De omkomne er ikke bare tall.

Når bomben i regjeringskvartalet eksploderte, fikk vi en ny forståelse for hva det betyr å bli utsatt for «eksplosjoner». I flere år har vi hørt om bomber som eksploderer i Irak, Pakistan, India og andre land. Vi hører nyhetsoppslag som: ni mennesker drep i et bombe angrep i Pakistan. Også går man over på neste nyhet.

Men nå vet vi at det innebærer, en sønn, en datter, en ektefelle, en søster, en bror, en far, en mor, en venn, en besteforelder, en nabo eller en kollega som er blitt borte. Det handler om foreldre som venter på sitt barn som ennå ikke er kommet hjem, foreldre som har mistet det vakreste på jord. Det handler om sorg, lidelse, gråt, frykt, kaos, glasskår, røyk, brann, ødelagte bygninger og ting. Det er mennesker som søker dekning, mennesker som leter etter sine kjære, mennesker som blør, mennesker som har forlatt livet. For mange handler om den siste telefonsamtalen, det siste møte. Den siste klemmen. Den siste middagen. Den siste latteren. Det handler om relasjoner som lider. Et rom som venter på sin «den som aldri kommer tilbake».

Terror tar liv av uskyldige.

Mange drømmer og ønsker blir aldri oppfylt. Noen har gått bort, altfor brått, altfor tidlig og revet bort. Ee er revet bort av hatet til en person, som tilhører et nettverk som er tuftet på «fordommer og hat». Et forvrengt menneskesyn, tok livet til uskyldige mennesker. Terror tar liv av uskyldige. Noen har ikke livets rett.

Jallianwala bagh og Utøya

Flere indere sammenligner angrepene på Utøya med General Dyer’s angrep på uskyldige deltakere på et politisk møte i Amritsar, i Jallian wala bagh, den 13. april 1919. Møtet ble holdt i en park med høye murer rundt hele området og en inngang. Inn der kom General Dyer og gav sine tropper beskjed om å skyte på møtedeltakerne. (Menn, kvinner og barn). Deltakerne hadde ingen mulighet til å flykte. Noen prøvde å klatre over murene, andre hoppet i brønnen i all fortvilelse.
Ordre om å drepe uskyldige var Dyers selvstendige avgjørelse. Jeg besøkte «Jallian wala bagh» i 2009. Det var en sterk og tung opplevelse. Det var som om en kunne høre skrikene, kjenne frykten og avmakten til de som var der for snart hundre år siden. De som var spesielt, at denne fornemmelsen også preget min mann og våre venner som har etnisk norsk bakgrunn. Nødskrikene for hundre år siden, treffer våre sjeler den dag idag.

Om det er en general som skyter på uskyldige mennesker, selvmordsbomber i Østen eller om det er Anders B. Breivik her i landet, som står bak de grusomme handlingene, er de ikke alene. Deres hat har fått næring og har sine tilhengere i større eller mindre skala. Ingen må bruke «enkelt individets galskap» som unskyldning for å rettferdiggjøre sine holdninger, og dermed fortsette å gi næring til ekstreme holdninger. Ekstreme holdninger og terrorisme, begynner med noen få mennesker. Hatet har ingen religion, ingen nasjonalitet eller etnisistet.

Det avhenger av deg og meg

H.K.H Kronprins Håkon Magnus sa i sin appell på Rådhusplassen igår;

Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort.

Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.

Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene

Vi kan velge å stå sammen.

Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg.

Statsminister Jens Stoltenberg legger vekt på demokrati, likeverd, frihet og inkludering som viktige verdier. Og jeg er stolt over måten vår kongefamilie og våre ledere har ledet oss gjennom denne tunge tiden. Men de har også pålagt oss et ansvar. Med oss mener jeg alle innbyggere i Norge. Med alle mener jeg, mener jeg både majoritetssamfunnet og minoritetsmiljøene, og da spesielt lederne i de ulike religiøse miljøene, lederne i de ulike organisasjoene og lederne i det enkelte hjem, må ta ansvar for hvilke holdninger og handlinger deres menneskesyn gir næring til. Holdninger er ofte et uttrykk for hvilke verdier og menneskesyn vi har. Holdningene er også retningsgivende for hvilke handlinger vi velger. Vi som foreldre, og voksne har et ansvar for å skape et tryggere samfunn, barna våre vokser opp i. Det avhenger av deg og meg.

De som blir drept av terrorister eller mennesker med ekstreme holdninger, er ikke bare tall.