygninger er litt av et museum å rekke over. Det hele startet i 1887, hvor Anders Sandvig begynte å samle på gamle bygninger. Liv og Luna er likevel mer opptatt av andungene som tøffer rundt i vannet.





s
















Liv fikk innføring i gammelt seterliv og kunne godt tenke seg jobb som budeie.

mandag 28. juni 2010

Dag 9 Søndag 27. juni Kanotur på Åstaelva


Overalt hvor man kjører i Gudbrandsdalen, er det setrer med sauer og kuer på vollen. Det er som om det kan poppe opp en budeie hvor som helst. Vi er på Nordseter, ikke langt fra Lillehammer, og heller enn en budeie dukker en glad danske opp. – Hei, jeg er Anders Friis, hilser han og tar oss i mot. – Det er jeg som skal ta dere med på kanotur. Er dere klare? Vi hopper inn i bilen hans, og inn bærer det på støvete fjellveier innover i fjellet. – Lyst på boller, spør Anders – og er som dansker flest ytterst opptatt av god mat og drikke. – Men hva gjør en danske på et aktivitetssenter langt til fjells, spør Linda og tygger på en nystekt bolle. – Det var onkelen min som startet opp, forteller Anders. – Også overtok min kone og jeg driften i 2004. – Så du er altså noe så sjeldent som en dansk ski-instruktør, spør Linda og gliser. – Jeg er vel mer daglig leder, ler Anders – som faktisk har 13-15 ansatte i vintersesongen. – Men nå skal dere padle, sier han og parkerer bilen. Vi drar kanoene ned til Åstaelva, som flyter dovent gjennom landskapet. – Dette er noe annet enn Sjoa, ja, ha ha ha, sier Linda. – Men det blir noen stryk lenger ned i elva, sier Anders og finner frem et kart. – Men ingen grunn til panikk!

Deretter henvender han seg til Liv og Luna. – Det er ikke lov til å stå eller bevege seg mye i kanoen, sier han. – Husk det er mamma og pappa som bestemmer. Liv og Luna stirrer mistroisk tilbake.


- Hah, hørte dere det, eller, sier Linda triumferende til Liv og Luna på vei ned i kanoen. – Det er vi voksne som bestemmer. – Det er det ikke det, så, svarer Liv. Før det hele utarter seg til en diskusjon om moderne barneoppdragelse, har Liv og Lennart kommet seg ut på vannet.




- Nå er vi akkurat som Brødrene Dal, sier Liv. – Ja og professors Drøvels hemmelighet, og dette blir da Elvegris, sier Lennart og klapper kanoen vennlig. – Og siden vi har vært på flott hotell i Gausdal, blir vel jeg Gaus Dal, humrer han videre. – Det eneste vi mangler nå er hattene, fastslår Lennart og tenker på de fiffige hattene til Gaus, Roms og Brumund Dal. I den andre kanoen, går fantasiene mer i Disney-retning. – Dette er akkurat som å være Pochahontas, sier Linda til Luna og nynner på ”Right round the riverbend”.


What I love most about rivers is:
You can't step in the same river twice
The water's always changing, always flowing
But people, I guess, can't live like that
We all must pay a price
To be safe, we lose our chance of ever knowing
What's around the riverbend
Waiting just around the riverbend





Langs elvekanten vokser fjellbekkeblom. Sola skinner fra skyfri himmel, men hvis det hadde regnet ville frøene til den gule soleieblomsten løsnet fra kapslene de ligger i og blitt skylt med regnet ut i vannet, hvor elva ville båret de nedover. – Det er derfor det er gule blomster langsetter hele elvebredden, forklarer Linda til Luna.



Etter en times padling, er vi fremme ved leirplassen, hvor det står en stor lavo.



- Ah, dette var bare digg, sier Linda til nista. Anders har sendt med oss grove surdeigs-rundstykker, smurt med mozarella, salat og tunfisk. På termosen er rykende varm kaffe. – Pappa, kan vi ikke sove her i natt, spør Liv og titter ut fra lavoen. – Ah, det hadde vært helt fantastisk, svarer Linda som har lest alle bøkene til Lars Monsen. – Vær så snill, sier Liv og tryller frem valpeøynene. – En annen gang, svarer pappa og klasker til en mygg på leggen.




Etter lunsj, padler vi videre nedover Åstaelva. Overalt rundt oss vaker det fisk. – Det var her vi skulle hatt med fiskestanga, sier Lennart. – Se, der er Anders, sier Linda og ser den hyggelige dansken vinke til oss fra land. – Har tida gått så fort, sier Lennart. Vi kikker forbløffet på klokka. Det har gått over tre timer. I noen korte timer har vi vært avskåret fra tiden – som i samfunnets ånd. Vi har ikke tenkt på noe annet enn neste padletak. Lyden fra vannet som drypper fra årene. En fugl som flyr over oss. En fisk som svømmer forbi kanoen. Så enkelt, så rent – så utforstyrret. Vi kjenner at vi ikke egentlig har lyst til å avslutte kanoturen, men padle forbi Anders og videre på Åstaelva. Likevel legger vi lydige til land – og ser med vemod tilbake på Åstaelva idet bilen tar oss med tilbake til sivilisasjonen.

lørdag 26. juni 2010

Dag 8 lørdag 26 juni Kosedag på Rondablikk

Vi våkner opp i hver vår dobbeltseng i den romslige leiligheten vi har fått. Nedenfor hotellet gresser et dusin hester fredsommelig, og Liv og Luna strekker på seg i senga. Det er lørdag, og ingenting annet enn å slappe av og kose seg står på programmet. Vi rusler ut i spisesalen, og passerer to rasende bjørner på veien. – Vet du hva man kaller små barn alene på tur på Svalbard, spør pappa. – Nei, svarer Liv. – Bamsemums! Vitsen er ingen umiddelbar suksess.






- Kan den bjørnen spise oss, spør Liv. – Nei, den er klin død, svarer pappa. – Det er ikke god rovdyrpolitikk at utstoppede bjørner alltid skal fremstilles med aggressivt kroppsspråk, sier mamma. – Hæ, svarer Liv. – Altså, bjørnen er egentlig snill, forenkler mamma. – Derfor burde man heller vist den frem som et vennligsinnet dyr, ingen blodtørstig menneskejeger. Siden dette er et tema Linda kan snakke lenge og vel om, beslutter pappa at vi raskt skal spise frokost ( - Så får vi stanset det rovdyrpolitiske foredraget for denne gangen). Her møter kokken opp i egen person med et fat med soyapølser. – Ah, fantastisk, tusen takk, smiler Linda. – Det kommer til å bli et sjokk å komme hjem igjen til pasta og tomatsaus, sier Lennart og refererer til både lunsj og middag på Rondablikk, som består av forrett, hovedrett og dessert. – Ja, er du gær’ern, svarer Linda og svelger en bit soyapølse. Etter fire kopper kaffe rusler vi en tur ut.









Deretter sjekker vi ut badebassenget.



Dag 7 fredag 25. juni Lamavandring og eventyrstund

- Komme da, Vesle-Peer. Lamadama på Rondablikk høyfjellshotell, Vibeke Castberg Støren, leder lamaen Vesle-Peer (4) mykt mot gjerdet, hvor hun deretter finner frem kløven han skal bære. Litt lenger opp i skråningen, står storebroren til Vesle-Peer, Martin (7), og skuer stolt utover. Det lange ragget blåser i fjellvinden, og han ligner på en eiendommelig blanding mellom en sau og en kamel, med et lite snev av kenguru. – Martin er oppkalt etter filosofen Martin Heidegger, forteller Vibeke. - Det gjelder å oppleve nuet, å være tilstede her og nå. Og det er Martin flink til, sier hun og smiler. Med vante bevegelser saler hun opp kløv på Vesle-Peer, som kan bære rundt 50 kilo på ryggen.





Hver vår går Vibeke med lamaene sine på pilgrimsleden fra Trondheim, hvor de bor, og til Rondablikk. En tur som tar 15 dager, og hvor lamaene bærer alt av telt, klær og mat. – Det er en veldig flott gåtur, forteller Vibeke – som gjerne også tar med seg barnebarna på deler av turen. – Vil du leie Vesle-Peer, spør Vibeke Liv – som veldig gjerne vil prøve.




- Også må pappa også prøve, insisterer Liv.




Mens vi rusler i vei plukker Vibeke og Liv blomster de finner på setervollene. – Her har vi mure – og se der, peker Vibeke. – Der er jo både blålyng og harelabb. Vi tar en liten pause, og Vesle-Peer napper kresent på en einerbusk. – Har dere lyst til å høre et eventyr, spør Vibeke. Liv nikker med store øyner – og Vibeke begynner å fortelle om den gang hun var liten, og bodde på setra like ved Rondablikk sammen med mor, far og fem søsken. – Da var det en gang at setergutten Olav skulle passe på noen geitekillinger …




Vibeke viser seg fort å være en proff eventyrforteller, og får både store og små til å leve seg inn i eventyret. Hele sommeren og høsten igjennom bor hun og lamaene på Rondablikk, og tar med seg både små og store ut på tur, og det for en veldig billig penge. – Mamma, jeg vil også ha en lama, sier Liv. Pappa ser overraskende enig ut. – Dette er noe helt annet enn å gå på tur med ei bikkje som drar i båndet og markerer hele tida, sier han der Vesle-Peer følger majestetisk etter i leietauet. – Smil, sier Vibeke og tar et bilde av oss.

Dag 6 torsdag 24. juni Ridetur på Venabygdsfjellet

Det dundrer i bakken når dølahesten Stjerna galopperer opp seterbakken. Drøye 800 kilo hest svever i et kort galoppsteg i lufta, før hun lander, sparker fra og kaster seg frem i et nytt galoppsteg. – Jiwha, roper Linda – dette er livet! Foran rir stallmester i Venabustallen, Benedicte Holager (24) på Ringo, og vi er kun tre i følget denne midtsommerdagen på fjellet. – Dette må være tidenes sommerjobb når man er hesteinteressert, sier Linda, som i et tidligere liv holdt på med travhester på Bolkesjø. – Absolutt, nikker Benedicte, som studerer medisin i Bergen og er hestejente om sommeren. Hun leder oss på stø hånd gjennom terrenget, som skifter fra åpne myrer til bølgende åskammer. Rondane nasjonalpark ligger sør for oss, med sine ennå hvitdekte tinder. Hestene går overraskende stødig gjennom bekker og vann (når man er vant til travhester, bruker man som regel å hoppe over bekker, enten med eller uten hest). I tillegg kan Benedicte mye om både natur og kulturhistorie. – Her rir vi på den gamle skyssveien, og nede i dalen her var det en skyss-stasjon, forteller hun og peker. For to hundre år siden var dette veien turistene kom, gjerne med hest og karjol.


I mellomtiden får Liv rideundervisning på shetlandsponnien Hurricane, på ridebanen rett ved Venabu fjellhotell. – Kjempegøy, sier Liv og får til og med hoppe over et lite kryss, ri zikk zakk og galoppere. Pappa tar ivrig film – og vi kommer til å legge ut en video av dette om en ukes tid på bloggen – så følg med. – Men nå må vi nesten videre til neste stopp, jenter, sier Lennart. Vi setter oss i bilen og kjører videre til Rondablikk høyfjellshotell.

fredag 25. juni 2010

Dag 5 Onsdag 23. juni St. Hans-feiring på Venabu

Solen glitrer med sin tilstedeværelse på denne midtsommerdagen, hvor vi er 932 meter over havet. – Sjekk ut den utsikten, sier Lennart og speider ut over fjellviddene som åpenbarer seg for oss. Vi er fremme ved Venabu fjellhotell, knappe 15 kilometer fra E6 nede i dalen – som virker som en helt annen verden her vi står på fjellplatået og speider mot Rondane. Snøen ligger ennå som hvite flekker i horisonten, og de grønne, stive bladene på dvergbjørka har akkurat foldet seg ut. Vi går inn på hotellet, og på rommet står en overraskelse. – Se her, sier Luna og peker på en fruktkurv med twist og et postkort fra Venabu. ”Vi ønsker dere hjertelig velkommen og ønsker dere et trivelig opphold. Hilsen familen Tvete og personalet.” – Oi, så hyggelig, sier Linda. Ungene har allerede munnen full av twist. Vi har ikke den fjerneste anelse om hva som venter oss oppe i matsalen i andre etasje. Hadde vi visst det, hadde vi ikke spist en eneste matbit siden vi satt ved frokostbordet på Gålå tidligere på dagen. Oppe ved spisesalen står vertskapet, Lars og Halldis Tvete, og håndhilser på alle gjestene.






- Velkommen til St.Hans, sier de og smiler. De virker forbløffende nyforelsket, og har et smittende humør. – Nå skal dere få smake på vår spesialitet, forteller de oss. – Vi fant nemlig raskt ut at utenlandske turister sjeldent får servert tradisjonell norsk mat, forteller Halldis. – Derfor bestemte vi oss for å lage et norsk matbord hver onsdag – og her får dere smake hva vi serverer, sier hun og peker mot bordene. – Da gjenstår det bare å si hjertelig velkommen til alle, avslutter Halldis og hele den tettpakkede spisesalen reiser seg opp for å forsyne seg. – Det er skikkelig vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne, sier Lennart. Som eneste medlemmet i vegetarianerfamilien, hender det han skeier ut med en kjøttbit (med den dårlige unnskyldningen om at menn trenger mer proteiner).




– Hmm, skal jeg velge gravet elgkjøtt, varmrøkt reisdyrslår, roastbiff av okse eller elg, viltpostein med rognebærgele – eller rett og slett gå for spekemat? På den andre siden, hvor fisken er, kryr det også av ulike retter. Det er gravet laks, ørret og sik, rakefisk, varmrøkt ørret og sild.




- Mamma, jeg vil ha rømmegrøt, sier Liv mens Luna går for stekt hardangerørret med rømmesaus. Da vi setter oss ned for å spise, senker stillheten seg over bordet. – Dette er ekte saker, sier Linda som spiser løkpai. Det knaser i paibunnen, som er sprø også i bunnen. – Det er nesten umulig å få til, sier Linda som også er glad i å lage pai. – Her er det ikke blitt jukset i en eneste sving, fastslår hun.



– Det samme kan sies her, mumler Lennart med munnen full av eggerøre og spekemat. – Mens eggerøren på de andre hotellene har vært laget av pulver, er dette ekte vare. Linda kaster seg glupsk over rømmegrøten. En rett som ofte kan bli tung og feit. – Umm, dette var den beste rømmegrøten jeg har smakt noensinne! Den er lettere i konsistensen, ikke fettete – og smaken er himmelsk! Den er både syrlig, søt og fyldig – og får tankene til å vandre til sommerturer i fjellet med engsyre mellom tenna. - Dette er i allefall en ekte matopplevelse, fastslår Linda og Lennart, og leker for øyeblikket matanmeldere i en hovedstadsavis. – Og flatbrødet er ikke slikt du får kjøpt på butikken, fastslår Lennart. Han holder det opp mot lyset, og det er like tynt som papir – og smaker ikke som det, slik som noen fabrikkbakte typer gjør. – Umm, sier Lennart og beklager det faktum at han begynner å bli mett. – På tide med dessert, kjære? Dessertbordet er en fest i seg selv. Øverst troner varme akevittmulter med vaniljeis, flankert av bygg-grynskrem med jordbærsaus.


– Dette er en ny dessert for meg, så den prøver jeg, sier Linda. – Jordbærsausen er som alt annet ekte vare, sier hun og himler med øynene. Den er søtet forsiktig, og gir en frisk kontrast til bygg-grynene i kremen. – Dette var også digg, sier Lennart som hogger innpå akevittmultene. Liv går for rømmevafler, og Luna smaker på tyttebærfromasjen. – Så mett har jeg ikke vært på lenge, sukker Lennart fornøyd, men klarer likevel en ny runde med blåbærkake.



Linda gir seg ikke ennå, og avslutter måltidet med en symfoni med norske oster: Chevre fra Haukeli, som er en favoritt, Heidalsost og Huldreost – som smaker som mørk brunost.


Forspiste og lykkelige sitter vi utslåtte ved matbordet, og konstanterer at dette var noe utenom det vanlige. Og til alt hell leker Liv og Luna harmoniske med dokke. Sukk – fullkommen lykke. Helt til Luna peker på magen til mamma og nærmest roper ut: - Mamma har baby i magen! – Hysj, Luna! Linda forsøker forgjeves å holde inn magen, men uten nevneverdig hell, siden et helt norsk matbord befinner seg inni der. – Ingen baby her, forsøker hun å smile tilbake (men i morgen venter lang løpetur – ingen tvil om det!).




Kvelden legger seg rundt oss som et varmt ullteppe, som luner i fjellkvelden. Nede ved vannet brenner et stort St.Hans-båt, og på vollen synger og danser leikaringen fra Venebu. Bunadene svaier i dansen, og det er lett å se for seg hvordan dansen gikk på setervollen i gamle dager.




Kvelden går mot natt, og Luna sovner i armene til Linda i varmen fra bålet.

Dag 5 Onsdag 23. juni Fiske på Gålåvatnet

Sola skinner inn gjennom de mørkvevde gardinene i en liten strime, og det er helt stille i hytta vi låner. Kun lyden av bjellesau som beiter på vollen ned mot Gålå Høyfjellshotell kan høres, samt ett og annet brek fra en lamunge.





Vi spaserer ned til hotellet for frokost, og spiser økologisk fisk fra Gålåvatnet på brødskiva. – Kommer den fisken fra det vannet der nede, spør Liv og peker på vannet som ligger og blinker i sola nedenfor hotellet. – Stemmer det, svarer pappa som er på tredje kaffekoppen ( det krever et visst koffein-inntak for å holde følge med jentejuntaen). – Og vet du hva, topper mamma. – Etter frokost skal vi ned å fiske i det vannet – høres ikke det gøy ut? Liv nikker forventningsfullt på hodet mens Luna skuler noe skeptisk ned mot vannet. Vi sjekker ut av det svanemerkede hotellet, med en hotelldirektør som er mer enn normalt opptatt av å være miljøvennlig. - Og det er jo skikkelig bra, siden vi ikke har lyst på dårlig miljøsamvittighet for ferien våres, sier Linda. – Men da burde vi jo strengt tatt syklet, ikke kjørt bil, repliserer Lennart i det vi setter oss inn i bilen, vinker farvel til Gålå Høyfjellshotell og begir oss ut i båt.



- Men vi ror i allefall, sier Linda. – Han ror, sier Lennart og nikker mot vår guide Jon-Christer Skogsrud som er aktivitetsleder på Gålå Høyfjellshotell. Med solide åretak fosser det utover Gålåvatnet, og Lennart og Liv svinger hver sin fiskestang. Luna ser veldig skeptisk ut. – Ikke kult, sier hun og tviholder seg fast i redningsvesten.




Jon-Christer, som viser seg å være et naturtalent med barn, har et ess i ermet. – Har du lyst til å se på noe hemmelig i en dam? – Jaaa, hyler både Liv og Luna. Guiden våres, som også viser seg å være både raftinginstruktør og utfor-syklist, og kjører ned Valsfjelltoppen på 2 minutter og 50 sekunder, tar dermed med seg jentejuntaen bort til en liten dam. – Se der, sier han. – Rumpetroll, hyler jentene i kor.




Da Jon-Christer i tillegg tryller frem en bøtte, og en håv – er lykken nådd. Mamma og pappa kan trygt trekke seg tilbake til bakgrunnen. – Hmm, en sånn barnevakt hadde vært kjekt og hatt med på ferien, sier Linda. – Tror neppe det blir aktuelt, repliserer Lennart tørt. – Come on girls, sier han og blunker lurt. – Nå skal vi videre til St. Hans-feiring på Venabu.

torsdag 24. juni 2010

Dag 4 tirsdag 22. juni Villmarken kaller

Det iskalde vannet i Sjoa slår inn mot kanten av elva. Det er ikke et vennlig klask, men et brutalt og kaldt slag. Det er rett før jeg skal ut i vannet. Vannet haster forbi meg, har dårlig tid på sin vei fra Gjende og ned i Gudbrandsdalslågen. Mens det i Gjende ligger stille og har en smaragdgrønn farge som får fotturistene til å gispe henført og gripe etter fotoapparatet, er det skummende hvitt av raseri lenger ned i dalen. Vannet hveser og freser på sin ferd gjennom trange fjellskråninger, før det roer seg ned der elvefaret åpner seg opp. – Time to go, sier den amerikanske guiden, Will Hartman (27) fra Go Rafting.





Han er en av rundt 60-70 som jobber med rafting i Sjoa, og av disse er det vel 27 ulike nasjonaliteter. – Hva føler du nå, Linda, spør fotografen som henger på slep. – Eh…. (Herregud, jeg er for ung til å dø!) – Dette blir kjempespennende, gleder meg masse, glipper det ut av meg – og jeg forstår hvordan det er å være sportshelt rett før et mesterskap. Sammen med Oddgeir og en gjeng fra Vestlandet setter vi oss oppi den blå raftingflåten. (Det skal vise seg at denne gjengen er langt mer risikosøkende enn det man kanskje skulle tro). Vi entrer elva. Jeg sitter foran i flåten. – Forward, forward, hyler Will.




Vi padler fremover som for livet. – Right back, kommanderer han og høyre siden fossror tilbake. – Get down, get down – og hele gjengen setter seg ned i flåten. Så vipper han flåten, og alle ligger i vannet. Jeg gisper idet den iskalde omfavnelsen fra ishvite topper i Jotunheimen trenger seg inn under våtdrakten. Den smørblide vestlendingen drar meg inn igjen i flåten. Det er nå moroa begynner.



Vi er nå kommet til det punktet i Sjoa som Will karakteriserer som ”the o’shit area”. Vi overlever ”The Golf Stream” og ”The Devils Arm” (jeg er på dette tidspunktet utslitt av å hyle og stemmebåndet truer med å ryke). Det er når vi kommer til ”Bye bye baby” det skjer. Vannet buldrer mot båten og presser seg mot oss som en kald vegg, og der – hyyyyyl, menn over bord! I løpet av ett par sekunder blir den koselige vestlendingen og sønnen hans røsket med av Sjoa, som om de var kongler – og der ligger de og flyter, langt nedenfor oss andre. - Hyyyyl! I hodet kommer Wills insisterende advarsel før vi gikk om bord i flåtene: - Uansett hva som skjer når du faller ut i vannet: Hold beina opp. Hvis de kommer i klem under noen av steinene i vannet, kan ingen redde deg.





Når vi kort tid etterpå plukker opp gutta, ler de og ser strålende fornøyde ut. – Kjempekjekt, sier faren og gliser. Resten av turen går derfor alle gutta på flåten aktivt inn for at vi skal kantre. I en kort stund roer elva seg ned, som for å ta et dypt pust før det braker løs igjen. På venstre side av elva har noen hengt opp et enslig skilt: ”Villmarken kaller”. Siden guiden våres ligner litt på Chris McCandless i boka av journalisten Jon Krakauer og filmen ”Into the Wild”, tenker jeg på den scenen hvor Chris rafter på Colerado River i Grand Canyon. For dere som ikke har lest boka, så er dette altså den sanne historien om Chris som forlater studier og familie, for å leve et liv nærere naturen. Hans filosofi var; "The core of mans' spirit comes from new experiences” – og jeg tar ett nytt åndedrag, og nyter det neste kastet flåten gjør i vannet. Flåten skyter ny fart, og vi presses inn i en trang canyon – hvor vannet dundrer mot fjellveggen. Jeg titter opp på hver side; det er et nytt perspektiv å se naturen fra vannet som sparker under oss. Dette er jo faktisk kjempegøy!





"There is pleasure in the pathless woods,
There is rapture on the lonely shore,
There is society where none intrudes,
By the deep sea and the music in its roar;
I love not man the less, but Nature more."

— Lord Byron


(Alle raftingbilder tatt av http://www.gorafting.no/)

Se film fra turen her:



I mellomtiden drar resten av familien Visnes på familierafting - og har det kjempemorsomt:

http://www.youtube.com/watch?v=pe7Dp8OkXJo



Stein Erik Gaustad er en av Norges nestorer i raftingmiljøet, og driver Go Rafting sammen med sin kjære, Kristin Baardvik.



Da han kom til Sjoa i 2003, visste han ikke at han både skulle treffe den store kjærligheten, kjøpe en nedlagt skole og få to sønner. Kristin viser oss rundt på skolehuset, som de har pusset opp til å bli en kul base for raftingdeltagerne. Hvert rom er innredet etter en verdensdel. – Her har vi Afrika-rommet, forteller Kristin og viser frem et rom med en rødoransje farge som leder tankene til afrikansk jord. – Siden dette var en gammel skole, har vi tatt vare på de gamle karta – som henger til dekorasjon på hvert sitt rom, forteller hun. Liv sjekker ut stigen opp til køyesenga.



mandag 21. juni 2010

Dag 3 mandag 21. juni - hvor vi smører oss inn i spirulinaalger

Dette er dagen da vår tunge plikt er å gå på spa. – Huff og huff, sier Lennart. – Hvordan skal vi orke massasje med lindrende oljer, behagelig bakgrunnsmusikk og ungefri i hele to timer? For og utforske området litt mer før vi skal på spa på Thon Hotel Skeikampen, får vi låne sykler. Med Liv og Luna bakpå hver sin sykkel, suser vi av gårde innover en fjellvei hvor sauene lunter bedagelig i vei.




- Dette er livet, sier Linda og er i sitt stille sinn litt misunnelig på tenåringene som senere i sommer skal på terrengsykkelskole på Thon Hotel Gausdal med selveste Gunn Rita Dahle. Sykkeldronningen fra Stavanger. Etter en rundtur i området, er tiden kommet for at vi må gjøre en innsats på spa. Her tar hud- og kroppsterapeut Mari Hovdhaugen imot oss. – Legg deg ned her, kommanderer hun og viser veg forbi flere badekulper og inn i et eget rom. Der lukker hun døren. Da Lennart kommer ut igjen, 80 minutter senere, har han et døsig blikk som lett kan forveksles med et annet type blikk. – Ah, dette må vi prøve hjemme, sier han. Mari avslører hemmeligheten. – Peelende saltskrubb, ansiktsmassasje med trykkpunkter – samt massasje av føtter, rygg, hodebunn og nakke. Lennart himler med øynene.



Deretter er det Linda sin tur, med ansiktsrens og massasje. – Også tar du med denne, blunker Mari og overrekker en liten, blå flaske. – Den gir energi og overskudd i syv dager, lover hun. – Hæ? Hva er dette egentlig, under Linda ( - Herregud, hva hvis politiet tar meg med dette? Er dette hemmeligheten til oslofiffen som fikser både karriere, barn og Birkentrening?) – Det er rein C-vitamin olje, sprudler Mari og garanterer at det virker. – Bare smør det inn i ansiktet hver kveld i syv dager, formaner hun. Dette vil nå bli utprøvd.

Følg med videre! I morgen pakker vi sekken og drar fra Gausdal og til Sjoa, hvor Linda frivillig skal kaste seg ut i det iskalde, virvlende fjellvannet. Vil hun få krampe eller panikk? Følg med videre 

Dag 2 Søndag 20. juni. En dag i litteraturens tegn

Da Henrik Ibsen skrev Peer Gynt i 1867, visste han ikke at diktereposet skulle prege en hel fjelldal, ei heller at det skulle bli det mest kjente norske teaterstykke gjennom tidene. Da vi kjører på Peer Gynt veien fra Gålå mot Skeikampen, vandrer tankene tilbake til skoledagene – da det dramatiske diktet sto på pensum. Historien om storløgneren Peer Gynt, som både drikker og rir på reinsbukk vekkes hvert år til live ved vannet vi kjører forbi; Gålåvannet. Her flyter tonene av Solveigs sang utover vannet, og Edvard Griegs musikk akkompagnerer speilbildet av Rondane i vannet. Nå kjører vi på fjellveien som bærer hans navn, og stanser ved veiens høyeste punkt: Listulhøgda som ligger 1068 meter over havet. Overalt hvor vi snur oss er det fjell og vidde. Vi ser Jotunheimen i nordvest, Rondane i nord og Skreiafjella i sørøst. I et svimlende øyeblikk føler man seg nærmest beruset over utsynet. Vi blir små blant de mektige tinder, og livet settes i perspektiv. Et visdomsord av dikteren Hans Børli sniker seg frem fra hukommelsen: ”Å flytt deg nærmare inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svimlende kort den stund vi mennesker er sammen.” Vi setter oss nærmere hverandre i bilen og kjører videre i taushet.






Vi legger oss inn på sanatorium

Vi fortsetter kjøreturen og etter vel tre mils kjøring, er vi fremme på Thon Hotel i Gausdal, som ligger ved foten av Skeikanten over tusen meter over havet. – Ja, da sjekker vi omsider inn på sanatorium, sier Lennart og smiler som Jack Nicholson i Gjøkeredet. – Ja, jeg er forbløffet over at vi har ikke har blitt tvangsinnlagt før nå, repliserer Linda. Det viser seg snart at det ikke er snakk om nervesanatorium, men et helsebringende høyfjells-sanatorium. Nærmere bestemt Norges eldste på området, åpnet i 1876 for bytrøtt overklasse som ble fraktet opp hit med hest og karjol fra Kristiania. Etter en titt på hotellets hjemmeside, viser det seg at vi bor i historiske omgivelser.Det var hit Reichskommissar Terboven dro for rekreasjon. Historien beretter at mens verden var i krig, satt Terboven i sitt badekar på hotellet i Gausdal og lekte med badeender. En gang ble til og med en egen ordonnans sendt opp for å hente endene en gang han hadde glemt dem. Dessverre brant hele hotellet ned i 1944, og med det også badekaret som Terboven lekte med badeender i. Vi spoler raskt frem i tid igjen, da vi går inn i resepsjonen. - Velkommen, hilser Anne-Lene bak skranken, og henvender seg til Liv og Luna, som for anledningen har klatret opp på en rød trapp til resepsjonsdesken. Øynene holder deretter på å falle ut av jentejuntaen når de blir overrakt hver sin romnøkkel. – Er den til meg, spør Liv, nærmest sjokkert over å bli tiltrodd et så ærefult oppdrag i en alder av fem og et halvt år. – Det er det, blunker Anne-Lene og topper førsteinntrykket med å overrekke en gavepose hver til ungene, samt hver deres røde ballong.




De kongelige og oss

– Nå skal dere bare slappe av, formaner Anne-Lene oss – og gir oss to ark med den lovende overskriften ”Spa Meny”. - Det må være slik det er å være kjendis eller kongelig, mumler Lennart i det vi setter oss godt til rette for å studere menyen nærmere. Siden dette er høyfjellshotellet hvor de kongelige faktisk foretrekker å feriere om vinteren, er Lennart nærmere sannheten enn han aner. Dronning Margrethe sa engang ”Jeg tabte mit hjerte med et stort plask. Det må ligge der oppe endnu,” om sin første tur på ski Skeikampen rundt. Også kongelige fra Sverige og Norge har gjestet Skei, og under vinterlekene i 1994 bodde det svenske kongeparet på Gausdal. – Og nå bor vi her, knegger Linda fornøyd og fokuserer på spa-menyen. – Hva med å bli pakket inn i leire eller spirulinaalger, leser Linda. – Tja, selv holder jeg en knapp på fotbad med frisk eukalyptus, svarer Lennart. – Eller hva med en massasje med aromaoljer, spør Linda. – Den lover ny kraft og energi, hvilket ikke er det dummeste når man ferierer med jentejuntaen. – Riktig det, nikker Lennart – som allerede har begynt å dagdrømme om jacuzzi, kaldkulp og steambadstue. – Vel, jeg tror uansett jeg lander på ”Gentlemens Treat”, sier Lennart. – En kraftig behandling med tyrkisk saltskrubb, dyp halvkroppsmassasje og en finish med ansikts- og hodebunnsmassasje. Han sukker himmelfallen. – Jeg tror jeg kan venne meg til dette livet, konstaterer han smilende. – Jepp, dette er noe annet enn telt-turene vi er vant til, nikker Linda som har bestemt seg for en luksus ansiktsbehandling. Vi bestiller morgendagens spa, og hopper inn i bilen – klar for et besøk på Aulestad på Follebu i Gausdal kommune.

På besøk hos Bjørnen




Når man er tre år er det ikke like lett å forstå forskjellen på en bjørn og en Bjørnstjerne. Luna blir derfor kraftig skuffet når det viser seg at det ikke er tegn til bjørn inne på Aulestad. Vi står sammen med en gruppe andre besøkende inne i dagligstuen til Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson, og er midt inne i et foredrag om det grønne veggtapetet fra England da Liv spør. – Er dette veldig viktig mamma? – Lille vennen, i år er det jo hundre år siden den store dikteren døde i Paris, hvisker mamma. Det at Bjørnstjerne ble fraktet hjem på panserskipet ”Norge”, «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge», ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på femåringen. – Jeg vil ha is, proklamerer hun til alles munterhet, og guiden svarer at Bjørnstjerne elsket barn. Selv hadde han jo fire, og flere barnebarn. – Og Bjørnstjerne elsket å samle venner og familie til hyggelig lag rundt spisebordet, fortsetter guiden og tar oss med inn til spiserommet på Aulestad. Her lå Karoline på gulvet og instruerte de lokale håndverkerne i hvordan listene i taket skulle være. Hele rommet er malt i en lys grønnfarge, og er dekorert med sølv og tynt porselensservice og man kan levende se for seg hvordan det var for over hundre år siden, da Bjørnstjerne inviterte til fest:







I museumsbutikken oppdager vi faktisk at man kan kjøpe champagneglass laget etter Bjørnsons egne. I dag er museet totalrestaurert, og ble høytidelig gjenåpnet av dronningen tidligere i vår. På veien tilbake til hotellet sitter Luna og nynner i baksetet. – Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet eh … sauen prompa, la lalalaa. – Vet du hvem som har funnet på den teksten der, da, spør pappa (han er jo tross alt lærer). – Nei, svarer Luna. – Jeg vet det, sier Liv. – Det er Bjørnstjerne det!