En absolutt grense

Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er noen liberaler (da er det bedre å bli beskyld for å være libertiner). Når det gjelder klær og klassisk herremote er det imidlertid helt greit at folk viser svakhet og mangel på konsekvens og viljestyrke. Vi er alle offer for det moderne samfunnet, hvor det selges dresser og sko hvor man bruker lim i stedet for søm, og der det tidligere var et krav og en selvfølge for mannen å være propert kledd med frakk og hatt, er det nå tillatt å gå uten denne typen hodeplagg. Forfallet sprer seg til stadig nye områder, og selv innen konservative næringer som shipping går man nå for tiden stadig oftere rundt uten slips. Om det er dagens sosialist-regjering som er årsaken, eller om man kan spore forfallet tilbake til 80-tallet, da man begynte med å bruke altfor mye padding i skuldrene på dresser, er ikke godt å si.

Derfor synes jeg at det er helt greit at dagens ungdom, sporty som de gjerne vil være, ifører seg klær av plastikk og olje, de såkalte fleece-jakker. De kan være anvendelige til sitt bruk, når man går en rask tur for å svette ut gårsdagens inntak av årgangsportvin. Eller når man skal utføre tungt og skittent manuelt arbeid, som jo er meget vederkvegende for sinnets munterhet sålenge man kan velge aktiviteten selv. Skal jeg ut på dypet og luke blant vannliljer og andemat, vet jeg at det blir en skitten sak, og over vaderne, som helst bør være produsert av et engelsk firma, er det helt greit med en fleece. Vann og søle og jord, sammen med grønske, og andre organiske og biodynamiske enheter som har kommet ut fra bakenden av dyr vi spiser eller rir på, passer ypperlig sammen med fleece.

Det finnes imidlertid en absolutt grense man ikke kan gå over når det gjelder klær, dersom man ønsker å bli assosiert med klassisk herremote. Det er dunjakker. Man kan ikke regne seg som en herremann dersom man ønsker å gå i klær som normalt assosieres med barnehagebarn og skolebarn. Klær som selvsagt er varme, det er greit, men har slike sammensydde pølser foret med dun og kunstfiber noe som helst med herremote å gjøre? Svaret er et rungende nei, og jeg regner i min selvgodhet at jeg har mange med meg i dette spørsmålet. En dunjakke får en mann til å se ut som en flyndre på land eller som en polfarer som tror at hverdagen skal takles på samme måte som K2.

Det er selve sviket mot idégrunnlaget til skredderkunsten som berører oog opprører meg mest.Vi er ikke dyr som bare kaster over oss noen tepper eller skinnfeller for å unngå å fryse. Det skal være struktur og utsmykning som har får frem det beste i det legemet vi har, og jeg trenger vel ikke engang nevne at jeg da peker på at dress og jakke og frakk er de hellige graler vi bør tilstrebe oss på å tilbe i denne sammenheng. Det er også den skamløsheten som ligger i at folk går rundt i slike dunpølser, løselig snurpet sammen i en slags jakkeform, uten å skamme seg. De burde ta hettene som ofte følger med disse gjenstandene og gjemme sitt bøyde hode i hetten, og se ned på gaten, mens de sniker seg hjem for å skifte til skikkelige klær.

At disse dunjakkene har blitt så populære at de har blitt gjenstand for merkevarebygging, er også irriterende. En hel generasjon må regnes som tapt for tweeden, og forsåvidt andre vinterstoffer av ull, og det kan nok ta mange generasjoner før tweeden igjen har overtatt førersetet. Det er irriterende å legge merke til at de store klesfabrikanter som før holdt seg for gode til å lage klær av plast og syntetiske stoffer blandet med hønsefjær, nå mener at de som merker eller brands har noe å tjene på å bli assosiert med noe slikt. Veien fra Capitol til den Tarpeiske klippe er kort, og kleshistorien kan fortelle om at mang en klesfabrikant har måttet bite i det sure eplet når  man har prøvd å betjene både kreti og pleti. For å bruke et hjemlig og provinsielt eksempel. Den dagen når Ferner Jacobsen blir nevnt i samme setning som Dressman, er førstnevnte ferdig som forretning. Kanskje bortsett fra nå!

Så vil kanskje den tankefulle leser innvende at dersom dunjakker er praktiske plagg, bør man vel ikke ha noe imot dem? Til det er å si at også jump-suit, eller heldekkende hjemme-alene-kose-plagg, som er så populær blant småbarn og ungdom nå for tiden, kan anses av noen for å være praktiske, i likhet med treningstøy. At noe er praktisk, betyr ikke nødvendigvis at noe har stil. Alle vet jo at opprinnelsen til brogue-skoen var myrene i Skottland, og at man der for mange hundre år siden gjennomhullet sine lærsko slik at de lettere kunne tørke ut mellom slagene (mot pikterne). I dag ligger hullene utenpå læret i slike sko, nettopp fordi dette anses for å være stillig.

Man vil vel hevde at jeg gir uttrykk for forstokkede synspunkter, og det er jo et privilegium alderen har gitt meg, og noe som jeg med glede griper fatt i, akkurat som jeg gjør med den avbildede spaserstokk. Mer om den en annen gang.

Seerzucker

Så går man jo der da, midtown eller ikke, som vanlig på vei til Brooks Brothers-butikken på Madison Avenue, og la oss si dette er på sommeren, og det kan bety 35 grader og da er det deilig å komme inn i de kjølige lokalene til denne butikken. Øynene griper lett fatt i trappen som fører opp til etasjen hvor de har alle dressene, eller man rusler nonsjalant bort til et stativ med seerzucker-bukser eller dresser.

Stoffet som aldri har grepet fatt i de svettende masser i Europa. På indisk, hvor denne tøytypen opprinnelig ble produsert, betyr det krøllete.

Det finnes to skoler i USA når det gjelder seerzucker. Begge har sin base i sørstatene, hvor man om sommeren sitter og svetter på sine verandaer og drikker Southern Comfort, mens man tenker tilbake på plantasjetiden. Den ene retningen sverger til at man skal ha hel sommerdress i stoffet, som bortsett fra blåstriper også finnes i rødt og gult og brunt og rosa. Den andre retningen mener at det er upassende å ha hel dress, og at man heller bør velge enten jakke eller bukse i stoffet, og så kombinere dette med et passende antrekk. Dette er jo ikke noe vi skal bry oss med, men man skal vissnok være forsiktig med å bringe temaet på bane dersom man sitter og drikker sammen med en southern gentleman av den gamle skolen.

Personlig har jeg tatt parti for skole II, slik at når det blir varmt i været, når ullgarbadin blir litt i varmeste laget, tar jeg på min seerzucker-bukse, selvsagt kjøpt inn hos Brooks Brothers. Så finner jeg min kjøligste jakke, f.eks. en av lin, og slenger på meg, mens tankene vandrer til en iskald øl og noen ganger tenker jeg at siden det er så varmt at jeg må ta på meg seerzucker-buksen, fortjener jeg en pils selv om det er tidlig på dagen. Det kan derfor være en fordel å kjøpe en slik bukse i en brun valør, dersom man får så varme følelser for buksen at man blir sittende og drikke pils utover ettermiddagen og kvelden. For meg er dette lite relevant, fo jeg tåler dårlig å sitte og drikke pils i store mengder midt i solen. Jeg blir enda mer utflytende og overfladisk enn normalt, og sånne episoder kan lett føre til at jeg begynner å snakke om tweed, eller tykkelsen på stålet man bruker for å stabilisere og stive av hælstykket i en klassisk engelsk randsydd.

Siden det er tale om bomullsstoff, er dette relativt rimelige saker. At vi i Norge, som betrakter engelsk klassisk herremote som eksotisk, ikke bruker denne klestypen, er en selvfølge. Hvis man i Oslo ser en person iført dette stoffet, kan man trygt gå ut fra at vedkommende har bodd i statene, gjerne sørpå eller i WASP-land. Bakgrunnen for at jeg av og til bruker buksetypen, er min indre trang til å være eksentrisk, slik at folk tror at jeg egentlig er republikaner eller tilhenger av te-bevegelsen i USA. Mitt ønske om å være dypt konservativ og forstokket i spørsmål om utenrikspolitikk, veksler med en viss trang til å trekke seg tilbake i ensomhet for å studere renningen i utvalgte tweed-stoffer. Før eller siden vil man alltid vende tilbake til tweeden, selv om den kan føre deg ut på en reise som både er lang og kronglete. Jeg bare nevner det, siden jeg føler at jeg har sviktet tweeden litt når jeg har tatt opp seerzucker-stoffet. men det er jo klart at selv et 300 grams tweed-stoff er for varmt og tykt for sommerbruk. Til sammenligning er den berømte Keepers Tweed (jeg regner med at alle kjenner til den) oppe i 800 gram pr. kvadrat.

Som det vil fremgå av illustrasjonene, har jeg forsøkt meg på å kombinere denne buksen med naturfarvet lin. Som vanlig i spørsmål om farver og stil, stiller jeg meg spørrende til både uttrykket og valget. Jeg har ingen anelse om beige passer til blått, jeg vil tippe at det ikke gjør det. I så tilfelle er jeg nødt til å svippe over dammen og kjøpe meg en seerzucker i beige utførelse. Til de som lurer på hvorfor bakgrunnen til bildet er en tofløyet ramtredør, er svaret at siden en bukse er lang, har den lett for å henge, og den henger jo som oftest nedover, og hva er det som er langt og høyt, og ikke så bredt? Svaret er selvsagt en dør.

Synderens underfulle vei

Man må kjenne synden for å vite om man gjør noe galt eller ikke. Akkurat som de talløse munker og prester i den katolske kirke opp gjennom århundrene, som måtte leve i sølibat. Hva er nå egentlig sølibat? Man kan vel egentlig ikke vite noe om det før man har praktisert begge deler. Slik har jeg det med klassisk herremote. Jeg sverger til de klassiske klesplagg, men ofte får jeg en trang til å bruke plagg som jeg forakter. Det er det eldgamle hore- og madonna-kompleks, spilt ut på et lerret, i mitt tilfelle i tweed. Man trekkes mellom ønsket om å dyrke tweedens vesen, samtidig som man må innrømme at det også finnes moderne veveteknikker og snitt som man tidligere ikke hadde tenkt på.

Det er i dette perspektivet jeg velger å tolke mine sidespang i klesverdenen. Jeg kan ikke nekte meg alt av de moderne plagg dersom jeg skal fornekte dem. Man må prøve dem, og eventuelt forkaste dem en etter en,  omtrent som når jeg tar meg en GT, og så en til. Vil det så smake godt med enda en GT? Vel, det finner man først ut når man har smakt enda en.

Synderens underfull vei, i dette tilfelle for meg, går oppover fjellrabber og knatter og stier, og brattheng og ender alltid på en eller annen topp, iført en grønn ulljakke fra Devold. Sånn har det vært siden 80-tallet, da jeg møtte den klassiske devold-jakken i strikket ull, i vaskbar utførelse, og med vanter ytterst på ermene. En sånn jakke vender man alltid tilbake til, hver gang man skal ut på tur. Det er ingenting som fungerer så bra som ull på tur, enten man vil holde varmen når jakken er fuktig av svette, eller man ønsker å slippe inn i en turisthytte etter noen dager i samme jakke (dvs. vond lukt).

En gang på 90-tallet fikk denne jakken lommer med glidelås, og etterhvert også en brystlomme til mobilen. En norsk klassiker som man vil observere på de fleste turisthytter oppå fjellet, eller til fjells, dersom man foretrekker genetivsformen. På en måte er jo dette en slags norsk tweed, for ullen er jo vevd på en slik måte at den er vindtett og fleksibel, samtidig som den er sterk og er varmende, akkurat som tweed.  Bakgrunnen ligger vel 120 år tilbake i tid, da Devold fabrikker på Sunnmøre fikk tak i en egen veve- og strikkemaskin som laget stoffet til de berømte Blåtrøiene, som fikk sin berømmelse på grunn av at de faktisk var noenlunde vindtette (på grunn av veveteknikken).

Og siden vi nå prøver å nøste opp ulltråden og knytte den sammen med de andre ulltrådene i England, for å å tilgivelse, er det verdt å nevne at også engelsk tweed har blitt produktutviklet. Det tilsettes teflon for å gjøre tweeden vannavvisende og vanntett, og det lages nye veveteknikker som gjør at tweeden er vaskbar på 30 grader. Det er selvsagt jaktmarkedet som har tvunget gjennom en produtkutvikling på dette området, for skal det være skikkelig jakt, må man ha shooting jacket eller dress i tweed, med eller uten nikkers.

Og da tenker jeg at jeg i teorien kan få laget meg en devoldjakke som ser ut som en klassisk engelsk tweed- jacket, men det gidder jeg ikke, for slike kan jeg jo kjøpe i England. Og så, ved nærmere ettertanke, får jeg lyst på en slik tweed-jakke, som man altså kan vaske etter hver tur, og faktisk bruke som en bruksjakke (Barbour har iallefall en slik modell). Da er man plutselig tilbake til 30-tallet, hvor man gikk i tweedjakke og tweed-nikkers på søndagsturen, og da har jeg plutselig funnet den røde tråden jeg innledningsvis lette etter når jeg skulle beskrive norske turvaner i ull, og det må være ullen som den røde norske toppluen er laget av.

Et åpenbart valg

Jeg har den siste uken følt forstyrrelser i kraften, men nå er den atter tilbake. Jeg er klar til å kaste terningen og sette over mitt Rubicon. Jeg føler meg frisk og rask og det lette sløret og alle bjelkene jeg pleier ha i øynene, er borte, og nå kan jeg se klart, og rent, og i natt drømte jeg om striper og ruter og prikker og det tar jeg som et tegn på at tiden nå er inne. jeg har gått hvileløst frem og tilbake i mine stuer, og skottet inn mot soverommet, der det står lett henslengt en rad med garderobeskap som jeg ikke helt vet inneholdet av. Jeg håper at min nyetablerte interesse for klassisk herremote har fått skjorter og bukser og jakker til å klumpe seg sammen på samme gardinstang slik at jeg lett kan finne ut hva som passer sammen. Hvis jeg hadde vært klær, hadde jeg gjort det, garantert.

Min vei er lang og tornefull før jeg havner i passende-skjorte-og-jakke-himmelen, der vissnok 72 jomfruer til enhver tid står til disposisjon for å finne ut om skjorten passer. Blant annet. For det er også andre store slag jeg må kjempe, f.eks. mot min egen middelmådighet når det gjelder farver. Det er nemlig slik at man skal kle seg i farver som fremhever ansiktet. Iscenesettelsen av seg selv skal føre tilskueren til å føre blikket mot ditt ansikt og dine sterke øyne, som tilskueren da straks vil skjønne tilhører et fantastisk menneske som man må stå på god fot med for å vinne venner og bli rik. Skjorten og jakken og slipset er alle bare noen trinn i den trappen som skal lede til den gralen som øynene vissnok skal utgjøre. Samtidig skal man passe på at man ikke snubler i trappen, dvs. at farvene og mønstrene på klærne kommer i veien for denne visuelle finalen. Min første tanke da jeg leste om dette, var det burde vært forbudt å skrive noe slikt. Det kan jo ta motet fra enhver slubbert som prøver å forbedre sin indre gentleman.

 Så gikk det som et lyn gjennom mitt grunnende intellekt og jeg skjønte at det er jo dette damene holder på med hele tiden. De står der i butikken eller hjemme på soverværelset og holder blusen opp foran seg, og studerer ansiktet, og ser om det avlange eller runde ansiktet blir forsterket eller trillrundet av den runde halsen på toppen, eventuelt at man heller bør gå for en V-hals. Sammen med farver som står til ansiktets lød og gklød, enten man nå tar sikte på det grelle lyset på kontoret eller man løper med apen farm og barm mot kveldens ball, der det skal glitres og danses og skåles. På 30-tallet fikk datidens trendsetter Duke of Windsor laget seg mørk dress i midtnight blue, siden han skjønte at sort i kunstig lys ikke har noe smell i seg, og går mot en slags gråfarve. Den unike midnight-blue-farven fremstår på den annen side som sort.

Jeg sitter her og sturer, og skjønner ikke helt hvor jeg skal begynne når jeg i dag skal velge en skjorte og en jakke som passer sammen, før jeg plutselig, som et foraninnskutt lyn, får øye på en illustrasjon i en bok om herremote (Alan Flusser, "Dressing the man"). Der er ansiktsfarve og hårfarve ordnet sammen, og leseren får klar beskjed om hva som passer av farver. Akkurat ja. På 30-tallet, som magasinoppslaget stammer fra, skulle folk få kundeveiledning slik at man ikke kledte seg dumt. Det er klesfabrikantene for fine til nå, hvis det ikke da er slik at de synes de tjener mest på at menn kjøper inn upassende skjorter som blir liggende og støve ned i skapet.

For meg, som har et oppfarende gymytt og lett rødfarve i ansiktet, sammen med lett gråfarve i håret, betyr dette at jeg går for alt. 3 fra venstre. Grå hatt, blått slips og gråblå jakke. Min hu står normalt til brune og beige farvevarianter, nærmest en jordpalett, hvis jeg da ikke går for noen knallfarver, som vissnok ikke er tillatt okkesom. Konklusjonen er at dette var et forsøk, som slett ikke var helt vellykket. Derfor iler jeg nå inn i klesskapet, for å snappe opp noen raffe kombinasjoner, som jeg skal fotografere for riksmålsforbundet. Så får tidens og nettets tann avgjøre om disse kombinasjonene passer sammen (trykk på bildene en eller to ganger for å øke størrelsen).

Jeg skal love å komme sterkere tilbake en annen gang, for dette har jeg faktisk aldri gjort før, men det var morsmomt å bruke de to sekundene det tar å velge ut noe som passer sammen (grått til blått og brunt til purpur). Jeg ser på dette som en passende start for min visuelle helbredelse, der jeg nå går inn i skjærsilden for å bli lutret, slik at jeg kan komme enda mere lutret og herdet ut, klar for å foreta farvevalg som er så dristige at jeg risikerer å bli anmeldt av motepolitiet.

Et mørkt kapittel

Det var på den tiden da jeg vandret rundt i Oslo, iført min eneste og beste ola-jakke, og det kunne vel være at jeg hadde en gammel frakk kjøpt på Fretex til bruk når kulden satte inn og nettene ble lange. Ellers var jeg forfriskende ung i klesvalget, og foretrakk å bruke alle mine penger på bøker og reiser.

Og så dør den første av dine venner og du skjønner at uskyldens tid er over, og at det man jakter på, er forgjengelig. Foran begravelsen gikk det opp for meg at en slik anledning ikke bare er trist og alvorlig, men også preget av symboler. Man går ikke i begravelse i sort dress fordi man synes det er flott, men fordi det er passende, og faktisk det eneste passende antrekk i en begravelse. Sort er i vår kulturkrets dødens farve, og etterhvert som man drikker av livets bitre beger, skjønner man at dødsfall er noe av det sikreste man kan regne med. Begravelsene kommer, og da er det like greit å innrette seg på å ha antrekket klart.

Min første begravelse som voksen var et avgjørende møte med kleskodeksen, og jeg fikk i all hast lånt en sort dress. Rødmende av skam innså jeg at hvit skjorte og sort slips også var en del av det hele, og ikke bare en rød skjorte med hvite prikker. Derfor ble en sort dress, sammen med hvit skjorte og sort slips, kjøpt inn etter dette møtet med tradisjonen, som jeg lettbent og på ungdommelig måte hadde oversett. Det gikk opp for meg at det var ikke hva slags klær jeg personlig likte som var det avgjørende i situasjonen, men heller at jeg skulle kle meg i respekt for den avdøde og de rammene begravelser normalt foregår under. Dersom det hadde falt i mitt lodd å begrave Gram Parsons, hadde han sikkert syntes det hadde vært greit at jeg hadde på meg krokodilleskinnsboots under Yucca-treet han ble gravlagt. Hvordan det etterpå har blitt til Josua-tre, må skyldes Bonos manglende botaniske kunnskaper.

Så om jeg ikke kan kokettere med at jeg er besatt av døden, var det iallefall døden som satte igang min interesse for klær og sko. Av den grunn at jeg undersøkte litt hva som var av klassiske sko og dresser, og at jeg da, i den tilstand av klesmessig enfold jeg var, ble ledet av tilfeldighetene til de beste butikkene i Oslo for dresser og sko, nemlig Agnar Hagen i Bogstadveien og Ferner i Stortingsgaten. Mange vil vel hevde at Gunnar Øye på Majorstuen er bedre, men jeg har aldri hatt sansen for betjeningen der. I en skikkelig butikk skal betjeningen være hyggelig og usnobbete og ha faglig tyngde. Akkurat som betjeningen i mine yndlingsbutikker i f.eks. Jermyn Street. Hvis man satser på nedlatende kundekontakt, blir man ikke lenge i bransjen.

Derfor ble min første skikkelige dress en tre-knapps Oscar Jacobsen-dress, og mine første  ordentlige sko ble randsydde engelske Church, sort oxford med lukket snøring og lærsåler, som jeg siden fikk satt på sparesåler av gummi. Grunnen til at jeg ikke liker lærsåler, er at jeg synes det i regnvær kan bli vel glatte, samt at det er mye mekk å impregnere sålene med f.eks. den utmerkede collan-oljen, som i Norge blir solgt under merket "Blåtind".

Så nå henger dressen der i skapet, klar til bruk som alltid, for døden kommer skjelden beleilig på besøk, og det har jo hendt at det har vært tungt å hente den frem og jeg har vel ikke noen gode minner knyttet til den heller, men uansett er den der, som en god forbundsfelle når skjebnen krever sort dress. Derfor har mørk dress på invitasjonen for meg hittil betydd mørk blå, eventuelt smoking, men jeg får vel etterhvert stålsette meg såpass at jeg kan gå ut i verden, til hverdag og fest, også i sort dress.

Mine sorte oxford av typen Church Consul har jeg fått mer nytte av. I løpet av 20 år har de også deltatt i ball og bryllup, og dersom skjebnen skulle utfordre meg, hadde de også vært gode nok for statsbesøk eller det som verre er. Et par sorte oxford må regnes som helt nøvendig basisvare i en herregarderobe, og dersom man kjøper engelske randsydde laget i Northampton, vil disse med normalt godt stell vanligvis vare livet ut. Det heter seg at man skal bruke like mye på skoene som på dressen, og det er prislappen på slike sko, men til gjengjeld får man en god følelse tilbake når man vet at sannsynligheten for at andre nordmenn i en selskap har like fine sko er under to prosent. Da føler man at snobberiet gir tilbake en viss gevinst. Det subtile med slike sko, er at de aller færreste vil se forskjell mellom et par Church, eller Trickers, av denne typen, og langt billigere utgaver. Så kan man heller køpe billige loafers eller joggesko, siden dette jo er skotyper man sliter ut etter en sesong eller to.

Forhutlede ungkarer

De fleste av oss blir på en eller annen måte reddet av kvinnen. Plutselig en dag står hun der, og det tar ikke lang tid før hun er langt inne i din garderobe. Dette må kastes! sier hun bestemt. Denne jakken må du legge opp på ermene, avslører hennes røngtenblikk. Er hun glad i deg, ønsker hun ikke at du skal kle deg som en forhutlet ungkar. De går som kjent rundt i sammenraskede og loslitte klær, med hår strittende ut fra nese og ører, mens de to forskjellige sokkene i skoene sender sine tydelige signaler til eventuelle kvinner. Styr unna! Her kommer det et eksemplar som man kan øve seg på å dressere! Umulig å få gjort noe med! En uslipen diamant!

Jeg har hørt kvinner fortelle om hvordan de vurderer en manns sivilstand og øvrige tilstand i løpet av noen få sekunders blikk på klærne. Og jeg har i ulike perioder av mitt liv vært der selv. Akkurat nå har jeg jaget min indre forhutlede ungkar i evig eksil, mens jeg strever med min indre slubbert og min evne til å være usøkt dårlig kledt. Uansett er gode klær et kraftig signal om at man har kontroll på sitt liv og at man kjenner forskjellen mellom å være upassende kledt og å være utspjåket. Klær skaper folk og sliter man litt med å bli tatt alvorlig i større forsamlinger, er det temmelig effektivt å ta på seg hvit skjort, mørk dress og et tilsvarende mørkt slips, noe de fleste kjeltringer har fått med seg, inkludert de som råder gamle damer til å investere i sammensatte finansprodukter.

Det er sannsynligvis i periodene uten sterk kvinnelig kontroll og påprakking, såvel som påpakking, at man dyrker frem smaken for de slitne klærnes estetikk. Det handler om den gode gamle tweedjakken du er så glad i, eller skjorten du av en eller annen grunn alltid ender med å ta på deg, selv om den er usedvanlig slitt i snippekanten. Jeg har ennå ikke kommet over at jeg en gang lot en vakker kvinne inspirere meg til å kaste min yndlings-tweed-jakke (donegal-tweed). Men dette er jo et spørsmål om man noengang kommer over eller glemmer de kvinner skjebnen har ledet inn i ens utrygge favn. Og det er også nokså feigt å skylde på andre. Ansvaret bør man ta seg og heller prøve å bygge opp stor sjelelig styrke ved å gå kledt i overfladiske moteklær.

Det finnes også en alternativ forklaringsmodell, som altså ikke betyr at man må være et forhutlet ungkar for å bygge opp et tett og usunt forhold til visse klær. Av og til stemmer det bare totalt mellom et par sko og dine føtter, eller mellom en tweed-jakke og dine muskuløse skuldre. Det er som det finnes en egen algoritme inne i den delen av hjernen som styrer klesvalg, og den lever sitt eget liv. Av en eller annen grunn går man derfor med visse plagg til de faller sammen i sine sømmer og kanter, som jo er det steder der klær er mest utsatt for slitasje, i stedet for å variere med andre plagg.

Når jeg er hjemme alene, har jeg lett for å skifte til pyamas. Det må jeg tilstå. Det løse og ledige snittet og  det behagelige stoffet, enten det er silke eller bomull, får meg til å slappe av og bli inspirert til å skrive lange og innsiktsfulle kommentarer og analyser over verdens sammensatte natur. Jeg tror på at man skriver på samme måten som man har det, og for å skrive lett, må man derfor iføre seg lette klær. Jeg kjenner mange menn som kler seg i tunge farver og dresser uten finesse, og ganske så riktig. De skriver tunge setninger, og de leter etter adverbene og de innskutte bisetningene, og de bruker ord som man har lett for å glemme, og enda vanskeligere å forstå. Etterhvert som jeg har skrevet om mitt forhold til klær, har jeg ervervet meg kunnskaper om hvordan man straks kan se om man har en frp-mann foran seg, eller om man har en byråkrat, som jo stort sett har ødelagt sitt språk ved å skrive inn så mange forbehold i setningene at hele mennesket har blitt et eneste stort forbehold eller parantes.

Dette var dagens innsiktsfulle analyse av hvordan klær skaper språk, bare man har iført seg en pyamas fra Derek Rose (det eneste som gjelder). Så får jeg snøre igjen oksymoron-sekken og argumentere for at det finnes en egen sentral i hjernen for favoritt-plagg. En unevnelig del av hjernen som driver narr med deg når du kjøper en skjorte du synes er fin, men som du innerst inne vet at du aldri vil bruke. Det er bare det at du er ikke tilstede innerst inne, der man vet slikt.

Jeg er en ivrig havedyrker som slapper av med å mure stenbed. Dersom jeg skal dyrke blomster-erter, spar jeg opp en stor grøft der jeg nederst legger både kalk og kompost, slik at røttene kan lokkes til å vandre langt, og dypt, for på den måten å være bedre rustet til å klare seg uten vanning i de periodene av sommeren hvor jeg må være utenlands for å få med meg kupp fra sommersalget i London eller New York. Da trenger jeg avlagte klær som egner seg til jord og sten. Det er mitt argument for å beholde klær som forhutlet ungkar-genet til kvinner hadde ført til søppelkurven. Mitt neste argument er at dersom man i perioder av overspising og vellevned går opp en størrelse, er det greit å ha noe å komme inn i. Det er et helt reelt argument, selv om man burde holde en jevn vekt.

Det er også kjekt å utføre havearbeid i et anstendig antrekk, i tilfelle noen kommer på besøk. Med et slitt tweed-jakke av beste snitt fra Bladen og med en slitt tattersallsrutet skjorte fra Cordings og med noen slitte og nedgåtte full-brouge-sko fra Trickers, kan man spasere rett inn i en britisk film, og det er jo noe av selve hensikten med å være opptatt av klassisk herremote. Hvis man ikke har respekt for tweeden, risikerer man at denne mangelen på respekt begynner å jobbe mot en selv, f.eks. at man blir interessert i moter, eller at man begynner å gå i plastklær (gore-tex m.m). Alle de som har sett mennesker omkomme av svette og varme på grunn av at de fulgte medias råd om å gå i moderne tekstiler, vet hva jeg snakker om.

Med dette innlegget håper jeg at jeg har gitt mitt lille bidrag til å rehabilitere de forhutlede ungkarer. De lever ikke forgjeves. De gir begreper som gjør det mulig å analysere hvorfor noen klær med fordel kan spares selv om de er slitte, og selv forsoffenheten kan ha et tilgivende ansikt dersom man er ute i haven og dyrker sine liljer. Det forhutlede gir også mening til det velkledte. Det er først i sammenligning med konfeksjon at skreddersøm oppleves som vesentlig, akkurat som kvinner veldig ofte foredler mannen kles-stil ved å nennsomt overføre prinsipper fra sin egen kles-verden. Et nennsomt råd her og der, og plutselig har en tidligere forhutlet skjel ervervet farvesans og sans for klassisk herremote!

Italiensk eleganse

Normalt liker jeg en jakke som er solid i stoffet og som er skåret i et løsthengende snitt. Litt britisk og litt italiensk og litt amerikansk, noe som selvsagt skyldes min kroppsform. Muskuløs og velbygd, med en rank og stolt holdning som ikke etterlater noe tvil om min retthaverske holdning, men samtidig med noen få menneskelige trekk, som f.eks. en hang til å spise mye og godt. Dette har resultert i en bitteliten, eventuelt bitte litt større mave, særlig om høsten og vinteren, ettersom mine lange og strabasiøse fotturer i storm og blæst lett blir forhindret av denne årstidens luner.

Forleden høst, med et klart og koldt lys over byen, gikk jeg til innkjøp av en italiensk tweed-jakke. Det var mitt bidrag til å støtte sesongens moter, med skinnlapper på albuene, og et mer dråpeformet snitt enn tidligere års Corneliani-modeller. Jakken satt som et skudd, både på grunn av det svært kroppsnære snittet, og ikke minst fordi dette var en modell uten for. Da er jakken en affære mellom din hud og snittet, bare avbrutt av skjorteflakenes muldring mellom beltet og den six-packen som strever med å komme frem.

En jakke uten for er vesentlig dyrere enn en jakke med for, fordi en slik modell ikke tillater noen feil når man skjærer ut stoffet eller syr det hele sammen til en jakke. Man må også ha mer enn vanlig av fagkunnskaper for å kunne lage en jakke ut fra dette prinsppet, noe som betyr at det bare er visse merker som tilbyr slike jakker, som har en enda mer uformell eleganse enn de jakkene som er stappet fulle av hestehår og annet stoppemateriale som blir brukt til å gi en jakke struktur og linjer.

En slik jakke føles nokså annerledes ut på kroppen enn en vanlig dressjakke med stopping i skuldrene og for og en indre struktur av canvas som de ulike stykkene er sydd fast til. Det er en hel vitenskap å sy sammen en jakke slik at de ulikene enhetene går opp i en enda mer fulltonende enhet når den er i bruk, og når man står der og fekter med armene i en opphetet diskusjon, skal stoffet igjen rolig og verdig falle på plass når man er ferdig med sine tirader, med eller uten kognitiv dissonans. Det er i det hele tatt litt av skredderkunstens mysterier at noen tøystykker sydd sammen på en spesiell måte fortoner seg så mye bedre enn noe som er sydd sammen omtrent på samme måte, med et helt annet utfall.

Den avbildede jakken har altså et litt mer innsvinget eller dråpeformet snitt enn en rett opp og ned jakke, og på den måten ligner den litt på det engelske snittet, som har tydelige militære forbilder, men som også innebærer litt mer lengde. Denne jakken er kort, men dråpeformet, og bæreren må på egen risiko vurdere om han har en kroppsform som passer et slikt avslørende snitt. Således slipper heller ikke herrer i moden alder unna slike vurderinger som kvinner tradisjonelt holder på med, mens taxien nede står og venter, og kvinnen i ens liv trenger bekreftelse på at valget av kjole var riktig. Det er i slike stunder man må sitte og holde seg fast i en pjolter og late som man er veldig tunghørt og si ja, kjære, du er strålende, hele tiden. Det er livsfarlig å begynne å komme med vurderinger.

Denne jakken trenger den strukturen den har med gjensydde lommer, og etter en liten passiar med ekspeditøren, som insisterte på at lommene ikke burde skjæres opp, har jeg innfunnet meg med at mine rekvisitter skal plasseres i innerlommen. Jeg reiser vanligvis lett, dvs. jeg prøver å få plass til det jeg trenger i lommene, men i en slik modell går ikke dette an.

Blått og grått er egentlig ikke mine farver, såpass må jeg med mine hyllemetre med brun-beige tweedjakker og tattersalls-skjorter i brun og beige og rødt, og grønt. Jeg tilhører vissnok den brune typen, men av og til føler jeg at jeg har blitt farvet inne i et hjørne i farveskalaen, og det var da, i det avgjørende øyeblikket, mens jeg var i beslutningshumør og ikke holdt fast i lommeboken, at jeg så denne høstklare gråfarven tale til meg, med mine blå-grå-grønne øyne. Min hårmanke har blitt litt grå, og i min verden tenkte jeg at, javel, da får jeg begynne å gå med grå-blå-klær. Håpet var selvsagt at med en grå jakke ville jeg  bli en av massen, og kanhende bli lett konservativ, for det har jeg lyst til å bli, og det er jo derfor jeg er opptatt av konservativ engelsk herremote. Dråpeformen representerte i mine øye akkurat det lille snev av mote som jeg der og da følte tale til meg, i andre etasje i den butikken som selger dette merket, i bøtter og spann. Jeg liker Corneliani fordi det representer noe av det ypperste man kan få tak i av italiensk skredderkunst i Norge, men samtidig synes jeg jo at italiensk eleganse ikke er noe for meg. Noen vil vel fremholde at dersom man skal svikte britisk skredderkunst, kan man likegodt dra over dammen og kjøpe sine dresser hos Brooks Brothers på madison avenue.

Bør enhver herremann ha en slik løs og ledig jakke i sine gemakker? Svaret er vel at dersom man har ambisjoner om å være en elegantier på caféer der man sitter og skummer av raseri over lederartikkelen i vatikanets avis, over en dobbel espresso, kan man unne seg en slik. Normalt er ikke nordmenn så elegante at det er noen vits i å kjøpe så flotte klær, og selv jeg, som iallefall har ambisjonene i orden, lurer på om jeg fortjener å gå i denne jakken, som hører hjemme med skikkelige italienske sko, f.eks. Berluti, gjerne i brunt. Så mitt råd er at man skal holde seg unna jakketypen til man er voksne nok til den.  Den hører så definitivt ikke hjemme i en norsk garderobe.

Retten til å vekke oppsikt

På min lange og omrissømme ferd mot å bli en velkledd herremann, står det mange farer i veien. Det er i hverdagen slubberten i meg bor, og det er så lett å stå opp og ta på seg jeans, og en tilfeldig skjorte, og en sort fleece-jakke. Siden jeg ikke er særlig våken når jeg står opp sånn ved 7-tiden, har jeg en dårlig vurderingsevne hva gjelder form og farve, og de mest uhyrlige kombinasjoner av skjorte og bukse kan opptre. Med til dette hverdagshelvetet hører det at jeg slett ikke har noen velutviklet farveharmonisans. Slett ikke, og det som i løpet av en 4-sekunders vurdering fortoner seg som et godt valg, tåler ofte hverken dagslys eller halogenpærer (som er nokså likt dagslys faktisk).

Jeg tenker med gru på den dagen jeg på skrive litt om hvilke farver som passer sammen, og om jeg er en høst-type eller ei. Såvidt jeg har skjønt, finnes det farvediagrammer for slikt, hvor den enfoldige gentleman kan se at man skal ha brune sokker til brun dress. Etterhvert som jeg har blogget meg gjennom min garderobe, som jeg på ingen måte vet hva inneholder, skal jeg gå løs på dette for meg følsomme kapittelet. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å vekke oppsikt.

Det betyr å kjøpe en knall rød bukse eller skjorte, eller gå rundt meg en intens oransje vest, eller en neongrønn vinterjakke. Da kommer de løpende alle sammen, og sier vær så snill, du kan da ikke gå i slike farver, og de fremholder at det er dårlig smak, og at jeg ikke passer slike farver, og at de går dårlig sammen med sorte sko, og den hvite snøen, og da tar jeg dem. For selv om farvene ikke passer sammen, står de helt greit til sorte boots og sneen som falt i fjor (vi skriver februar).

I bunn og grunn handler dette om at det i Norge hersker en kultur der man ikke skal skille seg noe særlig ut. Jante-loven er dypt nedfelt i vår kultur og den gemene hop, kledt i duse jordfarver, ispedd litt grått og blått, ser med dyp skepsis og redsel på at noen få velger å heve seg over middelmådighetens tyranni (ja, det er vel pompøst å bruke en slik frase). De mer faglig orienterte når det gjelder klær, fremholder at sterke farver krever sterkt lys, som man selvsagt bare finner i tropene, der folk ganske riktig går i intense farver. Jeg godtar ikke at resten av verden skal leve i et slags mørke på grunn av at jorden er rund og at jordaksen heller litt. Det må være lov å velge sterke farver sålenge man er kar for å bære dem!

For akkurat som finans-,  shipping- og advokat-næringen står knallhardt på grå og blå dresser med sorte sko, for å være på den sikre siden (det er de kolde i hjertet som forvalter pengene i et samfunn), må det være lov å kle seg i sterke farver dersom man har et noe lysere syn på tilværelsen. Følger man tankegangen, viser det seg at det faktisk er lov å gå kledt i sterke farver, men da må man være litt gal kunstmaler eller tilsvarende (grafikere med koldnål kler seg vel sikkert utelukkende i sort). Min teori er litt mangelfull, for stikker man innom steder der kunstnere vanker (sammen med sine kuratorer som alltid går i sort), ser man at også kunstnere har valgt den litt late strategien å kle seg i sort. Men jeg kjenner da faktisk kunstnere som kler seg i glade farver, og da får vi si at teorien holder, såvidt. Nemlig at helt marginale, og selvsagt svært upålitelige grupper av befolkningen, såvidt får lov til å kle seg i farver. Men de bør vite at dette er å regne som en gapestokk de selv lenker seg fast til.

Det kan også være redselen for å ta regi, eventuelt tanken på at andre gjør det, som avholder folk flest fra å kle seg i knall rødt. Det er en kjensgjerning at rødt i vår kulturkrets har vært maktens farve, og også farven for erotikk. Forskning har vist at oppmerksomheten dras mot mennesker kledt i sterke primærfarver som rødt. Det er ingen tilfeldighet at kvinnelige topp-politikere alltid har en knallrød blazer hengende i skapet, til bruk når budsjettdebatten tilspisser seg. Rødt er for folk som mener alvor, eller iallefall for damer som vil danse, og som får danse.

Når jeg kler ut av min rolle som velkledd engelsk gentleman, synes jeg det er en sann svir å kle seg i sterke farver. Det er selvsagt fordi jeg har en viss glede av å skille meg ut, og styre iscenesettelsen av meg selv på den måten, men også fordi jeg genuint liker farver, og blir i godt humør av å både kle meg i dem, og studere dem på andre. På fest er det bare å styrte bort til damen som er kledt i rødt, og da får man danse.

Prislappen for å kle seg i farverike gevanter er at man ikke blir tatt helt seriøst. I andre land har man kulturelle tradisjoner som tilsier at en forfatter som foretrekker å gå i rødt, skal bli vurdert etter hva han skriver og sier heller enn farven på hans røkejakke. I Norge, hvor man mange steder for hundre år siden bodde i jordhytter, har man forenklet denne måten å forholde seg til mennesker på. Det blir for tungvint å utsette seg for kognitive sjokk av typen "han skriver godt og klart, men det er hendene hans som gjør, og ikke hodet". Så derfor er mennesker som går kledt litt utenom det vanlige, upålitelige og sikkert også særdeles lite lojale, for en som ikke er lojal mot den grå hverdag, kan vel heller ikke være lojal mot bedriften man er ansatt i.

Bildene viser en vinterjakke og en vest i denim. Begge to taler til meg, og var sikkert mote en eller annen gang (regner med de er ca 20 år gamle). Siden de begge er av merket Diesel, som etablerte seg som motemerke gjennom reklamekampanjer som betonte det opprørske og litt rockete, talte de selvsagt sterkt til meg, ung og naiv som jeg var, der jeg sto lett henslengt i baren på Barbeint i Oslo og lyttet til bråkete musikk, mens det skjedde unevnelige aktivitet både på bakrommet og rett foran meg. Det var tidlig 90-tallet det.

En jakke av oljet lerret

På engelsk heter det "my barbour". Sånn går det når merkevaren har blitt så populær og innarbeidet i dagliglivet at en regnjakke får et eget alternativt navn. Omtrent som 501-buksen har gått inn i språket. For det var John Barbour som engang på 1890-tallet begynte å lage regnjakker av voks-impregnert bomull. Etterhvert er en oilskin-jakket blitt mer eller mindre synonymt med Barbour, selv om det finnes en rekke andre produsenter som lager like gode jakker. Barbour er ikke bare kjent, men er utstyrt med 3 kongelige "warrants", noe som har vært til uvurderlig hjelp i markedsføringen av disse jakkene. En Barbour er knyttet til jakt og sport og kongelig utendørsliv, og den jevne middelklasse og oppover i England, såvel som i en rekke andre europeiske land, har tatt etter. Barbour må i en merkevare-sammenheng betraktes som en geni-strek. Markedsføringen er å ikke drive markedsføring, fordi det er så fin jakke at bare de utvalgte kan gå med dem.

En Barbour-jakke får etter noen år en egen personlighet, i takt med rifter og slitasje, og eieren vil normalt føle seg knyttet til jakken. Det er ikke snakk om at man kjøper en ny en når jakken er veldig sliten. Nei, da skal den leveres til skredderen, som syr sammen rifter og sår og som sørger for at den blir reimpregnert. Jeg har en Barbour- og en Pardtridge-oilskinjakke, og jeg er ikke helt sikkert på hvilke av de to jeg er mest glad i. Uansett får man man et sterkt forhold til en slik jakke, som man både bruker på søndagsturen, såvel som utenpå dressen på vei til en eller annen anledning.

Det finnes en rekke ulike modeller av Barbour-jakken, og hver og en må finne frem til sin indre barbour for å velge korrekt modell. De finnes i tykke og tynne og supertynne stoffer, og med lommer i alle mulige varianter. De fleste har håndvarmer-lommer på brystet, og de mer rustikke modellene, dvs. de som har lengs historie og som er beregnet på jaktbruk, har store innvendige lommer, ofte med poser som man kan ta ut, og vaske (såkalte viltposer beregnet til en blodig rugde eller tiur eller hare). Disse lommene er jeg spesielt glade for, ikke minst fordi jeg ikke kan fordra å bære på en veske når jeg drar et sted. I en vanlig Barbour får man plass til 3-6 vinflasker, sammen med et par bøker, eller en ipad, eller en six-pack, sammen med lørdagsavisene. Da er det greit å følge med på besøk til noen, og mens kvinnen i ens liv sitter og koser seg med sin venninne, kan man selv trekke ut på terrassen, og forgripe seg på fludium og aviser og pad, og da går timene fort, alt takket være at en Barbour-jakke er beregnet på røff bruk, i alle ordens valører. Siden dette er en jakke beregnet på skitt og søle og regn, kan man helt uten å tenke seg om, ta opp en hundevalp på fanget når man har på seg en slik jakke, akkurat som man kan rote litt rundt i haven, og stjele stiklinger og avleggere.

Min modell av Barbour heter Border, og dens kjennetegn er at den rekker nesten til knærne. Nesten som en regnfrakk, og det er slik jeg bruker den, over en tweedjakke, og med for som jeg kan ta av og på, passer den nesten hele året. De fleste oilskinsjakker er skåret over en praktisk lest, dvs. de er laget for bevegelse, både til jakt og fiske, og til marsjering. Det betyr at de nærmest har fasong som en sett, med tydelig utsvingende profil fra skuldrene og nedover. Det betyr at man får en grei ventilasjon under den voksede egyptiske bomullen, og det er jo også meningen med akkurat dette snittet.

Min andre oilskin-jakke er en John Partridge, og den hører til en mer forfinet familie, med sin krave av tweed, og sine lærkantede ermer (med innendig tweed-for). Akkurat dette er en veldig praktisk detalj, og verdt å lete etter, for de fleste sliter sine jakker mest på ermene. For jakker som er ment å vare livet ut, kan det være lurt å velge en solid modell. Derfor vil jeg fråråde at man velger modeller med veldig tynt stoff. Det er nesten å regne som et angrep på modellen for å eie en Barbour, nemlig livet ut.

Det er altså slik at en Barbour blir finere og finere jo eldre den er og jo mer slitt den er (som det heter i reklamen -"member since...-"). Det er fordi den har blitt en markør for det innforståtte eierskap til sosiale koder, inkludert at man driver med friluftsliv iført klassisk britisk eleganse. En slitt Barbour vil i mange tilfeller være en grei portåpner inn til det bedre borgerskap. Sånn er det jo ofte med pene ting som ikke er så lette å få tak i for hvem som helst, som f.eks. skreddersydde dresser eller håndsydde sko (laget på eierens egne lester). Moralen må derfor være at man kjøper seg sin Barbour, og så har man den resten av livet. I en klassisk herregarderobe hører den så definitivt hjemme, for selv om man ikke driver et intenst friluftsliv, vil man alltid få bruk for et elegant antrekk en regnværsdag. Det holder ikke med den paraplyen du fikk av banken din, får er det en skikkelig bank, vil den kreve paraplyen tilbake dersom det dukker opp en regnværsdag.

Den oppmerksomme leser vil muligens på dette tidspunkt, også etter å ha lest noen av de øvrige epistler, få inntrykk av at jeg, skriveren, kleskronikøren, må være besatt av å ha klær eller sko som er ment å vare livet ut. Det er helt riktig. Klassisk herremote handler om det som skal vare livet ut. Det er både praktisk og i det lange løp mye billigere, samtidig som man ved et slikt valg sender ut signaler om stil. Selv om man har noen rifter i sømmene i Barbour-jakken, slik det sømmer seg.

Trench-coaten

Noen ganger føler jeg at min person må strammes opp. Holdningen min er for slapp, og ser jeg ned på skoene, trenger de å pusses. Det er slubberten og vestlendingen i meg som har kommet frem, og da må man til med skarp lut. Et av de beste triksene er å ta seg noen spaserturer iført sin trench-coat. Da kommer offiseren i en gentleman frem, og det stramme og militære snittet, anført av belte og snøringer rundt ermene og muligheter for å justere kneppingen helt opp til halsen, tronet med at man også kan la kraven være oppe, som et vern mot vær og vind og mangelen på et skjerf, får meg til å gå med staute og raske skritt bortover veiene, og ser jeg ned, har jeg iført meg gode sko, og det er like før jeg sette på meg en trilby. Sånn er det å gå med trench-coat.

Denne frakken er en klassiker. En type frakk som har gått fra å være en nødvendighet i garderoben til å bli et tidløst ikon som alltid er stilig og som alltid er moderne. Motemessig går det hele i 10-års-bølger, men det er noe man ikke skal tenke på i det hele tatt. Slike plagg skal man ikke plage med moteforhold eller hva slags fot en eller annen moteguru har stått opp på den dagen man skal ha redaksjonsmøte og lage artikkelen "Dette tiårets motetrender".

Trenchcoaten var opprinnelig en frakk som ble designet til kanonføden i 1.verdenskrig, hvor man gravde seg ned i grøfter og skyttergraver, derav navnet trench. På 20- og 30-tallet gikk stadig flere i denne frakken, og topppunktet motemessig må være sånn rundt 1950. Etter dette har frakken nokså ufortjent blitt marginalisert til fordel for kortere frakker og jakker og i dag må man vel si at de færreste til daglig bruker frakk. Allværsjakken i ulike typer avansert plast laget av olje, har overtatt. For meg er det et tegn på dårlig smak at man velger plast fremfor naturstoffer, og i dette tilfellet en solid og tettvevd bomullsgarbardin. Det finnes mange typer herrefrakker, og trench-coaten er en av dem, og at folk velger bort frakken tl fordel for en jakke, er et tegn på at man ikke har skjønt at frakken hører sammen med jakke og bukse eller dress, i et antrekk der man på en bra dag kan fremtre som velkledt.

I Norge er bruker av frakk gjerne assossiert med et slags gubbe-stempel. Det er lett å gjøre seg til latter på egen bekostning, for en elegant frakk er svært langt fra det å være gubbete, som jeg heller vil koble til dårlig stelte sko, en dressmann-dress og en allværsjakke ytterst. Det er den vanlige norske gubben! Det er ikke bare i England er velkledt herre bærer sin frakk med den største selvfølge og stolthet. Man kan se det samme velkledte fenomen i Roma eller Milano, selv om dressen der er av 140-ull og frakken er av tynneste sort. De to plagg hører likevel sammen, enten som en beskyttelse mot en liten regnskur, eller som det også heter, en støvfrakk.

Det var den engelske manufakturhandleren Thomas Burberry som i 1879 oppfant det spesielt tettvevde bomullstoffet som var vindtett og omtrent vanntett, og begynte å lage frakker av dette stoffet. Roald Amundsen stakk innom hans butikk i Haymarked i London for å få laget anorakker og telt i denne garbadinen til sin ekspedisjon til Sydpolen for å vinne land og ære. Burberry forsynte også ekspedisjonen til Sir Ernest Henry Shackleton i hans Antarktis-ekspedisjon i 1914. Da 1. verdenskrigen brøt ut, og det hele utviklet seg til en søle- og grøftekrig, utgjorde Bruberrys bidrag til å lage en vanntett og praktisk frakk for soldatene og offiserene, en viktig del av de alliertes endelige seier. Derfor har trenc-coaten fremdeles et lett militært snitt, med markerte skuldre, belte, festeanordninger for håndgranater etc, og selvsagt en krage som man skal kunne brette opp som beskyttelse mot regn og storm. Trenchcoaten er konstruert for å beskytte mannen og dressen under, og det gjør det også, dersom man har fått tak i en litt solid variant.

Det finnes i dag trenchcoater i alle mulige farver og stoffer. Som vanlig vil jeg anbefale de klassiske engelske merkene som Burberry, Daks eller Hackett, for å nevne noen. Det er verdt å tenke over om man skal ha en sommer-modell i tynt stoff, uten for, eller en mer robust høst-vinter-modell, med for som man kan ta av og på i takt med værets luner. Det er greit å velge klassiske farver til et plagg som man presumtivt skal ha resten av livet sitt (man skal være flink dersom man klarer å slite ut slike frakker, for stoffet er vanligvis av usedvanlig god kvalitet). Jeg har valgt mørkeblått og beige. En frakk for de mer formelle sammenhenger og en for de lyse sommernetter, når kuldeskjæret henger lett og frynsete i boblene i den avtagende champagnerusen, sånn i 3-tiden om morgenen, når solen som er på vei opp ennå ikke varmer mer enn en dram i hvert bein, dersom dette hadde vært aktuelt.

Det store og filosofiske spørsmålet når det gjelder trenchcoater, er hvordan man skal gå med dem. Tilkneppet og tilsnørt? Åpen? Med beltet hengende rett ned eller med lukket belte? Med kragen oppe eller nede? Jeg er i dette spørsmålet tilbøyelig til å la det praktiske hensyn bestemme. I regn og vind er det greit å kneppe igjen og snøre beltet fast, og kragen oppe. Dersom været ikke krever det, er det helt greit å stappe beltet i lommene, og gå med frakken åpen. Så kan de som har sine egne oppfatninger om hva som er det mest korrekte, stå og kle seg opp foran speilet for å finne ut hvordan man skal ha på seg en slik frakk. Slubberten i meg gjør at jeg uansett aldri vil vinne noe mesterskap i eleganse, dresom det da ikke er snakk om skjødesløs eleganse, der har jeg mange sterke fortrinn. Men det er en grei regel, siden dette jo er en frakk med tett og militært snitt, at dersom man er småfeit, bør man enten ha en stor nok frakk, eller allerhelst en annen frakkemodell, eller man bør gå med frakken åpen. Det er ikke flatterende å være litt pluss-pluss og snøre igjen beltet stramt når man har på seg en trenchcoat.

Det kan være lurt å kjøpe en trench-coat med avtagbart for, noe som gjør at man forlenger sesongen utover høsten.

Et annet tips er å unngå å kjøpe Burberry, siden dette merket har en litt merkverdig utbredelse både i Norge og i England. I Norge assosieres gjerne Burberry med litt penger, men tilsvarende mangel på kulturell kapital. Man kjøper ikke en Burberry med gamle penger. Dersom man har et ønske om å unngå å bli assosiert med parvenyer, velger man heller Daks eller det ur-engelske merket Aquascutum. I har Burberry som merkevare hatt en merkverdig utvikling. De såkalte casuals, dvs. litt bøllete Chelsea-fans eller lignende som liker å sloss før eller etter fotballkamp, har tradisjonelt brukt Burberry-ruter som standard kode for at man tilhører denne avarten av de såkalte hooligans. Dette har selvsagt politiet og vaktene på fotballkamper fått med seg, så man kan faktisk risikere å bli nektet servering på en pub dersom man har på seg en slikt rutete skjerf eller bærer en  Burberry-frakk. Merket, som jo opprinnelig var et dyrt merke tilpasset øvre middelklasse world-wide, har de siste ti årene blitt kannibalisert av sin suksess på den måten at merket også har blitt adoptert av den fattigste delen av den engelske arbeidsklassen (white trash). De fleste klarer å kjøpe seg en fake-frakk med disse rutene, og uansett hvor fattig man måtte være, kan man vel ha råd til det originale skjerfet med rutene. En merkevare som delvis kollapser på grunn av sin brede appell, er morsomt. En eksklusiv merkevare er ikke lenger eksklusiv dersom gud og hvermann går med den.