Forsiden

Vi har sett mange eksempler på at når skolen i en bygd stenger tappes lokalsamfunnet langsomt, men sikkert, for nytt blod. Samtidig snakker politikerne om hvor viktig det er å holde liv i bygdenorge, presentere tiltak som gjør at unge mennesker ønsker å bo her. Men når det kommer til stykket er det nok ikke annet enn hule talemåter. Er det så dyrt å holde en skole i gang i en bygd som Svatsum? Hva koster det, for eksempel sammenlignet med den nye veien retning Lillehammer, som allerede har overskredet budsjettet med svimlende millioner?

Skolehuset i Svatsum har i tillegg til å fungere utmerket som læreinstitusjoner vært samlingssteder for både barn, foreldre og foresatte. Det har vært feiret skoleavslutninger der, 17. mai. Skal hjertet i bygda bare få stengt av pulsåren? Er dette god økonomi og er ikke økonomien i alle fall bare én side av saken? Hva med den psykologiske, pedagogiske og miljømessige dimensjonen?

Skal små barn fraktes som pakker frem og tilbake hver dag – 60 kilometer sammenlagt? Det blir mye av alt dette i løpet av en skolegang; strev, skoletretthet, tid og ikke minst bensin.

Er det en tanke bak om at store skoler er bedre enn små, pedagogisk sett? SÅ mye bedre at det legitimerer kostnadene det legges opp til, den kalde overkjøringen av de minste blant oss?

I historiens løp er det mange mennesker i Norges land som har sittet i små skolehus og har tatt sine første skritt på kunnskapens vei med en lærer som i mange tilfeller hadde elever på flere alderstrinn samtidig i klasserommet. Det var noen steder en inndeling i ’småskole’ og ’storskole’ og utstyret var overalt enkelt både når det gjaldt lærebøker og kart. Undertegnede har, med mange andre, gått på en slik skole. Det var før både oljerikdommens, lærereformenes og kunnskapsløftenes tidsalder. Den var kanskje ikke bedre enn skolene er i dag, men jeg tviler på om det gikk elevene på den tiden særlig verre. I GD 3.juli leser vi at ”Ett av fire barn trenger oppfølging” og videre ”men kun halvparten av elevene som trenger hjelp får det”. Artikkelen tar i bruk alle de ordene vi er vant til å høre etter hvert: ”ekstra oppfølging”, ”tilrettelegging”, ”rett til læring”, ”tiltak”, ”tverrfaglighet”, ”visjon”, ”fellesskap”, osv. osv. Etter mange år innenfor utdannelsessystemet kjenner jeg alle frasene. Planene er omfattende, men midlene til gjennomføring viser seg oftest å være små.

 

Tilbake til det overfor nevnte eksemplet på en skole før oljen, reformene og løftene: Det var et lite hvitt skolehus, med én lærer for alle trinn. De fleste av elevene kunne springe hjem til foreldre eller besteforeldre straks klokken klang. Det ga trygghet. Jeg vet ikke om noen av elevene trengte ”ekstra oppfølging” som rapportene kaller det, men kanskje fikk de det hjemme? Senere kom de reformvennlige inn og bestemte at alle barn på stedet skulle kjøres til en større skoleenhet. Det var jo kommet vei til stedet, tidligere var båt det eneste transportmidlet. Nå ble det satt opp skolebuss. En tidligere elev beretter hvordan små barn satt og gråt i bussen på vei til skolen og senere husker skoletiden med uvilje. Så ble hele skolehuset flyttet. Det skulle brukes som forsamlingslokale og stå nærmere veien som nå gikk forbi. Der står skolen nå og veien ligger der, bred og fin, men ingen går av bussen der og det er mange år siden det ble feiret 17.mai i den lille stua. Den sto en gang i et levende samfunn og reflekterte dette. Nå bor det gamle mennesker i to av husene i bygda, de andre husene står tomme og blir i beste fall oppsøkt av byfolk en gang om året.

 

Jeg har sett talløse små skoler som beskrevet her, i bruk, rundt omkring i verden, på andre kontinenter og fjerne øyer. De står der, beskjedne i bygningsmasse og utstyr, men det klinger i glade barnestemmer i friminuttene. De får den som går forbi til å stoppe opp og lytte: Barnestemmene bærer bud om en fremtid for samfunnet, hvor lite det enn er, om mot og håp.

 

Når disse kjære lydene i de små skolegårdene forstummer, forstummer samfunnet og vi kan bare kjenne sorg over at de personene vi velger til å styre med våre verdier ikke er i stand til det.

 

Solrun Williksen,

Professor emeritus,

Svatsum.