Min høstlige sommerfrakk

Nei, det er ikke alltid jeg har lyst til å flanere med trenchen min. Noen ganger er jeg ikke i humør til å flanere lett og elegant, som Bogart eller kumpanene til Poirot, iført bomullsgarbadin og belte, med eller uten spenne. Eller en spasertur i en Crombie-coat, eller en covert-coat (visste du at Eric Clapton for noen år siden kjøpe covert-coat-oppfinneren Cordings?) Eller marsjere målbevisst til et møte med mine kreditorer iført en soldid Chesterfield-frakk, som jeg heller ikke har, i likhet med en lodenfrakk fra Steinbock eller en gummiforet Mac. Det finnes en hel verden av frakkemodeller der ute, sammen med pjekkerter og losjakker og andre sportslige klassiske utendørsplagg beregnet for å beskytte eieren mot kulde og trekk fra en samtid man knapt lenger forstår. Derav min store interesse for fortidens skikker.

Derfor vil jeg slå et slag for den helt vanlige korte sommerfrakken, den du bare kaster over deg når du løper ut av døren, iført en passende dress for en tur på teateret, eller en middag, og du vet at det kan bli litt kjølig utpå natten, men ikke så kjølig at juninatten går over til frost og sludd. Den har først og fremst en praktisk begrunnelse, og man slipper stå til rette for at man ikke har tilstrekkelig med posør-standing dersom man har tatt på trenc-coaten. Samtidig er det noe med en frakk som signaliserer avstand til den gemene hop, som har søkt tilflukt under allværsjakkenes klamme og svettedryppende pustende hylster. Når man tar på seg en frakk, er man en smule velkledt, og man kan dersom anledningne byr seg, avlevere sin frakk til vertskapet, som henger den pent opp. Akkurat som man kan ta på seg sin frakk, og således klart signalisere at man er på vei, hjem, eller ut, eller bort. En frakk sender ut tegn, om avstand og lukkethet desom man har kneppet alle knapper helt opp, eller en viss skjødesløshet dersom man ikke har giddet ta igjen en eneste knapp. Det går et skille mellom de som kaster sine mynter og sendler rett i lommen, og de som pent og pyntelig legger dem i sin lommebok. Akkurat som måten man bærer sin frakk avslører trekk ved personligheten man kanskje ikke visste at man hadde (begge deler). Jeg tilhører den formelle siden av menneskeheten, og er troendes til å legge meg på sofaen, eller allerhelst divaen, og legge frakken over meg i mangel av en dyne, f.eks. hvis jeg er på besøk hos noen med et stort hus, o gjeg er påseilet, og har gått meg vill i vestfløyen, og synes det er fredfullt å sove.

Det høstlige ved min sommerfrakk er tweed-foret. På den måten bevarer jeg min tilknytning til det britiske selv om fabrikatet er østerriksk, dvs. Schneiders. Og jeg har akkurat den lille ekstra varmen som trengs når man hutler seg hjemover fra de natteranglendes forsamlinger.

Bør en slik frakk høre hjemme i en klassisk herregarderobe? Til min store overraskelse er svaret nei. Det bør holde med en vanlig trench-coat fra Daks eller Burberry til sommer og høstbruk. Så bør man selvsagt ha en egen varm vinterfrakk i tykk ull eller tweed. At jeg har en slik sommeraktig høst-frakk, skyldes faktisk at jeg gikk forbi en konfeksjons-butikk i Dortmund i Tyskland en gang de hadde salg, og på en liten, eventuelt større innskytelse, kjøpte jeg frakken, som i utgangspunktet var litt dyr, men som fortonte seg som det røverkjøpet man ikke kan gå fra akkurat der og da.

Muldvarpskinnbukser

Moleskin heter det på engelsk og det man hadde i tankene da man kalte stoffet for noe slik, var at det minner om mykt muldvarpskinn. Vi snakker om et bomullsstoff og vi snakker om det man tradisjonelt regner som gentlemansjeans. Et alternativ til jeans-stoffer når man skal ut og skyte litt eller gå tur eller bygge en koikarpedam eller noe slikt. Moleskinbukser passer til hard bruk der man får søle og skitt på seg, og det passer til tweedjakke og tattersall-mønstret skjorte og en høstlig tur på landet for å besøke en gammel og kjær tante, med eller uten en hipflask på innerlommen.

Mitt forhold til moleskin startet for vel 20 år siden, da jeg kjøpte en Barbour. Det er en fellesbetegnelse for en oilskinjakke, og samtidig et merkenavn. Jeg la merke til det myke stoffet som var inne i brystlommene, og da jeg like etterpå stakk innom den nå nedlagte butikken Sportco, ble jeg svært begeistret for å se at de faktisk, i et hjørne, og godt skjult for de fleste kunder, hadde et lite utvalg av bukser i dette stoffet. Siden dengang har jeg vært en trofast bruker av slike bukser når støvelskaftene må hentes frem og temperaturen går ned mot null. Vi snakker altså om bekledning som er ypperlig om høsten og vinteren når man ferdes litt ute. Det er ikke noe galt med tweed-bukser, men de har en tendens til å bli altfor varme, og passer best når man utelukkende skal være utendørs, f.eks. på en elgpost eller isfiske eller når man skal være publikummer på et skirenn.

For de teknisk interesserte, så er moleskinn et tettvevd bomullsstoff hvor man har børstet opp overflaten. På den måten har man laget en overflate som føles og ligner på semsket skinn, og de små bomullsfibrene gjør en fin jobb med å lagre litt varme, omtrent som fløyel, men moleskine er en god del varmere. Stoffet tålet mye juling, men må på grunn av strukturen vaskes på ullprogram.

De buksene man får kjøpt, og da snakker vi om engelske butikker, har et såkalt sports-snitt, dvs. at de er beregnet på sportslige aktiviteter, inkludert ridning, noe som betyr rett opp og ned, smale ben, og en kroppsnær fasong. De er med andre ord nokså mye annerledes i snittet enn en flanellbukse eller dressbukse. Både Barbour og Hackett og en rekke av de merkene som har innrettet seg på å betjene det urbane, men landlige forbrukersegment, har moleskinbukser (og tilsvarende i nikkers-varianten) i sitt sortiment. Dersom man har planer om å bygge seg opp en omfattende samling av slike bukser, finner man et stort utvalg i nettbutikker av typen country-clothing, dvs. robuste og enkle arbeidsklær som har vært uforandret i sin konstruksjon de siste 100 år. Slike nettbutikker er også en god del billigere enn de kjente merkene, mens buksene ofte er laget av det samme stoffet og sydd på de samme fabrikkene.Dersom man skal bestille på nett, og det må man jo gjøre når man bor i Norge, hvor butikkene knapt har hørt om stoff-typen, kan det være smart å bestille opp en størrelse, siden de krymper noe ved vask, samt at snittet kan føles vel kroppsnært. Skal man i gang med de større og landlige byggeprosjekter, f.eks. å lage en fjellhage med effektiv drenering og nedgravd vanningsanlegg, vil jeg også anbefale at man bruker bukseseler i stedet for belte. Det er det samme rådet som jeg vil gi for dress. Det er ikke helt enkelt å forklare, så det er bedre å skaffe seg et par skikkelige seler og finne ut om man synes man bærer buksen bedre med seler enn med tett snøring rundt livet Det kommer uansett mye an på snittet på buksen.

Hvis man tenker på at det kan være greit å ha et arbeidsantrekk som har litt stil, kan det være verdt å vurdere å kjøpe en dress med vest i moleskin, f.eks. i sort. Da har man plutselig en dress som tåler det meste, og som man kan bo i store deler av året, dvs. fra høst til vår. Jeg har ennå ingen, men får jeg tak i en, skal jeg ha. Ikke minst fordi en slik dress er noe av det minst formelle og uhøytidlige man kan bære, samtidig som den tåler de fleste av de slag og haraball som livet måtte gi til en dress, og mannen som bærer den.

Noen ganger går litt opp i rollen som rådgiver for klassisk engelsk herremote, og da vil jeg knytte moleskinnsbukser til en god ullvest (fra Cordings), og en trang og fin covert-coat(fra Cordings eller Bladen), selvsagt sammen med et ullslips og tattersalls-ruter. Jeg fornærmer leseren ved å nevne det, men på landet skal det være sko i full brogue, brunt, enten en derby eller boots. Personlig foretrekker jeg boots, men det er en smaks-sak. Så trasker man bort til den lokale puben, og tar en pint. Moleskine må være noe av selve definisjonen av det landlige liv, sammen med hunder og Pimms og blomsterutstillinger.

Moleskinsbukser fås stort sett i rødt, brunt, blått, sort og grønt. Dersom du trykker en eller to ganger på bildet av buksen, blir det stort og du kan få en viss aning om teksturen i stoffet, som altså minner om semsket skinn, og som også føles som skinn på kroppen.

Ola-jakken

Det hender av og til at slubberten inni meg er trett av å sitte å lese årsrapporter eller konversere høflig med menn i dress og slips. Det er en verden der ute som lokker, og den er full av skitt og støy og høy musikk og sigaretter og damer som har dyp utringning og som har sminket seg til fest eller mer. Det er når det kalles ut til herrelag av den rocka typen, der man møtes for å ta noen glass og der man ender med kebab-dressingen litt utover skjortebrystet utpå morrakvisten, hvis man ikke da er så heldig at man våkner opp på sofaen, iført alle klær, og med fjernkontrollen til TV trygt i hånden. Sånn skal det være, og noen ganger vil man bare ut, og drikke, og gå på bar, og stå bakerst i konsertlokalet og mumle noe om at det var verre før, og så går man et annet sted, og det er hyggelig, og det er slik det skal være for modne herrer av og til. Akkurat som venninner sitter og sludrer over et glass hvitvin og diskuterer hvor ille mennene deres er. Vi gutta snakker ikke om slikt, men vi utveksler kanskje info om musikk og film.

Da er det bare å gå i skapet og finne frem Ola-jakken, eller dongery-jakken. Selveste uniformen ute i det litt mørke kulturlivet hvis man har tenkt å bedrive litt basseralle eller hva nå det heter for tiden. Det kan gå an å ha en gammel sort dressjakke til sorte jeans, men det er tøffest å bruke ola-jakken. Den bør helst være fra ungdommen, slik at man kan demonstrere at man helt uanfektet av det livet man lever i sus og dus, så holder man på skikken og vekten og formen. Det er en solid statusmarkør og si at jakken er fra studietiden. De færreste klarer vel dette, men olajakken er uansett en tidløs klassiker, i ett eller annet bomullstoff, helst sort eller marine, men er man farveglad, er det helt lov å skeie ut med gult eller oransje eller rødt. Selv har jeg to i sort, og en i gul og en i oransje. Det viktigste er uansett å kunne komme inn i dem med verdighet.

For det er dette jeg ønsker å fokusere på i dag. 40-årskrisen som kommer til de fleste menn. Det kan bety en ny og yngre kone, eller motorsykkel, eller nytt karrierespor, eller en fiksering på form og birkenritt og alle de vanlige tingene som er knyttet til menn i krise, såsom pulsklokker og intervalltrening og mengdetrening og alt det andre, som jeg har hørt om, men som er litt vemmelig å fortelle om. Menn er villige til å slite mye for å se ut som de er 20 år.

Når man sverger til klassisk herremote, går man inn i plagg som er designet for å skjule en begynnende mave eller ryggfett eller lute skuldre. Knappenes plassering bygger opp en siluett som risser opp noen brede skuldre, selv om dette er en løgn. Akkurat som stripene i jakken kan være med å løfte deg i høyden, eller at slagene på jakken sammen med skjortesnippenes form kan kamuflere en dobbelthake. Skredderkunsten kan trylle frem et verdig eksemplar av en moden mann, selv om det som er under dressen kan være litt gått ut på dato. Man er alltid sikker på at man fremtrer med en viss verdighet når man ifører seg en god dress, det er poenget med å velge klassisk stil.

I Olajakken er man uten rustning. Stilen og snittet er avslørende, og en feit mave blir ubønnhørlig heller markert til spott og spe enn kamuflert. Akkurat som de utrente og tynne beina eller de vikende skuldrene. En T-skjorte overlater heller ingenting til fantasien. Har man begynt å få innfallende brystmuskulatur, blir dette avslørt. Det beste man kan gjøre, er at jakken passer. Ikke for stor, men heller ikke så liten at man setter fokuset på en dissende kalaskule.

Å gå i Olajakke er med andre ord en del av livet, men det trenger ikke bli en stor del av livet. Det er et flott og praktisk fritisantrekk dersom man skal sjøsette båten eller dra til landstedet, akkurat som det passer fint på rocke-konsert. Bare man skjønner at man må ha figur til det. Jeg er selv littrobust i kropp og sinn, men klarer ennå å iføre meg mine olajakker. Jeg er ikke sikker på om jeg kan gå med dem om noen kilo til. Det er min målestokk.

Jeg tror nesten alle av gutta har en Olajakke hengende i skapet. Den henger der som et minne om tiden da man fartet rundt på festivaler og sov i de samme klærne i fire dager. Da var Olajakke en av de få konstante faktorene i et omskiftelig liv. Så tar man den frem av og til. En konsert på et mørkt og brunt sted. En whiskytung runde med gutta. De som har kastet Ola-jakken tilhører en annen kategori. Det er de som ikke lenger takler at noen velter en halvliter på deg, eller at man ikke lenger får sitte på toalettet en halv time i fred og ro med avisen. Da er man moden for senior-sentrene, og lune bridgekvelder med ett og et halvt glass rødvin.

Inntil videre tar jeg frem Ola-jakken de gangene anledningen byr seg. For børst og bar og basseralle.

Fluen

Å bruke sløyfe er noe mer enn selve handlingen man utfører når man knytter sløyfen rundt halsen. Å bruke sløyfe i dag må regnes som en anakronisme forbeholdt en liten gruppe menn som er lite opptatt av å følge den brede vei når det gjelder bekledning. Sløyfen signaliserer selvbevissthet og en glede ved å stikke seg ut fra det gemene selskap prydet med slips. Mytene skal ha det til at det er først og fremst levemenn og professorer og eventuelt menn i de frie yrker som bruker fluen, både til hverdag og fest. Black or white tie skal jeg ta for meg en annen gang, det hører sammen med smoking og kjole og hvitt, og er et innviklet emne selv for de innviklede.

Dersom man skumleser en vanlig amerikansk skikk-og-bruk-bok om menn og klær og business, er inntrykket man sitter tilbake med at man aldri blir tatt alvorlig i forretningslivet dersom man blir observert med et avlangt pent knyttet silkestykke i halsen. Dersom målestokken er å opptre som en del av flokken, enten man jager flotiljer av supertankere eller man sitter i et støvete departementskontor, er det bare å glemme fluen, den sender ut altfor mange signaler om selvstendighet til at den passer i miljøer der selv en lys grå dress på dagtid virker altfor flamboyant. Akkurat dette er en stygg sak, for jeg liker å gå med lyse dresser og brune sko om sommeren, og man er akkurat like velkledt i en slik habitt som i den vanlige mørkeblå dressen. Det oppgjøret skal jeg ta en annen gang, når jeg har samlet opp en tilstrekkelig mengde injektiver som kan passe i min krig mot fantasiløshet og konformitet.

Nettopp derfor elsker jeg sløyfen, og dersom jeg er i champagnebrusende humør, dvs. at jeg er fri fra fysiske plager (den kulen i venstre hofte som jeg fikk under krigen, og som ved en inkurie har blitt sittende), nylig har lest en god bok, og ellers er klar for å prate ned hvem som helst rundt meg, da finner jeg frem fluen, og straks jeg har fått den på meg, og studerer røffheten, og slendrianheten i knutens form, blir jeg i godt humør. Det fantastiske med fluen er at man kan sette sitt eget preg på knuten, og dermed på en enkel måte signalisere hvordan man forholder seg til stil og tradisjon, uttrykt med et stykke silke.

Så kan man jo innvende at jeg skriver lett nedlatende om innadvendte og forstokkede og tradisjonstro menn når det gjelder skillet mellom slipsbærer og fluebærer. Ja, det gjør jeg, fordi det er så enkelt å sette opp dette skillet mellom noen som bærer sitt skjortesilkestykke hengende nedover, og det som knytter det slik at silkestykket reiser seg og kneiser på hver side av adamseplet, som en liten fanfare både til hverdagens pris, og til festen, og til bordet, og til det overstrømmende, som jeg her velger å angi med store brett med boblevin, som bobler og spretter og som i mitt sinn henger sammen med fest og morro.

Jeg vil likevel påpeke at det finnes håp for de sjenerte menn, de som aller innerst har lyst til å være festens midtpunkt, og bare trive tak i den peneste damen i den mest florlette kjolen og ta et tak med henne ute på dansegulvet, eller andre steder. Det er håp for alle, og et sted må man begynne, og da kan man like greit begynne med fluen, f.eks. en som har akkurat lik farve som skjorten. Det er ikke sikkert at folk legger merke til hva man har rundt halsen, men neste gang kan man jo få tak i en med dots, og så kan man gå videre på løpet, en reise som i mange tilfeller kan føre en mann til steder der han i utgangspunktet slett ikke hadde tenkt seg.

Jeg viser til håndbøker om knytting av slips og flue når det gjelder hvordan man knytter en sløyfe. Når man først har lært seg det, går det helt automatisk, akkurat som en gentleman uten å tenke seg om festen et tørrflue på fortommen, der han tenksomt står ute i elven med sin splitkane-stang og snelle fra Fenwick. Det er heller ikke så vanskelig å lære å knytte en snute. De fleste klarer å lære å knytte sine skolisser, og en sløyfeknute er i prinsippet det samme.

Den avbildede sløyfen er fra Brooks Brothers i New York og dukket opp i mine gemakker som en gave. En veldig hyggelig gave (takk Susan!) og det er slik man må betrakte sløyfene, ikke som en dyd av nødvendighet (som et mørk forretningsslips når man skal oppnå noe ved å ikke støte de mest konservative innenfor businessen), men heller som noe minner om maskeradeball eller garden-parties. Det er en god leveregel å drive med kognitiv preging, slik at når man tar på seg sløfe, asossieres dette med fest, mens slipset er knyttet til arbeidet. Akkurat som det er en fest å sitte å skrive ned løse tanker (slik som uavhengige intellektuelle gjerne gjør, eller de som har de såkalte frie yrker) iført sin flue, enten man har tatt sin doktorgrad eller ikke. Det er forsåvidt greit å legge til at teknisk sett er man like velkledt med sløyfe som med slips, både til dobbelspent og enkeltspent jakke. I Norge har man lett for å tolke noe slikt som at det ikke er passende å bruke sløyfe til formelle anledninger, akkurat som en smokingjacket i fløyel (dinnerjacket), ville vekke oppsikt i et norsk brullup, selv om dette også er korrekt (sammen med matchende fløyelsespumps med monogram).

Kan man gjøre tabber med flue? Svaret er at det er veldig enkelt. For meg er det bare å åpne munnen. Men man kan begrense skaden ved å tenke seg eller forestille seg at en flue gir visuelle konnotasjoner til ansiktets form. Har man et veldig smalt og høyt ansikt, og velger en sløyfe som er veldig bred, vil dette føre til at den smale ansiktsformen oppfattes som enda smalere. Hovedregelen er at bredden på sløyfen ikke skal være større enn snippene på skjorten og de ytterste øyenkroker.

Den endelige pine, og det stedet hvor mannens karakter og omdømme står på spill, er selvsagt valget av mønster og farve på sløyfen. Det er fint dersom man kan hente opp farven på vesten, dersom man har en på, eller jakken, men det kan være like greit å kjøre etter et prinsipp om at sløyfen skal være prikken over i-en, eller det utropstegnet man eventuelt ønsker å ha like ved snippen. Da kan man tenke sterke farver som står i kontrast til den vanligvis grå-blå-sorte-jakken man har på seg. Jeg er mest glad i sterke farver og en rød flue passer meg ypperlig. En blå-polka-dot-sløyfe til blådress kan også være passende. Som en novise på området hva som passer til hvilke farver, må jeg erkjenne at jeg som oftest konsulterer kunnskapen i hjemmet, og det er kvinnen. For de fleste kvinner er kunnskap om hvilke farver som passer sammen, ikke minst til ansiktsfarve, og sesong, helt elementert. Har man en slik kunnskapsressurs i huset, bør man bruke den. Selv om man bør prøve å forstå og tenke farver selv. Selvsagt finnes det mange menn med utsøkt farve- og formsans, men tross alt er slike i stort mindretall. De fleste menn, inkludert meg selv, er i stand til i løpet av noe minutter (når man helt tilfeldig tar hånden inn i klesskapet og henter en dress og skjorte) å gjøre de mest utsøkte feil når det gjelder farvekombinasjoner. Som jeg har vært inne på før. Det burde vært påbudt med klesskap med et eget idiotsikkert system for farvekoder, hvor klær henger sortert etter sin evne til å kombineres med de ulike plagg.

Siden jeg akkurat har avsluttet min lesning av A. Jenkins biografi om Winston Churchill (den som kom ut i 2009 i Norge), vil jeg nevne at denne mannen, som ofte fortrakk fluen, og som absolutt var typen til å gå med flue, fikk sine sløyfer sendt kassevis fra det engelske firmaet Thurbull & Asser, som antageligvis er verdens beste og mest prestisjefylte når det gjelder skjorter og tilbehør.

Tvilsomme forbindelser

Jeg er tilhenger av klassisk herremote og mener at det er et tegn på god dømmekraft å satse på å bygge opp en garderobe basert på klassiske basisplagg. Hver morgen når jeg står opp, tenker jeg på basisplagg og hva jeg skal ha på meg (av basisplagg). Jeg prøver også å være konservativ, slik at jeg f.eks. kan mene at glidelås er noe moderne unyttig herk. Når jeg står og barerber meg om morgenen, roterer bare en eneste tanke inne i hodet mitt og det er at jeg er konservativ.

Problemet er at jeg ikke er det. Ikke i det hele tatt. Som konsument er jeg glad i nye ting og synes at farver er fint, sammen med all mulig god mat og drikke og reiser. Innenfor markedsføringen er dette et klassisk segment som består av noen få prosent. Det er de som kjøper ipod og ipad straks de er på markedet og der har du meg. Jeg har ikke så god dømmekraft, og jeg er slett ikke konservativ, og det er nettopp derfor jeg prøver å underkaste meg et stengt regime basert på klassisk engelsk herremote. Jeg er opptatt av tradisjonen fordi jeg er typen som er opptatt av å forkaste enhver tradisjon, unntatt min egen. Vi har alle våre kors å bære, men av og til føler jeg at jeg har fått litt for mange. Det var dagens sutring.

Dagens tema er innovasjon av tweed-jakker. Når det gjelder snittet, er dette vanligvis basert på landet og deres tradisjon, samt at alle prøver å gjøre det beste ut av det. Engelske tweed-jakker har vanligvis en splitt bak, mens tyske jakker gjerne har to. Det engelske snittet er også en anelse mer innsvinget enn det tyske, og også lengden på jakken kan være ulik. En erketypisk engelsk tweed-jakke er en anelse smalere og lengre enn en tysk. Siden opprinnelsen historisk er en ridefrakk, har man klippet av litt mindre av frakkeskørtet i england, siden man fremdeles rir der av og til (etter innleide viltvoktere utkledt som rever, siden den tradisjonsrike revejakten nå er forbudt).

Forleden dag kjøpte jeg en tweedjakke av tysk merke. Utmerket kvalitet (Barutti). Fin Harris-tweed i børstet utgave. Farver som tiltaler meg. Et rolig farvespill i brune toner som står fint til mitt liv i helgene, opptatt som jeg er av å besøke kneiper og barer. To-knapps, med passende lite padding i skuldrene , akkurat så lite at mine veldefinerte og muskuløse skuldre kan komme til sin rett. (her har jeg litt dataproblemer, sitter på en ny modell, og jeg ser på tastaturet at ironi-knappen mangler. Normalt bruker jeg foranstilt punktum for å signalisere ironi. bevisste skrivefeil kan også antyde ironi.det er jo noe alle vet).

Men det var jo vesten da, i burgunderrød fløyel, noe som står godt til min portvinsnese og mitt rødmussede ansikt, preget som det er av vellevned og litt for mye av det gode liv. Det var vesten som gjorde at jeg kjøpte jakken. Det var innovasjonen som gjorde utslaget og den var her at vesten utgjøres av to avlange slag som festes på hver side (innsiden av jakken) med glidelås. Den kan altså tas på når nettene blir lange og kulda setter inn, og når gjøken galer syv ganger, kan man ta dem av. Veldig smart synes jeg.

Det tvilsomme er selvsagt at man her har gått over en usynlig strek og begynt å vandre på ville tweed-veier. Hvordan skulle samfunnet ha blitt dersom folk begynte å tukle med tradisjonen? Jeg nevner i fleng at det engelske snittet ble erstattet med det amerikanske og at Trickers begynner å imitere Berluti-sko. Jeg grøsser ved tanken, og korser meg med min skreddersaks (som jeg har lånt av naboenkvinnen, som er utdannet herreskredder. Hun heter forresten Cecilie. Hei!)

Mine tweednaboer (som utelukkende går i tweed, helst med 40-talls-look), hva vil de si? Bør jeg gå med bøyd nakke i skam over å ha vært med på å besudle en tradisjon som har spredt seg til hele verden? Hva blir det neste? En tweed-jakke med borrelås og goretex?

Jeg tror at jeg satser på at jeg har dårlig hukommelse. Jeg gjør stadig feil, både med dyr og klær og mennesker, og jeg kjøper sokker som ikke passer til mine røde vester. Heldigvis glemmer jeg alt dette, og jeg glemmer at jeg har glemt det. Jeg feier alle slike nederlag inn under teppet (av ull, nærmest tweedaktig veveteknikk, med raglan-avslutninger på hjørnene).

Klær skal nemlig også være funksjonelle. Det funksjonelle med en avtagbar vest er at man er sikker på at farvevalget er utført av kompetente folk. I dette tilfellet hentes den burgunderrøde farven opp av en tilsvarende farve i tweeden. Det hadde jeg aldri klart å gjøre på egenhånd. Dersom jeg skulle ha kjøpt inn en passende vest, hadde den garantert vært akkurat litt feil. Min dømmekraft når det gjelder farvesammensetninger er liten, og sammen med en medfødt optimisme, er dette en uslåelig dårlig kombinasjon. Det funksjonelle ligger også i at vesten henger fast til jakken. Jeg har en tenksom natur, og når jeg kommer hjem til mitt bosted, legger jeg fra meg jakken ett eller annet sted, og dersom jeg finner den igjen (og ikke hensetter bøker og brosjyrer og aviser og pamfletter over jakken), så vet jeg at jeg også har funnet vesten. Genialt! tenker jeg.

Systemet med å koble sammen klær som passer til hverandre gjennom f.eks. å prøve å isolere de motstridende gruppene ved å plassere dem i ulike skap, kan være en god idé. Jeg har planer om å foreta en slik operasjon bare jeg får på plass en viss orden på forhånd. Når det er mulig for andre å finne frem i klesskapet, engasjeres en person, i praksis en kvinne, som har utmerket seg ved sine gode farve-kombinasjonsevner ( i denne sammenengen har jeg stor tro på damer som arbeider med design i en eller annen form, sålenge de ikke bare går i sort. de må utvise en viss farve-iver og farveglede).

Så sorteres skjorter og bukser og jakker sammen slik at de passer til hverandre. Ett skap for gråblå-saker og et for de mer grønne eller brune tilstander. Passer ruter sammen med linjer? Eller var det omvendt? Var det skjorten som styrer valget av jakke eller var det omvendt? Skal jeg satse på bare grå dresser, siden vissnok de fleste farver passer til grått? Vel, der kom slubberten i meg frem, og jeg ser lengselsfult bort i skammekroken, der det henger en sort fleecjakke sammen med en Levis 501.

En tradisjonsrik norsk lue

Om vinteren, når temperaturen går under ti grader, og jeg skal oppholde meg utendørs, liker jeg å gå med Østerdalslue. Det er fordi dette er den eneste klassiske herreluen som har beskyttelse for ørene, og nettopp derfor er den spesielt godt tilpasset norsk klima. Den klassiske Østerdalsluen må være produsert hos Pedersen i Elverum, og være utført i sort vadmel, med silkebånd foran og en ullknapp på toppen, og inni den skal det etter tradisjonen være en ettøre.

Den unike detaljen ved luen er ikke bremmen, for det har jo de fleste herreluer, og heller ikke utførelsen i vadmel. Det finnes mange varme luer i tweed, men de færreste kan stille opp med nedfellbare ørevarmere i vadmel, påsydd saueullskinn på innsiden. Da kan man overleve en tur i både 20 og 25 kuldegrader, eller en lang ettermiddag som publikummer i Holmenkollen. For ordens skyld vil jeg ikke ha på meg at jeg ikke nevner at det finnes britiske herreluer som også har ørebeskyttere. Den klassiske Deerstalkeren har jo nettopp det, og det er også en lue tilpasset litt kulde. For den uinvidde snakker vi altså om Sherlock Holmes-luen, som var mye mer populær i Victoria-tiden enn i dag. Mange vil mene at denne luetypen har noe alderdommelig over seg, men det er jeg svært uenig i. Akkurat som jeg mener at Østerdalsluen er en moderne klassiker.

Men det hender jeg får slengt etter meg bemerkninger om gubbelue og gubbestil når jeg spaserer avgårde iført min Østerdalslue. Jeg kan forstå at de som ikke vet bedre, bruker slike ord. For i Oslo har sikkert Østerdalen er noe frynset rykte. Man ser for seg østerdølene, der de sitter og sturer i sine Østerdalstuer, mens de spekulerer på hvordan de kan legge ut giftåte for å ta livet av den fredede ulven. Østerdøler sier heller ikke så mye, siden dette er et dalføre hvor det kunne gå både vinter og vår mellom hver gang man så folk. Dette har satt seg i folkedypet, eller hvor nå det setter seg (bak ørene?) og skapt et folkeferd som bare tenker på elgjakt og ulv, og tømmer, og at det synger fra skogene, og nasadråpen som henger frosset fast til kjaken og av og til noen skiløpere som går veldig fort noen år, før de reiser hjem til slektsgården for å overta jakten og da vil det selvsagt henge noen Østerdalsluer på veggen, sammen med elggevirer og i skatollet står det store sølvpokaler som slekten har ervervet på de ulike kåringer og fesjå, med eller uten revkrok og kaffedoktor.

Jeg synes det er urettferdig overfor denne flotte luen at man holder mot luen at den kommer fra et dalføre med et frynsete rykte. Østerdøler kan jo ikke noe for at de opptrer som de har Aspergers syndrom hele gjengen, det er jo naturen og de store avstander som har sørget for den innavlen som har foredlet denne staute forlketypen i en slik retning at de ikke lenger har motepolitiets fulle tillit.

Jeg vil også slå et slag for det eksotiske. Akkurat som dronning Victoria i sin tid, da hun kjøpte Balmoral-slottet på 1860-tallet og satte i gang den engelske overklassens sverming for tweed i alle former. Inntil da var tweed forbehold de fattige og skottene, iført sine klansruter, med eller uten bukser. Man kan jo si at østerdølene i sin fremferd må regnes som eksotiske i norsk målestokk, sett fra Oslo 2 og det nyrike Vestfold (som jeg synes er enda mere eksotisk i all sin smakløshet). Å stemple noen som eksotiske er jo en herskerteknikk, akkurat som bruker av "disse" folkene, er det. Når man skriver om klassisk herremote, er det helt i orden å være nedlatende, siden formålet med slike klær er å klargjøre skikk og bruk.

Personlig synes jeg at Østerdalsluen har hjulpet meg i mange situasjoner hvor jeg har blitt stemplet som en ufarlig gubbe. Man kan snike i køer, man kan oppføre seg som lettere inkontinent på bar og selv lettere indisponert får man servering, siden bartenderen gjerne tror at man står ovenfor et medlem av teknisk gruppe i Skiforeningen. Jeg har et oppfarende gemytt, og tenker meg skjelden om før jeg snakker. Da er det godt å gå rundt med lue som gir ut bestefars-signaler og demente. Det er bare de tøffe gutta som tør gå rundt med en slik praktisk lue, tenker jeg, og forsøker å se enda mer gubbete ut, på min farefulle ferd for å snike til meg en sitteplass på trikken.

Bruken av Østerdalslue, så marginal den enn måtte være, bør alltid være hensynsfull. Det betyr at man bør være velkledt, gjerne i dress, med en vinterfrakk over. Siden luen er et norsk klesikon, bør den ikke blandes sammen med moderne fritidsklær i plastikkstoffer, såsom skidresser eller fleece. Det vil være sjangerblanding av verste sort.

Lindressen

Dette er om de lange og lyse sommernetter, hvor kvinnene går rundt i florlette kreasjoner som overlater lite til fantasien, og hvor herrene har trukket i lindressen. Vi snakker om sommer, chanpagne og hvitvin, og om båtturer på fjorden og soloppganger. Når man skal skrive om lindress, er det like før jeg begynner å berette om de hvitvinene jeg setter spesielt pris på, f.eks. de fra Galicia, eller om Austin-roser, eller Skagen-malerne, som ofte ble avbildet i sine malingsbeflekkede lyse dresser av lin. Jeg tenker på det spesielle lyset som man finner ute mot kysten, og den forbrytelsen mot naturen det må være å ikke gå kledt i lys dress når naturen byr opp til en slik dans som den nordiske sommernatten utgjør. Jeg skriver dette en gråkald morgen i januar, og det er klart at jeg velger ut de beste minnene fra de lyse sommernetter, og ikke de regnvåte og forblåste dagene hvor man tar frem tweedjakken.

Lyse sko, og klær har tradisjonelt alltid vært den minst formelle bekledningen man kan velge, og derfor skal man jo se an forholdene før man ifører seg sin lyse dress i lin. Å gå i en naturfarvet lindress er på mange måter et statement. Det er lov å slå ut håret i en slik dress, og det er lov å rangle noen dager i en slik dress, slik at den må sendes på en grundig rens etterpå. I en lys dress av lin kan man danse natten lang, og man kan stå der, iført sin Panamahatt (etter min mening den eneste korrekte hatten til en lys lindress) og snøvle usammenhengende en ode til nattens bris, eller pris, eller komme med lange og lyriske sammendrag av den siste stortingsmeldingen man leste. I en lindress blir man ikke tatt alvorlig, og det er nettopp hensikten med å iføre seg slike gevanter. Den tilhører kunstnerne, og de som sitter desperate på en café og snakker om meningen med livet, og som i neste øyeblikk bryter ut i latter, fordi det ble plassert en ny flaske med chablis på bordet.

Lindressen passer på bordell, og på garden-parties hvor det spilles poker med større insats på bakrommet, og hvor man ikke er sikker på om man får med hjem ekteviven. Det er ikke måte på hva slags utsvevende livsførsel som passer med en lindress, og derfor er det tvingende nødvendig for alle menn å ha en slik dress i skapet, for de anledninger man skal slå ut håret. Et passende fotfølge for en slik dress er two-tones-sko. Dette er en skotype som tilhører plenene, og sommerdagene, og som man strengt tatt ikke skal gå med om kveldene, men i Norden har vi lov til å gi blaffen i slikt, for sommernatten er jo lys hos oss, og ikke mørk og dyp som i de sydligere land. De fleste engelske skofabrikanter har et par two-tones i sortimentet, både i beige og brunt, og sort og hvitt. Mine er såvidt jeg husker fra Alfred Sargent. Denne skotypen var svært populær på 20- og 30-tallet, men har nå mistet helt taket på både massemarkedet og markedet for den diskriminerte forbruker (som det heter på engelsk, og det betyr sikkert at dette er en konsument som er opptatt av kvalitet, men som ikke finner noe).

Two-tones kalles også Spectator-sko, og i dag er det vel først og fremst jazz-musikere som bærer dem til hverdags. Dersom man vil slappe av med å drikke drinker og danse på ettermiddagen, er slike sko absolutt påkrevet. Jeg har engang vært på midtsommernattsdans på Lincoln Center på Manhattan for å danse lindy og swing, og da husker jeg at det var overraskende mange menn som hadde funnet frem lindressen og two-tones.

Min lindress kjøpte jeg inn i den berømte butikken til Brooks Brothers på Madison Avenue på Manhattan. Derfor er den litt mer baggy enn en engelsk lindress, for i USA har man en litt annen tankegang når det gjelder snitt enn i Europa. Det skal heller ikke underslås at amerikanske menn ofte er feite, i likhet med deres koner og døtre. Uansett var det en stor fornøyelse å handle der, i en butikk som nærmest oppfant den moderne masseproduserte dressen (sack-suit) på 30-tallet. Det er alltid en glede å handle slike steder hvor skredderen kommer frem og tar mål av deg, slik at dressen blir justert etter dine egne mål. Brooks Brothers har forresten størrelser i både par og oddetall, noe som gjør det litt enklere å finne en passende modell. Personlig ligger jeg mellom 54 og 52, dvs. 53, men det finner jeg ikke i noen butikker i Europa.

Jeg synes det er upassende å iføre seg en lindress uten vest. Følger det ikke med vest til dressen, er dette en ypperlig anledning til å iføre seg brocadevest eller noe annet ekstragavant. Når man ifører seg sin lindress, deltar man ikke i NM for å smigre sin konservative og forstokkede sjef. Det er lov til å finne frem sin indre dandy og dyrke frem spradebassen i seg seg. Alle farver passer til lin, fordi lin signaliserer det motsatte av en blådress. Skal man være stilriktig, passer det med sløyfe. Det avgjørende når man bruker sløyfe, er at den er håndknyttet, slik at man kan tilføre sløyfen litt av ens egen skjødesløse stil. Å ha silkeskjerf og et fargerikt lommetørkle i brystlommen, hører også med til lindressens karakter. Gjerne sammen med en Gardenia eller nellik på jakkeslaget. Den observante leser vil her legge merke til at jeg bruker stor bokstav om førstnevnte, men liten bokstav om sistnevnte, og det er fordi nellik på latin heter Dianthus. ssp, hvis jeg skal være vanskelig.

Er det andre rekvisitter som passer til en lindress? Spaserstokk selvsagt. Og kanskje hvite gamasjer.

Hvordan var det for meg? Svaret er at det var godt å skrive seg opp på linsommerlig lykke og fred og lange netter. Jeg har denne korte stunden holdt slubberten i meg unna, og jeg grøsser ved tanken på at noen menn helt bevisst nekter seg lykken ved å eie en linsommerdress, med ekte kvinnetårer på jakkeslaget, og flekker som hver og en er et kjært minne om en flaske man såvidt rakk å drikke opp, mens man jaget solen og kvinnene og øyeblikket, og replikken.

Merkene

En av de første fabrikantene som begynte med å stemple firmalogo på sine produkter, var Church. Dette begynte de med rundt 1890-tallet. Til da hadde de ulike skofabrikkene, som har sitt tyngdepunkt i Northampthon, solgt sine sko via den enkelte skredder og butikk. En slik nyvinning utgjorde et viktig skritt i utviklingen av hvordan markedsføringen av klær og sko, og forsåvidt veldig mange andre varer skjedde, og ennå i dag skjer. Merkevaren er alt.

Bør man være merkevarebevisst når man kjøper klær og sko? Er det en sikker sammenheng mellom kvalitet og pris? Er det slik at man bør satse på et kjent merke innenfor det budsjett man har, eller er dette bare det vanlige snobberiet som er knyttet til sosialt usikre mennesker, eller parvenyer? Er jeg en snobb, eller skal jeg satse på å bli det, for sikkerhets skyld, eller skal jeg prøve å distansere meg fra de ledende merker og heller satse på de litt mer ukjente merkevarer, for de som er litt mer informert? Det er ingen tvil om at det finnes hierakier for smak og kvalitet, og at det alltid finnes noe som er bedre, og dyrere. Det vil alltid være et merke som bare er for de innvidde, og kunnskapen om disse vil alltid være en sosial markør som forteller om hva slags klasse og bakgrunn du har. Klær skaper ikke bare forlk, de forteller andre om hvordan du orienterer deg innenfor samfunnet. Hvis dine referanser er amerikansk preppy-style eller tradisjonell engelsk herremote, forteller dette at du foretrekker å bli målt med internasjonale standarder heller enn de norske. I dagens globaliserte økonomi flyter informasjon om moter og stil og merkevarer lett over grensene, og derfor er klær et spørsmål om hvordan du produserer og fremstiller deg selv. I dag er man på sett og vis sin egen merkevarerbygger, og sitt eget brand, og da er klær og sko en del av det hele. Derfor er det for enkelt å avvise en svært merkevarebevisst person som en snobb. For alt det vi vet, kan vedkommendes flashing av merker være en del av en forretningsstrategi eller en sosial strategi. Hvis målet er å bli venner med en spesiell gruppe, må man bruke de virkemidler man har til rådighet. For min del vil jeg hevde at begrepet snobb bør forbeholdes de som ikke har et helt bevisst forhold til slike strategier og nærmest tror at man blir som James Bond bare fordi man går med de samme bukseselene som denne filmfiguren bruker (hvite, man får dem oppe i bokstadveien et sted).

For min egen del, og dette tror jeg også gjelder nokså mange, er merkevarer en markør for kvalitet, og et spesielt snitt, og selvsagt historien rundt det hele. Når jeg liker Cordings og Trickers, er det ikke bare fordi de leverer utsøkte produkter, men også fordi jeg liker å være en del av deres image og historie. Har man et selvbilde i retning av europeisk levemann, er det helt greit å ha Berluti-sko og dress fra Brioni. Man vil alltid iscenesette seg selv ut fra de ambisjoner man har. Derfor er det viktig å også kle seg oppover, dvs. slik man ønsker å være når man en gang blir stjerne eller direktør eller kunstner eller hva nå man måtte ønske. Det hjelper alltid å kle seg som sjefen.

Det er en kjensgjerning at de fleste av de klær vi kjøper i Norge, er sydd i Kina på fabrikker som både leverer Armani og som leverer til Dressmann. Det er et tankekors at man betaler 10.000 kroner for en Armani-dress sydd på samme fabrikken som en 700 kroners dress, selv om stoffene og sorteringen og etterkontrollen selvsagt ikke er den samme for de to produktene. Vi skal la problemet med pirat-produkter (som jo ofte er sydd på samme fabrikken, med de samme materialer) og opphavsrett ligge, og heller konsentrere oss om hvordan klassisk herremote bør forholde seg til merker.

Det er verdt å presisere at mote for yngre menn, som gjerne blir observert i sko i merkelige fasonger, men gjerne av et merke som assosieres med motorsykler og film, ligger utenfor ambisjonene for mine betraktninger. Mote har lite å gjøre med stil, og særlig for menn over 35 år bør det være stil, og snitt, og kvalitet som bør være utslagsgivende for hva slags klær man kjøper heller enn hva slags markedsføring man blir utsatt for. Det er derfor jeg prediker at man bør finne seg en stil, og så bygge opp sin garderobe ut fra dette, med utgangspunkt i basisplagg for de ulike anledninger. Når det gjelder merkevarer, vil da disse innenfor dette segmentet være en rettsnor for kvalitet, og snitt. Man bør uansett holde seg unna merker som er altfor kjente, for såpass snobberi bør man tillate seg at man velger noe som ikke er så enkelt å få tak i , og som således er litt mer eksklusivt. Jeg synes Burberry har mange fine klær, men jeg liker mye bedre det mye mer ukjente britiske merket Daks (etablert på 30-tallet, det var de som oppfant bukser designet for belter, og navnet er avledet av daddys slacks, dvs. da-ks).

Jøss, finnes det folk som går i konfeksjon, kan man innvende, lett spøkefullt. Man trenger da ikke kjøpe merkeklær når man likevel lar sin egen skredder sy dressen. Sånn var det før krigen, og da kunne man snakke om at en mann hadde en god og dyr skredder, og denne rollen er i dag ovetatt av merkevaren. Man vil jo gjerne signalisere økonomisk suksess ved å gå med dyre klær, og slik har det jo vært de siste par tusen år i de fleste samfunn. Akkurat dette fenomenet er det lite man kan gjøre noe med, men som det tidligere er påpekt. Man kler seg for de slag man skal utkjempe, og innenfor business skal man være forsiktig og konservativ, mens man på sin levemannsferie i Frankrike kan tillate seg å flashe dyre og eksentriske kreasjoner på dressfronten.

I forhold til engelsk klassisk herremote, som er mitt spor når det gjelder sko og klær, er det befriende lite merkevarefokus. Det finnes noen få gode skoprodusenter, og de må levere gode sko uansett hva de heter, ellers er de ute av markedet. Det samme gjelder en tweed-dress. Den må tåle litt søle og skitt når man plaffer løs på de stakkars fasanene, uansett hvem som har sydd den. Innenfor engelsk herremote er det nesten motsatt. Det finnes et utall av kvalitetsprodusenter som er lite kjente utenfor en engere krets, men som har sitt faste nedslagsfelt.

Når jeg nå skal prøve å uteske hva jeg egentlig mener om kles-merker, må det være dette. Velg din stil, og snitt, og velg så noen merker som leverer den kvaliteten du foretrekker og har budsjett for. Gå utenfor den slagne landevei, der er det mange andre, dersom du vel og merke ønsker å ha en personlig stil. Ønsker du å være en del av mengden, er dette lett å ordne i dagens samfunn.

Så hvorfor har jeg valgt Trickers som mitt favorittmerke for sko? Er ikke Chrocket & Jones like bra? Det er fordi Trickers gjennomgående har bredere lester og modeller som passer mine føtter, samt det faktum at jeg liker røffe og solide sko som tåler en trøkk. Chrochet & Jones leverer sko for klubber og puber, og den smale, noen vil si den elegante passformen, taler ikke til mine føtter.

Da vil jeg tilbake til mitt utgangspunkt, min reise gjennom stilens kulturhistorie, og min ferd mot en mer velkledd tilværelse. Jeg håper inderlig at jeg finner frem til snobben inne i meg, og klarer å dressere min indre slubbert. Kanskje jeg burde klippe ut klesmerkene og sy dem på utsiden, og således underkaste meg snobbenes hån for å være så udannet. Men jeg ser at det allerede finnes mange menn der ute som utsetter seg for en slik ferdigsydd hån, og de betaler til og med nokså mye penger for det, så jeg avstår, og kaster meg heller over Pierre Bourdieu sin bok "Distinksjonen". Den om tingene, og tingene til klassene.

Djevelen går i geiteskinnsbukser

Det er slett ikke så vanskelig å se for seg en mann som vier sitt liv til besøk på barer og bordeller, og ellers fører et lastefullt liv med inntak av både det ene og det andre. Vinanmeldere, som vi jo må ha tillit til, snakker hele tiden om duften av lær og tyrkisk harem i rødviner, sammen med duften av stall og havanacigarer. Historisk sett har djevelen, som ofte konsentrerer seg om å forføre uskyldige jomfruer, vært avbildet med klover, og iallefall iført geiteskinnsbukser. En mann som går slikt kledd, i semsket skinn og med myke sko, og en farvet vest, kan sammenlignes med skogsguden Pan, eller det som verre er. Ikke rart at man i Victoriatidens England assosierte semskede sko med opiumsbuler og haremsbukser som ble vrengt av eieren. Klær og sko som er tilpasset nytelse, og som ikke er underlagt et strengt regime for kroppens og fornuftens opptuktelse, bør vel strengt tatt forbys, tenkte man på den tiden, og det var også slik moten ble praktisert. Siden klær og sko spiller en viktig rolle som sosial markør og rustning for de slag man skal delta i, er det ofte noe strengt og lett militært over klassisk herremote. De fleste av de klassiske plaggene stammer fra de militæres rekker, før de blir vanlig mote, og til slutt havner som basisplagg ute på gaten, langt fra sin fornemme opprinnelse.

På 20-tallet ble sko i semsket lær kalt for bordell-sko, og for en gentleman var det utenkelig å ta på seg et par sko i denne utførelsen. Det ble antatt at kvinner ved å se slike sko, ville få upassende følelser. Derfor levde denne skotypen sin rolige og syndige liv hos de grupper av mennesker som laget sine egne sko, eller fordrev tiden med adspredelser i bordeller eller haremer, enten man lignet på Pan eller ei. Helt til The Duke of Windsor, den store moteløven og trendsetteren på 20- og 30-tallet, en gang i et party dukket opp med semskede sko i et selskap. Det er en forsiktig antagelse at denne kongesønnen, som senere skulle bli tvinget til å abdisere på grunn av lefling med nazismen, sikkert også hadde vært innom tvilsomme etablissementer.

Derfor representerer 30-tallet det store tiåret for semskede sko. De vandret fra et tvilsom plass i skapet til en plass i solen, både som fast inventar på Garden Parties, og som passende fottøy i aftenselskaper. Med årene skjedde det en utvikling i england i retning av at semskede sko er passende på landet, allerhelst i en full Brogue-utførelse. I Norge er det mange som kaller dette en golf-sko, og for de som ikke har større fantasi enn at de tror at det eneste man kan gjøre på landet er å bedrive golf, er jo dette er grei huskeregel. Alle de store og anerkjente engelske skomerkene (Trickers, Church, Chrocket & Jones, Alfred Sargent m.v.) har et par utgaver av denne skotypen i sitt sortiment, stort sett alltid i kategorien Countryside. I Italia, som representerer den andre motpolen når det gjelder kvalitetssko for menn, ser man litt annerledes på det. I Italia er brune semskede sko regnet for å være et absolutt passende tilbehør til båd kontordress og til fritidsdress, mens man i England holder knallhardt på at det er sorte sko i glatt skinn som gjelder i byer, enten man går i operaen eller drar på kontoret.

I Norge regner man med at det som er god sko-skikk, er det som er god sko-skikk i England. Der holder man seg til de tradisjonelle regler om at man skal ha sorte sko til kontor- og formell-bruk og man skal ha brune sko på landstedet i helgen eller når man jakter. Nedover i Europa, og forsåvidt også i USA ser man mer annerledes på dette. Brunt, enten det er semsket eller ikke, brukes om kvelden, og gjerne til både blå og grå og lyse dresser. Min personlige mening er at man må gå inn i seg selv og vurdere om man skal tilpasse seg norsk smak (og få honnør for dette) eller gjøre det som er riktig, nemlig at man om sommeren og til lyse og lette dresser skal velge brunt. Brunt er jo en farve, i motsetning til sort, og mens sort er noe for begravelsesagenter eller de som jobber i show-bitz, er brunt en farve som står godt til de aller fleste farver en dress kan ha. Som det ofte heter. Brown is the new black. Det var en liten digresjon.

Så noen spredte og usammenhengende bemerkninger om dagens avbildede sko, som er av typen Ryder, Church, chukka-boots. Ørkenstøvletter som min bestemor ville ha sagt det. Modellen og benevnelsen stammer fra 30-tallet og har sin opprinnelse i kolonitiden, da britiske soldater som var stasjonert mange steder der det var sand (Levanten, Afrika, India), lokalt fikk sydd seg sko med en solid gummisåle med overlær i semsket skinn. Til ørkenbruk, og ellers vanlig bruk. Årsaken til den solide sålen var selvsagt at ørkensand i tropiske strøk er brennhet. Støvlett-formen ble valgt fordi den gir en viss beskyttelse mot å få sand oppe skoene, og sikkert også fordi dette ligner nokså mye på den klassiske formen for dress-boots (Georgy-boots eller Chelsea-boots) eller rideboots (jodpur-boots).

Med et par chukka-boots fra Church( i brunt eller beige) er man godt og passende skodd, både til fest, og til kontor, så fremt man unngår statsbegraveler eller shipping, der skal man ha sort, og man skal unngå semsket. Men man må selvsagt ha både personlighet og karakter til å gå i sko med en slik tvilsom opprinnelse. Det er som å sende ut et kraftig signal om at man ikke helt er med på de strenge britiske krav til sko-skikk, og at man lefler med italiensk- og sydlansk skikk og bruk. Trenger man å refinansiere et lån på 200 millioner kroner, er det en selvfølge å la slike sko stå hjemme, og heller iføre seg sine Oxford, med lukket snøring.

For den som heller vil bruke sin kapital på å drikke seg gjennom årgangene av portvin, i stedet for å kjøpe de vanlige og nokså dyre engelske chukka-bootsene (de koster ca 3.500 og oppover i England), finnes det mange rimelige modeller. Clarks-desert-boots er jo en klassiker. Ulempen med billige utførelser er at de stort sett er limt sammen i stedet for utført med skikkelige såle som er sydd sammen overlæret (randsydd). Konsekvensen er at mens limte sko stort sett holder sammen en kort tid, vil randsydde sko vare mye lengre, og de kan også repares på en bedre måte enn sko med plastikksåler som er limt sammen.

Det er sikkert kjent for leseren at man skal se ned når man bedømmer en manns stil (og noen vil også tilføye karakter). De fleste kan i et inspirert øyeblikk kjøpe seg en velsittende dress i en passende utførelse. De færreste norske menn bruker noe særlig tid eller penger til å kjøpe kvalitetssko. Litt tøvete formulert kan dressen sammenlignes med huset, og skoene med bilen. En passende bil gir et godt inntrykk. Dårlige sko er iallefall en dårlig vane, og sannsynligvis en dårlig investering. Etter min mening er det bedre å kjøpe færre, men dyre sko enn mange og dårlige, vurdert opp mot hvor lenge man kan bruke skoene. En slik tankegang krever til gjengjeld at man sikter inn mot en klassisk garderobe, og lar moten seile sin egen sjø.

Jeg har i løpet av tiden jeg har brukt til å skrive ned disse spredte betraktninger latt en liten del av lillehjernen få lov til å tenke over om det jeg har sagt om semskede sko er helt korrekt. Resultatet kom akkurat nå. Det er at til engelske bydresser i tradisjonell utførelser er det ikke passende med semskede sko. Slike sko er forbeholdt landlivets gleder med mer røffe tweed dresser. Men har man satset på italienske dresser, er det helt passende med sko i semsket skinn, enten dressen er en tynn og lett sommerdress, eller en tykkere høstlig sak. I italia er stil knyttet til eleganse, mens stil i England er mest knyttet til tradisjon. Jeg velger meg april.

Vestene

Jeg husker det som om det var i går. Det var en strålende høstdag i slutten av oktober, løvet på bakken lå badet i skarp og lav sol som gjorde at de røde og gule bladene sto frem som en lysfontene, og jeg, som hadde tatt plass på mitt kontor, med utsikt til parken, tenkte ikke på noe spesielt, men det var litt varmere på kontoret i dag enn vanlig, men jeg tenkte ikke så meget over det, igrunnen tenkte jeg ikke noe særlig over noe, jeg var ung og ubekymret, og jeg tok frem klokken fra vesten, og sjekket at jeg ikke hadde rester av omelett og kippers på klokkekjedet, og det var 22 oktober 1938, og alt var såre vel, men det var et eller annet som var annerledes i dag, men jeg kunne ikke få tak i deg, så jeg kneppet opp den nederste knappen i vesten. Det var litt varmt, syntes jeg, og når jeg tenkte over det, hadde det visst vært litt varmt på kontoret den siste tiden, for de hadde fått innstallert en moderne sentralfyring i bygget, og var det bare noe jeg inbilte meg, eller hadde kontordamene fått større utringninger og mer bare skuldre enn før?

Jeg reiste meg hastig opp, og gikk ut i korridoren, og der gikk kollegaer til og fra chefen, med papirer til påtegning, en tratte her og en remisse der, slik var hverdagen for oss alle, med eller uten binders. Så så jeg hva som hadde skjedd, og jeg forsto brått og brutalt hvorfor alle gikk rundt og kastet rare blikk på meg, og jeg svettet lett, og følte meg med ett forlegen og jeg smatt inn på mitt kontor og tok av meg min jakke, og så tok jeg av meg vesten, for jeg hadde fornemmet det en stund, og hørt litt snakk om det, og hadde vel nesten glemt det, men nu var det altså skjedd det som var annonsert i pressen og boulevardavisene. Det var ikke lenger moderne å gå i vest til dress. Det var bare eldre menn som brukte vest nå. Som det hadde stått i Aftenposten for noen uker siden. "man må regne med at om noen får år, vil det bare være eldre og motemessig akterutseilte menn som bruker vest til dress".

Jeg kan tidfeste når jeg sluttet å gå i dress, selv om det er lenge siden. I eftertankens klare lys, kan jeg se for meg de gode grunnene til å slutte med vesten. Den gode grunnen, må jeg vel si. Den eneste grunnen. Moteluner kan ofte begrunnes ut fra praktiske forhold. Som betyr varme, og underforstått, man trenger ikke lenger vest for å overleve på kontoret når centralfyringen holder temperaturen jevnt på 22 grader, mens den før var 17 grader.

Det var tilbakeblikket. I dag er vesten faktisk på vei tilbake som tilbehør til dresser. Den forsvant på 30-tallet (på grunn av bedre fyring), den hadde et lite innsmett på 60-tallet (hvem husker vel ikke all den morroa vi hadde på Carnabye Street), vesten var pop da diskoen herjet på 70-tallet, og så var det slutt.

På et isolert lite spor, ute på landet i England, la oss kalle det landeier-sporet, har dette ikke skjedd. Der har man iført seg sine røde vester, og det gjør man fortsatt, f.eks. når jakten begynner. Vesten, som stammer fra 1600-tallet, og som således er et mye eldre plagg enn dressjakken (som dukket opp for vel 120 år siden), har levd opp gjennom de siste 400 år levd sitt eget liv, enten med silke og damask, eller i form av vadmel og strieskjorte. Vesten har faktisk vært det herreplagget som har vært mest uforandret i sin konstruksjon i løpet av denne tiden.

Jeg liker veldig godt de klassiske engelske vestene. De har sin egen identitet og trenger ikke nevnes sammen med jakke og bukse. De finnes som dobbeltspente, og enkeltspente, og de finnes med eller uten jakkeslag, og de finnes i silke, og lin, og moleskine, og i ull av ulike typer. De kan brukes som tilbehør til formell bekledning (kjole- og hvitt, sjakett) og de kan brukes som en del av en jakthabitt i tweed eller bare som en litt ertende farveklatt under en vanlig dress. I England har man en tradisjon for at menn har lov til å ha på seg litt farver i fritiden, mens man i Norge har lett for å sette likhetstegn mellom dress på kontoret og dress i fritiden. Det er mye strengere dresskode i England enn i Norge, men man drar ikke denne skikken med seg på andre areaer. I motsetning til hva man gjør i Norge. Hos oss, oppe hos oss, blir man sett på med stor mistenksomhet dersom man kommer med en rød eller grønn silkevest til en blådress, eller har på seg en klassisk jaktvest under tweeden.

Man kan innvende at menn med farvet vest under jakken ikke er til å stole på. Alle vet jo at menn som ikke til enhver tid går i mørk grå eller blå dress, har en bedragersk natur og sikkert sitter og tenker på å lure noen. Det hadde vært greit å jobbe i Økokrim dersom det var så enkelt. Men det er jo innlysende at menn som liker farver, ikke er helt å stole på. De er jo ikke helt lojale, for hvor har de fått sin farvesans fra? Fra utlandet! Der alle er terrorister, og de eier ikke smak, og ikke går på tur hver dag eller sparer i banken. Min erfaring er at dersom man er gjest på en dansetilstelning, er det stort sett bare de mennene som går i mørk grå dress som har vett til å holde seg på matten og sitte rolig og diskutere fag, i stedet for å gjøre seg selv til latter ved å bevege hoftene til en smektende tango eller en utfordrende rumba.

Det kan likevel tenkes at menn med en rød vest kan ha sine grunner for dette. Rasjonelle grunner. Jakt-grunner. Som kjent er det kaldt når morgenen gnyr, og nokså gufsent ut på formiddagen, og en jeger sier ikke nei til en dram i hvert bein, og litt grogg i en mugge, og enhver jeger skal jo ha sin hip-flask, gjerne fylt med gin, og utover dagen holder man jo varmen, der man spaserer rundt og plaffer ned fasaner. Synet blir imidlertid ikke alltid bedre i takt med inntaket av fludium. Således er rødt, eller en rød vest, den internasjonale jaktfarve, og den betyr: ikke skyt på meg, jeg er pianist til vanlig, men jeg er ikke en fasan!

En annen god grunn til å bære vest, er varmen, som jeg innledningsvis poengerte var den opprinnelige grunn til vesten. Man trenger litt varme rundt maven, og det er faktisk oppgaven til en vest, bortsett fra jobben som budbringer av sosiale oppgaver (jeg har råd til silkevest, det har ikke du, edda, bedda!). Særlig i Norge passer det med en vest under tweed-jakken, der man på en småkald aprilaften haster avgårde til en vernissasje eller hundeutstilling. Min erfaring med været, både i Norge og England, er at det kan komme godt med å ha litt varme i bakhånden, og det har man når man har en vest under jakken.

Det hører med til ritualet med vester at den nederste knappen ikke skal være kneppet igjen. Den skikken stammer vissnok fra The Duke of Windsor, som jo på 30-tallet var det store, og nyskapende internasjonale moteikonet. Herremoten ble slik han kledte seg, og akkurat dette med kneppingen hadde vissnok sammenheng med at han i en periode spiste litt for mye hummer med fløtesaus.

Får man tak i vester i Norge? Det er omtrent som å surmule over at den lokale kjøpmannen ikke har stabile leveranser av hvit trøffel. Klassiske engelske vester får man ikke i Norge, men man får dem lett i england. søk etter formal wear, eller country clothing uk, waistcoat, så dukker alle de kjente merkene opp. Igjen må jeg ubeskjedent nevne Cordings. De lager de beste vestene etter min mening, fordi de har et nokså konservativ snitt, og de produserer dem med slag. Vester uten slag er som en hatt uten brem.

Vestene har en interessant kulturhistorie. Den ble introdusert i det engelske hoffet av kong Charles II i 1666. Inspirasjonen var vissnok persiske diplomater. Den kjente dagbok-kronikøren Samuel Pepys omtaler i 1666 vesten som "vest", senere ble den kjent som en "waist-coat", dvs. at vesten opprinnelig var lengre enn dagens modell, mens den etterhvert ble kuttet til livet. Akkurat som dagens jakke opprinnelig var en frakk med lange skjøter.

Bør man kjempe for at vesten skal få sin rettmessige plass i det norske samfunn? har vesten blitt holdt nede av en motemafia vi ennå ikke har klart å definere eller klynge opp i et tre? Bør noen ta affære eller skal utviklingen gå sin vante gang?

Min holdning til dette spørsmålet er preget av på den ene siden fornuftig elitisme. Vest er et altfor fint plagg til at den gemene hop skal besudle den ved å ikke være verdige bærere. Vesten skal komme til deg mens du strever med å bli en velkledd herremann. Man skal ikke bære den før du har vært på din første pilgrimstur til Jermyn Street eller Savile Row. På den andre siden er vest et veldig praktisk plagg. Med fire lommer er det meningen at den skal romme det en gentleman trenger i løpet av dagen. Fyrtøy og en pipe i en lomme, lommeuret i den andre, med kjettingen tvers over. I den tredje kan man ha noen mynter og et kredtittkort, og i den fjerde er det plass til en smartmobil. F.eks. en Iphone 4. Dagens mobiler har jo blitt noe større enn for noen år siden, og da er det jo nettopp vesten som gir plass til denne.

(til leseren) Er det noe du lurer på? Synes du jeg for over 3-piece-dressen med en harelabb? Det stemmer. Den tre-delte dressen, som etter min mening er den dressen man bør satse på, er altfor viktig til å bli overfladisk behandlet i en kjapp kommentar. Det kommer senere mer inngående okommentarer om vesten i en slik sammenheng. Men en ting er helt klart. Vi tilhører alle vesten, enten vi liker at Norge er med i NATO eller ikke.

Shooting jacket

Plaffing heter det vel på norsk, og vi snakker om å gå rundt i skoger og på marker og plaffe ned fasaner, som viltvokteren, samt de andre ansatte på godset, skremmer opp, slik at herrefolket kan skyte på fasanene med sine børser. Det er ennå litt igjen av dette fenomenet i England, mens man i Norge ikke helt vil skjønne denne typen tilrettelagt jakt. Oppå haugen her skal vi slite og gå langt for å komme hjem med noen ryper eller noen kjøttbein av elg. Og man ifører seg gjerne det siste fra Bergans eller Norrøna, lydløs og pustende plastikk som koster minst like mye som en solid shooting jacket eller feltjakke i tweed.

Rammen for disse jakkene er altså at de brukes til jakt, at de nok signaliserer tilhørlighet til engelske landeiere (de som bruker jakt som sosial omgangsform), og at de stort sett er helt fraværende i Norge. Jeg har aldri sett dem i noen butikk i Norge, og det er helt greit, for jeg skriver om klassiske plagg som en mann bør vurdere å anskaffe seg, og da må man gå til kilden, dvs. engelske butikker. De er ikke billige, fordi dette er jakker som er ment å vare et helt liv, og tweed av god kvalitet er heller ikke gratis, og i tillegg brukes det sikkert dobbelt så mye stoff i en slik jakke som i en vanlig sportsjakke i tweed.

Min jakke har jeg hatt i minst 20 år, og jeg bruker den ofte. Slike plagg er uslitelige, og dersom tidens tann setter sine sport på f.eks. ermene (som er det første stedet jeg sliter en ytterjakke), må man takke sin Gud for at man endelig har fått litt patina. Slike plagg skal følge eieren, også når det gjelder det fysiske forfall. Jeg er skjelden med på jakt, og har slett ikke behov for en slik jakke. Jeg kjøpte den først og fremst fordi seg synes den var flott, og passende god og varm, og ikke minst fordi den har store innerlommer som rommer en passelig samling med aviser, og store utenpålommer som har plass til en bok og en middels stor notatblokk.

En slik jakke, selv om den er ment å hamle opp med kulde og regn og vind på en forblåst hede i Nord-England en desemberdag, er konstruert slik at den skal gi eieren maksimalt med muligheter for å bevege armer og skuldre. Dette er jo en jakke man skal bruke når man går rundt med en hagle. Derfor er snittet lett sekkaktig, omtrent som snittet på en oilskinjakke. Snittet er definert ut fra bruken. Mye av de engelske klærne er basert på et kroppsnært snitt, og da er det greit at iallefall noen av de klassiske plaggene har akkurat motsatt tilnærming.

Skal man beskrive et plagg, må man finne ut hva som er helt unikt for akkurat dette plagget. Hva slags finesser er det som er typisk for en shooting-jakke eller feltjakke? (Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hva jeg skal kalle den på norsk, for den har jo slett ikke noe norsk navn, siden den jo ikke brukes i Norge). Den har skråstilte håndvarmer-lommer foran, i brysthøyde, slik at man kan varme sine forfrosne skytterfingre. Det er ikke unikt. De fleste oilskinjakker har samme typen lommer. Den har en eller to store lommer på innsiden, slik at man kan ta med seg en fasan eller rype hjem. Det er heller ikke unikt. Mange av oilskin-jakkene, som jo også brukes til jakt, har slike lommer.

Den unike lille detaljen i en shooting-jacket er stroppen som er festet inne i håndvarmerlommene, og som normalt ligger der. Dersom man skal ut å plaffe litt, f.eks. hos sine venner i Skotland, tar man ut denne lille stroppen, og knapper enden på knappen på de store lommene. Da er lokket oppe, og man kan lure på hvorfor en slik anordning er viktig. Er ikke det viktigste med en lomme at man har den lukket? Svaret ligger i navnet på jakken, nemlig i ordet shooting, som betyr å skyte med hagle. Hva er typisk for en hagle? Jo, man må hele tiden sette en eller to nye patroner i magasinet. Dette skal jo gjerne skje nokså fort dersom man er inne i en sverm av ryper eller fasaner eller vaktler, og derfor skal det ikke stå på lommekonstruksjonen (har de kloke jakkeprodusentene funnet ut). Hånden nedi lommen, og rett opp igjen. Ingen knepping eller andre lett håpløse lukkemkanismer for lommer.

Dagens shooting-jacket-modeller selges stort sett utført av tweed som er innsatt med teflon. På den måten er de i praksis omtrent vanntette, siden regnet preller av når stweeden er innsatt med slike stoffer. Det finnes jakker av tykk tweed, og det finnes jakker av tynnere tweed. Keepers tweed er en kvalitet som i prinsippet skal kunne motstå en kollisjon med en lastebil. Dette er en gammeldags hverdagstweed som er svært tett vevd, og nærmest må sammenlignes med norsk vadmel. Jeg synes alle tweed-kvaliteter er verneverdige, alt fra Harris eller Donegal eller Hebridene eller hvor nå vevingen har blitt utført. Man bør imidlertid velge et tweedstoff som man kan regne med varer livet ut. Veldig tynne kvaliteter tåler ikke et møte med tornekratt eller kvister og kvas eller hundens klør eller kattens kloring eller en fiskekrok som har lurt seg til hvile under venstre skulder.

Siden dette er jakker som er beregnet til løs og ledig bruk, holder det med vanlig dress-størrelse. Har man sine skuldre i norsk 54, velger man en tilsvarende engelsk størrelse (44). Det er plass til både en julemave og en stor kalaskule under en slik jakke. Det er med andre ord helt greit å bestille en slik jakke på nettet og får den servert via et budfirma rett på kroppen som det heter nu for tiden. Jeg vil som alltid anbefale Cordings (of Picadilly) i London. De har nettbutikk og har holdt på med å levere klær til godseierklassen i England siden 1839. Butikken er et kapittel for seg selv, og man føler at man går tilbake nokså mange år når man stikker innom. Men de tar amex.

Like rundt hjørnet ligger også Farlows, som har tilsvarende varer, samt mye mer for fiske og andre landlige aktiviteter. Det er også en gammel og fin butikk med god historie i veggene. Skal man holde seg på den opptråkkede veien, kan man sjekke hjemmesidene til Barbour eller tilsvarende. De har mange jakker innenfor denne sjangeren.

Så kan man jo lure på om dette er en jakke som passer inn i Norge? Hva vil de andre si? Kommer politiet løpende for å arrestere en for tweed-blasfemi? Har man i Norge lov til å gå i et plagg som skiller seg ut? Vil bekledningsnemden for jaktklær rykke ut og ta affære, akkurat som de passer på å avlive en påkjørt elg? Vil tilsynsrådet for landlig livstil stå frem i avisene og fortelle om at man kun bærer tweed på landet?

Mitt svar til slike bølger i tidens tann er at alle slike påstander, enten de er grunnløse eller fundert i halvfordøyd skumlesning av den norske skikk og brukboken fra 1960, må betraktes som vås og tull. Man velger de plagg man liker og synes er praktiske. I Norge bruker man vanligvis allværsjakke i begravelser, det er heller ikke helt takt og tone, men det aksepteres. Men jeg innrømmer at bruken av en shooting-jacket sammen med en flosshatt eller morning-coat, slett ikke er helt passende. Hodeplagget bør enten være en six-pence-type lue, eller en deer-stalker.

Vanligvis fører jeg min kamp mellom min indre slubbert og den spradebassen jeg aldri klarer helt å bli (så det vil vel heller være snakk om en tilbaketrukken snobb). Jeg ønsker også intenst å tilrane meg god smak når det gjelder hva slags farver som passer sammen, men jeg innser, sammen med millioner av nordmenn, at dette er et langt prosjekt. Så, aldeles uventet, dukket det snusfornuftige opp i meg, noe jeg vanligvis skammer meg over. Man bør ikke være snusfornuftig i et land som dyrker langrenn mer intenst enn å lese bøker (fordi det et sunt å komme seg ut i skog og mark). Man bør heller stå frem på hvert et torg og tog og skrike ukvemsord mot snusfornuften i dette landet. Uansett innså jeg nettopp at jeg også har blitt påvirket av snusfornuften. Jeg tilstår rødmende, og skal nå trå frem i vitneboksen. Her kommer min bekjennelse:

Ja. Jeg tilstår at jeg er snusfornuftig ytterst skjeldent, men det skjer. Jeg har kjøpt avtagbart for til min shooting-jacket. Det gjør den ytterst anvendelig om vinteren, når det er ekstra kaldt. Det samme foret kan jeg bruke i en oilskin-jakke av samme typen. Veldig praktisk. Det finnes ikke noen grenser for min snusfornuft i dag. Jeg tilstår at jeg liker merket og fabrikanten john partridge. De lager country clothing og ikke noe annet. De vet hva de holder på med, og på min gamle oilskinjakke fra John Partridge har de til og med satt på lærkanting ytterst på ermene. Det er det stedet hvor jeg sliter alle jakker. Derfor synes jeg at disse folkene hvet hva de holder på med. De vet at man bare kjøper et slikt plagg en gang i livet. De vet at en slik jakke skal utgjøre en nøye gjennomtenkt konstruksjon. De vet at eieren heller bruker en formue på reparasjoner enn å kjøpe en ny. Sånt liker jeg. Kanskje det er nerden inne meg som også smyger seg frem. Jeg trodde ikke jeg var nerd, men nå er jeg i tvil. Er man i tvil, må man være beredt (ikke berett, det er et hodeplagg), og godt kledt, og det er jeg, iallefall i dag, her jeg sitter foran peisen iført min shooting jacket, for å bli besjelet av tweedens natur, og renningen i stoffet, og tidens tann, eller skyttelen som har ført ulltråden mellom renningen. Eller rennene, som i dette tilfelle er damelangrenn kl. 1130 og herrerennet, som starter kl. 1430. Nå må jeg skru på min TV.

Det hjemlige liv

Det er et slit der ute, med fasadeklatring og skuespill, og det som hører med av korrekt uniform, enten man har på seg passende sokker, eller at man må ha et proper slipsknute. Av og til ønsker man å dra i indre eksil, og slippe å måtte stå til rette for tidens krav til bekledning og kledebon og de farver som passer sammen med hverandre. Den letteste måten å dra i indre eksil på, er å dra til sitt hjem, og kaste av seg alle klær (der skjedde det igjen, min indre demon, slubberten kom frem, jeg mener selvsagt at man skal henge fra seg sin dress eller jakke pent og pyntelig, knytte opp slipsknuten, og krølle sammen en avis i hver sko, slik at papiret kan trekke opp fuktighet), og så ta på seg en pyjamas.

Da er man hjemme, og klar for en tur i godstolen, med en bok, og man fyrer opp i peisen, og forhåpentligvis begynner det å blåse opp ute, og det er kladt og surt utenfor veggene, og selv en Barbour-jakke ville ikke ha hamlet opp med dette regnet, tenker man, og man kroer seg i sin borg, og kjenner at det ikke er noe som strammer, og nervesystemet i kroppen tar endelig pause, og sender ut beroligende signaler i alle legemsdeler. Dersom klokken er over 18, kan man helle opp en drink, f.eks. en single malt Ardberg, det er en type flybensin som gir sinnet vinger, og så kan man takke inderne, som har gitt navnet til pyjamasen.

Når man først har blitt henfallen til å slappe av i godstolen iført bombull eller silke, løselig gevantet, er det greit å også ha på seg en røkejakke eller slårbrok i passende materiale. Om vinteren passer det med noe i ull, om sommeren kan det passe med bombull. Siden jeg er britene evig takknmelig for at de vant 2. verdenskrig for oss, er det utenkelig for meg å velge andre pyamasprodusenter enn britiske. Derek Rose er mitt foretrukne merke, men de fleste brand på et visst nivå har en linje med nattetøy, selv om jeg må innrømme at det nå for tiden er omtrent umulig å få tak i en skikkelig nattlue. Av en eller annen grunn har dette plagget gått ut av moten, noe jeg stiller meg svært undrende til.

Forholdet til omverdenen og samfunnet kan dukke opp selv om man har trukket seg tilbake til sitt indre eksil i pyjamas og slåbrok. Man kan tenke seg at det ringer på døren, og man er ikke helt sikker på om det er den faste leveransen av velhengte vaktler som kommer, eller om det er en representant for Dressmann-kjeden som driver omførselssalg av sokker og truser. Dørsalg av den typen, ofte i regi av idrettslag, kan være svært plagsomt. Uansett kan det tenke seg at man åpner døren for å ta i mot besøk, og det kan også tenkes at det er en representant for Oslo Tweedforening som banker på, i sin evige jakt etter verdige medlemmer av denne eksklusive klubben.

Jeg lukker opp, og så tenker jeg: Vet alle at jeg iført en pyjamas, tøfler og slåbrok er passende kledt til å ta i mot besøk? jeg innser i brøkdelen av et sekund at slett ikke alle i Norge er klar over dette, og beregner raskt at den andelen som er klar over dette, må ligge på linje andelen av den norske befolkningen som bruker nattlue. Men jeg overser raskt den lille overraskelsen som jeg ser i ansiktet på vedkommende , og heldigvis var det vaktler.

Således er pyjamas et plagg som stiller opp en problemstilling knyttet til det private rom (helt feilaktig), og som viser til den utbredte oppfatning av at denne nattdressen, med sin frakk (slåbroken), er et kostyme på linje med en truse, med andre ord av en type som hører med til det private. Ønsker man å stikke ned på nærbutikken for å få dagens dose av søndagsaviser, er det altså helt korrekt og passende å gå ned i pyjamas og slåbrok, og man er på sett og vis mye bedre antrukket, enn folk som bare har på seg en jeans og en skjorte med dårlig snitt. En annen sak er at jeg skjelden gidder å sette en slik sak på spissen. Jeg går ikke på butikken for å være på utstilling, for dersom jeg nærer et slikt ønske, går jeg på soare, og hiver på meg en smoking, eller jeg går på 20-talls garden party med two-tones. Man skal alltid velge sine slag, det må være det vi har lært av 2 verdenskrig og britene.

Det finnes en del som sverger til nattskjorter, og de kan være greie å sove i, dersom man bor trekkfullt til i en leilighet med eldre vinduer, eller man har arvet et gammelt hus på landet. Ikke et vondt ord om nattskjorte, men for min egen del passer ikke denne konstruksjonen sammen med mitt sovemønster. Jeg kaster meg ofte fra side til side når jeg sover, og selv om det er skjelden jeg sover så urolig at jeg våkner oppe i taklampen, kan det hende at jeg kaster både dynen og putene og alle bøkene på gulvet. Så jeg foretrekker pyjamas når jeg sover alene. Sammen med en vakker kvinne er det en forbrytelse mot naturen å sove i pyjamas, dersom man da ikke får dispensasjon fordi temperaturen i forholdet eller i huset har sunket under frysepunktet.

Jeg anbefaler vanlig bomull til pyjamaser, og siden dette er noe som skal rett på kroppen, er det viktig at stoffet er av en god kvalitet, f.eks. egyptisk bombull. En tynn Sea Island-kvalitet kan passe bra om sommeren, særlig i de varmere land.

Man kan lure på hvorfor engelske pyjamaser i stor grad er belagt med regimentsstiper, og forklaringen er vel at ingen er så trygg i fare som dersom man er innhyllet i farvene og stripene til sitt eget regiment. Jeg skal komme tilbake en annen gang med en gjennomgang av disse stripene, men i praksis har de jo uansett mistet sin verdi i dag, siden de færreste i Norge har tjenesgjort innenfor militæret i England.

Et vesentlig spørsmål når det gjelder pyjamas og slårbrok er hvorfor det er så viktig å ha god kvalitet på slike plagg. Man kan jo si at det er ikke så farlig med hverken snitt eller kvalitet på et plagg som man stort sett bruker alene. Til det vil jeg heve min brannfakkel og nevne at dersom man begynner å gå på akkord med slike ting, dvs. at det er ikke så nøye med hva man gjør når man er alene, så er dette begynnelsen på en ferd som til slutt ender i middelmådigheten. Å ha sans for å si det unødvendige med mange ord (slik jeg liker det når det gjelder klær), er ikke en avgjørende kvalitet i livet, men den er for meg nokså viktig. Halvgjort arbeid er sikkert vel og bra, og forakt for kunnskaper er jo det vanlige i Norge (man blir jo sett litt rart på når man påpeker at selv om mange mener en ting, trenger det jo ikke være riktig av den grunn). Men det ligger ikke for meg! Fy skam til alt som ikke er vel gjort! Til alle dere som mener at for mye kunnskap er farlig. Den er det! Så det er sagt!

Vel, nå må jeg roe meg ned, og slåbroker og pyjamaser er jo noe som skal være avslappende, og ganske riktig, det var godt å få det sagt at en god pyjamas forlenger livet, og man skal vel ikke sprørre etter hva du kan gjøre for pyjamasen, men den kan gjøre mye bra for deg! Ute er det nå snøstorm, og mens jeg skriver dette, takker jeg inderne for å ha funnet opp pyjamasen. Og curryen.